Lyden av asfalt yngve kveine
«Legenden» tegneserie medfølgende Alt kan repareres copyright Christopher Nielsen og Jeps AS. Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri
© 2014 Tigerforlaget, Oslo www.tigerforlaget.no Satt med 10,2/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,8 Printed in Finland WS Bookwell OY, Juva 2014 ISBN 978-82-999641-0-4
Lyden av asfalt er det første jeg husker. Kroppen er varm i pysjamasen. Jeg ligger stille. Lukker øya. Lytter. Til en jevn dur som noen ganger forandrer seg. Jeg husker regnet. Hvordan bilene suges til veibanen. Fra senga ser jeg dem langt der nede. Når det blåser, kan jeg kjenne lukta av svidd gummi. Innimellom høres tunge motordrønn, og da rister det i hele blokka. Utafor soveromsdøra hører jeg høye lyder. Stemmer som kjefter. Et menneske gråter, et annet roper. Jeg tror jeg liker dem begge to, men jeg er redd når de er sammen. Senere blir de borte for hverandre, og da blir det helt stille. Jeg har venta på denne stillheten, men når den kommer, er den bare ubehagelig. Linderud var stedet. Gammal kan jeg ikke ha vært.
Uskyldighet
Linderud, 1985 Selv om vi bodde i samme oppgang, hadde jeg aldri snakka med nabogutten. Han var en rund fyr som fløy rundt i Batmankostyme. Fra vinduet sitt i første overvåka han alle som gikk inn og ut av blokka. Jeg slo blikket ned når de stirrende grønne øya forsøkte å møte mine. Ved utgangsdøra lot jeg universalnøkkelen gli raskt inn i låsen. I oppgangen holdt jeg så langt til venstre som mulig. Men det samme skjedde hver gang jeg skulle forbi. Inngangsdøra hans glei sakte opp, før et rødt lasersverd kom mot meg. Jeg parerte som regel med hånda og løp så fort jeg kunne oppover trappa. Bak meg fulgte en trillende latter som ga hul gjenklang oppover etasjene. Jeg klarte to og to trappetrinn i slengen. Holdt jevnt driv, mens venstre arm dro meg oppover ved hjelp av rekkverket. Når gamlingene i andre og tredje dukka opp, sakka jeg farten og hilste pent, akkurat slik Fattern hadde lært meg. Først i fjerde, innafor døra vår, forsvant ekkoet fra naboguttens trillende latter. I gangen i leiligheta vår hang det et svært speil. Der så jeg på de røde krøllene som krangla seg rundt hodet mitt. Når jeg smilte, virka ansiktet så annerledes. Øya blei smalere. Munnen bredere. Mamma sa hun likte smilet mitt. Når vi var hos 5
henne, passa jeg på å smile litt ekstra. Da slutta hun å spørre om jeg hadde det bra. Rett innafor døra hos Fattern hang et nøkkeloppheng med form som en svart hane. Fjærkreet hadde menneskelige trekk. Og når jeg måtte på do etter leggetid, lot jeg være å se på den. Til høyre lå soverommene til Bruttern og meg. Vi hadde bytta for lenge sida, slik at han skulle få det største. Kjøkkenet lå rett fram, og til venstre, etter badet, lå stua med utgang til en trang veranda. Fatterns soverom lå i enden av stua. Hos Fattern drakk jeg O’boy blanda med helmelk. Han hadde satt grensa til to skjeer per glass, men når ingen så meg, klinka jeg til med tre eller fire. Ved det spinkle kjøkkenbordet satt jeg alltid vendt mot Trondheimsveien. Noen ganger åpna jeg vinduet og dytta det inntil sikkerhetslåsen. Kun for å sjekke at den virka. Jeg roa meg ned når sjokomelka glei nedover halsen og suset fra bilene summa i øra. Når hele verden, unntatt meg, bevega seg. Gata vår het Erich Mogensøns vei. Vi bodde i den ytterste av fire rektangelforma mursteinsblokker. Fra verandaen så vi Texaco-stasjonen og Linderudsenteret. Fra kjøkkensida speila naboblokkene seg mot oss. Bruttern og jeg blei aldri lei av skuespillet som utspant seg i travle stuer på den ene sida. Helt fra morrakaffen fulgte folk faste mønstre vi etter hvert kunne ut og inn. Vi visste når gamlingene i første ville stå opp. Og vi lukta lunta når det bygde seg opp til krangel om lekebilen mellom barna i tredje. Torsdager var høydepunktet med naboenes stress i minuttene før kjenningsmelodien til Dynastiet rulla over skjermen. Før roen senka seg straks Blake Carrington, og hans skjønne kone Crystal, utkjempa beinharde maktkamper mot grusomme ekskoner. På fredagskvelder spiste de fleste familiene pizza. Nesten synkront, mens de nå og da sippa Cola for å rense strupen. Familiene lo av de samme scenene. Ja, til og med enkefru Hansen slo seg på låret når en festlig replikk tøyt ut av TV-skjermen. Når gardinene en sjelden gang blei trukket for, dikta vi opp 6
historier om hvor naboene jobba, og hvor de dro på ferie. Fattern lot oss holde på, selv om han sa det var uhøflig å stirre på den måten. Men selv kalte vi det spionering, og da var det greit. Når øya seig sammen utover kvelden, forsvant konturene av menneskene på den andre sida. Da trådde mursteinene på fasaden kraftigere fram, mens maurtua bevega seg i en jevn strøm. Alltid akkompagnert av suset fra Trondheimsveien. Ved vinduet tror jeg Bruttern hadde det fint. Han smilte og lo. Levde seg inn i de andres verden. Og hadde en fantasi som strakk seg langt utafor blokkas og Norges grenser. For Bruttern ligna ikke på noen av oss andre. Verken innvendig eller utvendig. Jeg tror det såra ham. Mest fordi jeg tror han skjønte det så godt selv. At han på uforklarlig vis var havna på feil plass. Et sted han ikke helt mestra. Selv om Fattern skjulte det godt, var han nok bekymra. En gang, seint på kvelden, da Fattern trodde jeg sov, gurgla han vin og snakka lavt i telefonen. «Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med han eldste. Jeg tror ikke han har det helt bra. Han sliter med vekta også. Merkelige greier.» Så blei det stille, før han svarte: «Jo da, han andre går det greit med. Minstemann klarer seg alltid. Det bekymrer jeg meg ikke så mye over.» Neste dag forsøkte jeg å glemme nattas samtale. Lurte på om jeg hadde drømt. Slo det fra meg. Helt til Bruttern enda en gang kom hjem fra skolen med røde øyne og snørrete nese. På sånne dager gjemte jeg meg på rommet. Jeg forsto ikke hvorfor Bruttern ikke lekte med folka i klassen sin. Når han kom hjem fra skolen, var han sur og tverr. Slo og sparka, helt til jeg rømte inn på rommet mitt. Det eneste som redda forholdet vårt, var den samme bedritne humoren. Når ting blei for ille, koste vi oss med å terrorisere all verdens drittsekker på telefon. Vi fulgte fast rutine. Han i den grønne trykketelefonen på kjøkkenet. Jeg i Fatterns grå snurretelefon på soverommet. I timevis tasta Bruttern forskjellige sifre til kjipe folk på skolen eller rare navn vi fant i telefonkatalogen 7
til Fattern. Min oppgave var å si stygge ting eller bare puste tungt i røret og lage ekle lyder. Vi lå på gulvet og lo av sinte klassekamerater og forbanna mødre som klikka i andre enden av røret. Ingen ville jo mistenke gutten med snørrete nese og røde øyne uansett. Men det aller beste var når vi ringte rekken av alle som het Langballe. «Hei, det er Langballe.» «Ja, hei. Dette er Breifitte.» «Unnskyld, hva sa du?» «Jeg sa at det er Breifitte. Skal vi møtes en dag?» «Din jævla lille kødd. Aldri ring dette nummeret mer.» Vi var redde for å bli avslørt, men Fattern klaga aldri over høye telefonregninger. Og hvorfor skulle han det? Bruttern mente han hadde nok penger. Hvordan kunne vi ellers få være med til den store grønne blokka i byen, ved siden av OBOS, ikke langt unna Sportslageret, og ta så mange kopier vi ville? Inne i blokka snegla en trang heis seg opp til niende. Der oppe venta en massiv glassdør med ringeklokke. Hver gang Fattern trykka fingeren på knappen, retta han på de firkanta brune brillene som limte seg fast til ansiktet. På jobb virka Fattern som en veldig viktig person. Han gikk i dress, snakka penere enn ellers, og ba oss om å dempe stemmene våre. På planleggingsdager satt vi ved møtebordet i hjørnekontoret og tegna. Titta ut på hustak og fugler fra niende etasje. Nede på bakken lå en park vi aldri fikk leke i. Fra den hvite høyttalertelefonen pleide vi å ringe farmor og farfar. Fattern fikk alltid et trist drag over ansiktet når han snakka om de snille gamle menneskene som satt aleine i et stort hus på Gjøvik. Og det var virkelig trist. Farfar brukte krykker, og kom seg sjelden lenger enn til postkassa utafor huset sitt. Farmor var prega av hvordan livet hadde blitt, pleide Fattern å si, men gjorde sitt beste. Hun elska Fattern over alt på jord. Klaga over det radmagre ansiktet hans. Diska opp med all verdens matvarer. Bruttern og meg knuga hun så hardt at vi trodde ribbeina skulle briste. Hver fjerde uke henta Fattern dem inn til Oslo. I bilen spilte de trekkspillmusikk og snakka om gamle dager. 8
Ved Linderud trilla Fattern rolig inn gangveien foran blokka. En lørdag formiddag kom vaktmesteren løpende ut fra nabooppgangen. «Du kan’ke stå her,» skreik han til Fattern. «Jeg står akkurat hvor jeg vil.» «Fløtt bilen din med én gang. Det sier reglene.» «Far min er lam i beina. Så du kan stappe de jævla regla dine der sola aldri skinner. Kom deg til helvete vekk, ellers skal jeg få deg fjerna som vaktmester.» Vaktmesteren mumla et eller annet. Trakk seg langsomt tilbake. Fattern virka høyere enn noensinne. Hentesveisen sto rett til værs. Jeg kjente ham ikke igjen. «Kom nå, far. Så hjelper jeg deg opp i leiligheta,» sa Fattern mildt til farfar.
Hvor har du vært
Når vi ikke bodde hos Fattern, var vi hos mamma. Bruttern og jeg flytta fram og tilbake. Tilbake og fram. Uke etter uke. Måned etter måned. Mamma og Fattern hadde vært skilt helt siden jeg var liten. Det var sånn det var. Sånn det skulle være. De passa virkelig ikke sammen. Det kunne alle se. Men noen ganger sa Fattern at det var jævla synd at mamma hadde rota til alt sammen. Mamma bodde på den andre siden av Trondheimsveien. Blokkene lå så nærme at jeg kunne blinke god natt til Fattern når det var leggetid hos mamma. Den blasse gulfargen på mammas blokk minna meg alltid om Syden. Inne i stua sørga sentralfyren for badstutemperatur. Om vinteren tok jeg skåldhete dusjer i gratis varmtvann. Om sommeren sleika vi sol på den grønne, stygge plastverandaen. Ingenting var så fint som å lese Fantomet gjennom svarte solbriller. Noen ganger blei jeg så rød at mamma måtte smøre meg inn med yoghurt for å lindre smertene. Mamma var pen. Langt, brunt, krøllete hår flomma nedover skuldra. Noen ganger var det satt opp som en grorudpalme på toppen av hodet. Hun var mindre stressa enn de fleste andre. Subba rundt i slåbrok og tok livet på hælen. Onsdag, torsdag og fredag jobba hun i butikken på hjørnet. Resten av tida dro hun på seg kjortelen og dreide leirefigurer i et eget rom der bare hun hadde tilgang. Noen ganger kom folk innom og kjøpte det hun lagde. 10
I helgene pynta hun seg i miniskjørt og sang viser til vennene sine. Ofte lå jeg våken og lytta til stemmene som skråla og lo ut i natta. Noen ganger ringte naboene på. Spurte om ikke mamma kunne tenke seg å synge litt lavere? Mamma lo og beklaga seg. Men når hun og vennene var i støtet, senka de aldri stemmene. Dagen derpå rensa hun stemmen med et glass vann og sa at også naboene hadde godt av ekte kulturformidling. I byen kunne mamma og venninnene sitte i timevis og sludre om alt det livet ikke hadde å by på. På 3 Brødre blei jeg fôra med flaskecola og titta på livet utafor kafévinduene. Fulgte de andres rytme. Byens rytme. Til jeg etter en stund ikke lenger hørte orda om svikefulle mannfolk og vanskelige sjefer. Var fullstendig sugd inn i folka som fløyt forbi og historiene deres. En gang fortalte mamma venninnene sine hvor kjedelig den kristne ungdomstida hennes hadde vært. Det var befriende å ha blitt voksen. Gjøre sine egne valg, og finne seg religioner som føltes mer riktig for akkurat henne. Og etter at Ingolf flytta inn, var det ingen vei tilbake. Han hadde stort skjegg, tynt hår og en svær mage. Røttene hans strakk seg langt inn i kommunismens høyborg. De nordnorske verdiene oste av optimisme og handlekraft. Plutselig hang det plakater av Lenin på kjøkkenet og Hanna Kvanmo i gangen. Alle besøkende blei møtt av en sprudlende SV-dronning med et grepa tak rundt en spinkel spade. I en snakkeboble skreik hun ut: «I SV kaller vi en spade for en spade.» Budskapet var ikke til å misforstå. Mamma og Ingolf elska rett og slett sosialismen. De smakte på ordet med ærefrykt. Pakka det inn i annenhver setning. Mamma droppa til og med gode gamle Prøysen til fordel for Internasjonalen og andre arbeiderslagere. Heller ikke katta gikk fri. Ingolf holdt fast på at en så sterk personlighet ikke kunne hete annet enn Lenin. Til sovjetisk korpsmusikk var mamma, Bruttern og jeg begeistra tilskuere til den høytidelige navneseremonien Ingolf stelte i stand. Selv ikke sjokket over å oppdage at Lenin venta kattunger, kunne dempe gleden over valget av navn. De små nurkene kom til 11
verden, og alt var pur glede. Men da mamma ut av det blå pådro seg allergi, måtte vi velge mellom henne og kattene. Etter en kort timeout falt valget på mamma. Kattungene blei gitt bort, og Ingolf måtte ta den tunge turen til veterinæren for å sette den dødelige sprøyta på Lenin. Vel hjemme henta han spaden i boden og geleida oss ut i skauen. Med surklende lyder spadde han opp gjørme til hullet var stort nok. Både Bruttern og jeg gråt da Lenin forvant ned i gjørma ved bredden av Salamanderdammen. Første mai var større enn både julaften, nyttårsaften og allslags bursdager til sammen. Og etter Ingolfs inntreden blei norske flagg bytta ut med helrøde vimpler som selvsikkert minna forbipasserende om dagens egentlige budskap. På vei til byen ga Ingolf et lite rødt flagg til Bruttern og meg. Jeg digga Ingolf, og enda bedre blei det da foreldra hans gjorde seg gjeldende. Ofte kom de på besøk fra Kirkenes, og fra første stund satt kjemien som et skudd mellom mora til Ingolf og meg. Hun kalte meg sin beste venn. Og lite brydde det henne at jeg var femti år yngre. Vi tulla, spilte kort og lo av de andre. Når hun så meg, smuldra ansiktet opp i pur glede. Når vi var sammen, var alt bra. På varme sommerdager spanderte de restaurantbesøk i Oslo sentrum på mamma, Ingolf, Bruttern og meg. Da var vi som på vårt lykkeligste, forført av lune smil og lettkledde mennesker. Av varme som sakte steg fra asfalten. Og av nordnorsk gjestfrihet og humør på sitt beste. Foreldra pleide å ta inn på ulike hoteller i byen. Ville ikke belemre oss med overnattingsgjester i den lille leiligheta på Linderudsletta. Ingolf parkerte den brune firkanta Mazdaen vår i Nobels gate. Kalkulerte risikoen for innbrudd og skader som minimal på Vestkanten. Så tusla vi bedagelig nedover Bygdøy allé. Sugde til oss roen. Av frognerbilene som kjørte litt saktere, folka som snakka litt penere, og utstillingsvinduene som skinte hakket hvassere enn andre steder. Til og med fyllikene smilte under kastanjetrærne som pakka inn gata. På Karl Johan var det annerledes. Paradegata syda som en 12
travel maurtue ved solnedgang. Lukta av øl blanda seg med sommervarmen. Panfløytene ved Egertorget ramma inn sydlandsstemninga. Vi pleide å brøyte oss forbi panfløytene og skritte opp trappa på Mamma Rosa. Fulle av forventning over restaurantbesøkene som mamma og Ingolf alltid sparte til sosialistene fra det høye nord vendte snutene sørover med stinn lommebok. På Mamma Rosa var vi i himmelen. Bruttern og jeg fråtsa i pizza og banansplitt. Kjørte på med bøttevis av Cola. En gang havna vi på Saras Telt der Åge Aleksandersens «Fire pils og en pizza» surra ut av høyttalerne og stemninga sto i taket. Ingolf klappa hånda kjærlig rundt skuldra mine. Vel vitende om at jeg var en av Norges største skap-fan av trønderrockeren. Et par måneder tidligere hadde han i all stillhet kjøpt de siste kassettene til Åge og en hvit Walkman med svarte hodetelefoner. Hver kveld, under dyna, plugga jeg i og lot meg begeistre av strofene. Sangene var så fine at jeg aldri blei lei.
Oldiser
Noen ganger fylte mamma opp stua med innpåslitne slektninger. Da smilte hun pent, og konverserte rutinert. Jeg søkte meg som alltid mot kusina mi, Elisabeth fra Hamar. Hun var ei nydelig jente med nøttebrune øyne. Faren hennes hadde planta genene sine i høye nord og stukket av til Brasil rett før fødselen. Helt siden jeg var ganske liten, hadde hun snakka til meg på en annen måte enn de andre i familien. «Du er en spesiell gutt, du. Ikke som alle andre. Det må du ta vare på.» Orda hennes gjorde meg varm innvendig. Fikk meg til å titte ned i asfalten. Smile forsiktig. Hun var den eneste som noen gang sa sånne ting til meg. I familiesammenhenger lå Elisabeth som et beskyttende lag mellom oss alle. Jeg savna henne alltid ved juletider når mormor toga inn og kasta aggressive blikk på mammas ribbe som aldri fikk sprø svor. Til tonene av Jussi Björling skylte mormor ned akevittglass etter akevittglass og sleika i seg dråpene som rant ned på gule røykefingre. Svarte hår stakk ut av en vorte i panna. Mormor blåste gråhvite røykringer i retning surkålen. Jeg var usikker på om hun noen gang hadde likt meg. På første juledag lå jeg musestille mens det rasla på kjøkkenet. Nå og da hørte jeg stemmen hennes som snakka med seg selv. Eimen av Petterøes seig inn under døra mi. Når tunge skritt nærma seg, stakk jeg hodet under dyna. 14
Men jeg var dømt til å tape. Mormor smalt opp døra, kremta høyt, og spurte om det ikke var på tide å komme seg opp snart? Hun hadde aldri hatt sansen for småunger som purka bort livet mens pliktoppfyllende voksne holdt hjula i gang. Mormor pleide å fortelle meg at ingenting var så lite oppbyggende for et menneske som å sose bort livet med søvn. Inne på kjøkkenet knaska vi i oss tørr fyrstekake uten å veksle et ord. «Når skal mamma stå opp?» spurte jeg. «Hvordan skal jeg vite svaret på et slikt spørsmål.» Mormor himla med øya. Sukka tungt. «Det er tross alt lenge siden mora di flytta ut hjemmefra, ikke sant?» fortsatte hun. «Og dessuten snakker du veldig utydelig, gutt. Hører du det? Du er syv år nå. Kan ikke snakke som en barnehagegutt. Hemmeligheten med gode samtaler er at folk forstår hva du sier. Ikke sant? Du må artikulere ordene. Hører du det? A-RT-I-K-U-L-E-R-E ordene.» En sjelden gang drista vi oss til Hamar. Men der var vi kun et forstyrrende element i mormors sosiale liv. Fiffen av Hamar måtte tross alt pleies med billig hvitvin og endeløst sladder om alle som var så uheldige å tusle forbi stamstedet. Når hun sjangla hjem, var det ikke mye fiff igjen å spore. Hun åpna som regel vodkaflaska og sovna foran TV’n. I mammas tredveårsdag snakka mormor med alle andre enn meg. Hun og Bruttern kom bedre overens. Hun klappa ham kjærlig i ansiktet. Sa vennlige ting. Før hun oppmuntra ham til å ta steget opp på en stol slik at ingen kunne unngå å se ham. Der oppe pressa magen hardt mot knappene i den hvite skjorta. Bruttern trakk pusten og stirra scenevant på alle. Barnslig og rutinert i en sjarmerende blanding. Slik at gjestene titta med forventningsfull glede. På stolen blei Bruttern en annen. Borte var snørret og de røde øya. Blant voksne var han 15
trygg. Bruttern dro fram et papir fra lomma. Leste opp teksten med stødig stemme: kjære mamma Rosenknopp når du en gang dukker opp aldri vil jeg svikte deg håper du får tid til meg Alle klappa begeistra. Mamma høyest av alle. Men på kvelden, når gjestene var gått, satte hun seg ved senga hans mens tårene rant nedover solbrune kinn. Mamma og jeg hadde det enklere. Vi pløyde gjennom livet med samme energi. Forventa ikke mer enn den andre kunne gi. Hun lot meg som regel være i fred. Det passa oss begge.
Koden
Alle gleda seg til skolestart. Fattern babla om alt jeg skulle lære. Mamma snakka om alle vennene jeg ville få. Bruttern la sammen en masse tall og triumferte over alt jeg ennå ikke kunne. Selv sa jeg ikke så mye. Titta forundra på de andres glede. Som nesten smitta over på meg selv. Men noe i meg bremsa. Ikke visste jeg hvordan dette ville bli. I gangen smilte jeg tappert mot Fatterns blinkende kamera. Øya hans lyste opp når jeg tredde på meg skinnranselen med stålstengene som skar inn i ryggen. På vei nedover trappene blei lukta av parfyme sterkere. Lukta trengte seg inn overalt og la seg som ekkelt belegg på tunga. Jeg snudde meg halvveis mot Fattern, som ga meg et lurt blikk. På enkelte dager kjente vi stanken opp i fjerde. I helgene holdt Fattern seg for nesa når han snappa opp Aftenposten fra dørmatta. Innafor la han seg på gulvet. Lot som han ikke fikk puste. Skreik etter hjelp. Helt til både Bruttern og jeg kasta oss over ham. Så våkna han plutselig til liv. Kilte oss helt til vi holdt på å daue av latter. Etterpå dytta vi i oss en lang frokost og titta på livet utafor blokka. I første venta nabogutten som hadde bytta ut Batmankostymet med en nystrøket skjorte. Øya var irrgrønne. Bollekinna friskere enn vanlig. Bak ham sto mora med en stor svart spenne i det blonde håret. Puppa satt som to kokosnøtter 17
under den trange blusen. Kritthvite tenner flerra opp ansiktet. Stemmen var silkemyk: «Så koselig at dere skal slå følge til skolen, da!» «Ja, ikke sant? Dette blir bra,» svarte Fatteren blidt og retta på hentesveisen. På gangveien klemte nabogutten hånda mi med svette fingre. Brune fregner poppa ut av panna hans. Mild augustbris lekte med den vannkjemma luggen. Krøllene mine stritta imot vinden. Jeg følte meg høy og spinkel. «Har du også gleda deg til å begynne på skolen?» smilte nabogutten mot meg. «Jeg veit ikke.» «Hvorfor ikke?» «Fordi jeg ikke har gått der før!» «Jeg kan allerede lese og skrive.» «Det kan’ke jeg.» «Du har kastanjebrunt hår, akkurat som meg.» «Fattern sier det er rødt.» Så kryssa vi Erich Mogensøns vei. Fulgte gangstien langs store grå blokker som var enda høyere enn våre egne. Ved Linderudsenteret svingte vi til venstre forbi barnehagen. Flere av barna hang mot gjerdet. Ropte på meg. Jeg titta flau på nabogutten. Alt virka så rart. Sommeren hadde forandra alt. Til og med dukkehuset utafor barnehagen var som et fjernt minne. Stedet der de største gutta og jentene kledde av seg. Så på hverandre. Tok på hverandre. Lo hysterisk. Trakk for gardina når jeg så inn av vinduet. Uten at barnehagetantene brydde seg. De satt bare rolig på en benk og sugde inn damp fra hvite sigaretter. Ingen av barna ba meg noen gang være med inn i dukkehuset i barnehagen. Nabogutten babla som besatt. Fortalte om alle lekene sine. He-man og Star Wars var de kuleste. Jeg kunne få låne alt, ja til og med lasersverdet hans. Vi bodde jo tross alt i samme oppgang. I den siste bakken ned mot skolen slutta han å snakke. Fra et hjørne titta store gutter på oss med overlegne smil. Jeg stirra stivt fremfor meg. Retta på sekken. I lille skolegård 18
myldra det av gutter som spilte fotball. Jentene hoppa paradis, og knisa seg imellom. Skolen var enorm, med røde mursteiner som omkransa labyrinten av ulike bygninger. Vi satte kurs for aulaen, der klassen til Bruttern hadde sunget inn jula med rare forestillinger og nervøse lærere. Ved inngangen venta mamma. Hun ga meg en stor klem. Knipsa bilder. Og tørka tårer. En sprakende ringelyd fikk travle lærere til å skysse oss inn i den mørkegrønne aulaen. Da alle hadde satt seg, kom en svær skikkelse gående bakfra mens han kremta høyt. Trinna opp til scena ynka seg under vekta av stegene hans. Ved mikrofonen retta han på sløyfa og lot en serviett gli over den svette panna. Med dundrende stemme ønska han alle velkommen til Linderud skole. Lyden som skurra ut av høyttalerne, fikk inspektøren til å sprette opp og skru på noen knapper. Rektor kremta irritert, og sa han hvert år gleda seg til å møte så mange unge, flotte og lærevillige mennesker. Så blei vi ropt opp i to klasser og geleida inn i hver våre klasserom. På pultene sto det navneskilt. Nabogutten smilte fornøyd fra plassen ved siden av meg. Forvirra foreldre løp hit og dit med innpåslitne kameraer. Helt til en myndig dame ringte med en liten bjelle. Hun het Lone, men ville vi skulle kalle henne Frøken. Selv om hun snakka veldig sakte, skjønte jeg lite av hva hun sa. På vei hjem fortalte Fattern at hun var dansk. I dagene som fulgte, var nabogutten et eneste stort smil. Delte ut vennlige ord til alle han møtte. For ham virka alt så lett. Så altfor enkelt. Der han hosta opp den ene flotte setninga etter den andre. Alltid etterfulgt av et sjarmerende smil. Selv skjønte jeg det bare ikke. Hvordan noen kunne være så hyggelige. Iallfall ikke hele tida. Men alle andre så ut til å la seg lure. Og siden vi alltid gikk sammen, smilte de andre til meg også. Etter noen uker delte han til og med ut godteri til noen av oss i storefri. Jeg tror ikke jeg likte ham. Men jeg slapp i alle fall å prate.
hvis noen ser meg inn i aua så snur jeg meg bort hvis noen tupper meg i ræva så løper jeg jævla fort for redselen for livet er større enn den for døden