1 Pappa skal flytte. Han sa det ved middagsbordet. Tok en slurk vann først. – Jeg skal flytte, sa pappa. Sa det sånn. Med helt ny stemme. – Flytte fra oss? Gustav hørte at stemmen var tynn. Ny den også. Moren skjenket vann i glasset hans. Hun hadde så store øyne, syntes Gustav. Hun rettet litt på brillene sine. Isbitene klirret i muggen. Gustav ville ikke se på henne. Og i hvert fall ikke på pappa. Lillesøster satt i stolen og smilte. – Ja. Vi har snakket om det … og … Pappa snakket lavt og hørtes lei seg ut. Akkurat som om det hjalp. – Hvor? Gustav svelget. En isbit svømte rundt i glasset hans. – Til Drøbak, bare. Jeg har fått jobb der. Pappa smilte, falskt syntes Gustav.
3
– Ikke så langt fra Oslo til Drøbak, akkurat, sa pappa. – Det driter jeg i! Gustav reiste seg så fort at glasset med vann veltet og isbiten sklei over bordet. – Gustav! Faren reiste seg også. Det svarte håret hans sto rett til værs. – Flytt til månen hvis du først skal flytte! ropte Gustav og stormet ut av kjøkkenet. Faren kom etter. Gustav løp opp trappa og inn på rommet. Låste døra etter seg. Rakk det akkurat. Faren banket på døra. – Gustav, sa han. Stemmen var bedende. Skikkelig ynkelig. – Nei, ropte Gustav. – Jeg vil ikke høre på deg! – Det må du! Pappa ropte tilbake. – Jeg hører vel ikke på en som flytter fra oss. Aldri i livet! Faren dundret på døra. Så barnslig, tenkte Gustav og tok på seg høretelefonene. Gustav ligger i senga og tenker. Det er mørkt ute. Han har bare vært helt sløv. Totalt borte i hodet. Mamma og pappa
4
har sluttet å kysse. Og han har ikke merket det. Pappa som alltid listet seg bak mamma og la armene rundt livet hennes. Mamma som lo. Når sluttet alt dette? Uten at han har skjønt en dritt. Pappa smadrer familien. Eller er det mamma som har sagt at pappa må flytte? Familien er smadret som en bilrute. Knust som vasen mamma limte med glasslim. Familielim, tenker Gustav. Jeg vil ha familielim. Han begynner å gråte. Drar dyna over hodet så ingen skal høre.
5
2
Pappa pakker. Det er mamma som skal beholde rekkehuset de bor i. Det er mamma som har jobb her. Det er mamma som har munn som en rett strek. Hun sier ikke mye til pappa som pakker. Pappa sier heller ikke noe. Gustav skulle ønske han skulle flytte, han også. Flytte til Karsten kanskje? Lillesøster sitter på gulvet. Hun smiler. Gustav har lyst til å grine igjen. Reise fra lillesøster. – Hva tenker du på egentlig, pappa? Reise fra lillesøster! – Det er ikke så enkelt, Gustav. Pappa sukker. – Nei, for du driter i hele familien vår! roper Gustav og går ned trappa. – Gustav! Gustav snur seg ikke. Han skal aldri høre på pappa mer. Alt er bare jug. Lekselesing, fotballtrening, svømming. – Alt er jug, sier Gustav. Sier føttene hans nedover trappa. Sier klokka oppe på veggen. Tikker det sammen med hjertet hans. Bare jug.
6
Mamma har stekt pannekaker. Han merker den gode lukta da han åpner døra. Akkurat som det skulle hjelpe. Bordet er dekket til fire. Til min familie, tenker Gustav. Det er både blåbærsyltetøy og sukker. Er det gått over? Har de blitt venner igjen? Pannekaker med blåbærsyltetøy? Så enkelt? Pappa snur seg. Gustav vil smile. Pappa smiler ikke. Ansiktet er alvorligere, tynnere, strengere. Gustav vet ikke helt. Pappa åpner munnen. Gustav skal til å svare. Men pappa har ikke sagt noe. Så rart. Han sitter der med åpen munn uten å si et ord. – Der er du, Gustav, sier mamma med altfor lys stemme. – Nå spiser vi. Hun smiler merkelig. Et hyenesmil, tenker Gustav. Ligner ikke på mamma i det hele tatt. Pappa skal flytte likevel. Det er helt sikkert. Han orker ikke pannekaker. Gustav bråsnur. Løper opp trappa til rommet sitt. Hører mamma rope. Hører ikke hva. Låser døra og ser Bobla svømme rundt i bollen sin. Rundt og rundt. Dumme Bobla. Presang fra pappa. Stygge Bobla med fiskemunnen sin og flate øyne. Gustav river opp vinduet. Grabber hele bollen med Bobla og pælmer den ut. Vannet skvalper over fingrene hans og ned i joggeskoene. Bobla svever gjennom lufta. Ligger skeivt etter bollen. Gustav hører glasset knuse mot steintrappa. Bobla flyr inn på plenen ved siden av. Tror han. Noen åpner døra der nede. Pappa brøler: – Er du blitt klin gæren, Gustav! Hva driver du med! Gustav! – Like gæren som deg!
7
8
Pappa løper inn igjen med Bobla mellom hendene. Kan den ikke bare dø, tenker Gustav. Han skal aldri ha gullfisk mer. – Hiv den i dass, du pappa! roper han og smeller igjen vinduet så glasset klirrer. I et glimt ser han speilbildet sitt i ruta. Han ligner på pappa. Og nå står det mørke håret hans rett til værs. Samme skeive smilet som pappa også. Bare at det smilet er borte nå. Og jeg skal aldri flytte fra noen, tenker Gustav. Aldri!
9