Klaus
Høiland
Snutetutes bakvendte reise
Snutetutes bakvendte reise Klaus Høiland
Med illustrasjoner av forfatteren
La oss lære oss til å drømme, godtfolk, og da vil vi kanskje lære sannheten; men bevare oss for å publisere våre drømmer før de har vært prøvd gjennom vår våkne fornuft.
– Friedrich August Kekulé, som i 1865 så løsningen til benzenringen i en drøm.
© Norsk Biologforening – BIO og Klaus Høiland, 2015 ISBN 978-82-997130-2-3 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshaver til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan føre til erstatingsansvar og inndraging og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold
Forord.................................................................................... 7 Gjennom klokka.................................................................... 9 DA!...................................................................................... 15 DNA og Darwin, øl og blod................................................ 16 Mel og melk........................................................................ 37 Siste istid, mammut og knuskkjuke..................................... 44 Fra kvartær til tertiær, sabeltann og chewbacca.................... 56 Under baobabtreet, Lucy in the sky….................................. 69 Kjemper, kosedyr og sopp.................................................... 73 Kjempesmellet!.................................................................... 84 Sjøormer og blomster.......................................................... 91 Øgler til vanns og lands, og om kunsten å svette melk...... 106 De søte pattedyrøglene, vulkaner og andre katastrofer...... 114 Svart som kull, hvitt som sukker........................................ 125 En framgangsrik lungefisk – store fjell og nesten like store sopp................................. 140 Hva gjemte seg under bølgene?......................................... 151 Kalk og skall – og nytten av ledefossiler............................ 158 Vidunderlige nye verden.................................................... 167 En studie i sopp?............................................................... 176 Den strenge kulda – jeg vil ikke være her i denne nifse hvite snøen!............... 181 Det synes du er lite fordi du er så svær, men det er mer enn langt nok for den som liten er............ 186 5
Grønnkålsuppe til tvillingene, oksygen fra blågrønnbakteriene og livets puslespill............ 194 En verden av bakterier....................................................... 207 Liv og stein........................................................................ 216 Tilbake til ursuppa............................................................. 231 Hadean.............................................................................. 238 Også Sola er ei stjerne....................................................... 244 Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv..................................... 250 Stjernesmell!...................................................................... 261 Fra verdensrommets dybder til atomenes indre................. 270 Ginnungagap..................................................................... 280 Foran klokka...................................................................... 288 Mynt og Huk.................................................................... 292 Stockholm 10. desember 2073............................................................. 297 Ut av klokka...................................................................... 302 Kilder og anbefalt litteratur............................................... 307
6
Forord Snutetute ble jeg kjent med i 1954. Far ga meg tre små bamser av plast, en gul, rød og blå. Den røde og blå bamsen forsvant snart i glemselen, men den gule ble til Snutetute. Han begynte sitt eget liv som en slags Pippi Langstrømpe, som var veldig populær i 50-åra (nå også). Snutetute turte å gjøre all ugagn jeg ikke turte, han spurte og grov om alt og alle (åffer ditt og åffer datt?), og han ble midtpunktet i alle eventyrene jeg fortalte til mor og far og barnehagetanters fortvilelse og forargelse. Kladdebøker ble fullskrevet av historier om Snutetute, som snart fikk andre venner, som også dukker opp her. Professor Q er en av dem, den kloke og fornuftige læremesteren til rampegutten. I slutten av 70-åra var jeg barnevakt for en god kollegas to sønner, Åsmund og Ottar. Da tegnet jeg en laaaaang historie fra Universets opprinnelse til et lite stykke inn i framtida. Én geologisk eller historisk periode ble tegnet hver gang jeg satt barnevakt. Arkene ble klebet sammen til en rull, som ble en dannelsesreise i livets utvikling, rundt 20 meter lang. Heldigvis har jeg fortsatt denne rullen, og sjøl om det har skjedd ganske mye på fronten om livets utvikling, er rullen forbausende korrekt med hensyn til hva vi visste opp til 1979. På begynnelsen av 1800-tallet var det vanlig for det øvre sjikt av folket å ta en såkalt dannelsesreise til Frankrike, Tyskland, Italia eller andre «kulturnasjoner», The Grand Tour. Den engelske botanikeren Sir Joseph Banks fnøs av dette og sa at en hver treskalle kan gjøre slikt, noe annet var å ta en reise ut i naturen og lære av det. Hvorfor ikke å gjenta dannelsesreisen gjennom livets utvikling; denne gangen med Snutetute som reiseleder og to vitebegjærlige og nysgjerrige barn som følge, lik Åsmund og Ottar. Men 7
Snutetute insisterte på å gå motsatt veg, starte i dag og avslutte med Big Bang. Begynne med det nære og kjente og ende med det veldig fjerne og veldig ukjente. Altså en bakvendt reise! Takk til Åsmund og Ottar som inspirerte meg til å tegne rullen som igjen endte opp i baklengsreisen. Takk til Agnethe Salvesen som leste gjennom manuskriptet og kom med nyttige kommentarer og rettelser. Og takk til Torborg Galteland som har satt boka med et glimrende resultat. Og samtidig en takk til alle gode forelesere og kurs ledere som har gitt meg kunnskaper til å kunne formidle biodiversitet, evolusjon og økologi. Klaus Høiland Februar 2015
8
Gjennom klokka «BANG!!! Slik ble Universet til for 13,7 milliarder år siden. Det vil si – ingen hørte smellet. Ikke var det noen til å høre det, og ikke var det luft som lydbølgene kunne bevege seg i. Først kom energi, så kom elementærpartikler, kvarker og bosoner, så atomer, hydrogen og helium, og dernest stjerner og planeter. Stjerner endte sine dager i nye smell, supernovaeksplosjoner. Da ble alle verdens grunnstoffer laget. Månen ble til ved at Jorda krasjet med en annen planet, da smalt det på nytt! Dinosaurene ble utryddet av en asteroide, nok et smell! Vi er alle stjernestøv!» Den unge astronomen hoppet av begeistring mens han viste bilder av galakser, tåker, kometer og planeter, og fortalte om kollisjoner, eksplosjoner og svarte hull. Det var siste dag på skolen, 5. klasse. Lærerne hadde bedt noen eksperter fra universitetet om å fortelle om sine spesialiteter for å sette spiss på dagen før sommerferien. Så kom dinosaurforskeren: «Hvis dere hadde møtt en levende Tyrannosaurus rex, så hadde tre av dere fått plass i kjeften uten problemer. Ja, dere hadde bare vært forretten, om øgla hadde giddet å bry seg med noe så smått. Da var nok ei neshornøgle et mer fristende om enn farligere bytte. Men enda større rovdyr fantes i havet. På Svalbard graver vi ut svaneøgler store som en buss med en kjeft som en liten bil, en Mini Morris for eksempel. Men svaneøgler er egentlig et dumt navn. Noen hadde riktignok en lang hals lik en svane, men mange så mer ut som kjempekrokodiller med luffer. Og her har dere ei tann fra monsteret.» 9
10
S n u t e t u t e s bak v e n d t e r eise
Foredrag for 5. klassingene ved skoleslutt: Astronomen, dinosaurforskeren og botanikeren forteller om Universets opprinnelse, fortidas skumle dyreliv og vikingenes bruk av lin og hamp
Han trakk fram ei forsteinet spiss tann på størrelse med en slangeagurk. Det gikk et sus gjennom klassen. Elevene satt med øyner på stilker. Særlig tvillingene, Liv og Stein, på midtre rad fulgte ivrig med og noterte i ei blokk. Sist ut var en botaniker som hadde tatt med en mengde ruller med lin, bomull, hamp og lindebast. Hun satte opp forskjellige redskap til å spinne garn og veve tøy: «Vikingene, skjønner dere, kunne ikke gå i butikken og kjøpe. De måtte lage alt sjøl. Mye tøy fikk de fra planter,» hun viftet med en vekst med lyseblå blomster på tynn stilk: «Dette er lin. De dyrka både lin og hamp på gardene sine og laget de flotteste klær. Brennesle ga faktisk et av de fineste stoffene. Vikingtoktene var ikke bare plyndring, de fikk også kunnskap om fremmede planter og hva de kunne brukes til.» Hun ba elevene om å komme opp og prøve lin- og hampeklær som godt kunne ha vært fra vikingtida. Liv tok på seg et skjørt av lin, Stein ei jakke laget av hamp.
G j e n nom k l ok ka
11
Hjemme var det hektisk pakking til sommerferie. Middagsbordet ble preget av sommerferie, univers, dinosaurer og vikinger: «Er det sant at en Tyrannosaurus kunne bli over fem meter høy?» spurte Stein. «Tenk at vikingene laget tøy av brennesle,» sa Liv. «Universet ble til ved et kjempesmell, og alt skjedde så fort at det bare tok tre minutter før mye var på plass!» fortsatte Stein og slo ut med armene: «BANG!!! – Slik skjedde det!» Melkeglasset veltet. «I sjøen levde svaneøgler så store som en buss! Det fortalte han fyren som graver dem ut på Svalbard,» Liv tok over. «Og nå skal du høre her…» «Ja, ja, alt dette kan dere snakke om i bilen når vi reiser til Lista i morgen,» fikk mor endelig skutt inn, mens hun tørket opp melka som flommet ut over spisebordet. «Stein klarte i det minste få til Melkevegens opprinnelse…» humret far. «Kommer professor Q på besøk?» spurte tvillingene i kor. «Mulig,» svarte far: «Han har sagt at han reiser sørover han også, og han liker jo å være på Lista. Men han tar toget.» «Flott, da regner vi med det!» Professor Q var kollega av foreldrene, de jobbet ved universitetet. Mor underviste matematikk, far kjemi. Professor Q var fysiker, men drev med mye annet også: kjemi, astronomi, biologi, filosofi. Hva han egentlig het, hadde de nesten glemt. Han ble til daglig kalt professor Q, eller rett og slett bare Q. Han var familiens beste venn. En underlig framtoning, litt for fyldig, med rødt skjegg, små briller, alltid i loslitt grønn labfrakk, ukledelig rødt slips og blå olabukser. Noen mente å ha sett ham i jakke da han ledet en doktordisputas forleden, men det var helst
12
S n u t e t u t e s bak v e n d t e r eise
å regne som et rykte. «Snutetute blir med!» ropte tvillingene. «Ærlig talt, har dere ikke vokst fra den gule, lille plast bamsen?» svarte mor. «Han tar jo ikke noe plass, og Q sier at han er magisk!» «Magisk? Bamsen er ikke mer magisk enn at den er av plast og at dere fikk den av professoren da dere var seks år. Må ha kostet rundt to kroner. Ødsel kan vi ikke beskylde Q å være. Har han virkelig sagt magisk?» «Ja, det sa han så!» Liv satte opp en furten mine. «En gang vil vi oppleve magien, lovet Q oss,» fortsatte Stein. «Ja vel, ja vel, da; men mist den ikke, da blir det bare gråt og spetakkel! – Magi, nå har jeg aldri hørt…» «Ingen mister Snutetute!» Og ingen la merke til det kvikke grønne glimtet i de små øynene til plastbamsen som sto på bokhylla sammen med legoklosser, barbiedokker, kosedyr, konkylier, steinprøver og Star Wars-figurer på rommet til tvillingene. Avreisedagen ble alltid hektisk, og denne var ikke noe unntak. Foreldrene ville helst komme fram tidlig slik at barna fikk lagt seg til normal tid. Sørlandske hovedveg er både lang og svingete. Tvillingene skravlet i ett kjør. Hvor er av-knappen? Foreldrene ferierte i et gammelt hus på Lista, ikke på selve Flat-Lista, men litt inni heiene, i en liten dal, der det ikke er fullt så flatt. Huset hadde farfar vokst opp i, og familien hadde arvet det. Det hadde fortsatt mye av det gamle i behold, sjøl om moderne innretninger som kjøleskap, fryser, laptop, varmepumpe osv. hadde gjort det mer bekvemmelig. «Ingenting er bedre enn en kopp kaffe når vi er framme her på Lista,» sa far og strakk seg i gyngestolen.
G j e n nom k l ok ka
13
«Og i kveld legger vi oss tidlig, alle sammen,» sa mor: «Unger, marsj i seng!» Den gamle bestefarsklokka på veggen tikket og var visst enig. «Sjøormen i Vestretjødna, får vi se den i år?» «Ikke tøv sånn, Liv! Senga venter.» I Vestretjødna brukte familien å ta seg en dukkert. Da tvillingene var yngre, hadde professor Q fortalt en røverhistorie om en sjøorm. En russisk ubåt og tilhørende russisk kaptein var også med i fortellingen. Kveldsola begynte å forgylle åsene i dalen, før den rød glødende avslutningsdekorasjonen på toppene.
Tvillingene Stein og Liv foran bestefarsklokka i det gamle huset på Lista. Stein holder Snutetute i hånda.
14
S n u t e t u t e s bak v e n d t e r eise
Liv og Stein var tidlig oppe neste morgen. Det var mye som skulle sees etter. Hvor mange kart hadde epletreet? Var morellene begynt å bli modne? Hvordan var det med rosene i bedet? Hadde naboen fremdeles kaninene? Og hva med den søte pusen? Hvor hadde de gjort av fotballen? Er det edderkopper i kjelleren? En traktor durte forbi på vegen. En flokk kråker flakset over den nyslåtte enga. Fluesnapperen hadde satt i gang konserten for lengst. Det var trillene dens som hadde vekket dem. Sola hadde akkurat kommet over åsryggen. De sto i stua som var møblert omtrent slik bestefar, eller kanskje oldefar, hadde hatt det. Det var familiens stolthet dette gamle, velholdte huset. Klokka på veggen tikket og tikket, viserne nærmet seg sju. «Den er litt skummel, den gamle klokka,» sa Stein: «Synes liksom den ser på oss for hver gang den sier tikk takk.» «Enig. – Sa ikke den store vitenskapsmannen, Albert Einstein, en gang at hvis du reiser fortere enn lyset, går tida baklengs?» Liv så tankefull ut. «Mulig. – Far sa noe om dette, men jeg skjønte det ikke. Men ingen ting kan gå fortere enn lyset har Einstein også sagt. Så reise bakover i tid vil ingen greie. Tenk å kunne besøke vikingene, se en ordentlig dinosaurus eller oppleve Big Bang, Universets opprinnelse,» Stein ble fjern i blikket… «Heisan, satte vi Snutetute der på kommoden?» Stein så på den lille, gule plastbamsen. «La oss sette Snutetute et sted hvor han ikke forsvinner. Tenk om veslejenta til naboen skulle få fatt i ham? Marie er over alt med de små fingrene sine.» «Jeg vet noe lurt! Vi setter Snutetute inni klokka. Der står han trygt. Lille Marie rekker ikke opp dit. Jeg ser at
DA!
15
hun allerede er på veg hitover. Titt ut av vinduet.» De merket ikke et nytt grønt glimt i de bitte små øynene til Snutetute. Stein åpnet glassdøra til klokka og satte den lille plastfiguren inni.
Gjennom markhullet. Stein og Liv flyr mot en ukjent verden.
DA! «Jeg får ikke ut armen! Noe trekker meg inn! Liv, hold meg fast! Jeg klarer ikke å komme ut!» Så svevde Stein og Liv inn i en tunnel. De svirret rundt og rundt i et endeløst svelg. En virvelstrøm. Omkring var stjerner som fór foran ansiktene deres. Lysende skyer drev forbi, noen røde, rosa, gule, grønne, hvite, blå, lilla. Farta økte på, og foran så de to lysende, grønne øyner som kom nærmere og nærmere.
Togturens ende:
Under baobabtreet, Lucy in the sky… Loket tøffet videre og holdt stadig 100 kilometer i timen. Landskapet ble mer åpent. Graskledde sletter vekslet med glissen skog og buskas. Det så ut som savannene i Afrika, og det var Afrika de hadde kommet til. Ute gresset antiloper, gnu, bøfler, giraffer, sebraer, elefanter – og en flokk løver og noen hyener. Dessuten mange dyr som de ikke kjente: flere typer elefanter, svin, neshorn og bukker. Da toget hadde kjørt omlag ett døgn og fem timer, var de kommet til endestasjonen, ei grasgrodd, frodig slette med busker og et stort baobabtre. «Nå har vi kommet over tre millioner år tilbake. I geologisk tidsperspektiv bare i går,» sa Q. Rett foran var en flokk aper, eller kanskje mennesker. Det var sannelig ikke lett å bestemme seg. Kroppen var som hos mennesker, og de gikk oppreist på to. Men ansiktet så mest ut som en sjimpanse. Flat nese, kraftige øyenbrynsbuer, framstående underansikt, ingen hake av betydning. En mann voktet over to kvinner, ei på hans alder, ei anna noe yngre. Konene hans antakelig. En gutt, mulig på tvillingenes alder, kastet seg over Snutetute og rullet ham på ryggen. Snutetute kjempet for å komme løs. Professor Q ropte og sa at Australopithecus neppe er så sterke at han trengte å være veldig redd. Det gikk bra. Ut av buskene sprang ei lita jente. Hun viftet med de lange armene og løp rett mot Liv og Stein. 69
70
S n u t e t u t e s bak v e n d t e r eise
Tertiær (pliocen), 3,2 millioner år siden, Afrika. En flokk nærmennesker, Australopithecus, har samlet seg under baobabtreet. Snutetute er et spennende leketøy.
«Dere vet hvem dette er?» spurte Snutetute. «Lucy?» svarte tvillingene i munnen på hverandre. «Helt korrekt! Ha det hyggelig sammen. Jeg har skrudd på språktolkeren, men er redd for at jenta ikke er særlig snakkende av seg. Men hun liker å bevege seg og danse. Og musikk skal dere få!» Snutetute fikk en liten kassettspiller av Q. Og straks lød «Lucy In The Sky With Diamonds». Tvillingene hoppet og danset til musikken, og Lucy danset med. Ja, hun førte seg så flott til tonene og rytmen at tvillingene ble imponert. Så skulle Lucy få danset til sangen som hadde gitt navnet hennes. Snutetute spilte melodien om og om igjen. Etter hvert syntes tvillingene de så den ekte Lucy i himmelen med en lysende diamant på hodet mens de sjøl danset inn i solnedgangen.
U n de r baobabt r e e t, L uc y i n t he sky…
71
Tertiær (pliocen), 3,2 millioner år siden. Lucy kommer ut av buskene, og hun og Stein og Liv danser. Til hvilken melodi?
Det ble fort mørkt. Alle var trette. De la seg rett ned i graset og så på stjernene. «Noen av stjernebildene her er nok forskjellige fra de vi er vant med. Sjøl ikke stjernene står stille på himmelen,» sa Liv. «Du har rett, begrepet fiksstjerner er gyldig bare i vår utrolig korte, såkalte historiske tid,» svarte Stein: «Og for å gjenta hva vi har sagt før. Ingen vil noen sinne tro på hva vi har opplevd. De vil ikke tro at vi har vært på noen tur, men heller på en trip…» Og dermed sovnet de til åndedrettene fra flokken av nærmennesker som sov på bakken under baobabtreet, mens den milde tropiske vinden strøk over trekronene og graset. Ei herligere natt hadde de aldri opplevd.
72
S n u t e t u t e s bak v e n d t e r eise
«Lucy In The Sky With Diamonds»! Snutetute liker dette! (Vi vet sjølsagt ingenting om nærmenneskene kunne danse. Men jeg måtte bare ha det med!)
72
Klaus Høiland
Snutetutes bakvendte reise
Lille Snutetute har lagt ut på verdens lengste reise, 13,7 milliarder år bakover i tid – ikke mindre enn til Universets opprinnelse. Med seg har han tvillingene, Liv og Stein, 10 år gamle og like vitebegjærlige som Snutetute. I Snutetutes bakvendtverden er en meter fram, ett år tilbake. For å rekke hele reisen, men samtidig få med seg viktige detaljer, starter de med å gå, deretter å sykle, så kommer toget, propellflyet, rakettflyet og romskipet i tur og orden. De opplever mangt og meget på reisen: gilde hos vikinger, mammutkjøtt hos neandertalere, danse med nærmennesket Lucy, klappe ur-apekatten Ida, dinosaurenes endeligt, plukke de første blomstene, kjempesopper i devon, den kambriske eksplosjon, snøballen Jorda, livets opprinnelse og til slutt Universets opprinnelse. – Det Snutetute først gjør, gjør han fullt og helt! Boka er tilegnet barn i alle aldre. Den egner seg godt med lommelykt under dyna – slik forfatteren sjøl smugleste bøker om biologi og geologi om natta uten at mor og far visste om det. Klaus Høiland, født 1948 er professor ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.