Løsninger når arbeidsplasser står på spill

Oljeprisfallet i mars skapte usikkerhet for fremtidige investeringer på norsk sokkel. Leverandørindustrien sto brått overfor dramatiske kutt i investeringene sammenlignet med anslagene før covid-19. Noe måtte gjøres.

Situasjonen i markedet skapte stor usikkerhet vedrørende utbygging av nye prosjekter på norsk sokkel, ettersom det var mange av disse som ikke lenger ville oppfylle oljeselskapenes avkastningskrav. Det var særlig dramatisk for den norske leverandørindustrien som raskt kunne bli stående uten oppdrag. I tillegg til tap av et stort antall arbeidsplasser, risikerte man å miste viktig kompetanse som landet trenger til å sikre en forsvarlig håndtering av olje- og gassvirksomheten, inklusive fremtidig nedstenging og fjerning. I tillegg er den norske leverandørindustrien en viktig faktor for utvikling og utbygging av karbonfangstanlegg, havvind og annen grønn energi. Norge har ikke råd til å miste en så kompetent næring over natten.

– Vi fikk i oppdrag å lage et skatteforslag til midlertidige endringer i petroleumsskatten som kunne sikre aktiviteten på norsk sokkel og dermed bidra til å opprettholde aktiviteten og kompetansen i norsk leverandørindustri, sier Joachim Bjerke, partner i BAHR. Forslaget måtte imidlertid oppfylle et viktig premiss. Det skulle ikke medføre økte kostnader for staten. Det var ikke snakk om å be om skattelettelser eller rene støttepakker fra staten. Forslaget skulle være provenynøytralt.

BAHRs team bestående av Joachim Bjerke, Jan B. Jansen og Marius Pilgaard tok oppdraget.

– I løpet av noen intense dager på hjemmekontor kom vi i nært samarbeid med Aker BP og andre nøkkelpersoner fram til et forslag som etter hvert hele næringen, LO og NHO stilte seg bak, sier

Teamet bak forslaget til midlertidige endringer i petroleumsskatten: (f.v.) partner og leder av BAHRs skattegruppe, Joachim M. Bjerke, partner Jan B. Jansen og Specialist Partner Marius Pilgaard

Bjerke. Det var et privilegium å få lov til å arbeide med en I løpet av noen så spennende sak sammen med så mange flinke folk. intense dager på

Direkte fradragsføring av investeringer var grunnsteinen hjemmekontor kom

Den største utfordringen med å forklare forslaget, er vi fram til et forslag at det må forstås i lys av hvordan petroleumsskatten er designet, sier Marius Pilgaard. Folk flest sliter med å som hele næringen, forstå de vanlige skattereglene og kan naturlig nok lite LO og NHO stilte om særreglene i petroleumsskattesystemet. Samtidig seg bak er det nettopp disse særreglene som gjorde det mulig å finne et forslag som både kunne sikre gjennomføringen av planlagte prosjekter og samtidig være provenynøytralt for staten, fortsetter Pilgaard.

Det sentrale elementet i forslaget var at selskapene gis fradrag for hele investeringen i det året investeringen foretas. Etter dagens system dekker staten ca. 90 prosent av investeringskostnadene, men det tar i beste fall over seks år fra investeringen foretas og til staten har dekket sin andel av investeringen (gjennom fradrag for avskrivninger og friinntekt). Går selskapet med underskudd tar det enda lenger tid. Næringens forslag medførte derimot at staten ville dekket sin andel av investeringen i løpet av ett til to år. Raskere tilbakebetaling av statens andel av investeringene gjør mye for lønnsomheten i prosjektene sett fra selskapenes side, mens dette for staten har en svært liten kostnad, påpeker Bjerke.

– Petroleumsnæringen og Finansdepartementet har i mange år diskutert hva nåverdien av slike fremtidige fradrag er. For å finne nåverdien av et beløp må en bruke en diskonteringsrente, og det er valget av denne renten som striden har stått om. Næringen har ment at diskonteringsrenten skal være avkastningskravet de bruker på investeringen, f. eks. 10 prosent, mens staten har ment at det å få penger igjen fra skattemyndighetene er «sikkert som banken» og at det dermed skal brukes en risikofri rente, sier Bjerke. Selv om en kan diskutere hva som er risikofri rente i dag, er det liten tvil om at den ligger vesentlig lavere enn selskapenes avkastningskrav. Det er denne forskjellen som forslaget fra næringen bygget på, forteller Pilgaard.

Kunne blitt vinn-vinn

Forslaget fra petroleumsnæringen innebar i realiteten en skatteskjerpelse fordi selskapene har et rentefradrag som er avhengig av avskrivningsgrunnlaget.

– Når selskapet får disse avskrivningene allerede i investeringsåret, så bortfaller rentefradraget og da går den effektive skattesatsen opp. Forslaget innebar derfor et økt skatteproveny for staten. At selskapene dekker en større andel av utbyggingskostnadene, medfører også en redusert risiko for at felt som anses som samfunnsøkonomisk ulønnsomme blir bygget ut. Samtidig er forskjellen mellom selskapenes avkastningskrav og risikofri rente så stor at forslaget fremdeles var positivt for selskapene. Med andre ord en vinn-vinn løsning for alle, sier Bjerke. Finansdepartementet og Regjeringen følte kanskje at forslaget var for godt til å være sant – det var nok ikke mange næringer som våren 2020 ba om endringer som medførte skatteskjerpelser for seg selv. Kanskje var det derfor departementet misforsto forslaget første gang de fikk det til vurdering, og feilaktig konkluderte med at det medførte skattelette. Kanskje var det også grunnen til at Regjeringen la frem et modifisert forslag som innebar en betydelig skatteskjerpelse for næringen sammenlignet med gjeldende regler.

– Et bredt forlik i Stortinget rettet heldigvis opp i den økonomiske innstrammingen som Regjeringens forslag medførte ved å øke friinntekten til 24 prosent. Imidlertid beholdt man dessverre Regjeringens løsning med at de nye reglene bare gjelder for særskattedelen og ikke for selskapsskattedelen av petroleumsskatten, sier Pilgaard.

Forliket i Stortinget medfører ifølge Finansdepartementet en skattelette på ca. 8 milliarder kroner i nåverdi. Hadde Stortinget i stedet valgt den alternative løsningen (som næringen ønsket), ville det ifølge departementet gitt staten økte skatteinntekter på 7 milliarder kroner i nåverdi. Differansen på de to alternativene er altså 15 milliarder kroner – som var prisen man måtte betale for å unngå at de nye reglene også skulle gjelde for selskapsskattedelen av petroleumsskatten.

– Finansministeren og statsministeren advarte nemlig kraftig mot å endre selskapsskattedelen av

Nærmere om petroleumsskatten

Petroleumsskatten har en samlet skattesats på 78 prosent, bestående av alminnelig skatt på 22 prosent og en særskatt på 56 prosent. Fordi den samlede skattebelastningen er så stor, har det vært sentralt å gjøre petroleumsskatten så nøytral som mulig. Med det mener man at skatten i minst mulig grad skal påvirke investeringsbeslutningene til selskapene.

For å sikre slik nøytralitet har man i petroleumsskatten flere særregler, blant annet at selskapene er garantert å få utbetalt skatteverdien av fradragene ved opphør av virksomheten (opphørsrefusjon) og at underskudd kan fremføres med rente slik at realverdien av underskuddet opprettholdes. Investeringene kan også avskrives (fradragsføres) raskere enn det som ellers ville ha vært normalt. I tillegg får selskapene et ekstra fradrag i særskatten for å skjerme en normalavkastning på investeringene, kalt friinntekt. Friinntekten utgjør normalt 20,8 prosent av investeringene og siden den bare gis i særskatten på 56 prosent, har den en verdi på 11,6 prosent (nominelt). Samlet sett medfører reglene at staten dekker ca. 90 prosent av investeringskostnadene på norsk sokkel.

petroleumsskatten fordi det ville bryte ett av de grunnleggende prinsippene fra skattereformen i 1992 om like regler for alle bransjer og medføre fare for uheldige smitteeffekter. Det kunne potensielt uthule hele selskapsskatten, ble det sagt og skrevet, sier Bjerke og fortsetter:

– Dette hadde vært et godt poeng hvis selskapsskatten for oljeselskapene hadde vært en egen skatt med samme vilkår som for andre næringer. Slik er det imidlertid ikke. Og slik har det aldri vært siden skattereformen i 1992. I hele perioden har det vært særregler i selskapsskatten for oljeselskapene for blant annet å sikre økt nøytralitet.

Holdningen var også en annen i forbindelse med den såkalte leterefusjonssaken som ble behandlet av EFTAs kontrollorgan ESA. Da brukte departementet tid og krefter på å understreke at petroleumsskatten utgjør en samlet helhet og at man ikke kan vurdere selskapsskattedelen isolert. Videre ble det presisert at selskapsskattedelen av petroleumsskatten alltid har hatt spesielle egenskaper som ikke gjelder for andre næringer. Det var imidlertid to år siden. Nå var det viktig å bruke 15 milliarder kroner på å forsvare et prinsipp som aldri har vært fulgt. – I stedet for en vinn-vinn løsning, endte man med en løsning som var 15 milliarder kroner dyrere uten at det ga selskapene eller leverandørindustrien bedre vilkår. Det er ikke mange næringer som ber om en skatteskjerpelse på 7 milliarder kroner og i stedet ender opp med en skattelette på 8 milliarder – mot sin egen vilje, sier Bjerke.

Nå er dette delvis en lek med tall. Beregningene er basert på en svært høy risikofri rente (samme rente som man benyttet i 2013 selv om renten har falt kraftig siden den gang). Hadde man brukt en mer realistisk rente, ville skatteletten ha forsvunnet som dugg for solen.

Regjeringen og Stortinget skal uansett ha ros for å få behandlet og vedtatt de midlertidige endringene i løpet kort tid. Endringene i petroleumsskatten er imidlertid midlertidige, og skattesystemet for oljeselskapene vil garantert bli gjenstand for omfattende debatt i årene fremover. Departementets holdning til de midlertidige endringene signaliserer at næringen må forvente fremtidige endringer i selskapsskatten slik at den i større grad kommer på linje med selskapsskatten for andre næringer. Mye vil skje, sier Bjerke.

– I stedet for en vinn-vinn løsning, endte man med en løsning som var 15 milliarder dyrere uten at det ga selskapene eller leverandørindustrien bedre vilkår