T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 1 av 430)
KORSBÆREREN
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s. 2 av 430)
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 3 av 430)
Tom Kristensen
KORSBÆREREN Thriller
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s. 4 av 430)
Tom Kristensen: En kule, 2001 Hvitvasking, 2002 Freshwater, 2003 Profitøren, 2005 Dødsriket, 2006 Dragen, 2008 Dypet, 2010
© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Erlend Askhov Satt med 11,2/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, P¨ossneck 2012 ISBN 978-82-03-35210-2 ISBN 978-82-525-8067-9 (Bokklubben)
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 5 av 430)
1 San Francisco Den vemmelige følelsen av å falle. Fritt fall, ingen bunn, bare stummende, kaldt mørke. Mark Dresher åpnet langsomt øynene og lot blikket vandre over de gravalvorlige ansiktene rundt bordet. Munnen hans hang halvåpen. Kjevemusklene kjentes numne. Underarmene lå kraftløse oppå den blankpolerte bordplaten. Han var så usigelig trett og sliten. Ingen av de fire andre partnerne rundt bordet sa et ord. Redsel og vantro lyste ut av øynene deres. På storskjermen bak dem var nyhetsankeret Maria Bortiromo i ferd med å avslutte innslaget på CNBC. Den hese, hektiske stemmen og de rødmalte leppene som beveget seg hurtig. Ansiktet entusiastisk. I finansmiljøet gikk hun under kallenavnet Money Honey på grunn av sitt utseende, og for at hun var den første kvinnen til å rapportere live fra gulvet på New York Stock Exchange. Nyhetsinnslaget var ikke til å misforstå. Det var slutt, det var over. Så overtok et reklameinnslag for Qatar Airways. Mark grep fjernkontrollen og slo av TV-en. Stillheten var øredøvende. Kun lyden fra iltre bilhorn trengte gjennom fra gaten tjueen etasjer under skyskraperen i California Street i finansdistriktet i San Francisco. 5
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s. 6 av 430)
«Any last comments or questions?» Blikkene til de fire rundt ham falt ned i bordplaten. Hva var det egentlig å si? Alle visste at det var slutt. I morgen ville Dresher Associates være ødelagt, pulverisert, historie. Mark Dresher la hendene flatt på bordflaten og heiste seg langsomt opp i stående stilling. «Okay, guys, I have nothing more to say. This meeting is over.» Klokken passerte ti på kvelden da Mark Dresher satte seg inn sin Cadillac CTS-V Sedan, kjøpt for bare noen få måneder siden. Den gode lukten fra nye skinnseter kjentes ennå. Han la hendene på rattet, og nok en gang spurte han seg selv hvordan ting kunne skje så inn i helvete fort. Han og Barbara hadde flyttet fra New York til San Francisco for femten år siden for å slippe unna den hektiske, nærmest frenetiske livsstilen de hadde hatt i nesten tjue år. Hun som sjefssekretær i en mindre investeringsbank, han som partner i Hennessee Management, et hedge fund med kontorer like ved Wall Street. De siste årene før de bestemte seg for å flytte, led han av stadig verre søvnproblemer, og ble ofte sittende i timevis foran PC-skjermen eller TV-en om nettene. Til slutt innså han at han var nødt til å gjøre noe med hele sin livssituasjon, ellers ville han dø av hjerteinfarkt eller hjerneslag før førti. Hvis han da ikke døde av ren og skjær utmattelse. Det var sjelden arbeidsdagene var kortere enn tolv timer, og han var nesten alltid innom kontoret i helgene. Ferier var nærmest ikke-eksisterende. Flyttingen var hans idé. «Vi trenger luft, sol, tid til hverandre, omgås vennlige mennesker og jobbe mindre. Vi behøver ikke dette helvetes tempoet på Manhattan mer,» hadde han hørt seg selv si, nærmest undrende over at slike ord kunne komme ut av hans munn. Men Barbara hadde ikke vært vanskelig å overtale. Hun var som han lei av jobben og den lange pendlingen til og fra jobb. I tillegg hadde de nok oppsparte midler til at hun 6
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 7 av 430)
kunne slutte å jobbe, dersom hun ønsket det. Verre var det med de to sønnene deres, i hvert fall til å begynne med. Men ikke lenge etter begynte begge på college; Steve i Boston og Martin i Miami, deretter jobb i de samme byene, ekteskap og barn. Alle ble til sist fornøyde. I nesten alle disse årene hadde livet deres gått på skinner. Barbara trivdes usedvanlig godt med sin hjemmetilværelse i den romslige villaen de hadde kjøpt, og han hadde fått tilbake nattesøvnen. Det mye hedge fund-selskapet han startet opp og puttet alle oppsparte midler pluss et stort lånebeløp inn i, krevde mindre jobbing, reisetid til og fra kontoret var ingenting i forhold til New York og avkastningen for investorene – og de ansatte – hadde vært litt opp og ned, men grei. De hadde vokst jevnt og trutt i femten år. Inntil nå. I morgen var det over. Mobilen hans duret i innerlommen. Barbara. «Nei, jeg kommer ikke fra ennå,» hørte han seg selv si. «Ja, det blir sent i dag også. Du sover nok når jeg kommer hjem.» Han stirret på displayet på mobilen mens han slo samtalen av. Så satte han tenningsnøkkelen i låsen og kjørte ut av garasjeanlegget. Noen minutter senere stanset han utenfor inngangspartiet til fasjonable, The Ritz-Carlton. En uniformert parkeringsvakt kom hurtig mot ham. Mark steg ut av bilen med motoren i gang og overlot til den uniformskledde å parkere bilen i hotellets parkeringsanlegg. Han fikk ikke noe parkeringsbevis for sin valet parking. De kjente ham godt fra før. Marks eneste tanke etter at han forlot de andre partnerne var at han trengte en drink og noen timer alene. Måtte tenke over situasjonen, forsøke å finne litt ro før orkanen som hadde brygget seg opp ville rase over dem og ødelegge alt. Han ble stående på asfalten noen sekunder etter at bilen hans var kjørt bort, trakk den kjølige luften ned i lungene og nikket med et gjenkjennende smil til mannen med floss7
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s. 8 av 430)
hatt og sjakett som voktet hotellets inngangsparti. På kontoret hadde han følt seg svett, nå frøs han. En mann i sort frakk hadde stanset opp like bortenfor og sto og stirret på ham. En asiat, kanskje en japaner. Mark gikk med raske steg inn gjennom den store inngangsdøren som ble holdt åpen for ham. Hotellets resepsjon hadde en atmosfære av luksuriøs ro, nærmest et slags akvarium med duse farger, behagelig temperatur, grønne planter, glass, skinnende metall og sindige og rolige bevegelser av de likeartede vesenene som beveget seg her inne. Her var det ingen krisestemning, tilsynelatende ingen bekymringer, bare diskret høflighet og servile smil, tjenestevillige hotellansatte som sto klare til å lystre de minste vink fra de velkledde barrakudaene og haiene i akvariet. Mark gikk inn i baren og tok plass ved bardisken. Bartenderen var straks der og tørket den allerede blankpolerte disken foran ham med et skinnende hvitt kjøkkenhåndkle. «Good evening, Mark, how are you?» «Not too bad. I just need some time on my own right now.» «Certainly, Sir.» Mark ba om en gin & tonic. Bare sekunder senere sto glasset foran ham og bartenderen trakk seg diskret tilbake. Han tok en kraftig slurk og så seg omkring. Kun noen få bord var opptatt, og litt lenger bortenfor langs bardisken satt det et eldre par i en tilsynelatende intens og opphisset, men hviskende samtale. En gang i livet trodde jeg på gud, tenkte Mark. Når var det jeg mistet troen? Da foreldrene tvang meg med i kirken? Da jeg som trettenåring fikk ørefiker og husarrest for å nekte å delta på søndagsgudstjenestene? Det skjedde kanskje over lang tid. Men akkurat nå kunne han trengt en eller annen gudommelig makt å henvende seg til, noen som kunne hjelpe ham til å komme seg gjennom orkanen. Sies det ikke at det aldri er for sent, tenkte han. Jeg kan fremdeles be om tilgivelse og frelse, døpes på nytt 8
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 9 av 430)
og leve et liv i gudfryktighet og kjærlighet som vil gi indre ro. Hvorfor hadde han alltid levd med dette evinnelige jaget etter mer? Flyttingen til San Francisco hadde gitt ham tilbake nattesøvnen, men jaget etter penger var det samme. Huset ville selvfølgelig gå med, det ville bli solgt. Barbara visste ingen ting. Ikke barna heller. Alt ville gå tapt. Alt sammen. Det eneste han ville stå igjen med var lån. Fuck! tenkte han. Fuck alt sammen! Mark tømte glasset i én slurk og signaliserte til bartenderen at han ønsket en til. «Kan jeg sette meg?» Mark skvatt til og snudde seg mot stemmen. Han hadde ikke hørt at noen nærmet seg. En kvinne satte seg på barkrakken ved siden av. I trettiårene et sted. Ansiktet modellpent, men hardt sminket, fingre og håndledd overlesset med ringer og armbånd, kort sort skinnjakke, høye støvletter og korte hotpants. Han smilte blekt. «Jeg føler meg ikke helt i form i kveld, dessverre,» sa han og snudde seg mot bardisken igjen. Hun lente albuene mot bardisken, la kinnet på foldede hender og så bort på ham. «Du har alle kjennetegn på å være en alfahann,» smilte hun. «Brede skuldre, kraftig kjeveparti, gråstenk, Patek Philippe armbåndsur og dress til sikkert fire tusen dollar.» Hun lot blikket gli over ham. «Alfahanner går ikke på bar dersom de ikke er i form.» Mark pustet tungt og nippet til den nye drinken som var blitt satt foran ham. Han kastet samtidig et blikk bort på bartenderen som holdt dem begge i øyensyn. Sannsynligvis sto han klar til å be kvinnen fjerne seg dersom Mark ba om det. Han vendte seg mot kvinnen igjen. Blikket hennes hang fast på ham. Kinnet oppå de foldede hendene. «Hva drikker du?» spurte han. «Det samme som deg.» Mark løftet sitt eget glass mot bartenderen og gjorde en bevegelse i retning kvinnen. «Hva heter du?» 9
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 10 av 430)
«Annie.» «Annie,» gjentok Mark og smilte. «Artistnavn?» Hun trakk på skuldrene. «Spiller det noen rolle? Og du da?» «Mark.» «Hyggelig å møte deg, Mark.» «Likeså.» «Skal du fortelle meg hvorfor?» smilte hun. «Hvorfor hva?» «… du ikke er i form.» Han ristet på hodet idet drinken ble satt foran henne. «Jeg er den gamle løven som er blitt drevet bort fra flokken jeg har ledet i mange år, og nå må streife rundt på savannen resten av livet, alene.» «Ikke mer alfahann? Aldri mer paring med villige løvinner?» spurte hun. «Ingen mer vifting med erigert penis for å lokke til deg hunner og for å skremme vekk rivaler?» «Det ser ikke slik ut, nei.» «Hva skjedde, Mark?» Hun lente seg nærmere. Han stirret inn i de hardt sminkede, spørrende øynene. «Jeg har tapt alt.» «På børsen, eller?» «På en måte. I hele mitt yrkesaktive liv har jobben min vært å gjøre allerede rike mennesker enda rikere. Jeg har spilt med AFP.» Hun sperret øynene teatralsk opp. «AFP?» «Andre Folks Penger. I tillegg til mine egne, pluss litt til, lånt av banken.» «Og nå har du tapt alt? Kanskje ikke akkurat noe en mor ville vært stolt av.» Annie grep glasset og skålte mot ham. «Min mor er død,» svarte Mark. «Beklager, Mark.» «Kanskje like greit nå,» svarte han. «Men jeg liker å tenke på at vi tapte penger på den gode, gamle måten; ved ærlighet og hardt arbeid.» 10
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 11 av 430)
Annie lo og åpenbarte fortenner som var misfarget av den røde leppestiften. «Hva slags firma hadde du?» «Et hedge fund.» Annie trakk underleppen ned og heiste på skuldrene. «I morgen gjør en stor flokk gribber seg klare,» fortsatte Mark, «for de vet at den store elefanten må ut og kjøpe en spesiell aksje i bøtter og spann. Aksjen vil stige grusomt i verdi, men vi har ikke noe valg, vi må fortsette å kjøpe, selv om vi taper på hver jævlige én. Og den store elefanten … det er altså selskapet mitt. Vi har gått fra å være en sterk elefant til å bli en kjøttfull, forsvarsløs en. Akkurat nå sitter gribbene og venter tålmodig på å få skjære av og spise store stykker med elefantkjøtt. Og de kommer til å spise oss rå, mens vi fremdeles lever.» «Gode gud.» Hun la en av sine ringbefengte hender over munnen. «Jeg burde ha gitt meg da jeg så tittelen Hedge Fund for Dummies i bokhandelen,» mumlet han nærmest til seg selv. Annie la varsomt en hånd på underarmen hans. «Jeg tror du trenger noe helt annet å tenke på, Mark.» Han kjente duften av parfymen hennes da hun lente seg enda tettere inntil ham og merket at han ble kvalm. «Jeg tror ikke det, Annie,» sa han og reiste seg, «ikke i kveld.» Han la en femtidollarseddel på bardisken og gikk med ustø steg mot utgangen.
11
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 12 av 430)
2 Sjefen for valet parking vinket gjenkjennende og ga bilnøkkelen til en av sine assistenter som løp av sted for å hente bilen. Mark ble stående med armene i kors og hutre mens han ventet utålmodig. Lot være å slå av en prat med de hotellansatte her ute, noe han vanligvis ville ha gjort. Men ikke i kveld. Orket ikke. Luften utenfor var merkbart mer fuktig og kjølig. Kald og varm havstrøm møttes i Stillehavet utenfor kysten av San Francisco, dannet tåkebanker og kunne som ved et trylleslag senke temperaturen i byen med opptil ti grader. Kanskje burde han ha akseptert forslaget til Annie – eller hva hun nå het. Han kunne så absolutt trenge noe annet å tenke på. Én ting var hans personlige konkurs, men tanken som virkelig fikk det til å knyte seg i ham var det kommende unisone brølet fra rasende investorer. Tidligere i dag hadde de sendt et skriv til samtlige av dem der de i temmelig klare ordelag hadde fortalt at hver eneste investerte dollar ville gå tapt. Han kastet et blikk bak seg, mot hotellets inngangsparti. Ingen Annie. Hun måtte ha godtatt avslaget. Kanskje like greit. For hva ville resultatet blitt? Et raskt knull på et eller annet hotellrom, og etterpå? Anger, enda mer frustrasjon og selvforakt. Så hvor skulle han dra nå? Hjem? Kjøre rundt på 12
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 13 av 430)
måfå? Eller kanskje stanse på Golden Gate Bridge, krabbe over rekkverket, ta sats og falle de syttifem meterne ned i iskaldt havvann? Tanken på å gjøre det slutt hadde streifet ham de siste døgnene, det var ingen tvil om det. Et eller annet sted hadde han lest at i snitt hopper en ny jævel hver fjortende dag fra Golden Gate, og potensielle selvmordere kommer kjørende dit utenbys fra. Golden Gates tiltrekningskraft på de selvdestruktive var enorm. Endelig svingte bilen opp foran ham. Han fisket fram en femdollarseddel fra lommen og stakk den diskret i hånden til gutten som lot motoren være i gang og døren på sjåførsiden stå åpen. Mark satte seg inn og kjørte av sted. Han følte seg plutselig svimmel. Det kunne umulig komme av de to drinkene han hadde fått i seg. Sannsynligvis kom det av det høye blodtrykket. Han burde ha vært hos legen. Suset i øregangen, hodepinen og nå svimmelheten – alle disse symptomene kunne sikkert føres tilbake til et blodtrykk som måtte ha kommet opp i helt uforsvarlige, livstruende høyder de siste døgnene. Trafikken gled rolig på denne tiden. Han kjørte inn på den brede Lombart Street, og deretter 101 i retning Golden Gate. Mark håpet Barbara sov når han kom hjem, orket ikke tanken på å skulle begynne å forklare alt sammen nå. Han slo hardt i rattet med håndbaken. «Fuck!» På vei over Golden Gate saktnet han farten, forsøkte å se om noen sto klar til å hoppe fra rekkverkene. Men det var ingen å se, kun lys fra biler som i en sakte film i begge retninger. Bare noen kilometer lenger framme lå villaen deres, i Tamalpais Valley. Straks etter hadde han passert broen. Plutselig merket han en bevegelse bak seg. Mark snudde hodet brått. En udefinerbar redsel hogg tak i ham, presset luft ut av lungene, og han utstøtte en merkelig lyd. Det var noe eller noen der. Hendene klamret seg til rattet og han kastet hodet til siden, forsøkte febrilsk å se bak seg. Han stirret 13
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 14 av 430)
i bakspeilet, justerte det med høyrehånden, slapp gasspedalen, bremset ned og styrte ut mot høyre side av motorveien mens pusten gikk raspende. Så en fremmed stemme: «Mark, take it easy. Stop the car.» Mark kjørte ut på veiskulderen og stanset. Idet han grep tak i dørhåndtaket for å forsøke å kaste seg ut, kjente han plutselig et stikk i nakken. Smerten kom så overraskende og var så intens at han skrek. Hånden hans søkte instinktivt mot det spisse som presset seg inn i nakkegropen, samtidig som han bøyde seg gramover og grep med hånden rundt noe som kjentes som et knivblad. Han slapp taket i kniven da han kjente bladet skjære seg inn i håndflaten. Mark kastet et blikk på høyrehånden og så to dype kjøttsår fulle av blod. Plutselig kjente han noe rundt halsen, en underarm som presset strupehodet sammen og holdt ham fast som i en skruestikke. Alt gikk så fort at han ikke klarte å reagere. Han hikstet etter luft. Forsøkte å sparke fra med bena i gulvet for å dra seg bakover slik at han skulle klare å lette trykket mot strupen og trekke inn luft. Samtidig grep han tak i underarmen hans med begge hender og forsøkte å bende den vekk. Men det hjalp ikke. Personen bak ham var ekstremt sterk. Mark kastet kroppen fra side til side. Bena var oppå dashbordet og han forsøkte å finne fotfeste mot frontruten for å presse seg ytterligere bakover. Snart ville han dø, om ikke mange sekundene ville han miste bevisstheten og dø. Plutselig slapp taket. Mark kastet seg framover, grep seg til strupen med den blodige hånden mens han gispet etter luft. To hender grep tak i håret hans og trakk ham med voldsom kraft tilbake i setet. Kniven ble holdt opp foran ansiktet hans. «Go on!» hørte han en hvesende stemme som fra langt i det fjerne. «Drive!»
14
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 15 av 430)
Jeg husker godt første gang det skjedde, enda jeg ikke kan ha vært mer enn kanskje seks år. Blodet på fars hender, hevelsene rundt det ene øyet og de hysteriske skrikene fra mor. Vi bodde på den tiden i et hus i et av Tokyos bedre strøk. Ikke leilighet, men hus. Jernport, privat garasje, tre soverom – min søster og jeg hadde hvert vårt – hushjelp og en liten hage med en steinsatt dam, bambus og kirsebærtrær. Jeg tror vi hadde vært en lykkelig familie fram til denne spesielle kvelden, men jeg er ikke helt sikker. Kanskje mor hadde hatt hysteriske anfall og depresjoner også tidligere, men at vi barna hadde blitt skjermet fra det. Kanskje hun allerede hadde begynt å gå på antidepressiva. Og kanskje var far blitt banket opp og truet også tidligere, men at de hadde forskånet oss fra det også? Uansett om ting ble holdt skjult eller ikke, jeg har ingen spesielle vonde minner fra tiden før dette skjedde, så derfor velger jeg å tro at vi inntil da hadde vært en lykkelig familie. Uansett, dette var starten på en rekke hendelser som til slutt endte med tragedien. Det er ellers to ting ved min far som jeg husker spesielt godt. Det ene var hans merkelige fascinasjon for Jesus og kristendommen. Han leste ofte historier fra Det gamle testamente for oss. Og det andre jeg husker var at han var svært opptatt av at min søster og jeg skulle lære oss det engelske språket. Så far brukte timer på å lese og oversette fra en engelsk bibel han hadde fått 15
T YPE-IT AS, 28.06.2012 ORDRE: 26400 (s . 16 av 430)
tak i. Det er de to tingene jeg husker best; hans interesse for bibelen og det engelske språket. Og begge deler skulle få betydning for meg senere. Visste far det? Kunne han se inn i framtiden? De måtte ha dukket opp uanmeldt. Vanligvis kom de to, to kobuns, kledd i sorte, dyre og litt trange dresser, sorte sko, hvite slips og mørke skjorter – og selvfølgelig kortklipte og med solbriller. På den tiden var store amerikanske biler populært blant dem, så jeg antar at de hadde parkert en stor Cadillac eller Continental i gaten utenfor huset vårt. Ganglaget deres utmerket seg også, ikke denne subbende, ydmyke måten som de fleste japanere går på, men rette i ryggen, oppreiste og spankulerende. Straks far åpnet måtte de ha gått til angrep, med kniver og knyttnever. De hadde ikke til hensikt å drepe ham, da hadde han allerede vært død. Kun true, slå, rispe ham opp med kniven og skremme. Deretter hadde de forsvunnet. Angrepet var sikkert over i løpet av noen få sekunder. Jeg visste ikke den gangen hvem som hadde kommet på døren vår, men jeg vet det selvfølgelig i dag. Dette var min første nærkontakt med yakuza.