IX.
Nissen finnes Tom Kristensen
a de tre siste passasjerene gikk av bussen på Kjerkebygda, var det bare bussjåføren og meg igjen, på siste buss fra Tønsberg. Jeg ble sittende og se ut vinduet. Snøfillene fór forbi i den mørke og bitende kalde kveldsluften. Mange steder så jeg pyntede juletrær og brennende stearinlys innenfor vindusrutene. Det siste kvarteret hadde jeg registrert bare et par, tre andre biler på veien. Den hektiske sommertrafikken var nå bare et fjernt minne på Tjøme, og julefreden for de fastboende på øya hadde senket seg. Det var kommet mye snø de siste ukene. Brøytekantene var uvanlig høye. Det var kommet mye snø i Oslo også, det må sies, men her, på Tjøme, hjemstedet mitt, jeg vet ikke om jeg kan huske å ha sett sånne snømasser før i mitt enogtjueårige liv. Ti minutter senere trykket jeg på stoppknappen før Hellesmo, tok med meg den stappfulle ryggsekken som sto i setet ved siden av meg, og gikk framover i bussen. «Takk for turen, og du får ha god jul, da,» sa jeg til sjåføren idet jeg steg ut fordøren som siste passasjer. «Hils hjem, og god jul til deg også,» smilte han. «Og så håper jeg du får mange fine pakker av nissen i morgen.»
D
94
Jeg ble stående og se etter bussen som forsvant i retning Verdens ende. Snøføyka sto etter den, og eksosen som blandet seg med den skarpe luften, rev i nesa. Motorduren forsvant gradvis, og så ble det stille. Jeg hektet remmene på ryggsekken over skuldrene og gikk inn den smale Midtgårdsveien. Vinterluften stakk i lungene. Det var sikkert under femten minus, og det knaste i den pakkede snøen under fjellstøvlene mine. Seksti meter lenger ned i veien lå Midtgården, barndomshjemmet mitt, det lille huset der familien min på farssiden hadde bodd i generasjoner. Det føltes godt å komme hjem. Semesteret hadde vært beinhardt, og fordi jeg hadde den omfattende matematikkoppgaven som skulle leveres i januar, hadde jeg måttet jobbe på spreng helt fram til i dag, lille julaften. Jeg var sliten i hodet av arbeidsøktene på opptil tolv timer i døgnet i hybelen min på Kringsjå, og jeg tror jeg aldri før hadde lengtet sånn etter julefeiring og den gode varme senga mi. Huset vårt var lite, og det var gammelt, faktisk ett av Tjømes eldste. I første etasje var det et kjøkken, en stue med kamin og mine foreldres soverom. I annen etasje var mitt og Aksels soverom og badet. Aksel, attpåklatten som mor kalte ham, hadde nettopp fylt fem. Han hadde sikkert fått lov til å være oppe og vente på meg, enda det var sent. De visste alle hvilken buss jeg skulle komme med. Gjennom det store stuevinduet som vendte mot nabogården, så jeg juletreet. Et stort grantre som strakk seg helt opp til taket, pyntet som vanlig med glitter, kuler og et mylder av små lys. Den store julestjerna hang der også. Epletreet i hagen hadde også fått lys, og det var nylig blitt måkt og ryddet for snø utenfor inngangspartiet. Aksels korte ski og staver sto lent mot gelenderet på trammen. De må ha sett meg komme gående, for straks jeg skulle 95
til å åpne, gikk døren opp. Aksel, med enda lengre og viltrere hår enn jeg kunne huske, kom løpende og kastet seg om halsen min. Jeg løftet ham opp og klemte ham hardt. «Din lille rakker,» sa jeg, «nissen kommer ikke til de som legger seg for sent, vet du.» Så bar jeg ham inn i gangen og satte ham ned. Aksel hadde røde roser i kinnene og pysjen på. Han hadde nok fått beskjed om at han skulle rett i seng så snart han hadde fått hilse på meg. «Åh, så godt å få deg hjem,» sa mor og klemte meg. Far klemte meg også, og hjalp meg av med ryggsekken. Jeg tok av støvler og ytterklær og vi gikk inn på kjøkkenet alle fire. «Bestemor er også her,» sa mor og strøk meg over kinnet. Hun gjorde det alltid når hun ikke hadde sett meg på lenge, enda hun visste at jeg mislikte det. «Hun sitter her inne.» Aksel hadde lagt seg på gulvet og holdt fast i det ene benet mitt. Jeg løftet ham opp og bar ham inn i stua. Bestemor satt borte ved kaminen, og hun smilte bredt da hun fikk øye på meg. «Jaså, er det den store realisten som er kommet hjem,» sa hun og holdt den ene hånden ut mot meg. Jeg grep den og satte Aksel ned. Som en klegg festet han straks grep om benet mitt igjen. «God jul, bestemor,» sa jeg og omfavnet henne, «du skal jo være glad for at det finnes realister i denne verden.» «Nå, jeg vet ikke det,» sa hun. «Uten dem hadde vi jo sluppet både atombomber, kuler og krutt.» Jeg pustet tungt og klemte hånden hennes. Hvor mange ganger vi hadde hatt liknende diskusjoner, ante jeg ikke, men akkurat nå orket jeg ikke å begi meg ut på den galeien. Jeg var trøtt og sliten. «Jeg skal love deg, bestemor, at jeg ikke skal bruke matematikkunnskapene mine på krig og fanteri.» 96
«Jeg vet det,» smilte hun, «for du er en god gutt.» «Men nå vet jeg hvem som skal legge seg,» sa mor. «Det var avtalen, lillegutt. Klokken er over elleve, og du skulle legge deg straks storebror kom hjem. For i morgen er det julaften, og vi må alle være våkne når nissen kommer, ikke sant?» Jeg frigjorde Aksels grep om benet mitt og løftet ham opp nok en gang. Han så på meg med bedende øyne, håpet nok at jeg skulle argumentere for at han skulle få være oppe enda litt til. Men i stedet sa jeg: «Nå, lillebror, skal jeg bære deg opp i sengen, og hvis du er grei så skal jeg lese litt for deg. Og etterpå skal jeg også gå rett og legge meg.» Jeg bar ham uten protester opp den smale trappen til annen etasje, fikk pusset tennene hans og bar ham videre inn på soverommet. Da jeg hadde lagt dynen rundt ham og satte meg ned på sengekanten, så jeg at han stirret tankefullt på meg, som om det var noe han ikke var riktig sikker på om han ville si. Jeg grep tak i den lille hånden hans. «Hva vil du at jeg skal lese for deg?» «Anders sier at julenissen ikke finnes,» sa han, knapt hørbart mens han bet i underleppen. «Hm, hvem er Anders, da?» «Han nye jeg leker med.» «En nyinnflyttet gutt?» «Han bor rett der borte,» sa Aksel og pekte mot sørveggen. «Ja, da må han være nyinnflyttet,» sa jeg. «Og han tror ikke på julenissen?» Aksel ristet på hodet. Jeg kjente trettheten sige innover meg. Bestemor hevdet alltid at det var den spesielle tjømelufta som fikk oss alle til å sove så hardt her på øya. Alt jeg egentlig ønsket nå var å 97
stupe i seng. Jeg var så usigelig trøtt. «Anders har dessverre rett,» sa jeg. «Julenissen er noe de voksne har funnet på, og de lurer alle barna til å tro at han finnes. Men det er bare tull, en lek. Julenissen finnes ikke. Julenisser er bare voksne som kler seg ut.» «Er det?» «Ja, Aksel. Når julenissen kommer på julaften, så er det bare en som har kledd seg ut, kanskje pappa, en av naboene våre, eller til og med meg.» Jeg smilte. «I fjor var det jeg som var julenissen som kom med gavene.» «Du?» Aksel stirret storøyd på meg. Det virket som om han knapt kunne tro sine egne ører. «Du er stor nok nå til ikke lenger å tro på julenissen. Han finnes ikke, helt sikkert. Hvordan tror du han skulle klare å komme rundt til alle barna i hele verden i løpet av noen timer på julaften, det går jo bare ikke. Jeg mener, med en masse reinsdyr og slede. Han måtte jo ha reist rundt fra sted til sted på millisekunder og hatt millioner av gaver i sleden sin. Da måtte han jo vært en supermann.» Jeg slapp hånden hans. «Så Anders har nok rett.» Aksel sa ingen ting, han fortsatte å stirre storøyd på meg. Jeg reiste meg og kvalte nok et gjesp med hånden. «Men nå må vi sove, Aksel, jeg tror heller at jeg får lese et eventyr for deg en annen kveld.» Jeg ga ham en klem. «Sov godt, og så ses vi i morgen. I morgen er det julaften.» Jeg lot døren stå på gløtt, og gikk ned for å si god natt til de andre. Det er noe helt spesielt med julaften hjemme. Etter hvert som jeg har blitt større framstår det klarere og klarere for 98
meg. Jeg regner med at alle som har feiret jul med sine foreldre i enogtjue år vil si det samme. Alle vi guttene pynter oss i dress, og mor har på vestfoldbunaden – den hun har hatt i alle de år jeg kan huske. Julemiddagen er alltid ribbe med sprøstekt svor, smørdampet rosenkål, mandelpoteter og hjemmelaget surkål med syltede agurker og tyttebærsyltetøy til. Og før vi engang rekker å starte på desserten – alltid multekrem – starter maset til Aksel om å pakke ut gavene. Det er han som har overtatt den rollen nå, etter at jeg sluttet. Ikke noe unntak i år heller. Lenge før middagen var fortært, startet maset, og maset fortsatte gjennom hele desserten, og helt til vi alle hadde fått ryddet middagsbordet og satt oss i sofaen og stolene rundt kaminen. Under juletreet lå det mange pakker, og Aksel fikk i år som i fjor lov til å være den som skulle velge hvilken pakke som skulle åpnes først. Akkurat da hørte vi det, alle sammen. Aksel stivnet i bevegelsen og kikket opp, opp mot taket. For det var der lyden kom fra. Et kraftig dunk først, og deretter lyden av … trampende hover? Jeg gliste, så meg rundt, lurte på hvem som sto bak. For det var godt gjort, ingen tvil om det, det hørtes faktisk ut som om nissen hadde landet med sleden og alle reinsdyrene oppe på taket vårt. Jeg kikket først på far, deretter mor, så bestemor, men alle stirret opp, som Aksel. Og alle så mistenkelig forbauset ut. Nye lyder. Alle satt som forstenet. Jeg var spent på fortsettelsen, for dette virket godt iscenesatt. Så hørte vi noe romstering ute på trammen, og så plutselig banket noen på døren. Bestemt banking, tre ganger. Aksel slapp gaven rett ned på gulvet og løp bort til mor som tok ham opp i fanget. 99
Far reiste seg nølende og gikk mot utgangsdøren. Så banket det en gang til, og døren ble åpnet utenfra. «God kveld, julenisse,» hørte vi far si. «Kom inn.» Aksel gjemte ansiktet mot skulderen til mor som holdt godt rundt ham med begge armer. Så hørte vi tunge steg gjennom kjøkkenet, og plutselig sto han der, julenissen, i døråpningen inn til stuen. Far sto like bak. Og det var bare å innrømme, denne forkledningen var noe av det beste jeg har sett. Ingen maske, det var helt sikkert, og det hvite skjegget så forbausende ekte ut. Håret under nisselua var kritthvitt. Rød i kinnene og på nesen, og røde og hvite støvler under den tykke, røde kappen med hvite render. På ryggen bar han en stor hvit tøysekk. Dette er nok den nye naboen, tenkte jeg, faren til Aksels nye kamerat, han som het Anders. Enten en som har veldig god råd til å kjøpe spesialsydde forkledninger, eller kanskje enda bedre; en profesjonell skuespiller. «God jul,» sa nissen med mørk buldrende røst, ikke denne tilgjorte stemmen som de fleste som kler seg ut som nisser bruker. «Og du er Jonas, ikke sant?» sa han og satte de usedvanlige blå øynene på meg. «God kveld, nissen,» sa jeg, fortsatt med et påklistret smil. Nissen, eller faren til Anders som han ganske sikkert var, satte fra seg sekken og åpnet den. Han hentet fram en liten gave i rødt innpakningspapir og ga den til meg. «Denne er til deg, Jonas. God jul.» Jeg bukket og takket, og så bort på far. Han var rød i kinnene og måpte. Det samme gjorde mor og bestemor. Aksel hadde ennå ikke våget å kikke opp fra skulderen til mor. Herregud for et skuespill, tenkte jeg. Har de virkelig alle 100
gått sammen for å forsøke å lure meg? Latterlig. Straks ville de nok alle bryte ut i latter. Så derfor fortsatte jeg å klistre på meg dette smilet, litt mer anstrengt nå, kjente jeg, men de skulle ikke kunne komme etterpå å si at: «nå lurte vi deg jammen godt.» Men bra arrangert var det, den skulle de ha. Så delte nissen ut resten av pakkene, én til hver, og ønsket hver og en god jul. Alle pakkene hadde litt forskjellig størrelse og alle var innpakket i rødt papir. Mor tok imot Aksels gave, for han torde ikke se opp et eneste lite øyeblikk. Så ønsket nissen oss alle nok en gang en riktig god jul, og så gikk han. Da ytterdøren slo igjen, kikket jeg bort på de andre. Fremdeles ingen smil eller latter. Deretter hørte vi alle et dunk nok en gang der oppe fra taket, og hover som trampet. Far småløp bort til det store stuevinduet og kikket ut. «Der kjører de,» sa han og pekte. De andre kom også bort til vinduet for å se. Jeg pustet tilgjort tungt, og gikk bort, jeg også. Men der, langt der oppe mot lyset fra månen, så jeg det: En slede med nissen i førersetet og med åtte reinsdyr i fire spann foran. Jeg la en hånd på fars skulder, og sa: «Gratulerer, pappa, bedre enn dette kan det ikke gjøres. Hva slags filmduk er det dere har installert der ute? Og lydene, lydanlegget, da. Wow. Jeg er imponert, virkelig imponert.» Men far svarte ikke. Han stirret med et uendelig fjernt blikk i retning sleden som ble mindre og mindre idet den forsvant inn i nattehimmelen. «Jonas. Jonas, du må våkne.» Men jeg ville ikke våkne, jeg ville vite hva som var i de røde pakkene. 101
«Jonas.» En hånd tok varsomt i skulderen min og rugget i meg. Jeg åpnet langsomt øynene. Bestemor sto over meg. «Nå er det straks tid for risengrynsgrøt og leting etter mandelen. Klokken er halv elleve. Du har snart sovet i tolv timer.» Jeg heiste meg opp på albuene. «Halv elleve?» «Det er tjømelufta,» sa hun og smilte. «Du trengte nok å sove godt ut i dag, men nå er det på tide å komme seg opp. Det er julaften, vet du.» «Jeg drømte sånn,» sa jeg og grep meg til pannen, «jøye meg.» Jeg lo. «Jeg drømte at julenissen kom.» «Se det,» sa bestemor og satte seg ned på sengekanten. Hun så med en alvorlig mine på meg. «Fortell meg hva du drømte, da.» Så jeg fortalte henne alt, alt sammen – om lydene på taket, den livaktige nissen som kom på besøk, de røde pakkene og at vi alle sammen så sleden og reinsdyrene idet de forsvant på nattehimmelen. Da jeg var ferdig la bestemor hånden sin på min. «Nå skal du høre litt på meg, jonasgutten. Den drømmen kom nok ikke tilfeldig. Tidlig, tidlig i dag var det en liten gutt som våknet og var lei seg. For storebroren hans hadde fortalt ham at nissen ikke finnes.» «Uff, var Aksel lei seg?» «Ja, det var han. Veldig. Den drømmen fortalte deg noe viktig. For det er sant at nissen finnes. Det er bare vi rasjonelle voksne som ikke skjønner det. Vi må holde fast i drømmen om at det finnes godhet og omtenksomhet der ute, at vi skal ta vare på og være snille mot hverandre. Det er ikke alt vi skal eller behøver å forstå, men drømmen om det gode, at det er noe fabelaktig stort og godt der ute, skal vi holde fast ved. Det var nok drømmen om det gode i livet, 102
om å gjøre godt, som de røde pakkene i drømmen din inneholdt. Så julenissen finnes, det gjør han så sant som jeg sitter her.» Jeg gned meg i ansiktet med hendene. «Jeg har vært dum.» «Ja, men dumskap kan rettes opp igjen.» Jeg dro dynen til side og sto opp. «Jeg går ned og snakker med ham.» «Ja, gjør det, gutten min. For nissen, han finnes, og han kommer ganske så sikkert i år også.»