Hyperpubertet
Hyperpubertet.indd 1
04.10.13 14:36
Hyperpubertet.indd 2
04.10.13 14:36
Vera Micaelsen
Hyperpubertet
3
Hyperpubertet.indd 3
04.10.13 14:36
Tusen takk til Selma Knudsen og Ylva Micaelsen for råd, innspill og tålmodighet. Tusen takk til lærere, veiledere og medstudenter ved Norsk Barnebokinstitutt. Uten dere hadde det ikke gått.
© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo www.aschehoug.no 2. opplag 2013 Omslag: Synne Moen Tøften Design Satt med Fedra Serif B Pro 9,5/14,5 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2013 Printed in Sweden ISBN 978-82-03-25624-0
Hyperpubertet.indd 4
04.10.13 14:36
1
Det er tredje dagen i den andre uka i det første året på ungdomstrinnet, og klassen er på tur i skogen. Alle oppfører seg fjollete. Vi har så vidt sett hverandre siden før sommerferien, og selv om vi kjenner hverandre godt fra barneskolen er det noe som er annerledes. Før sommeren var vi bare småunger. Det er vi ikke lenger. Nå er vi ungdomsskoleelever. Det kjennes som et helt liv siden sjuende klasse. Nesten alle jentene er blitt kjempelange i løpet av ferien, og mange har fått pupper som de driver og presser mot genseren. Flere av guttene høres ut som voksne menn. Innimellom knekker stemmen liksom i to; en del mørk som sjokolade, og en del som et pipete plastbadedyr. Sola skinner. Det lukter varmt og deilig av skogen. Jentene synger og ler mens de jager guttene oppover smale stier og bratte skråninger. Vi runder en bakketopp og kommer ut i et stort åpent landskap. – Helledussen så nydelig! Ååå, seee så fiiiiint! Herre guuuud, så peeeent! Regine, Eline og Stine klapper i hendene og hyler i kor. De løper ut på enga som åpner seg foran oss, skriker og bærer seg så småfugler, blomster og sopp spruter rundt dem. En liten rådyrkalv rauter for livet og galopperer skrekkslagen inn mellom trærne. – Åh, jeg vil klappe den! roper Regine og legger på
5
Hyperpubertet.indd 5
04.10.13 14:36
sprang etter rådyret. – Jeg vil ha den med meg hjem! Jeg vil putte den i bagen! Jeg vil sminke den! Christoffer med C, Kristoffer med K og Bilal kaster seg etter Regine, ruller henne rundt og stapper genseren full med strå og kvist bare for å komme borti de nye puppene. Hun lar dem holde på, og Eline og Stine velter seg over guttene igjen og drar i buksene deres sånn at de kan gni seg innpå dem. Til slutt er det bare en stor ball av armer og bein, pupper og hår. Jeg er glad til. Jeg er ikke interessert i verken Bilal, Christoffer med C eller Kristoffer med K. Jeg klarer meg fint uten deres klamme fingre under min genser. Ikke at det er noe å klemme på der heller. Jeg går unna og ser ut over enga. Det er vakkert. Det lukter svalt og deilig, blomsterduften fyller lufta. Snart er det høst. Astrid, læreren vår, vil vi skal plukke ting fra naturen, – og da mener jeg ikke lusene til Christoffer, Eline! sier hun og retter en finger mot Eline, som har satt seg overskrevs på Christoffer C og akkurat nå forsøker å flette det lange håret hans. Astrid er en bra dame. Hun er yndlingslæreren min, selv om hun er så gammel at hun kunne vært bestemora mi. Jeg har gledet meg siden femte klasse til å få henne. Astrid får liksom med seg alt, og hun er bestandig rettferdig. Astrid klapper i hendene og får oppmerksomheten. – Hoi! Alle sammen! Kom og legg det dere har funnet i den store plastboksen her. Når dere har gjort det, kan dere ta fram matpakkene. Jeg legger noen lilla blomster forsiktig oppi boksen, sammen med en bitte liten meitemark. Den kveiler seg
6
Hyperpubertet.indd 6
04.10.13 14:36
inn under bladene og blir liggende helt stille. Den går nesten i ett med blomstene. Hadde man ikke visst at den var der ville man ikke sett den. Bilal slipper en stor stein ned i boksen og treffer nesten marken. Jeg ser sint på han, men jeg sier ikke noe. Når vi skal spise, har selvfølgelig Regine, Stine og Eline glemt at de egentlig har avtalt å sitte sammen med meg. Eline og Stine turner på teppet og velter seg over guttene som åler seg rundt dem. Jeg blir stående litt ved siden av og vente. Hvis de bare blir ferdige med å tulle, kommer de sikkert til å legge merke til meg. Endelig oppdager Regine at jeg står der som et idiotisk esel. Jeg blir helt svett når hun setter de store blå øynene i meg. Jeg later som jeg egentlig er opptatt med noe annet og ikke har lagt merke til at det er helt fullt på teppet. Hun blunker uskyldig, og jeg kan nesten kjenne blafringen fra de lange vippene hennes mot ansiktet. – Åh nei, vi glemte at du skulle sitte med oss! Sorry altså. Nå er det ikke plass, for Christoffer C og dem har satt seg på teppet. Gjør det noe, eller? – Neida. Herregud. Det går helt fint, sier jeg på en måte jeg håper virker selvsikker. – Jeg hadde egentlig tenkt å spørre om dere ville sitte borte ved kanten og se på utsikten. For det har jeg tenkt. Å sitte der borte. Og se på utsikten. – Nei takk, sier Regine og får latterkrampe når Christoffer C stikker et langt strå innunder genseren hennes. Jeg drar sekken bort til skrenten. Der er det super utsikt. Jeg ser ikke på noen av de andre i klassen mens jeg strever med å få løs det gule sitteunderlaget. Jeg later
7
Hyperpubertet.indd 7
04.10.13 14:36
som jeg ikke synes det pinlig at jeg ikke fikk sitte med Regine og dem. Dessuten må man ikke sitte sammen med noen bestandig. Man har bare godt av å sitte litt alene av og til. Og hvis jeg bestemmer meg for å nyte utsikten, kommer ingen til å tenke at jeg er venneløs og ensom. Faktisk er jeg bare glad for å slippe å le av de dårlige vitsene til Christoffer C. Jeg får løs sitteunderlaget, setter meg på gresset og åpner matpakka. Sola varmer, stemmene rundt meg stilner, flere har lukket øynene og halvsover. Astrid ligger lent opp mot sekken sin et stykke unna og soler seg. Hun merker at jeg ser på henne og vinker til meg. Jeg vinker tilbake og gir tommel opp. Astrid smiler til meg og lener seg tilbake på sekken igjen. Alt er fred og ro. Plutselig blinker det i sølv høyt oppe på himmelen, som om eggen på en kniv eller noe annet blankt fanget en solstråle. Det virker ikke som om noen andre legger merke til det. Jeg titter ut over landskapet. Enga skrår ned mot et stup rett under meg. Langt der nede fortsetter verden i en gulflekkete dal med bratte berg på begge sider. Jeg kan se slalåmanlegget, idrettsbanen, kjøpesenteret og motorveien. Alt virker normalt. Men så forsvinner lyset. Omgivelsene blir mer og mer blå. Det glimter på himmelen igjen. Fortsatt ser det ikke ut som om de andre har lagt merke til noe. Først blir alt skinnende blått, så mørke-, kobolt-, blåtime-, nattsvartblått. Så blir det stille. Fuglene tier, bekken slutter å klukke. Alt blir stille. Stille som etter et kjempedigert
8
Hyperpubertet.indd 8
04.10.13 14:36
smell, stille som dotter i ørene, som da Tornerose sov. Og så, ut fra ingenting, kommer det en lysstråle ned fra himmelen. Det likner en spotlight. Strålen leter liksom bortover gresset og stopper ved meg. Jeg svelger og tør nesten ikke blunke. Jeg sitter helt stille uten å røre meg. Hele landskapet er satt på pause. Jeg kjenner hvordan lyset glir over kroppen min. Det er varmt, men ikke vondt, bare litt guffent. Som om masse små maur krabber inn under huden og begynner å løpe rundt inni meg. Gjennom alle blodårene og nervebanene, opp langs halsen og inn i hjernen, under neglene, ut i håret, nedover ryggen, mellom tærne og inn i kroppen. Det er helt merkelig. Jeg kan føle hver millimeter av kroppen min. Jeg kjenner innsiden av lungene, de meterlange, knudrete tarmene mine. Jeg kan til og med merke cornflakesene jeg spiste til frokost ligge og skvulpe i magen. Jeg kjenner det sånn man kjenner på kastanjenøtter man har i lomma, kjøtt mellom tennene eller sand i skoa. Jeg går tur i min egen kropp, det er både rart og deilig. Det er over på et blunk. Dagslyset kommer tilbake, vinden og lydene, fnisingen og hoiingen til de andre elevene. Alt er igjen som før. Men jeg kan ikke røre meg. Jeg er blitt helt stiv. Jeg kan ikke se klart heller. Det er som jeg har sklidd inn i meg selv. Jeg kan se ut av øynene, men åpningen er liksom langt, langt borte, nesten som om jeg sitter inni en kasse og titter ut gjennom to glugger. Jeg blir sittende en lang stund og stirre ut i lufta. Det tar tid før de andre legger merke til at noe er galt. Stine og Eline kommer løpende for å ha meg med på en lek. – Bli med da, Camilla!
9
Hyperpubertet.indd 9
04.10.13 14:36
Jeg vil gjerne være med, men jeg kan ikke røre meg, og jeg kan ikke svare. – Hallooo! roper Eline og dulter borti meg. Kroppen min lener seg bakover, men jeg kan ikke ta meg for. På særdeles uelegant vis velter jeg baklengs og blir liggende urørlig med beina rett i været. Jeg klarer verken blunke med øynene eller løfte på en finger. Eline ler hysterisk før hun dytter forsiktig borti meg med skotuppen. – Slutt å tull’a, Camilla! Stine ser på meg med redde øyne. Så ser de på hverandre. Og så hyler de. – Astrid! Du må komme! Det er noe rart med Camilla! Astrid reiser seg fra sekken og går rolig mot oss. Jeg kan se henne opp-ned fra der jeg ligger. Jeg ser på hele henne at hun synes Stine og Eline overdriver. – Ro dere ned jenter, det er ikke nødvendig å rope sånn. – Men du må komme! Det har skjedd noe med Camilla! Astrid løper de siste meterne, og når hun ser at jeg ligger helt stille på bakken med beina stikkende opp som to bleke flaggstenger, skjønner jeg at hun blir bekymret. Jeg vil trøste henne og si at jeg er helt fin, men jeg får ikke fram en lyd. Hun bøyer seg ned og rister i meg. – Camilla! Camilla! Hallo! Astrid titter inn i øynene mine. Jeg kan se henne der oppe. Langt, langt unna, i enden av et stort rør, liksom. Hun rister meg en gang til og klapper meg på kinnet, ganske hardt til og med. Fortsatt kan jeg ikke svare.
10
Hyperpubertet.indd 10
04.10.13 14:36
Astrid snur seg bekymret mot klassen, som har samlet seg rundt meg. – La dere merke til om Camilla har spist gress eller blomster, eller kanskje noe sopp? Dere smakte vel ikke på noen av plantene på vei opp hit? Alle rister på hodet. – Er det noen som vet om hun har noen allergier eller epilepsi? Ingen av jentene tror det. – Vi må få henne med oss ned fra fjellet, sier Astrid, tar opp mobilen og ringer nødnummeret. Jeg ligger på bakken og følger med. Det er egentlig ganske spennende. Stine og Eline passer på meg. De henter jakkene sine og legger under hodet mitt. Stine kiler meg på armen, og det er i grunnen ganske fint. Eline benytter anledningen til å grine litt, sånn at Christoffer C må trøste. Hun hulker og sier: – Camilla er skikkelig bestevennen min, altså. Tenk at hun sier det. Jeg blir helt kilen i kroppen. Bestevenn. Stine snufser og sier at jeg er som en søster for henne. Men så må Eline gråte. Faktisk så mye at hun ikke klarer å holde seg på beina, Christoffer C må ta henne på fanget og trøste henne. Stakkars Eline. Astrid setter seg på huk ved siden av meg og snakker med rolig stemme: – Camilla. Jeg vet ikke om du kan høre meg, men nå har vi ringt etter ambulansen, så nå kommer det snart et helikopter og henter deg. Det kommer til å gå helt fint. Regine blir med deg i helikopteret, for jeg må følge klassen tilbake. Det er merkelig, men jeg er faktisk ikke redd. Alt er
11
Hyperpubertet.indd 11
04.10.13 14:36
veldig rart, og veldig annerledes, men jeg er ikke redd. Mest av alt er det spennende, og jeg liker at alle plutselig står rundt og ser på meg, selv om det er litt pinlig også. Men mest fint. Astrid tar pulsen min, setter seg ned og klapper meg distré på hodet. Helikopteret kommer etter tjue minutter. Flappingen fra vingene høres lang vei, og tretoppene bøyer seg i vinden når det henger over enga. Det lander noen meter unna oss, og to av ambulansefolkene kommer løpende med en båre. De må streve litt med å balansere meg på båra, for beina mine er helt stive, og samme hvor mye de forsøker å bende dem ned, så går det ikke. De bakser og strever og mister meg i bakken flere ganger. Til slutt legger de meg sidelengs på båra sånn at jeg føler meg som en stor L. Astrid sender Regine og Stine med meg i helikopteret. Jeg hører at Eline kommer løpende etter og vil være med. Hun hikster gjennom propell-lyden, men Astrid holder henne igjen og ber henne om å ta seg sammen. Inne i helikopteret sitter Regine ved siden av meg. Hun er helt hvit i ansiktet. Hun holder meg hardt i hånda, mest for sin egen del, tror jeg. Det virker ikke som hun synes det er spesielt moro å fly, men det er tydelig at Stine synes det er gøy. Hun krabber foran og skravler med piloten, hun får til og med lov til å holde i den store spaken. Jeg er litt lei meg for at jeg ikke kan se ut av vinduene. Det suger i magen når helikopteret letter, og jeg skulle gjerne ha sett ned på klassen som står igjen på enga i skogen. Se hvordan de forsvinner og blir til små
12
Hyperpubertet.indd 12
04.10.13 14:36
prikker, se hvordan dalen åpner seg under oss når vi flyr av sted. Men jeg kan ikke røre meg. Jeg ligger i L-fasong uten mulighet til å se noe annet enn Regines bleke ansikt.
13
Hyperpubertet.indd 13
04.10.13 14:36
2
Dette er ikke min seng. Sollyset brenner inn gjennom grønne og rosa gardiner og lager diskofarger på veggene. Det er et stort hvitt rom. Det er nesten tomt, men ved siden av senga står det fire maskiner med ledninger, skjermer og blinkende små lamper. Ledningene strekker seg som manet-tråder inn mot kroppen min. Det sitter noe i panna. Jeg klarer å telle sju plasterlapper med hver sin sonde. De sitter fast i håret også, og lugger når jeg forsøker å dra dem av. Rundt armene, på brystet og ryggen er det ledninger og rør som er tapet fast i meg og koblet til maskinene. Jeg er skikkelig tørr i munnen. Jeg klarer nesten ikke bevege tunga, så tørr er den. Jeg pirker borti den med fingeren, det kjennes som jeg har en kjeks i munnen. Jeg må tisse. På nattbordet er det flere buketter med blomster, og en diger ballongklase vaier i hjørnet. Bli frisk! står det i glade bokstaver på den største ballongen. Den er knall gul. Med litt strev klarer jeg å fiske tak i tråden som går opp til varsellampa, og drar så hardt jeg kan. Døra til rommet mitt smeller opp før jeg rekker å trekke pusten engang, og fem damer i hviter uniformer kommer styrtende mens de skriker og veiver med armene. – Legg deg ned! roper den første av dem. – Legg deg ned! To av sykepleierne kaster seg over meg og presser meg ned i senga.
14
Hyperpubertet.indd 14
04.10.13 14:36
– Ligg stille! Det som må være en lege, kommer bort til meg. Han tar et fast tak i hånda mi. – Beklager hvis vi skremte deg, Camilla, men det kan være farlig å reise seg for fort opp. Hvordan har du det? Han har veldig lys stemme og stirrer alvorlig på meg. Først nå ser jeg at det er en dame. Hun har bart og veldig mørke øyenbryn som har vokst sammen på midten. Men det er en dame. Hun har pupper. Jeg åpner munnen for å snakke, men det kommer bare ut et lite pip. Jeg kremter lenge og klarer til slutt å harke fram: – Jeg har det fint. Men jeg er veldig tørr. I munnen. En av sykepleierne fyller vann i et glass og rekker det til meg. Hun holder det for meg mens jeg drikker. Legen og sykepleierne sjekker alle maskinene. De dytter på sondene, trykker på knapper og trekker i ledninger. Jeg er så tørst at jeg kunne ha drukket et badekar, men når sykepleieren har fylt glasset tre ganger til, tør jeg ikke be om mer. – Du har vært borte i fire dager, sier hun legen med barten. – Du har vært i koma, men vi er ikke sikre på hvorfor ennå. Alle prøver og kroppsfunksjoner virker helt normale, så dette er litt av et mysterium for oss. Bortsett fra den tørre tunga og at jeg fortsatt må tisse, føler jeg meg helt topp. Jeg blir ikke redd av det hun sier. Egentlig føler jeg meg fantastisk. Jeg er så spretten i kroppen at jeg har mest lyst til å hoppe ut av senga og reise hjem med det samme. – Kan jeg dra hjem? Legen ser alvorlig på meg. – Nei, dessverre. Ikke ennå. Vi vil ha deg til
15
Hyperpubertet.indd 15
04.10.13 14:36
observasjon et par dager til, bare for å være sikre på at alt er i orden. – Men kan jeg stå opp? – Hvordan kjennes det, synes du? – Helt supert. Legen mumler noe til en av sykepleierne. Hun mumler noe tilbake, og til slutt virker det som de er enige. Jeg får lov til å gå en liten tur i gangen, og ta en dusj om jeg vil det. Om jeg vil! Før de rekker å protestere, er jeg ute av senga og på vei ned korridoren. Det klør i hele kroppen. Egentlig vil jeg sprinte, men fra protestene til sykepleierne som kommer løpende ut av rommet mitt, skjønner jeg at det kanskje er lurt å vente litt. I hvert fall til jeg er alene. – Vi vil gjerne ha en samtale med deg senere i dag, for å forsøke å finne ut av hva det er som har skjedd. – Kan jeg ringe mamma? Er klærne mine her? – Klærne dine ligger i skapet på rommet ditt, vi varsler moren din om at du er våken, men du må gjerne ringe hjem. Etter å ha løpt et par runder i korridorene på sykehuset ringer jeg mamma. Telefonen min er tom for batteri, så jeg må bruke en stor grønn klump på hjul, med taster og et telefonrør. En av sykepleierne triller den ut i gangen til meg. – CAMILLA!!! ER DET DEG?! ER DET SANT?! LEVER DU?!! CAMILLABARNET MITT! SNAKK TIL MEG!!! Mamma skriker inn i røret. – Hei, mamma. Jeg har det fint.
16
Hyperpubertet.indd 16
04.10.13 14:36
– JEG KOMMER MED EN GANG! CAMILLA! ÅH, CAMILLA!!! Jeg må holde røret unna øret for ikke å bli døv. Mamma hyler og gråter, og etter litt hoiing og roping kan jeg legge på. En gammel dame subber forbi med gåstol og stirrer forvirret på meg. Jeg smiler så høflig jeg kan. På vaktrommet sitter to av sykepleierne og prater. De snur seg mot meg og smiler når jeg banker på. – Kan jeg få et håndkle? – Føler du deg fortsatt ok? spør den ene av dem, – vil du ha noe å spise? – Jeg vil helst dusje først. De gir meg et stort håndkle og en morgenkåpe. Dette er nesten som å være på hotell, enerom og eget bad. Mens jeg tar av meg den altfor store sykehusskjorta, slår en sommervind av kattetiss og varme søpleposer opp fra armhulene mine. Jeg ser på den spinkle kroppen min i speilet. Det er nesten så jeg kan se at den stinker. – Herregud, jeg må dusje! Jeg vrenger av meg de enorme sykehustrusene, skrur på vannet og går inn i dusjen selv om det er iskaldt. Jeg hakker tenner. Etter hvert blir det varmere. Åh, så deilig. Jeg står kjempelenge i det varme vannet, kroppen blir slapp og mør. Jeg skrur opp temperaturen enda et par hakk. Dampen fyller rommet. Varmen svir godtvondt over skuldrene og nedover ryggen. Etter å ha stått sånn i sikkert tjue minutter må jeg ta meg sammen og vaske håret, enda jeg er så kokt at jeg har
17
Hyperpubertet.indd 17
04.10.13 14:36
mest lyst til å legge meg igjen. Jeg tar sjampo i håret og får skum i øynene. Det svir, jeg ser ingenting. Jeg lar vannet skylle over øynene mens jeg bruker skummet fra sjampoen til å vaske meg under armene. – AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA! Hva var det?! Jeg fekter rundt meg, mister sjampoflaska i gulvet, tråkker på den, sklir og dunker hodet i veggen. Jeg må klamre meg fast i det varme blandebatteriet for ikke å seile overende. HVA VAR DET?! Jeg tør ikke åpne øynene. Jeg kan ikke, vil ikke. Forsiktig lar jeg hendene skli fra halsen og ned mot armhulene. De kommer ikke langt før de blir stoppet av … Noe har vokst ut av brystet mitt! To enorme pupper! Noen banker hardt på døra. – Camilla! Går det bra der inne? Jeg må åpne øynene. Forsiktig. To enorme pupper strutter mot meg. Kvalmen velter opp, jeg må kaste opp, jeg må … jeg må … hjelp! Det dundrer på døra. – Camilla, hvis du ikke svarer nå, må vi låse opp fra utsiden! Jeg stønner, svaier bort til vasken og napper til meg et håndkle. Jeg er livredd for å se meg selv i speilet. Jeg orker ikke se, selv om jeg holder på å dø av nysgjerrighet. Jeg kan ikke se. Ikke ennå. Det prikker for øynene. Jeg har ikke pupper, jeg har ikke pupper. Herregud, jeg er bare tretten år, jeg har ikke pupper, jeg har jo ikke engang fått mensen. Sist jeg kjente etter, var det bare en liten utstående føflekk der, ikke noe som kunne minne om dette. Dette er jur! Enorme brød! Sånne som på film. Åh, nei, jeg må ikke tenke på det. Jeg blir kvalm igjen. Jeg brekker meg og sikter mot
18
Hyperpubertet.indd 18
04.10.13 14:36
toalettet. Døra blir åpnet, og to sykepleiere kommer styrtende inn. – Camilla! Er alt i orden? Jeg brekker meg over do, men det kommer ingenting. – Stakkars liten, kom her. De to pleierne løfter meg under armen og drar meg forsiktig bort til senga. Jeg tviholder på håndkleet foran brystet, nekter å slippe. De må ikke se. Pleierne ser bekymret på meg. – Jeg tror vi skal hente litt mat til deg, sier den ene og går. Den andre blir stående ved senga. – Går det bedre? Jeg nikker. – Vil du ha mer vann? Jeg nikker igjen. – Hva var det som skjedde på badet? Jeg stønner. Klarer ikke svare, jeg kan jo ikke fortelle at jeg nettopp har oppdaget de to største brødene i verden, og at de henger på meg. Jeg får vann. Jeg må lukke øynene og late som jeg ikke har hørt spørsmålet. – Ble du plutselig uvel? Jeg nikker. – Det går bedre når du har fått i deg litt mat. Det er ikke det minste rart at du er litt svimmel etter å ha ligget stille i fire dager. Vi skal passe på deg. Nå får du snart mat. Sykepleieren stryker meg over håret før hun går. Jeg puster lettet ut. Forsiktig titter jeg ned mot brystet mitt. Et hvitt fjell skjuler en halv meter pupp. Det svimler for meg igjen, men jeg må se. Forsiktig løfter jeg på håndkleet. Der er de. Jeg svelger. To store
19
Hyperpubertet.indd 19
04.10.13 14:36
pupper. Det ser ut som noe som hører til en voksen dame. Aller mest en pornodame. Åh, der kommer kvalmen igjen. Jeg presser håndkleet mot brystet og kniper sammen øynene. – Pust med magen, sier jeg høyt til meg selv, – tenk på noe annet! Men det eneste jeg kan tenke på, er hvordan klassen vil reagere når jeg kommer tilbake på skolen med to kjempedigre pupper. De kommer ikke til å tro det. Alle vil tro at jeg har fylt ballonger med vann og putta innenfor genseren. Det er ikke mulig å gjemme bort noe så digert. Jeg har ikke en eneste genser som kan romme disse melonene av noen bryst. Sykepleieren som gikk for å hente mat, kommer tilbake med et brett med litt havregrøt, saft og juice. – Se her. Spis litt, så føler du deg sikkert bedre. Du kan dessverre ikke få så mye mat ennå, det klarer ikke kroppen din å ta imot. Du må venne kroppen til å spise igjen, men du skal få mer senere. Jeg drar dyna opp til halsen. Jeg holder på å dø av sult, men så lenge hun står der, kommer jeg ikke til å få ned en eneste bit. Jeg later som jeg blir trøtt. – Vil du være litt alene? Sykepleieren klapper meg forsiktig på hånda. – Du kommer til å bli helt fin igjen. Jeg venter til døra er forsvarlig lukket før jeg setter meg forsiktig opp. Jeg passer på at dyna dekker gigapuppene. Jeg strekker armen ut mot saftglasset. Det er så vidt jeg kommer forbi puppen. Jeg får lirket nattbordet helt bort til dyna og passer på at jeg ikke er nær puppene. Mens jeg spiser, må jeg holde armene høyt opp i lufta for å ikke krasje med dem, men jeg må spise. Jeg måker i meg grøten og gulper ned juicen og
20
Hyperpubertet.indd 20
04.10.13 14:36
safta. Jeg kunne sikkert ha spist ti ganger så mye, men det hjelper. Jeg er ikke like svimmel lenger. Forsiktig skyver jeg nattbordet unna, fortsatt mens jeg later som at puppene ikke er der. Jeg må sikkert ha verdens største BH. Kanskje jeg må til en spesialbutikk for ekstremt store bryst. Åh nei, jeg må ikke tenke på det. Kvalmen presser seg opp igjen, det er så vidt jeg greier å puste. Jeg bestemmer meg for å sove. Det er for sterkt. Jeg klarer ikke tenke på det. – CAMILLAVENNEN! HVORDAN ER DET MED DEG?! Mamma kaster seg over meg og kysser meg i hele ansiktet. – JEG HAR VÆRT SÅ REDD! Det var ingen som skjønte noen ting. Du har ligget i koma i fire dager. Åh, så bekymret jeg har vært. Jeg fikk ikke lov til å sove her i natt, men jeg har sittet ved siden av deg hele tiden. Åh, Camilla! Mamma knuger meg inntil seg. Jeg blir nesten kvalt i den voldsomme omfavnelsen, men det eneste jeg tenker på, er at hun ikke må oppdage puppene. Men hvor i all dager er de blitt av? De er der ikke lenger. Mamma slipper meg endelig og ser kjærlig på meg, – Jenta mi. Jeg smiler tilbake. Mamma skravler og spør om alt mulig; jeg hm-er og ja-er og later som jeg følger med mens hjernen forsøker å begripe hvor puppene har tatt veien. Herregud, de er forsvunnet! Jeg må kjenne etter uten at mamma legger merke til det. Det må jo være noe igjen. Noe så digert kan da ikke bare bli borte. Jeg later
21
Hyperpubertet.indd 21
04.10.13 14:36
som jeg vil holde mamma i hånda og passer på å gni armen inn mot brystet mitt på vei over dyna. Mamma tar hånda mi og klemmer den hardt. Ser på meg med triste øyne og sukker. Jeg holder armen inn mot brystet hele tiden, leter liksom med albuen. Men de er borte. Puppene er vekk. Mamma snakker i en ustoppelig strøm. Om skolen og venner, familie og alle som har vært bekymret. Jeg hører ikke etter. Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Jeg kan jo ikke ha innbilt meg det. Det var ikke en drøm. Jeg kjenner på håret, det er fortsatt vått etter dusjen. Hva er det som skjer med meg? Mamma blir på sykehuset hele dagen. Jeg er glad for at hun er der, for det er kjedelig å ligge sånn uten å ha noe å gjøre. Vi ser på TV og tøyser litt. Mamma kjøper masse godteri og spiser opp nesten alt selv. Hun får ikke lov til å sove på sykehuset og lager drama når hun må gå. Sykepleierne må hysje på henne, og be henne roe seg ned. Det er så pinlig at jeg tror en del av hjernen min visner. Selv om jeg ikke klarer å slutte å tenke på puppene, får jeg sove. Jeg våkner flere ganger midt på natta og skriker fordi jeg har drømt at jeg blir kvalt av to enorme ku-jur. Dagen etter får jeg lov til å dra hjem. Før de lar meg gå, må vi i møte med legen med bart for å ha utskrivingssamtale. For sikkerhets skyld tar jeg på meg den største hettegenseren min, og drar med meg et
22
Hyperpubertet.indd 22
04.10.13 14:36
teppe jeg kan pakke meg inn i dersom puppene plutselig skulle komme tilbake. – Hadde du halsbrann? spør legen når vi setter oss ned ved den knøttlille pulten som står inneklemt mellom et møtebord og et kjøleskap. – Unnskyld? sier jeg, – hva mener du? Halsbrann? Jeg tror ikke jeg vet hva det er. – Det er bare et rutinespørsmål, sier legen – jeg spør alle om det. Men hvis du ikke hadde halsbrann, så er det ikke viktig. – Jeg vet ikke om jeg hadde halsbrann, sier jeg og ser på mamma for hjelp. – Nei, vi henger oss ikke opp i det, du, sier legen og begynner å taste på datamaskinen. Hun sitter lenge og knatrer på tastaturet. Det virker som hun har glemt oss, men plutselig stopper hun og sier: – Vi har ikke funnet noen verdens ting på deg. Du er helt normal. Så langt vi kan se, skal det godt gjøres å være en mer normal 13-åring enn deg. Har du fått mensen? Jeg svetter og rødmer, mamma lener seg framover og hvisker til legen: – Hun har ikke fått mensen ennå, men selv var jeg
veldig tidlig ute, så det er nesten litt rart. Vi har snakket om det mange ganger, venninnene mine og jeg, at det er litt rart. Hun har jo verken bryster eller kviser, jeg vil nesten si at det virker som om hun fortsatt er ti år i fysikken. Om du skjønner hva jeg mener. Mamma smiler og blunker til legen. Jeg stønner. Jeg kan se mamma og venninnene hennes for meg på kvelden når jeg har lagt meg. Kanskje de har fylt vin i glassene fra den stygge
23
Hyperpubertet.indd 23
04.10.13 14:36
stoffhøna som ligger oppå kjøleskapet og har en tut i rumpa hvor det kommer ut rødvin. Den er skikkelig ekkel. Mamma tror at jeg ikke vet at det er rødvin i høna, hun sier det er påskepynt. – Vel, sier legen, – så langt vi kan se, er hun helt normal. Men det kan ha vært en hormonell overbelastning, eller et lite drypp. Det er ikke godt å si. Du kan komme til en ny undersøkelse om et par uker, bare for sikkerhets skyld, sier legen, så snur hun seg mot maskinen og fortsetter å skrive i et rasende tempo. Til slutt slår hun hånda hardt i tastaturet, og et rosa ark kommer ut av printeren. Legen signerer og rekker det til mamma. – Sånn, takk for i dag, vel hjem og god jul! sier hun og dytter oss ut døra.
24
Hyperpubertet.indd 24
04.10.13 14:36