Urak by Aschehoug

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Demian Vitanza

urak ROMAN

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Prolog

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Noen vegger er skapt for å sperre noe inne. Andre vegger er skapt for å stenge noe ute. Atter andre vegger er skapt for å knuses og rives ned. Nå glir fingrene mine over ei veggflate, uten at jeg vet om jeg er på innsiden eller utsiden. Uten å huske hva som er revet ned, og hva som fortsatt står. Jeg har på meg en gul regnfrakk. Skittengul. Den er det eneste som gjør at jeg kjenner igjen meg selv. Ellers er jeg som skygge: føttene mine står på samme plass som andres føtter, men jeg vokser ikke oppover, som menneskene, som trærne. Jeg kryper bortover bakken og mørklegger jorda.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Det meste er glemt. Men ikke alt. Jeg lener meg inntil veggen. Tenker: Mellomrommet mellom to trær står støtt. Mellomrommet mellom to trær kan ikke hugges ned. Den dagen de barberer bort trærne, og hogstfeltet kjennes øde, vil mellomrommene stå igjen. Mellom ingenting og ingenting. Mer støtt enn støtt tre.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Markus drar gardina litt til side og ser opp mot tretoppene. Hardt lys, tenker han. Ansiktet hans er nesten helt inntil vinduet. Han trekker seg litt tilbake, liker ikke at pusten hans dogger på glassruta. Det er rim på bakken ute, men ingen snø. Ingen bevegelse i naturen. Den gamle kassebilen hans står helt stille i det kalde, et steinkast bortenfor hytta. Grantoppene er hvite av frost. Rart med lyder om vinteren. Lett å tro man hører noe, selv når det er så tyst. Han slipper gardina så den faller tilbake foran vinduet, ser seg om i den lille hyttestua: barkebøsset rundt den oppfyrte peisovnen, klærne i en haug ved verandadøra, de tomme hermetikkboksene i kjøkkenkroken. Burde kanskje rydde litt, tenker han, men istedenfor å gjøre noe stikker han hendene ned i bukselommene. Han ser bort på esken med konfekt som ligger på kaffebordet. Gjør vel ikke noe om han tar en?

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Han åpner lokket og plukker opp en mørk sjokoladebit med form som et havskjell, holder den mellom de ustø fingrene. Den har gråhvite prikker i kanten og på undersiden. – Usikkert hvor lenge den kan ha stått, sier han til seg selv. Han legger den tilbake i konfektesken. Lukker lokket. Burde kanskje ha gjort klart litt kaffe, tenker han, bare at isen på vannet er så tjukk. Orker ikke å stå med øksa nå. Han skal til å sette seg ned da han hører en lyd. Denne gangen er det ikke til å ta feil av. Han går bort til vinduet igjen. Blikket rastløst fra tretopp til tretopp, mellom gran og furu. Han mumler for seg selv at han burde ha hugget opp is og hentet vann. Kokt kaffe. Ryddet litt. Han flytter vekta fra det ene beinet til det andre. Hugge opp is. Hente vann. Koke kaffe og rydde. Markus drar fingrene kjapt over den støvete vinduskarmen, fram og tilbake. Blir mas, tenker han. De vil sikkert snakke om ting. Mellom trærne ser han den svarte sportsbilen rulle sakte fram over grusen og parkere like ved kassebilen hans. Han trekker på skuldrene. De får vel bare si hva de vil. Bildørene åpnes. Markus synes broren har blitt tjukkere siden sist, og bart har han også fått. Han har på seg ei lyserød jakke. Ylva også, de har helt like jakker. Ylva med det der pistrete håret.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Burde ikke la dem komme inn. Burde si det ikke passer. Han trekker pusten. Så, så, tenker han og ser opp mot Erik og Ylva som kommer gående. Han lar blikket gli bort fra vinduet og inn på veggene i stua, fra ett kvistmerke til et annet. De får ikke nekte ham å bli værende på hytta. Må ikke komme og jage ham, nå som han har alle disse tingene å tenke på. Han merker hvordan hendene har knytt seg. Rister løs fingrene og puster ut. – Jasså, roper Erik idet de kommer inn døra. Markus prøver å svare, men stemmen lystrer liksom ikke, ordene har spist seg selv før de kommer ut. – Gratulerer med dagen, sier Ylva og kommer for å gi ham en klem. De omfavner hverandre ikke. Bare kinn mot kinn. Erik derimot tar skikkelig tak og klemmer hardt. – Godt å se deg, sier han. Markus kremter, må hoste litt. – Også på en så fin dag, fortsetter Erik. – Hardt lys, sier Markus rapt. – Hva? spør Erik og løsner grepet om broren. Han smiler. – Hva sa du? – Fin dag, ja, sier Markus og ser bort. Erik setter seg ned i sofaen mens Ylva går bort til kjøkkenkroken og rydder unna hermetikkboksene så hun får plass til kurven sin. – Jeg hadde nesten glemt hvor fint det var her ute i skogen deres, sier hun, tar ut skøytene sine fra kurven og

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

henger dem etter lissene, på en spiker. Så drar hun fram en termos og en hvit konditorieske. Markus blir bare stående midt på stuegulvet. Han ser ut av vinduet igjen, gjennom glippa i gardinene. Ser opp mot tretoppene. De står helt stille, tenker han. Og det er ikke greit å si om det er et godt eller dårlig tegn, sånn akkurat i dag. – Skal du ikke sette deg ned, så vi får pratet litt, sier Erik fra sofaen. Markus snur seg, bare halvveis. – Jo, svarer han og går mot lenestolen, retter på den brune ullgenseren sin og setter seg ned. Han føler seg redusert til en gjest der han sitter. Man er vel ikke gjest et sted man har holdt til så lenge, tenker han og ser mot ryggen til Ylva. Den hvite genseren med høy hals. Hun tar seg til rette, finner fram asjetter og gafler som om hun bodde der. Markus drar fingrene gjennom det skogville håret sitt, prøver å roe seg. Han kikker på konfektesken på bordet, så mot Erik. – Jeg fant noe konfekt, sier han. – Vanskelig å si hvor gammel den er, men … Erik nikker til broren som takk. – Vi har jo med kake, sier han. – Jasså, sier Markus. Han tar tak i konfektesken og legger den på gulvet under bordet. – Hvor har du forresten gjort av fjernsynet? spør Erik. – Fjernsyn? – Fjernsynet, ja. – Det er ikke noe fjernsyn her, sier Markus.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

– Jo, det sto på den røde skjenken hvor du har lagt bøkene dine. – Nei, sier Markus. Erik ser mot ham, ventende. – Nei, sier Markus igjen. – Nei, nei, sier Erik, – det kan jo egentlig være det samme. Markus setter seg litt bedre til rette i lenestolen. Går bra dette, tenker han. Bare la praten gå. Ylva kommer med bløtkake og kaffe på termos. På kaka står det tett i tett med små, tente stearinlys i forskjellige farger. Hun setter den på bordet. Smiler. Ser på Markus. Han skotter opp mot henne som svar. – Når man blir førti får man ønske seg noe helt spesielt hvis man klarer å blåse ut alle lysene, sier hun. Markus ser ned på kaka. Erik og Ylva skal til å synge en bursdagssang, men Markus avbryter dem med å blåse ut lysene. Blåser hardt, så flammene blir til tjukk hvit røyk fra førti glødende veker. – Jøss, sier Erik, – nå var du kjapp. – Ønsket du deg noe? spør Ylva. – Ingen ønsker, sier Markus platt. Erik drikker av kaffen sin. Ingen vet riktig hva de skal si. Der fikk de den, tenker Markus. Ylva skjærer nøkternt opp kakestykker og serverer. Hun setter seg ned i sofaen ved siden av Erik, som fra tid til annen lager en pinsett av pekefingeren og tommelen og tvinner på barten sin. Så retter han seg opp i sofaen. Får plutselig en litt dypere stemme. – Går det bedre med deg, Markus? spør han.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Markus legger kakegaffelen ned på bordet. Tar tak i kaffekoppen. Må velge riktige ord nå. – Jo, bare bra med meg, sier han og drikker av kaffen. – Du er jo fortsatt her, sier Erik. – Ja, jeg er visst det, sier Markus. – Trodde ikke du skulle bli her så lenge, sier Erik. – Nei, ikke jeg heller, sier Markus, – men jeg er nå det. – Et par uker, sa du. – Et par uker, ja, sier Markus. – Du sa et par uker for å komme over det som skjedde, for å tenke litt. – Tenker fortsatt, sier Markus. – Den tenkinga, den … De venter på at Markus skal si mer, men mer kommer det ikke fra ham. Erik bytter stemmeleie, som jurister på hans nivå gjør for å fange oppmerksomhet. Han har alltid drevet på sånn, med stemmen. – Du har jo ikke gjort noe galt, sier han. – Hva? spør Markus. – Det er jo ingen som tror på de der ryktene, sier Ylva med kake i munnen. – Jeg førte saken din, sier Erik, – det finnes ikke spor av skyld i sakspapirene. – Du trenger ikke å bekymre deg, sier Ylva. – Det er ikke jeg som bekymrer meg, det er nok mest tretoppene som er urolige, sier Markus boms, men merker med det samme at ordene ikke hang sammen som de skulle. Ylva og Erik veksler blikk, uten å si noe. Markus merker seg denne blikkvekslinga.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Nå, tenker han, nå må ordene komme ut riktig, ellers tar de meg, snakker meg ut av skogen som om alt var greit. Men de vet ikke noe om hvor fingrene mine har vært, de. Uråd med fingrene. Står ikke om sånt i sakspapirer. Hvor mange fingre? Ylva pirker borti kakestykket sitt med gaffelen. – Jammen god den kaka, sier hun. – Uråd å si noe om det, mumler Markus. – Hva? spør Erik og ser mot broren. Ylva skal til å si noe, men Markus avbryter henne. – Uråd å vite hva man har gjort, sier han stridt. – Umulig å si hva man kan ha gjort, og så glemt, helt umulig, det er borte, men det er der likevel, det dirrer liksom under jorda, umulig å si noe om det, annet enn at det dirrer, umulig å si hva det er for noe, for det er mye man kan ha gjort og så glemt. – Så, så, sier Erik, – gi deg nå. Markus ser bort mot vinduet. – Og det er ikke godt å si med fingrene, fortsetter han med vrang røst. Erik lener seg rolig fram og legger ei hånd på skulderen til broren. – Hjelper vel uansett ikke å sitte her og glane, sier han. – Like bra her som noe annet sted, sier Markus. Han er kjapp i målet nå. Erik trekker hånda tilbake. – Det er tross alt ikke din hytte lenger dette her, sier han.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Markus snur seg mot broren og stivner. Blikk av glass. – Du må jo selvfølgelig bare bli, det er ikke det, men dette er kanskje ikke det beste stedet å sitte og gruble, sånn helt alene. – Det var jo bare løgn, legger Ylva til. – De der ryktene. – Umulig å si noe om det, kommer det lynraskt tilbake fra Markus. De to andre ser på ham. Blir mas nå, tenker Markus. Erik lener seg litt fram. Fører an ordet: – Vi ville egentlig bare si at du kan, ja, hvis du vil, komme inn til byen og bo litt hos oss. Komme deg ut av skogen. Markus prøver å se bort, men klarer ikke å rive seg løs fra blikket til broren. Han er fælt god på øyenkontakt, Erik. – Jo takk, sier Markus, mest for å få bort de harde øynene. – Det var bare det vi ville si, legger Ylva til. – Vi er jo glade i deg, sier Erik. – Jo takk, sier Markus igjen. Eirik spiser av kakestykket sitt. Det kommer krem i barten hans. Han drar bort kremen med en finger og stapper den i munnen. Markus må se ned i gulvet. Mange vrange tanker nå. For fingrene burde ikke leke sånn med kakekrem. De fingrene... Han lar setningen henge halvferdig i hodet. – Har du forresten sett Anne siden du dro ut hit? spør Ylva.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Tiden stopper med et rykk. Kvistmerkene i trepanelet blir til øyne som ser. Markus reiser seg og går mot ytterdøra. – Jeg må på do, sier han og tar på seg gummistøvlene. – Ja, det skal du få lov til, sier Eirik. Markus går raskt ut av hytta, trasker på frostrimet bort til det lille skuret med avflasset okerfarge. Stopper opp foran døra med hjerte på. – Så, mumler han. Prøver å ta seg sammen og går inn på utedoen. Lukker døra bak seg. Erik og Ylva, ja, tenker han. Så, så. Markus løfter opp lokket og setter seg ned, selv om han egentlig ikke må på do. Bare sitter der, med buksene på, og puster ut. Lar blikket drive sakte fra høyre mot venstre, over de rustne blikkbaljene som henger på veggen. Ved siden av står det ei hylle med gamle hytteleker. Han har nesten glemt at de er der. Den råtne blinkskiva til å kaste piler på og de rosa badmintonrekkertene, en musespist boksehanske og et skjenebrett i hvit plast som er helt deformert etter den gangen Erik var liten og la det på grillen. Gikk ikke å bruke skjenebrettet mer da, tenker Markus. Han går bort og tar tak i det. Husker da han så Erik ved grillen med brettet, da de var små. Han sa ikke noe, Markus. Bare sto og observerte brorens ugjerning. Først da skjenebrettet hadde mistet sin form, og det dunstet av svidd plast, gikk han bort til lillebroren og dasket ham i hodet.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Ikke vanskelig å få Erik til å gråte da han var liten, nei. Men det er jo lenge siden. Vanskeligere nå, med alle tankene han har i hodet. Alle ordene som stokker seg. – Pytt, sier han og går med påtatt mandige skritt ut av utedoen, tilbake til hytta. Men da han legger hånda på dørklinken, stopper han brått. Hører dem snakke der inne. – … nei, det tror jeg ikke, hører han Ylva si. – Skal han bare bli værende her ute? spør Erik litt hissig. – Så, så, sier Ylva. Markus lyttende. Rynket panne. – Han har jo ikke gjort noe galt mot Anne, hører han Erik si. – Nei da, sier Ylva. – Han er broren min, sier Erik. – Kan jo ikke bare la ham fortsette sånn. – Kanskje han liker seg her, sier Ylva. – Skal lille Anne vokse opp uten pappa? spør Erik. Markus slipper dørhåndtaket. Ser ut i lufta. Pappa? Han lukker øynene. – Nei, ikke nå Anne, mumler han. Pappa? – Ikke nå, sier han strengt ut i lufta.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Hvor mange fingre, pappa? – Nei, sier han og beveger seg bort fra hyttedøra. Går baklengs og snubler. Kommer seg opp igjen og børster av seg frostrimet på buksene. Noe med lydene i dag, noe som ikke vil være tyst. Han ser seg over skuldrene. Trekronene står fortsatt helt stille. Eller det kan jo hende at de beveger seg litt, men sånt er umulig å vite. Ordene klenger seg på nytt til hverandre og lager en trassig setning i hodet hans. Umulig å vite, Pappa, hvilke leker vi har lekt. Umulig å vite, ja. Han kikker ned på de trevlete fingrene sine. Det grøsser i ham. Han trekker bort hendene, gjemmer dem bak ryggen. Sånn. Han blir stående og se inn i skogen. Det hvite frostrimet og de grovbarka trærne. Knapt noe som rører seg. Skogen, den står bare der den. Godt at skogen står støtt. Støtt, ja. Helt til noen hugger den ned. Han går bort til et tre, det nærmeste bare. Legger panna mot stammen: furubark mot det vrange hodet. – Så, så, mumler han, – mente det ikke, Anne. Furubarken graver seg inn mot panna hans, og blikket er rettet ned mot frostkrystallene som dekker bakken.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Rart hvordan de glinser, tenker han. Blunker nesten. Og plutselig griper det ham: Visst har han bursdag, førti år. Burde ha vært glad. Ble han dessuten ikke frikjent for alt det ugreie? Sitter ikke bak fengselsvegger, gjør han vel? Ute i skogen nå. Han smiler et øyeblikk. Løfter hodet bort fra stammen. Bursdag, ja. Skulle han kanskje ikke synge en sang? Han begynner å nynne, men synes det lyder stusslig. Stemmen spakner og blir borte. Han kan synge en annen gang, tenker han. Han putter hendene i lommene og tar noen skritt mot hytta igjen, men stopper opp. Ikke inn, nei. Orker ikke at de skal snakke mer om ting nå. Erik og Ylva som ikke begriper hva skogen handler om, som ikke hører til her ute. De fyller hytta med ord som smaker vondt og knyter seg om halsen hans. Et øyeblikk vet ikke Markus hvor han skal gjøre av seg. Han går mot det okerfargede skuret igjen. Inn i det lille rommet ved siden av doen, som er redskapsbod og vedskjul i ett. Det blir mørkt når døra slår igjen, ingen vinduer. Han setter seg på huk bak en sekk med ved. Venter på at bursdagen skal passere, så Erik og Ylva kan dra hjem igjen, og han kan være alene med skogen og stillheten sin. Han legger armene rundt leggene. Stikker ansiktet ned mellom knærne.

T YPE-IT AS, 04.07.2011 ORDRE: 23168

Etter en stund hører han dem lete: Erik og Ylva som roper på ham. Ansiktet opp et øyeblikk, mot de lyse stripene i plankesprekkene. Så ned igjen.