93
I en drøm … MED JANSSON I UNDRINGSLAND TEKST Ella Toft Lowum
«HVA SKAL EN med bøker med ikke noe moro og ikke noen bilder», undrer Alice når hun ser boka storesøsteren sitter og leser i. Forfatteren av Alice’s Adventures in Wonderland, Lewis Carroll (pseudonym for Charles L. Dodgson), tok sin fiktive person på alvor og illustrerte selv den første uoffisielle utgaven med den 11-årige Alice Liddell som modell. Da forlaget Macmillan utga boka i 1865, var det med illustrasjoner av John Tenniel, som til vanlig lagde humoristiske karikaturtegninger for bladet Punch. Siden da har nonsens-klassikeren utkommet i utallige versjoner og adaptasjoner, som film og teater, og på forskjellige språk over hele verden. Det er i dette havet av utgaver Aschehoug har gjort et dypdykk og funnet den godt skjulte skatten: Tove Janssons illustrasjoner av Alice.
Janssonsk nonsens Denne våren er det 100 år siden Tove Jansson (1914–2001), opphavskvinnen til de kjente og kjære bøkene om Mummidalen, ble født. Mindre kjent er det kanskje at Jansson også var en aktiv billedkunstner og illustratør. Hun satte blant annet sitt særpreg på J.R.R. Tolkiens verdensberømte bok The Hobbit, og ifølge kunsthistoriker Erik Kruskopf illustrerte hun Lewis Carrolls nonsensdikt, The Hunting of the Snark, fordi hun falt for Kafka-stemningen i boka. Da forlaget Bonnier spurte om hun kunne tenke seg å illustrere Alice, var hun først litt usikker, men lot seg overbevise av Carrolls fantasifulle nonsens-univers og tok på seg oppdraget. I 1966 utkom boka med den svenske nyoversettelsen til Åke Runnquist og Janssons illustrasjoner. Det er disse illustrasjonene Aschehoug nå utgir, sammen med Zinken Hopps klassiske oversettelse. I 1967, året etter utgivelsen av Alice, skriver Jansson i et brevutkast at hun ser på «nonsens» som det som er umulig i virkeligheten, en lek med ord og ordklanger, eller det kaoset som utspiller seg i en drøm der alt snus på hodet. Alice beskrives ofte nettopp som drømmelitteratur, fordi den handler om en jente som sovner og drømmer seg inn i et fantasiland der det ubevisste har fritt spillerom. Allerede i 1941 illustrerte Jansson en artikkel om det ubevisste, noe som viser at hun hadde en interesse for denne tematikken lenge før hun tok på seg oppdraget med Alice. Mummidalen har også elementer av nonsens i seg. Rettssaken i Trollmannens hatt (1948) følger, som rettssaken hos Carroll, ikke gjengse regler for riktig og galt. De tiltalte, Tufsla og Vifsla, snakker blant annet et eget nonsens-språk som bare de forstår. I bildeboka Den farlige reisen (1977)
94
EN AV BARNELITTERATURENS BEST BEVARTE HEMMELIGHETER? Før hun ble verdenskjent som mummitrollets mamma, illustrerte Tove Jansson en annen barnelitterær klassiker, nemlig Lewis Carrolls Alice i eventyrland. For første gang utgis Janssons illustrasjoner til Carrolls eventyr på norsk. Det er en helt vanlig dag, og Alice sitter i hagen og kjeder seg. Med ett får hun øye på en ganske uvanlig kanin. Alice følger etter kaninen ned i et hull i bakken, og plutselig befinner hun seg i en underlig verden der kålormer røyker pipe, kortstokker er levende, og dronningen er sprøyte gal. Alice har det gøy en stund, men etter hvert lurer hun på hvordan hun skal komme seg hjem. Må hun bli i Eventyrland for alltid? LEWIS CARROLL (1832–1898) var både matematiker og fotograf i tillegg til forfatter. Alice i eventyrland er en av tidenes mest leste barnebøker. TOVE JANSSON (1914–2001) var finlandssvensk forfatter, tegneserietegner og maler.
Lewis Carroll Alice i eventyrland 249,– 9788203255915 Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Utk. primo februar 6+
kan man tydelig se at Jansson har latt seg inspirere av Alice. Boka starter med en jente som sitter i gresset og kjeder seg. Istedenfor å sovne, som Alice, mister Pernille brillene sine. Hun finner et par andre briller i gresset og ser plutselig verden med nye, fantasifulle øyne. Leseren følger Pernille på en eventyrlig reise hvor hun møter mange av Mummidalens små og store figurer før hun igjen vender tilbake til virkeligheten. En drømmende Alice Karakteren Alice har gjennomgått mange forandringer siden Tenniel tegnet den veloppdragne, dukkeaktige jenta i 1865. Illustratører har vektlagt ulike aspekter ved teksten, og Alice har blitt framstilt som søt, liten og uskyldig, selvbevisst og leken, en ung kvinne i puberteten, og i enkelte utgaver er hun nesten ikke en del av illustrasjonene i det hele tatt. Janssons Alice har langt, kastanjebrunt hår og er kledd i en enkel, hvit kjole med lange ermer, noe som gir assosiasjoner til Munchs bilde Ung kvinne på stranden (1896). Den lyse kjolen leder tankene til sommer, men også til søvn. Sommerkjolen kan minne om en nattkjole, den er hvit som fullmånen, og illustrasjonen får således fram tvetydigheten i teksten: Alice sover i sommerkjolen, samtidig som hendelsene i drømmelandet oppleves ekte for henne. Jansson legger mer vekt på den interaktive Alice enn Tenniel gjør, for eksempel løper Janssons Alice sammen med dyrene, og hun opplever smerte, gråter og holder hendene opp foran ansiktet i fortvilelse. Samtidig er hun mer forsiktig enn Helen Oxenburys Alice (Omnipax 2003). I møtet med den gærne kokka holder Janssons Alice hendene foran øynene og viser på den måten redselen hun føler idet kokka skal til å kaste stekepannen på hertuginnen og barnet. Jansson tolker dermed Alice annerledes enn Oxenbury, som lar Alice være forskrekket, men som mer aktivt forsøker å avverge at kokka kaster stekepannen. Generelt holder Janssons Alice seg mer i bakgrunnen enn Oxenburys Alice som tar opp mye av plassen på bildene. Også Anthony Brownes Alice (Cappelen 1990) er en tydelig «rød-grønn» tråd gjennom boka i grønn kjole og røde sko, mens Janssons framstår
95
mer undrende. Undringen kommer godt fram i den harmonisk komponerte akvarellen hvor hun går tur med katten sin, Dinah. Vi får med én gang en følelse av at dette er et drømmeunivers. Alice deltar, hun leier katten sin som om den er et menneske, samtidig som distansen i perspektivet, at det er fra siden og ikke forfra, gjør at vi ser det med den drømmende Alices øyne. Hun både deltar og deltar ikke. Akkurat som vi alle gjør i drømme. De overdimensjonerte, røde blomstene, de lange stråene og flaggermusene som flakser rundt i fullt dagslys, understreker at hun befinner seg i et fantasiunivers. At Alice holdes litt i bakgrunnen, gjør at dyrene og de andre figurene kommer desto tydeligere fram. De minner ikke som Oxenburys om kosedyr, men framstår derimot som egne individer, akkurat som dyrene i Mummidalen, og har ofte mer ansiktsmimikk enn Alice. På et av bildene står for eksempel Alice ut mot venstre, mens alle dyrene og fuglene flakser og løper til alle kanter rundt henne. Ved å sette dyrene og fantasikarakterene i sentrum, får Jansson leseren til å føle seg i ett med den drømmende Alice, i et trolsk univers med de mest merkverdige skikkelser. Stemningen i bildet med kaninørehuset, med duse farger og vinduer som lyser som spøkelsesaktige øyne, bekrefter denne surrealistiske, mystiske opplevelsen. Historien i historien Jansson skiller seg også ut fra de andre, nevnte illustratørene ved å tegne de tre små søstrene som
lever nede i en brønn. Her kommer hennes evne til å skape eventyrlige universer virkelig til syne – hun gjør leseren oppmerksom på den lille historien i historien, en historie som ellers lett forsvinner i alt nonsens-pratet rundt den. Illustrasjonen har det karakteristiske uttrykket til Jansson, og kunne like gjerne vært hentet fra en av bøkene om Mummidalen. De tre merkverdige søstrene som blir syke av all sirupen, hadde absolutt fortjent å få sin egen fortelling eller bildebok. Tegningen rommer et eget miniatyrunivers som leseren selv kan dikte videre på. Denne utgaven av Alice egner seg godt for høytlesning, og med Janssons illustrasjoner byr den på mer enn ren visuell nytelse; her er det nok å undre seg over for både barn og voksne. Ella Toft Lowum er masterstudent i nordisk litteratur ved UiO. Høsten 2013 var hun i praksis hos Aschehoug Barn og Ungdom.