Biolog 1-11

Nr. 1 2011 • årgang 29

Biodiversitet i tareskog Arealene: En endelig og sårbar ressurs

Havet forsures Bio­luminescens pluss og minus

Om biedød og dens konsekvenser

Tidsskrift for Norsk Biologforening (BIO) ISSN 0801-0722 Redaksjon Torborg Galteland (redaktør, grafisk form) Kirsten Borse Harldsen Klaus Høiland Irvin Kilde Ivar Mysterud Bjørn Sivertsen Jørgen Stenersen Trykk: UnitedPress Poligrafija.

Biolog er medlem i Norsk Fagpresseforening Styret i BIO: Kirsten Borse Haraldsen Jens Ådne Rekkedal Haga Eivind Siig Meen Morten Opsahl Ingunn B. Lid Tone Bay North Echbo Klaus Høiland Cato Tandberg Ivar Mysterud Henning Røed Jannicke Moe Maria Sviland Bjørn Vidnes

4

29

21

Medlemskap i BIO: Kontingenten er kr 275 pr. år, kr 150 for studenter og pensjonister og kr 75 for familiemedlemmer.

Abonnement: Kr 350 pr. kalenderår.

Innhold Biolog nr 1-2011

Kontakt: Norsk Biologforening (BIO), Postboks 1066 Blindern 0316 Oslo.

Besøks­adresse: Rom U403, Kristine Bonnevies­hus, Blindern, Oslo. tlf: 22 85 46 26. www.bio.no, post@bio.no

Godt plassert i biologi- og realfags­historien: Honoria Bjerknes Hamre Henning Røed ................... 4

Forsidebilde: Rudolf Svensen, UWPhoto. Alloteuthis subulata, tiarmet blekksprut. Et eksempel på bioluminescens(side 25).

Biodiversitet i tareskog Stein Frediksen og Hartvig Christie .............................. 6

2 biolog, nr. 1 2011

Havet forsures John Arthur Berge og Ketil Hylland............................. 10 Om biedød og dens konsekvenser Anders Nielsen og Ørjan Totland.............................. 15

10

6

25

34

Arealene: En endelig og sårbar ressurs Sigmund Hågvar, ............ 21

På dypt vann i Trondheimsfjorden Irvin Kilde ........................ 29

Ekko fra en nyttig hjernevask Iver Mysterud................... 39

Bioluminescens – pluss og minus Bjørn Berland, ................. 25

Normaliteten speilvendes – selv for plantenavn Anders Often. .................. 34

Bokomtaler Syk Pike, . ......................... 46 Juks.......................................47

biolog, nr. 1 2011 3

Godt plassert i biologiog realfagshistorien: Honoria Bjerknes Hamre

Som en del sikkert vil ha fått med seg gikk BIO konferanse 2010 av stabelen i Vilhelm Bjerknes hus ved Universitetet i Oslo. Blant deltakerne finner vi barnebarn av Vilhelm Bjerknes, Honoria Bjerknes Hamre fra Bergen.

Vilhelm Bjerknes er en av Norges og verdens mest kjente fysikere og meteorologer og regnes som far til moderne værvarsling. Under konferanse ble også Bonnevieprisen delt ut, den har navn etter søsteren til farmoren hennes, Kristina Bonnevie. Snakk om å være godt plassert i biologi- og realfagshistorien. Så er da og Honoria selv biolog med hovedfag innen zoologi. Mannen hennes er Johannes Hamre, en av Norges fremste fiskeribiologer Honoria forteller at hun har vært medlem av BIO fra starten.

Hun har vært aktiv i Norges Naturvernforbund i mange år, har hatt tillitsverv i Naturvernforbundet Hordaland, vært medlem av landsstyret, og til slutt leder av Naturvernforbundet på landsplan i 1980-årene.

Vi spurte henne hva hun syntes om konferansen?

- Den hadde mange interessante og svært aktuelle forelesninger. Det viktigste for meg var å bli oppdatert. Forelesningen om nitrogenforsuringen av havet ga skremmende perspektiver. Når denne kommer i tillegg til CO2 forsuringen har organismer i havet med kalkskall små sjanser.

Og organismer med kalkskall er jo

4 biolog, nr. 1 2011

Vilhelm Bjerknes med to barnebarn på Mysuseter, Honoria og fetteren Carl Anton.

grunnleggende for alt liv i havet.

Det økende innholdet av nitrogenforbindelser i atmosfæren og dermed også i havet må få mye mer oppmerksomhet.

- Den morsomste forelesningen var den om tareskogen. Om det utrolige artsmangfoldet som omgir bare en enkelt stortareplante.

Det er jo en del dårlige nyheter om tareskogen og, men det kan se ut som kråkebollene som har beitet ned tareskogen i Nord-Norge er på tilbakegang.

Honoria husker Vilhelm Bjerknes meget godt. Som barn var hun mye på Kristine Bonnevies hytte, Snefugl på Mysuseter i Rondane.

Bestefar hadde en hytte like ved, derfor så vi meget til hverandre. Både han og tante Tinnie (Kristine Bonnevie) tok seg tid til å være sammen med oss barna, selv om begge satt og skrev på avhandlingene sine store deler av dagen. Vi barna tenkte ikke over at de var kjente vitenskapsfolk, for oss var de mennesker vi var glad i. Senere besøkte bestefar oss i Bergen, og vi besøkte bestefar og tante Tinnie i Oslo.

Farmor døde i 1928. Min far var da nyutdannet arkitekt og tegnet huset i Anne Mariesvei på Blindern som ble kalt Professorløkken. Der bodde de to i hver sin del av huset men med felles husholdning.

Min farmor Honoria kunne også hatt en karriere innenfor vitenskapen. Hun studerte matematikk og geometri, og en av hennes forelesere var Vilhelm Bjerknes!

De falt for hverandre, og etter giftermålet la farmor studiene på hyllen, som skikken var den gangen. Men hun fikk likevel bruk for sine kunnskaper innenfor geometri i de fantastiske mønstrene hun broderte på tepper, duker og servietter!

Det er helt spesielt for meg å vandre på Blindern og se de flotte instituttene som er oppkalt etter bestefar og tante Tinnie!

Henning Røed

Vilhelm Bjerknes og Kristine Bonnevie, Bestefar og tante Tinnie, på ski.

Artikler fra BIOkonferansen 2010 De følgende fire artiklene i dette bladet er fra BIOkonferansen 2010: Blåmandag for biomangfoldet?

• Biodiversitet i tareskog • Havet forsures •Om biedød og dens konsekvenser •Arealene: En endelig og sårbar ressurs.

Selve foredragene og flere andre foredrag fra konferansen er filmet og du kan se dem her: https://www.ub.uio.no/om/organisasjon/ureal/ bio-mangfold.html. Neste BIOkonferanse blir fredag 25. november.

Tittelen er «Nytt lys på arv og miljø» og det handler om ett av de store nye temaene­i biologien, nemlig epigenetikk.

biolog, nr. 1 2011 5

Biodiversitet i tareskog

Fiskeyngel over tareskog. Foto: Stein Fredriksen.

Tareskogen er habitat for mange forskjellige organismer, fra epifyttiske alger til fisk. Over 300 forskjellige arter er påvist. Men den høye biodiversiteten er truet fra flere hold.

6 biolog, nr. 1 2011

Stein Frediksen, Professor, Biologisk Institutt, UiO. stein.fredriksen@bio.uio.no Hartvig Christie, Forsker, Norsk Institutt for Van­ nforskning. hartvig.christie@niva.no

langt mot nord. Senere er denne arten flyttet til slekten Laminaria av en annen norsk algeforsker, Mikael Hegglund Foslie i 1884.

Laminaria hyperborea (Gunnerus) Foslie er i dag det gyldige vitenskapelige navnet, på norsk heter arten stortare.

Tareplanten Historikk

Så langt tilbake som til 1766 – 1772 publiserte biskop i Nidaros, Johan Ernst Gunnerus, beskrivelsen av en ny art for vitenskapen: Fucus hyperboreus. Gunnerus benyttet seg av Linnes system med beskrivelse av en slekt og et artsepitet. Slekten Fucus benyttet Linne om alle tykke og kraftige former for alger. Fucus kommer fra gresk og betyr sjøvekst. Ved bruk av artsepitetet hyperboreus mente Gunnerus at arten vokste

Siden stortaren er en alge benyttes gjerne betegnelser som festeorgan, stipes og lamina i stedet for rot, stengel og blad. Dette på grunn av at de skiller seg litt i funksjon.

Stortaren kjennetegnes ved et kraftig grenet festeorgan som holder algen fast til underlaget.

Dette festeorganet har hulrom mellom greinene slik at forskjellige organismer kan gjemme seg her. Stortaren har en flerårig stipes som kan bli opptil 3 m lang.

Hvis man skjærer et tverrsnitt

nederst av stipes kan man se årringer, man tror det avsettes en årring for hvert år. De mørke ringene representerer sommerperioden da stortaren ikke vokser.

De lyse partiene representerer vinteren, som er perioden da stortaren vokser. Ved å telle slike ringer har man funnet at stortaren kan bli mer enn 20 år gammel. Stipes har også en ruglete overflate slik at den er godt egnet som substrat for andre alger eller dyr. På toppen av stipes sitter et ett-årig lamina. Dette skiftes ut hvert år, og på senvinteren kan man se individer som bærer både et nytt og et gammelt lamina. Det gamle lamina vil kastes av av i løpet av mai/juni.

Tareskogen

Stortaren danner tareskoger lange hele vår langstrakte kyst, fra svenskegrensen i sør til grensen mot Russland i nord.

Den vokser fra ca en meters dyp, man kan se at individer stikker opp ved lavvann, og ned til rundt 20 – 25 m dyp. Nedre grense bestemmes av hvor mye lys som trenger ned i vannsøylen. Som en tommelfingerregel kan man si at det i gjennomsnitt står 10 planter pr. kvadratmeter, ofte litt færre når man nærmer seg nedre voksegrense. Disse algene danner dermed et tredimensjonalt habitat for en rekke andre alger og dyr.

Biologisk mangfold

I hulrommeme i festeorganet finner man gjerne det høyeste magnfoldet av forskjellige dyr, særlig arter av børstemakk, skjell, snegl, krepsdyr og slangestjerner dominerer. Ofte treffer man også på unge individer av taskekrabbe.

De bor i små «krabbehuler» inne i festeorganet og er dermed i skjul for eventuelle predatorer. Stipes med sin ru overflate er voksested for en rekke andre makroalger, særlig rødalger. Hvis man tar inn en stipes i labben og virkelig går nøye gjennom hvilke alger som vokser på kommer man fort opp i rundt 40 - 50 forskjellige arter. I tillegg vokser det mange forskjel-

Epifytter på en tarestilk. Foto: Stein Fredriksen.

biolog, nr. 1 2011 7

Beiting av kråkeboller på et kunstig rev satt ut ved Hammerfest. Foto Stein Fredriksen.

lige fastsittende dyr på stipes, særlig vanlig er forskjellige arter av mosdyr, sekkedyr, svamper og hydroider. De organismene som vokser fast på stipes kalles for epifytter (epi = på, fytos = plante, dvs på en plante). Hvis man tar og kutter av lamina, og deretter forsiktig trer et finmasket nett ned over stipes, løsner festeorganet fra bunnen og knyter igjen i begge ender har man fanget alle de små svømmende dyrene som lever i tilknyttning til alle epifyttene. Hvis man deretter vasker dette nettet riktig godt og ser på hva som er fanget kan man bli forbauset over både artsmangfoldet og individtettheten. Det er ikke uvanlig og finne opptil 100 forskjellige arter knyttet til en eneste tareplante,

8 biolog, nr. 1 2011

og et gjennomsnittlig antall individer ligger rundt 10 000. Maksimalt antall individer er funnet til å være rundt 100 000! Rundt 250 forskjellige arter mobile dyr er registrert i tareskogen. De dominerende gruppene er tanglopper, tanglus og snegl (Christie et al.

2009). Denne gruppen av dyr er selvsagt også mat for større predatorer, og det er store stimer av juvenil fisk som gjemmer seg i tareskogen. Men også større fisk kan påtreffes, og setter man et garn i en tareskog kan man forvente en bra fangst, ofte bestående av forskjellige torskefisk, gylter, ulker og innimellom også arter som pigghå og skater (Kne 2008). Hvis man ser på mageinnholdet i disse større fiskene vil

man ofte finne at de benytter tareskogen som et spiskammers. Så at tareskogen er verdifull som et skattekammer av biologisk mangfold hersker det liten tvil om.

Det pussige er at det er få av alle disse dyrene som beiter direkte på tareplantene, unntaket er noen få arter snegl. Det er selvsagt ikke særlig smart å spise opp det habitatet man selv lever i og er avhengig av. I stedet for å beite på tareplantene benyttes det detritusmaterialet, som på grunn av en konstant slitasje, som kontinuerlig produseres fra taren. Dette kan vises med hjelp av stabile isotoper som er en måte å bestemme opphavet til karbon i dyr som er for små til å undersøke for mageinnhold (Fredriksen

Konklusjon

Tabell 1. Forstyrrelse Tråling

Beiting

Fase 1

Fjerner canopy

Fjerner rekrutter

Fase 2

Ung skog

Gammel skog

Fase 3

Gjenvekst

Nedbeitet

Medfører

Tap av diversitet

Tap av diversitet

Tidsskala Område

Kort (4-5 år) Lokalt

Lang (> 40 år) Regionalt

2003). I tillegg beiter mange dyr på epifyttene som finnes på stipes.

Trusler

Det er imidlertid to trusler som kan ha konsekvenser for dette biologiske mangfoldet. For det første er det et faktum at store deler av tareskogen er beitet bort av grønne kråkeboller (Strongy­ locentrotus droebachiensis). Dette er et fenomen som man pr. i dag ikke kjenner årsaken til. Man vet at dette ble først observert på slutten av 1960-tallet. Store deler av tareskogen fra Trøndelang i sør til og med Finnmark i nord forsvant og ble erstattet av en «undervannsørken». Der hvor kråkebollene har overtatt er det nesten ikke andre organismer tilstede, alle artene som var knyttet til tareplantene er borte, og dermed også fisken som lever av disse. I dag regner man med at rundt 1500 km2 er nedbeitet, et areal som tilsvarer Vestfold fylke. I en beiteprosess er det ofte de små plantene som skal være neste generasjons tareplanter som fjernes først, deretter spises epifyttene og tilslutt forsvinner de store tareplantene. Er det lys i tunnelen? Kanskje – i løpet av de siste årene har tareskogen kommet tilbake i de sørligste områdene hvor nedbeiting tidligere har blitt påvist.

Taretråling har også blitt fremsatt som en trussel mot det biologiske mangfoldet i tareskogen. Hvert år høstes rundt regnet 160 000 tonn stortare fra Rogaland i sør til Trøndelag i nord til

fremstilling av alginater. Alginater er stoffer man finner i en rekke forskjellige næringsmidler, malinger, tekstilindustri og medisin for å nevne noen av de rundt 1000 bruksmuligheter hvor alginat i dag benyttes. Stoffer med E kode 400 – 405 er alginater.

Taren høstes med en spesiallaget trål som rykker stortaren løs fra underlaget. I helt flate område kan man snakke om «snauhogst,» men dette er sjelden man finner.

Undervannstopografien er lik den man finner over vann, noe som tilsier at det er nesten umulig å ta alt innenfor et område. Ved taretråling er det kun de store individene - canopylaget - som høstes, på bunnen mellom disse står ofte 100-vis av små rekrutter klare til å vokse opp. Høstereguleringer tilsier at et område kun må høstes hvert 4 eller hvert 5 år, litt avhengig av hvor i landet man befinner seg. Undersøkelser har vist at taretråleren kan høste samme mengde tare i et område etter 4 eller 5 år. Økologisk sett er imidlertid ikke området fullt restituert (Chritstie et al. 1998). Men på grunn av undervannstopografien er det lite sannsynlig at man vender tilbake til nøyaktig samme område ved neste høsteperiode.

Dermed vil dette inngrepet kun få en ganske lokal påvirkning, og det vil nesten alltid være uberørte områder i umiddelbar nærhet som kan sørge for reetablering av flora og fauna. I tabell 1 er det vist en sammenligning av disse to typer forstyrrelser.

Undersøkelser har også vist at tareskogen kan sees på som en Zareptas krukke – et nesten utømmelig mangfold av arter og en produksjon av biologisk materiale som kan finnes igjen i dypere vannlag, i pelagialen utenfor tareskogen og i grunne områder i form av tarevoller. Imidlertid er det trusler man må være obs på, og bare en fornuftig forvaltning av våre tareskoger kan bevare dette unike økosystemet under vann.

Referanser: Christie H, Fredriksen S, Rinde E. 1998.

Regrowth of kelp and colonization of epiphyte and fauna community after kelp trawling at the coast of Norway.

Hydrobiologia 375/376:49-58.

Christie H, Norderhaug KM, Fredriksen S. 2009. Macrophytes as habitat for fauna. Mar Ecol Prog Ser 396:221-233.

Fredriksen S. 2003. Food web studies in a Norwegian kelp forest based on stable isotope (δ13 C and δ15N) analysis. Mar Ecol Prog Ser 260:71-81.

Kne, VV. 2008. Fisk i tareskog. Variasjon i artssammensetning og diett langs en eksponeringsgradient. MS thesis.

Biologisk Institutt, Universitetet i Olso.118s.

biolog, nr. 1 2011 9

Havet forsures Karbondioksid-innholdet i atmosfæren øker og en del tas opp i­ havet­og gir en lavere pH. Trolig vil pH reduksjonen bli størst i områder med kaldt vann. Prognoser indikerer en pH reduksjon på 0,45 i Arktis innen utgangen av dette århundret. Organismer som danner kalkskall vil være spesielt utsatt for redusert pH. Foto: John Arthur Berge

John Arthur Berge, NIVA Ketil Hylland, Biologisk institutt, UiO / NIVA

CO2 i atmosfæren

Etter at den industrielle revolusjon startet for vel 200 år siden har kull, olje og naturgass blitt brent til CO2 i et økende tempo.

Dette har ført til at en i dag har et høyere CO2 innhold i atmosfæren enn det som er beregnet for de siste 800 000 år. Økningen har siden starten av det 20-århundre vært raskere enn i alle fall de siste 220 000 år (Joos og Spahni, 2008). En slike økning ses naturlig nok også i atmosfæren over norske havområder (Figur 1) hvor økingen siden 1960 gjennomsnittlig har ligget på ca 0,5 % pr år. En betydelig del av den menneske-

10 biolog, nr. 1 2011

skapte tilførslen av CO2 tas opp i havet. Estimatene varierer, men dreier seg om 25-50 % av det som er sluppet ut siden starten på den industrielle revolusjon. Økte konsentrasjoner av CO2 i havet vil gi en lavere pH.

Hva skjer med CO2 i sjøvann?

I kontrast til ferskvann er det relativt høye konsentrasjoner av bikarbonat (HCO3-) i havet, hovedsakelig fra utvasking av mineraler og vulkansk aktivitet gjennom hundrevis av millioner av år. Dette er hovedårsaken til at verdenshavene er lett alkaliske (pH rundt 8.1) og at de har en viss bufferkapasitet. Det vil si at pH ikke forandrer seg mye – innen visse grenser - selv om det tilsettes syrer eller baser. Når CO2 løses i sjøvann dannes karbonsyre (H2CO3) ved reaksjon mellom CO2 og vann (H2O).

● CO2 + H2O → H2CO3(1) Karbonsyren reagerer imidlertid videre og frigjør H+-ioner og bikarbonat (HCO3-) ● H2CO3→H+ + HCO3- (2) Økningen i mengden H+-ioner fører til at noe karbonat-ioner (CO32-) reagerer med H+-ioner og danner bikarbonat. ● H+ + CO32-→ HCO3- (3) Nettoeffekten av at CO2 løses i sjøvann blir derfor høyere konsentrasjoner av H+-ioner (som bidrar til å redusere pH), HCO3og H2CO3, samt lavere konsentrasjoner av CO32- (byggesten brukes for dannelse av kalkskall). Siden

Ep1 (Indre Oslofjord) 22. mai 2003 pH

8,00

8,8

7,00

8,6

6,00

8,4 8,2

5,00

8

4,00

7,8

3,00

7,6

2,00

7,4

1,00

7,2

0,00

7 0

4

8

16 20

25

30 40

50

pH

Oksygen (ml/L)

oksygen (ml/l)

oksygen (ml/l)

pH

60 80 100 125 150

Dyp (m) Figur 1. Oksygenkonsentrasjon og pH målt i ulike dyp i Indre Oslofjord. Merk at pH- elektroden som er benyttet ikke er fullt ut kalibrert slik at absoluttverdiene kan være upresise, men relativt sett korrekte (Jan Magnusson, upublisert).

pH er lik den negative logaritmen til konsentrasjonen av H+ vil pH bli redusert med økende tilførsel av CO2.

Nedgangen i karbonatkonsentrasjonen har også en konsekvens for organismer med kalkskall fordi nedgangen i karbonatkonsentrasjonen fører til at en driver nedenforstående likevekt til høyre slik at kalkskallene går i oppløsning. Nedgangen i karbonat­ konsentrasjonen vanskeliggjør oppbygging av kalkskall (kalsifisering). ● CaCO3 ↔ Ca2+ + CO32- (4) Et annet forhold er at oppløsningen av kalkskall med økte konsentrasjoner av CO32- som resultat fører til at noe av H+-ionene reagerer med karbonationet slik at en får dannet HCO3-. På denne måten bidrar oppløsningen av kalkskall som en buffer og dem-

per pH reduksjonen noe. Denne bufringen forbruker imidlertid kalsiumkarbonat slik at bufferkapasiteten etter hvert minker.

Vi må derfor innse at bufferkapasiteten ikke er tilstrekkelig til å hindre at vi i fremtiden må forvente et surere hav på grunn av at en betydelig andel av våre CO2 utslipp til atmosfæren løses i sjøvann og danner syre.

Havets surhetsgrad/pH

Havets pH har gjennom 8 millioner år ligget noe over 8 og er dermed svakt alkalisk. Det er antatt at pH i havets overflatelag siden begynnelsen av industrialiseringen har sunket med ca 0,1 (Haugan & Drange 1996), dvs. en økning på 30 % i H+ konsentrasjonen. pH reduksjonen i sjøen inntrer først i overflatevannet for så å forplante seg nedover i dypet.

Allerede i dag ser en hvordan antropogent CO2 forplanter seg

mot dypet. Trolig vil pH reduksjonen bli størst i områder med kaldt vann. Nye prognoser indikerer en pH reduksjon på 0,45 i Arktis innen utgangen av dette århundret (Steinacher et al. 2009), noe som vil representere nivå som sannsynligvis ikke har eksistert de siste 20 millioner år. Sørishavet er spesielt utsatt, blant annet på grunn av lav temperatur (økt løselighet av CO2) og surt dypvann; det er indikasjoner på at det bare kan være snakk om noen få tiår før pH synker under et nivå der økologisk viktige arter som vingesnegl vil kunne bli påvirket (McNeil & Matear, 2008).

Dersom denne prognosen er korrekt, vil likevel sjøvannet være svakt alkalisk og begrepet «forsuring av havet» blir kanskje derfor noe misvisende. Begrepet har imidlertid nå fått allment fotfeste både i norsk språk og på engelsk («marine acidification»

biolog, nr. 1 2011 11

DK1:Metningsgrad -Kalsitt -Aragonitt kalsitt

Aragonitt

2 1,8

Metningsgrad

1,6 1,4 1,2 1 0,8 0,6 0,4 0,2 0 10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

Dyp (m)

Figur 2. Metnigsgrad av kalsiunkarbonatformene kalsitt og aragonitt i vannprøver fra ulike dyp på en stasjon nær Steilene i Indre Oslofjord i oktober 2010. Verdier lavere enn 1 betyr at vannet er undermettet på den aktuelle formen av kalsiumkarbonat (Evgeny Yakushev & Kai Sørensen, upublisert).

eller «ocean acidification») og vi velger derfor fortsatt å benytte begrepet. Forsuring av havene vil fortsette så lenge det er økende nivåer av CO2 i atmosfæren, rett og slett som et resultat av kjemiske og fysiske prosesser.

Lokale variasjoner i pH

Havets pH kan variere på grunn av lokale, regionale og årstidsmessige forhold. Veksling mellom fotosyntese og respirasjon kan gi lokale og kortsiktige pH-variasjoner som er betydelig større enn de forandringene som foreløpig har vært resultatet av langsiktig forandring i mengde CO2 i atmosfæren. Fotosyntese og respirasjon vil enten forbruke eller produsere karbondioksid. Disse fundamentale biologiske prosessene vil føre til svingninger i pH også gjennom døgnet og årstid. I indre Oslofjord er det observert at pH i overflatevannet øker 1 pH enhet fra vinter

12 biolog, nr. 1 2011

og frem mot sommeren. pH varierer også med dyp (Figur 1).

I kystnære farvann er pH i stor grad styrt av oksygenforhold og en svensk undersøkelse tyder på at oksygenkonsentrasjon, oksygenmetning, fosfatinnhold og silikatinnhold kan være viktigere drivere for pH enn andre faktorer som klorofyll a, CO2, North Atlantic Oscillation Index, pH i regn og alkalinitet i elvevann (Anderson, 2009).

I indre Oslofjord er det observert pH-minimum på dypere vann som i stor grad er korrelert til lave oksygenkonsentrasjoner. Forskjellen i pH mellom overflatelaget og vann med lave konsentrasjoner av oksygen kan fort bli 0,5 pHenheter. De fleste elver i Norge har pH som er langt lavere enn i sjøvann (lavere enn 7). Dette betyr at kystområder med brakkvann vil avrenningen fra land også føre til en noe redusert og vekslende pH avhengig av avrenning.

I utgangspunktet er det relativt lite data om pH og karbonatkjemien i norsk kystnært farvann.

I det store og hele ser det imidlertid ut til at de variasjoner en til nå har sett i slik områder er relativt store eller i alle fall i samme nivå som den gjennomsnittsreduksjon i pH som en antar vil komme som en følge av øket CO2 innhold i atmosfæren i løpet av dette århundret.

Effekter av forsuring

Høsten 2008 kom en rekke forskere sammen for å diskutere denne problemstillingen og resultatet ble Monaco-deklarasjonen (http://www.igbp.net/documents/ MonacoDeclaration2009.pdf). I deklarasjonen påpekes det at marin forsuring har startet og kan allerede detekteres, forsuringen vil akselerere i fremtiden hvis vi ikke reduserer utslippene av CO2.

Forsuringen vil ha effekter på ma-

rint liv og vil ha sosioøkonomiske effekter. Det oppfordres også til å sette i gang tiltak som kan redusere hindre/begrense slik forsuring. Norge som en fiskerinasjon og som et land med store interesser i akvakultur bør gå i bresjen for slik undersøkelser. Til nå har det i Norge vært lite midler til forskning på prosesser og effekter av marin forsuring.

Varierende respons hos marine organismer gjør det også vanskelig å forutsi effekter av havforsuring generelt, men forsuring av havet over en grense vil gi dramatisk reduksjon i artsmangfold og endring i artssammensetning.

Noe som vil kunne skje allerede om få tiår i kalde havområder.

Forsuring påvirker ulike fysiologiske prosesser. Det er imidlertid begrenset kunnskap om følsomhet for forsuring hos ulike organismegrupper. Det gjennomføres stadig nye studier og Doney et al. (2009) har gitt en oversikt over effektbildet; de fleste arter påvirkes negativt, men noen få positivt, ved lavere pH. Det mest skremmende er kanskje at en forsuring av havet er nærmest irreversibel innefor et tidsperspektiv på noen hundre år. Vi vet allerede nå litt om hva forsuringen vil kunne bety for marint liv, men i det store og hele så er det gjort lite på dette feltet og det er bare de siste 5-8 årene at det har kommet vitenskapelige studier som belyser problemstillingen.

Kalsifisering

Et hovedresultat i mange av studiene som er gjennomført er at organismer som danner kalkskall vil være spesielt utsatt for effekter av forsuring. Dette gjelder blant annet koraller, bløtdyr, foraminiferer og pigghuder. Mangel på kunnskap om marin forsuring er grunnen til at i Monaco deklarasjonen oppfordret politikere til å lansere initiativer som kan øke vår forståelse av effekten av marin forsuring slik at en bedre kan bedømme hvilke biologiske og sosioøkonomiske følger forsuringen vil få.

Mange marine organismer som skjell, pigghuder, snegl, koraller, børstemark, krepsdyr, forminiferer og visse alger har skall eller kalkskjelett eller andre strukturer bestående av kalsiumkarbonat.

Prosessen hvorved organismene bygger opp slike strukturer kalles kalsifisering. Aragonitt og kalsitt er to former for kalsiumkarbonat som bygges opp ved kalsifiering.

Hvilken form for kalsiumkarbonat som benyttes er artsavhengig. På grunn av sin struktur er kalsitt mindre løselig enn aragonit. Det betyr at redusert pH har vanskeligere for å løse opp kalkstrukturer av kalsitt enn strukturer av aragonitt.

For at en organisme skal kunne danne et normalt kalkskall må CO32- konsentrasjonen, som en av byggesteinene, være over et visst minimum. Ved redusert pH vil en fort komme i en situasjon hvor sjøvannet blir undermettet på CO32- og dermed korrosivt overfor kalsiumkarbonat (ligning 4 drives mot høyre). I en slik situasjon blir det vanskelig eller for energikrevende for den aktuelle organisme å danne kalkskall. Modellberegninger tyder på at en i arktisk i øvre vannlag, allerede innen en 10-årsperiode i enkelte områder, kan få såpass surt sjøvann at det blir korrosivt for aragonitt dersom ikke atmosfærisk CO2 holdes under 450 ppm (Steinacher et al. 2009).

Andre studier viser effekter både på skalldannelse og korrosjon hos ulike arter av skjell, riktignok ved en høyere grad av forsuring (Talmage & Gobler, 2010). Foreløpige målinger i Indre Oslofjord tyder også på at undermetning med både aragonitt og og til en viss grad kalsitt (Figur 2) kan være et problem for enkelte kalisiferende organismer. I hvilken grad undre metningen skyldes «forsuring», eutrofering/lite oksygen eller andre forhold er imidlertid foreløpig ukjent og trenger oppfølging.

Effekter på foraminiferer

Foraminiferer er en gruppe encellede organismer som har

stor økologisk betydning både i vannsøyla (30-35 % av total karbonflyt) og sediment i marine økosystem. Noen av artene bygger opp kalkskall mens andre setter sammen et skall av sedimentpartikler. Utenfor øya Ischia i Italia er det et sjøområde med soner som har ulik pH på grunn av utlekking av vulkansk gass som inneholder CO2. Området har vært brukt for å teste ut mulige effekter av redusert pH på forminiferer (Dias et al. 2010).

Resultatene viser at foraminiferfaunaen i et område med normal pH (8,2-8,14) var dominert av arter med kalkskall, mens faunaen i lav pH- området (pH ca 7,6) var dominert av foraminiferer uten kalkskall. Resultaten viser også at antall arter også gikk ned ved en redusert pH (se tabell 1) og at også for eksempel sneglearter var påvirket. Resultaten viser at «forsuring» påvirker diversitet. Det har akkurat (2011) blitt startet et stort forskningsprosjekt under det 7. rammeprogrammet i EU som skal bruke dette området som en naturlig laboratorium for studier av forsurings effekter på marine organismer.

Som nevnt ovenfor er foraminiferer en viktig gruppe i plankton og det er tegn som tyder på at foraminiferer i Sørishavet har tynnere kalkskall nå enn noen gang tidligere de siste 50 000 år og at dette er knyttet til forsuring (Moy et al. 2009). Vingesnegl er som nevnt ovenfor en annen planktonisk organismegruppe som synes å være følsomme for forsuring (Comeau et al. 2009).

Tabell 1. Antall foraminiferarteter i områder med ulik pH (Kilde Dias et al. 2010 pH

Antall arter

8,2

23

7,8

6

7,6

3

biolog, nr. 1 2011 13

Fysiologi

Det har av naturlige grunner vært størst fokus på kalkdannelse og erosjon av kalkskall knyttet til forsuring, men lavere pH vil også kunne ha mange andre effekter på marine organismer. Det er tegn som tyder på at også kalkdannende organismer som synes å klare seg greit under lavere pH må bruke mer ressurser (økt metabolsk kostnad). Binding og frigjøring av oksygen og CO2 fra respirasjonspigmenter er avhengig av pH og det er lett å tenke seg at respirasjon vil kunne påvirkes i arter som ikke har en sterk regulering av ionesammensetning, som mange virvelløse dyr (Pörtner, 2008). Det er mindre sannsynlig at virveldyr som fisk vil bli berørt i samme grad siden de har bedre mekanismer for regulering av det indre miljø.

Adferd

Forsuring kan imidlertid også tenkes å påvirke adferd og en organismes muligheter til å bruke lukt til å gjøre de rett valg med hensyn til egnet habitat. Munday et al.

(2009) gjorde forsøk med larver av klovnefisk (Amphiprion percula) for teste ut om pH i oppvektperioden på et senere stadie ville påvirke dere preferanse for ulike vanntyper. I forsøkene ble først eggene dyrket fra eggstadiet til de var klar for bunnslåing i sjøvann med følgende ulik surhetsgrad: pH 8,15 (normalt sjøvann), pH 7,8 og pH 7,6.

Når larvene var klare for bunnslåing, ble fiskens preferanse for vann av ulike vanntyper testet i en testrenne. Resultatet fra forsøkene viste at larver dyrket i normalsjøvann kan skille mellom lukter som har betydning for å velge gunstig habitat. Denne evnen forstyrres imidlertid når larvene ble dyrket i vann med pH 7,8 og larvene blir tiltrukket av luktestimuli som normalt virker avskrekkende. Evnen til å diskriminere lukter forsvant imidlertid helt hos larver som var dyrket i sjøvann med pH 7,6. Med andre ord: Surt hav kan påvirke ad-

14 biolog, nr. 1 2011

ferdsresponser som er viktige i en kritisk fase av en arts liv; ved en pH som kan inntreffe i nær fremtid i henhold til enkelte scenarier.

Hva kan vi gjøre for å bremse CO2 økningen i atmosfæren

Dette er et fundamentalt spørsmål. I utgangspunktet er det svært enkelt: Vi må redusere bruken av fossilt brennstoff og dermed utslippene av CO2 til atmosfæren. I praksis ser det ut til å være svært vanskelig å få generell aksept for at en skal la være å benytte de ressursene som finnes eller benytte dem langsommere.

Tenk eksempelvis på drakampen som utspilles om eventuell utnyttelse av nye oljefelt i Lofotoen området. I forbindels med dette er det utslipp av olje til det marine miljø som ses på som den verste faren, mens bruken av oljen og bidraget til utslipp av CO2 til atmosfæren knapt nok nevnes som innvending.

I teorien kan en tenke seg avbøtende tiltak som havlagring av CO2 og såkalt «carbon capture and storage: CCS». Havlagring innebærer deponering av innfanget CO2 i dyphavet. Havlagring er trolig uaktuelt i stor skala, blant annet fordi det vil gi store miljøeffekter i de vannmassene der CO2 i tilfelle skulle lagres.

CCS med lagring av CO2 i geologiske strukturer er en mer akseptabel metode når det gjelder havmiljø, men skal CCS monne er det snakk om å håndtere milliarder av tonn CO2. Eventuell utlekking fra deponert CO2 kan imidlertid gi lokale miljøeffekter.

I utgangspunktet er det derfor grunn til å være svært pessimistiske til i hvilken grad det er mulig å redusere tilførslene av CO2 til atmosfæren i en slik grad at det kan demme opp for den forsuringen en forventer de nærmeste årene.

Litteratur Andersson, P. 2009. Drivers of Marine Acidification in the Seas Surrounding Sweden. Report from SMHI (OCEANOGRAPHY No 102/2010), 54 s.

Comeau, S., Gorsky, G., Jeffree, R., Teyssié, J.-L., Gattuso, J.-P. 2009. Impact of ocean acidification on a key Arctic pelagic mollusc. Biogeosci. 6, 1877-1882.

Dias, B.B., Hart, M.B., Smart, C.W., Hall-Spencer, J.M. 2010. Modern seawater acidification: the response of foraminifera to high-CO2 conditions in the Mediterranean Sea. Journal of the Geological Society of London, 167, 843-846.

Doney, S.C., Fabry, V.J., Feely, R.A., Kleypas, J.A. 2009. Ocean acidification: the other CO2 problem. Annu. Rev. Mar. Sci. 1, 169-192.

Joos, F., Spahni R. 2009. Rates of change in natural and anthropogenic radiative forcing over the past 20000 years, Proc. Natl. Acad. Sci. USA, 105, 14251439.

McNeil, B.I., Matear, R.J. 2008. Southern Ocean acidification: a tipping point at 450-ppm atmospheric CO2. Proc. Natl.

Acad. Sci. USA, 105, 18860-18864.

Moy, A.D., Howard, W.R., Bray, S.G., Trull, T.W. 2009. Reduced calcification in modern Southern Ocean planktonic foraminifera. Nature Geosci. 2, 276-280.

Munday, P.L., Dixson, D. L., Donelson, J.M., Jones, G. P., Pratchett, M.S., Devitsina, G. V. og Døving, K. 2009.

Ocean acidification impairs olfactory discrimination and homing ability of marine fish. PNAS, 106, 1848-1852.

Pörtner, H.-O. 2008. Ecosystem effects of ocean acidification in times of ocean warming: a physiologist’s view. Mar. Ecol. Prog. Ser., 373, 203-217.

Talmage, S.C., Gobler, C.J. 2010. Effects of past, present, and future ocean carbon dioxide concentrations on the growth and survival of larval shellfish. Proc.

Natl. Acad. Sci. USA, 107, 1724617251.

Andre kilder til informasjon http://www.ocean-acidification.net/ http://www.igbp.net/ http://www.noaa.gov/

Om BIEDØD og dens konsekvenser Anders Nielsen1 Ørjan Totland2

og

1 Senter fro Økologisk og Evolusjonær Syntese (CEES), Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo 2 Institutt for Naturforvaltning, Universitetet for Miljø- og Biovitenskap

At Albert Einstein aldri uttalte seg om bier betyr jo ikke at ordene som har blitt lagt i hans munn er helt feil. Menneskeheten vil nok overleve mer enn fire år uten bier, men at en reduksjon i antall bier vil ha konsekvenser for oss mennesker er det liten tvil om.

Hva er bier?

«If the bee disappears from the surface of the earth, man would have no more than four years to live.»

Albert Einstein?

Dette utsagnet har, siden 1994, stadig blitt tilegnet Albert Einstein. Med andre ord, ca 40 år etter sin død ble en Nobelprisvinner i fysikk plutselig en kapasitet på verdien av økosystemtjenesten bier utfører. Dette har selvsagt ingen rot i virkeligheten. Albert Einstein uttalte seg selvsagt aldri om bier, og menneskeheten vil med all sannsynlighet klare seg mer enn fire år uten bier. Det som faktisk skjedde i 1994 var at Frankriket ble angrepet av en ny ukjent biesykdom, sukkerprisene økte og billig honning ble importert til Europa i store mengder.

Europeiske birøktere hadde derfor store tap av dyr, de fikk økte utgifter til vinterfôr og møtte økt konkurranse når de skulle selge honningen sin. Noe måtte gjøres.

Argumentasjonsrekken som ble brukt overfor myndighetene var som følger: Forsvinner birøkterne forsvinner biene, forsvinner biene forsvinner plantene vi spiser, forsvinner plantene vi spiser forsvinner vi. For å øke tyngden i argumentasjonen ble den spissformulert og tilegnet en meget vis og kjent person. En vandrehistorie var skapt.

Men først, hva er bier? Når avisene presenterer dramatiske artikler om bier, enten det er bier som plager folk, eller som forsvinner, er det som regel Europeiske honningbie (Apis mellifera) det er snakk om. På grunn av sykdommer og parasitter finnes ikke lenger denne arten vill i Europa, men opptrer i store tettheter i forbindelse med kommersiell birøkt i både Europa, Afrika og Amerika. I slekten Honningbier (Apis) finnes det flere arter. For eksempel Asiatisk honningbie (A. cerana) som også brukes kommersielt til både honningproduksjon og pollinering av landbruksvekster (Figur 1).

Europeiske honningbier er dog de mest effektive og viktigste pollinatorene og honningprodusentene, globalt sett.

Selv om honningbier er mer enn bare den europeiske arten vi kjenner fra våre områder utgjør denne gruppen kun en liten del av det biologiske mangfoldet biene representerer. Biene tilhører insektordenen Årevinger (Hy­ menoptera) hvor vi også finner andre kjenninger, som veps og maur. Årevingene er avanserte insekter med fullstendig forvandling og flere arter er sosiale, med arbeidsfordeling og kommunikasjon mellom individer. Biene finner vi i overfamilien Apoidea med et vell av grupper, familier og slekter. Globalt er det anslått at det finnes ca 20.000 biearter.

De fleste bier er varmekjære og i Norge er det kun identifisert 334

arter, hvorav 98 befinner seg på den nye norske rødlista (Hansen med flere 2010). Også i Sverige anses en tredjedel av villbieartene som truet. I Norge er humlene de viktigste bieartene når det gjelder pollinering, men også tamme honningbier og mange arter av solitære bier pollinerer både landbruksvekster og ville planter.

Hva er biedød?

Dagens nyhetsbilde om bier, er som regel relatert til biedød; at biene forsvinner. Biene det gjelder er som regel honningbier og i de senere år har fenomenet «Colony Collapse Disorder» (CCD) stadig vært omtalt i media (se faktaboks 1). CCD skiller seg fra tidligere utbrudd av massedød av bier ved at biene rett og slett forsvinner, noe som er svært uvanlig bieadferd. Birøkteren kommer ut til kubene om morgenen og det er ingen voksne bier å se. Det finnes egg og larver i massevis, men ingen voksne arbeidere til å ta seg av dem. Det finnes heller ingen døde arbeidere inne i kuben eller i umiddelbar nærhet. CCD skjer også raskt og påvirker store antall kuber. Per desember 2009 er det registrert CCD tilfeller i de fleste Amerikanske stater (Johnson 2010). At man i dag ikke vet hva som er årsaken til forsvinningene gjør det hele bare enda mer besynderlig. CCD’s mystiske natur har selvsagt gitt opphav til flere konspirasjonsteorier. Utenomjordiske har vært nevnt og mobilstråling er en stadig tilbakevendende årsaksforklaring. Hvordan mobilstråling påvirker bieadferd er jo noe som kan testes, men så vidt vi vet finnes det ingen gode studier som har sett på dette. Likevel er dette en historie som stadig dukker opp i media.

Amerikanske landbruksmyndigheter har lagt ned mye arbeide i

biolog, nr. 1 2011 15

Figur 1: Utbredelsen av artene i slekten Honningbier (Apis). Europeisk honningbie (A. mellifera) og Asiatisk honningbie (A. cerana) er de to viktigste kommersielle artene. Europeisk honningbie brukes også i Amerika. Kart utarbeidet av Pierre Franck (Franck 1999).

å finne årsaken til CCD. Israeli acute paralysis virus så en stund ut til å kunne være årsaken, men i 2009 hevdet spanske forskere at de hadde funnet årsaken, nemlig Nosema ceranae, en sopp (Higes med flere 2009). Men, amerikanske forskere tilbakeviste dette ved å vise til at N. ceranae også var å finne i friske bikuber (CCD working group 2006). Det ble tidlig foreslått at det mest sannsynlig er mer enn en faktor som må til for å utløse CCD, og i oktober 2010 kunne det virke som om løsningen var funnet. På TV2’s nettsider stod det å lese at «Jerry har løst bie-mysteriet«. Jerry J.

16 biolog, nr. 1 2011

Bromenshenk med flere viste at i bikuber som var angrepet av CCD fantes det både et RNA virus i tillegg til soppen N. ceranae. De hevdet derfor at kombinasjonen av disse to faktorene kunne være det som utløste CCD (Bromenshenk med flere 2010). Dette studiet er såpass ferskt at det er vanskelig å si hvor godt det treffer i å beskrive årsakssammenhengene mellom CCD og de foreslåtte utløsende faktorer, men det å studere flere faktorer samtidig virker å være en fruktbar tilnærming. Framtiden vil vise om dette er årsaken, en del av årsaken eller rett og slett et blindspor. Uansett vil løs-

ningen først finnes når man har identifisert hvilke tiltak som må til for å få bukt med både soppen og viruset.

I dag, i alle fall i USA, er CCD den viktigste årsaken til biedød, men, bier dør av mange andre årsaker også. For eksempel har åpen yngelråte vært, og er, et stort problem også her i Norge.

Det faktum at honningbier ikke lenger finnes ville i Europa skyldes mest sannsynlig introduksjon av midden Varroa destructor fra Asia, hvor den lever på asiatisk honningbie, A. cerana. Honningbier er også utsatt for infeksjoner av bakterier, sopp og virus, og

BOKS 1: Om Colony Collapse Disorder (CCD) Definisjon (Anonymous 2010):

1. En plutselig forsvinning av voksne arbeidere fra infiserte kuber som resulterer i svake eller døde kolonier med ett høyt antall larver relativt til voksne bier.

2. Fravær av døde arbeidere i og utenfor kuben.

3. Forsinket invasjon av typiske pestarter, som biller og møll, og kleptoparasitisme fra nærliggende bikuber.

4. Tettheten av parasittmidd (varroa og nosemia) er så lav at den normalt ikke skal ha økonomisk betydning.

ikke minst kombinasjoner av disse, jamfør Bromenshenk med flere (2010).

I tillegg til sykdommer og parasitter er det også rene menneskelige faktorer som bidrar til reduksjon i antall honningbier.

Færre birøktere, dårlig håndverk fra birøkternes side og ikke minst lite gjennomtengt landbrukspraksis generelt, er også med på å redusere det totale antallet honningbier, både i Europa og USA. I de fleste land i Europa har det de siste årene vært en nedgang i både antall birøktere og antall bikuber (Potts med flere 2010).

I USA har antallet bikuber blitt redusert fra 5,9 millioner i 1947 til 2,6 millioner i 2004 (Committee on the Status of Pollinators in North America 2007) . Stress ved transport, overmedisinering og feilernæring er eksempler på hvordan birøkterne selv kan være årsaken til biedød (CCD working group 2006). I California i perioden 1966-79, før V. destructor midden kom til USA, stod insektmidler alene for ødeleggelsen av over en million bikuber og resulterte i 10 % reduksjon i biebestanden (Committee on the Status of Pollinators in North America 2007). Her var det altså bøndene selv som forårsaket det meste av biedøden.

I tillegg til reduksjonen i antallet tambier foregår det også en

bekymringsfull reduksjon i antallet arter og individer av villbier.

I tillegg til verdien disse artene representerer for det biologiske mangfoldet er villbier også viktige pollinatorer av både ville planter og landbruksvekster. Problemet med villbier, som med alle andre aspekter av biologisk mangfold, er at vi mangler data å sammenligne dagens status med. Hvor mange bier var det før? Det er ikke så godt å si, for det var ingen som talte. Noen studier har likevel klart å finne sammenlignbare data som har gjort dem i stand til å følge utviklingen i biesamfunnet over tid. Koos Biesmeijer med flere (2006) sammenliknet data fra Storbritannia og Nederland i tidsepokene før og etter 1980 og fant at det var en nedgang i både antall bieindivider og biearter.

Rasmont med flere (2006) rapporterte tilsvarende nedgang i biebestanden i Belgia og trakk i tillegg fram nedgangen i antall humler i Europa. De viste til flere konkrete arter hvis utbredelse har blitt redusert betraktelig de siste 50-100 årene. Den norske rødlista viser også at mange norske biearter ikke lenger finnes i fylker hvor de tidligere er observert (Hansen med flere 2010).

Det Amerikanske Forskningsrådet har gitt ut en bok om statusen til pollinerende insekter i nord Amerika (National Reseach Co-

uncil 2007). Denne handler i stor grad om bier og peker på ulike faktorer som truer bestanden av både honningbier og ulike grupper av villbier. God taksonomisk kunnskap om bier er mangelvare de fleste steder i verden. Dette trekkes spesielt frem i boka til National Research Counsil (2007).

Det er nok ikke utenkelig at det vil bli identifisert nye biearter for Norge også i fremtiden, bare noen med kunnskap nok om bier tar seg tid til å lete skikkelig.

Hva er årsaken til biedøden?

Det er begrenset med tilgjengelige data på statusen og endringer i verdens biesamfunn. Det er likevel grunn til å tro at nedgang både i antall arter og individer av villbier er et globalt fenomen. Når det gjelder honningbier er reduksjonen i antall bier godt dokumentert i Europa og Amerika. Man kan derfor hevde at det foregår en form for biedød. Så hva kan denne biedøden skyldes? Over har vi presentert noen årsaker til hvorfor antallet honningbier går nedover. Men hva er de viktigste truslene for de ville biene? De viktigste trusler for det biologiske mangfoldet generelt gjelder også for villbier. Fragmentering og reduksjon av habitat er hovedutfordringen for mange arter, også bier.

For å kunne opprettholde leve-

biolog, nr. 1 2011 17

dyktige populasjoner trenger villbier store nok arealer til at de får tilgang til viktige ressurser. For det første må biene ha tilgang til mat (blomsterressurser) gjennom hele sommersesongen (hele året i mer tropiske strøk). Maten må også ha en variasjon som dekker deres næringskrav (for eksempel både nektar og pollen). Både solitære og sosiale bier trenger steder å bygge bol, for eksempel tørre sandbakker, hule trær eller steinurer. Både næringstilgang og tilgang på steder for bygging av bol har blitt identifisert som viktige faktorer for å opprettholde mangfoldet av villbier (Potts med flere 2005; 2006, Hansen med flere 2010). Også studiet til Biesmeijer med flere (2006) peker på nedgang i tilgjengelig habitat som hovedårsaken til nedgangen i antallet vilbier. Arealbruk generelt og landbrukspraksis spesielt er helt opplagt viktige faktorer for mangfoldet av bier. Store enheter av monokultur-landbruk vil selvsagt redusere tilgjengeligheten av både steder hvor biene kan bygge bol i tillegg til den reduksjon det innebærer i tilgjengelige blomsterressurser. Kantvegetasjon og åkerholmer er i så måte viktige leveområder for biene.

Invaderende arter, både konkurrerende bier og arter som på annen måte påvirker ressursgrunnlaget (for eksempel planter med dårlige blomsterressurser) kan bidra til å redusere mangfoldet av villbier. Når det gjelder innføringen av honningbier så er effekten på stedegne biesamfunn ikke entydig. Her er det få studier som dokumenterer tydelige negative effekter.

Klimaendringer kan påvirke overlevelsen til bier både direkte og indirekte via klimaeffekter på plantene de lever av. Vi har tidligere studert hvordan klimaendringer kan påvirke samspillet mellom planters reproduksjon og bestøvende insekter, inkludert bier (Hegland med flere 2009, Kjøhl med flere 2011). Vi fant at det er lite forskning å støtte seg på, men det er helt klart grunn

18 biolog, nr. 1 2011

til å tro at både naturlige økosystemer og landbruksproduksjon som er avhengig av pollinerende insekter kan bli negativt påvirket av klimaendringer. Bienes ve og vell vil i neste omgang forringes ytterligere da de er avhengig av tilgjengelig næring fra plantene i form av pollen og nektar.

Sykdommer og giftige kjemikalier kan også påvirke villbier.

Insektmidler myntet på skadeinsekter vil kunne påvirke både honningbier og villbier og sykdommer og parasitter finnes også hos villbier.

En ting som er helt sikkert er at de faktorer som påvirker mangfoldet av bier ikke virker alene. I den senere tid har det blitt ett økt fokus på hvordan kombinasjonen av ulike stressfaktorer sammen kan utgjøre en større trussel for det biologiske mangfoldet enn summen av enkeltfaktorene hver for seg. Schweiger med flere (2010) studerte hvordan klimaendringer kan øke faren for at eksotiske arter etablerer seg og negativt påvirker samspillet mellom planter og pollinerende insekter, mens Bromenshenk med flere (2010) undersøkte både et virus og en sopp når de lette etter løsningen på bie-mysteriet. Poenget er at 1+1 ikke nødvendigvis blir 2, men kanskje 3 eller 5 eller 10 når man snakker om hvor sterkt effekten av flere stressfaktorer sammen påvirker det biologiske mangfoldet.

Hva er det egentlig biene driver med?

En hver art har en verdi i seg selv.

Men, når det gjelder bier kan man lett måle også hva slags verdi de har for mennesker direkte gjennom den økosystemtjenesten de leverer som pollinatorer. Bier pollinerer ville planter og er derigjennom premissleverandører for hvilke planter som vil reprodusere og dermed for hvordan plantesamfunnet blir seende ut. Men vel så viktig for menneskeheten er bienes pollinering av landbruksvekster. Svært mange av frukt-

og grønnsaksartene vi spiser er avhengig av insektbestøvning for å produsere optimal avling.

I tabell 1 lister vi noen hovedgrupper av nyttevekster og data på hvor viktig insektbestøvning er for produksjonen. Summene som er oppgitt her er nok ganske konservative og innbefatter kun matproduksjon til mennesker.

Når vi snakker om kommersielle og ernæringsmessige forhold driver biene stor sett med pollinering og i relativt liten grad med kommersiell honningproduksjon.

Honningproduksjon kan selvsagt være en viktig inntektskilde for den enkelte birøkter, men blir, i den store sammenhengen, langt fra den viktigste oppgaven biene gjør for menneskeheten.

Insektenes, og da i første rekke bienes, bidrag til landbruksproduksjon har blitt forsøkt kvantifisert en rekke ganger. For Storbritannia er det mest oppdaterte tallet £430 millioner per år (Tom Breeze personlig meddelelse), mens det globalt har vært anslått en størrelsesorden på $153 milliarder (Gallai med flere 2009). I tabell 1, som er hentet fra Gallai med flere (2009), er det listet opp en rekke grupper landbruksprodukter sortert etter hvor sensitive de er for en nedgang i insektbestøvning. Av tabellen ser vi at mange nyttevekster er svært avhengige av insekter for å produsere det vi høster fra dem. Nederst på lista ser vi at kornsorter (vindbestøvet) og rotfrukter (hvor det vi spiser ikke er relatert til bestøvning) ikke har noen åpenbar risiko forbunnet med redusert bestøvning.

Hvor kommer disse tallene fra?

Er de mer enn bare resultatet av å tenke på et tall? Ja, fordi en plantes avhengighet av insekter for matproduksjon kan regnes ut eksperimentelt ved å sammenligne produksjonen med og uten pollinerende insekter tilstede.

Tomater for eksempel vokser seg større hvis de blir aktivt pollinert, noe som skjer mest effektivt ved hjelp av humler. I boks 2 gjør vi rede for hvordan man

Tabell 1: Det økonomiske bidraget fra bestøvende insekter til verdens matvareproduksjon. Hovedkategorier rangert etter grad av avhengighet av insekter (etter Gallai med flere 2009).

Average value of a production unit per metric ton

Total production economic value (EV) 109€

Insect pollination economic value (IPEV) 09€

Rate of vulnerability (IPEV/EV) %

Stimulantcrops1

1225

19

7.0

39.0

Nuts

1269

13

4.2

31.0

452

219

50.6

23.1

385

240

39.0

16.3

468

418

50.9

12.2

Pulse6

515

24

1.0

4.3

Spices

1003

7

0.2

2.7

Cereals

139

312

0.0

0.0

Sugar crops

177

268

0.0

0.0

Roots and tubers

137

98

0.0

0.0

Crop category

2

Fruits

3

Edibleoilcrops Vegetables

4

5

All pooled together 1618 152.9 9.5 1 2 3 Eksempler: Kaffe og kakao. Mandler, cashew, hassel. Epler, pærer, vannmelon, kiwi, blåbær, appelsin, fersken. 4 Raps, soya, solsikke. 5 Tomater, agurk, auberginer, brokkoli, squash. 6 Erter, bønner.

enkelt kan regne ut hvor mye av landbruksproduksjonen pollinerende insekter bidrar med. For eksempel, tomatprodusent Ola Normann fra Jæren, produserer 20 tonn tomater hver sesong. Fra boks 2 ser vi at avhengighets indeksen til tomater er 0,3. La oss, for enkelhetsskyld, si at Ola får 1 krone per kilo for sine tomater.

Hans bruttoinntekt fra tomatproduksjon er da 20 millioner kroner. Av dette har humler bidratt med 0,3*20.000.000,- det vil si 6.000.000,-. På nasjonal skala kan man også regne verdien av bienes bidrag. I 2007 eksporterte Uganda kaffe av typen Coffea arabica for $227 millioner. Avhengighetsindeksen til C. arabica er 0.39.

Insekter bidro dermed til $88,5 millioner av Ugandas eksportinntekter fra kaffe. Vietnam, verdens tredje største kaffeprodusent, har valgt å satse på en annen kaffeart, nemlig C. canephora, også kalt robusta. Denne arten har en avhengighetsindeks på 1, det vil si at uten insekter blir det ingen

kaffebønneproduksjon idet hele tatt. Vietnams eksportinntekter fra kaffe, på €450 millioner per år, er altså 100% avhengig av insekter som pollinerer kaffeplantene.

Noen konklusjoner

Colony Collaps Disorder skaper overskrifter og er per i dag et mysterium. Men, dette syndromet rammer bare tamme honningbier og er ett landbruksteknisk, eventuelt veterinærmedisinsk problem. Bedre birøkterpraksis og medisiner vil kunne løse dette problemet så fort man har identifisert hvilke faktorer som utløser syndromet. Mer dramatisk er nedgangen i artmangfoldet og antallet av villbier. Det er mye som tyder på at antallet villbier er synkende og det er all grunn til å tro at nedgangen i antallet bier og deres artsmangfold påvirker både ville planter og landbruksproduksjon. Vi mangler gode historiske data for å dokumentere nedgangen i biebestander og biediver-

sitet, men det finnes flere gode studier som likevel antyder en nedadgående trend.

Einstein var ikke spesielt opptatt av bier og menneskeheten kommer til å overleve mer enn fire år uten bier. Det er likevel grunn til økt oppmerksomhet omkring nedgangen i antallet villbier da vi vet hvilken viktig økosystemtjeneste bier representerer og hvor alvorlige konsekvensene kan bli hvis de forsvinner. Et mer intenst landbruk, en reduksjon i udyrket areal og et klima i endring vil trolig ytterligere redusere antallet bier. I så fall vil det få konsekvenser for både naturlige økosystemer og landbruksproduksjonen i framtiden.

Referanser Anonymous (2010) «A Field Guide to Honey Bees and Their Maladies».

Pennsylvania State University. http:// pubs.cas.psu.edu/FreePubs/PDFs/ AGRS116.pdf Artsdatabanken 2010.

Artsdatabanken>Aktuelt. http:// www.artsdatabanken.no/ArticleList.

biolog, nr. 1 2011 19

BOKS 2: Matematikken bak verdien av bestøvning Verdien av bestøvende insekter kan regnes ut ved å sammenligne landbruks-produksjon med og uten bestøvning. Vi bruker to identiske drivhus med tomater som eksempel.

• I drivhus 1 sørger vi for at det er nok humler til å utføre det som trengs av bestøvning. Verdien av tomatproduksjonen fra dette drivhuset kaller vi A. • I drivhus 2 sørger vi for at ingen humler slipper inn. Verdien av tomatproduksjonen fra dette drivhuset kaller vi B. Avhengighetsindeksen til tomatene blir da: 1-B/A Etter en tur på grønnsaksmarkedet finner vi at tomatene i drivhus 1 ble solgt for 100.000,- (A i ligningen over). Tomatene fra drivhus 2 derimot ble solgt for kun 70.000,- (B i ligningen over). I drivhus 1 hadde altså humlene økt verdien av tomatene fra 70.000, til 100.000,-. De hadde bidratt med 30.000,- i tomatproduksjon Avhengighetsindeksen til tomatene er altså: 1-70.000/100.000 = 0.3

aspx?m=6&amid=4643 Biesmeijer, J. C., S. P. M. Roberts, M. Reemer, R. Ohlemuller, M. Edwards, T. Peeters, A. P. Schaffers, S. G. Potts, R. Kleukers, C. D. Thomas, J. Settele, and W. E. Kunin. 2006. Parallel declines in pollinators and insect-pollinated plants in Britain and the Netherlands.

Science 313:351-354.

Bromenshenk, J. J., C. B. Henderson, C. H. Wick, M. F. Stanford, A. W. Zulich, R. E. Jabbour, S. V. Deshpande, P. E. McCubbin, R. A. Seccomb, P. M. Welch, T. Williams, D. R. Firth, E. Skowronski, M. M. Lehmann, S. L. Bilimoria, J. Gress, K. W. Wanner, and R. A. Cramer. 2010. Iridovirus and Microsporidian Linked to Honey Bee Colony Decline. PLoS ONE 5.

CCD working group (2006). «Fall-Dwindle Disease”: Investigations into the causes of sudden and alarming colony losses experienced by beekeepers in the fall of 2006. http://maarec.psu.edu/pressReleases/FallDwindleUpdate0107.pdf Committee on the Status of Pollinators in North America. 2007. Status of pollinators in North America. The National Academies Press, Washington, D.C., USA. Franck, P. 1999. Approche génétique des questions évolutives associées à la sociobiologie et à la phylogéographie de l›abeille domestique (Apis mellifera L.), Ecole Nationale Supérieure Agronomique de Montpellier.

Gallai, N., J.-M. Salles, J. Settele, and B. E.

20 biolog, nr. 1 2011

Vaissière. 2009. Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator decline.

Ecological Economics 68:810-821.

Hegland, S. J., A. Nielsen, A. Lázaro, A.-L. Bjerknes, and Ø. Totland. 2009. How does climate warming affect plant-pollinator interactions? Ecology Letters 12:184-195.

Higes M, Martín-Hernández R, GarridoBailón E, González-Porto AV, GarcíaPalencia P, et al. (2009) Honey bee colony collapse due to Nosema ceranae in professional apiaries. Environ Microbiol Reports 1: 110–113.

Johnson R. 2010. Honey Bee Colony Collapse Disorder. CRS Report for Congress. 7/5700 - RL33938 Kjøhl, M., A. Nielsen, and N. C. Stenseth. in press. Potential effects of climate change on crop pollination. FAO, Rome.

Hansen, L. O., O. J. Lønnve og F. Ødegaard. 2010. Veps, Hymenoptera. I: Kålås, J. A., Å. Viken, S. Henriksen, S. Skjelseth (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge Rasmont, P., A. Pauly, M. Terzo, S. Patiny, D. Michez, S. Iserbyt, Y. Barbier, and E. Haubruge. 2006. The survey of wild bees (Hymenoptera, Apoidea) in Belgium and France. In Status of the World’s Pollinators. Rome: Food and Agriculture Organisation of the United Nations. 18 pp.

Potts, S. G., B. Vulliamy, S. Roberts, C. O›Toole, A. Dafni, G. Ne›eman, and P.

Willmer. 2005. Role of nesting resources in organising diverse bee communities in a Mediterranean landscape.

Ecological Entomology 30:78-85.

Potts, S. G., T. Petanidou, S. Roberts, C. O›Toole, A. Hulbert, and P. Willmer.

2006. Plant-pollinator biodiversity and pollination services in a complex Mediterranean landscape. Biological Conservation 129:519-529.

Potts, S. G., S. P. M. Roberts, R. Dean, G. Marris, M. A. Brown, R. Jones, P. Neumann, and J. Settele. 2010. Declines of managed honey bees and beekeepers in Europe. Journal of apicultural research 49:15-22.

Schweiger, O., J. C. Biesmeijer, R. Bommarco, T. Hickler, P. Hulme, S. Klotz, I. Kühn, M. Moora, A. Nielsen, R. Ohlemuller, T. Petanidou, S. G. Potts, P. Pysek, J. C. Stout, M. Sykes, T. Tscheulin, M. Vilà, G.-R. Wather, and C. Westphal. 2010. Multiple stressors on biotic interactions: how climate change and alien species interact to affect pollination. Biological Reviews 85:777-795.

AREALENE

En endelig og sårbar ressurs Det gnages på norsk natur. Bit for bit krymper ulike naturtyper, og sammenhengende natur blir stadig mer sjeldent. Hvert enkelt inngrep kan synes lite, men ved å kjøre virkeligheten i «hurtig kino» trer de langsiktige virkningene fram.

Sigmund Hågvar, UMB

I 1900 lå 48 prosent av arealene mer enn 5 kilometer fra vei og andre tyngre naturinngrep. Slike «villmarksområder» utgjorde 34 prosent i 1940 og er i dag på under 12 prosent. I Sør-Norge er andelen nede i fem prosent. Vi overvåker nå det videre tapet av sammenhengende natur, men har ikke satt i gang virkemidler som stopper tapet. Jeg er ganske sikker på at fremtidige generasjoner heller vil ha intakt natur enn en nøyaktig beskrivelse av hvordan den forsvant.

Ved hjelp av flyfotos, kart, bilder og statistikk kan man dokumentere det gradvise tapet av en rekke naturtyper, som urskogene, fjellet, kystnaturen, våtmarkene og vassdragene. Areal er en endelig ressurs, og arealet av intakt natur kan bare holdes konstant eller minke. Det tar 10 000 år å lage en kalkmyr med orkideer, og den kan ikke flyttes.

Ifølge rødlista av 2006 har hele 3800 arter større eller mindre problemer innenfor landets grenser, og for 85 prosent av dem er trusselen at vi bruker arealene feil. Nesten halvparten av disse «rødlistede» artene er knyttet til skog, og vern av gammel skog er et viktig tiltak for å redde arter.

Nedbyggingen av kystnaturen i Oslofjord-området har blant annet ført til at den vakre sommerfuglen klippeblåvingen er forsvunnet, bortsett fra en liten, sårbar restbestand ved Halden.

Situasjonen står i grell kontrast til Stortingets mål om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010. I 2007 (Dokument nr. 3:11, 2006-2007) ga Riksrevisjonen en knusende dom over norsk arealpolitikk: • Store, sammenhengende naturområder reduseres.

• Byggingen på snaufjellet og i skoggrensa har økt med om lag 25 prosent fra 1985 til 2005.

• Byggingen i strandsonen avtar ikke. I noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen vært høyere etter 1995 enn i perioden 1985-1995.

• Byggingen langs vassdragene øker.

Riksrevisjonens klare konklusjon var: «Dagens arealforvaltning bi­ drar til en nedbygging av områder som Stortinget har vektlagt skal ivaretas».

Status for norsk natur • Klimadebatten har i betydelig grad satt søkelyset på truslene mot naturen og økosystemene.

Men klimaproblemene er bare

et symptom på et altomfattende press mot naturarealene.

• Villmarkene: Villmarksområder, definert som arealer mer enn 5 km fra vei og andre store inngrep, er redusert med tre fjerdedeler i løpet av de siste hundre år. Sør-Norge har nå bare 5 prosent villmark. Fylker som Østfold, Vestfold og Akershus har mistet all villmark.

• Fjellet: Vi har et europeisk ansvar for å bevare villreinen.

Sør-Norges villreinbestand er imidlertid nå delt opp i 23 mindre bestander, som hver for seg er sårbare. Byggingen på snaufjellet og i skoggrensa er økende.

• Kysten: Byggingen i strandsonen avtar ikke, og er i noen fylker økende. Omfattende vindmølleplaner utgjør en ny og betydelig trussel mot kystnaturen.

• Vassdragene: Byggingen langs vassdragene øker. De små vassdragene trues nå av omfattende planer om småkraftverk.

Småkraftverk kan også tillates i vernede vassdrag. Nye store kraftlinjer kan ødelegge unik natur.

• Våtmarkene: Deltaer, som blant annet er viktige mellomlandingsplasser for trekkfugl, er blitt en truet naturtype.

Svært fuglerike våtmarker på Jæren er for lengst tørrlagt. Få av de rike orkidémyrer i landet er fremdeles intakte.

• Urskogene: Ekte urskog er nesten helt borte. Skog eldre enn 160 år (som er langt yngre enn urskog) utgjør bare 2,3 prosent. Omtrent halvparten av rødlisteartene er skogslevende. Kalkfuruskoger med en

biolog, nr. 1 2011 21

Villmarkspregede områder i Norge Områder som ligger mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep

Villmarkspregede områder i Norge Områder som ligger mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep

1900

1940

2003

Kilde: Brun, M. NOU-1986 / Geodatasenteret AS 2004. Redaksjonell bearbeiding og grafisk produksjon: Geodatasenteret AS 2004

1900 1903

1940 1940

20032003

Kilde: Brun, M. NOU-1986 / Geodatasenteret AS 2004. Redaksjonell bearbeiding og grafisk produksjon: Geodatasenteret AS 2004

22 biolog, nr. 1 2011

rik flora er truet.

• Kulturlandskapet: Mosaikken i kulturlandskapet forsvinner, særlig blomsterrike slåtteenger som er viktige for artsmangfoldet. En tredjedel av de rødlistede artene holder til i kulturlandskapet.

• Byenes grønne lunger: Grønne områder i byene bygges ned. Oslo fortsetter å tape sine grønne lunger, som er viktige for innbyggernes trivsel.

En redningsaksjon for den norske naturarven ?

En redningsaksjon for den norske naturarven er fullt mulig dersom politikerne vil (cfr. Stortingets mål om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010).

Viktige elementer vil være:

Øk vernet av ulike naturtyper

Særlig viktig er det å øke skogvernet fra nåværende 2,0 prosent til minst 5 prosent. Sverige og Finland har allerede vernet ca.

5 prosent av sine skoger og skal høyere. Finske undersøkelser tyder på at hele 10-20 prosent av skogen må vernes dersom vi skal ta artsmangfoldet med oss inn i fremtiden.

Kartlegg artsmangfoldet og truslene mot artene

Det ferske norske Artsprosjektet (etter mønster fra Sverige) som skal bedre oversikten over landets artsmangfold, artenes miljøkrav og deres trusler, må bli permanent og utvides. Det må utdannes ekspertise i en rekke organismegrupper hvor Norge har manglende eller svak kompetanse, Direktoratet for naturforvaltning overvåker hvordan våre siste villmarker fortsetter å krympe.

Likeledes overvåkes hvordan inngrepene fortsetter i våre deltaer, som blant annet er viktige for fuglelivet. Men det tas ikke skikkelig grep for å stoppe tapet av disse naturverdiene.

Kan «rikspolitiske retningslinjer» redde natur som ikke er vernet etter naturvernloven?

Langs vernede vassdrag forsøker man å redde naturverdier gjennom såkalte rikspolitiske retningslinjer. Dette redskapet kunne man kanskje utvide og forsterke til å stoppe tapet av de naturtypene som nå overvåkes.

Foruten villmarker og deltaer er det behov for å sette arealmessige grenser for hvor man ikke får lov å gjøre inngrep. Det er for eksempel behov for å kartlegge følgende: 1. Hvilke kyststrekninger har så store verdier landskapsestetisk, turistmessig, eller ut fra naturtype og artsmangfold, at de ikke bør nedbygges av vindmøller eller hytter? I dag gjør man samme feil som ved vassdragsutbyggingen: Man bygget ut halvparten av vassdragene før man fikk planer om hvilke vassdrag som burde fredes. En konsekvensutredning over verneverdig kystnatur trengs. Det planlegges omfattende inngrep i norsk kystnatur, med vindmølleparker, veisystemer og kraftlinjer, som er mye mer omfattende enn den hyttebyggingen i strandsonen som egentlig er forbudt. En annen feil er at regjeringen ikke diskuterer energibehovet og mulighetene for å klare oss med den betydelige energien vi allerede har. Fordi regjeringen ønsker at energiforbruket skal øke, vil «grønn, fornybar energi» neppe erstatte miljøfiendtlig energi, men komme på toppen, slik at vi kan fortsette å sløse.

2. Hvilke fjellområder som ikke skal nedbygges av hyttefelt. En totalkartlegging av villreinens leveområder vil være til god hjelp.

3. Hvilke områder/vassdrag hvor det ikke skal bygges småkraftverk. Småkraftverkene er en ny trussel mot den vassdragsnaturen som vi trodde vernet seg selv.

Det kan bl.a. gå ut over vår na-

sjonalfugl, fossekallen, og det kan endre det landskapsbildet som turistene kommer for å oppleve.

Det kan til og med gis tillatelse til småkraftverk i vernede vassdrag.

4. Buffersoner burde anlegges omkring sårbare verneområder for å hindre slitasje og for stor turistvirksomhet i kantområdene.

Skjøtselsbehov i kulturlandskapet og i verneområder

En del naturtyper trenger varig skjøtsel for at naturtypen og artsmangfoldet i den skal opprettholdes på lang sikt. Dette gjelder for eksempel artsrike slåtte- og beiteenger i kulturlandskapet.

Mens vi kartlegger, forsvinner slike kulturbetingete naturtyper, fordi de ofte ikke er lønnsomme å drive på gamlemåten. Skjøtselsplaner bør utarbeides systematisk innen hver kommune, ikke bare der hvor våkne grunneiere søker om tilskudd. Så mye som en tredjedel av våre verneområder har mer eller mindre behov for skjøtselstiltak, men midler til å følge opp dette mangler. Statens naturoppsyn (SNO) bør utvides og få betydelige og langsiktige skjøtselsoppgaver.

Miljøvernledere og miljøbudsjett i alle kommuner

Kommunene må få tilbake heltidsansatte miljøvernledere, som kan tenke langsiktig og økologisk. I dag har over 90 prosent av kommunene sagt opp miljøvernlederne. Samtidig som kommunene tillegges stadig mer ansvar for naturverdier og langsiktig arealdisponering, er deres kompetanse på dette området synkende. I regjeringens Soria Moria-erklæring sies det at kommunenes kompetanse i naturforvaltning skal økes, men det har ikke skjedd.

Kommunene må også gis midler slik at de bedre kan registrere viktige naturtyper og lokaliteter for rødlistede arter. Det som hittil

biolog, nr. 1 2011 23

er gjort har ofte dårlig kvalitet.

Stramme inn kommunenes kreative forbruk av natur

Kommunenes frihet i arealdisponeringen må strammes kraftig inn dersom nasjonale mål om arealbruken skal oppfylles. Man bør vurdere å frata kystkommuner dispensasjonsretten for strandloven. Fylkesmannen bør også kontrollere kommunenes byggeplaner i fjellskog og på snaufjell. De siste, sammenhengende villmarker bør bevares.

Klimatrusselen: Opprett «biologisk krabbefelt»

Det bør opprettes «biologiske krabbefelt», dvs. intakte striper med natur fra lavland til fjellet.

Disse kan fungere som rømningsveier når klimaet blir varmere. I stedet for å vandre flere titalls mil nordover, kan artene trekke en kort strekning oppover i høyden for å finne igjen sitt klima (se referanse under).

Streng praktisering av den nye Naturmangfoldloven

Den nye naturmangfoldloven krever at alle sektorer i samfunnet tar miljøansvar. Man har innført helt nye prinsipper, som at tvilen skal komme naturen til gode, at den som skader natur skal betale, og at man skal se på totalbelastningen av naturen. «Prioriterte arter» og «utvalgte naturtyper» skal få egne handlingsplaner. Dette setter store krav til bl.a. skogbruket og kommunale arealplanleggere. Det er viktig at loven blir praktiserte strengt fra starten av.

Undervisning og inspirasjon til ungdommen

Det bør gis et undervisningsløft for ungdommen når det gjelder naturglede, økologisk forståelse og engasjement innen natur- og miljøvern.

24 biolog, nr. 1 2011

For mer om dette temaet: Les også boka Norsk natur - farvel?

Opprett et naturarv-fond

Norge har et kulturarv-fond, men mangler et naturarv-fond. Avkastningen kan bl.a. gå til årlige tiltak for å bevare truede arter og naturtyper. For eksempel kan grunneiere som har truede arter eller naturtyper på sin eiendom (skog/kulturlandskap), og som forvalter disse godt, gis en økonomisk belønning.

red.

Litteratur Berntsen, B. & Hågvar, S. 2010. Norsk natur – farvel? En illustrert historie.

2. utgave. Unipub forlag. ISBN 978-827477-459-9 Hågvar, S. 1994. Kan biologiske krabbefelt redde arter fra drivhusdøden? Biolog 2/3, 25-28.

BIOLUM I NESCENS – pluss og minus I havet lever mange organismer­som produserer lys eller har lysorgan. Organismene blir før eller senere spist av andre, og i dem kan byttet fortsette å lyse – i munn, svelg og mage.

På stort dyp, og om natten, er havet mørkt, og en fisk som har spist lysende bytte kan røpe seg med en innvendig «tent lykt». For fisk som ofte fanger lysende bytte blir det viktig å blende av indre lys med svart pigment i hud, munn, svelg, mage og bukhinne.

Bjørn Berland, professor emeritus, Institutt for biologi, Universitetet i Bergen bjornberland@gmail.com

↑ Krill har mange lysorgan og den som spiser krill må gjerne blende av for å ikke lyse selv.

Foto: Rudolf Svensen, UWPhoto.

Mange organismer har celler og organ i kroppen som produserer og sender ut lys – det kalles bio­ luminiscens. Lyset, som dannes ved kjemiske reaksjoner, er kaldt i betydningen at det ikke utvikler varme. Lysproduksjonen skyldes reaksjoner styrt av enzymer, substratet er luciferin og enzymet luciferase. Men i noen tilfelle produseres lyset ikke av organismen, men av bakterier som lever på eller i organismen. Bioluminiscens forekommer hyppigst i marine dyr - protozoa, svamper, nesledyr, ribbemaneter, slimormer, leddormer, krepsdyr, pigghuder, mollusker, hemichordater, sekkedyr og fisk. Evnen å produsere lys må ha oppstått uavhengig mange ganger i løpet av evolusjonen.

Også på landjorden har endel leddyr utviklet bioluminiscens – skolopendere, tusenbein og biller.

Vi har minst ett norsk eksempel, St. Hansormen, Lampyris noc­ tiluca, som er en bille. Hunnen, som ikke har vinger holder seg i ro i vegetasjonen, hun har lysorgan på undersiden av halen.

Hannen, som har vinger, har også et lite lysorgan på halen. Hunnen

signaliserer med lyset til hannene at «her er jeg», og hun oppfatter lysblinkene som hannene sender ut. I varmere strøk har hannene av andre biller, fireflies, også blinkende lysorgan på halen. Det er kjent flere arter som alle har egne blinkefrekvenser, derved kan hunnene og hannene av samme art møtes. Dette er plussvarianten av bioluminiscens. Altså fordelen.

I havet er det mye bioluminiscens, både encellete og flercellete organismer har lysorgan eller har lysende sekreter de sender ut (Nicol 1963). Reaksjonen mellom luciferin og luciferase krever oksygen. En variant av luciferin er et lite molekyl coelenterazine, som får mange marine organismer til å «gløde» i mørket. I følge Marchant (2000) får organismene coelenterazine med næringen, og lysproduksjonen er en funksjon av at oksygen nøytraliserer frie radikaler, dette kan være det primære, lysproduksjonen er sekundær.

Om organismene slår på lyset om dagen kan vi ikke se det, men når mørket faller på i milde høstkvelder ser vi lysblinkene som

biolog, nr. 1 2011 25

morild eller mareld, i kjølvannet og i åretakene. Mange marine organismer lyser slik, særlig kjent er Noctiluca som er en dinoflagellat. Det er også kjent mange alger, maneter, ribbemaneter, sjøfjær, koraller, blekksprut, krepsdyr og fisk med lysorgan. Bakterier kan også lyse, i min barndom opplevde jeg en natt å se en flekket fisk som hang på veggen lyse svakt grønt.

Hvilken funksjon har denne lysproduksjonen – er de signaler som skal oppfattes av individer av samme art for å holde kontakt med artsfrender, eller er de ment som varsel for andre? Eller skal de signalisere kjønn, sende ut lysende sekretskyer for å unnslippe farer osv. Bakgrunnslys ovenfra kan føre til at hos mange kan lysorganene «lyse» nedover, slik at sett nedenfra mot svak bakgrunn forsvinner eierens konturer. Blant krepsdyrene har lyskrepsene – krill – komplekse lysorgan på noen av lemmene og under buken.

Er lyset «skrudd på» hele tiden eller blinker det av og på? Er det signal til andre individer for å holde en flokk/stim samlet, og kan de holde avstand mellom individene? Eller tjener lyset som varsel eller annonsering for at andre organismer skal holde avstand? I og med at så mange organismer har utviklet lysorgan, må vi anta at for dem har slike organ positiv verdi, altså pluss.

Havet er klart og gjennomsiktig, men naturlig lys fra himmelen som trenger ned svekkes raskt, først de lange røde strålene, det kortbølgete blå lyset går lengst ned, men under noen hundre meter og på enda større dyp er lyset så svakt at det i praksis alltid er mørkt. Til tross for sin klare rødfarge er uer og andre røde fisk usynlige for andre fisk på dypet.

Mange organismer i havet kan om dagen holde seg på dypet, men når natten kommer, vandrer de opp mot overflaten for å beite på andre organismer som også vandrer opp og ned på samme vis.

Som eksempler kan nevnes krill – lyskreps – og fisk som sildearter,

26 biolog, nr. 1 2011

kolmule og mange andre.

Også blant fisk er det eksempler med lysorgan på kroppen, bl. a. lysprikkfisk, med lysorgan langs kroppssidene, ofte mange og deres antall og plassering er artstypisk. Fisk kan se ut som miniutgaver av turistskip med opplyste vinduer, hver art sitt antall og mønster i lysorganene. Er dette for å signalisere til andre at «her er jeg» og å signalisere eierens art og kjønn? Men slik reklame­ belysning er også farlig, rovfisk lurer overalt, så sjansene for at en fisk med reklamebelysning blir fanget og svelget er reell. Noen har store lysorgan, nesten som lyskastere. I dyphavet må det lyse og blinke i et stort antall ulike organismer – nesten som fyrverkeri? Stjernene på himmelen lyser hele tiden, men vi kan se dem bare når det er mørkt. Er det også slik i havdypet?

I havet lever mange rovfisk, som enten siler ut plankton­ organismer med og uten lysorgan, eller de kan jakte på selvlysende byttefisk eller andre lysende organismer. En fisk med tente lysorgan som slukes av en annen fisk får i sin kjeft, svelg og mage «en tent lommelykt», og derved røper den seg. Hold hånden over en tent lommelykt, lyset skinner rødt gjennom hånden. En tent lyspære i munnen likedan, og om vi tenker oss at en person svelger en tent lommelykt og går naken inn i et mørkt rom – lyset skinner svakt igjennom mage og bukvegg – og han er avslørt.

Dette er prinsippet for minus­ varianten av bioluminiscens – lysende bytte i munn, svelg og mage av fisk er avslørende. For fisk som ofte spiser selvlysende bytte er det om å gjøre å blende av lyset. Dette kan gjøres ved at hele fiskens ytre, altså dens hud blir svart-pigmentert – det er mange dyphavsfisk med stor kjeft og store tenner som er helt svarte i huden. Fisk som regelmessig spiser lysende bytte bør være svarte i kjeften, gjellene og svelget. Selvlysende bytte kan fortsette å lyse i fiskens mage, og

da blir det viktig å blende av med svart pigment –melanin – på svelg og mage og å helgardere seg ved å få grå/svart-pigmentert bukhinne – peritoneum – altså på innsiden av buklappene. Merk at fisk har leveren delt i to lapper, som ligger mellom mage-tarm og bukveggen, og disse vil også kunne skjerme lys i magen. Lysende bytte kan nok bli liggende i magen en tid, så pigmentert mage og bukhinne gir mening, men når fordøyelsen er godt i gang fylles tarmen etter hvert med delvis fordøyet føde, og byttets bio-lys er nedbrutt. Hos praktisk talt alle fisk er innvollene – mage, tarm, lever, gonader og mesenterier upigmentert – men hos noen kan svelg og mage være pigmentert hvilket gir mening dersom lysende bytte blir liggende en tid i magen før nedbryting.

Prinsippet er forsøkt vist i illustrasjonen på neste side.

Jeg har i mange år arbeidet med fiskeparasitter, og jeg har alltid vært min egen tekniker, og har selv sløyet/dissekert mange fisk, både her i landet, i Afrika, Canada og i Østen. Over mange år har jeg notert pigmentering og farge for ulike fisk jeg har sett og arbeidet med, og som er grunnlaget for denne artikkelen.

Hos oss har vi en liten hai, svarthå, Etmopterus spinax, som er helt svart utenpå, med et fiolett anstrøk på buken. Denne arten har i tillegg egne små lysorgan.

Munn og svelg er helt svart, svart bukhinne, men uten pigment på mage og viscera. En annen vanlig hai er hågjel – Galeus melasto­ mus – som ikke er svart utenpå, men har svart kjeft, svelg og svart bukhinne. Dens latinske artsnavn melastomus betyr svart kjeft. Kolmule, Micromesistius poutassou, er en pelagisk torske­ fisk som nok er spesialist på krill – lyskreps – som har mange lysorgan. Hos kolmule er hele munnhulen svart, som dens norske navn viser, og bukhinnen er om ikke svart så temmelig mørkt grå. Nok en torskefisk, lysing, Merluccius merluccius, også kalt svartkjeft, har svart kjeft og svart

BIOLUMINISCENS MARINE DYR SOM LYSER/HAR LYSORGAN

Lysende bytte i kjeft, svelg og mage

VIKTIG Å BLENDE AV INNVENDIG LYS

Fisk (lysing)

SVART HUD, SVART KJEFT, GJELLER, SVELG OG MAGE, SAMT BUKHINNE Bjørn Berland

innside av gjellelokk, og gråsvart bukhinne. Dens tenner på kjeven er hengslet bakover og den er en utpreget rovfisk som trolig raskt kan skifte «etasje» i havet og følge byttet oppover eller nedover i sjøen. Om den er spesialist på fisk med lysorgan vites ikke, men som fisk med lukket svømmeblære som forfølger bytte på varierende dyp har den interessant anatomi i svømmeblære, nyrer og blodkar (Berland og Kabata 1984, Berland 2005).

De andre torskefiskene lyr, Pol­ lachius pollachius, sei Pollachius virens, og brosme Brosme brosme er normale med kjeft med grå flekker og lys bukhinne. Vi har to arter lange, hvitlange Molva molva og blålange, Molva dyp­ terygia, som er meget like, men hvitlangen har upigmentert bukhinne, blålangens er svakt fiolett.

Til tross for at de to langeartene er temmelig like bør deres ulike pigmentering få oss til å ane at de er biologisk ulike, de har også

ulike parasitter. Hvitting Merlan­ gius merlangus, og torsk Gadus morhua, har lys kjeft og gråsvart bukhinne. Hyse Melanogrammus aeglefinus, har også svart bukhinne. Den lille sølvtorsken, Gadi­ culus thori, har svart munnhule og gjellegitter og svart pigment utenpå magen og svart bukhinne.

Videre har torskefiskene øyepål, Trisopterus esmarkii, mørk men ikke helt svart bukhinne. Tretrådet tangbrosme, Gaidropsaurus vulgaris har svart/grå munnhule, delvis pigmentert svelg og mage samt mørk bukhinne. Firtrådet tangbrosme, Enchelyopus cim­ brius, har svart/gråpigmentert kjeft og svelg, mage delvis pigmentert og bukhinne gråsvart men ikke ventralt for svømmeblære. Skolest Coryphaenoides rupestris, har svart kjeft og svart bukhinne. Torskefiskene avsluttes med en liten svart torskefisk, paddetorsk, Raniceps raninus, hvis hud er helt svart. Den gjemmer seg i steinurer med mange mørke

gjemmesteder, for den kan det være lurt å være helsvart, men om den tar selvlysende bytte vites ikke. Makrell, Scomber scombrus, har grå kjeft og bukhinne, og hestemakrell, Caranx trachurus, er svart bakerst i kjeften og på innsiden av gjellelokk, og har gråsvart bukhinne. Sil, Hyperoplus aculeatus, har lysegrå bukhinne.

Vi har fire arter uer, tre i slekten Sebastes, som også har svart bukhinne. Den fjerde ueren er blåkjeft, Helicolenus dactylopte­ rus, med blåsvart munn, svelg og innside av gjellelokk. Svartfisk Centrolophus niger, er en svart art som lever på maneter og små fisk på dypt vann. Gullaks, Argen­ tina silus, har også svart kjeft og svart bukhinne. En liten godbit til slutt, havmus, Chimaera monstrosa, som hører til en egen liten orden har «kanin tenner», store øyne, kjeft lys blå, bukhinne uten pigment men mage-tarm er blåsvart pigmentert, mørkest på svelg og mage.

biolog, nr. 1 2011 27

Hva med flyndrene? Som yngel har de svømmeblære men ved metamorfosen legger de seg på bunnen, noen med venstre side ned, andre med høyre side ned, de sies å være respektivt høyrevendt og venstrevendt. De mangler nå svømmeblære og ligger på bunnen, og kroppen har altså en rettside opp og en blindside ned.

Noen av dem, som lomre, Micro­ stomus kitt, har lys bukhinne mens gapeflyndre, Drepanopsetta platessoides, har grå bukhinne.

Rødspette Pleuronectes platessa, og sandflyndre Limanda limanda, har begge mørkpigmentert bukhinne. Det har også smørflyndre, Glyptocephalus cynoglossus, og tunge, Solea solea, som har pigmentert gjellelokk på rettsiden.

Det interessante er at hos flyndrene er bare halve buk­hinnen, den siden som vender opp, pigmentert, men den andre som altså vender ned er upigmentert. Flatfiskene er så økonomiske at deres bukhinner er pigmentert bare på den siden som vender opp, det er ingen øyne i sanden som ser opp på dem.

Svart pigment er trolig energimessig kostbart, hvilket må bety

at for mange beinfisk har det likevel vært en fornuftig investering å «blende av». Egg og yngel av fisk er ofte glassklare, merk dog at deres øyne alltid har pigment, men de gjennomsiktige kroppene har medbragt nistepakke å tære på inntil de må lære seg å beite på andre meget små organismer.

Glassklare yngel av ål driver diagonalt over Atlanterhavet i flere år, noen andre arter fisk er også glassklare, bl. a. glasskutling og krystallkutling. I sjøvann er de praktisk talt usynlige – det betyr at kroppen har nær samme brytningsindeks som sjøvann.

Evolusjonens veier er uran­ sakelige. Bioluminiscens er gammel, og når dyr jakter på hverandre har de som utviklet pigment for å blende av lysende bytte i kjeft, svelg, mage og tarm hatt bedre sjanse for å overleve og har over tid raffinert strategiene. For store fisk, som haier og fisk med mørk hud kan svelg og mage ligge så dypt inne i kroppen at lyset fra byttet ikke slipper ut, og for «runde» fisk kan det samme gjelde. Men for små fisk er det viktig å utvikle pigmentfilter i hud og bukhinne. I tropiske korallrev

www.UWPhoto.no Nordens største database med bilder av marint liv.

28 biolog, nr. 1 2011

lever mange lateralt flattrykte fisk – de er nesten vertikale skiver – og om de tar lysende bytte bør de ha mørk bukhinne.

Det er snakk om form og funksjon - de gode løsningene har overlevet. Pigmentering på en fisks hud, kjeft, bukhinne og innvoller kan kanskje si oss noe om dens biologi og næringsvalg. Det ser ut for at de minste fiskene har mørkest pigment i bukhinnen.

Det gir mening at fisk med tynn kroppsvegg har større behov for avblending enn litt større fisk.

Ideene jeg presenterer her har jeg kommet til over mange år.

LITTERATUR Berland B. & Kabata Z., 1984: Lysingens (Merluccius›) anatomi – ukjent, glemt eller oversett? – (Norske havforskeres forening, 34. årsmøte Øystese, Hardanger, 22. -24. August 1983.) P. 11 i Norske havforskeres forening, årsrap­ port 1983, Flødevigen 1984, 32 pp.

Berland B. 2005: Serendipity. – Distinguished lecture series no: 1 (2005), Institute of oceanography, Kustem, Kuala Terengganu, Malaysia. 12 pp.

[ISBN: 983-2888-19-0] Nicol J. A. C., 1963: Luminescence in animals. – Endeavour xxii, no.85: 37-41.

Marchant J. 2000. First light- New Scientist, 22. Juli 20000: 34-35.

Matthews S. & Campbell A., 1986: Living light – from ocean to hospital bed. – Spectrum, no. 196: 5-7 Robinson B. H. 1995: Light in the ocean’s midwaters. – Scientific American juli 1995: 48 -56.

PÅ DYPT VANN i Trondheimsfjorden Få trøndere ville trodd meg om jeg fortalte at det levde haier på opp mot ett tonn, og skater større enn stuebord, rett utenfor Trondheim. Det gjør det altså, og vi hadde planer om å fiske dem.

Tekst

og foto: Irvin

Kilde

irvinkilde@hotmail.com

Håkjerring og svartskate

Sisteuka i juni var det klart for årets fisketur for meg, to av de andre særingene i Nidaros Kystmeitelag og tre andre fiskegale folk fra andre deler av Norge. Sammen med Skipper Frederic Kullin skulle vi jakte på noe av det gjeveste innen norsk sportsfiske, nemlig håkjerring og svartskate! Håkjerringa blir opptil 7 meter lang, og etter sigende skal den kunne nå en alder av flere hundre år. Realiteten er at ingen vet helt sikkert hvor gammel den kan bli. Svartskata er en sjelden dypvannsart som først ble beskrevet fra Trondheimsfjorden på 1880-tallet. Den kan bli over 2 meter lang og nesten like bred.

Bare tanken på å bli møtt ansikt til ansikt med disse urfiskene, gjør at biologhjertet mitt sitrer. Og at den finnes bare noen få steinkast fra her jeg sitter på Vitenskapsmuseet på Kalvskinnet, gjør det hele bare enda mer fascinerende

Det er nok av specimenjegere både i Norge og Sverige som er ivrige på å bli med når skipper Kullin utlyser håkjerringtur. I løpet av de fire sesongene han har drevet med «big game”-guiding i Trondheimsfjorden har det blitt fanget et titalls håkjerringer og 4 svartskater på skuta hans MS/ Gotland. Nå var det vår tur til en femdagerssatsing, og selv om forventningene var skrudd godt ned, så håpet vi i det minste å få sett dyrene. Man skal vel være i overkant fiskegal for å betale 1000 kroner dagen for å fiske, uten noe som helst garanti for napp. Men sammenligner man med diverse annet av guidede fisketurer, samt laksefiske, så blir ikke beløpet så hakkendes galt.

Og fiskegale, ja det kan vi vel med hånden på hjertet si vi at vi er. Vi i Nidaros Kysmeitelag, og en voksende gruppe andre her til lands, reiser Norge på kryss og tvers for å prøve å fiske flest mulige arter, eller størst mulig eksemplarer av arten. Bare en uke tidligere var jeg i Tvedestrand for å prikke art nr 84, regnlaue, som oppnår den veldige vekt av 3-4 gram. Kontrasten til fiske etter håkjerring er enorm, og det er nettopp denne kontrasten som gjør fisket vårt så utrolig fascinerende.

Knallstart

Dag 1 på årets håkjerringtur skulle vise seg å leve opp til - og overgå - alle forventingene mannskapet hadde til sammen. Etter at vi først hadde bomankret slik at vi drev opp i den utstyrsspisende korallskogen, fikk vi endelig feste ute på mudderslettene med gode

600 meter vann under kjølen.

Strømmen var sterk, men ikke værre enn at vi fikk feste med loddene, og den 10 meter lange båten lå rimelig i ro til tross for opp i mot 10 sekundmeters vind.

Det første nappet kom på stanga til Pål. Pål har fisket håkjerring tre ganger tidligere og har lengst fartstid av mannskapet, ingen var overrasket over at det var han som skulle starte ballet.

Snøret tikket sakte av spolen og Pål gav den gode ti minutter til å sluke agnet, før han satt igang oppstrammingen. Etter febrilsk sveiving på den enorme snella ble det tungt i andre enden - svært tungt. Fast fisk. Med noen få unntak hvor den ruset noen meter av snella, oppfører fisken seg pent på veien opp. Etter en time og tjuefem minutter skimter vi endelig noe veldig som stiger opp mot overflaten. Og i det haien bryter overflata lyder det et jubelbrøl som sannsynligvis høres helt inn til Nidarosdomen.

FOR EN FISK! Dette var et monster av ei håkjerring, etter bare knappe 4 timers fiske! Etter litt strev får haien en løkke rundt sporden og en ekstra krok i kjeften slik at den ligger noenlunde stabilt langs ripa. Gitt den sårbare bestandsstatusen og unike livshistorie er det aldri aktuelt å drepe håkjerringa. Mye har skjedd siden 1986, da den nåværende verdensrekorden ble tatt. Rekordhåkjerringa veide 775 kg, og veiinga skjedde ved hjelp av heisekran. Den tiden er heldigvis over, og i dag blir alle håkjerringer satt ut igjen levende. Takket være bruskfiskenes

biolog, nr. 1 2011 29

Mannskapet får bevitne et monster som kommer opp fra dypet.

manglende flyteblære, tåler det trykkforandringene, og overlever å bli heist opp fra hundrevis av meters dyp.

Vi vil jo gjerne vite hva den veier, men med et bruskskjellett og en hverdag i vektløs tilstand vil det å heise en slik fisk opp bety dens sikre død. Derfor tar vi i bruk den nest beste metoden, nemlig matematikk. Ved å måle lengde og rundmål kan vi ved hjelp av en formel regne oss ut til en estimert vekt. Denne håkjerring målte hele 390 cm fra snute til hale og hadde et rundmål på 213 cm. Formelen gav oss det veldige tallet 640. 640 kg håkjerring. Dette var den største som er tatt på MS/Gotland og den nest største tatt på stang i Norge.

Og agnet? Rådyrskank.

Vi var alle overveldet av å få oppleve en sånn enorm fisk, og var i grunn fornøyd med dagen allerede. Man skal jo likevel ikke legge under en stol at vi andre jo også hadde lyst å komme i kon-

30 biolog, nr. 1 2011

tak med storfisk, så vi slapp ned nye agn. Det tok ikke lang tid før stanga mi bøyer seg unormalt og snella begynner å tikke rolig. Jeg gir fisken slakk og venter noen minutter før jeg strammer opp.

Fisken sitter og jeg kan begynne å sveive den 600 meter opp til overflata. Samtidig har Christer også fisk, og om litt ligger det to håkjerringer langs ripa.

Min fisk er dessverre kroka i brystfinna og teller derfor ikke som art. Det er også den minste fisken som er tatt i på M/S Gotland; 91 kg. Dette er jo sannsynligvis en ting folk reagerer på, det at den ikke teller om den ikke sitter i munnen. Men det er simpelthen en regel vi i artsfiskemiljøet har satt oss, for å unngå at man skal «kjekse» fisk. Kjeksing har ingenting med sport å gjøre, og det er jo heller ikke matauk vi er på. Jeg er noe slukøret, det vil si - rimelig fornøyd med å ha fightet en håkjerring - men noe skuffet for at den ikke satt i munnen og jeg kunne notere art nr 85 i Norge. Dette skulle imidlertid vise seg

Haien sikres med ei løkke rundt halen for at den ikke skal slå seg vrang under måling av lengde og omkrets.

Min andre korrekt krokede håkjerring. 71 kg.

Håkjerring Somniosus microcephalus

Svartskate Dipturus nidarosiensis

Håkjerring er en svartgrå, klumpete hai som kan bli opp til 8 meter lang og veie godt over 1 tonn. Arten trives på mudderbunn fra 200-1200 meters dyp, grunnest i nord. Den er utbredt langs hele Norskekysten, samt Grønnland, Island og Svalbard.

Føden består av fisk og åtsler. Arten føder ca. 10 unger som er 40-70 cm lange ved fødselen. Veksten er svært langsom. Ble tidligere fangstet på grunn av den A-vitaminrike leveren, men er nå fredet og bestanden er sårbar.

Svartskata er overveiende svart, både på over og undersiden. Den kan være snarlik storskate i kroppsform, men denne har buttere snute, har høyere kropp og er langt lysere i fargen. Svartskata er utbredt langs kysten fra Aust-Agder til Trøndelag, og trives på 200-900 meters dyp.

Arten ble først oppdaget i Trondheimsfjorden i 1881, derav navnet nidarosiensis. Svartskata kan bli over 2 meter lang, og sannsynligvis nærmere 100 kg. Norsk sportsfiskerekord er imidlertid 49 kg.

å en av de dagene, da bare alt går veien, for litt senere kroker jeg nok en stor fisk fra dypet. Nok en liten tass viser seg, 2 meter lang og 90,1 kg. Var det samme fisken som ista? Det viktigste er at denne satt i munnen og jeg kunne juble for ny art! At det var en liten tass betydde ingenting, det er tross alt ikke så mange i Norge som har fått oppleve å få håkjerring i det hele tatt.

Det ble altså tatt 4 håkjerringer denne dagen, det er vel uoffisiell rekord på antall fisk på en dag.

Utrolig morsomt å få være med på.

Dag 2, skatetid

Dette var soldagen vår, og Trondheimsfjorden lå nesten blank

biolog, nr. 1 2011 31

Arve måler lengden på sin første spisskate.

mens vi satt i fluktstolene på dekk i bar overkropp og nøyt et par duggfriske. De andre på båten var ikke helt fornøyd med meg da det igjen tikket i min snelle. Når man fisker på denne måten, med identiske takkel (rigg), omtrent likt agn og lik fiskemetode, så vil jeg påstå det er hipp som happ hvem håkjerringa velger å ta.

Dette minnet jeg de andre på i det jeg kunne konstatere fast fisk. Da fisken kommer til overflata ser vi at det er nok en liten tass.

Det var finvær og 12 grader i vannet, så hvorfor ikke ta en dukkert med havets med mystiske skapninger? Det var en reell impulshandling egentlig, som nok ikke er totalt ufarlig. Men med et tau festet til sporden og en krok

32 biolog, nr. 1 2011

En mindre spisskate på rett over 6 kg, min andre av arten totalt.

i kjeften skal det en del til for at den skal klare å slå seg løs. I tillegg var det jo ikke snakk om en halvtonner, men en 1,90 meter lang og 74 kg tung fisk. Det gikk bra, men vannet var kaldt!

Huden var ru som sandpapir men under huden føltes den myk og pløsete. Det kan vel forklares med at den er en treig jeger som lever i vektløs tilstand på et dyp med et enormt trykk.

Dagen fortonet seg ellers stille, og det det var ikke tegn til liv på noen av de 6 stengene helt til det begynte å skumre. Arves stang var først ut til å livne til. Fisken sitter og etter oppførselen på fightingen å dømme spekulerte vi i om det kunne være en skate. Den ultimate fisken i Trondheimsfjor-

den er likevel ikke håkjerring, men en skateart som sannsynligvis er Norges mest sjeldne fisk - svartskata. Denne dypvannsskata har sitt vitenskapelige navn - Dipturus nidarosiensis - fra konservator Storm som først fanget arten i Trondheimsfjorden, da Nidaros, i 1881. I 2007 ble verdensrekorden på svartskate satt på M/S Gotland i Trondheimsfjorden. Det var en over to meter lang bordplate på hele 49 kg, og er en av fire svartskater som er landet på båten.

Fisken som Arve pumper viser seg imidlertid å være en spisskate, svartskatas mindre fetter. Spisskate er også en art man sjelden får på sportsfiskeutstyr og Arve er rimelig fornøyd med

opplevelsen og et nytt artskryss.

Ombord i båten veies fisken til 11,12 kg før det er klart for vevsprøve og tagging. Arve skriver masteroppgave om artsavgrensing hos norske skater, og dette er en gylden mulighet til å skaffe data.

Arve klipper av en 1 cm stor bit av vingen, som han legger på sprit. Så blir en blå nummerert tag stukket inn i ryggen på skata, for deretter å bli sendt tilbake til de enorme mudderslettene. Snakk om å ha jobben som hobby!

Vi lå tydeligvis i skateland, for like etter tikker det raskt i snella mi og fisken går en 5-6 meter med agnet før jeg begynner oppstrammingen. Fisken sitter heldigvis men jeg merker raskt at det ikke er noen storfisk. En halvtime seinere når fisken overflaten og dette er også en skate, type spiss.

Denne veies til 6,05 kg og slippes tilbake igjen etter vevsprøve

og tagging. Dette er min andre spisskate, den første fikk jeg fra isen i Lygnin vest for Namsos på 30 meters dyp. Denne spisskata ble tatt på 600 meters dyp, som er noe mer normal dybde for arten.

Det beviser bare at Lygninfjorden er en helt unik fjord. Men nok om det. Rett over midnatt sveivet vi opp og tok turen innover til hyttene igjen, det har vært nok en uforglemmelig dag.

Avtagende aktivitet

Dag 3 ble vi landfaste av ruskevær, så vi fikk ikke fiska mer enn et par-tre timer - resultatløse sådan før det blåste opp til stiv kuling og det ble for utrivelig. Dag 4 er forholdene igjen levelige og vi kunne fiske mer eller mindre effektivt i 10-12 timer. Dagens eneste fisk sto Christer for, en håkjerring som estimeres til 225 kg. Arve er raskt ute og får satt en tag i fisken, før

den glir ned til dypet igjen.

Ellers ble det mange svarthå Etmopterus spinax – også kalt havets rotte. Disse klarer altså å tre seg nedpå disse enorme krokene vi bruker, snakk om grådig!

I samarbeid med slimålen, blir agnene våre rensket slik at vi som regel må bytte hver andre time.

Vi måtte innse at vi ikke fikk se svartskata denne gangen, men på håkjerringsiden har turen vært over all forventing. Av andre arter kan det nevnes at det ble satt ny sportsfiskerekord på hågjel, som nå lyder på 1860 gram. Det ble også tatt en brosme på 10,1 kg.

Det var årets håkjerringtur, jeg håper inderlig jeg får tid og råd neste sommer også!

Snutetutes reise til Finse Den lille bjørnen Snutetute har reist til Finse på feltkurs.Vi får lære om mange biologiske fenomener gjennom hans nysgjerrige øyner. Fore­leserne er mange, og de har alle en historie å fortelle. Boka er skrevet av Klaus Høiland og er rikt illustrert med hans egne tegninger. kr 280/300 medl./ikkemedl. Ant.: Navn: ................................

Adresse............................... tlf...................................

Epost.................................

Send bestilling til Norsk Biologforening (BIO) Postboks 1066 Blindern, 0316 Oslo.

biolog, nr. 1 2011 33

Normaliteten SPEILVENDES – selv for plantenavn

Norske navn på planter og dyr er under press – fra teknokrater. Hva er legitimt i kampen for å sikre seg normaliteten? Bør det være hassel og dyrket hassel – slik det alltid har hett? Eller hassel og villhassel – altså at den dyrkede hassel er det allmenne mens den viltvoksende arten må spesifiseres?

Dette virker kanskje botanisk og spissfindig, men det har med grunnleggende tendenser å gjøre – og med naturforståelse. Og kanskje maktkamp.

34 biolog, nr. 1 2011

Av Anders Often. NINA, Gaustad­ alléen 21, NO–0349 Oslo. anders. often@nina.no

Å besitte normaliteten

I dagens flerkulturelle og globaliserte samfunn er konsekventhet et vanskelig begrep. Vektlegging av dette kan tippe over mot fundamentalisme enten det gjelder kristenautoritær gudstro eller ulvemotstandere kontra ulveelskere. Dog med svak parallellitet er det slike assosiasjoner jeg får når jeg sitter og koser meg med den siste sortslista fra Det norske hageselskap (2006), og samtidig kikker litt nærmere på norske navn (Tabell 1).

Antall treff viser at de nye navneforslagene er lite i bruk bortsett fra «bergeføy» som er et gammelt synonym, og «rødgran» – som forvirrende nok er det danske navnet på gran. Det er rett og slett ganske vanskelig å tvinge frem ny navnebruk uansett om man mener at slik bør det være ut fra et ønske om språklig ryddighet.

Man kan også ta på seg konspiratoriske briller og si at det ganske enkelt dreier seg om en kamp om begrepsbruk for å styre oppfatningen av virkeligheten.

Hittil har dette ikke vært særlig vellykket.

Det er hele tiden kamp om begreper – og ofte en mer eller mindre klart uttalt kamp om det man kan kalle «normaliteten».

Den som eier det normale styrer også hva diskusjonen dreier seg om. Derfor er begrepsbruk viktig.

Snakker vi om: Laks og vill-laks...eller laks og tam-laks?

Hassel og vill-hassel...eller has­ sel og dyrket hassel?

Og tilsvarende fra skisporten: Snø og kunstsnø...eller snø og vill-snø?

Å speilvende normaliteten

Generelt kan man si at det som skjer er at normaliteten speilvendes. For maktmennesker er dette en kjent strategi som i ytterste konsekvens kan minne om hekseprøven fra middelalderen. Kvinnen man ville ramme ble bundet og kastet i vannet. Fløt hun, var hun heks og kunne brennes. Sank hun var hun ikke heks, men druknet. Altså en rettergang hvor man uansett utfallet ble kvitt uroelementet.

Dette eksempelet er selvfølgelig uendelig langt fra uskyldig navnebruk for planter. Likevel er det et snev av samme underliggende logikk som finnes i de nye forslagene til plantenavn (dog sikkert ubevisst). Dette gjøres ved å omdefinere det man kan kalle «normaliteten».

→ Staselig ask på Klommestein, Drøbak, tidligere styvet i to etasjer – eller er det en flott kongeask?

Tabell 1. Eksempel på forskjeller i søketreff for norske navn i standardflora for Norge (Lid & Lid, 2005) og i Hagelsekapets sortsliste (2006). Bokmålsform er valgt for norske navn.

Art

Lid& Lid (2005)

Google-treff

Sortsliste (2006)

Google-treff

Andromeda polifolia

hvitlyng

7900

hedehvitlyng

4

Arctostaphylos uva-ursi

melbær

48900

melbærteppe

2

Corylus avellana

hassel

2590000

villhassel

15

Crateaegus monogyna

hagtorn

27700

hegnhagtorn

13

Daphne mezereum

tysbast

65300

vårtysbast

9

Fagus sylvatica

bøk

79300

skogbøk

109

Fraxinus excelsior

ask

1040000000

kongeask

85

Hedera helix

bergflette

27000

bergeføy

6110

(=delvis gammelt navn) Hippophäe rhamnoides

tindved

45000

sandtindved

4

Juniperus communis

einer

390000000

skogeiner

4

Lonicera peryclymenum

vivendel

340000

villkaprifol

840

Picea abies

gran

422000000

rødgran

18300

(=dansk navn for arten) Pinus sylvestris

furu

12900000

skogfuru

3

Prunus padus

hegg

570000

villhegg

95

Prunus spinosa

slåpetorn

9240

slåpetornplomme

5

Rhamnus frangula

trollhegg

352000

villtrollhegg

5

Sorbus aucuparia

rogn

231000

villrogn

12

Syringa vulgaris

syrin

1510000

duftsyrin

292

Taxus baccata

barlind

24200

europabarlind

248

Tilia cordata

lind

22700000

småbladlind

319

Tilia platyphyllos

storlind

25700

storbladlind

96

Ulmus glabra

alm

90600000

skogalm

259

(= kinkig tilfelle da underarten Ulmus glabra ssp. glabra er navnsatt "skogalm» i Elven et al. 2005) Viscum album

misteltein

53800

hvitmisteltein

3

Noen få stauder som eksempler Achillea millefolium

ryllik

22900

bakkeryllik

219

Saxifraga paniculata

bergjunker

1030

junkersildre

70

Hylotelephium maximum

smørbukk

30000

evigbergknapp

199

Trollius europaeus

ballblom

74100

engballblom

0

36 biolog, nr. 1 2011

Om biologisk navnsetting

Det er to typer navnepraksis i den nye sortsliste jeg har lyst til å kommentere. For det første er det rart at hagebruket ikke forholder seg til den botaniske navnetradisjonen for såkalte «villplanter» – et navneverk som grovt sett har vært normerende i 60 år, og da via Lids flora; siste utgave fra 2005 ved Reidar Elven m.fl. For det andre er det rart at man ikke har tatt inn over seg at «konsekvens» som regel ikke er et godt språklig grep.

Et spørsmål av mer moralsk art blir med hvilken rett kan man døpe om 70 til 80 % av alle viltvoksende norske trær? Ingen har selvfølgelig et juridisk monopol på plantenavn, dyrenavn, stedsnavn eller substantiv generelt selv om det for mange grupper utarbeides offisielle norske navn via f.eks Artsdatabanken. Det er også behov for litt endring, og et begrep som «villsnø» var knapt aktuelt før man fikk effektive snøkanoner.

Slik er det også for anvendt bruk av planter. Det endrer seg og det blir behov for nye begrep og navn.

Man kan derfor knapt nekte noen å utgi ei navneliste som hevder at nå vil vi ikke at det lenger skal hete furu – men skogfuru eller ask, men kongeask. Ingen kan settes bak lås og slå for dette. Men er det fornuftig å tillate slike navn?

Tradisjon for navn på blomsterplanter er temaet her, men før jeg ser litt nærmere på dette kan det være interessant å nevne et beslektet, men litt mer aparte eksempel. Det gjelder den herostratisk berømte moselista fra 20 år tilbake (Frisvoll et al. 1984).

Her var konsekvens for norske navn gjennomført til siste punktum. Alle arter i samme slekt skulle ha norske navn med felles stamme (et interessant spørsmål blir da hva som skjer ved en revurdering og ny klassifikasjon), og vi fikk språklige klassikere som «svartsporevrangmose» for Bryum archangelicum, «halsbyllskortemose» for Cynodontium strumi­ ferum og «glattkragebustehette» for Orthotrichum limprichtii. Det er selvfølgelig fullt lovlig å fore-

Tryvannsgrana – Norges største gran – eller er det ei storvokst rødgran? Dag Svalastog prøver å favne granleggen.

Meget karrig furu på Stikkvasskollen, Hurum – eller er det ei lita skogfuru? Dag Svalastog betrakter rariteten.

slå slike mosenavn – og kanskje hadde den norske mosenavnkomité mange lystige kvelder da de fant på nye navn, men jeg tviler sterkt på at en viktig ledetråd var språklig eleganse eller oppriktig ønske om at norske navn for mose skulle gli inn i det allmenne vokabularet.

Det er et interessant spørsmål hvem slike navn lages for. Ekspertene selv har jo knapt bruk for slike seg i mellom da de kommuniserer mye enklere og bedre med det vitenskapelige navneverket der navnene er på en blanding av latin og gresk. Vi andre – enten man kan noe om mose, eller er fullstendig nybegynnere – klarer oss med slektsnavn, enten på norsk eller latin – og når man kommer så langt at man begynner å skille mellom de snarlike artene vil jeg påstå det ikke er så mye verre å lære seg Bryum archangelicum enn «svartsporevrangmose»; det latinske slektsnavnet må man lære seg uansett og archangelicum er brukt ellers i botanikken, så det sitter. Svartsporevrangmose derimot høres for meg mer ut som et brysomt utslett man helst vil bli kvitt.

Navnebruk i siste sortsliste

Men tilbake til siste sortslista for hagebruket og navnsettingen der.

At det er høyst rasjonelle grunner for en del nye navn er greit, for eksempel: det er kun én art i slekta hassel som er aktuell som viltvoksende eller forvillet i Norge. Navnet «hassel» er derfor entydig og greit for den hjemlige arten Corylus avellana – og dette har alltid vært denne artens navn. Skulle det være behov for å omtale bare slekta Corylus, brukes det norske navnet «hasselslekta».

I hagebruket dyrkes tre arter, C. avellana, C. colurna og C. maxima. Man trenger navn for hver av disse tre samt et slektsnavn. I stedet for å innføre ordet «hasselslekta» for Corylus, er slekta blitt hetende «hassel». Da man ikke kan bruke samme navn på art og slekt må man finne på et nytt navn på arten, og den er blitt hetende «villhassel». Dette er derfor strengt tatt ikke noe rarere enn at ingen norsk art har navnet «storkenebb», «siv» eller «starr».

Og dette har selvfølgelig heller aldri vært aktuelt for artsrike slekter fordi man fra første stund

biolog, nr. 1 2011 37

trengte mange norske navn med stort sett felles suffiks.

Men for den som har holdt på med planter en stund er det ganske pussig å se ordet «villhassel».

Det er en svært urban og antroposentrisk konstruksjon. Hassel har alltid vært hassel og den har alltid vært mer eller mindre vill.

Den har riktignok vært høstet og noe kultivert, men begrepet hassel har alltid vært knyttet til disse fine nøttekjerrene vi finner langs kysten. Spesielt i indre strøk av Møre er det lang tradisjon for å høste hasselnøtter.

Med tanke på konsum vil i dag prefikset «vill» signalisere noe ekstra smakfullt og edelt. Det har gradvis kommet i bruk for laks ettersom nesten alt man får tak i nå for tiden er oppdrettslaks.

Dermed blir det å kalle produktet bare «laks» uheldig for de som har den eksklusive godbiten som ekte, elvefisket laks er. Og da både oppdrett av laks, og det å ta hånd om våre stammer av viltlevende laks, og få utnyttet disse til sportsfiske, er milliardindustri i dag – i alle fall det første – er det mulig å forstå at begrepet «laks» ikke er nok. Man har behov for å skille mellom vill laks som noe edlere, og oppdrettslaks som noe simplere.

Men slik er det nå engang ikke for hassel, selv om en gammel nøtteprodusent i Eikesdalen sikkert vil føle sterkt for sin eiegode hasselskog. Det man kan stille seg spørrende til er om det er nødvendig å innføre språklige distinksjoner som kompliserer et tilfredsstillende navneverk, og hvor de nye konstruksjonene dessuten er uten bakgrunn i tradisjon, men kun begrunnet i et ønske om å være konsekvent. For meg er dette dårlig språkbruk.

Et annet og litt mer spissfindig spørsmål er som nevnt ovenfor, hvilken biologisk enhet som skal har forrang til å bære det opprinnelige navnet.

Til slutt noen avsluttende linjer om forskjellen mellom vitenskapelig og norsk navneverk. Strengt tatt er det latinske/greske navnet kun en teknisk merkelapp. Nye systematiske studier – i dag ofte basert på genetiske analyser – kan stokke om på hvordan vi forstår slektskapslinjer, og latinsk navnesetting vil til en hver tid gjenspeile dette via et detaljert og internasjonalt akseptert regelverk for systematisk og teknisk entydig navnsetting.

Det norske navneverket har derimot en helt annen tradisjon, bruk og hensikt. Skulle for ek-

sempel blåveis stadig skifte navn fordi botanikere ikke blir enig om denne arten genetisk sett er nærmest slekta Anemone eller slekta Hepatica? Med stor grad av velvilje kunne man kanskje kalle en slik språkidé for dynamisk og omstillingsvennlig – litt i tråd med det gjeldende næringslivsideal – men prinsippet har heldigvis ikke slått rot. Og man kan trykt si at også zoologene og geologene har et såkalt forbedringspotensial med hensyn til å finne på gode norske navn uten at jeg skal begi meg ut på å eksemplifisere dette.

Litteratur Frisvoll, A. A., Elvebakk, A., Flatberg, K.I., Halvorsen, R. & Skogen, A. 1984.

Norske navn på moser. Polarflokken 8 (1): 3–59.

Hageselskapets Sortsliste. 2006. Det norske hageselskap, 284 s.

Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7.

Utgåve ved Elven, R. (red.). Det Norske Samlaget, Oslo, 1230 s. NB! Det er søkt på bokmålformen som er lik for alle arter untatt melbær som heter «mjølbær» på nynorsk.

Takk til Roald Bengtson for kritisk gjennomlesning og bortluking av en del inkonsekvenser.

Oslo 25. nov BIOkonferansen 2011

Nytt lys på arv og miljø 38 biolog, nr. 1 2011

Ekko fra en nyttig HJERNEVASK Fjernsynsserien Hjernevask ble våren 2010 det store samtaleemnet i mange norske hjem og arbeidsplasser.

Boka Født sånn eller blitt sånn? er en oppfølger av serien. Den er blitt en leseverdig, underholdende, viktig og god bok.

Av Iver Mysterud Denne politisk ukorrekte boka omhandler temaer som angår og opptar de fleste: arv og miljø, kjønn, kjønnsforskjeller, kjønnsidentitet, seksuell legning, vold og raseforskjeller. Et sentralt poeng er at noen samfunnsfag feilaktig tror at årsakene til slike emner primært ligger i vårt sosiokulturelle miljø. Et slikt syn viser imidlertid at mange fagfolk ikke er oppdatert om de siste tiårenes forskning i atferdsgenetikk, medisinsk genetikk, evolusjonspsykologi og andre «biologisk» og evolusjonært forankrede tilnærminger.

Boka er skrevet av sosiolog og humorist Harald Eia og journalist, skribent og musiker Ole-Martin Ihle, som begge har studert samfunnsvitenskapelige fag med mastergrad i afrikanske studier (heretter omtalt som E&I). De gjør i boka et hardt tiltrengt opprør mot sine egne fagmiljøer og den virkelighetsforståelsen de gjennom utdanningen ble sosialisert inn i.

Mange av temaene i fjernsynsserien og boka har nærmest vært tabubelagt i akademisk debatt i

flere tiår. Det er imidlertid de siste årene blitt stadig mer påtrengende å ta opp den biologiske bakgrunnen for kjønnsidentitet, seksuell legning, kjønnsforskjeller og en rekke atferdstendenser.

Hvorvidt det foreligger forskjeller mellom mennesker av ulike raser og etniske grupper, er riktignok fremdeles et kontroversielt tema.

Selv om det er gode intensjoner bak slike tabuer, noe E&I får fram gjentatte ganger i boka, er vi mange fagfolk som er prinsipielt kritiske til at det i praksis skal være tabubelagt å ta opp annet enn psykososiale årsaksfaktorer for atferd, legning osv. Skal man navigere i et terreng, er et godt kart en fordel. Jo bedre kart, desto lettere å navigere. Siden E&I går inn i tilsvarende politisk ukorrekte problemstillinger og tabubelagte emner, gjør de en viktig faglig innsats for å bidra til mer realistisk virkelighetsforståelse blant ønsketenkende samfunnsvitere.

Oppbygning

Boka følger tematisk de sju programmene i fjernsynsserien, og hvert kapittel har samme hovedoppbygning som tilsvarende program (se egen sak for nærmere omtale av innholdet). Men sjangrene er selvsagt forskjellige.

En skriftlig presentasjon blir mer nyansert, noe også boka er. En del av de norske kjønnsforskerne og sosiologene fra fjernsynsserien er med, men deres «bidrag» er heldigvis tonet ned til fordel for forskere som har et mer biologisk utgangspunkt.

De viktigste studiene som er omtalt i hovedteksten og de viktigste kildene som er brukt, står bak i boka. Jeg applauderer at denne typen populærvitenskapelige bøker belegger utsagn med eksplisitt kildeangivelse, slik at fagfolk og andre interesserte kan

gå videre med stoffet og etterprøve det som står.

Mange av oss har i årtier vært frustrert og oppgitt over deler av kjønnsforskernes forvrengte virkelighetsoppfatning og årsaksforståelse omkring kjønn, kjønnsidentitet, seksualitet og kjønnsforskjeller. Det er direkte befriende å lese en framstilling som er oppdatert på mye av det som er utført av biologisk forskning på området. Man kan selvsagt komme med innvendinger mot deler av denne forskningen, noe også E&I gjør, men bildet som tegnes er likevel konsistent og langt mer troverdig enn alle de luftslott kjønnsforskere og andre samfunnsvitere har konstruert.

Ikke bare norske fagfolk…

Vi er mange som under Hjerne­ vask fikk litt medlidenhet med hjelpeløse norske forskere, primært kjønnsforskere og kriminologer, men til en viss grad også sosiologene som var med.

Mange fagfolk på både ut- og innsiden av kjønnsforskning, kriminologi og sosiologi oppfatter deler av disse fagfeltene som utdaterte. De mener argumentasjonen ikke er konsistent med sentrale forskningsfunn fra disipliner som evolusjonsbiologi, evolusjonspsykologi, atferdsgenetikk, medisinsk genetikk og ulike biologiske tilnærminger til atferd.

For eksempel har to amerikanske sosiologer omtalt «krise» på sitt eget fagfelt fordi det ikke forholder seg til evolusjonære og biologiske forskningsresultater og den virkelighetsforståelsen dette gir.2 De er ikke alene,3,4,5,6,7,8 men er uansett i mindretall og derfor ikke toneangivende i forhold til faglig makt og innflytelse i samfunnet. Tilsvarende er tilfelle også for kjønnsforskning/feminisme,9,10,11,12 og kriminologi.13,14,15 Denne faglitteraturen er ikke

biolog, nr. 1 2011 39

Forfatterne: Harald Eia og Ole-Martin Ihle eksplisitt eksponert i verken fjernsynsserien eller boka, men E&I får likevel fram hva en del av problemene består i. Håpet er at de norske forskerne som er kritisert både i fjernsynsserien og boka, er blitt mer motivert til å kvitte seg med en del grunnleggende akademisk «feilvare» utgått på dato.

Ut fra min egen kjennskap til fagfeltene E&I tar opp i både bok og fjernsynsserie, vil jeg gi dem kreditt for å ha valgt ut sentrale studier og ledende forskere, enten det er i evolusjonspsykologi, atferdsgenetikk eller medisinsk genetikk. De siterer også sentrale oversiktsbøker, og hele Født sånn eller blitt sånn? vitner om at de har gjort nødvendige hjemmelekser. Teksten bærer preg av at E&I har lest seg opp på mye, uten av man i boka overdynges av detaljer. Deres poeng er å få fram de store linjene, og det har de klart.

La meg skyte inn følgende digresjon: Det virket som om en del debattanter etter fjernsynsserien virkelig trodde at E&I googlet seg fram til forskning, i stedet for å søke i store databaser over faglitteratur og kontakte sentrale forskere. For de som ikke skjønte det under Hjernevask: Denne googlingen var selvsagt kun et pedagogisk virkemiddel tilpasset fjernsynsmediet.

Kultur

I boka understrekes en rekke ganger at kultur er viktig (for dem

40 biolog, nr. 1 2011

som måtte tvile på det), selv om hovedtemaet omfatter tendenser og forskjeller som ikke primært skyldes det psykososiale miljøet.

Her kunne E&I med fordel basert seg på en stadig mer omfattende faglitteratur om kultur og evolusjon og samspillet mellom dem, for eksempel oppsummeringsboka Not by genes alone.17 Kultur og evolusjon og hvordan de påvirker hverandre er i dag et sentralt og viktig forskningsmessig tema med stor relevans for samfunnets videre utvikling. Et konkret eksempel er framvekst av religioner og religiøs atferd i lys av evolusjonsteori og kultur.18 Her har vi igjen et tema som kan være grunnlag for fjernsynsserie og bok.

Autisme

E&I diskuterer to ganger den såkalte hypotesen om «kjøleskapsmødre» for autisme, som vi dag vet er feil, men som tidligere har gitt mange foreldre dårlig samvittighet for hva som har medført autisme hos deres barn. På 1950og 60-tallet antok mange forskere at årsaken lå i et dårlig samspill mellom mor og barn: kalde og fraværende mødre var årsaken til at barna lukket seg inne. E&I skriver i stedet at autisme er medfødt, det som i dag er et rådende syn blant flertallet av psykologer.

Mødres eventuelle emosjonelle distanse er en konsekvens av å ha et barn som ikke gir noen normal emosjonell respons, ikke en årsak

til at barna blir slik.

Jeg vil innvende at genetisk disposisjon ser ut til å spille en rolle, men da i samspill med andre miljøfaktorer enn de psykososiale, for eksempel kosthold og/ eller miljøgifter. En av hypotesene er at noen er genetisk disponerte for ikke å tåle proteiner i vanlig mat som korn (gluten) og kumelk (kasein), og at dette er en sentral årsak i den sykdomsutviklingen som rammer autister. Dette synet har etter hvert fått en god del forskningsmessig støtte,19,20,21 og omfattende klinisk erfaring indikerer at det er riktig. E&I kan ikke lastes for å ha presentert en genetisk modell som står sterkt i hovedsporet i psykologi, men kanskje de i en oppfølger kan nyansere bildet ved å ta opp også relevante, ikke-psykososiale miljøfaktorer?

Småplukk

En del småting i boka kunne vært bedre oversatt fra engelsk. For eksempel heter det på norsk «kortisol», ikke «cortisol» (et hormon), og «sigdcelleanemi», ikke «sikkelcelleanemi» (en genetisk sykdom).

En biologisk skolert fagkonsulent ville lett ha plukket vekk slike ting.

Matt Ridley er en sentral britisk vitenskapsjournalist som har skrevet en rekke viktige oversiktsbøker. E&I omtaler flere av dem, men han omtales kun som «journalist». Ridley har faktisk doktorgrad i biologi.

Slaktet av norske samfunnsvitere og intellektuelle

Hele fjernsynsserien Hjernevask og boka Født sånn eller blitt sånn? omfatter også en grunnleggende kritikk av samfunnsvitenskapenes standardmodell. Det interessante er at to samfunnsvitenskapelig utdannede nå utfordrer modellen. Selvsagt har standardmodellen fortsatt mange tilhengere, men denne gang var det noen av dem som ble hengt ut til spott og spe i beste sendetid.

Forskningen er nå er kommet mye lengre, og vi vet i dag atskillig mer om årsaksforholdene.

Innhold Eia og Ihle har skrevet en bok som er alt for viktig for vårt samfunn til raskt å bli glemt i kjølvannet på en heftig debatt. Den bør få konsekvenser på en rekke områder. La oss derfor se litt nærmere på innholdet.

Født sånn eller blitt sånn? består av et innledningskapittel, sju kapitler som følger temaene i de sju fjernsynsprogrammene og et avslutningskapittel. I innledningskapittelet presenterer forfatterne seg og hvorfor de ble interessert i bokas temaer. Det kommer også tydelig fram hvor skeptiske og avvisende samfunnsforskere generelt (det finnes selvsagt unntak) er til evolusjonære og biologiske tilnærminger. I dette kapitlet settes også boka i perspektiv.

Kjønnsidentitet

Kapittel 1 tar opp et tema som i årevis har gjort meg fortvilet og opprørt, nemlig hvordan samfunnet gjennom medisinsk praksis har behandlet babyer som er født med tvetydige kjønnsorganer, altså at man ikke klart kan avgjøre om det dreier seg om gutt eller jente.

Siden det er enklere å utføre et kirurgisk inngrep og «forme» disse babyene til jenter, har dette vært medisinsk praksis. Dette er begrunnet med fra en feilak­ tig hypotese om at oppdragelsen former kjønnsidentiteten: Oppdras man som ei jente, blir og føler man seg etter hvert som en dame, og tilsvarende for gutter og menn.

Kapitlets «skurk» er psykologen John Money og hans innflytelsesrike, men feilaktige hypotese om at kjønnsidentiteten formes av det sosiokulturelle miljøet. Kapitlets «helt» er den norske barnepsykiateren Trond H. Diseth, som sto ansvarlig for å behandle kapitlets gjennomgangsfigur Viktoria/ Viktor. Han skjønte etter hvert at rådende medisinsk praksis overhodet ikke fungerte, og ropte varsko

Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker.

Gyldendal, 2010 ISBN: 978-82-05-39895-5 Pris: kr 349

her. Gjennomgangsfiguren er en liten gutt som ble kirurgisk og hormonelt”omgjort» til jente, men som aldri følte seg som en. Hun ble adoptert fra Ecuador til Norge som treåring og oppdratt som Viktoria.

Fordi mye av kjønns­identiteten formes allerede på fosterstadiet, var det ikke uventet at oppveksten som jente gjorde barnet ulykkelig. Personen har i dag fått tilbake sitt opprinnelige kjønn og heter Viktor. Han sto fram i fjernsynsserien, og så du første episode om kjønnsidentitet, har du nok ikke glemt ansiktet eller det han har vært gjennom. Født sånn eller blitt sånn? er på sympatisk vis tilegnet Viktor.

Kjønnsforskjeller og likestilling

Selv om vi har et av de mest likestilte samfunnene i verden hva gjelder kjønn, har vi også et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Dette er omtalt som det norske likestillingsparadokset, tema for kapittel 2. Der menn oftere velger seg til realfag og det private næringsliv, velger fremdeles kvinner seg til omsorgsfag, humaniora og of-

fentlig sektor. Kvinner er ikke bare underrepresentert i bl.a. tekniske yrker, men også i de fleste toppstillinger. Mange mener at dette kjønnsdelte arbeidsmarkedet skyldes at vi ikke har full likestilling, mens E&I i kapitlet sannsynliggjør at det skyldes kjønnsforskjeller: Jenter og gutter har ulike interesser fra naturens side og velger derfor ulike yrker. Kjønnene har også ulik motivasjon til å klatre til topps i sosiale hierarkier. Merk at dette gjelder for kjønnene i gjennomsnitt.

E&I utfordrer med dette det meste som er av toneangivende politikere, feminister og kjønnsforskere. At E&I har mye forskning på sin side, gjør at vi er mange som mener de har bedre grep om virkeligheten enn mange politikere, feminister og kjønnsforskere. Allmennheten har heller ikke vanskeligheter med å godta det, ut fra bl.a. egne erfaringer, for eksempel med egne eller andres barn. Kapitlet avsluttes med å trekke fram fagargumenter om at kvinners naturlige egenskaper er bedre tilpasset en moderne verden enn menns: Kvinner er mer begavet sosialt, mer artikulerte, bedre til å samarbeide, mer fellesskapsorienterte, har bedre diplomatiske egenskaper, er mindre besatt av status og rang enn menn er og har mindre tilbøyelighet til å sette egen karriere framfor fellesskapet.

Utdanning, evnenivå og personlighet

For noen generasjoner siden var utdannelse dyr og forbeholdt de få. Etter grunnskole fulgte barn oftest yrkesmessig i sine foreldres fotspor. Etter annen verdenskrig begynte den norske stat systematisk å bryte ned det gamle klassesamfunnet. Målet var å bygge et samfunn etter meritokratiske idealer, der sosial posisjon ikke lenger gikk i familien, men ble ervervet gjennom egen innsats og meritter.

En hovedtanke bak dette sosialdemokratiske prosjektet var at evner var noenlunde likt fordelt i befolkningen. Klasseforskjellene skulle jevnes med jorden, og nøkkelen lå utdanning. I kapittel 3 tar E&I opp hvorfor dette utjevningsprosjektet

biolog, nr. 1 2011 41

ikke førte fram. De tar opp ulike reformer i skolen før de kommer til kjernen: Er det arv eller miljø som har hovedansvaret for barns evner og personlighet? Atferdsgenetiske studier (sammenlikning av tvillinger med ulike grad av slektskap og som bor eller ikke bor hos sine genetiske foreldre; sammenlikning av adopterte og ikke adopterte barn) sannsynliggjør at viktige deler av personligheten til et barn samsvarer med de genetiske foreldrenes personlighet. Sagt på en annen måte er arv sentral i prosessen å danne personlighet, selv om også en rekke miljøfaktorer spiller inn. Men hvilke deler av miljøet spiller inn: Er det hjemmemiljøet i familien (som anses likt for søsken) eller miljøet et barn opplever utenfor familien (som oftest er forskjellig for søsken)? E&I oppsummerer arbeidene til den amerikanske psykologen Judith Rich Harris.24,25 Hun vektlegger at mye forskning viser at miljøet på utsiden av familien er mest sentralt for å forme visse deler av barn i deres utvikling. Med andre ord – og mot vante oppfatninger – er barneoppdragelsen av mindre betydning. Forskning viser at foreldre som gir barna kjærlighet og omsorg, men som setter tydelige grenser, ofte får snille barn, mens foreldre som er for strenge og straffer barna fysisk, ofte får barn med atferdsproblemer. Harris’ poeng er at dette ikke nødvendigvis å skyldes oppdragelsen, men at oppdragelsen er en konsekvens av hvordan barna er i utgangspunktet. Snille og lettvinte barn gjør foreldrene «gode», mens vanskelige barn gjør foreldrene strenge. Dette er underbygget av atferdsgenetisk forskning. Harris’ hovedpoeng er at oppdragelsen ikke har noe å si for barnas personlighet. I stedet er det jevnaldrende venner som er den miljøfaktoren som faktisk har en del å si for personligheten. Velg derfor dine barns venner med omhu…

E&I oppsummerer deretter atferdsgenetiske studier som sannsynliggjør at en persons evnenivå i stor grad påvirkes av medfødte faktorer. Barn har i snitt samme

42 biolog, nr. 1 2011

evnenivå som sine foreldre, men ikke som sine adoptivforeldre.

E&I avslutter dette viktige kapitlet med å se tilbake på det norske utdanningssystemet etter annen verdenskrig. Den klassereisen mange flinke og motiverte norske barn foretok, skyldes at de fra naturens side var flinke og plutselig fikk mulighet til utdanning. Men klassesamfunnet ble som vi vet ikke utjevnet med det.

E&I skriver (s. 130): ”Sosialdemokratiets utopi var å oppheve det norske klassesamfunnet. Det skolesystemet i virkeligheten medførte, var at Norge gikk fra å være et usortert til å bli et sortert klassesamfunn basert på genetikk.

Forskjellene forsvant ikke, men speiler i stedet medfødte forskjeller. Vi har gått fra et samfunn hvor sosial arv i økende grad er blitt erstattet av genetisk arv.»

Sex, sjalusi og utroskap

I kjølvannet av feminismens framvekst er dagens kvinner på en rekke områder blitt mer seksuelt frigjorte. Utgangspunktet i kapittel 4 er om kvinner og menn egentlig liker tilfeldig sex like godt. I spørreundersøkelser svarer kvinner i snitt at de gjennom livet ønsker seg vesentlig færre seksualpartnere enn menn ønsker seg. Folks holdning til tilfeldig seksualitet varierer mellom kulturer (kvinner har mindre anstrengt forhold til tilfeldig sex i likestilte land enn i land som Egypt og Pakistan), men kvinner viser ingen steder større interesse for tilfeldig sex enn menn gjør. Menn ser generelt ut til å ha større behov for seksuell variasjon enn det kvinner har. I dette kapitlet oppsummeres mye evolusjonspsykologisk forskning om hvordan de to kjønnene tilbake i fortiden har hatt ulike utfordringer i forbindelse med atferd knyttet til reproduksjon. Dette antas dypest sett å være bakgrunnen for at kvinner er mindre interessert i tilfeldig sex.

For eksempel har kvinner større «kostnader» ved reproduksjon enn menn (ni måneders graviditet og etterfølgende amming). Kvinner har et rykte å ta vare på, for å

kunne skaffe seg en god partner som investerer i henne og barna.

Menn derimot bruker andre strategier for å øke sannsynligheten for å få etterkommere. E&I oppsummerer også aktuelle reproduktive strategier hos andre dyr, og også der finner man seksuell utroskap og hanner som investerer i andre hanners avkom (målt ved DNAanalyser av avkommet). Forfatterne oppsummerer også hypoteser for å forklare både kjærlighet og sjalusi hos mennesket i lys av vår fortid. De avslutter slik (s. 170): ”Det beste hadde selvfølgelig vært om kvinner og menn var like.

Det hadde utvilsomt gjort livet lettere for begge kjønn, men det finnes ingen beviser som tyder på at de er det. At millioner av år med seksuell seleksjon skulle ha gjort kvinner og menn identiske, virker også temmelig usannsynlig. I kampen for tilværelsen er det ene kjønn en ressurs den andre vil utnytte til egen vinning. Begge har de samme motivene, men med litt ulike strategier for å nå målet, og resultatet er ikke alltid like vakkert. Inntil videre får man leve med kompromisset: monogami, med sporadiske sidesprang.

Og at hver tjuende person som leser denne boken, kanskje har en annen far enn det han eller hun tror.»

Vold og krig

I kapittel 5 tar forfatterne opp om mennesker egentlig er disponert for å være voldelige. De oppsummerer evolusjonspsykologers inntreden i kriminologien med den effekt at vedtatte sannheter ble snudd på hodet. Mens kriminologer lenge mente at familien var den mest voldelige sosiale rammen i samfunnet, reanalyserte evolusjonsforskere dataene ved å ta hensyn til forholdstallene. Flere mennesker drepes i sine hjem enn på steder som Central Park i USA, men ikke når man tar hensyn til at mange flere befinner seg hjemme enn i denne parken. Sannsynligheten for å bli drept hjemme viste seg å være langt mindre enn å bli drept i Central Park. Kriminologer hadde heller ikke tenkt nøye over at et familiemedlem kan være

flere ting, både en nær genetisk slektning og en inngiftet slektning (som stefar/stemor). For vold mot spedbarn er graden av slektskap en risikofaktor (relativt sett drepes flere spedbarn av stefedre enn av genetiske fedre). Når foreldre, enten hos mennesket eller andre dyr, dreper sine egne barn, skjer det under spesifikke forhold: knappe ressurser, store familier, i familier med eneforsørgende mor og avkom med fysisk eller mentalt handikap.

Den evolusjonspsykologiske klassikeren Homicide oppsummerer disse resultatene.26 Vold og drap ser også ut til å ha vært utbredt i fortiden, ut fra studier av gamle skjeletter. Det samme er tilfelle ved studier av jegere og sankere i moderne tid. Evolusjonsforskere mener evolusjonen har utstyrt vår art med en rekke disposisjoner for vold, menn mer enn kvinner. Å bruke vold i spesifikke situasjoner kan med andre ord ha vært hensiktsmessig for å få reprodusert.

Vold løser i en del tilfeller konflikter, enten vi liker å innrømme det eller ikke. E&I oppsummerer også forskning på betydning av status og ære og voldens betydning for å opprette eller opprettholde dette.

Blant annet tar de opp såkalte æreskulturer (der vold, gjengjeldelse og hevn er viktig for at menn kan opprettholde sin ære) og under hvilke forutsetninger disse oppstår (der lovens lange arm ikke rekker, som f.eks. i gjetersamfunn).

E&I oppsummerer også forskning som viser at andelen mennesker som drepes i krig er lavere nå enn tilbake i tid. Selv om det drepes flere mennesker i moderne kriger, er det prosentvis flere menn som dør på slagmarken og per slag i tradisjonelle stammesamfunn. Den sentrale evolusjonspsykologen Steven Pinker mener på grunnlag av dette at vi sannsynligvis lever i det fredeligste århundret i menneskets historie. En grunn til at vi oppfatter at vi lever i en voldelig tid, kan ifølge E&I være en direkte konsekvens av globalisering og vestlige medier. Vi eksponeres kort og godt for mer vold enn tidligere, og følelsen av dens nærvær blir sterkere.

Selv om mennesker potensielt sett er grunnleggende voldelige, mener E&I at det er best å basere seg på et syn på menneskets natur som er så realistisk som mulig. Da blir det mer effektivt å arbeide mot vold og krig og for fredelig sameksistens.

Seksuell legning

I kapittel 6 fokuseres det på om seksuell legning er 1) noe man er født med eller 2) noe som formes eller påvirkes av det sosiokulturelle miljøet og som kun dreier seg om en persons valg. E&I oppsummerer tidlig forskning på et mulig «homogen», som i ettertid viste seg å være falsk alarm. Vi får også et innblikk i norske og utenlandske kjønnsforskere og deres konstruerte og virkelighetsfjerne oppfatninger om hva som påvirker seksuell legning og i hvilken grad slike spørsmål i det hele tatt er interessante eller relevante i dag. De foretrekker begrepet «seksuell orientering», ikke «seksuell legning», og med det skjønner du sikkert at de ikke er spesielt interessert i eventuelle medfødte disposisjoner. Hadde disse kjønnsforskerne kun hatt innflytelse i det akademiske «elfenbenstårnet», hadde det kanskje ikke vært så ille, men denne begrepsføringen setter faktisk sitt preg også på offentlige utredninger, bl.a. en stortingsmelding om homofili fra 2001. Vi blir også geleidet inn i den forståelsen av heteroseksualitet, homoseksualitet og biseksualitet som den amerikanske zoologen og sexforskeren Alfred Kinsey kom fram til i to innflytelsesrike studier fra 1948 og 1953. Ifølge Kinsey var de fleste mennesker ikke enten homo eller hetero, men et eller annet sted midt imellom, altså biseksuelle. Disse resultatene fikk stor innflytelse på folks oppfatninger om seksualitet. De la et slags teoretisk grunnlag for den seksuelle revolusjonen på 1960- og 70-tallet og senere for kjønnsforskeres teorier om seksualitet (den såkalte «queer-teorien» og hypotesen om at seksualiteten er «flytende»). Nyere forskning har imidlertid vist at Kinseys resultater ikke holder, verken i USA eller andre land. Majoriteten

av menn og kvinner oppfatter seg som enten hetero eller homo.

E&I oppsummerer forskning på om det er mulig å se folks legning ut fra deres atferd og fakter. Det viser det seg å være, selv om denne «legningsradaren» ikke fanger opp alle (rundt 80 prosent ble fanget opp i én studie). En del stereotypier om homofile kan derfor se ut til å ha sin rot i virkeligheten.

Forfatterne oppsummerer også en rekke andre interessante studier av og innfallsvinkler til seksuell legning, som samlet sett viser at kjønnsforskernes oppfatning av en flytende og valgfri seksuell legning er mindre troverdig enn at folk er født med sin seksuelle legning, hva enn som måtte være årsaken eller årsakene. Hormonell påvirkning og pregning av hjernen i fosterlivet er den mest plausible hypotesen, men det kan være flere årsaker.27,28 Om folk velger å leve ut sin legning, er en helt annen problemstilling.

Forfatterne avslutter med et avsnitt om moralske dilemmaer, som etter mitt skjønn er både viktig og gjennomtenkt. Helt uavhengig av om seksuell legning måtte være biologisk bestemt eller et valg man foretar, bør ikke homofile forskjellsbehandles eller diskrimineres. Som forfatterne skriver (s.

234): ”Fra et politisk og moralsk ståsted bør det derfor være revnende likegyldig om homofile er født sånn eller blitt sånn. De bør respekteres og behandles på samme måte uansett årsak.»

Biologiske forskjeller mellom menneskegrupper

I kapittel 7 begir E&I seg inn på det som vel er bokas mest følsomme tema, biologiske forskjeller mellom menneskegrupper. De er meget klar over hvilket historisk minefelt de her begir seg inn på (s. 237): ”Fra slaveriet til holocaust hadde ideen om forskjellige raser, med ulike evner og egenskaper, blitt brukt til å rettferdiggjøre grov undertrykkelse, etnisk rensing og folkemord. Ikke minst hadde feiltolkninger av Darwins teorier bidratt til å gi slike ugjerninger

biolog, nr. 1 2011 43

et skinn av vitenskapelig legitimitet. 1800-tallets sosialdarwinister hadde brukt evolusjonsteorien til å argumentere for den hvite rases overlegenhet. Utbytting av andre folkeslag måtte derfor bare ses på som naturens gang, og en fordel for artens overlevelse. Det var den sterkestes rett som gjaldt.»

De fortsetter:

”Som en reaksjon på denne mørke historien avviste etterkrigstidens toneangivende ideologer tanken om biologiske forskjeller mellom mennesker. Innen samfunnsvitenskapene ble biologiske forklaringer trukket i tvil. Som menneskelig vitenskap ble darwinisme av mange sett på som suspekt og henvist til vitenskapshistoriens skraphaug, sammen med alkymi og astrologi.

Forskjeller mellom mennesker kom ikke innenfra, men fra omgivelsene, fra kulturen og samfunnet.

Rase var derfor en «sosial konstruksjon», på linje med hekser og engler, uten noen forankring i vitenskapen.»

E&I påpeker at dette framsto som det eneste moralske alternativet sett i lys av rasismens historie.

I dette kapitlet ser de imidlertid virkeligheten i øynene og presenterer forskning som sannsynliggjør at det faktisk finnes genetiske/ biologiske forskjeller mellom menneskegrupper. For eksempel er det påvist genetiske forskjeller som synes å dele seg etter klare geografiske skillelinjer. Fem store befolkningsgrupper trer fram: afrikanere, europeere (kaukasiere), nordøstasiater, sørøstasiater og folk fra stillehavsøyene (Oseania).

Hvis man for eksempel er etnisk norsk, vil enhver etnisk nordmann være genetisk likere en selv enn noen person fra Japan.

E&I presenterer bakgrunnen for ulike hudfarger og en rekke eksempler på genetiske endringer etter jordbruksrevolusjonen (for eksempel genetisk resistens mot malaria i malariautsatte befolkninger). Vi kan også lese en del om suverene sportsresultater og rasemessig bakgrunn, som de gode langdistanseløperne fra Øst-Afrika. Høy-

44 biolog, nr. 1 2011

dedraget som strekker seg langs vestsiden av Rift-dalen og skjærer gjennom Etiopia, Kenya og Tanzania, kan skilte med personer som har mer enn 60 prosent av alle de beste tidene innen langdistanseløp noensinne. En fysiologisk grunn til dette er at østafrikanere har overvekt av langsomme muskelfibre, og dette er et genetisk bestemt trekk.

Som en motsetning har vestafrikanere overskudd av raske og eksplosive muskelfibre. De er derfor gode i sprint. Av de 55 menneskene som gjennom historien har løpt 100 meter på under 10 sekunder, er det ingen hvite, og bare én som ikke har vestafrikansk bakgrunn.

Genetisk-rasemessig opphav og idrett er nokså harmløst og kan i liten grad brukes til diskriminering. Som en motsetning stikker E&I hånda skikkelig inn i vepsebolet når de tar opp rase og intelligens. Men de velger et eksempel som er godt dokumentert i faglitteraturen og som taler for seg, nemlig intelligensen til jøder med opphav fra Tyskland (askenasiske jøder). De er nemlig ikke som andre jødiske grupper. På den negative siden er de disponert for uvanlig mange genetiske sykdommer, men på den positive siden er de mye smartere enn andre jøder (og alle andre folkegrupper).

Askenasijødene er viden kjent for sine intellektuelle prestasjoner, og ingen andre folkeslag har etterlatt seg et mer distinkt preg på moderne vestlig kultur. Tre sentrale skikkelser i moderne idéhistorie er Albert Einstein, Karl Marx og Sigmund Freud. Betydelige bidragsytere til kunst og underholdning er for eksempel Gustav Mahler, Franz Kafka, Woody Allen, Philip Roth, Steven Spielberg og Jerry Seinfeld. Til tross for at denne jødiske gruppen ikke utgjør mer enn 0,02 prosent av verdens befolkning, har de vunnet mer enn en fjerdedel av alle nobelpriser og representerer 50 prosent av verdens sjakkmestere. I USA utgjør de 2-3 prosent av befolkningen, men har vunnet 40 prosent av landets nobelpriser i vitenskap og økonomi. Og tilsvarende statistikk finnes for

amerikanske professorer ved de beste universitetene, advokater i amerikanske toppfirmaer og gode amerikanske forfattere, regissører og produsenter. Askenasijøder er også det folkeslaget i verden som har høyest gjennomsnitts-IQ. Ikke uventet tar E&I opp i hvilken grad disse jødene er født smarte eller blitt det. Den tradisjonelle forklaringen er at askenasijøder har en lang intellektuell tradisjon og en lang tradisjon for læring, men ny forskning har trukket fram at disse jødenes ekteskapspraksis kan være en sterkt medvirkende årsak: De giftet seg i over 1000 år bare med hverandre. En annen medvirkende årsak var at jødene historisk har vært forfulgt, og av den grunn måtte spesialisere seg innen handel og finans, bl.a. som pengeutlånere.

Dette er komplekse yrker som stiller høyere krav til intelligens enn for eksempel datidens jordbruk og håndverk. De som gjorde det best i disse jobbene, var ofte de mest intelligente, og de som gjorde det best, fikk flest etterkommere.

E&I er også innom langt mer kontroversielle fagfolk og hypoteser om rase og IQ, som forfatterne vurderer og ikke finner å være særlig sannsynlige. Avslutningsvis kommer de med noen råd om hvordan vi kan forholde oss til denne kunnskapen og disse teoriene.

For det første kan ikke et individ dømmes på bakgrunn av en gruppeforskjell. Videre er likeverd en menneskeskapt verdi som eksisterer uavhengig av naturen. De poengterer at forskjeller, enten de er av biologisk eller kulturell art, ikke bør overskygge det vi mennesker har til felles, som på mange måter er langt viktigere. Det er dette som danner en felles plattform for menneskeheten. Som de avslutter med (s. 267): ”Til tross for de [biologiske] forskjellene som måtte vise seg å eksistere mellom oss, er likhetene beviselig mye større. Vår felles menneskelighet er tross alt den største likheten vi har.»

Avslutning

I et kort avslutningskapittel diskuterer de først framveksten av multikulturalismen for så å fokusere på fellesmenneskelige trekk (universalier), inkludert hva folk i ulike land og kulturer helst vil se avbildet i et maleri: Folk har nokså like preferanser og foretrekker kalenderlandskap i en figurativ romantisk stil, med innsjøer, grønnkledde åser, mennesker og dyr.

Evolusjonsinspirerte forskere har i flere tiår arbeidet for å avdekke det som synes å være en universell sans for kunst hos mennesket.29,30,31,32 Overalt foretrekker folk landskap med vann, tegn til dyreliv og frodig vegetasjon. De er mindre glade i tett skog eller helt åpent lende, men liker åser som gir en følelse av oversikt. Huler eller andre synlige tilfluktssteder er også populært overalt. Det samme er stier eller elver som snor seg over horisonten som en invitasjon til utforskning.

Abstrakt modernistisk kunst har aldri hatt bred folkelig appell, og vi er mange som forventer at den aldri heller vil få det… På norsk har vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes tatt opp slike perspektiver på kunst i Marg.33,34 I dette avslutningskapitlet fokuseres nettopp på biologiske likheter, til tross for at Født sånn eller blitt sånn? ellers handler om biologiske forskjeller, fra kjønn til klasse og rase. E&Is poeng er at likhetene likevel er mye større enn forskjellene. De skriver (s. 274-5): ”For dem av dere som fortsatt mener at biologien er farlig, ønsker vi likevel å komme med en liten appell som går ut over det rent vitenskapelige. Snarere enn å se på disse teoriene som reduserende eller deterministiske, bør man kanskje heller anerkjenne at det ligger en dyp humanisme i dem. I en tid der verdens konflikter deles etter stadig nye kulturelle skillelinjer, kan biologien kanskje tenne et slags håp om at vi tross alt ikke er så forskjellige. Der det intellektuelle liv for øvrig uavlatelig feirer våre forskjeller, under sine paroler av mangfold og multikulturalisme, forteller biologien at det faktisk

finnes noe universelt: en felles menneskelig natur, som kanskje gir håp om en felles plattform.”

Litteratur 2 Lopreato J, Crippen T. Crisis in sociology: The need for Darwin. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers, 1999.

3 van den Berghe PL. Why most sociologists don’t (and won’t) think evolutionarily. Sociological Forum 1990; 5: 173-85.

4 Nielsen F. Sociobiology and sociology. Annual Review of Sociology 1994; 20: 267-303.

5 Ellis L. A discipline in peril: Sociology’s future hinges on curing its biophobia. The American Sociologist 1996; 27: 21-41.

6 Udry JR. Sociology and biology: What biology do sociologists need to know?

Social Forces 1995; 73: 1267-78.

7 Walsh A. Biosociology: An emerging paradigm. Westport, CT: Praeger, 1995.

8 Salter F. Sociology as alchemy: The problem of deleting Darwin from the study of society. Skeptic 1996; 4 (1): 50-9.

9 Lancaster JB. A feminist and evolutionary biologist looks at women. Yearbook of Physical Anthropology 1991; 34: 1-11.

10 Smuts B. The evolutionary origins of patriarchy. Human Nature 1995; 6: 1-32.

11 Campbell A. Gender, evolution and psychology: Nine feminist concerns addressed. Psychology, Evolution & Gender 1999; 1: 57-79.

12 Vandermassen G. Whos afraid of Charles Darwin? Debating feminism and evolutionary theory. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2005.

13 Vila B. A general paradigm for understanding criminal behavior: Extending evolutionary ecological theory. Criminology 1994; 32: 311-59.

14 Ellis L, Walsh A. Criminology: A global approach. Boston: Allyn & Bacon, 2000.

15 Walsh A, Ellis L, red. Biosocial criminology: challenging environmentalism’s supremacy. Hauppauge, NY: Nova Science Publishers, 2003.

17 Richerson PJ, Boyd R. Not by genes alone: how culture transformed human evolution. Chicago, IL: The University of Chicago Press, 2005.

18 Wilson DS. Darwin’s cathedral: Evolution, religion and the nature of society.

Chicago, IL: The University of Chicago Press, 2002.

19 Reichelt KL, Knivsberg A-M, Lind G mfl. Probable etiology and possible treatment of childhood autism. Brain

Dysfunction 1991; 4: 308-19.

20 Knivsberg A-M, Reichelt KL, Høien T, Nødland M. A randomised, controlled study of dietary intervention in autistic syndromes. Nutritional Neuroscience 2002; 5: 251-61.

21 Reichelt KL, Knivsberg A-M. Can the pathophysiology of autism be explained by the nature of the discovered urine peptides? Nutritional Neuroscience 2003; 6: 19-28.

24 Harris JR. Where is the child’s environment? A group socialization theory of development. Psychological Review 1995; 102: 458-89.

25 Harris JR. The nurture assumption: Why children turn out the way they do.

New York, NY: The Free Press, 1998.

26 Daly M, Wilson M. Homicide. New York: Aldine de Gruyter, 1988.

27 Mysterud I. Dette avgjør vår seksuelle legning. Mat & helse 2005; 3 (11): 16-21.

28 Rahman Q. The neurodevelopment of human sexual orientation. Neuroscience and Biobehavioral Reviews 2005; 29: 1057-1066.

29 Balling JD, Falk JH. Development of visual preference for natural environments. Environment and Behavior 1982; 14: 5-28.

30 Kaplan S. Environmental preference in a knowledge-seeking, knowledge-using organism. I: Barkow JH, Cosmides L, Tooby J, red. The adapted mind: Evolutionary psychology and the generation of culture. Oxford & New York: Oxford University Press, 1992: 581-600.

31 Orians GH, Heerwagen JH. Evolved responses to landscapes. I: Barkow JH, Cosmides L, Tooby J, red. The adapted mind: Evolutionary psychology and the generation of culture. Oxford & New York: Oxford University Press, 1992: 555-79.

32 Heerwagen JH, Orians GH. Humans, habitats, and aesthetics. I: Kellert SR, Wilson EO, red. The biophilia hypothesis. Washington, DC: Island Press, 1993: 138-72.

33 Vassnes B. Det store kunstranet. Marg 2007; 1 (2): 6-15.

34 Vassnes B. En estetikk som tar mennesket på alvor. Marg 2007; 1 (2): 36-8.

biolog, nr. 1 2011 45

BOKomtale

En biokalypse!

Espen Holm: Syk Pike. 400 sider.

Piratforlaget, Oslo 2009. ISBN 978-828143-240-6

Det er uvanlig å få en biologisk krimbok til anmeldelse! Og i grunnen er det underlig at ikke biologi (med noen gode unntak, for eksempel Agatha Cristie og hennes gifter) er mer fremme i krim fordi det er jo her vi finner noen av de mest utspekulerte ingrediensene som kan tenkes: giftige slanger, fisker og frosker, giftsopper som virker først ei uke etterpå, skumle planter som bulmeurt og venusvogn, allskens parasitter og farlige bakterier. Det er de siste denne romanen tar for seg.

Hovedpersonen, Vera Lang, er en biologistudent med sterk følelse for naturvern. Dette kommer allerede fram i starten av handlingen der hun opptrer som ihuga ulveforkjemper. Seinere ut i boka tar hennes engasjement en ganske dramatisk vending. Ved hjelp av genmodifiserte pestbasiller vil hun stoppe det hun oppfatter som den verste trusselen mot naturen sjøl, arten Homo sapiens.

Ei rekke toppsjefer dør av en mystisk sjukdom, og etter hvert begynner man å få mistanke til at noe muffens er på ferde. LondonOL i 2012 er i oppstart, og sersjant John Fletcher, Irak-veteran og terrorjeger, får i oppdrag å utforske hva som skjer og beskytte London.

Jeg vil ikke røpe handlingen mer, annet enn å skrive at boka er drivende spennende, og du legger den neppe fra deg før siste side er snudd. Biologien holder også mål, med noen litterære «friheter» (særlig angående hvordan sterillaboratorier kan opprettes i hurten og sturten) , men ikke mer enn at slikt må til for å få handlingen fram.

Hvem er så Vera Lang? En biologisk helteskikkelse som tar

46 biolog, nr. 1 2011

saken i egen hånd og handler der andre famler? Eller en biologisk Osama bin Laden? Forfatteren konkluderer ikke, og overlater dette til leseren. Jeg mener at hun er en slags «bin Laden i grønne gevanter». Terrorisme og «endelige løsninger» har vi nemlig sett nok av til å forstå at dette aldri fører noe godt med seg. Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot forsøkte seg med sine løsninger med utallige drepte og enda flere samfunnsmessige og politiske tragedier.

Terroristorganisasjoner som Rote Armee Fraktion , Ku Klux Klan, (det egentlige) IRA, ETA og Al Qaida har ikke noe annet å fare med enn vold, skremlser og drap – og igangsetter bare mottiltak som kan være likeså grumme. Det fins dessverre noen få mørkegrønne elementer som kan ty til terrorisme, men de er heldigvis fåtallige.

Det er (typisk nok) i USA at de har gjort seg mest gjeldende, noen som litt for aktive dyrevernere, andre tilhører ei høyst broket forsamling med mer «dypøkologisk» innhold sauset inn med ekstreme synspunkter fra det politiske ytre venstre eller ytre høyre og av og til med fanatiske religiøse overtoner. I Norge har slike bevegelser stort sett begrenset seg til frislipp av pelsdyr. Og heldigvis befinner de fleste dypgrønne terroristene seg i abstrakte konspirasjons­ teorier. Faren de utgjør ligger helst i at ledende politikere og andre samfunnsaktører kan ta i bruk begrepet terrorister overfor ikke-voldelige sivil-ulydighetsaksjoner. Det er viktig å hele tida ha klart for seg at verken Mardølaaksjonen eller kampen mot AltaKautokeino-vassdraget hadde

fnugg av terrorisme i seg (bortsett fra ei bru som ble sprengt i Alta, men det gikk mest utover han som sprengte den).

Uansett, Vera Lang tilhører en miljøforkjemper jeg håper bare vil være en litterær figur!

Av: Klaus Høiland

BOKomtale

Juks

Hvordan forskere svindler – og hvorfor det ikke er så farlig.

Erik Tunstad Humanist forlag ISBN: 9788292622728 277 sider Pris: kr 329,-

Erik Tunstad er kjent for blant annet boka: «Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år", tidligere som programleder i Verdt å Vite og var første redaktøren av forsk­ ning.no. Nå har han kommet med ny bok: Juks. Hvordan forskere svindler – og hvorfor det ikke er så farlig.

Boka som er et over tyve år langt interessefelt hos forfatteren fikk en noe trang fødsel etter at flere års arbeid (PC samt backup) ble stjålet på toget mellom Oslo og Tønsberg for rundt ni år siden.

Etter boka om Darwin fant Tunstad ut at han var kommet inn i så god flyt og følte at han på ny hadde juksebok inne.

Tunstad presenterer historien til juksing med forskning og boka inneholder en masse anekdoter, hvorav en rekke egner seg for å gjenfortelles i sosiale sammenhenger. Noen av historiene høres så utrolige ut at man kan mistenke at forfatteren har jukset. Det kan da umulig finnes så mange underholdende, triste, avslørende, idiotiske historier om forskningsjuks? Men 50 sider med noter borger for god dokumentasjon.

Tunstad stilte seg tidlig spørsmålet om hvorfor noen blir juksere og han gir også svaret på dette. Hovedsvaret er ganske enkelt at jukserne ville blitt juksere

også trolig om de hadde blitt noe annet enn forskere. Forskere er som folk flest og blant oss, finnes det løgnere, juksere, juksemakere, griskinger, fantaster, ideologiske løgnere og folk som liker å spille verden et puss. For eksempel han som donerte 20 000 fugler til britisk Museum, der alt viste seg å være tull og tøys.

Han forklarer hvorfor juksere er blitt juksere, og hvorfor de blir tatt. Og han forteller om de som ble utsatt for juks og de som ble lurt, slik at ettertiden stemplet dem som juksere. Dette er dermed først og fremst en bok om mennesker og menneskelig svakhet og den kan derfor ha interesse for langt flere enn forskerne og de som er interessert i forskning.

Boka er delt i fem deler. Første delen er hvem, hva og hvorfor og handler om hvorfor folk blir svindlere. Andre delen tar noen av de første store juksesakene, som ofte har et ideologisk tilsnitt. Tredje delen tar grense­ oppgangen, hva er bevist juks, hva er «pynting» på resultatene i «det godes tjeneste». Fjerde delen er nåtid og vitenskapens rolle. Og hvorfor moderne forskere jukser. Femte delen er noen norske eksempler og hva de har medført.

Hva med de som roper ulv, og det ikke er juks. Hva er beveggrunnene og hva slags forsvar har de som utsettes for rykteflom eller tullete oppslag i avisene.

Undertittelen kan nok provosere mange – hvorfor det ikke er så farlig? Men tro ikke at Tunstad ikke har god dekning for sine synspunkter. Han gir flere forklaringer på sitt syn, og forklarer

hvorfor han har ramlet nedpå dette standpunktet. Så kan man være enig eller ikke. Tro heller ikke at han undervurderer alvoret i sakene, eller skaden på forskningens renommé. For det ligger et ekte engasjement bak boka og ingen bruker flere år av sitt liv på et slikt arbeid uten at de virkelig er opptatt av det og vil ha problemkomplekset frem i lyset.

Så gjenstår det bare å si at anmeldelsen ikke er helt uhildet.

Jeg kjenner Erik godt og har også fått en takk i forordet til boka, men omtalen er likevel etter beste evne skrevet og levert på ære og samvittighet.

Henning Røed

biolog, nr. 1 2011 47

Returadresse: Norsk Biologforening Pb 1066 Blindern 0316 Oslo

BIO

Norsk Biologforening (BIO) ble stiftet 1981, og har idag ca. 1000 medlemmer. BIOs med­ lemmer er biologer i alle yrkeskategorier og biologer i utdanning. Andre med interesse for biologi kan bli støttemedlemmer.

Formål  Styrke faglig samhold og kon­ takt mellom norske biologer. Arbeide for biologenes interes­ ser på arbeidsmarkedet.  Arbeide for å styrke biologifa­ get i skolen.  Arbeide for at biologisk fag­ kunnskap blir tatt i bruk på alle nivå i samfunnsplanleg­ gingen.  Utgi foreningens tidsskrift.  Etablere kontakt med uten­ landske biologer og biologorganisasjoner.

Tidsskrift BIO utgir tidsskriftet BIOLOG som kommer ut med 4 nummer i året.

BIOLOG inneholder blant annet faglige artikler om forskning, skole­ spørsmål og forvaltning. BIOLOG har som ett av sine mål å holde biologer og andre oppdatert om viktige og aktuelle spørsmål.

www.bio.no

Formgivning: Baard Johannessen og Torborg Galteland. Foto: Tom Schandy.

Norsk Biologforening

B-BLAD