T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 1 av 300)
Verdens ende
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 2 av 300)
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 3 av 300)
Ketil Bjørnstad
Verdens ende Roman
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 4 av 300)
KETIL BJØRNSTAD Alene ut. Dikt 1972 Nærmere. Dikt 1973 Nattsvermere. Roman 1974 Kråker og krigere. Roman 1974 Pavane. Roman 1976 Vinterbyen. Roman 1977 Landet på andre siden. Roman 1979 Bingo! Eller: En dyd av nødvendighet. Roman 1981 Oda! Dokumentarroman 1083 Det personlige motiv. Roman 1985 Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten (Sammen med Mads. T. Andenæs o.fl.) 1986 G-moll-balladen. Dokumentarroman 1986 Samtaler med Lill. 1986 Oppstigning fra det usynlige. Roman 1988 Stormen. Roman 1989 Skumringsmulighetene. Roman 1990 Villa Europa. Roman 1992 Historien om Edvard Munch. Dokumentarroman 1993 Barnevakt. Roman 1994 Spill! Ole Bull og Myllarguten. Skuespill i fem akter 1995 Blåmann. Musikk og tekster gjennom 20 år 1995 Drift. Roman 1996 Drømmen om havet. Roman 1996 Veien til Dhaka. Roman 1997 Nåde. Roman 1998 Reisen til Gallia (Sammen med Ole Paus) 1998 Fall. Roman 1999 Ludvig Hassels tusenårsskifte. Roman 2000 Jæger. En rekonstruksjon 2001 Mannen som gikk på jorden (Sammen med Torstein Bieler og Lage Fosheim) 2002 Dager og netter i Paris 2002 Tesman. Roman 2003 Til musikken. Roman 2004 Flammeslukeren. Ole Bull – en livshistorie. 2005 Liv Ullmann – Livslinjer. 2005 Elven. Roman 2007 Kolbein Falkeid – et nærbilde, 2008 Damen i dalen. Roman 2008 De udødelige. Roman 2011 Drømmemesteren. Bendik Riis. En livshistorie 2011 © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no/ Satt med Papir: Printed in ISBN 978-82-03-35235-5
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 5 av 300)
Til Fanny og Catharina
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 6 av 300)
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 7 av 300)
Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget. Så langt det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede land. Være sammen hele tiden. Aldri komme fram. Fra Kjærlighet av Hanne Ørstavik. Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve? Fra Jobs bok, 3:20
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 8 av 300)
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 9 av 300)
PROLOG
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 10 av 300)
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 11 av 300)
I drømmen har jeg ingen forutanelser om det som snart skal skje. Det er en nesten lykkelig drøm, triviell og ufarlig. Jeg drømmer om Emma, som ligger ved siden av meg. Det er en drøm uten stress, uten gråt og motløshet, uten skole og lekser og altfor tidlige morgener. Vi er på en strand, kanskje den samme stranden på Lanzarote som vi var på alle sammen, to år tidligere, før Hanne valgte å flytte nordover. Hanne holder meg i hånden. Vi står i solnedgangen og ser at Emma rir på en liten hest. Den er så liten at vi nesten ikke tror det er sant. Og så kan den snakke, akkurat som dyrene i alle animasjonsfilmene som Emma elsker. Hesten har den samme munnen som sebraen i Madagaskar. Den snakker spansk, og allikevel forstår vi hva den sier. Det er da vi begynner å le. Den sier så mye morsomt. Ord som bare er begripelige i drømme, men ikke i våken tilstand. Den springer omkring med Emma på ryggen og gjør plutselige sprang opp i luften. Da ler Emma enda mer. Hun ler slik hun lo for to år siden. Den frydefulle latteren som bare syv år gamle jenter kan le, ikke babylatter, ikke voksenlatter, men akkurat denne jentelatteren. Hesteeieren er gammel, men 11
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 12 av 300)
snill. Han heter José Saramago. Vi stikker til ham en euroseddel. Han bukker dypt, nesten overdrevent. Og jeg merker på blikket som Hanne sender meg, at vi begge er lettet, usigelig lettet, i hvert fall for en stund. Fordi vi er på en gyllen strand. Fordi Jade ikke finnes i dette landskapet. Fordi Emma ler. Da jeg våkner, ser jeg rett på det digitale vekkeruret og hører de aller første morgennyhetene på radioen. Det er tidlig, altfor tidlig, og Emma sover. Den triste følelsen har vært med meg gjennom natten, vissheten om at det er i dag høstferien starter og jeg skal følge henne opp til Hanne, helt til Sandnessjøen, at jeg skal avlevere henne og ikke engang forlate flyplassen, men sette meg på samme flyet tilbake igjen, for sånn er det blitt mellom Hanne og meg nå. Hva Emma tenker, vet jeg ikke. Hun sover ennå, sover nesten på trass, nå som jeg skrur radioen høyere, setter over på NRK Alltid Klassisk, etter å ha merket meg, med en følelse av håp, at det visstnok er tåke på Gardermoen, og at flyreisende må kunne vente seg forsinkelser. Fra radioen hyler en symfoni av Honegger. Men de rasende strykerne og de skrikende fiolinene klarer ikke å gjøre noe med Emma. Jeg må røske i henne og si at nå, jenta mi, nå skal vi ut og fly, helt opp til mamma. Mamma? sier hun, åpner øynene, et tegn på at hun husker at det er ferie, at hun ikke skal på skolen. Gleder du deg, jenta mi? Ja, jeg gleder meg, pappa, sier hun solidarisk, fordi hun vet at det er dette både Hanne og jeg vil at hun skal si, selv om hun også vet at jeg egentlig ikke vil at hun skal si det. Alt er pakket og klart. Jeg merker, selv etter det iskalde vannet jeg alltid avslutter morgendusjen med, at jeg var oppe altfor 12
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 13 av 300)
lenge dagen før. Arbeidet jeg alltid tar med meg hjem. Manuskriptet til Tuva, med de siste korrigeringene. Tuva Skrede. Som i flere år har vært en venn. De lange middagene, med et bokmanus mellom oss. Hun drikker for mye. Vi drikker for mye, begge to. Alle betroelsene. Måten hun lytter på. Som om hun er tilgjengelig, hvis jeg vil. En farlig tanke. En innbilsk tanke. Hun som har klart å bryte med sin mann, fått seg egen leilighet, fått seg voldsalarm. Og deretter: pakkingen, de bestandige overraskelsene, at jeg hadde glemt å vaske ullundertøyet, enda det sto øverst på Emma-huskelappen. Altså må jeg si det til Hanne, eller til moren hennes, at Emmas lyseblå koffert med Tigergutt-klistremerket ikke er komplett, at det er visse mangler som de straks vil merke seg og bruke mot meg ved neste anledning, selv om situasjonen er uavklart, selv om det på ingen måte er avgjort at Emma skal flytte nordover neste år. Vi spiser frokosten i full fart. Emma protesterer ikke på noe når hun først er i siget. Den grenseløse tristheten som så ofte streifer henne når hun skal på skolen, er ikke synlig denne morgenen. Emma er alltid mindre ensom når hun vet at hun skal være sammen med en av oss hele dagen, at hun skal slippe å virre rundt i skolegården i hele skolefri, uten en eneste å leke med, alt som fortsatt er uutholdelig, som det må gjøres noe med, men som hverken jeg, læreren eller de andre foreldrene klarer å gjøre noe med. Maktesløsheten, å være Aslak Timbereid, en overarbeidet forlagsredaktør i førtiårsalderen, delvis alenepappa med en jente som trenger mer hjelp og støtte enn det som er normalt. Og hva er normalt? tenker jeg mens jeg lurer i henne mel13
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 14 av 300)
ken, legger ekstra syltetøy på frokostblandingen, sier at vi må komme oss ned til Flytoget nå, for bilen er på verksted. Dessuten er det tåke på Gardermoen. Tåkete oktobermorgen i Oslo også, visstnok forsinkelser i lokaltrafikken, kjøreledninger som detter ned på alle kanter av byen. Gleden ved at i hvert fall flytoget går, når Hanne og jeg tross alt har bestemt oss for dette, gleden ved at jeg fortsatt klarer å beholde leiligheten i Sorgenfrigaten, med gangavstand til alt. Emma er kledt i nye klær fra topp til tå, en levende reklame for Hennes & Mauritz, bortsett fra skoene som jeg i et svakt øyeblikk kjøpte hos Agnar Hagen. Hun er nydelig uten at hun vet det selv. Har ikke denne bevisstheten ennå som så mange av de andre jentene i klassen hennes allerede har, der de i smug sniker seg rundt i skolegården, flokker seg rundt hverandre i et fellesskap Emma ikke slipper inn i, uvisst av hvilken grunn. Den faste hånden hennes i min, der vi står i rulletrappen ned til Nationaltheatret stasjon, den mellomstore kofferten hennes, med alle vinterklærne, selv om de sikkert er for varme. Den lille, lyseblå sekken med blomsterklistremerkene, som hun har på ryggen. Finn fem feil. Nei, finn én: Pappaen har ikke pakket sin egen koffert for å være sammen med henne. Men han lar seg ikke merke. Selvsagt gir jeg henne følelsen av at dette er villet, også fra hans side. Hun må i hvert fall ikke skjønne at jeg gruer meg til å slippe henne fra meg, at jeg engster meg ved tanken på Hannes ville påfunn. Fjellturer på en av de syv søstre? Bratte stup som det er morsomt å titte ned i? Jeg stolte aldri på henne. Kanskje derfor … Derfor 14
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 15 av 300)
hva? At hun gikk? Alt dette er fortid nå. Også denne morgenen, da jeg sitter der på Flytoget sammen med datteren min, helt syk inne i meg, en overdreven fortvilelse, alle disse årene med vin har svekket nervesystemet, jeg ser det vanskelige før jeg ser det lette, jeg er oppdratt slik, det er dessuten jobben min, å finne svakhetene, å korrigere. Finn fem feil igjen. Jeg finner mange flere. Og en av dem er at etter Emma, klarer jeg ikke lenger å være alene. Hvordan skal denne uken bli? tenker jeg, der jeg sitter på toget og oversetter de engelske setningene som til enhver tid popper opp på Nintendo-spillet hennes. Før i tiden ville én uke helt på egen hånd vært som en drøm. Sene kvelder på forlaget, lys i et eneste vindu, bare meg og securitasvakten, en tur innom Arcimboldo, datidens møtested; en forfattersamtale, råd som jeg visste var gode, leiligheten alene, det mest nødvendige i kjøleskapet, kanskje noen nye forsøk på romanen som en gang skal komme, som må komme. Men nå? Jeg vil savne henne hver time på dagen. Savne henne fysisk, uten muligheten til å stå bak en stolpe ved skolen og betrakte henne, passe på at mobbingen hun ble utsatt for ikke gikk over fra den passive, og allikevel så aktive utestengningen, til korporlig straff. Bare tanken er en påminnelse om at jeg må be om enda et møte med kontaktlæreren hennes, forklare ham at det nettopp er høfligheten han har prøvd å innprente elevene sine som har gjort Emma til en hjelpeløs spørrer, en som alltid får nei: Får jeg være med på leken? Vær så snill! Kan jeg få være med på leken? Det får hun aldri. Hun stirrer ned i Nintendo-en og merker ikke at vi er fremme på flyplassen før alle i vognen reiser seg. Det massive mor15
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 16 av 300)
genrushet. Lukten av søvn fra kropper som dulter borti deg, alle som må ta rulletrappen i to steg om gangen. Vi henger med, Emma og jeg. Hun med hånden fast i min. Hvorfor passer det så godt, en liten hånd og en stor? De tynne, sterke fingrene hennes. Hvor er flyet, pappa? Der, utenfor den store glassruten. Tåken er i ferd med å lette. Den triste følelsen igjen. Vi sjekker inn ved automaten, følger lydig flyselskapets anvisninger. Minst mulig menneskelig kontakt. Mest mulig automat. En ung somalier tar imot Emmas lyseblå koffert og ber oss legge en finger på fingeravtrykksplaten mens han sier at alle data vil bli slettet rett etter avgang. Emma synes det er morsomt, vil gjerne se fingeravtrykket på et bilde, men det finnes ikke noe bilde, og det er mange bak oss i køen. Jeg trekker Emma bortover mot sikkerhetskontrollen. Idet vi skal passere gullkort-skranken, hører jeg noen rope navnet mitt. Emma kvekker mer enn meg. Jeg følger blikket hennes. Hun stirrer rett på Jade. Det var moren hennes som ropte. Linn Beate Strømme. Men Emma og jeg ser bare dronningen av 4C. Hvorfor akkurat nå, tenker jeg. Det usikre draget over Emmas ansikt. Hun vet ikke hvilken vei hun skal se. Hun er ni år nå, og barnslig for alderen. Jade, alltid høflig når voksne er i nærheten. Hei, Emma. Hva er agendaen? Folk som påkaller oppmerksomhet i folkehavet har alltid en agenda. Kanskje moren bare ville minne meg på at hun eksisterer. På det siste foreldremøtet sa hun at hun tenkte på å skrive en bok. Hun trodde at jeg ville lytte interessert. Hun var helt intetanende om hva datteren drev med på skolen. Se, så skjønne de er, begge to! Jade i den blanke, dyre boblejakken. Men de skjønne har ingenting å si hverandre. Jeg 16
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 17 av 300)
trekker Emma med meg videre. De skal til Nice. Vi skal til Sandnessjøen. Den lange køen gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg forhører Emma om Jade. Har hun sagt flere stygge ting? Ja, stygge. At jeg er den styggeste, sa hun. Jeg skal ta henne, sier jeg mens jeg ser over mot Fast Track-kontrollen, der den lille kjernefamilien glir igjennom som tykk, glinsende olje. Spekulanten Jan Fredrik Strømme og hans lille familie. Den kolossale murvillaen på Fagerborg, der Jade holder hoff for de utvalgte. Lensepumper, tenker jeg. Oljevern. Det voldsomme sinnet. Emma vet om det. Liker det. En dag skal jeg filleriste henne. Jeg vet det, pappa. Tåken som letter. Fraværet av lettelse. Å skulle reise uten å ville det. Å skulle følge dit det ikke lenger er kontroll. Norwegian-flyet til Trondheim. De aller billigste billettene. Ennå var det mulig å kjøpe mat på kortrutene. Trønderdialekten flyter omkring ved gaten. Jeg er sulten, pappa. Vi kan kjøpe Pringles på flyet, Emma. Sjokolade også? Du skal få alt du vil. Hun forstår ikke hva som har skjedd mellom Hanne og meg. Hun har nok med sin egen, brutale verden. Hun prøver å godta. Hver eneste dag prøver hun. Jeg vet ingen som er taprere. Å måtte gå på skolen, å måtte spille rollen sin, å måtte godta. Vi går om bord i flyet. Bætter dø. Sjå no. Sola kommer! Og jeg vet det ennå ikke, at disse morgentimene, denne oktoberdagen i 2010, skal jeg måtte tenke på igjen og igjen. Jeg hjelper henne av med duffelen, legger den i hattehyllen sammen med mitt eget yttertøy. Så dytter jeg sekken og min egen 17
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 18 av 300)
skulderveske med et par debutantmanuskripter under stolene foran. Får jeg sitte på fanget, pappa? Jeg rister på hodet, kan ikke si høyt at jeg skjønner henne. Hun har midtsetet. Gutten på den andre siden av henne, ved vindussetet, sitter og rister, har ennå ikke fått beskjed om å skru av mp3-spilleren. Men vi kan bytte sete, Emma. Hun ser takknemlig opp på meg. Vi teller ned, som i Små Einsteins. Hun vil starte allerede før vi er ute på rullebanen. Ti ni åtte syv. Seks og én halv. Seks … Fem fire tre to én: Ta av! Vi treffer. Flyet letter nøyaktig på av. Vi ser fornøyd på hverandre og klapper i hendene. Straks er vi oppe i solen. Kapteinen i høyttaleren. Han er svensk. Jeg har aldri stolt på svensker. Dessuten er han ung. Jeg så ham gjennom cockpitvinduet da vi gikk om bord. Fine flyforhold, sier han. Men sterk vind i Trondheim. Blir det sånn brumle, brumle da, pappa? Kanskje, smiler jeg. Men husk at vinden er flyenes beste venn. Vi spiller vri-åtter med bitte små kort, og Emma vinner bestandig. For hver seier, mater hun meg med en Pringles. Når vi er ferdige, drikker hun eplejuicen jeg har kjøpt til henne, med begge hender. De sterke, små fingrene. Det lille hodet med de gnistrende blå øynene. Bevisstheten hennes. At hun er et barn. At hun trenger noen som passer på henne. Jeg passer på henne. Skolen, derimot, passer ikke på henne. På skolen virrer hun rundt uten noen som leker med henne, noen som ser henne. Hun stiller seg i køen til husken, og når det er hennes tur, kommer Jade eller en av hennes hoffdamer og sier at det er deres tur, og at hun må stille seg bakerst. Dag 18
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 19 av 300)
etter dag det samme ritualet. Dag etter dag disse tårene som formelig spretter fra øynene hennes, som små blanke perler. Det er stappfullt av tårer der inne. Men Jade er ikke lenger i hodet hennes. Jeg kan se det. Måten hun smiler på. Hun vet at jeg aldri vil tvinge henne bakerst i køen når hun står fremst. Hos meg er hun dronning. Hun gleder seg. Hun har gledet seg til denne ferien helt siden hun begynte på skolen i august. Ikke vær redd, Emma. Det er bare Dovregubben som er ute og puster på flyet. Men Emma er ikke redd. Det er pappa som er redd. Det kjennes som om flyet faller hundre meter i den siste svingen, før landingshjulene går i posisjon. Noen gisper bak oss. Hvordan skal det gå med det lille flyet videre oppover langs helgelandskysten? Det ville håpet kommer samtidig. At flyet blir innstilt. At jeg kan si: Det går visst ikke, kjære venn. La oss dra til København isteden. Mamma kan vi besøke senere. Men det går jo ikke. Kommer vi oss helskinnet ned i Trondheim, går det tog videre opp til Helgeland. Vi kan ikke komme oss unna. Emma vil det ikke heller. Mamma har vært fraværende lenge nå. Derfor vil hun til mamma. Snille mamma, som er fjern og syk og som nesten ikke ringer. Og når hun ringer, er det de nesten hysteriske samtalene, de ville forslagene, at hun og Emma skal drar til New York sammen, bare hun blir ferdig med boken sin, den fordømte boken som Emma ikke begriper noen ting av, enda det aner meg at den handler om nettopp Emma, for slik er jo litteraturen blitt, og det vet jeg bedre enn noen: Se meg! Se meg! Men så ser jeg bare Emma som har sekken sin full av presanger til mammaen sin, 19
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 20 av 300)
til den følsomme Hanne Lovund som alltid trenger oppmerksomhet, mye oppmerksomhet. Emma har sittet i kunst- og håndverkstimene og laget ting som hun selv synes er hjelpeløse, men som hun likevel lager, med den staheten jeg beundrer, og som kommer fra Hanne, ikke fra meg. En brødfjel, en bordpynt som muligens er en nisse, eller en tyrirot. Dust, kaller hun seg selv når hun kommer fra skolen og viser meg disse tingene. Og allikevel vil hun gi det til mamma. Kanskje fordi det er det eneste hun har. Det eneste synlige i alt dette usynlige. Dust, dust, dust. Ikke si det, sier jeg. Vær så snill. Du er en dronning, Emma. Jade er en dronning, svarer hun. Vi lander på Værnes. Vinden er flyenes beste venn. Det er bestandig slik, tenker jeg. Når det blåser som mest, er landingene nesten umerkelige, som om kapteinen eller styrmannen ligger på reden, kjenner vindstrømmene og kan sette flyet ned med full kontroll. Emma og jeg sitter og teller ned, selv om de ikke gjør det i Små Einsteins. Ti ni åtte syv seks fem … Vi lander allerede på fire, men landingen er så lett at Emma ikke merker det. Vi er nede, Emma, sier jeg. Er vi, pappa? Hun stirrer på meg, nesten trist. Du vant, sier jeg. Det var du som begynte å telle. Førstemann, vet du. Straks vi kommer inn i terminalen, ser jeg at Widerøe-flyet til Namsos er innstilt. Men WF702 til Brønnøysund, Sandnessjøen og Bodø står fortsatt oppe. Jeg griper Emma fast i hånden og spør en ung kvinne med flyplassuniform hvorfor det går fly til Sandnessjøen når det ikke går til Namsos? Fordi uværet er i Nord-Trønderlag, svarer hun med den 20
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 21 av 300)
arrogante selvfølgeligheten som bare unge damer kan målbære. Jeg tenker likevel at det er kort vei opp til Sandnessjøen. Men livet har lært meg at det er nytteløst å forutsi noe som helst, og Emma vil ha smoothie. Vi går til den disken som både har smoothie og vin. Smoothie til Emma og vin til far. Kanskje det er derfor jeg en gang elsket flyplasser. Ingen restriksjoner, ingen regler om hva som er korrekt til hvilken tid på døgnet. Men vinen drikkes stående. Dårlig pappa. Dårlig samvittighet. Vi skal snart om bord. Dash-flyet til Widerøe står og venter på oss. Et eneste fly. Jeg er ennå ikke i alarmtilstand. Jeg har opplevd langt verre landinger enn den vi nettopp hadde. Jeg har sittet i gamle Twin Ottere som har kommet sidelengs inn mot rullebanen på Evenes, og som har snudd nitti grader i siste sekund. Slike ting skjer hele tiden i landet Norge, så hvorfor skulle jeg være engstelig? Er dette flyet vårt, pappa? Ja, barnet mitt. Men hvorfor har det propeller? Alle fly hadde propeller en gang i tiden. Så det er et gammelt fly? Nei, det er nytt, og det er ekstra fint, for det kan lande på svært korte rullebaner. Bor mamma ved en rullebane? Nei, hun bor ute ved havet. Ute ved Alstahaug. Hos dikterpresten, nesten. Han med torsken. Med Nordlands Trompet. Er det så lenge siden du har vært der? Ja, hun hadde vært der. Mange ganger. Da Hanne var på den andre siden av sykdommen, det som hun ikke ville kalle sykdom, som jeg støttet henne på, helt til jeg skjønte alvoret. For det var ingen sykdom å gå barbent i Sorgenfrigaten midt på vinteren. Ingen sykdom ustanselig å sende mailer til hele vennekretsen, oppunder hundre, midt på natten, for å fortelle om en anmeldelse hun hadde fått i Politiken, eller at 21
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 22 av 300)
livet var kjipt, at ingen forsto henne, at noen holdt følge med forfatterskapet hennes dag og natt, at det kanskje var mikrofoner i leiligheten, akkurat som hos Storækre og Treholt, at alle måtte se den siste filmen til Sofia Coppola, at det var en samvittighetsfange i Iran som alle, de neste hundre aller kjæreste og fortroligste vennene, måtte prøve å få løslatt straks. Nei, ingen sykdom at hun en periode fulgte Emma til skolen hver dag, av frykt for at de amerikanske agentene på hjørnet av Kirkeveien og Suhmsgate skulle kidnappe datteren hennes og kreve at hun skulle gi fra seg farsarven, de små skjærene utenfor Alstahaug, slik at Obama, for det var slik han var, kunne anlegge en alternativ Guantanamo-base der, med egen flyplass for krigsfanger. Men det var en sykdom at hun plutselig ville sperre Emma inne i leiligheten i dagevis og nekte henne å gå på skolen, fordi det var agenter der, for neste uke å være helt forvandlet, og la Emma gå til skolen helt alene, slik hun hadde insistert på at datteren burde gjøre allerede i første klasse. Ingenting av dette hadde jeg snakket med Emma om. Aldri. Mamma er så rar, pappa. Ja, kanskje, men verden trenger rare mennesker. Husk at mamma har lesere som også folk i andre land elsker. Det er ingen som mamma, vet du. Nei, ingen som henne, pappa. Ingen over, ingen ved siden. Hvem har sagt det? Mamma, selvfølgelig. Mamma. Hanne. Hanne-mamma. Som om jeg ennå ikke kan forstå at vi er så ferdige med hverandre som vi er. Vi også. Som så mange av de andre foreldrene i Emmas klasse, som 22
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 23 av 300)
skiller seg. Digre leiligheter, skapt for tosomhet, flersomhet, tre- fire- og femsomhet. Emma som kommer hjem etter skolen og sier: Vet du at foreldrene til Edith skal skille seg? Foreldrene til Line. Foreldrene til Jens. Bare foreldrene til Jade skiller seg ikke. De vet at det ikke lønner seg. Vi går mot flyet. Det er ingen lukket gate til disse små kortbaneflyene. Straks vi er ute i friluft, merker vi vinden. Kjenn, pappa, jeg kan fly! Emma holder hendene i været, og vinden feier henne nesten over ende. Dette kommer til å bli morsomt, lille venn. Ja, morsomt! Kan vi kanskje fly opp ned? Hvorfor ikke? Spør kapteinen. Der er hun. Se, en jente, pappa! Kan damer virkelig fly? Selvsagt kan damer fly! Men hun sitter på høyre side. Altså er hun co-pilot. Annenstyrmann, kaller de det. Jeg prøver å forklare Emma det. Hun er ikke kapteinen. Hun er co-pilot, annenstyrmann eller hva det nå heter. Det spiller ingen rolle for Emma. Hun har langt lyst hår bundet opp i hestehale. Hun snur seg og smiler til oss, litt ekstra til Emma. Skal vi opp og huske litt? Javisst. Kapteinen sitter fordypet i papirene sine, men smiler, han også. De er så unge, tenker jeg. Kapteinen ligner på Storberget, justisministeren vår. Annenflyveren ligner på den unge sportsreporteren i TV 2. Noe sunt og norsk ved dem begge. De er som skapt for å fly denne maskinen oppover helgelandskysten. Vi setter oss på en toseter akkurat ved propellen. Emma vil sitte ved vinduet. Kapteinen i høyttaleren sier han heter Kaare Elias Norvik. Avslepet finnmarksdialekt. Den sympatiske, litt feminine purseren heter visst bare Jon Arne, men det er Cecilie Nesflaten som skal fly oss oppover mot Bodø i dag, sier kapteinen. Skal ikke kapteinen fly? spør Emma. De deler det mel23
T YPE-IT AS, 15.06.2012 ORDRE: 26521 (s . 24 av 300)
lom seg, sier jeg. Han skal sikkert fly nedover igjen. Etter at vi har gått av? Jeg nikker. Ennå er hun i den alderen hvor hun godtar nesten alt. Hun har glemt at jeg skal tilbake til Oslo igjen. Kapteinen prater i vei om været. Det kommer til å huske litt i starten, men det vil bli roligere jo lenger nord vi kommer. Det er nå jeg kjenner anspentheten. Den ville ikke kommet hvis ikke Emma satt ved siden av meg. Men Emma er fryktløs, stirrer fascinert på den ene propellen som begynner å bevege seg, fortere og fortere, slik at hele flyet til slutt begynner å riste. En miksmaster! sier Emma henrykt. Vi er midt inne i en miksmaster! Rundt oss smiler passasjerene av hennes høylytte glede. En annen stemning på dette flyet. Flere nordlendinger. Færre trøndere. Den familiære måten folk fra de nordlige fylkene alltid snakker med hverandre på. Utenfor flyvinduene er det gnistrende sol. Storm i klarvær. Hadde jeg vært yngre, ville jeg likt det. Når flyet takser ut på rullebanen, merker jeg hvordan vinden griper tak i flykroppen. Døren til cockpit står åpen. Jeg kan se den venstre armen til annenstyrmann. Hun har tatt av seg uniformsjakken. Sitter i en hvit, kortermet skjorte. Jeg kan se de hvite dunene, senene og musklene som avslører at hun holder seg i form. Vi er ute på rullebanen nå. Emma begynner å telle. Ti ni åtte. Cecilie Nesflaten skyver motorspakene i midten mellom henne og kapteinen helt frem. Enda mer miksmaster! sier Emma henrykt. Flyet skyter fart. Syv seks fem. Bevares, vi har tatt av allerede! Javisst, flyet går nesten ikke fremover, bare oppover. Mange meter over rullebanen er vi fortsatt på rullebanen. Så faller flyet flere meter, skjener mot siden. Noen gisper. Emma jubler. Dette er morsomt, pappa! Javisst, sier jeg, nå skal vi få kjørt oss. Et enda større fall. Det søkker i hele 24