62
MED EGNE ORD
Jakken med kulehullet
Trude Teige Svik 349,–
Tilgjengelig som e-bok og lydbok Noen vet
En hjelpende hånd
TRUDE TEIGE er oversetter og journalist og har jobbet i TV2 siden starten i 1992. I 2009 kom hennes første spenningsroman, Noen vet, som fikk sin oppfølger i En hjelpende hånd året etter.
En jente på om lag åtte år sitter på et mørkeloft med en stor saueskinn sjakke i fanget. En lampe i taket lyser opp stedet der hun sitter og litt lys siver også opp fra etasjen under. Hun holder seg like ved loftsluken, det er mørkt i krokene. Langs veggene henger det klær på knagger, på gulvet står det en barne seng, litt lengre borte står det noen esker med kjøkkenredskaper og fra kroker i taket henger pinnekjøtt og fenalår. Det er iskaldt; vinduene i begge endene av loftet står åpne for at det skal være gjennomtrekk slik at kjøttet blir tørt til jul. Hun har sett jakken mange ganger før, hver gang hun har vært på mørke loftet, men hun har aldri tatt på den. Den har et kulehull i den ene skul deren. Det er skummelt, men denne dagen stikker hun likevel fingeren inn i kulehullet, og mens hun kjenner kantene av det spjærede skinnet mot huden, og innenfor; den myke, varme ullen, er det som om mørket borte i krokene rører på seg, kryper framover mot lyset, mot henne. Hun legger brått jakken fra seg, for ter seg ned i åpningen i gulvet og slam rer loftsluken hardt igjen etter seg. Den lille jenta er meg. Saueskinns jakken er fars og kulehullet er det synlige beviset på at han kunne vært død. Lenge før jeg ble født. Og da hadde ikke jeg levd. Jeg kan ikke erindre at min far fortalte hvordan jakken fikk dette kulehullet. Han likte ikke å snakke om krigen, det var for mange vonde minner, tror jeg. Men litt fikk jeg vite, og det han ikke fortalte, har jeg i årenes løp hørt fra andre eller lest om i bøker der han har vært nevnt. Han var los på engelske motortorpedobåter med utallige oppdrag over Nordsjøen og ble høyt dekorert for sin innsats etter krigen. Jeg tror det var på mørkeloftet det hele begynte; denne sterke interessen jeg alltid har hatt for krigshistorien. Der, på loftet i barndomshjemmet mitt, med en jakke som fortalte en dramatisk historie og skapte en sanselig fornemmelse av den frykten krigen avlet.
Det blir sagt at vi nordmenn aldri blir mette på bøker som har med krigen å gjøre. Sånn sett så er det jo ikke dumt å la nettopp krigen være en viktig del av plottet i en krimbok. Men for meg er det ikke bare noe jeg leste om i historiebøkene på skolen. Det er dramatiske fortellinger om mennesker som stod meg nær, de som selv var der da det skjedde. For noen år siden møtte jeg Ragnar Ulstein, forfatteren av blant annet Englandsfarten. Han kjente faren min godt og var selv med i Kompani Linge under krigen. Jeg hadde lest hans bok Småsamfunn i storkrig: Historia om Giske 1940–1945 og ble overrasket over hans beretninger om de såkalte tyskerjentene. Ikke bare de skandaliserte, skamklipte, fordømte og dømte, men de som – til min overraskelse – skyndet seg å gifte seg med tyskere da krigen gikk mot slutten for å flytte med dem til Tyskland. Det er sterke historier om kvinner som ofret mye for kjærligheten, men også om tyske menn som elsket kvinnene de møtte som fiender i et fremmed land. Men hva med de som ikke fikk hverandre? Klarte de å glemme eller fortsatte de å elske fienden resten av livet? Kan det tenkes at noen av dem til og med møttes i hemmelighet etter krigen? Det var disse spørsmålene som ga meg ideen til handlingen i Svik. Men den kunne ikke blitt til uten erfaring med hvordan mennesker er i stand til å svike sine nærmeste dersom de har et sterkt nok egennyttig motiv. Svik handler om hvordan hemmeligheter, løgner og fortielse kan få uhyggelige konsekvenser. Og av og til så er det slik at når man aner hva som er motivet, så viser det seg at det likevel ikke er helt slik som man tror. Trude Teige