Tommy Skoglund
FRA ENSOMHETENS LØNNKAMMER
Tommy Skoglund Tidligere utgitt: Våkne som en del av naturen, prosadikt, 2009
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Tommy Skoglund / Nelia Kleiven Satt med 11,5/14 pkt. Baskerville Old Face hos Type-it AS Papir: 90 g Munken Print White 1,5 Printed in Germany GGP Media LmbH, Pösneck 2014 ISBN 978-82-03-35821-0
PÅ SØNDAG DØDE FAR. Det gir meg arveretten til et ubrukelig småbruk som alt i alt billedliggjør den innvendige tomheten jeg nå sitter igjen med. Jeg ser derfor ingen annen utvei enn å flytte inn, i et forsøk på å fylle tomhet med tomhet. De månedene far fikk som enkemann, var han påfallende snakkesalig og åpenhjertig, en kunne trodd han var nyforelsket. Mine daglige besøk gikk med til å lytte til monologer om livet og livet etter livet, og det ergret meg at alt han sa liksom var ment å være belærende, som var det hans siste mål her på jorden å frelse sin enbårne sønn. Jeg ser klart for meg minen idet han unnlater å besvare notatene mine; han ville vel ha dem underbygget av bibelske henvisninger, men jeg har ikke 5
bedt siden jeg var for ung til å se at det ikke nytter. I tenårene fikk jeg bokstavelig talt Bibelen i vrangstrupen, da jeg etter flere fåfengte forsøk på å lese meg frem til en slags enighet med tilværelsen, endte med å bruke sidene som rullepapir. Det kan ha kommet av, mente far, at jeg grep fatt i for mye for tidlig. Mot slutten ble han fjernere i alt han sa og gjorde, og det ble stadig vanskeligere å forlate ham om kveldene; jeg orket ikke tanken på å skulle bli etterlatt med dårlig samvittighet. Den siste tiden overnattet jeg derfor i stuen. Det må ha vekket et og annet i ham, for senest natt til torsdag tok jeg ham i å brenne et bål ute på jordet, noe jeg øyeblikkelig gjennomskuet som et endelig forsøk på å få noe skjult ut av verden. Tidligere samme dag hadde han bedt meg om å dra til H for å kjøpe blodfortynnende, og idet jeg kom kjørende tilbake inn på gardsplassen, fikk jeg øye på ham, stående et godt stykke ute på jordet; han hadde bare gått seg en tur. Utover aftenen fortsatte han å gå rastløst omkring i husets værelser. Satte han seg, bladde han unnvikende i avisene. Åpnet han munnen, nevnte han utelukkende omverdenen. Han tenkte tanker som ikke tålte mitt nærvær. 6
Vi la oss ikke før midnatt, men mistankene holdt meg lys våken. Lenge ble jeg liggende og glo opp i bekmørket, brennsikker på at far, over alt på jord, ønsket å tilbringe sin siste tid i live alene. Dette oppildnet meg så til de grader at jeg tok meg i å ligge og svette med knyttede hender; jeg løftet dem opp over dynen og åpnet dem, kjente hvordan de kjølnet … Idet jeg var ved å slukne, blusset mistankene igjen opp: Hva om han stadig ba meg dra til H for å kjøpe seg alenetid? Trengte han virkelig blodfortynnende? Med føttene skjøv jeg meg opp i treseteren og gikk inn på badet, der jeg fant to fulle glass – pluss et halvt! Jeg begynte nå å tvile så sterkt på både det ene og andre at jeg hellet det halve og det eldste fulle glasset i toalettet, slik at han enten ville fortsette som ingenting, eller innse at jeg hadde avslørt ham. Tilbake i treseteren viklet mistankene seg inn i hverandre og ble etter hvert så innviklede at jeg ikke maktet å ta stilling til noen av dem; i denne døsen falt jeg i drømmer … I tretiden bråvåknet jeg i villrede, etter å ha sett far stå på en stige lent mot en sky mens han malte him7
melen grå; jeg så meg nødt til å gå opp til ham, om enn kun for å tenne lyset i gangen og så vidt åpne døren. Men i det øyeblikket jeg reiste meg fra treseteren, ildnet fars bål opp fra langt ute på jordet. Jeg la pannen mot stuevinduet, hvorfra jeg skimtet skikkelsen hans, og så løp jeg ut. Da han løftet blikket, hev jeg notatblokken inn i flammene. Jeg kunne se at han gråt eller hadde grått, for flammene glitret rundt øynene hans. Men da han forholdt seg taus, dro jeg hjem, overlot ham til alt det han innlysende nok trengte å få unnagjort alene. Jeg vendte ikke tilbake før den dagen han gikk bort. Da sto han omtrent midt på gardsplassen og glodde opp mot en revne i skylaget, stokken lå bak ham på grusen. Ikke før jeg la en hånd på skulderen hans, så han ut til å ense min ankomst. Han skottet bort på meg gjennom et par digre solbriller som må ha tilhørt mor. – Tror du sannelig ikke jeg har hatt besøk av Vårherre … Jeg plukket opp stokken og leide ham inn på kjøkkenet, der han ble stående oppå kjellerlemmen med ansiktet vendt mot vinduet. Jeg skrev hvile? i notatblokken og tok av ham solbrillene. Kanskje var han på vei til å si noe, for plutselig åpnet han 8
munnen og ga meg et blikk jeg sent vil glemme, før han himlet med øynene og gikk i gulvet. Like etter begynte det å striregne, og kjøkkenet ble brått mørkere. Regnet ville inn i huset. Jeg så meg nødt til å knele – ikke for å se til ham, men fordi jeg kjente meg overfalt av skylaget. Lenge ble jeg sittende slik med senket blikk og avvente situasjonen, avmektig avbrøt jeg enhver tanke som dukket opp … Til min store lettelse klarnet det derimot ganske snart, og like etter gikk det opp for meg at jeg nå, endelig, hadde avtjent mine foreldre til ende – så hvorfor fant jeg meg da i å sitte slik og avvente en slags straff fra oven? Hvilken skade hadde jeg voldt dem ved å være deres tause tjener – og lengselen etter å skulle bli etterlatt, hadde ikke den simpelthen gjort meg mer hjelpsom, mine gjerninger mer ubetingede? Jeg kastet et blikk bort på ham, gransket fraværet i pupillene. Den vridde liggestillingen ga meg frysninger. Idet jeg reiste meg, lettet en flue fra kinnet hans; jeg lot være å ta pulsen. I stedet tok jeg tak rundt håndleddene hans, dro ham ut av huset og i retning bilen. Så snart jeg hadde lempet ham oppi bagasjerommet – jeg kunne jo ikke spenne ham fast i pas9
sasjersetet – dro jeg av gårde i retning legevakten. Hver lille dump fremkalte bilder av hvordan han nå lå og ristet oppå jekken og hjulkorset; jeg var nær ved å stanse, men slo det fra meg da jeg nødig ville bli sett og liksom avslørt med lik i lasten. For å dempe obdusentens mulige mistenksomhet kjørte jeg i stedet så omtenksomt som jeg klarte – ja, lik en likbil. Jeg tillot meg å parkere på handikapparkeringen, der jeg ble sittende og notere et kort, men lettfattelig notat jeg kunne vise den kvinnelige legesekretæren bak nærmeste vindu. Hun reiste seg, og ikke lenge etter kom hun gående ut inngangsdøren sammen med enda en kvinnelig legesekretær. Jeg åpnet bagasjelokket, og så gjorde den andre straks et mislykket forsøk på å oppdage puls i håndleddet; da måtte jeg kvele en befrielsens tåre: Ingen kunne nå beskylde meg for å ha fraktet et levende menneske i bagasjerommet … de stilte seg i hver sin ende av liket, løftet det ut og la det på båren, la så et teppe over ansiktet; som for å vise eventuelle sniktittere at dette ikke gjaldt liv, bare død.
I morges så jeg meg nødt til å dra til H for å følge fars påbud om å levere tilretteleggelsen han hadde skrevet i anledning sin kommende begravelsesseremoni. Den kunne han gjøre seg av med først som sist, forsikret han meg om under mors jordpåkastelse. Så snart vi var tilbake på småbruket, satte han seg for seg selv og skrev ned det han mente var nødvendig å legge til rette, deretter forseglet han tilretteleggelsen i en konvolutt som han la innerst i skatollet, viss på at jeg fulgte med. Da jeg naturligvis ikke hadde avtalt noe møte med begravelsesbyrået på forhånd, dro jeg tidlig for å unngå kø, noe jeg også unngikk, det var over to timer til de åpnet. 11
Mens jeg ventet i bilen, kom jeg frem til at de trolig ville ha meg til å dele en siste hilsen på en blomsterkrans eller liknende. Jeg ville nødig samtale meg frem til en slik siste hilsen og i verste fall bli overtalt til å velge et bibelsk sitat; det ville blitt for upersonlig. Snart kom jeg frem til at det måtte stå «du er tilgitt». En så kort og personlig siste hilsen kunne umulig ikke bli godtatt. Etter nær to timer kom det gående en ung mann som låste seg inn mellom de mørklagte gravstøttene. Da han like etter begynte å tenne levende lys rundt om i lokalet, tenkte jeg som så at det sannsynligvis var for å signalisere at jeg bare kunne komme; jeg var nok ikke den første som hadde ankommet utenfor åpningstidene. Men døren var låst, og da den unge gravferdskonsulenten så ut til å overse meg, ble jeg stående noe desorientert og betrakte de utstilte gravstøttenes innskrifter. Med ett ble jeg grepet av en enorm lettelse over at far hadde rukket å ordne med mors gravstøtte, derunder han selv skulle gravlegges, for på den sto det jo allerede et eller annet bibelsk. Jeg fant frem den forseglede konvolutten og knakket på døren. For å unngå den vanlige forvirringen, fant jeg også frem notatblokken, der jeg på forhånd hadde notert fars navn og at han var død. 12
Den unge gravferdskonsulenten møtte meg med et oppsiktsvekkende uttrykksløst blikk; jeg rakk å spørre meg hvorvidt uttrykksløsheten kom av at han var vant til å forholde seg til fåmælte ansikter, eller om han simpelthen var for ung for stillingen. Han ba meg komme inn og sette meg, før han lette frem en mappe fra et arkivskap og satte seg. Etter litt løftet han blikket og sa at far faktisk hadde ringt i slutten av forrige uke, og at det eneste jeg trengte å gjøre for å oppfylle fars siste ønske, var å møte opp i begravelsen. Det skulle spilles salmer far visste jeg likte, la han til og smilte. Jeg følte meg øyeblikkelig fornedret og fór opp av stolen; aldri i livet ville jeg sitte og høre et vilt fremmed menneske snakke på fars vegne! Den unge gravferdskonsulenten stirret skrekkslagen på meg, og da slo jeg en knyttneve ned i den forseglede konvolutten før jeg vendte om og fant veien ut på egen hånd. Tilbake i bilen slo hjertet så øredøvende hardt at jeg ikke våget å bli sittende og følge med på det; i stedet fulgte jeg gågaten oppover, og til min beroligelse overdøvet snart gågatens spredte morgenlarm ethvert hjerteslag … I et innfall av skadefryd gikk jeg inn hos Flytte13
hjelpen; uten å åpne én eneste skuff, skulle jeg få flyttet samtlige etterlatenskaper ut i låven, for der å la dem brenne inne! Et bål til minne om mine nærmestes hemmeligheter! Den fete damen bak disken mønstret meg med øynene idet jeg krysset det skjeve tregulvet. Jeg noterte det nødvendige, rev ut siden og klasket den i disken. Hun understreket at betalingen måtte skje ved endt arbeidsdag, og da nikket jeg ustanselig i hennes retning mens jeg gikk baklengs like bort til døren, der jeg vendte om og smatt ut under den klirrende bjellen. I denne forpinte gledesrusen gikk jeg så inn mellom polets mange rader med brennevin, der jeg rasket med meg en og annen flaske. Jeg betalte og bukket dypt til det senkede blikket bak disken før jeg småløp ut og videre nedover gågaten. Idet jeg passerte begravelsesbyråets utstillingsvinduer, fikk jeg øyekontakt med den unge gravferdskonsulenten, som nå satt og samtalte med en eldre enke. Jeg løftet posen og viste ham tommelen for å påpeke at jeg var ved godt mot. Deretter satte jeg meg i bilen og kjørte i retning krypinnet jeg nå var på vei til å flytte fra.
14
Tilbake i mitt eget smale krypinn, en skillevegg mellom to like anonyme naboer; et fellesskap for ingen, ingen og ingen. Til tross for denne beklemtheten var det noe tillitvekkende ved tanken på at vi hele tiden hadde unngått hverandre, utvist et gjensidig ønske om å leve for oss selv; det hadde brakt meg til ro mang en kveld … for alt jeg visste var vi plassert her i dette kommunale kollektivet for å settes i kontakt med hverandre – men det var ikke derfor jeg aldri kontaktet dem; de så heller aldri ut til å kontakte hverandre. Hva eide vel jeg som måtte pakkes? Ingenting som ikke fikk plass i en søppelsekk, en eske. Fra før av var krypinnet utstyrt med en seng, en toseter og et bord, et unnselig fjernsyn, en telefon mor og far hadde brukt å ringe til så snart de trengte meg til å utføre et ærend – jeg løftet aldri av røret, men møtte alltid opp ikke lenge etter. Etter å ha pakket det lille jeg eide, ble jeg sittende, halvveis liggende i toseteren og undre meg over hvor i huset på småbruket jeg skulle tilbringe nettene. Et og annet sa meg at det måtte bli i stuen; den seneste tiden hadde treseteren vært mitt nattlige oppholdssted, og dessuten opplevde jeg samtlige soveværelser i andre som utgåtte … Hvorfor skulle jeg forresten bevare noen av 15
etterlatenskapene bare fordi det hadde tilhørt foreldrene mine? I det store og hele var jeg ikke således innrettet at jeg kunne bli sittende og stirre på hverken pyntegjenstander eller Gud vet hva; her gjaldt det å få alt sammen ut i løpet av morgendagen, ferdig med det.