Toni Morrison - Hjem by Aschehoug

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 1 av 126)

Hjem

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 2 av 126)

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 3 av 126)

Toni Morrison

Hjem Oversatt av Bodil Engen

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 4 av 126)

Toni Morrison Sangen om Salomon, 1979 Dukke i bek, 1982 Elskede, 1988 Jazz, 1992 De blåeste øyne, 1994 Sula, 1995 Paradis, 1998 Kjærlighet, 2004 En nåde, 2009

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening. Originalens tittel: Home Copyright © 2012 by Toni Morrison Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2013 ISBN 978-82-03-18833-0

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 5 av 126)

Slade

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 6 av 126)

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 7 av 126)

Hvis hus er dette? Hvis natt holder lyset ute her inne? Si meg, hvem eier huset? Det er ikke mitt. Jeg drømte et annet, skjønnere, lysere med utsikt til sjøer krysset i malte båter, til sletter vide som favner åpne mot meg. Dette huset er fremmed. Dets skygger lyver. Så si meg, hvorfor passer låsen til nøkkelen min?

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 8 av 126)

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 9 av 126)

De sto som menn. Vi så dem. Som menn sto de. Vi skulle ikke vært i nærheten av det stedet. Som de fleste engene utenfor Lotus, Georgia, var denne rikelig forsynt med nifse varselskilt. Truslene hang på nettinggjerdets trestolper for hver femtiende fot eller så. Men da vi oppdaget et krypehull som et dyr hadde gravd – en coyote kanskje, eller en løshund – kunne vi ikke stå imot. Vi var bare unger. Gresset nådde henne til skuldrene og meg til livet, så vi krabbet gjennom det på alle fire mens vi holdt utkikk etter slanger. Belønningen var verdt skaden grønsken og skyene med knott gjorde på øynene våre, for der like foran oss, omtrent femti meter lenger fremme, sto de som menn. De løftede hovene slo og smalt, manen bølget bakover fra ville hvite øyne. De bet hverandre som hunder, men når de reiste seg, løftet seg opp på bakbeina, med forbeina rundt ryggkammen på den andre, holdt vi pusten i undring. Den ene var rustrød, den andre beksvart, begge solblanke av svette. Vrinskene var mindre skremmende enn stillheten etter et spark med bakbeina mot motstanderens løftede leppe. Like ved gikk føll og hopper uanfektet, nappet gress eller så bort. Så var det over. Den rustrøde senket hodet og skrapte i bakken, mens vin9

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 10 av 126)

neren travet av sted i en bue og drev hoppene foran seg. Mens vi albuet oss tilbake gjennom gresset på leting etter det utgravde stedet og styrte unna raden med parkerte pickuper bortenfor, rotet vi oss bort. Det tok en evighet å finne tilbake til gjerdet, men ingen av oss fikk panikk før vi hørte stemmer, hektiske, men lave. Da grep jeg henne i armen og la en finger mot leppene. Uten å løfte hodet, bare kikke gjennom gresset, så vi dem lempe en kropp fra en trillebår og kaste den ned i et hull som allerede var ferdig gravd. Den ene foten stakk opp over kanten og dirret, som om den kunne komme opp igjen, som om den med litt anstrengelse kunne bryte gjennom mulden som ble spadd nedi. Vi kunne ikke se ansiktene på mennene som gravde, bare buksene deres, men vi så kanten på en spade skyve den rykkende foten ned til resten. Da hun så hvordan den svarte foten med den kremaktig lyserøde og skittstripete sålen ble stampet ned i graven igjen, begynte hun å skjelve over hele kroppen. Jeg holdt hardt rundt skuldrene hennes og prøvde å trekke skjelvingen inn i min egen kropp, for som en fire år eldre bror mente jeg å kunne takle den. Mennene var for lengst dratt og månen var blitt en rund melon innen vi følte oss trygge nok til å lee et eneste gresstrå og åle oss videre for å lete etter det utgravde stedet under gjerdet. Da vi kom hjem, regnet vi med å få juling eller i hvert fall kjeft for å ha vært ute så lenge, men de voksne la ikke merke til oss. De var opptatt av en eller annen hendelse. Hva du enn måtte tro og hva du enn skriver ned, siden du vil fortelle historien min, skal du vite dette: Jeg glemte virkelig den begravelsen. Jeg husket bare hestene. De var så vakre. Så brutale. Og de sto som menn.

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 11 av 126)

Puste. Hvordan puste slik at ingen merket han var våken. Lage dype, rolige snorkelyder, la underleppa henge. Aller viktigst, øyelokkene måtte ikke lee seg og hjerterytmen måtte være jevn og hendene slappe. Klokka 2.00, når de kom for å undersøke om han trengte en ny immobiliserende sprøyte, ville de finne pasienten på rom 17 i annen etasje i dyp morfinsøvn. Ble de overbevist, ville de kanskje droppe sprøyten og løsne mansjettene, slik at hendene fikk gleden av litt blod. Knepet for å imitere semikoma, som å spille død med ansiktet ned på en sølete slagmark, var å konsentrere seg om én enkelt nøytral ting. Noe som ville kvele ethvert vilkårlig tegn til liv. Is, tenkte han, en isterning, en istapp, en islagt dam, eller et rimdekket landskap. Nei. For mange følelser forbundet med rimfrosne åser. Ild, da? Aldri. For aktivt. Han trengte noe som ikke vakte følelser, som ikke utløste minner – hverken gode eller skamfulle. Bare å lete etter et slikt tema var pinefullt. Alt minnet ham om noe som var tynget av smerte. Så han for seg et blankt papirark, førte det tankene mot brevet han hadde fått – det som hadde lukket strupen hans: «Kom fort. Hun dør hvis du drøyer.» Endelig bestemte han seg for stolen i hjørnet av rommet som den nøytrale tingen. Tre. Eik. Lakkert eller 11

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 12 av 126)

beiset. Hvor mange tverrtrær i ryggen? Var setet flatt eller buet for en bak? Håndsnekret eller maskinprodusert? Hvis håndsnekret, hvor var snekkeren og hvor fikk han virke fra? Håpløst. Stolen fremkalte spørsmål, ikke tom likegyldighet. Hva med havet på en overskyet dag, sett fra dekket på et troppeskip – ingen horisont eller moe håp om en? Nei. Ikke det, for blant likene som lå på kjøl under dekk, kanskje, var guttene fra hjemstedet hans. Han måtte finne noe annet å konsentrere seg om – en nattehimmel, uten stjerner, eller enda bedre, jernbaneskinner. Ikke noe landskap, ingen tog, bare endeløse, endeløse skinner. De hadde tatt skjorta og snørestøvlene hans, men buksene og uniformsjakka (begge ubrukelige til selvmord) hang i skapet. Han måtte bare komme seg gjennom gangen bort til utgangsdøra, som aldri ble låst etter at det brøt ut brann i den etasjen og en pleier og to pasienter omkom. Det var hva han hadde hørt av Crane, den skravlete sykepasseren som tygde tyggegummi lynraskt mens han vasket pasientene under armene, men han trodde det var en lettvint kamuflasje for personalets hyppige røykepauser. Hans første rømningsplan hadde vært å slå ut Crane neste gang han kom for å skifte på ham. Det innebar å løsne mansjettene, og det var for risikabelt, så han valgte en annen strategi. To dager før, da han ble lagt i jern i baksetet på patruljebilen, hadde han virret vilt med hodet for å se hvor han var og hvor han ble ført. Han hadde aldri vært i dette strøket før. Central City var hans territorium. Ingenting stakk seg spesielt ut, bortsett fra det glorete neonskiltet på en restaurant og et digert bakkeskilt foran en knøttliten kirke: AME Zion. Hvis han klarte å komme seg ut gjennom nødutgangen, var det dit han ville sette kur12

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 13 av 126)

sen: til Sion. Men før han rømte måtte han få tak i sko, på en eller annen måte. Hvis han gikk noe sted om vinteren uten sko, ville han garantert bli arrestert og være tilbake på avdelingen til han kunne dømmes for løsgjengeri. Interessant lov, den om løsgjengeri, som betyr å stå ute eller gå formålsløst omkring hvor det måtte være. Å bære på en bok ville hjelpe, men å gå barbeint ville stride mot «formålsbevissthet», og å stå stille kunne føre til en anklage om «unødig opphold». Han visste bedre enn de fleste at det ikke var nødvendig å være utendørs for å foranledige lovlige eller ulovlige inngrep. Du kunne være inne, bo i ditt eget hus i årevis, og likevel kunne menn med eller uten politiskilt, men alltid med skytevåpen, tvinge deg, familien din, naboene dine til å pakke sakene og flytte – med eller uten sko. For tjue år siden, da han var fire, hadde han eid et par, selv om sålen på den ene glapp for hvert skritt. Beboerne i femten hus var blitt beordret til å forlate sitt lille nabolag i utkanten av småbyen. Innen tjuefire timer, fikk de høre, for ellers. «Ellers» betydde «dø». Det var tidlig om morgenen da advarselen kom, så dagens saldo var forvirring, sinne og pakking. Da mørket falt på var de fleste på vei ut – med kjøretøy hvis de hadde, ellers til fots. Men til tross for truslene fra menn både med og uten hetter, og naboenes trygling, ble en eldre mann ved navn Crawford sittende på verandatrappen sin og nektet å rikke seg. Med albuene på knærne og foldede hender satt han og tygde skråtobakk og ventet hele natten. Rett etter daggry den tjuefjerde timen ble han slått ihjel med stålrør og geværkolber og bundet til det eldste magnoliatreet i fylket – det som vokste i hans egen hage. Kanskje det var kjærligheten til det treet, han pleide å skryte av at oldemoren hadde plantet det, som gjorde ham så sta. I ly av nattemørket snek noen av de 13

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 14 av 126)

flyktende naboene seg tilbake for å løsne ham og begrave ham under den elskede magnoliaen. En av graverne fortalte alle som ville høre på at gamle Crawfords øyne hadde vært snittet ut. Sko var en nødvendighet for rømningen, men pasienten hadde ingen. Klokka fire om morgenen, før soloppgang, klarte han å løsne lerretsmansjettene, frigjøre seg og rive sykehusskjorta av. Han dro på seg uniformsbuksene og jakka og listet seg skoløs gjennom gangen. Med unntak av gråten fra rommet ved siden av nødutgangen, var alt stille – ingen knirking i en sykepassers sko eller undertrykt fnising, og ingen lukt av tobakksrøyk. Hengslene jamret seg da han åpnet døra, og kulden traff ham som et hammerslag. De iskalde jerntrinnene i branntrappen sved slik at han hoppet over rekkverket for å la føttene synke ned i den varmere snøen på bakken. Vanvittig måneskinn som gjorde jobben til fraværende stjerner sto til den desperate flukten hans, lyste opp de lutende skuldrene og fotavtrykkene etter ham i snøen. Han hadde tjenestemedaljen i lomma, men ingen mynter, så det streifet ham ikke å se etter en telefonkiosk for å ringe Lily. Han ville ikke gjort det uansett, ikke bare på grunn av den kjølige avskjeden deres, men også fordi han ville skammet seg over å trenge henne nå – en barbeint rømling fra galehuset. Han holdt jakken godt samlet i halsen, løp i løssnøen langs kanten i stedet for på det måkte fortauet og tilbakela så fort medisinrestene i blodet tillot det de seks kvartalene til AME Zions prestebolig, et lite toetasjes trehus. Trinnene opp til verandaen var grundig ryddet for snø, men huset lå i mørke. Han banket på – hardt, syntes han, med tanke på hvor valne hendene hans var, men ikke truende som hamringen til en borgergruppe, eller en mobb eller poli14

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 15 av 126)

tiet. Iherdighet ga lønn for strevet; en lampe ble tent og døra ble åpnet på gløtt, deretter mer, og åpenbarte en gråhåret mann i flanellslåbrok. Han sto med brillene i hånden og virket forarget over den uforskammet tidlige visitten. Han ville si «God morgen» eller «Unnskyld meg», men skalv som om han led av sanktveitsdans og tennene klapret så ukontrollert at han ikke fikk fram en lyd. Mannen i døra tok ordentlig mål av den skjelvende gjesten, så gikk han til side for å slippe ham inn. «Jean! Jean!» Han snudde seg for å rette stemmen oppover trappen før han vinket den besøkende inn. «Gode Gud,» mumlet han og skjøv døra igjen. «Som du ser ut.» Han prøvde å smile, og mislyktes. «Mitt navn er Locke, pastor Locke. Og du er?» «Frank, sir. Frank Money.» «Kommer du fra nedi gata her? Fra sykehuset?» Frank nikket mens han stampet med føttene og prøvde å gni liv i fingrene igjen. Pastor Locke brummet. «Sett deg ned,» sa han, så ristet han på hodet og la til: «Du er heldig, Mr. Money. De selger mange lik derfra.» «Lik?» Frank ség ned på sofaen og undret seg bare vagt på hva mannen snakket om. «M-hm. Til medisinsk fakultet.» «Selger de lik? Hvorfor det?» «Jo, du vet, legene må øve seg på de døde fattige så de kan hjelpe de levende rike.» «Gi deg, John.» Jean Locke kom gående nedover trappen mens hun strammet beltet på morgenkåpen. «Det der er bare tøv.» «Dette er kona mi,» sa Locke. «Og selv om hun er god som gull, tar hun ofte feil.» 15

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 16 av 126)

«Morn, frue. Jeg beklager at jeg …» Fortsatt skjelvende stablet Frank seg opp. Hun avbrøt ham. «Det er ikke nødvendig. Bare sett deg,» sa hun og forsvant ut på kjøkkenet. Frank gjorde som hun sa. Bortsett fra fraværet av vind var det nesten like kaldt inne i huset som utenfor, og plasttrekket som var trukket stramt over sofaen gjorde det ikke bedre. «Beklager hvis du synes det er for kaldt her.» Locke la merke til Franks skjelvende lepper. «Vi er vant til regn her omkring, ikke snø. Hvor kommer du fra, forresten?» «Central City.» Locke stønnet som om det forklarte alt. «Har du tenkt deg tilbake dit?» «Nei, sir. Jeg er på vei sørover.» «Men hvordan endte du på sykehus i stedet for i fengsel? Det er der de fleste barbeinte halvnakne havner.» «Blodet, tipper jeg. Det rant masse blod nedover ansiktet mitt.» «Hvorfor det?» «Vet ikke.» «Husker du ikke?» «Nei. Bare lyden. Den var høy, veldig høy.» Frank gned seg i pannen. «Kanskje jeg var i slagsmål?» Han stilte spørsmålet som om pastoren kunne vite hvorfor han hadde vært bundet og neddopet i to døgn. Pastor Locke sendte ham et bekymret blikk. Ikke nervøst, bare bekymret. «De må ha trodd du var farlig. Hvis du bare var syk, ville de aldri tatt deg inn. Nøyaktig hvor har du tenkt deg, broder?» Han sto fremdeles med hendene bakpå ryggen. «Georgia, sir. Hvis jeg klarer det.» «Sier du det. Det er et godt stykke. Er broder Money i 16

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 17 av 126)

besittelse av noe slikt som penger?» Locke smilte av sin egen vittighet. «Jeg hadde litt da de plukket meg opp,» svarte Frank. Nå hadde han ikke annet i bukselommene enn tjenestemedaljen. Og han kunne ikke huske hvor mye Lily hadde gitt ham. Bare den stramme munnen og de uforsonlige øynene. «Men de er borte nå, vil jeg tro?» Locke knep øynene halvt igjen. «Er politiet på utkikk etter deg?» «Nei,» sa Frank. «Nei, sir. De bare tauet meg inn og satte meg på gærnehuset.» Han krummet hendene foran munnen og pustet på dem. «Jeg tror ikke de anklaget meg for noe.» «Du ville ikke visst det om de gjorde det.» Jean Locke kom tilbake med et vaskefat med vann. «Sett føttene i dette, gutt. Vannet er kaldt, men du bør ikke varme dem opp for fort.» Frank senket føttene ned i vannet og sukket. «Takk.» «Hva var det de tok ham inn for? Politiet, mener jeg.» Jean rettet spørsmålet til ektemannen, som trakk på skuldrene. Si det. Bortsett fra det B-29-brølet, hadde han for lengst glemt hva han egentlig hadde gjort som påkalte politiets oppmerksomhet. Han kunne ikke forklare det for seg selv, enda mindre for to vennlige mennesker som ville hjelpe ham. Hvis han ikke hadde vært i et slagsmål, hadde han kanskje pisset på fortauet? Skreket forbannelser til en forbipasserende, et par skolebarn? Hadde han dunket hodet i en vegg eller gjemt seg bak buskene i hagen til noen? «Jeg må ha slått meg vrang,» sa han. «Noe i den retning.» Han kunne virkelig ikke huske det. Hadde han kastet seg ned på bakken da det plutselig smalt i en eksos17

T YPE-I T AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 18 av 126)

potte? Kanskje han hadde lagt seg ut med en fremmed eller stått og grått foran trær – bedt dem om tilgivelse for handlinger han aldri hadde begått. Det han husket, var at så snart Lily hadde lukket døra bak ham, var angsten blitt umulig å håndtere, til tross for oppgavens alvor. Han hadde kjøpt noen drammer for å styrke seg til den lange ferden. Da han gikk fra baren, forlot angsten ham, men det samme gjorde forstanden. Tilbake var det frittflytende raseriet, selvhatet forkledd som andres skyld. Og erindringene som hadde modnet i Fort Lawton, der han hadde begynt sin vandring så snart han var dimittert. Da han gikk fra borde, tenkte han på å sende et telegram hjem, siden ingen i Lotus hadde telefon. Men sammen med telefonoperatørene streiket telegraffolkene også. På et tocents postkort skrev han: «Jeg er trygt hjemme. Ser dere snart.» «Snart» kom aldri, for han ville ikke dra hjem uten gutta hjemmefra. Han var altfor levende til å vise seg for Mikes familie, eller for Stuffs. Hans lette åndedrag og uskadde person ville være en hån mot dem. Og samme hva slags løgn han kokte sammen om hvor tappert de hadde dødd, kunne han ikke klandre dem for bitterheten. Dessuten avskydde han Lotus. Den stivsinnede befolkningen, isolasjonen, og spesielt byens likegyldighet til fremtiden var bare til å holde ut hvis kameratene var der sammen med ham. «Hvor lenge er det siden du kom tilbake?» Pastor Locke sto fremdeles. Ansiktet hans myknet. Frank løftet hodet. «Et år omtrent.» Locke klødde seg på haken og skulle til å si noe da Jean kom inn igjen med en kopp og en asjett med natronkjeks. «Det er bare varmt vann med masse salt,» sa hun. «Drikk det langsomt. Jeg skal finne et teppe til deg.» 18

T YPE-IT AS, 23.05.2013 ORDRE: 29260 (s . 19 av 126)

Frank tok to forsiktige slurker, så drakk han resten på styrten. Da Jean kom med mer, sa hun: «Dypp kjeksene i koppen, gutt, så glir de lettere ned.» «Jean,» sa Locke, «gå og se hva vi har i fattigkassa.» «Han trenger sko også, John.» De hadde ingen å avse, så de la fire par sokker og noen hullete kalosjer ved siden av sofaen. «Nå får du sove litt, broder. Du har en stri ferd foran deg, og da mener jeg ikke bare Georgia.» Frank sovnet mellom et ullteppe og møbeltrekket av plast og drømte en drøm plettet med kroppsdeler. Han våknet i militant solskinn, til duften av ristet brød. Det tok litt tid, lenger enn det burde, å registrere hvor han var. Restene av to dagers neddoping på sykehuset begynte å svinne, men det gikk langsomt. Hvor han enn måtte befinne seg, var han takknemlig for at det sterke solskinnet ikke ga ham hodepine. Han satte seg opp og la merke til sokkene der de lå pent brettet som brukne føtter på gulvteppet. Så hørte han lave stemmer fra et annet rom. Mens han stirret på sokkene kom den nære fortiden i fokus: rømningen fra sykehuset, løpingen i kulden, til sist pastor Locke og kona hans. Så han var tilbake i den virkelige verden da Locke kom inn og spurte hvordan tre timers søvn hadde gjort seg. «Bra. Jeg føler meg bra,» sa Frank. Locke viste ham til badet og la barbersaker og hårbørste på kanten av servanten. Flidd og med fottøy rotet han gjennom bukselommene for å se om sykepasserne hadde oversett noe, en kvartdollar, en ticent, men tjenestemedaljen var det eneste han hadde fått beholde. Pengene Lily hadde gitt ham var selvfølgelig også borte. Frank satte seg ved det blanklakkerte bordet og spiste en frokost av havregrøt og ristet brød med smør. Midt på bordet lå åtte 19