T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 1 av 315)
På øya
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 2 av 315)
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 3 av 315)
Tracey Garvis Graves
På øya Oversatt av Elisabeth Haukeland
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 4 av 315)
Originalens tittel: On the Island Copyright © Tracey Garvis Graves 2011 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Lithuania UAB Print-it, 2013 ISBN 978-82-03-21853-8
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 5 av 315)
Til Meira
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 6 av 315)
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 7 av 315)
kapittel 1
Anna
Juni 2001 Jeg var tretti år gammel da sjøflyet som T.J. Callahan og jeg reiste med, styrtlandet i Det indiske hav. T.J. var seksten år og hadde Hodgkins sykdom, og han hadde vært symptomfri i tre måneder. Piloten, som het Mick, døde før vi traff vannet. Kjæresten min, John, hadde kjørt meg til flyplassen, selv om han var tredjemann på listen over hvem jeg helst ville bli kjørt av, etter moren min og søsteren min, Sarah. Vi kjempet oss frem i trengselen med hver vår store koffert på hjul, og jeg lurte på om hele Chicago skulle ut og fly den dagen. Da vi endelig var fremme ved skranken til US Airways, smilte innsjekkingsassistenten, merket bagasjen min og ga meg ombordstigningskortet. «Takk, Miss Emerson. Da er dere sjekket inn hele veien til Malé. God tur.» Jeg la ombordstigningskortet i lommeboken og snudde meg for å ta farvel med John. «Takk for at du kjørte meg.» «Jeg skal følge deg bort, Anna.» «Det trenger du ikke,» sa jeg og ristet på hodet. Han krympet seg. «Jeg vil.» Vi subbet taust videre og fulgte trengselen av nesten stillestående passasjerer. «Hvordan ser han ut?» spurte John ved gaten. «Tynn og skallet.» 7
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 8 av 315)
Jeg så meg om i folkemengden og smilte da jeg fikk øye på T.J., for nå var hodet hans dekket av kort, brunt hår. Jeg vinket, og han hilste med et nikk, mens gutten som satt ved siden av ham, dultet ham i ribbeina. «Hvem er han andre?» spurte John. «Jeg tror det er kompisen hans, Ben.» De satt sammensunket i stolene, kledd som de fleste sekstenårige gutter foretrekker å kle seg: lange, løse treningsshorts, T-skjorter og joggesko med åpne lisser. På gulvet ved føttene til T.J. sto det en marineblå sekk. «Er du sikker på at det er dette du vil?» spurte John. Han stakk hendene i baklommene og stirret ned i det slitte teppegulvet. Vel, én av oss må jo gjøre noe. «Ja.» «Vær så snill, ikke ta noen endelige avgjørelser før du kommer tilbake.» Jeg påpekte ikke det ironiske i spørsmålet hans. «Jeg har sagt at jeg ikke skal det.» Men det fantes egentlig bare ett alternativ. Jeg hadde bare valgt å utsette det til etter sommeren. John la armene rundt livet mitt og ga meg et kyss som varte flere sekunder lenger enn det burde ha gjort på et så offentlig sted. Jeg trakk meg unna, forlegen. I øyekroken la jeg merke til at T.J. og Ben fulgte med på alt sammen. «Jeg elsker deg,» sa han. Jeg nikket. «Jeg vet det.» Resignert løftet han håndbagasjen min og la reimen over skulderen min. «God tur. Ring meg når du er fremme.» «Ja da.» John gikk, og jeg så etter ham til han ble borte i mengden. Så glattet jeg forsiden av skjørtet mitt og gikk bort til guttene. De så ned da jeg nærmet meg. «Hei, T.J. Du ser bra ut. Er du klar til å dra?» De brune øynene møtte mine et kort sekund. «Ja, jøss.» Han hadde lagt på seg og var ikke så blek lenger. Han hadde tannregulering, noe jeg ikke hadde lagt merke til før, og et lite arr på haken. 8
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 9 av 315)
«Hei, jeg er Anna,» sa jeg til gutten som satt ved siden av T.J. «Du må være Ben. Hvordan var festen din?» Han kastet et forvirret et blikk på T.J. «Eh, bra.» Jeg fant mobilen min og så på klokken. «Jeg er straks tilbake, T.J. Jeg skal bare sjekke avgangstiden.» Idet jeg gikk av sted, hørte jeg Ben si: «Shit ass, barnevakta di er jo skikkelig babe!» «Hun er læreren min, din idiot.» Ordene prellet av. Jeg var lærer på high school, og slike harmløse kommentarer fra unge gutter breddfulle av hormoner, var en del av jobben. Da jeg hadde sjekket at flyet fortsatt var i rute, gikk jeg tilbake og satte meg i den tomme stolen ved siden av T.J. «Har Ben gått?» «Ja. Mora hans ble lei av å kjøre i ring rundt flyplassen. Han ville ikke la henne bli med inn.» «Vil du ha noe å spise?» Han ristet på hodet. «Jeg er ikke sulten.» Vi satt i pinlig stillhet til det var på tide å gå om bord i flyet. T.J. fulgte meg langs den smale midtgangen til setene våre på første klasse. «Vil du sitte ved vinduet?» spurte jeg. T.J. trakk på skuldrene. «Joa. Takk.» Jeg gikk til siden og ventet til han hadde satt seg, og så tok jeg plass i setet ved siden av. Han fant en bærbar CDspiller i sekken sin og tok på seg et headset, som et subtilt signal om at han ikke var interessert i noen samtale. Jeg tok en bok ut av håndbagasjen min, og så lettet vi og la Chicago bak oss. *** Det begynte å gå galt i Tyskland. Det skulle ha tatt litt over atten timer å fly fra Chicago til Malé – hovedstaden på Maldivene – men på grunn av tekniske problemer og dårlig vær endte vi med å tilbringe resten av dagen og halve natten på den internasjonale flyplassen i Frankfurt, mens vi ventet på at flyselskapet skulle finne en ny rute til oss. Klokken tre om 9
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 10 av 315)
morgenen satt T.J. og jeg på noen harde plaststoler og hadde endelig fått bekreftet at vi skulle med neste fly. Han gned seg i øynene. Jeg pekte på en rad med tomme seter. «Bare legg deg ned hvis du vil.» «Det går greit,» sa han og kvalte en gjesp. «Det er flere timer til flyet går. Du burde prøve å sove litt.» «Er ikke du trøtt, da?» Jeg var helt utslitt, men T.J. trengte antakelig hvile mer enn jeg gjorde. «Det går helt fint. Legg deg, du.» «Er du sikker?» «Helt sikker.» «Greit.» Han smilte forsiktig. «Takk.» Så strakte han seg ut på seteraden og sovnet umiddelbart. Jeg stirret ut av vinduet på flyene som landet og tok av igjen, og de røde lysene som blinket på nattehimmelen. Den kalde luften fra klimaanlegget ga meg gåsehud på armene, og jeg frøs i skjørtet og den ermeløse blusen. Jeg fant et toalett i nærheten og skiftet til jeans og en langermet T-skjorte, som jeg hadde pakket i håndbagasjen. Så kjøpte jeg en kopp kaffe. Jeg satte meg ved siden av T.J. igjen, åpnet boken min og leste. Jeg vekket ham tre timer senere, da flyet vårt ble ropt opp. Det oppsto flere forsinkelser etter at vi ankom Sri Lanka – denne gangen skyldtes det mangel på besetningsmedlemmer – og da vi endelig landet på Malé internasjonale lufthavn på Maldivene, og huset som familien Callahan hadde leid, fremdeles var to timer unna med sjøfly, hadde jeg vært våken i tretti timer. Det hamret i tinningene og sved i de tørre, såre øynene mine. Da de sa at de ikke hadde noen reservasjon for oss, måtte jeg holde tårene tilbake. «Men jeg har referansenummeret,» sa jeg til mannen i billettskranken og skjøv papirlappen bort til ham. «Jeg oppdaterte bestillingen før vi reiste fra Sri Lanka. To seter. T.J. Callahan og Anna Emerson. Kunne du være så snill å se én gang til?» 10
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 11 av 315)
Mannen i skranken studerte skjermen sin. «Jeg beklager,» sa han. «Navnene står ikke på listen. Sjøflyet er fullt.» «Hva med neste avgang?» «Det blir snart mørkt. Sjøflyene letter ikke etter solnedgang.» Da han så hvor lamslått jeg ble, ga han meg et medfølende blikk, tastet litt på datamaskinen og løftet telefonrøret. «Jeg skal se hva jeg kan få til.» «Takk.» T.J. og jeg gikk bort til en liten suvenirbutikk, og jeg kjøpte to flasker vann. «Vil du ha en?» «Nei takk.» «Du burde kanskje putte den i sekken din,» sa jeg og rakte ham den. «Det kan hende du vil ha den senere.» Jeg fisket opp et glass med paracetamol fra vesken min, ristet ut to tabletter og svelget dem med litt vann. Vi satte oss på en benk, og jeg ringte til Jane, T.J.s mor, og sa at de ikke kunne vente oss før neste morgen. «Det er mulig at de finner en flyvning til oss, men jeg tror ikke det blir i kveld. Sjøflyene brukes ikke når det er mørkt, så det kan være at vi må tilbringe natten på flyplassen.» «Så leit, Anna. Dere må være helt utslitt,» sa hun. «Det går greit, altså. Og vi er jo fremme i morgen.» Jeg la en hånd over telefonen. «Vil du snakke med moren din?» T.J. skar en grimase og ristet på hodet. Jeg så at billettagenten vinket til meg og smilte. «Jane, hør her, det kan hende at vi –» og så ble samtalen brutt. Jeg la mobilen i vesken igjen og gikk bort til skranken mens jeg nærmest holdt pusten. «En av charterpilotene kan fly dere ut til øya,» sa billettagenten. «Han skulle egentlig ha fløyet noen andre passasjerer, men de har blitt forsinket på Sri Lanka og kommer ikke før i morgen.» Jeg pustet ut og smilte. «Fantastisk. Takk for hjelpen. Jeg setter virkelig pris på det.» Jeg prøvde å ringe foreldrene til T.J. igjen, men hadde ikke dekning på mobilen. Forhåpentlig ville det ordne seg når vi kom frem til øya. «Er du klar, T.J?» «Jepp,» sa han og løftet sekken sin. 11
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 12 av 315)
En minibuss kjørte oss bort til lufttaxiterminalen. Vi sjekket inn ved skranken og gikk ut. Klimaet på Maldivene minnet meg om dampbadstuen på treningssenteret hjemme. Svetten piplet umiddelbart i pannen og nakken min. Jeansene og den langermede T-skjorten gjorde huden min klam, og jeg ønsket at jeg hadde skiftet til lettere klær igjen. Er det så stekende varmt hele tiden? En flyplassansatt sto på brygga ved et sjøfly som duppet lett på vannskorpen. Han vinket oss bort til seg. Da T.J. og jeg kom frem, åpnet han døren, og vi dukket og gikk om bord i flyet. Piloten satt i setet sitt, og smilte med munnen full av osteburger. «Hei, jeg er Mick.» Han tygget ferdig og svelget. «Håper det er greit at jeg spiser ferdig middagen min.» Han så ut til å være i slutten av femtiårene og var så overvektig at han så vidt fikk plass i setet. Han hadde på seg cargoshorts og den største batikkmønstrede T-skjorten jeg noen gang hadde sett. Føttene var bare. Han hadde svettedråper på overleppen og i pannen. Han spiste den siste biten av osteburgeren og tørket seg i ansiktet med en serviett. «Jeg er Anna, og dette er T.J.,» sa jeg, og smilte og strakte frem hånden. «Klart det er greit.» Flyet var av typen DHC-6 Twin Otter, med ti seter, og det luktet av flydrivstoff og mugg. T.J. festet setebeltet og stirret ut av vinduet. Jeg satte meg på motsatt side av midtgangen, dyttet vesken og håndbagasjen innunder setet og gned meg i øynene. Mick startet motorene. Stemmen hans druknet i støyen, men da han vred hodet til siden, så jeg at han beveget leppene idet han kommuniserte med noen over radiosambandet. Han kjørte vekk fra brygga og økte farten, og så var vi i luften. Jeg forbannet min manglende evne til å sove om bord på fly. Jeg hadde alltid vært misunnelig på folk som kunne slukne med det samme flyet tok av og ikke våknet igjen før hjulene traff rullebanen. Jeg prøvde å slumre litt, men sollyset flommet inn gjennom flyvinduene, og jeg var så døgnvill 12
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 13 av 315)
at det var umulig å sovne. Da jeg ga opp og åpnet øynene, så jeg at T.J. stirret på meg. Etter ansiktsuttrykket hans – og de varme kinnene mine – å dømme, ble vi forlegne begge to. Han snudde seg vekk, skjøv sekken sin på plass bak hodet og sovnet etter noen minutter. Jeg åpnet rastløst setebeltet og gikk for å spørre Mick hvor lenge det var til vi skulle lande. «Kanskje en times tid.» Han gestikulerte mot andrepilotens sete. «Bare sett deg hvis du vil.» Jeg satte meg ned og festet setebeltet, og så skjermet jeg øynene mot sola og nøt den fantastisk vakre utsikten. Himmelen var skyfri og koboltblå, og under oss bølget Det indiske hav i mintgrønt og turkis. Mick gned seg på brystet med knyttneven og strakte seg etter en pakke med syrenøytraliserende tabletter. «Halsbrann. Det er straffen for å spise osteburger. Men det smaker jo så mye bedre enn kaninfôr, ikke sant?» Han lo, og jeg nikket enig. «Hvor kommer dere to fra, da?» «Chicago.» «Og hva driver du med i Chicago?» Han puttet enda en tablett i munnen. «Jeg er engelsklærer på high school.» «Aha, lang sommerferie.» «Vel, ikke for meg. Jeg har som regel privatundervisning om sommeren.» Jeg gjorde en håndbevegelse mot T.J. «Foreldrene hans har ansatt meg for å hjelpe ham med å komme à jour. Han har hatt lymfekreft og har gått glipp av mye undervisning.» «Ja, jeg syntes du så altfor ung ut til å være mora hans.» Jeg smilte. «Foreldrene og søstrene hans kom hit for noen dager siden.» Jeg hadde ikke kunnet reise like tidlig som familien Callahan, for på den offentlige skolen der jeg underviste, startet sommerferien noen dager senere enn på privatskolen der T.J. gikk. Da T.J. fant ut det, overtalte han foreldrene sine til å la ham bli igjen i Chicago i helgen og reise sammen med 13
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 14 av 315)
meg i stedet. Jane Callahan hadde ringt for å høre om det var i orden. «Han har en venn, Ben, som skal ha fest, og han har så lyst til å gå på den. Er du helt sikker på at det er i orden?» spurte hun. «Ikke noe problem,» sa jeg. «Da blir vi bedre kjent også.» Jeg hadde bare møtt T.J. én gang, da jeg var på intervju hos foreldrene hans. Det kom til å ta tid før han tødde opp overfor meg; sånn var det alltid med nye elever, og særlig tenåringsgutter. Mick avbrøt tankerekken min. «Hvor lenge blir dere?» «Hele sommeren. De har leid et hus på øya.» «Så det går greit med ham nå?» «Ja. Foreldrene fortalte at han var ganske dårlig en stund, men nå har han vært symptomfri i noen måneder.» «Ålreit sted for en sommerjobb.» Jeg smilte bredt. «Bedre enn biblioteket.» Vi satt tause en stund. «Er det virkelig tolv hundre øyer der nede?» spurte jeg. Jeg hadde bare telt tre eller fire, spredt utover i vannet som enorme puslebrikker. Jeg ventet på at han skulle svare. «Mick?» «Hva? Å ja, sånn omtrent. Det er bare et par hundre av dem som er bebodd, men det kommer nok til å forandre seg, med all utbyggingen som er i gang. Det åpnes et nytt hotell eller ferieanlegg hver eneste måned.» Han lo. «Alle vil ha en flik av paradiset.» Mick gned seg på brystet igjen før han løftet venstre arm fra kontrollspaken og strakte den ut foran seg. Jeg la merke til at han så plaget ut, og at pannen hans glinset av svette. «Går det bra med deg?» «Det går fint. Jeg har bare aldri hatt så kraftig halsbrann før.» Han tok to syrenøytraliserende tabletter til og krøllet sammen den tomme esken. En følelse av ubehag skylte gjennom meg. «Vil du ringe etter noen?» spurte jeg. «Hvis du viser meg hvordan jeg bruker radioen, kan jeg gjøre det for deg.» «Nei da, det går over så fort disse tablettene begynner 14
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 15 av 315)
å virke.» Han trakk pusten dypt og smilte til meg. «Men takk.» Det så ut til å gå greit en stund, men ti minutter senere løftet han høyre hånd fra kontrollspaken og gned seg på venstre skulder. Svetten rant nedover siden av ansiktet hans. Pusten hans lød kort, og han beveget seg i setet som om han ikke kunne finne en komfortabel stilling. Den ubehagelige følelsen slo ut i full panikk. T.J. våknet. «Anna,» sa han, så høyt at jeg hørte det over motorduren. Jeg snudde meg. «Er vi snart fremme?» Jeg løsnet beltet mitt og gikk og satte meg ved siden av T.J. Jeg ville ikke rope, så jeg dro ham mot meg og sa: «Hør her, jeg er ganske sikker på at Mick har fått et hjerteinfarkt. Han har smerter i brystet og ser helt forferdelig ut, men han mener selv at det er halsbrann.» «Hva! Mener du alvor?» Jeg nikket. «Faren min overlevde et stort hjerteinfarkt i fjor, så jeg vet hva jeg skal se etter. Jeg tror han er redd for å innrømme at noe er galt.» «Hva med oss? Klarer han å fly?» «Jeg vet ikke.» T.J. og jeg gikk frem til cockpiten. Mick satt og presset begge knyttnevene mot brystet, med lukkede øyne. Hodetelefonene satt skjevt på, og han var grå i ansiktet. Jeg satte meg på huk ved setet hans, og frykten rislet gjennom kroppen min. «Mick,» sa jeg med intens stemme. «Vi må ringe etter hjelp.» Han nikket. «Jeg skal få oss ned på vannet først, og så må en av dere bruke radioen,» gispet han, og presset ordene frem. «Ta på redningsvest. De ligger i et skap ved døren. Så setter dere dere og fester setebeltene.» Han skar en grimase av smerte. «Sett i gang!» Hjertet hamret i brystet mitt, og adrenalinet strømmet gjennom kroppen. Vi skyndet oss bort til skapet og rotet igjennom det. «Hvorfor må vi ha på redningsvester, Anna? Flyet har jo sånne flottører?» 15
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 16 av 315)
Fordi han er redd for at han kanskje ikke får oss ned i tide. «Jeg vet ikke, kanskje det er standardprosedyre. Vi skal lande midt ute på havet.» Jeg fant redningsvestene skjøvet inn mellom en sylinderformet beholder med teksten LIFE RAFT og noen pledd. «Her,» sa jeg og ga T.J. den ene, og så tok jeg på min egen. Vi satte oss og festet setebeltene, og hendene mine skalv så mye at jeg måtte prøve flere ganger før jeg klarte det. «Hvis han mister bevisstheten, må jeg sette i gang hjerte-/ lungeredning øyeblikkelig. Du må finne ut av radioen, T.J., greit?» Han nikket med oppsperrede øyne. «Det fikser jeg.» Jeg holdt fast i armlenene på setet mitt og så ut av vinduet, der den bølgende havoverflaten nærmet seg. Men i stedet for å saktne farten begynte flyet å gå fortere, og vi var på vei ned i krapp vinkel. Jeg så forover i flyet. Mick satt sammensunket over kontrollspaken uten å røre seg. Jeg løsnet beltet og kastet meg forover i midtgangen. «Anna!» skrek T.J. Stoffet i T-skjorten min glapp mellom fingrene hans. Før jeg var fremme i cockpit, kastet Mick seg bakover i setet. Han holdt fremdeles i kontrollspaken, og han hadde kraftige spasmer i brystet. Snuten på flyet ble brått rykket oppover, og vi tok vannet med halepartiet først og spratt vilt rundt i bølgene. Den ene vingespissen traff vannflaten, og flyet roterte ut av kontroll. Sammenstøtet slo meg overende, som om noen hadde festet et tau rundt anklene mine og rykket til. Lyden av singlende glass fylte ørene mine, jeg hadde følelsen av å fly gjennom luften, og så fulgte en brennende smerte idet flyet knakk i to. Jeg stupte ut i havet, og saltvannet fosset ned i halsen min. Jeg var fullstendig desorientert, men oppdriften i redningsvesten førte meg langsomt oppover. Hodet nådde overflaten, og jeg hostet ukontrollert mens jeg prøvde å få luft inn og vann ut. T.J.! Herregud, hvor er T.J.? 16
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 17 av 315)
Jeg så for meg at han satt fanget i setet sitt, ute av stand til å løsne setebeltet, og jeg så meg frenetisk omkring i vannet, myste mot sola og skrek navnet hans. Akkurat da jeg tenkte at han måtte ha druknet, kom han til overflaten, hostende og harkende. Jeg svømte mot ham med blodsmak i munnen, og det dunket sånn i hodet mitt at jeg trodde det skulle eksplodere. Da jeg kom frem til T.J., grep jeg hånden hans og prøvde å fortelle hvor glad jeg var for at han hadde klart seg, men ordene kom ikke riktig ut, og jeg drev inn og ut av en tung tåke. T.J. skrek til meg at jeg måtte våkne. Jeg husker høye bølger og at jeg svelget mer vann, og så husker jeg ingenting.
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 18 av 315)
kapittel 2
T.J.
Vannet virvlet rundt meg, inn i nesen, ned i halsen, inn i øynene. Jeg kunne ikke trekke pusten uten at jeg begynte å hoste. Anna svømte mot meg mens hun blødde og gråt og ropte. Hun fikk tak i hånden min og prøvde å snakke, men det ble bare surr, og jeg forsto ikke noe av det hun sa. Hodet hennes ble slengt hit og dit, og så klasket ansiktet hennes ned i vannet. Jeg dro henne opp etter håret. «Anna, du må våkne!» Bølgene var så høye, og jeg var redd vi skulle komme bort fra hverandre, så jeg skjøv høyre arm innunder stroppen på redningsvesten hennes og holdt henne fast. Jeg løftet opp ansiktet hennes. «Anna. Anna!» Herregud. Hun åpnet ikke øynene, og hun svarte ikke, så jeg skjøv venstre arm innunder den andre stroppen på redningsvesten hennes og la meg bakover, slik at hun ble liggende på brystet mitt. Strømmen dro oss vekk fra vrakgodset. Flydelene forsvant i dypet, og det varte ikke lenge før alt var borte. Jeg prøvde å la være å tenke på Mick, som var fastspent i setet sitt. Jeg fløt, i sjokktilstand, og hjertet dunket hardt i brystet. Rundt oss var det bare rullende bølger, og jeg prøvde å holde hodene våre over vannet og tvang meg selv til ikke å få panikk. Kan de vite hvor vi styrtet? Sporet de oss på radaren? Kanskje ikke, for det kom ingen. Himmelen mørknet, og sola gikk ned. Anna mumlet noe. Jeg trodde hun kanskje var i ferd med å våkne, men kroppen hennes ristet, og så kastet hun opp på meg. Bølgene vas18
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 19 av 315)
ket det vekk, men hun skalv, og jeg dro henne mot meg og prøvde å dele kroppsvarmen. Jeg var også kald, selv om vannet hadde kjentes varmt like etter at vi krasjet. Det var ikke måneskinn, og jeg kunne bare så vidt se overflaten på vannet rundt oss. Nå var det ikke blått, men svart. Jeg tenkte med redsel på hai. Jeg løsnet den ene armen min og la hånden under haken til Anna, og løftet hodet hennes opp fra brystet mitt. Jeg hadde kjent noe varmt like under halsen min, der hodet hennes hvilte. Blødde hun fremdeles? Jeg prøvde å få henne til å våkne, men fikk bare respons hvis jeg ristet på ansiktet hennes. Hun snakket ikke, bare jamret seg. Jeg ville ikke plage henne, men jeg måtte vite om hun levde. Hun beveget seg ikke på en lang stund, og det skremte meg skikkelig, men så kastet hun opp igjen og skalv i armene mine. Jeg prøvde å holde meg rolig, og pustet langsomt. Det var lettere å håndtere bølgene når jeg fløt på ryggen, og Anna og jeg gynget opp og ned mens strømmen førte oss bortover. Sjøflyene sto på bakken etter mørkets frembrudd, men jeg var sikker på at de ville sende et når sola sto opp. Da måtte noen ha forstått at vi hadde styrtet. Foreldrene mine vet ikke engang at vi var om bord i det flyet. Timene gikk, og jeg så ingen haier i mørket. Kanskje de var der uten at jeg visste det. Jeg var helt utslitt, så jeg døste en stund, og lot beina henge nedover i stedet for å anstrenge meg for å holde dem ved overflaten. Jeg prøvde å la være å tenke på haiene som kanskje sirklet under oss. Da jeg ristet i Anna igjen, var det ingen respons. Jeg trodde jeg kunne kjenne at brystet hennes hevet og senket seg, men jeg var ikke sikker. Det lød et høyt plask, og jeg rykket til. Hodet til Anna falt slapt til siden, og jeg dro det mot meg igjen. Plaskingen fortsatte, nesten som i en rytme. Jeg så for meg ikke bare én hai, men fem, ti, kanskje flere, og kastet meg rundt. Noe stakk opp av vannet, og det tok meg et øyeblikk å skjønne hva det var. Plaskingen kom fra bølger som slo mot et korallrev rundt en øy. 19
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 20 av 315)
Jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv, ikke engang da legen fortalte oss at behandlingen endelig hadde virket, og at kreften var borte. Strømmen førte oss nærmere øya, men vi hadde ikke kurs rett mot den. Hvis jeg ikke gjorde noe, kom vi til å drive forbi den. Jeg kunne ikke bruke armene ettersom de fremdeles var kilt inn under stroppene i Annas redningsvest, så jeg holdt meg på ryggen mens jeg sparket med føttene. Skoene falt av, men det brydde jeg meg ikke om; jeg burde ha fått dem av meg flere timer tidligere. Det var fremdeles rundt femti meter til land. Vi var lenger ute av kurs enn før, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bruke den ene armen. Jeg svømte på siden, og ansiktet til Anna ble dratt gjennom vannet. Jeg løftet hodet. Vi nærmet oss. Jeg sparket frenetisk, det sved i lungene, og jeg svømte så hardt jeg kunne. Så nådde vi det rolige vannet i lagunen innenfor revet, men jeg sluttet ikke å svømme før føttene mine berørte sandbunnen. Jeg hadde så vidt krefter til å dra Anna opp på land før jeg kollapset ved siden av henne og mistet bevisstheten. *** Den blendende sola vekket meg. Jeg var stiv og hadde vondt i kroppen, og kunne bare se på det ene øyet. Jeg satte meg opp, tok av meg redningsvesten og så bort på Anna. Ansiktet hennes var hovent og forslått, med kutt på kryss og tvers over kinnene og pannen. Hun lå helt stille. Hjertet dunket i brystet mitt, men jeg tvang meg til å lene meg frem og berøre halsen hennes. Huden hennes føltes varm, og lettelsen strømmet gjennom kroppen min nok en gang da jeg kjente pulsen hennes slå under fingrene mine. Hun levde, men det eneste jeg visste om hodeskader, var at hun sannsynligvis hadde fått en. Hva om hun aldri våknet? Jeg ristet henne forsiktig. «Anna, kan du høre meg?» Hun svarte ikke, så jeg ristet henne igjen. 20
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 21 av 315)
Jeg ventet på at hun skulle åpne øynene. De var helt utrolige, store og mørkt gråblå. Det var det første jeg la merke til da jeg møtte henne. Hun kom hjem til oss for å bli intervjuet av foreldrene mine, og jeg ble flau fordi hun var så nydelig mens jeg var tynn og skallet og så helt for jævlig ut. Kom igjen, Anna, la meg få se øynene dine. Jeg holdt pusten og ristet henne hardere, og først da hun endelig åpnet dem, pustet jeg langsomt ut.
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 22 av 315)
kapittel 3
Anna
To uskarpe utgaver av T.J. svevde over meg, og jeg blunket helt til de smeltet sammen til én. Han hadde kutt i ansiktet, og det venstre øyet var helt opphovnet. «Hvor er vi?» spurte jeg. Stemmen min lød ru, og jeg hadde saltsmak i munnen. «Jeg vet ikke. En eller annen øy.» «Hva med Mick?» spurte jeg. T.J. ristet på hodet. «Det som var igjen av flyet, sank raskt.» «Jeg husker ingenting.» «Du mistet bevisstheten i vannet, og da jeg ikke fikk liv i deg, trodde jeg du var død.» Hodet mitt verket. Jeg tok meg til pannen og ynket meg da fingrene kom i berøring med en diger kul. Noe klissete dekket den ene siden av ansiktet mitt. «Blør jeg?» T.J. lente seg mot meg og dro fingrene gjennom håret mitt for å se hvor såret var. Jeg ropte ut da han fant det. «Beklager,» sa han. «Det er et dypt kutt. Det er ikke så ille nå. Det blødde mye mer da vi var i vannet.» Frykten grep tak i meg og skyllet gjennom kroppen min som en bølge. «Var det hai der ute?» «Jeg vet ikke. Jeg så ingen, men jeg var redd for det.» Jeg trakk pusten dypt og satte meg opp. Alt gikk rundt. Jeg la hendene flatt mot sanden og stålsatte meg til den verste svimmelheten hadde gitt seg. «Hvordan kom vi hit?» spurte jeg. 22
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 23 av 315)
«Jeg hektet armene innenfor stroppene på redningsvesten din, og vi drev med strømmen til vi traff land. Så dro jeg deg opp på stranden.» Sakte gikk det opp for meg hva han hadde gjort. Jeg så ut over vannet og sa ingenting på en stund. Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis han hadde sluppet taket i meg, eller hvis det ikke hadde dukket opp en øy. «Takk, T.J.» «Alt i orden,» sa han og møtte så vidt blikket mitt i noen sekunder, før han så bort. «Er du skadet?» spurte jeg. «Det går bra. Jeg tror jeg slo hodet mot setet foran meg.» Jeg prøvde å reise meg, men greide det ikke; svimmelheten tok overhånd. T.J. hjalp meg opp, og denne gangen holdt jeg meg på beina. Jeg åpnet redningsvesten og slapp den ned i sanden. Så snudde jeg meg vekk fra vannet og så innover land. Øya så ut akkurat som det jeg hadde sett på bildene på Internett, bortsett fra at det ikke var noe luksushotell eller feriehus der. Den uberørte hvite sanden var fin som sukker under de bare føttene mine; jeg ante ikke hva som hadde skjedd med skoene mine. Stranden gikk over i blomstrende busker og tropisk vegetasjon, og så i et skogområde der trærne vokste tett, og løvverket var som et grønt tak. Sola brant høyt på himmelen, og heten var intens. Brisen fra havet var ikke nok til å senke den stigende kroppstemperaturen min, og svetten rant nedover ansiktet. Klærne klistret seg til den fuktige huden min. «Jeg må sette meg igjen.» Det vrengte seg i magen, og jeg trodde jeg skulle kaste opp. T.J. satte seg ved siden av meg, og da kvalmen endelig ga seg, sa jeg: «Ikke vær redd. De må ha oppdaget at vi har styrtet, og da sender de ut et fly for å lete etter oss.» «Aner du hvor vi er?» spurte han. «Egentlig ikke.» Jeg tegnet i sanden med fingeren. «Øyene ligger gruppert i tjueseks atoller, i et belte fra nord til sør. Det er hit vi skal.» Jeg pekte på et av merkene jeg hadde lagd. Så dro jeg fingeren gjennom sanden og pekte på et annet. «Dette er Malé, 23
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 24 av 315)
der vi kom fra. Vi er vel et sted imellom de to, tenker jeg, med mindre strømmen førte oss østover eller vestover. Jeg vet ikke om Mick holdt rett kurs, og jeg vet ikke om man pleier å ha sånne flygeplaner for sjøfly, eller om de blir sporet på radar.» «Moren og faren min må være helt ute av seg.» «Ja.» Foreldrene til T.J. hadde garantert prøvd å nå meg på mobilen, men den lå sikkert på havets bunn nå. Burde vi lage et bål for å gi signal? Er det ikke det man skal når man har blitt borte? Lage et bål, så de ser hvor man er? Jeg ante ikke hvordan jeg skulle lage bål. Overlevelsesferdighetene mine var begrenset til det jeg hadde sett på TV og lest i bøker. Det var ingen av oss som hadde briller, ellers kunne vi ha brukt dem som brennglass og fanget opp solstrålene. Vi hadde ikke flint eller stål heller. Da gjensto friksjon, men fungerte det virkelig å gni to pinner mot hverandre? Kanskje vi ikke trengte å bekymre oss om noe bål, i hvert fall foreløpig. De ville se oss hvis de fløy lavt, og vi holdt oss ved stranden. Vi prøvde å skrive SOS. Først glattet vi til sanden med føttene, men vi trodde ikke det ville være synlig fra luften. Så prøvde vi å bruke blader, men vinden tok dem før vi fikk formet bokstavene. Det var ikke noen steiner vi kunne bruke til å holde bladene nede med, bare småstein og fragmenter av det jeg trodde var korall. Vi ble varmere av å bevege oss, og smerten i hodet mitt ble verre. Vi ga opp og satte oss ned. Ansiktet mitt sved i sola, og T.J. ble rød på armene og beina. Snart hadde vi ikke noe annet valg enn å trekke oss vekk fra stranden og søke ly under en kokospalme. Det lå fullt av kokosnøtter på bakken, og jeg visste at de inneholdt væske. Vi slo dem mot en trestokk, men greide ikke å åpne dem. Svetten rant ned i ansiktet mitt. Jeg samlet håret i hånden og holdt det på toppen av hodet. Tungen min var så hoven og munnen så tørr at det var vanskelig å svelge. 24
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 25 av 315)
«Jeg skal se meg litt om,» sa T.J. «Kanskje det er vann her et sted.» Han hadde ikke vært lenge borte da han kom tilbake til kokospalmen med noe i hånden. «Jeg så ikke noe vann, men jeg fant denne.» Han viste meg noe på størrelse med en grapefrukt, med overflaten dekket av grønne, taggete forhøyninger. «Hva er det?» spurte jeg. «Jeg vet ikke, men det kan jo være vann i den, akkurat som i kokosnøttene.» T.J. skrelte frukten med neglene. Hva det enn var, hadde insektene oppdaget den først. Han slapp den på bakken og sparket den vekk med foten. «Jeg fant den under et tre,» sa han. «Det er massevis der, men de henger for høyt til at jeg kan nå dem. Hvis du sitter på skuldrene mine, kan du kanskje få slått ned en. Tror du at du klarer å gå?» Jeg nikket. «Hvis vi går sakte.» Da vi kom frem til treet, grep T.J. hånden min og hjalp meg opp på skuldrene sine. Jeg var 1,67 cm høy og veide 54 kilo. T.J. var minst ti centimeter høyere og sannsynligvis femten kilo tyngre enn meg, men svaiet likevel litt da han prøvde å holde meg stødig. Jeg strakte meg så høyt opp jeg kunne, og prøvde å nå en frukt. Jeg fikk ikke tak i den, så jeg slo til den med knyttneven i stedet. De første to gangene skjedde det ingenting, men så slo jeg litt hardere og sendte den i bakken. T.J. satte meg ned, og jeg tok den opp. «Jeg vet fremdeles ikke hva det er,» sa han da jeg hadde gitt ham den. «Kanskje det er brødfrukt.» «Hva er det?» «Det er en frukt som skal smake som brød.» T.J. skrelte frukten, og den gode duften minnet meg om guava. Vi delte den i to og sugde i oss fruktkjøttet, og saften fylte de tørre munnene våre. Vi tygget og svelget. Den gummiaktige konsistensen betydde antakelig at brødfrukten ikke var helt moden, men vi spiste den likevel. «Jeg synes ikke den smaker brød,» sa T.J. 25
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 26 av 315)
«Kanskje den gjør det når den er stekt.» Da vi hadde spist opp frukten, kløv jeg opp på skuldrene til T.J. igjen og fikk slått ned to stykker til, som vi spiste med én gang. Så gikk vi tilbake til kokospalmen og fortsatte å vente. Sent om ettermiddagen, helt uten forvarsel, åpnet himmelen seg og et voldsomt regnskyll var over oss. Vi gikk bort fra treet, vendte ansiktet mot himmelen og åpnet munnen, men regnet ga seg etter ti minutter. «Det er regntid,» sa jeg. «Det regner sikkert hver dag, antakelig flere ganger.» Vi hadde ikke noe å samle vannet i, og dråpene jeg hadde klart å fange på tungen, gjorde meg bare enda mer tørst. «Hvor blir det av dem?» spurte T.J. da sola gikk ned. Desperasjonen i stemmen hans gjenspeilte mine egne følelser. «Jeg vet ikke.» Av en eller annen grunn som jeg ikke kunne fatte, hadde det ikke kommet noe fly. «De finner oss i morgen.» Vi gikk tilbake til stranden og la oss i sanden, og hvilte hodet på redningsvestene. Luften ble kjøligere, og vinden fra havet fikk meg til å skjelve. Jeg la armene rundt meg selv og krøllet meg sammen til en ball, mens jeg lyttet til bølgene som slo rytmisk mot korallrevet. Først hørte vi dem, uten å skjønne hva det var med det samme. En flaksende lyd fylte luften, og så oppdaget vi silhuettene til hundrevis, kanskje tusenvis, av flaggermus. De stengte for det svake måneskinnet, og jeg lurte på om de hadde hengt der i trærne et sted over oss da vi gikk til brødfrukttreet. T.J. satte seg opp. «Jeg har aldri sett så mange flaggermus før.» Vi betraktet dem en stund, til de fløy sin vei for å jakte et annet sted. Noen minutter senere sovnet T.J. Jeg stirret opp på himmelen, vel vitende at ingen ville lete etter oss i mørket. En eventuell redningsaksjon måtte ha funnet sted i dagslys og ville ikke bli gjenopptatt før neste morgen. Jeg forestilte 26
T YPE-IT AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 27 av 315)
meg T.J.s fortvilte foreldre, som ventet på at sola skulle stå opp. Da jeg tenkte på at noen kanskje kom til å varsle familien min, fikk jeg tårer i øynene. Jeg tenkte på min søster Sarah og en samtale jeg hadde hatt med henne et par måneder tidligere. Vi spiste middag sammen på en meksikansk restaurant, og da kelneren kom med drinkene, nippet jeg til margaritaen min og sa: «Jeg tok den privatlærerjobben jeg fortalte deg om. Den med han gutten som har hatt kreft.» Jeg satte fra meg drinken, dyppet en tortillachips i salsa og puttet den i munnen. «Den jobben der du må reise på ferie med familien?» spurte hun. «Ja.» «Du blir borte så lenge. Hva synes John om det, da?» «John og jeg har hatt den samtalen om å gifte oss nå igjen. Men denne gangen fortalte jeg ham at jeg vil ha barn også.» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne satse høyt.» «Å, Anna,» sa Sarah. Inntil for ikke så lenge siden hadde jeg egentlig ikke tenkt noe særlig på å få barn. Jeg var godt fornøyd med å være tante til Sarahs – Chloe på to og Joe på fem. Men så begynte omtrent alle jeg kjente å prakke på meg de små nurkene sine sånn at jeg skulle få holde dem, og jeg forsto at jeg ønsket meg egne barn. Det overrasket meg at jeg ble så intenst verpesyk, og den biologiske klokken begynte å tikke. Jeg hadde alltid trodd at ønsket om å få barn var noe som utviklet seg langsomt, men en dag var det bare der. «Jeg klarer ikke dette lenger, Sarah,» fortsatte jeg. «Hvordan skal han kunne fikse å få barn, når han ikke engang er klar for å gifte seg?» Jeg ristet på hodet. «Andre kvinner får det til å virke enkelt. De møter noen, forelsker seg og gifter seg. Så starter de kanskje en familie etter et år eller to. Så enkelt, ikke sant? Når John og jeg snakker om fremtiden, er det omtrent like romantisk som en eiendomshandel, og med nesten like store interessekonflikter.» Jeg tok servietten min og tørket tårene. 27
T YPE-I T AS, 20.03.2013 ORDRE: 28846 (s . 28 av 315)
«Så leit, Anna. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan du har klart å vente så lenge. John har hatt sju år på seg til å finne ut hva han vil, og det burde vel ha vært nok.» «Åtte, Sarah. Det har gått åtte år.» Jeg løftet glasset mitt og tømte det i to store slurker. «Å ja. Det er visst ett år der som har gått meg hus forbi.» Kelneren kom bort og spurte om vi ville ha en runde til. «Det er nok best å bare sende dem inn på løpende bånd,» sa Sarah til ham. «Men hvordan gikk det til slutt med den samtalen?» «Jeg fortalte at jeg skal reise bort i sommer, og at jeg må komme meg litt vekk for å finne ut hva jeg vil.» «Hva sa han da?» «Det han alltid sier. At han elsker meg, men han er ikke klar. Han har alltid vært ærlig, men nå tror jeg han omsider har skjønt at det kanskje ikke bare er opp til ham.» «Har du fortalt det til mamma?» spurte Sarah. «Ja. Hun sa jeg må spørre meg selv om livet mitt er bedre med eller uten ham.» Sarah og jeg var heldige. Moren vår var ekspert på kunsten i å gi enkle og praktiske råd. Hun forholdt seg nøytral, og hun var aldri fordømmende. Helt unormalt for en forelder, mente mange av vennene våre. «Og hva er svaret ditt?» «Jeg er ikke sikker, Sarah. Jeg elsker ham, men jeg tror ikke det kommer til å være nok for meg.» Jeg trengte tid til å tenke, og nå hadde Tom og Jane Callahan gitt meg en perfekt mulighet til å få ting litt på avstand. Jeg fikk bokstavelig talt rom til å ta en beslutning. «Han ser nok på det som et ultimatum,» sa Sarah. «Selvfølgelig gjør han det.» Jeg nippet til den nye drinken min. «Du tar det veldig pent.» «Det er fordi jeg ikke har slått opp med ham ennå.» «Kanskje det er best om du er alene en stund, Anna. Så du kan finne ut av ting og bestemme deg for hva du ønsker deg her i livet.» 28