Pandora av
Tom Kristensen
Antall sider: 433
Versjon 2, 3. juni 2016
Pandora
2
1 TOP SECRET//COMINT/NOFORN/ Til: Assistant director Mike Hawking, NSA Fra: Agent Darrell Thomas, NSA
Avhør av Mr. Asad El-Hashem i Camp Black, Saudi Arabia, 3. januar 2016 kl. 22.30
Tidligere oberst i den irakske hær, Mr. El-Hashem, overga seg frivillig til amerikanske myndigheter i Bagdad 25. desember 2015, og ble straks etter overført til Camp Black, Jeddah, Saudi Arabia. Han har de siste to årene vært en del av ledelsen i ISIL/ISIS («ISIL») i Irak/Syria. I dagene etter overgivelsen har vi gjennomført daglige avhør av Mr. El-Hashem, de fleste av mange timers varighet. I avhøret 3. mai fremkommer det opplysninger som vi tror kan ha interesse for den pågående undersøkelse av ISILs finansiering. Mr. El-Hashem virket frisk og opplagt under avhørene, han har fått tilstrekkelig med søvn og har spist godt. Mr. El-Hashem har ikke har vært utsatt for tortur eller underlagt tvang eller trusler. Så langt har etterkontroll av informasjon og påstander som han har kommet med i avhørene stemt. Opplysningene i utskrift av avhøret nedenfor har vi ikke kunnet verifisere, så vi sender det til deg og dine medarbeidere for videre oppfølging og kontroll. Referat fra de øvrige avhørene av Mr. El-Hashem kan også oversendes, hvis ønskelig. AEH – Asad El-Hashem
Pandora
3
DT – Darrell Thomas
DT: Jeg vil gjerne at vi snakker litt om pengestrømmer innenfor organisasjonen. AEH: Hva er det du vil vite? DT: Hva slags befatning hadde du med økonomien i ISIL? AEH: Vi har en egen gruppe som jobber med finans og økonomi, rundt en sju, åtte personer, tror jeg. De gir jevnlige rapporter, akkurat som i de fleste store organisasjoner. Budsjett, regnskap og likviditet. Sånne ting. DT: Hva heter lederen for denne gruppen? AEH: Faruq Nejem. Iraker, som meg, med økonomiutdannelse fra USA, på mastergrad-nivå. Han har tidligere jobbet for oljeselskaper med regnskap og revisjon, før han ble en del av ISIL. Energisk og dyktig. Meget dyktig. Og rask. DT: Hadde du mye kontakt med ham? AEH: Ikke personlig, kun denne kontakten som alle i ledergruppen hadde med ham. DT: Altså kun profesjonelt? AEH: (nikker) DT: Noe mer du kan fortelle om Mr. Faruq Nejem? AEH: Faruq var ikke en som innbød til sosial kontakt, hvis du skjønner hva jeg mener. Han var tilknappet og formell. Aldri en morsom bemerkning eller et smil. Aldri. (rister på hodet) DT: Likte du ham ikke? AEH: Det var ikke min oppgave å like eller mislike. Han gjorde, som meg, en jobb, og den gjorde han bra. Vi møttes stort sett bare i forbindelse med at Faruq avga økonomirapporter i ledergruppen. DT: Kan du si litt om pengestrømmene? AEH: ISIL har inntekter på flere hundre millioner dollar pr. år. Det meste av inntektene kommer fra salg av olje, fra oljefelt vi har erobret. Men utgiftene våre er også høye. Lønninger, bygging av hus, utbedring av vannforsyning og kloakk, utgifter til biler, matvarer, medisiner, diesel, våpen, ammunisjon. Du vet, alt koster. Vi hadde en stor organisasjon å drive. Alt av inntekter gikk med. Og i de markedene
Pandora
4
vi opererte, fikk vi langt under markedspris for oljen, mens prisene på alt vi kjøpte var som regel langt over markedspriser. All handel foregikk på svartebørs. DT: Det meste av pengene kom fra oljesalg, sier du. Hvor ellers kom pengene fra? AEH: Noe fra løsepenger for gisler og en del donasjoner, salg av kunstskatter, noe skatteinnkreving, men dette var ikke så mye i den store sammenhengen. Men også fra en ny kilde ... DT: Hva slags kilde? AEH: Jeg vet egentlig ikke så mye om det ... DT: Fortell oss det du vet. AEH: Denne nye kilden ... den dukket vel opp i regnskapene i løpet av det siste året. Penger som ble tjent i finansmarkedene ... Jeg tror det handlet om kjøp og salg av aksjer og forskjellige finansinstrumenter, uten at jeg kan si nøyaktig hva disse aksjene eller finansinstrumentene var, eller hvordan pengene ble tjent. Jeg har altfor lite kunnskap om det. Det jeg kan er våpen og trening og organisering av militært personell. DT: Var det snakk om store beløp? AEH: (smiler) Å ja. Store ... Flere millioner dollar hver gang de dukket opp. DT: ? AEH: Inntektene fra dette kom inn ujevnt, men beløpene var store. DT: Som ISIL disponerte? AEH: Det er korrekt. DT: Hvordan ble det gjort? Vet du ikke hvem som skapte disse inntektene? AEH: Nei. Vi spurte vel en gang, men fikk beskjed om at dette var en hemmelig operasjon. I regnskapene dukket disse beløpene opp under rubrikken finans. Bare det. Finans. DT: Prøv å huske godt etter. Ble det aldri sagt noe i ledelsesmøtene, for eksempel av Faruq, om hvem som skapte disse inntektene? AEH: Jo, det ble sagt noe en gang. De kalte ham som sto bak dette for Oksen. Det husker jeg. Det var Faruq som kalte ham det, men jeg tror ikke engang Faruq visste hvem Oksen var.
Pandora
5
DT: Oksen? AEH: Ja. De kalte ham nok Oksen fordi, etter hva jeg har hørt, aksjemeglere kaller et aksjemarked i oppgang for et bullmarket. Bull er jo okse på engelsk. I et bullmarket går alt oppover og alle tjener penger. Og Oksen skaffet mye penger. Det var nok derfor Faruq kalte ham det. DT: Så ingen av dere visste hvem Oksen var? AEH: Nei, ingen av oss visste det. Det kan jeg si med ganske høy grad av sikkerhet. Kanskje bare Abū Bakr al-Baghdādi visste det. Faruq fikk bare vite om disse finansinntektene gjennom påfyll av utenlandske konti som ISIL disponerte. DT: I hvilke banker hadde ISIL konti? AEH: Det vet jeg ikke. DT: Vet du ikke? AEH: Jeg spurte aldri. Men det måtte jo være konti som ikke USA eller andre kunne ta kontroll over. Faruq hadde kontroll på det. DT: Oksen skaffet altså millioninntekter til ISIL. AEH: Ja. DT: Og du vet ikke hvordan Oksen klarte å skape disse midlene, utenom at de stammet fra handel med aksjer og finansinstrumenter? AEH: Det er korrekt. Jeg har faktisk ingen anelse om hvordan han klarte å få inn alle disse pengene. Men jeg og ledelsesgruppen var bare glad til. Dette var penger som vi kunne bruke, og vi hadde bruk for alt vi kunne få.
*
Mike, dette er hva vi har fått vite foreløpig, og jeg vil anta at opplysningene om finansinntekter og Oksen kan være av interesse.
Mr. El-Hashem og hans familie frykter for sine liv. I en avtale vi har inngått med ham, har han og hans kone og tre barn, som midlertidig oppholder seg i Bagdad, fått tilbud om asyl i et vestlig land under ny identitet. Etter at alle avhør er gjort, sender vi Mr. El-Hashem med familie gjennom FNs kvoteflyktningsystem og bosetter
Pandora
dem som asylanter i et europeisk land der han vil være tilgjengelig som informant også for fremtiden. Dersom du har tilleggsspørsmål som du ønsker vi skal stille Mr. El-Hashem, så send meg dem snarest. Vi holder ham her inntil alle avhør er avsluttet.
6
Pandora
7
2 Det store cruiseskipet Goddess of the Seas hadde nettopp forlatt King's Wharf på Bermuda og startet på det siste strekket mot Miami. Det karibiske havet lå der stille og azurblått, luftfuktigheten var nesten 90% og temperaturen krøp over tretti grader. Det eneste som truet idyllen var noen mørke, nesten svarte, uværsskyer i horisonten. Men rett over det smekkfulle cruiseskipet skinte solen fra en litt disig, men skyfri himmel. Tidlig neste morgen skulle skipet anløpe cruise-havnen i Miami og det sjudagers lange cruiset i Karibia var slutt. Men det ville ikke ligge ved kai lenge. Seks timer etter anløp ville skipet på ny være rengjort, forsyninger for et nytt ukescruise være lastet ombord og 2.100 nye passasjerene og nesten tusen mannskap kunne komme.
Nicola Dawson lå i bakerste rekken av stolsenger under en parasoll, ved det største av skipets tre bassenger, med et stort frottehåndkle over seg. Skrålingen fra et utall av unger i konstant aktivitet i og rundt bassenget føltes og hørtes som ulende bilalarmer som aldri ble slått av. Barn i alle størrelser og fasonger kastet seg i vannet, skled på skliene, sprutet vann, løp etter hverandre og, ikke minst, skrek og skrålet, konstant. Kun avbrutt av noen små pauser innimellom, før ulingen var i gang på ny. Dette var en av grunnene til at Nicola, eller Samantha som hun helst likte å kalle seg, ikke orket å ligge i fremste rekke, selv om det var ledige stolsenger der. Den andre
Pandora
8
grunnen til at hun lå der bakerst, med øynene skjult bak et par store solbriller og med en pocketbok i hendene, svett og med alle sanser på vakt, var at hun ikke ønsket å tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn høyst nødvendig. Parykken hun hadde på, og som hun hadde brukt under hele cruiset, var varm og klødde til tider ubehagelig. Samantha kastet et blikk på armbåndsuret. Straks ett. Det var ennå nesten et døgn før de anløp sluttdestinasjonen Miami. «Skal det være noe her?» Samantha kikket opp på den sorte servitøren i hvit dressjakke som hadde stilt seg i skulderhøyde og så ned på henne. I hånden hadde han et sølvskinnende brett fylt med brukte glass og tomflasker. Ansiktet og den blanke issen var fylt med svetteperler. På det hvite skiltet på brystlommen sto det «Freddy» med gullfargede bokstaver. «Nei takk.» Samantha bladde om en side i boken. «Er du sikker?» Samantha kastet et nytt blikk opp og knep leppene sammen. Smilet hans avslørte de nesten absurd hvite tennene. Det hvite ble kraftig forsterket av kontrasten mot den sorte huden. Så ristet hun på hodet og lot blikket falle ned på boksidene igjen. «Litt isvann burde du i det minste ha. Varmen dehydrerer, så alle våre passasjerer burde få i seg væske. Mye væske. Det er bra for deg, vet du.» Blikket hans sveipet over kroppen hennes som var dekket av håndkledet fra ankler til armhuler. Samantha lukket øynene bak solbrillene. Hun behøvde ikke engang late som om hun var irritert. Freddy var virkelig irriterende. Hun så opp på ham uten antydning til imøtekommenhet eller smil. «Freddy, takk. Men jeg skal si i fra hvis jeg trenger noe.» «Selvfølgelig, miss, selvfølgelig. Et lite vink, så er jeg hos deg.» Så smilte han dette store smilet igjen. Hun så ham forsvinne i retning baren. Freddy var høy, ganske sikkert opp mot 1,90, og han hadde en kraftig overkropp. Og hun likte ham ikke. Han var pågående. Flere ganger i løpet av cruiset hadde han forsøkt å innlede en samtale med henne, men hun avviste ham hver eneste
Pandora
9
gang. I tillegg var det noe med øynene hans. De var på en måte for oppmerksomme og vurderende, kanskje til og med litt for oppvakte, til å tilhøre en servitør. Var det fordi hun reiste alene at han stadig henvendte seg til henne? Forsøkte han å sjarmere og sjekke henne opp? Eller hadde Freddy andre grunner? Samantha visste ikke, og hun likte det svært dårlig. Anonymiteten og forkledningen var hennes beskyttelse, og hver eneste som begynte å legge spesielt merke til henne kunne representere en fare og en trussel. Freddy begynte å nærme seg å være en trussel. Og det var bare én måte hun kunne finne ut om han var noe helt annet enn en vanlig flørt. I tilfellet han var noe annet, hadde hun ikke annet valg enn å gjøre noe med det.
Pandora
10
3 Samantha hadde denne typisk lyse solømfintlige huden som mange briter og irer har. Den halvlange lysblonde parykken som hun hadde anskaffet seg, passet godt til de grønne kontaktlinsene, syntes hun. Håret var som regel trukket bakover og samlet i en hestehale. I tillegg sminket hun seg hardt, slik at hun, selv om hun var 32 år, fikk noe mer uvørent ungpikeaktig over seg. På mange måter så hun at hun hadde et ansikt som en typisk britisk ung kvinne på sydentur. Med unntak av klærne som hun brukte for anledningen, som var konservative og fargeløse. Ingen utringninger, lave sko, kjoler i knelengde, ingen prangende smykker og alltid briller med svart bred innfatning når hun ikke hadde solbrillene på. Hver dag i løpet av det ukelange cruiset hadde hun oppført seg vennlig, reservert og tilbaketrukket. Ingen lange samtaler med medpassasjerer eller mannskap, kun utveksling av nødvendige høflighetsfraser. Da et eldre amerikansk par under et av måltidene hadde begynt å spørre om familieforhold og hjemsted, hadde hun sagt noe slikt som at hun trengte litt tid for seg selv etter en slitsom skilsmisse, og at dette var noe som hun helst ville slippe å snakke om. «Jeg håper dere forstår ...» De hadde forstått, og trakk seg stille og hensynsfullt tilbake. Etter det var det ingen som nærmet seg henne, med unntak av servitøren Freddy. Dagene hadde hun tilbragt under en parasoll med en bok, innsmurt av sololje og med mineralvann som drikke. Der vekselsvis dormet hun og leste. Utflukter var hun ikke med på. Hver eneste morgen jogget hun skipet rundt noen ganger. Og hver kveld
Pandora
11
bestilte hun plass i den store konsert- og teatersalen for å overvære showet som ble spilt der. Straks etter showet trakk hun seg tilbake på lugaren, ble der hele natten, og dukket ikke opp før frokost neste morgen. Ingen syntes å legge merke til at hun ikke hadde med seg elektronisk utstyr av noe slag, hverken mobil, lesebrett, PC eller noe annet. Det var slik hun opererte. Alene, og uten å legge igjen et eneste elektronisk spor.
Pandora
12
4 Showene som ble framført om kveldene varierte, og de fleste av dem var framført i høyt tempo og med mye energi. De mange danserne, sangerne, trapesartistene og tryllekunstnerne opptrådte med ulike koreografier, temaer og kostymer. Alt fra store Broadway-kopier med strutsefjær og sparkepiker til rock-androll show. Et nytt show hver eneste kveld, og Samantha hadde bestilt plass på dem alle. Det var der det skulle skje, og hun brukte hver forestilling til å gjennomgå detaljer og planlegge når og hvordan. Den første løsningen hun så framsto fremdeles som den beste, så den nest siste kvelden bestemte hun seg for nettopp det.
Samantha brukte lang tid på forberedelser i lugaren før cruisets siste show skulle framføres klokken ni. I brosjyren sto det at «dette showet er noe av det mest spektakulære som er satt opp på et cruiseskip, og så nær et ekte Broadway-show som det er mulig å komme». Og Samantha tvilte ikke på at det ville bli spektakulært, og at alle sceneeffektene ville bli tatt i bruk. Det var nettopp slik hun ønsket det. Før hun åpnet det forseglede og vanntette rommet i bunnen av kofferten, tok hun på plastikkhansker og et munnbind. Hun trakk glidelåsen forsiktig opp. I lommen på 25 x 25 centimeter lå det en A5-konvolutt innpakket i en gjennomsiktig forseglet og forsterket plastpose. Pulveret inni konvolutten kunne kjennes med fingertuppene dersom man trykket på det. Hun hentet fram en neglesaks, klippet ytterst varsomt en av de korteste endene av konvolutten og la alt ned i en ny plastpose som hun lukket
Pandora
13
med en zip-lock. Så la hun plastposen med konvolutten forsiktig ned i sin beige clutch håndveske, tok av plastikkhansker og munnbind og skylte begge deler ned i toalettet. Deretter dusjet hun og vasket seg grundig, kledde seg, la på et ekstra lag med sminke, sjekket hår, satte på brillene, tok med seg håndvesken og låste seg ut av lugaren. Det var ennå en time til forestillingen begynte, så hun tok plass på en krakk i baren rett ved en av inngangene til show-salen. Det satt flere eldre par ved bordene rundt, pyntet for kvelden og med paraplydrinker på bordene foran seg. I morgen var cruiset slutt, så det gjaldt vel å få det meste ut av den siste kvelden. «Hva skal det være?» En av de to bartenderne gned på et vinglass med et glasshåndkle, og han så på henne med løftede øyenbryn. «En Perrier, takk.» Hun smilte bredt, og fikk et lite smil i retur. Den lille grønne Perrier-flasken samt et glass med isbiter ble straks etter satt på bardisken foran henne. Samantha bøyde seg fram mot bartenderen da han helte i mineralvannet. «Jeg regner med at forestillingen er fullbooket i kveld?» «Ja, frue, det er helt fullt i kveld.» «Godt jeg forhåndsbestilte,» smilte hun. Bartenderen smilte tilbake og forsvant. Samantha så seg rundt. Etter en stund innså hun at Freddy ikke jobbet i denne baren i kveld, tømte glasset, signerte regningen og gikk ut av barområdet. På den andre siden var det nok en bar, nesten identisk med den hun nettopp hadde forlatt. Og der så hun Freddy. Han sto med ryggen mot bardisken og tastet inn noe i kassen. Hun satte seg på en av barkrakkene. Straks Freddy snudde seg og fikk øye på henne, smilte han bredt. Samantha smilte tilbake og nikket gjenkjennende. Han var straks der. «Du er klar for siste forestilling, Nicola?» Dette var første gang han hadde brukt navnet hennes – det falske navnet hun hadde sjekket inn under. Samantha beholdt smilet. «Ja. Trist at det allerede er over. Kun denne natten igjen, og så er det hjem.»
Pandora
14
«Hva ønsker du?» «Et glass tørr hvitvin, kanskje?» «Så det blir litt alkohol den siste kvelden?» Han løftet opp en flaske fra en glassbolle fylt med is og åpnede hvitvinsflasker, og skjenket i et glass som han satte foran henne. «Jeg tror faktisk ikke jeg har sett deg drikke alkohol før i dag.» Hun smilte igjen. «Og du, Freddy? Er skiftet ditt over i morgen?» Han la albuene på bardisken og så vurderende på henne. «Nei, jeg skal ha en tur til før jeg mønstrer av.» Hun rynket pannen. «Har jeg sett deg før? Før dette cruiset, mener jeg?» Han ristet lett på hodet. «Jeg tror ikke det.» «Du jobber vel ikke i sikkerhetsbransjen, eller noe slikt?» Øynene hans flakket ørlite, nesten umerkelig. Men hun kunne se at hjernen hans arbeidet. Så ristet han langsomt på hodet. «Etterretning, muligens?» Hun smilte kokett og lo en liten latter. Det ørlille sekundet med nøling før det kom fram et smil, sa henne mye. For Samantha var det nå sannsynlighetsovervekt, altså mer enn femti prosents sannsynlig, at denne Freddy jobbet med sikkerhet, mest sannsynlig som spaner. Samantha tok en slurk av vinglasset. «Jeg bare tuller,» sa hun med lavere stemme og smilte kokett. «Det er bare et sjekketriks som jeg har brukt med hell noen ganger.» Nå smilte Freddy med hele ansiktet og flyttet seg litt nærmere. «Forsøker du å sjekke meg opp?» «Blir du i baren i hele kveld?» spurte hun og holdt blikket hans. «Det gjør jeg.» «Også når forestillingen er over?» Hun pekte diskret med tommelen bakover. Han nikket. «Jeg tror jeg trenger hjelp med noe, på lugaren, når skiftet ditt er over. Har du anledning til det? Å komme og hjelpe meg, mener jeg, når alt her er over?» Han smilte, fremdeles med albuene på bardisken. Hodet hans var bare noen titalls centimeter fra henne. Han så seg hurtig rundt før han sa: «Hva trenger du hjelp til?»
Pandora
15
Hun kremtet og fuktet leppene med tungen. «Jeg har en koffert som er vanskelig å få igjen.» «Koffert?» «Ja.» Hun satte opp et uskyldsrent ansikt. «Er det ikke på tide å bruke de store musklene dine til noe ... virkelig nyttig?» «Jeg må rydde og stenge baren først.» «Når kan du være der?» «Litt etter midnatt, tenker jeg.» Samantha ålte seg ned av barkrakken, hentet opp ekstranøkkelen til lugaren og skjøv den diskret over til ham. Han la hånden over den, slik at ingen andre skulle se hva hun ga til ham. «Regningen?» «Jeg tar den,» sa han. «Nummer 718. Og etter i morgen ses vi aldri igjen.» «Det passer meg bra,» sa han med hes stemme. Samantha følte det intense blikket hans i ryggen da hun gikk.
Pandora
16
5 Showet varte i nesten halvannen time. I avslutningsnummeret samlet alle artistene seg på scenen i fargesprakende kostymer, og i bakgrunnen var også store deler av mannskapet samlet. Kapteinen var også der. Han takket passasjerene for turen, vinket og var med på å synge avslutningsnummeret. Og så, helt til slutt, det som Samantha ventet på. Helt fremst mot scenekanten var det montert tolv dyser, eller nedsenkede rør, som ble heist litt opp og blåste trykkluft som sendte serpentiner og sølvglans i mengder utover artistene, mannskapet og de første radene med publikum. Samantha satt midt på tredje rad og fikk også noe av det som sprutet ut av rørene på seg. Hun snudde seg og så at det også falt noe ned helt bak til fjerde, femte rad. Hele salen reiste seg og klappet. Trampeklappet fikk scenen til å fylles igjen, og et forrykende ekstranummer ble spilt, før med ett det hele var over. Samantha ble sittende igjen mens salen tømtes for tilskuere, og scenearbeiderne satte i gang med å rigge ned utstyr. Med varsomme fingre hentet hun opp plastposen fra håndvesken, reiste seg og gikk fram mot scenekanten. Hun ble stående litt mens hun så på og smilte litt til scenearbeiderne som var i ferd med å gjøre seg ferdig. Med ryggen mot salen åpnet hun forsiktig plastposen, holdt pusten, så seg rundt til alle kanter for å forsikre seg om at ingen holdt øye med henne, og så lot hun plastposen
Pandora
17
med konvolutten gli ned i et av de midterste rørene. Hele tiden med et stort smil om munnen. Ingen så ut til å legge merke til henne. Så gikk hun langsomt mot utgangen som en av de siste. Hun slapp endelig pusten og begynte å puste normalt igjen. Deretter gikk hun tilbake til lugaren, pakket ned håndvesken og klærne hun hadde hatt på i plastposer og la det ned i kofferten. Etterpå dusjet hun og skrubbet kroppen grundig. Klokken var elleve da hun var ferdig og startet forberedelsene til Freddy skulle komme.
Pandora
18
6 Temmelig nøyaktig klokken 00.30 hørte hun skritt som stanset på utsiden av lugardøren. Samantha trakk pusten dypt mens hun hørte nøkkelkortet som ble skjøvet inn i låssprekken, klinken ble trykket ned og døren åpnet seg langsomt. Freddys kropp fylte nesten hele døråpningen. Med lyset fra korridoren bak seg så han ut som en eneste stor skygge. Det var umulig å se ansiktstrekkene hans. Samantha var barbent, hadde på et hvitt skjørt og en gul topp. Den lyse parykken hennes var ikke bundet opp i en hestehale lenger, men hang løst over skuldrene. Freddy lukket døren lydløst bak seg og kom mot henne. «Var det noen som så deg?» spurte hun. «Selvfølgelig ikke.» «Du har gjort dette før, ikke sant?» «Jeg kan vel ikke nekte for det.» Nå skimtet hun ansiktstrekkene hans i den dunkle belysningen. Smilet var der, og han var svett i ansiktet. «Jeg håper du ikke sa noe til kollegaen dine ... Jeg vil helst ikke ha et rykte ...» «Nei. Dette er faktisk strengt forbudt.» Blikket hans festet seg på brystene hennes. «Men først noe annet. Ok?» «Hva?» Han så seg rundt.
Pandora
19
«Jeg tullet ikke,» sa Samantha. «Jeg trenger hjelp til å lukke kofferten.» Hun bøyde seg ned og trakk den åpne kofferten ut fra under sengen. Både kofferten og lokket var fylt med klær som Samantha hadde arrangert slik at den så overfylt ut. Freddy smilte og ristet på hodet. Så satte han seg på huk, tok tak i lokket og la det over. Han begynte å famle seg fram etter glidelåsen mens han presset lokket ned med hånden. Samantha løftet opp skammelen i solid treverk som sto rett bak henne, grep godt tak i to av bena, slik hun hadde øvd på, hevet den over hodet og rammet med all kraft kanten på skammelen mot Freddys bakhode. Slaget traff klokkerent. Freddy falt over kofferten uten en lyd, den store kroppen ség videre over på siden. En slags ralling kom ut av strupen hans. Så slo hun med skammelen igjen. Like hardt denne gangen, og mot tinningen. Hun hadde forberedt seg på at det kunne komme blod, og det gjorde det nå. Freddy hadde fått en flenge fra over tinningen og ned mot kjevebenet. Hurtig hentet hun fram kompressen som lå ferdig pakket opp i en av skrivebordsskuffene og festet den over såret. Deretter tok hun beltet på badekåpen, satte seg på huk ved siden av ham, surret det rundt halsen hans og strammet til. Pusten hans stanset helt opp da hun fikk strammet nok. Samantha ble sittende i noen minutter på knærne i den dunkle belysningen mens hun stirret på Freddys etter hvert oppsvulmede øyne og ansikt. Først da hun var overbevist om at han var død, løsnet hun beltet og kikket nøye på det, fra den ene enden til den andre. Da hun hadde forsikret seg om at beltet ikke hadde blodflekker, kastet hun det fra seg. Hun kom til å ta det med uansett, for sikkerhets skyld. Ingen ville reagere på et manglende badekåpebelte. Hurtig gjennomsøkte hun lommene hans, både i jakke og bukse. Lommeboken var liten og i sort skinn. Innholdet var tre kredittkort, førerkort, bonuskort til to flyselskaper og tretti dollar. I tillegg et bilde av ei jente på rundt åtte-ti år med stort kruset hår og en gutt på rundt fem-seks. Det sto ingenting bak på bildene. Innerst, i den bakerste lommen, fant hun det hun lette etter. Et kort med bilde som identifiserte ham som Fred Taylor, security-ansatt i selskapet Western Security. Altså ikke en politimann slik hun først hadde trodd.
Pandora
20
I den ene bukselommen fant hun to kondomer som han ikke lenger hadde bruk for. At han var en del av skipets sikkerhetsopplegg var det hennes sjuende sans og indre stemme som hadde fortalt. Mulig han bare var en flørt og en kåting i denne sammenhengen, men han ville fordi han var trent til det, i ettertid, kunne gi en mer nøyaktig beskrivelse av henne enn noen annen. Og det måtte hun unngå.
Klokken ett satte hun seg ut på balkongen. Det regnet nå lett etter et kraftig regnvær tidligere på kvelden, og alt hun kunne se av andre passasjerer, var en mann, to etasjer nedenfor, som sto og røyket mens han så utover det mørklagte havet. Da denne mannen fem minutter senere knipset sigaretten ned i bølgene langs skutesiden og lukket seg inn, satte hun i gang. Hun dro Freddys tunge kropp over gulvet og ut på balkongen. Så kikket hun seg nøye rundt nok en gang. Ikke et eneste menneske var å se på noen av de andre balkongene. Med stort strev løftet hun overkroppen hans opp på gelenderet, tok deretter tak i bena og lempet ham over bord. Hele operasjonen tok ikke mer enn et minutt. Hun så liket av Freddy treffe bølgene langt der nede uten en lyd, for deretter å bli dradd langs skutesiden et stykke og forsvinne i mørket. Med litt flaks ville haier fortære ham i løpet av de neste timene. Så kastet hun lommeboken og kondomene etter. Klokken var nesten halv tre da hun var ferdig med å rengjøre lugaren og døren for det som måtte finnes av synlige spor og fingeravtrykk. Først da gikk hun til sengs. Men hun fikk ikke sove. Hun lå og tenkte på hva hun skulle si dersom hun ble bragt inn til avhør, dersom Freddy allikevel hadde skrytt av sin erobring til en eller flere av sine kollegaer.
Pandora
21
7 Skipet ankom Miami på formiddagen neste dag. Samantha spiste en lett frokost med frukt og kokt egg i skipets buffetrestaurant, før hun gikk og pakket sammen resten av bagasjen. Hun sjekket skipets interne TV-kanal før hun forlot lugaren, men det var ingen informasjon om at en av mannskapet var forsvunnet i løpet av natten. Kanskje de fremdeles lette etter ham. Mulig de hadde opplevd før at Freddy hadde forsvunnet til en eller annen lugar med en kvinnelig passasjer, og ikke dukket opp før lenge etter. Samantha ante ikke, men det var i hvert fall ikke slått alarm. Dessuten skulle det vel mye til før det ble bestemt at 2.100 passasjerer og hundrevis av mannskap skulle holdes tilbake. Så de lette kanskje fremdeles etter Freddy, og snart ville passasjerene være spredd for alle vinder. Klokken elleve begynte de endelig å slippe passasjerer fra borde. Det sto da lange køer i korridorene. Utålmodige passasjerer med kofferter, bager og vesker. Barn sprang støyende rundt, slik de hadde gjort under hele cruiset. Og endelig kunne Samantha begynne å følge den sneglende køen mot landgangen. Hun kom seg etter hvert ut i terminalen, svett av varme og nervepress. Og fremdeles var det ingen som hadde slått alarm, eller passasjerer som ble holdt tilbake. Alt virket rolig og normalt. Hun kapret en taxi på utsiden, og ba om å bli kjørt til Miami busstasjon.
Pandora
22
Klokken tre på ettermiddagen kom bilen som planlagt. Hun satte seg inn i baksetet, og sjåføren tok fatt på den totimers lange turen til Orlando airport. I bagasjerommet lå det en ferdigpakket koffert med nytt pass, nye klær, ny mørk parykk og sko som hun kledde seg i på en øde veistump ved en avkjøring fra I4. Hun ankom Orlando airport nærmere klokken seks på ettermiddagen. To timer senere gikk hun om bord i Delta-flyet som skulle ta henne til London.
Pandora
23
8 Halvannen uke senere gikk pensjonistparet Ole og Astri Klemetsen om bord i Norwegian-flyet som skulle ta dem hjem til Oslo. De hadde vært på sitt aller første cruise i Karibia, bare en måned etter at Astri hadde gått av med pensjon. Ole hadde gått av med pensjon allerede for tre år siden. Siden ingen av dem hadde vært i Miami tidligere, så tok de noen ekstra netter på et hotell på Miami Beach etter det ukelange cruiset, og nå var de mer enn klar for hjemreisen. Og det føltes nesten som å være litt hjemme da de fant fram til plassene sine på 19. rad, for både flyverten og passasjerene rundt snakket norsk. «Kjenner du det?» sa Astri da hun endelig sank ned på vindusplassen og spente sikkerhetsbeltet på. «Jeg synes det til og med lukter litt hjemme her.» Ole tok plass ved siden av i midtsetet og tørket svette av pannen. «Nå skal det uansett bli godt å komme hjem.» «Det skal det,» sa Astri og hentet fram vannflasken hun hadde kjøpt inne på flyplassen. Hun kikket bort på ham. «Er du varm?» Han nikket. «Litt.» «Du er vel ikke dårlig?» «Bare litt varm,» sa Ole og svelget tungt. «Få kjenne på deg.» Hun la en hånd på pannen hans. «Herregud, du koker.» Hun holdt vannflasken mot ham. «Her. Ta litt av vannet.»
Pandora
24
Han drakk en slurk og ga flasken tilbake. «Det er nok bare sola og varmen,» sa han. Ole hadde fått en kledelig brunfarge i løpet av ferien. «Jeg tror du har litt feber,» sa hun. «Det går nok over.» «Det sier du alltid, uansett hvor sjuk du er.» Han smilte overbærende, og så nøyere på sin kone. «Jeg synes du ser litt varm ut, du også.» Astri smilte og ristet på hodet. Men Ole hadde rett, tenkte hun. Det føltes ubehagelig varmt. «Vi har kanskje fått influensa. Det var en som hosta og harka noe forferdelig om bord på cruisebåten. Husker du ham?» «La oss kjøpe en drink som river når vi er i lufta,» sa Ole og lente seg bakover i setet. «Akkurat som om vi ikke har drukket nok på denne turen,» sa Astri og la en hånd på ektemannens underarm. «Men du skal få lov til å ta deg en drink på veien hjem.» De lukket begge øynene mens de siste av passasjerene stablet bagasjen i hattehyllene og kom seg på plass. Men den feberhete varmen ville bare ikke gi seg.
Pandora
25
9 Det var tidlig i april og den første dagen med fuktig og het sommervarme var kommet til Mallorca. Ennå hadde ikke den store strømmen av turister begynt å invadere den sju ganger elleve mil store ferieøya utenfor Spanias østkyst, men om snaue to måneder ville turister i milliontall flomme over Mallorca som maur over en maurtue en varm sommerdag. Omar Shakir kjørte sin sølvgrå Audi A6 fra familiens sommerbolig i d’Andratx i retning Mallorcas hovedstad, Palma. De rundt tre milene tok vanligvis ikke mer enn en halvtime dersom han kjørte motorveien, men denne dagen tok han ikke Ma-1. I stedet kjørte han småveiene langs kysten. I tettstedet Portals Nous stanset han, parkerte bilen og gikk en tur langs bryggene nede ved havnen og så på rekkene av dyre yacht-er som lå der. Men det var ikke yacht-ene han var opptatt av, faktisk ikke i det hele tatt. Faren hans eide selv en yacht for ikke så lenge siden, og Omar hadde vært med utallige ganger om bord og sett det som var av de dyre luksusbåtene som ofte ikke ble brukt mer enn noen få dager i året. Men faren hadde kvittet seg med yacht-en i fjor. Han satte seg ned på en benk langs strandpromenaden, tok fram mobilen og lot som om han sjekket noe. Samtidig så han seg stjålent rundt. Det var formiddag og lite trafikk. Noen eldre mennesker var ute og spaserte i varmen, og en kvinne jogget forbi med to hunder i bånd. På uteserveringen like ved var det knapt med gjester.
Pandora
26
Han lukket øynene et lite øyeblikk, smilte og ristet på hodet. Selvfølgelig var det ingen som fulgte etter ham. Det føltes latterlig. Hvem skulle i tilfellet det være? At han tok en tur til Palma var helt vanlig. Ikke en kjeft ville reagere på det. Faren hans var på reise, og ville ikke være tilbake før i morgen kveld. På feriestedet deres var kun stemoren. Hurtig reiste han seg, så seg rundt en gang til og gikk med raske steg i retning parkeringsplassen der bilen sto. Så kjørte han videre inn mot Palma.
Adressen han hadde fått oppgitt var i Santa Catalina og var enkel å finne. Tidligere bodde det nesten bare fiskere i dette strøket. Men i løpet av de siste tiårene var det blitt forvandlet til et trendy sted med restauranter og cafeer, og mange av de lave murbygningene i pastellfarger hadde blitt renovert og innredet til moderne byleiligheter. Men de små gatene virket fremdeles støvete, søvnige og småbyaktig, slik de nesten alltid hadde gjort. Etter at han hadde lokalisert bygningen der møtet skulle finne sted, gikk Omar et par runder rundt kvartalet. Nervøsiteten ville ikke gi seg, selv om han var sikker på at ingen fulgte etter ham. Dette var det første møtet, og han følte seg nervøs og uvel. Endelig tok han motet til seg og stilte seg utenfor den rosa to etasjers bygningen midt i en av de smale gatene. Det sto COLEMAN med store bokstaver på ringeklokken. Det var grønne skodder for vinduene i første etasje, og det elektriske ledningsnettet var trukket i en klase langs veggen. Han trykket inn knappen, men hørte ingen ringelyd. Nesten umiddelbart duret det i låsen, og han trakk døren opp. En bratt og smal trapp førte opp i annen etasje. Det knirket i de gamle trinnene av tre. Døren på toppen sto på gløtt. Han skjøv den forsiktig inn med et «hello?», nesten hviskende. En slank, kortklippet mann med løsthengende skjorte og jeans dukket opp i døråpningen. «Omar?» spurte han med et smil og rakte fram hånden. Omar tok den og merket at hans egen hånd var klam. «Ja, Omar.» «Rich her, Rich Coleman.» Smilet falmet litt, men var fremdeles på. «Gikk det greit å finne fram?»
Pandora
27
«Det gikk fint.» Rich slapp ham inn, og Omar så seg rundt i en stor stue med åpen kjøkkenløsning. De to vinduene der sto på vid gap, og ga rommet en kjølig og behagelig bris. Møblene så nye ut og hadde et funkispreg: rette linjer, minimalistisk, nesten spartansk. Det sto friske blomster i en vase på kjøkkenbenken, og under stuebordet lå det en bunke med tykke magasiner. Rundt på de hvite veggene hang det bilder over alt. De fleste fargesprakende. Mye popart, men også nonfigurativt. Ellers virket det rundt førti kvadrat store rommet helt blåst og rent, nesten som et atelier. «Noe å drikke?» «Litt vann er bra.» «Slå deg ned,» sa Rich og gikk mot kjøleskapet. Han kom tilbake med en kjegleformet vannkaraffel og to glass. Han skjenket i og de satte seg ned, Rich i den beige sofaen og Omar i stolen til høyre for ham. Stolen var i hvitt skinn, bred og med armlener i blankt metall. Omar følte seg både omtåket og forvirret. Det var ennå tid til å trekke seg, tenkte han. Foreløpig hadde han ikke gjort noe galt. «Sa du til noen hvor du skulle?» spurte Rich. Fremdeles hadde han dette smilet rundt munnen. Det virket beroligende. Det føltes som om Rich hadde all verdens tid. Det kortklipte håret var litt grått ved tinningene og det smale ansiktet solbrunt. Omar ristet på hodet. «Uansett,» Rich slo ut med hendene og sveipet blikket over kunsten på veggene, «jeg kjøper og selger bilder, og det er derfor du er her, ikke sant? Du ble interessert i contemorary- og street-art da du bodde i London, og du fikk høre om meg via noen studiekamerater?» «Ingen spør hvor jeg drar.» «Nei, men dersom noen allikevel skulle bli nysgjerrige, så har du et fornuftig svar. Faktisk har jeg også solgt noen bilder.» Han smilte bredere og hentet fram en brosjyre fra under bordet som han skjøv mot Omar. «Og her er bildene du godt kan lære deg hva heter, samt kunstnernes navn, så virker det enda mer troverdig. De fleste av bildene kan jeg faktisk skaffe hvis du skulle være interessert.» Omar plukket opp brosjyren og bladde rastløs i den.
Pandora
28
«Er du nervøs, Omar?» Omar nikket og la brosjyren fra seg på bordet. «Du har ingen grunn til det. Først og fremst er det viktig at vi bruker tid på å lære hverandre å kjenne. Jeg setter stor pris på at du vil hjelpe oss.» «Hva får jeg vite om deg?» «Etter hvert ... at du kan stole på meg. Ett hundre prosent. Men en ting er at jeg sitter her og sier det, noe helt annet er at du virkelig føler det, vet det med sikkerhet. Og slikt tar tid.» «Har du kontakt med mange som meg?» «Nei. Kun deg. Du har min fulle og hele oppmerksomhet.» «Bare meg? Skal jeg tro på det?» Han smilte. «Ser du? Vi må bygge et tillitsforhold, det er noe av det første og viktigste vi må gjøre.»
Pandora
29
10 Aftenposten Nettavis Akutt sykdom om bord i Norwegian-fly fra Miami
Fem passasjerer i et Norwegian-fly ble i dag tidlig hentet med ambulanser på Gardermoen etter akutte sykdomstilfeller om bord. Flyet kom direkte fra Miami. Det opplyses at flere av passasjerene fikk voldsom feber under flyturen, kastet opp og hostet ukontrollert. Dette i følge andre passasjerer som var med på reisen. Tilstanden til to av passasjerene karakteriseres som alvorlig. Kapteinen vurderte etter hva vi får opplyst en nødlanding, men valgte å fullføre reisen da det var en lege om bord. De syke passasjerene ble møtt med ambulanser ute på rullebanen. Så langt Aftenposten har brakt på det rene, har alle de syke passasjerene vært på cruise i Karibia med det samme cruiseskipet, Goddess of the Seas. Det spekuleres i om det dreier seg om forgiftning fra mat som ble servert om bord. Siden kun et fåtall av passasjerene til Norwegian ble rammet av sykdommen, sier Norwegians informasjonsansvarlig, Ine Kohl, at sykdommen de fem passasjerene er rammet av, må være pådratt av smitte før de kom om bord i flyet. Men Norwegian vil uansett satte i gang med egne undersøkelser for å forsøke å finne årsaken. Vi har vært i kontakt med rederiet som eier cruiseskipet, US Cruise Lines, og informasjonsansvarlig der forteller at de er i ferd med å gjøre egne undersøkelser.
Pandora
Saken oppdateres jevnlig.
30
Pandora
31
11 «Hvor mye tid har du?» Omar trakk på skuldrene. «Ikke noe som haster? Ikke noe du skal rekke?» «Nei.» «Fint.» Rich la høyre ankel over venstre kne. «Da bruker vi en time eller så, denne første gangen. Er det i orden for deg?» Omar nikket. «Har du kontakt med John fortsatt, i London?» «Ja, vi skype-er, snapchat-er og sånn.» «Daglig?» Omar nikket. «Nesten.» Det var fremdeles vanskelig å snakke om det. Egentlig trodde han at han aldri kom til å snakke naturlig med noen om forholdet han hadde hatt til John, noen gang. Hva visste egentlig Rich om kjærlighetsforholdet deres? Visste han alt? Omar kjente han ble varm i ansiktet bare av tanken på det Rich kunne ha hørt. Hva hadde John fortalt ham? «Omar.» Omar så opp. Richs smil var borte. Øynene hans hvilte på ham. Var det medlidenhet Omar så i dem, en slags empati? «Dette er ikke noe å skamme seg over. Det er helt vanlig. Her, på Mallorca, er det et paradis for homser. Spanjolene er
Pandora
32
liberale. Selv muslimene på øya ser ut til å akseptere at det finnes mange lesbiske og homoseksuelle her, året rundt.» «Kanskje. Men ikke alle ...» «Du tenker på din far.» «Ja.» «Vel, på det området er han i mindretall. Jeg skjønner dette er veldig vanskelig for deg.» Omar slapp pusten med et sukk. Han kunne like gjerne spørre med en gang. Rich måtte få vite om mistankene han hadde, om spillet og alle spørsmålene han hadde om hvor dypt John var involvert. Selvsagt hadde han spurt John om det en rekke ganger, men John hadde hardnakket hevdet at alt var en eneste stor rekke av tilfeldigheter. «Dette var ikke planlagt, Omar, absolutt ikke,» hadde han hevdet, gjentatte ganger. «Faen, du vet jo at jeg elsker deg!» Men tvilen hadde festet seg. Og i dagene etter at han var kommet til Mallorca hadde mistanken bare blitt dypere. Det var som en kreftsvulst som vokste inni ham. Den tok stadig større plass. Omar la håndflatene på knærne og så Rich inn i øynene. «Var John en honningfelle?» Rich ristet langsomt på hodet. «Er det det du tror?» «Jeg spør. Dere jobber for samme organisasjon, ikke sant?» «Jeg, ikke John.» «CIA?» «Jeg arbeider for amerikanske myndigheter, det er riktig. Men John er bare en av våre mange kontakter. Vi kjenner mange, Omar, som er villige til å hjelpe oss. Og John fortalte at han trodde kanskje du kunne hjelpe, etter det du fortalte ham. Det er alt.» «Så det du hevder er at John ikke ble sendt for å sjekke meg opp?» «Ikke på noen måte. Da dere traff hverandre, var det tilfeldig.» «Jeg tror deg ikke.» Han gned de klamme håndflatene mot lårene. Rich reiste seg langsomt. «Det jeg sier er sant, Omar.» Han gikk bort til det åpne vinduet og kikket ut på den trafikkstille gaten nedenfor. «Og som jeg sa innledningsvis ... vi må bruke tid sammen, vi to. Mye tid.» Han snudde seg mot Omar igjen. «Vi må opparbeide en gjensidig tillit og respekt. Det finnes ingen quick fix for
Pandora
33
et tillitsforhold. Tid er det eneste som virker, og små og store drypp som bevis underveis på at det vi forteller hverandre er sant.» «Da kan du jo begynne med å fortelle meg hvilken organisasjon du jobber for?» Rich smilte. «Spiller det noen rolle? USA har et utall etterretningsorganisasjoner. Og, ja, jeg jobber for en av dem.» «Hvilken da?» «... Hvilke vet du om?» «CIA?» spurte Omar. «Vet du om flere?» Omar ristet på hodet. «La oss bare si at jeg jobber for amerikanske myndigheter.» «Javel. Hva er det CIA ønsker svar på? Jeg trodde ærlig talt at dere var i stand til å avlytte alt og alle. Hvorfor trenger dere meg?» Rich gikk bort til sofaen igjen og satte seg. Han bøyde seg fram mot Omar. «Et spørsmål vi ønsker svar på er dette: Har du noen gang hørt noen bruke tilnavnet ‘Oksen’ om din far?»