Biolog 3 2020 by Norsk Biologforening (BIO)

Nr. 3 2020 • årgang 38

Nevron

Norsk Biologforening (BIO) ISSN 0801-0722

Magnetitt

Tidsskrift for

Elektriske signaler mottatt og omdannet i en form egnet som prionlagring og gjenvinning

BIOLOG nr 3–2020

Hjernen

Trykk: UnitedPress Poligrafija. Biolog er medlem i Norsk Fagpresseforening og Norsk Tidsskriftforening

Prion

Informasjon mottatt og lagret på en gjenvinnbar måte i prionene

Redaksjon Torborg Galteland (redaktør, grafisk form) Klaus Høiland Thore Lie Inger Nordal Harald Mjønes

Styret i BIO Louise Valestrand (styreleder) Sarah Mikalsen Murphy (nesteleder) Martine Mesel Isom Bjørg-Solveig Lindanger Joe Kristoffer Partyka Marianne Thoresen Kim Aalborg Vara til styret: Morten Opsahl Johanne Stølen Medlemskap i BIO: Alle kan bli medlemmer Kontingenten er kr 325 pr. år, kr 200 for studenter, kr 225 for pensjonister og kr 100 for familiemedlemmer. Abonnement: Kr 370 pr. kalenderår for institusjoner Kontakt Norsk Biologforening (BIO), Postboks 1066 Blindern 0316 Oslo. Besøksadresse: Rom U403, Kristine Bonnevieshus, Blindern, Oslo. tlf: 22 85 46 26/92689795. www.bio.no, post@bio.no Forsidebildet viser Kristine Bonnevie, Alette Falck og Vilhelm Bjerknes klatrer i et brefall i Jotunheimen. Bildet er tatt i juli 1896 av Alfred Jørgen Bryn. Kilde: Universitetshistorisk fotobase.

Innhold 4

Litt om alt

22 Ingen knott, ingen kos?

Var Carl von Linné .en rasist? Klaus Høiland

23 Anekdoter og historier om

11 Transposoner

Robin Aasegg Araya og Harald Stranger Mjønes

16 Kontinuitetsskog i Skotjernfjell naturreservat Bård Øyvind Bredesen og Øystein Røsok

21 Skråblikket: Hvordan blir fremtidens natursyn? Sigmund Hågvar

Nora Margrethe Kildebo

kjente biologer: Fredrik Christian Schübeler

24 Ga Kristine Bonnevie virkelig vitenskapelig legitimering av rasehygiene og eugenikk? Inger Nordal

28 Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder Eline og Sigmund Hågvar

30 Det summer i jungelen. Hennige Bie Torp

Om små genbiter, gamle helter og naturvernet før og nå Dagens informasjonsstrøm er litt for ofte preget av skepsis til vitenskap, skepsis til gammel kunnskap og til ny. Statuer blir revet og noen av våre gamle helter blir sett på med nye blikk. Man spør seg om disse personene var rasister? Kanskje tåler ikke heltene dagens lys eller er det dagens øyne som ikke forstår den tiden disse personene levde? I Norge har Carl von Linné og Kristine Bonnevie blitt utsatt for denne type blikk. Klaus Høiland og Inger Nordal skriver om dette på henholdsvis side 6 og side 24. Det er faktisk med tanke på dette temaet vi har valgt forsida. Her klatrer Kristine Bonnevie i bratt brefall sammen med Alette Falch og Vilhelm Bjerknes. Året er 1896. Skal våre gamle helter ned fra tindene spør vi oss? På denne tiden visste vi ikke mye om genene, og senere ble det et viktig forskningsområde for Kristine Bonnevie på de ene siden og Alette og hennes mann Kristian Schreiner på den andre. Hvordan foregikk parring av kromosomer i meiosen og overkrysningen? Morten Laane nevner temaet så vidt i sin artikkel på side 41. Overkrysning eller «Cross-over» fører oss til neste artikkel og en ny viktig kvinnelig forsker, nemlig amerikaneren Barbara McClintoc. Hun studerte overkrysning i mais og oppdaget da transposonene, hoppede gener. Genbiter som faktisk flytter seg, nesten som i et virus. Leser du virus-artikkelen (side 34) og artikkelen om transposoner (side 11) vil du se at det er en del likheter. Vi trenger ikke å gå tilbake hundre og hundrevis av år for å finne helter. Mange av våre nålevnede biologer har stått på barrikadene for naturens skyld. Skal du bare lese en artikkel i dette bladet, få med deg Hågvar & Hågvar, deres aviskronikk fra 1972 og refleksjoner i dag er vel verdt din tid. De skriver så fint: «Det er blitt ansvarsfullt å være biolog». Vi skriver under på det.

32 Ti spørsmål til en biolog.

Vi spør Åsta Dale. Intervjuet av: Harald Mjønes

34 En liten skapning med stor makt Siri Faafeng

38 Hvilken funksjon har

magnetitt i hjernen vår, og hvorledes er det knyttet til Alzheimers sykdom? Fredrik C. Størmer

41 En personlig fortelling om

mitt forskerliv – og mine møter med Jostein Goksøyr og Lynn Margulis Morten M. Laane

46 BOK: På naturens skuldre Omtalt av Elina Melteig

46 BOK: Krigen mot bakteriene Omtalt av Elina Melteig

48 BOK: Ugress – et vilt

herbarium – Emil Korsmos klassiske plansjer Omtalt av Klaus Høiland

50 BOK: Fascinerende innsikt i plantenes indre! Omtalt av Inger Nordal

52 BOK: Fabelaktige nærbilder fra smådyrenes verden Omtalt av Sigmund Hågvar

53 BOK: Et stille rop om havet Omtalt av Asbjørn Vøllestad

LITT OM ALT! Har har vi samlet litt forskjellig stoff, kanskje ikke om riktig alt. Mye av stoffet her er hentet fra spørretjenesten vår «Spør en biolog». www.sporenbiolog.no

Krypsiv?

Kvinand. Kan noen kunne bekrefte

om dette er krypsiv eller en av forvekslingsartene? Jeg fant en masseforekomst i en torvmyr som var rotet med pga. nydyrking. Birna Rørslet. Det stemmer. Legg merke til knollaktig utposning ved basis.

Gul utvekst

steinolav . Noen som vet denne gule utveksten er? Jeg fant flere på små eikestammer. Tove H. Dahl. Det er gul gelésopp. Den kan en finne hele året.

Insektshotellet stengte!

shovdan. Jeg har de siste årene hatt insektshotell i hagen, som er godt besøkt! Men jeg lurer litt for nesten alle hullene i det ene hotellet ble tettet igjen i sommer, men de ble jo aldri åpnet igjen. Kanskje en eller to så jeg det var gått hull på. Klarer de seg ikke inne i hotellet? Det stod på en sørvendt vegg. Kan det ha blitt for varmt for dem? MorganA. Ingen fare! Biene kommer ikke ut før våren etter. Larvene overvintrer i hotellet gjennom vinteren.

Biolog, nr. 3 2020

Hva fant jeg i sjøen?

Bubobubo . Hvilken sopp er dette? Funnet i Frogn i desember. Vokser på bjerk.

Morten Ruud. Fant følgende i sjøen nordvest på Bømlo: Streng på ca 30cm, litt sikksakk-formet. Fra hovedstrengen en rekke rød-brune tråder på 1-2 cm og stor mengde blanke tentakler med fortykning ytterst, 1-2 cm lange. Tentaklene beveget seg.

Per Marstad. Dette er ragglærsopp (Stereum hirsutum)

Pagarus. Dette er kolonimaneten perlesnormanet (Apolemia uvaria).

sopp med dråper

LITT OM ALT! STYRELEDER HAR ORDET

Rekombinasjon og overkrysning Bella. Kan det skje en rekombinasjon i meiosen uten at det har skjedd en overkrysning? Eller må det ha skjedd en overkrysning? Trond Høy. Den vanlige rekombinasjonen skjer i forbindelse med overkrysning mellom homologe kromosomer i forbindelse med meiosen. Noe liknende kan også skje i mitosen, men da vanligvis mellom søsterkromatider. Men rekombinasjon kan også skje hvis DNAstrenger blir skadet f.eks. av stråling, og blir skjøtt sammen feil. Da kalles det ikke overkrysning.

Hull i maurtue

Bent. Jeg ser ofte små og litt større hull i maurtuer, hva kan det skyldes? ArnorG. Den mest sannsynlege årsaka til hol i maurtuene vinterstid er hakkespetter på matauk. Grønnspett og gråspett er vel dei artane som er mest aktive i tuene.

Nyttårsforsett 2020 er ett år vi har gledet oss til å legge bak oss. Likevel er det noen ting jeg vil takke året som er omme. Min farfar sa alltid at jeg ikke skulle bry meg noe om det jeg ikke kunne gjøre noe med. Dette er kloke ord som jeg har fått kjenne på det siste året. Med mye uforutsigbarhet har jeg lært å gi litt faen. Jeg jager ikke like mye etter en perfekt hverdag fylt med jobb, trening og større sosiale begivenheter som kan vises stolt frem på sosiale medier. I stedet har jeg brukt mer tid på meg selv og nær omgangskrets. Ikke minst har jeg kjent på at det å kjede seg både er en form for avslapping og en dytt mot et ønske om noe nytt. Jeg har blitt inspirert til å utforske nye ting ved å ha kjedet meg. Uten dårlig samvittighet har jeg tilbrakt lunsjen på Facebook hvor jeg har deltatt på alt fra sopp-, til humle- og fuglekurs. Stille dager på hjemmekontor har blitt fylt med ny kunnskap om biomimikk, parasitter og

maneter i verdensrommet gjennom Biopodden. Med nye arenaer har kanskje året vi legger bak oss bidratt til at biologi har nådd frem til et nytt publikum. I fjor måtte vi dessverre avlyse den årlige konferansen som skulle handle om mat. Det er selvfølgelig veldig trist, da det vanligvis er et høydepunkt både faglig og sosialt i det triste novemberværet. Men med den nye Biopodden har vi nå mulighet til å spre det faglige til enda flere. Snart vil Elina og Vilde glede oss med nye spennende episoder om 2020 konferansetema «Mat». Jeg ser frem til dette og alt annet sprell biologer finner på som inspirerer og motiverer det stengte Norge.

Louise Valestrand

Dag O. Hessen fikk to Bragepriser Ved utdelingen av Brageprisen i november var det en stor overraskelse og glede å lese at Dag. O. Hessen ble tildelt to Bragepriser. I klassen sakprosa vant han prisen for boken «Verden på vippepunktet». I tillegg fikk han hedersprisen. Hessen har vært en viktig formidler av biologi og han viser igjen og igjen hvor viktig denne kunnskapen er for hvordan vi forvalter kloden. Hessen er æresmedlem i foreningen vår og har vært en viktig bidragsyter med artikler og ikke minst med både planlegging og foredrag under BIO-konferansen. Prisen er ikke bare viktig for Hessen. Den er viktig for biologien. Norsk Biologforening og tidsskriftet Biolog gratulerer. Red.

Biolog, nr.3 2020

Var Carl von Linné en rasist?

Carl von Linné var en av 1700-tallets viktigste biologer. Han innførte det binære systemet for navngiving for alle organismer; dyr, planter, sopp, mikroorganismer. Han beskrev rundt 6000 planter og 5000 dyr fra hele verden. Og han klassifiserte mennesket som et dyr og kalte det Homo sapies. Det er nettopp Linnés omtale av mennesket denne artikkelen skal handle om. Klaus Høiland Professor em. Institutt for biovitenskap, UiO klaus.hoiland@ibv.uio.no

Det er pop å rive statuer for tida. I kjølvannet av «Black Life Matters» er flere statuer revet, oversprøytet rødmaling eller hivd på elva. Dette er en sak med to sider. Jeg synes det er OK å fjerne statuer av folk som

Biolog, nr. 3 2020

hovedsakelig drev slavehandel eller despoter som kong Leopold II, Stalin, Saddam Hussein og deres kumpaner, eller kanskje bedre å sette dem på museum? Men å rive statuer av Winston Churchill eller Ludvig Holberg er misforstått. Det er henholdsvis innsatsen under 2. verdenskrig eller forfatteren som hedres, ikke tvilsomme syn på indere eller mulige aksjer i slavetrafikk. Alle personer som settes på sokkel har ofte en ballast som vi ikke setter like stor pris

på, men som ikke bør komme i vegen for den innsatsen som faktisk markeres. Jeg kan ramse i fleng: Mahatma Gandhi likte ikke afrikanere, Mor Theresa hadde tvilsomme kontakter, Michael Jackson likte (kanskje) smågutter for godt, Fridtjof Nansen leflet med nasjonalismen – for ikke å snakke om Knut Hamsun, vaskeekte nazist. Men ingen grunn til å brenne «Markens grøde», «Thriller», «Med Fram over Polhavet» osv. av den grunn. Men nå er det en benk til besvær, eller rettere sagt signaturen, Carl von Linnés benk i Botanisk hage i Oslo, innviet i 2014. Han var etter sigende rasist! Skal vår elskede svenske blomsterkonge også ned i søla? Er ikke dette som å sammenlikne Thorbjørn Egner, hvis tvilsomme bidrag er «Vesle Hoa» med Leopold II, selveste «Mørkets hjerte»? Bakgrunnen er denne, i all korthet: torsdag 17/9 2020 vedtok bydelsutvalget i Gamle Oslo å støtte et forslag fra Gamle Oslo SV og Rødt. Det skal nå sendes en oppfordring til Naturhis-

← Carl von Linné (1707–1778). Kunstneren er Johan Gustaf Sandberg og bildet er en kopi av et tidligere portrett malt av Alexander Roslin. Portrettet henger på Nationalmuseum, Stockholm. Kilde: Nationalmuseum.se

torisk museum (UiO) om å fjerne en benk tilegnet naturforskeren Carl von Linné. Politikerne mener at benken kan forbindes med rasisme. Dette ble bl.a. tatt opp i studentavisene Universitas og Khrono. Riktignok var det bare signaturen til Linné som skulle vekk, men uten signatur har jo benken mistet mye av sin idé. Hasti Hamidi (SV) skriver på Instagram (der Naturhistorisk museum har lagt ut informasjon om Linnébenken i Botanisk hage): «Han er også far til den moderne rasismen. En stor del av Linnés vitenskapelige bidrag var å systematisere mennesker etter rase og farge. Den internasjonale rasismeforskningen trekker han frem som en vesentlig rasistisk ideolog i historien, mens botanisk hage hyller han uten å engang nevne hans rasisme og hans bidrag til å legitimere kolonialisering og slavehandel. Han delte mennesker inn etter fire fargekategorier (hvit, rød, gul, svart) og tillegget kategoriene vesentlige trekk med menneskelig hierarki hvor hvite var på topp og svarte på bunn.» Det har vært mange aviskronikker og artikler etterpå. De fleste har vært negative til utspillet, men likevel imøtekommet kritikken med interesse. Hovedpoenget i flertallet av innleggene er å fortelle hvor viktig Linné var for å gjøre systematikk og kunnskap om biologisk mangfold til vitenskap. Er ikke dette viktig å markere, nå som tap av nettopp biologisk mangfold er like viktig som klimakrisen? Hvordan så samfunnet ut mens Linné levde? Han var barn da Sverige ble styrt av en despotisk kriger-

konge, Carl XII, han virket i ei tid da adelen styrte, og han rakk før han døde å oppleve Sverige styrt av en ny despot, Gustav III, som oppfattet seg som eneveldig, fengslet politiske motstandere og startet flere kriger. I rettferdighetens navn; han avskaffet tortur og innførte trykkefrihet, hvilket forteller at både tortur og sensur ble praktisert mens Linné var virksom. Dessuten var alle på Linnés tid rasister i større eller mindre grad, ikke alltid bevisst, mest fordi ingen hadde særlig kunnskap om andre folkeslag ut over det som sto på trykk. Og det var ofte de reineste skipperskrøner med de villeste beskrivelser av de fremmede, noe som Linné også kom til å referere til. Dessuten ble slaver oppfattet som handelsvare, økonomi og lukrative aksjer, sjøl om det også da fantes motstemmer. – Bevares, dette kan så visst ikke unnskyldes, men historie er nå historie. Hvordan var Linnés syn på andre folkeslag: hadde han oppfatninger

basert på egne hypoteser, eller delte han bare de rådende holdningene i datidas Sverige? Hadde han også positive synspunkter? På disse spørsmålene kan jeg svare både ja og nei. Linné var egentlig veldig uklar og, skal vi se, absolutt en mann av sin tid. Han kunne ha både positive og negative innstillinger, noe etter hva og når han skrev. Linné sto i virkeligheten planta med ett bein i gammel overtro fra oldtida og middelalderen og det andre i moderne opplysningstid. Mye av det han skrev var naturteologi fordi han trodde fullt og fast på en allmektig skaper. Han oppfattet seg sjøl som utpekt av Gud til å holde orden på skaperverket. Beskjedenhet var ikke en dyd som plaget ham i særlig grad. – La meg ta det fra begynnelsen: I 1732 fikk Linné et stipend til en botanisk ekspedisjon til Lappland, da fjerne og vegløse deler av Sverige og følgelig en strabasiøs reise. Her kom han i kontakt med samene og framholdt deres enkle liv som et

Linné-benken i Botanisk hage i Oslo, innviet i 2014. Den er snekret i lind fordi navnet Linnaeus som siden ble til Linné er etter det store lindetreet som sto på tunet i bardomshjemmet. Foto: Naturhistorisk museum

Biolog, nr.3 2020

forbilde for nasjonen: «O du heliga oskuld, har du ej din tron bland faunerna i högan nord, i detta det mest ringaktade land?» Her er det snarere en framsnakking av et folkeslag som gjennom tidene, helt opp til i dag, er blitt diskriminert og sett ned på. I 1735 reiste Linné til Nederland hvor han tok sin medisinske doktorgrad ved universitetet i Hardewijk, på en avhandling om malaria. Men han kjente ikke til malariaparasitten og trodde at sjukdommen skyldtes leirpartikler i drikkevannet. Uansett, dette ga ham anledning til å praktisere som lege, men han ble aldri noen betydningsfull medisiner. Han ble i Nederland i tre år og fikk publisert mange viktige bøker. Den viktigste var førsteopplaget av Systema naturae, utgitt i 1735, da bare på 14 sider, men 14 for datida høyst oppsiktsvekkende sider. Det er her han regner mennesket som et pattedyr, jambyrdig de andre dyra, trolig for første gang i vitenskapen! Her står ganske ordrett: [Klasse] Qaudrupedia. Corpus hirsutum. Pedes quatuor. Feminæ viviparæ, lactiferæ. (Firfotinger. Kroppen håret. Fire føtter. Hunnen levendefødende, bærer melk.) Seinere endret han navnet på klassen til Mammalia, det vitenskapelige navnet som fortsatt brukes. [Orden] Anthropomorpha. Navnet på denne ordenen endret han seinere til Primates. [Slekt] Homo. Simia. Bradypus. Homo er mennesker som han gir karakteristikken «nosce te ipsum» («å kjenne seg sjøl»). Simia er aper som karakteriseres ved 5 fingre på forlemmer og 5 på baklemmer. Bradypus er dovendyr som karakteriseres ved 2 eller 3 fingre (og som nå tilhører en helt annen orden). Først på 1750-tallet begynte Linné å bruke sin binære navnsetting der artsnavnet består av et slektsnavn og et artsepitet.

Biolog, nr. 3 2020

Han klassifiserer Homo i fire typer, der det ordrett står H { Europæus albesc. Americanus rubesc. Asiaticus fuscus. Africanus nigr. I denne rekkefølgen. Klammeparentesen antyder at Linné regner alle som mennesker Homo. Han deler menneskene etter i de fire kjente verdensdelene og karakteriserer dem ved hudfarge: Europeere hvite, amerikanere (urbefolkninga) røde, asiater brune, afrikanere svarte. Naivt, ja, men ikke verre enn når Per Asplin synger «Noen barn er brune …» Men det som sjokkerte samtida var ikke inndelinga i mennesketyper, men det at Linné regnet mennesket til dyreriket som et pattedyr i samme orden som apene. Han fikk motbør så det sang, blant annet fra sin velgjører under oppholdet i Nederland, legen og botanikeren Jan Frederik Gronovius. Linné ga riktignok tydelig uttrykk for at han egentlig ikke likte det han så: Non placet, quod Hominem inter anthropomorpha collocaverim, sed homo noscit se ipsum («Det er ikke med glede at jeg må plassere mennesket blant primatene, men mennesket er intimt i slekt med seg sjøl»). Han argumenterer at han har lett etter en generell forskjell mellom mennesker og aper som kunne forsvares etter prinsippene i naturhistorien, men fant ingen. – Her er Linné utrolig moderne, dette er som sagt første halvdel av 1700-tallet! I Systema naturae fra 1735 har han også ei gruppe under dyreriket som han kaller Paradoxa, der han putter inn et sammenrask av fabeldyr eller beretninger han ikke helt tror på: satyrer, drager, enhjørning, fugl føniks, kvitkinngåstreet (den historien får dere google), men også dyr som viste seg å være riktige som pelikaner og dødningebille. Tilbake til mennesket: Linné skriver i boka Critica botanica fra 1737: «[Gud] skapte ett menneske, som Den hellige skrift lærer; men hvis den minste forskjell var tilstrekkelig, ville det lett kunne bli tusenvis av forskjellige menneskearter: de viser,

nemlig hvitt, rødt, svart og grått hår; hvite, rosenrøde, lysebrune og svarte ansikter; rett, klumpet, skjev, flat og krum nese; blant dem finner vi kjemper og dverger, feite og tynne mennesker, oppreiste, klumpete, skrøpelige og halte mennesker osv. osv. Men hvem med et sunt sinn ville være så useriøs å kalle disse distinkte arter?» Her er ennå ingen tegn til å ville inndele og rangere mennesketypene. I sine første 9 utgaver av Systema naturae fra 1735 til 1756 ble Linnés inndeling av menneskene ganske uforandret. De fire mennesketypene ble etter hvert oppfattet som varieteter «Homo variat». Varietet er en kategori under art, som oftest betegner mindre forskjeller som ikke nødvendigvis er stabile, mens underart betegner stabile typer. Men Linné var nok ikke helt bevisst på hvordan han brukte dette. Men en ting er sikkert, han brukte aldri begrepet rase, verken om mennesker eller andre organismer. De forskjellige hudfargene oppfattet han primært som et produkt av klimaet i de fire kjente verdensdelene. Det endrer seg når vi kommer til 10. utgave av Systema naturae fra 1758, den som er startpunktet for zoologisk navnsetting. (For botanisk navnsetting er Species plantarum fra 1753 startpunktet.) I løpet av 1750åra hadde Linné også begynt å bruke binær navnsetting, som nevnt. I Systema naturae 10. utgave er det han begynner å gi sine mennesketyper videre beskrivelser og attributter. Det er dette som er bakgrunnen for beskyldningene at Linné var rasist. Med skam å bekjenne, han gjør det ikke lett for seg sjøl, sett med dagens øyne. De fire opprinnelige mennesketypene får en inndeling i tråd med humorallæra, om kroppsvæskene, som stammer fra den greske oldtidslegen Hippokrates. Hva som fikk den til sin tid rasjonelle Linné, som mot samtidas gjengse oppfatning beskrev mennesket som et dyr, til å ty til forgangen lærdom fra oldtida og middel-

alderen, er nokså ubegripelig i dag. Men det kan vel forklares av hva jeg allerede har nevnt: Linné sto med ett bein planta i gammel overtro, det andre i opplysningstid. For de fire mennesketypene legger han vekt på: (1) Hudfarge. (2) Temperament (tilsvarende de fire kroppsvæskene) og kroppsholdning. (3) Fysiske særtrekk knyttet til hårfarge og form, øyenfarge og ansiktsegenskaper. (4) Oppførsel. (5) Bekledning. (6) Hva som «driver» dem. Systema naturae fra 1758: under orden Primates (han har nå skiftet navnet fra Anthropomorpha) står først Homo sapiens med alternativt navn H. diurnus («dagmennesket») (hvorfor, kommer seinere). Dette er etter nomenklaturreglene protologen, originalbeskrivelsen for arten Homo sapiens L., 1758. Han legger til frasen «nosce Te ipsum» «å kjenne seg sjøl», som han gjentar fra tidligere utgaver av Systema. Nå deler han Homo sapiens inn i seks typer, idet han legger til to som faller utafor de andre, Ferus og Monstrosus. Han skriver, før han presenterer inndelinga, «varians cultura, loco» «varierer med kultur og sted». Noe som kan tolkes dit at han oppfattet at variasjonen først og fremst skyldes geografi. • Ferus. Går på fire, stum, håret. Dette er hva jeg vil kalle «ulvebarn», altså unger som er blitt satt ut i skogen og vokst opp aleine eller sammen med dyr. Han navngir seks eksempler, bl.a. Juvenis Hannoveranus, gutten [Peter] fra Hannover (godt dokumentert på nettet). Hvorfor Linné oppretter denne varieteten, som omfatter «ville» barn av utvilsom europeisk avstamning, er mer enn merkelig. • Americanus. Rød, kolerisk (etter gul galle), svart hår, svak skjeggvekst, fri og glad, pynter seg med rødmaling, drevet av allmenn rettferdighet. • Europæus. Hvit, sangvinsk (etter

blod), kraftig, lyst (gult) hår, blå øyne [Linné hadde brune], smart og oppfinnsom, kler seg i tettsittende antrekk, drevet av ritualer. • Asiaticus. Gulaktig (her skiftet Linné betegnelsen fra fuscus = brun til luridus = gulaktig), melankolsk (etter svart galle – antatt produsert i milten), svart hår, mørke øyne, alvorlig, gjerrig, kler seg i løstsittende klær, drevet av allmenne meninger. • Africanus. Svart, flegmatisk (etter slim), svart krøllet hår, glatt hud, brei nese, svulmende lepper, produserer mye melk, slu, lat, bekymringsløs, smører seg inn med fett, drevet av sine luner. • Monstrosus. Dette ble en samlesekk for mennesketyper Linné ikke greide å plassere og har ikke noe med vårt begrep monster å gjøre: Alpini fjellfolk (uten å nevne hva slags) karakterisert som små, viltre og sky, patagoniere, «hottentotter» (khoi-khoifolket), kinesere, kanadiere, til og med europeiske kvinner med kunstig innsnørt liv (Juncae puellae abdomine attenuato). Khoikhoi-folket ble benevnt Monorchides fordi menn på Linnés tid ofte fjernet en testikkel fordi det etter sigende skulle reduserte faren for å få tvillinger. Kort sagt ei rotet blanding av dels virkelige folkeslag (khoi-khoi), dels mennesker med kulturelle særtrekk (innsnørt liv). Mens Linnés inndeling av mennesketyper i de forrige utgavene av Systema naturae begrenset seg til hudfarger og verdensdeler, og var for datida relativt nøytral, kan vi ikke si det samme om 10. utgave fra 1758. Inndelinga her er absolutt rasistisk med dagens øyne og dessuten «et salig rot», også om vi ser bort fra Ferus og Monstrosus. Jeg har nevnt hans tvangsmessige klassifisering etter kroppsvæsker og temperamenter, som er mer alkymi enn biologi.

Linné kjøpte en samedrakt da han var på reise i Lappland. Han ble malt iført denne da han var i Nederland. Noen påstår at hatten er ei hollandsk doktorgradslue, men jeg har aldri klart å verifisere denne historien. Bilde: Nationalmuseum.se

Videre blander han fysiologiske, morfologiske og anatomiske særtrekk ved folketypene sammen med oppførsel, bekledning og hva de er drevet av, hvilket i Linnés oppfatning må være noe i nærheten av religion, juss, politikk og meninger. Det er Americanus og Europæus som får den mildeste dommen. Den amerikanske urbefolkninga blir framstilt som den «edle villmann», fri, glad og rettferdig (aner jeg et hint fra omtalen av samene i nord?). Europeeren er smart og oppfinnsom, kler seg pent, men bundet av ritualer (hvilke?). Asiatene er han ikke like begeistret for, gulaktig (luridus antyder sykelig gul) hud, gjerrige og mener det som allmennheten mener, med andre ord snur kappen etter vinden. Dommen over afrikanerne er skikkelig negativ, slu, late, bekymringsløse, smører seg med fett og er lunefulle; med andre ord ganske typisk datidas europeiske syn på svarte afrikanere. Ærlig talt ingen hyggelig lesning for dagens afrikanere eller mennesker med afrikansk opprinnelse.

Biolog, nr.3 2020

I Systema naturae 1758 beskriver han også «huleboeren» Homo troglodytes, alternativt «nattmennesket» H. nocturnus eller «skogmennesket» H. sylvestris. Han kaller denne kreasjonen Orang Utang. I første omgang ville vi da tro at han her virkelig beskriver orangutangen, men så enkelt er det ikke! Det rare er at orangutangen – slik vi kjenner den – beskriver han et par sider seinere, under aper Simia, som S. satyrus fra Afrika og Asia. Dette er førstebeskrivelsen av orangutang, som Linné plasserer feil i Afrika. Nå er det riktige vitenskapelige navnet Pongo pygmaeus (L., 1760), uten at jeg videre vil gå inn på finesser omkring navnsetting. Orangutangen er den eneste av de fire menneskeapene Hominidae som Linné beskriver. Han bruker derimot det opprinnelig malayiske orang hutan (skogmannen) som navn på nyskapningen sin: huleboeren/nattmennesket. Hvordan ser denne mystiske skapningen ut? Linné skriver blant annet: hvit hud, hvitt, krøllet hår, gyllenrøde øyne. Høyst sannsynlig har han lest eller hørt om albino afrikanere med normalt svart hud og blandet inn historier om skogmennesker i SørøstAsia. Han skriver at H. troglodytes lever i Etiopia (siterer Plinius) og på øyene Java, Ambon og Ternate i Indonesia, altså i et område av Asia hvor det lever orangutanger. Linné hadde spurt om noen i Det svenske østindiske kompaniet, som handlet med Fjerne Østen, kunne påvise H. troglodytes, men de fant ingen tegn på eksistens av dette vesenet. – Så Linné har med andre ord diktet opp nattmennesket, basert på sagn om skogmannen i Sørøst-Asia og beretninger fra Plinius om Etiopia, trolig som en motsats til dagmennesket H. diurnus, altså H. sapiens. (Nå skal jo sant sies at albino mennesker er følsomme overfor sol, så et bitte lite poeng hadde kanskje Linné med huleboeren/nattmennesket, uten at det rettferdiggjør en egen art.) Siden ble epitetet troglodytes tatt i

Biolog, nr. 3 2020

Til slutt: Anne SverdrupThygesoni boka På naturens skuldre nevner at Linné i 1762, i sin andre utgave av «Species Plantarum», beskriver busken Quassia amara, bitterved, fra den da nederlandske kolonien Surinam i Sør-Amerika og navngir planta etter den frigitte afrikanske slaven Graman Quassi, som bl.a. virket som medisinmann, der en av ingrediensene hans var bitter te kokt på bitter ved og virksom mot innvollsmark. I Norge er vel Angostura Bitter (brukes i longdrinks) det mest kjente produktet av planta. At Linné beærer en afrikaner med et plantenavn, viser tydelig at han ikke hadde et så negativt syn på afrikanere!

Quassia amara, bitterved. Illustrasjon fra Köhlers Medizinal-Pflanzen

bruk av Johann Friedrich Blumenbach da han i 1776 beskrev sjimpansen Pan troglodytes (Blumenbach, 1776) til tross for at Linné aldri refererte til sjimpansen, som han ikke kjente til, og som slett ikke lever i huler I 1771 i Mantissa plantarum publiserte Linné en tredje menneskeart

Homo lar. Det han her tenkte på, kunne ha vært aper eller innfødte kledd i skinn for å skremme nybyggere i koloniene, spesielt hvis utseende var blitt overdrevet i rapporter til Linné. Nå er navnet brukt på hvithåndgibbon Hylobates lar (L., 1771), der Linnés beskrivelse fortsatt regnes som den protologen. Så konklusjonen min blir: Linné var en genial botaniker, med sitt originale klassifikasjonssystem over planter, en god zoolog, med et klassifikasjonssystem som var bearbeidet etter Aristoteles, og, med unntak av bragden at han regnet mennesket som et dyr, en håpløs systematiker av mennesketyper med klare rasistiske overtoner. Jeg er nødt til å gi Hasti Hamidi rett, men det er, analogt med de personene jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen, ikke derfor Linné-benken står ved Systematisk avdeling i Botanisk hage. En liten plakat som omtaler Linnés menneskesyn kunne derimot settes opp, siden debatten omkring dette er blitt så vidt tydelig.

Transposoner

Foto: Kosoff |Shutterstock.com

og tilpasningsdyktighet hos planter Transposoner har blitt sett på som parasitter i genomet med skadelige eller nøytrale effekter på verten. Nå viser det seg at de også kan ha hatt en avgjørende rolle i evolusjonen. Robin Aasegg Araya Lektorstudent Realfag, institutt for lærerutdanning og skoleforskning, UiO Harald Stranger Mjønes Masterstudent institutt for biovitenskap, UiO

Transposoner omtales gjerne som «hoppende gener», og er mobile genetiske elementer med en iboende evne til å bevege seg fra én lokasjon i genomet til en annen ved transposisjon. De ble første gang beskrevet av Barbara McClintock (1950, 1953), som kalte dem «kontrollerende elementer», og mente at de var kilden til observert fargevariasjon i maiskorn. Hun mottok Nobel-prisen i fysiologi/medisin i 1983, 30 år etter hennes banebrytende arbeid som ikke ble forstått av samtidens genetikere. Etterfulgt av den raske utviklingen innen genomsekvense-

ring, er transposoner blitt anerkjent som betydelige komponenter i genomer hos høyere eukaryoter. De utgjør 10% av genomet i den velstuderte Arabidopsis thaliana (Arabidopsis Genome, 2000), og rundt 85% i mais (Zea mays) (Baucom et al., 2009). Tradisjonelt har transposoner blitt sett på som genom-parasitter med skadelige eller nøytrale effekter på verten, og det er kun nylig blitt vist at de kan ha hatt en avgjørende rolle i evolusjonen. Hvordan utfører disse DNA-elementene siclinn funksjon? Hvordan påvirker deres aktivitet tilpasningsdyktigheten hos stasjonære arter som planter, og hvor viktig er denne påvirkningen? I forsøket på å belyse den evolusjonære betydningen transposoner har i plantegenomer, må vi først utdype (i) hvordan transposoner beveger seg i vertsgenomet, m.a.o. hva er hovedtrekkene i en transposisjon, og (ii) hva er konsekvensene av en transposon-insersjon i ulike områder i genomet?

Transposoner kategoriseres etter struktur og mekanisme

Det første enhetlige klassifikasjonssystemet for eukaryote transposoner ble foreslått av Wicker et al. (2007) og vil bli brukt her. Transposoner er DNA-elementer som kategoriseres etter hvilken transposisjonsmekanisme de benytter, sekvenslikheter, og strukturelt slektskap mellom elementene (Wicker et al., 2007; Kapitonov and Jurka, 2008). De deles inn i Klasse I – Retroelementer og Klasse II – DNA-type elementer. Hver klasse har flere underkategorier. Videre klassifiseres alle transposoner som enten autonome eller ikke-autonome, hvilket angir om de koder for hhv. funksjonelle proteiner for transposisjon, eller ikke.

Klasse I – Retroelementer

Retroelementene forflytter seg via et RNA-intermediat som revers-transkriberes og integreres inn i målområdet. Disse finnes utelukkende i eukaryoter. Retroelementene deles inn i (i) lang terminal repetering (LTR) retrotransposon, (ii) ikkeLTR retrotransposoner (iii) DIRSliknende elementer og (iv) Penelopeliknende elementer (Wicker et al., 2007). LTR retrotransposoner koder for alle proteiner nødvendige for transposisjon, og er de mest utbredte

Biolog, nr.3 2020

Transposoner ble første gang beskrevet av BarbaraMcClintock (1950, 1953). I 1983 mottok hun Nobel-prisen i fysiologi/medisin for dette arbeidet. Foto: Smithsonian Institution.

retroelementene i planter (Baucom et al., 2009). Retroelementer befinner seg vanligvis i ikke-kodende regioner mellom gener og er ansvarlig for mye av variasjonen i genomstørrelse blant planter (Han et al., 2013).

Klasse II – DNA-type elementer

DNA-type elementer koder for transposase – et protein som utfører utkutting og insersjon av transposonet. De deles inn i enten replikativ («copy and paste») eller ikke-replikativ («cut and paste»). Dette innebærer at de ikke-replikative elementene danner et dobbelttrådet brudd ved transposisjon. Bruddet som blir etterlatt må repareres av repareringsmekanismer hos verten, og dette leder ofte til insersjoner og delesjoner, samlet omtalt som «indels», hvilket endrer sekvensen transposonet forlot (Wicker et al., 2016). De er kjent for å befinne seg inne i eller nær gener i planter (Han et al., 2013).

Transposoners innvirkning på genetisk variasjon, fitness og evolverbarhet

Transposisjon kan lede til en rekke hendelser avhengig av hvor den plasserer seg i vertsgenomet. Flere transposoner plasserer seg helt tilfeldig i genomet. Andre transposoner

Biolog, nr. 3 2020

plasserer seg målrettet i spesifikke områder – både områder uten gener og områder der gener sitter tett. Dersom et transposon plasseres i selve genet utgjør det en potensiell trussel for verten, men også muligheter for å danne nye genfunksjoner, endret genuttrykk og dermed økt genetisk variasjon. Transposoner varierer i aktivitetsnivå, og vertsorganismer har variabel evne til å fjerne eller hindre transposisjon. Hvis et gen inneholdende et transposon påvirker fenotypiske trekkverdier, kan det gi utslag i fitness. Disse faktorene kan bidra til en selektiv fordel eller ulempe avhengig av seleksjonspresset populasjonen er utsatt for (Bennetzen et al., 2005). Zerjal et al. (2012) oppdaget en triallel-variant i et locus hos mais assosiert med en «veldig sen blomstringstid hos hannplanter». Allelet som gir den avvikende fenotypen er påvirket av to MITE (miniature inverted-repeat transposable element)-insersjoner, og viser høy frekvens i midt-vest USA og i tropisk mais (Zerjal et al. 2012), noe som peker mot en geografisk, adaptiv funksjon. Det er også blitt demonstrert at transposoner har en adaptiv funksjon i varianter av patogen-resistensgener hos noen typer ris (Hayashi and Yoshida, 2009). En sammenligning av et locus som er assosiert med en resistent fenotype viser at genets funksjonalitet avhenger av et retrotransposon i nærheten. Transposonet fungerer som en promoter med høy aktivitet. Interessant nok er 5’-enden av retrotransposonet undertrykt av metylering, mens 3’-enden, som vender mot det transkriberte resistensgenet, er kun delvis metylert (Hayashi and Yoshida, 2009). For transposonet er det gunstig å forbli aktivt – for verten er det gunstig å bekjempe sykdomsfremkallende inntrengere. Det lave nivået av metylering gir den høye promoter-aktiviteten, hvilket tyder på et adaptivt, koevolusjonært samspill mellom verten og transposonet.

Et interessant spørsmål er hvordan transposoner påvirker evolverbarheten i små grunnleggerpopulasjoner i møte med et nytt miljø. Bidrar for eksempel transposoner til at grunnleggerpopulasjoner på vulkanske øyer kan etablere seg og gi oppgav til nye arter? Craddock (2016) beskriver adaptiv radiasjon på vulkanske øyer som et paradoks. Grunnleggerpopulasjonen har lav genetisk varians og er sårbar for innavlsdepresjon, i kombinasjon med et stressende miljø. Selv om genetisk drift, seleksjon, og tilgjengelige nisjer spiller viktige roller i diversifisering på såkalte grunnleggerøyer, representerer mangelen på genetisk varians et problem når det kommer til å forklare genetikken bak disse prosessene. Craddock (2016) foreslår at gjentatte utbrudd av transposoner, indusert av stressende miljøfaktorer, trigger den nødvendige genetiske variasjonen. Grunnleggerpopulasjonen blir mer evolverbar, slik at den kan tilpasse seg miljøutfordringer og okkupere tilgjengelige nisjer. Hypotesen gjenstår å bli direkte testet. Det er likevel tydelig at transposoner gir en mulighet for både ekspansjon og rearrangering av genomet. Sett i sammenheng med det faktum at mange transposoner aktiveres under stressende forhold burde det oppmuntre til videre utforskning av hypotesen.

Stressinduserte transposoner

Det er godt dokumentert at transposoner kan endre uttrykksnivået til stress-responderende gener i planter. Dette involverer særlig endringer i et gens kontrollregion(er), hvilket påvirker transkripsjon av genet som respons på abiotisk eller biotisk stress (Grandbastien et al., 2005; Naito et al., 2009). Transposoner som plasserer seg inn i eksisterende kontrollregioner endrer uttrykket av genet. Transposoner som plasserer seg mellom en kontrollregion og det

TRANSPOSONER – BEGREPSFORKLARINGER Delesjon – Tap av nukleotidpar i en DNA-sekvens. Omfanget av en delesjon strekker seg fra tap av ett nukleotidpar til tap av større deler av kromosomet. Insersjon – Innsetting av ett eller flere nukleotidpar i en dobbel DNA-heliks. Transkripsjon – Biosyntese av RNA-tråd fra et DNA-templat. Et bestemt DNA-segment kopieres til RNA av enzymet RNA polymerase. Promoter – En spesifikk nukleotidsekvens der RNA polymerase II binder seg for å starte transkripsjon av mRNA fra et gen. Transkripsjonsfaktor – Proteiner som bindes til spesifikke DNA sekvenser, for eksempel promotere, og derved kontrollerer om et gen skal uttrykkes eller ikke. 5’- og 3’-ende – beskriver retningen i en DNA- og RNA-enkelttråd. 5’ og 3’ kommer fra de fem karbonene i sukkergruppen (deoksyribose) i hvert enkelt nukleotid. 5’-enden og alle nukleotider ovenfor beskrives som oppstrøms, 3-enden og alle nukleotider nedenfor beskrives som nedstrøms. Transposon – et genetisk element (DNA-sekvens) som har evnen til å flytte seg fra én posisjon til en annen i genomet. Transposisjon – forflytningen av et transposon fra én posisjon til en annen i genomet. Replikative elementer – transposoner som forflytter seg ved en «copy and paste»-mekanisme, der transposonet kopierer seg selv og kopien flyttes til en ny posisjon. Ikke-replikative elementer – transposoner som forflytter seg ved en «cut and paste»mekanisme, der transposonet klipper seg ut og limes inn et nytt sted. Retroelementer – transposoner som forflytter seg via et RNA-intermediat. Transposonet blir først kopiert fra DNA til RNA, der RNA-intermediatet blir revers transkribert til ny DNA dobbeltråd som settes inn i en ny posisjon i genomet. Også kalt retrotransposon. Revers transkripsjon – syntese av DNA fra en RNA-templattråd. Syntesen blir utført av enzymet revers transkriptase. Transposase – et enzym som er kodet av et gen fra et autonomt, Klasse II transposon. Enzymet katalyserer transposisjon fra en lokasjon til en ny lokasjon. Regulerende motiver – korte nukleotidsekvenser som regulerer genuttrykk ved f eks. å fungere som bindingssete for transkripsjonsfaktorer. Evolverbarhet – en organismes evne til å respondere på rettet seleksjon på et fenotypisk trekk.

assosierte kodende området kan danne nye promotere. Studier på mais (Zea mays) viser at omtrent 20% av stress-responderende gener er lokalisert nær et transposon (Makarevitch et al., 2015). Disse transposonene er cis-regulerende sekvenser som fungerer som bindingsseter for spesifikke transkripsjonsfaktorer, og lokalt øker uttrykket av et gen (Makarevitch et al., 2015). Målrettet insersjon i nærheten av stressresponderende gener kan være en vellykket strategi for transposonets overlevelse. Det gir en mulighet for økt fitness både hos transposonet og vertsorganismen. Naito et al.

(2009) undersøkte et vanlig DNAtype-element i ris (O. sativa), nemlig mPing-elementet, som viser en preferanse for å plassere seg i nærheten av gener (særlig oppstrøms for genet). Flere av disse genene bidrar til en respons på spesifikke miljøutfordringer. mPing inneholder antatt regulerende motiver, der en vesentlig andel av motivene er stressresponderende. Transposonet tilfører nye bindingsseter for transkripsjonsfaktorer, og utvider dermed vertsgenomets repertoar i respons til disse miljøutfordringene. Transposoner som målrettet plasserer seg i nærheten av stress-

responderende gener kan selv være sensitive for stress. Ved eksponering for en stressfaktor vil transposonet aktiveres for transkripsjon og mobilisering, og gi opphav til en «eksplosjon» av mRNA-transkripter og nye insersjoner (Ito et al., 2011; Cavrak et al., 2014). Generelt vil slike mobiliseringshendelser hindres av siRNA-mediert RNA interferens (RNAi) (Sunkar et al., 2005). RNAi hindrer uttrykk eller translasjon ved å nøytralisere mRNA-transkriptet. siRNA-mutanter av A. thaliana utsatt for varmesjokk viser derimot en økning i antall insersjoner av det stressinduserte transposonet ONSEN i avkommene (Ito et al., 2011). Hva er så utfallet av en slik amplifikasjon av transposoner? Massive insersjonhendelser vil vanligvis assosieres med lavere levedyktighet hos verten. Det er derimot demonstrert at ONSEN-elementet har en preferanse for insersjon i gener som aktiveres under stressende forhold. Mange av A. thaliana mutantavkommene viste derfor en økt toleranse for ekstreme temperaturer (Ito et al., 2011). Ved senere eksponering for unormalt høye temperaturer blir transposonene aktivert på nytt. Den oppregulerte stressresponsen kan slik bli «utnyttet» av transposonet for videre mobilisering, og verten vil derfor miste kontroll over denne «inntrengeren fra et annet kromosom» (Cavrak et al., 2014). Selv om ONSEN-elementet tilfører en mekanisme for økt respons til høye temperaturer, kan manglende kontroll over et aktivert transposon lede til insersjon i uønskede, mulig skadelige regioner.

Hvor stor betydning har transposoner på tilpasning?

Transposisjoner må være arvelige hvis de skal ha en evolusjonær påvirkning. Hos planter utvikles de reproduktive organene sent i vegetativ vekst (Watson et al., 2016). Derfor vil mutasjoner anskaffet under vegetativ vekst kunne videreføres til avkom

Biolog, nr.3 2020

Transposoner slik de blir inndelt i klasser og grupper.

Transposoner

Klasse I – Retroelementer LTR retrotransposon

ikke-LTR retrotransposon

Penelopeliknende elementer

(Watson et al., 2016). Planter har nemlig ikke det som kalles «Weissmannske kimbaner». Når er et transposon skadelig, og når er det fordelaktig for planten? Ukontrollert spredning av transposoner i plantegenomet er åpenbart ikke en fordel. Planter har utviklet mekanismer for å hindre dette, som «epigenetisk silencing» (Castelletti et al, 2014). Dette kan derimot introdusere en ny utfordring. For eksempel vil heterokromatisk «silencing» av transposoner kunne spre seg til nærliggende gener og hemme uttrykket av genene, hvilket er observert i varianter av A. thaliana (Hollister and Gaut, 2009). Silencing-mekanismene er tilsynelatende ikke-diskriminerende i valg av sekvens. Det betyr at transposoner nær vitale gener er like utsatt for å bli hemmet som transposoner nær ikke-vitale gener. Overgangen fra skadelige til fordelaktige effekter er derimot ikke svart-hvit, som nevnt i eksemplet om ONSEN-aktivitet i A. thaliana. Utfallet for både transposon og vert er bestemt av hvor transposonet limer seg inn. I tillegg vil forskjellige familier av transposoner ha ulike effekter på nærliggende områder i genomet (Han et al, 2013). Noen familier av DNA-type elementer oppregulerer nærliggende gener, mens andre familier nedregulerer dem. Det er avgjørende å ikke bare undersøke om et transposon gir en fenotypisk effekt på verten, men også ta hensyn til transposonets slektskap

Biolog, nr. 3 2020

Klasse II – DNA-type elementer DIRS-liknende elementer

Replikative elementer

Ikke-replikative elementer

for å få dypere innsikt i egenskapene til spesifikke transposoner.

kunne gi bedre innsikt i seleksjon av transposoner.

Konklusjon

Referanser

Med den kunnskapen som nå finnes om transposoner, synes det klart at kun å betrakte dem som enkle genom-parasitter som enten er skadelige eller ikke-funksjonelle for levende organismer, blir for enkelt. Omfanget av transposon-insersjoner og transposon-induserte mutasjoner er stort, hyppig forekommende, og ofte lokalisert nær kodende regioner (Wicker et al., 2016). Transposoner har derfor uten tvil bidratt, og bidrar fremdeles, til genetisk variasjon innad i populasjoner. Utbrudd av transposonaktivitet kan ha enorme konsekvenser for genomet. En rekke transposoner plasserer seg spesifikt i områder tett med gener. De øker derfor evolverbarheten i populasjoner og fungerer som pådrivere i divergens mellom segregerende arter. Transposoner bidrar også til fenotypisk plastisitet i planter ved å endre regulering av genuttrykk i respons til stressfaktorer. Det synes derfor overveiende sannsynlig at transposoner påvirker tilpasningsdyktigheten hos planter i møte med miljøendringer. Det er også behov for mer litteratur om fitnesskonsekvenser forårsaket av transposon-insersjoner. Flere sammenligninger av alleler med og uten transposoner, og kvantifisering av fitnesskomponentene som er påvirket av disse allelene, ville

ARABIDOPSIS GENOME, I. 2000. Analysis of the genome sequence of the flowering plant Arabidopsis thaliana. Nature, 408, 796-815 DOI: 10.1038/35048692. BAUCOM, R. S., ESTILL, J. C., CHAPARRO, C., UPSHAW, N., JOGI, A., DERAGON, J. M., WESTERMAN, R. P., SANMIGUEL, P. J. & BENNETZEN, J. L. 2009. Exceptional diversity, non-random distribution, and rapid evolution of retroelements in the B73 maize genome. PLoS Genet, 5, e1000732 DOI: 10.1371/journal.pgen.1000732. BENNETZEN, J. L., MA, J. & DEVOS, K. M. 2005. Mechanisms of recent genome size variation in flowering plants. Ann Bot, 95, 127-32 DOI: 10.1093/aob/mci008. CASTELLETTI, S., TUBEROSA, R., PINDO, M. & SALVI, S. 2014. A MITE transposon insertion is associated with differential methylation at the maize flowering time QTL Vgt1. G3 (Bethesda), 4, 805-12 DOI: 10.1534/ g3.114.010686. CAVRAK, V. V., LETTNER, N., JAMGE, S., KOSAREWICZ, A., BAYER, L. M. & MITTELSTEN SCHEID, O. 2014. How a retrotransposon exploits the plant’s heat stress response for its activation. PLoS Genet, 10, e1004115 DOI: 10.1371/journal.pgen.1004115. CRADDOCK, E. M. 2016. Profuse evolutionary diversification and speciation on volcanic islands: transposon instability and amplification bursts explain the genetic paradox. Biol Direct, 11, 44 DOI: 10.1186/s13062016-0146-1. GRANDBASTIEN, M. A., AUDEON, C., BONNIVARD, E., CASACUBERTA, J. M., CHALHOUB,

B., COSTA, A. P., LE, Q. H., MELAYAH, D., PETIT, M., PONCET, C., TAM, S. M., VAN SLUYS, M. A. & MHIRI, C. 2005. Stress activation and genomic impact of Tnt1 retrotransposons in Solanaceae. Cytogenet Genome Res, 110, 229-41 DOI: 10.1159/000084957. HAN, Y., QIN, S. & WESSLER, S. R. 2013. Comparison of class 2 transposable elements at superfamily resolution reveals conserved and distinct features in cereal grass genomes. BMC Genomics, 14, 71 DOI: 10.1186/1471-2164-14-71. HAYASHI, K. & YOSHIDA, H. 2009. Refunctionalization of the ancient rice blast disease resistance gene Pit by the recruitment of a retrotransposon as a promoter. Plant J, 57, 413-25 DOI: 10.1111/j.1365313X.2008.03694.x. HOLLISTER, J. D. & GAUT, B. S. 2009. Epigenetic silencing of transposable elements: a trade-off between reduced transposition and deleterious effects on neighboring gene expression. Genome Res, 19, 1419-28 DOI: 10.1101/gr.091678.109. ITO, H., GAUBERT, H., BUCHER, E., MIROUZE, M., VAILLANT, I. & PASZKOWSKI, J. 2011. An siRNA pathway prevents transgenerational retrotransposition in plants subjected to stress. Nature, 472, 115-9 DOI: 10.1038/ nature09861. KAPITONOV, V. V. & JURKA, J. 2008. A universal classification of eukaryotic transposable elements implemented in Repbase. Nat Rev Genet, 9, 411-2; author reply 414 DOI: 10.1038/nrg2165-c1. MAKAREVITCH, I., WATERS, A. J., WEST, P. T., STITZER, M., HIRSCH, C. N., ROSS-IBARRA, J. & SPRINGER, N. M. 2015. Transposable elements contribute to activation of maize genes in response to abiotic stress. PLoS Genet, 11, e1004915 DOI: 10.1371/journal. pgen.1004915. NAITO, K., ZHANG, F., TSUKIYAMA, T., SAITO, H., HANCOCK, C. N., RICHARDSON, A. O., OKUMOTO, Y., TANISAKA, T. & WESSLER, S. R. 2009. Unexpected consequences of a sudden and massive transposon amplification on rice gene expression. Nature, 461, 1130-4 DOI: 10.1038/nature08479. SUNKAR, R., GIRKE, T. & ZHU, J. K. 2005. Identification and characterization of endogenous small interfering RNAs from rice. Nucleic Acids Res, 33, 4443-54 DOI: 10.1093/nar/gki758.

WATSON, J. M., PLATZER, A., KAZDA, A., AKIMCHEVA, S., VALUCHOVA, S., NIZHYNSKA, V., NORDBORG, M. & RIHA, K. 2016. Germline replications and somatic mutation accumulation are independent of vegetative life span in Arabidopsis. Proc Natl Acad Sci U S A, 113, 12226-12231 DOI: 10.1073/pnas.1609686113. WICKER, T., SABOT, F., HUA-VAN, A., BENNETZEN, J. L., CAPY, P., CHALHOUB, B., FLAVELL, A., LEROY, P., MORGANTE, M., PANAUD, O., PAUX, E., SANMIGUEL, P. & SCHULMAN, A. H. 2007. A unified classification system for eukaryotic transposable elements. Nat Rev Genet, 8, 973-82 DOI: 10.1038/nrg2165. WICKER, T., YU, Y., HABERER, G., MAYER, K. F., MARRI, P. R., ROUNSLEY, S., CHEN, M., ZUCCOLO, A., PANAUD, O., WING, R. A. & ROFFLER, S. 2016. DNA transposon activity is associated with increased mutation rates in genes of rice and other grasses. Nat Commun, 7, 12790 DOI: 10.1038/ ncomms12790. ZERJAL, T., ROUSSELET, A., MHIRI, C., COMBES, V., MADUR, D., GRANDBASTIEN, M. A., CHARCOSSET, A. & TENAILLON, M. I. 2012. Maize genetic diversity and association mapping using transposable element insertion polymorphisms. Theor Appl Genet, 124, 1521-37 DOI: 10.1007/s00122012-1807-9. BENNETZEN, J. L., MA, J. & DEVOS, K. M. 2005. Mechanisms of recent genome size variation in flowering plants. Ann Bot, 95, 127-32 DOI: 10.1093/aob/mci008. CASTELLETTI, S., TUBEROSA, R., PINDO, M. & SALVI, S. 2014. A MITE transposon insertion is associated with differential methylation at the maize flowering time QTL Vgt1. G3 (Bethesda), 4, 805-12 DOI: 10.1534/ g3.114.010686. CAVRAK, V. V., LETTNER, N., JAMGE, S., KOSAREWICZ, A., BAYER, L. M. & MITTELSTEN SCHEID, O. 2014. How a retrotransposon exploits the plant’s heat stress response for its activation. PLoS Genet, 10, e1004115 DOI: 10.1371/journal.pgen.1004115. GRANDBASTIEN, M. A., AUDEON, C., BONNIVARD, E., CASACUBERTA, J. M., CHALHOUB, B., COSTA, A. P., LE, Q. H., MELAYAH, D., PETIT, M., PONCET, C., TAM, S. M., VAN SLUYS, M. A. & MHIRI, C. 2005. Stress activation and genomic impact of Tnt1 retrotransposons in Solanaceae. Cytogenet Genome Res,

110, 229-41 DOI: 10.1159/000084957. HAN, Y., QIN, S. & WESSLER, S. R. 2013. Comparison of class 2 transposable elements at superfamily resolution reveals conserved and distinct features in cereal grass genomes. BMC Genomics, 14, 71 DOI: 10.1186/1471-2164-14-71. HOLLISTER, J. D. & GAUT, B. S. 2009. Epigenetic silencing of transposable elements: a trade-off between reduced transposition and deleterious effects on neighboring gene expression. Genome Res, 19, 1419-28 DOI: 10.1101/gr.091678.109. ITO, H., GAUBERT, H., BUCHER, E., MIROUZE, M., VAILLANT, I. & PASZKOWSKI, J. 2011. An siRNA pathway prevents transgenerational retrotransposition in plants subjected to stress. Nature, 472, 115-9 DOI: 10.1038/ nature09861. KAPITONOV, V. V. & JURKA, J. 2008. A universal classification of eukaryotic transposable elements implemented in Repbase. Nat Rev Genet, 9, 411-2; author reply 414 DOI: 10.1038/nrg2165-c1. NAITO, K., ZHANG, F., TSUKIYAMA, T., SAITO, H., HANCOCK, C. N., RICHARDSON, A. O., OKUMOTO, Y., TANISAKA, T. & WESSLER, S. R. 2009. Unexpected consequences of a sudden and massive transposon amplification on rice gene expression. Nature, 461, 1130-4 DOI: 10.1038/nature08479. WICKER, T., SABOT, F., HUA-VAN, A., BENNETZEN, J. L., CAPY, P., CHALHOUB, B., FLAVELL, A., LEROY, P., MORGANTE, M., PANAUD, O., PAUX, E., SANMIGUEL, P. & SCHULMAN, A. H. 2007. A unified classification system for eukaryotic transposable elements. Nat Rev Genet, 8, 973-82 DOI: 10.1038/nrg2165. WICKER, T., YU, Y., HABERER, G., MAYER, K. F., MARRI, P. R., ROUNSLEY, S., CHEN, M., ZUCCOLO, A., PANAUD, O., WING, R. A. & ROFFLER, S. 2016. DNA transposon activity is associated with increased mutation rates in genes of rice and other grasses. Nat Commun, 7, 12790 DOI: 10.1038/ ncomms12790.

Biolog, nr.3 2020

2017

Kontinuitetsskog i Skotjer naturreservat – dokumentert ved en fotografisk tidsreise på 25 år 16 Biolog, nr. 3 2020

1992

rnfjell

Biologisk gammel skog er levested for mange truede arter. Dette skyldes at gammelskogen har kvaliteter som blir mangelvare når store deler av skoglandskapet drives intensivt og raskt endrer karakter. Det skjer endringer i den gamle kontinuitetsskogen også, men endringene skjer over lengre tid og i liten skala. Bildene i denne artikkelen dokumenterer hvilke endringer som skjer og hvor lang tid endringene tar. Bård Øyvind Bredesen og Øystein Røsok

Bildetekst: I løpet av 25 år har det skjedd så store endringer at dette stedet i skogen nesten ikke er til å kjenne igjen (samt at bekkesiget var ganske tørt når bildet ble tatt i 2017). Den store grana til høyre i bildet har brukket og står igjen som en over 2 meter høystubbe, mens stokken har lagt seg over bekkesiget. Denne ganske ferske lågen skjuler delvis stammen lenger bak, som i løpet av 25 år har blitt helt mosedekt. Den sterkt nedbrutte stokken mellom bekkesiget og den store grana til høyre i bildet er blitt så nedbrutt og dekket av mose, at den ikke synes lenger. Smågraner som har spiret på lægeret (kadaverforyngelse) viser imidlertid hvor lågen har ligget.

Kvaliteter som mangler i mesteparten av skoglandskapet er store mengder død ved i flere nedbrytningsstadier, gamle trær og et stabilt tresjikt som hindrer uttørking. Gammelskogen kan opprettholde slike kvaliteter over lange tidsrom, noe som betyr at sjeldne og kravstore arter får god tid til å etablere seg her og spre seg videre. Typiske eksempler på truede arter i slike miljøer er flere arter vedboende sopp knyttet til ulike kvaliteter av død ved og hengelav knyttet til stabilt høy luftfuktighet. En av de mest kjente vedboende soppartene knyttet til kontinuitetsmiljøer av granskog er lappkjuke Amylocystis lapponica. Den ble påvist i Skotjernfjell da området ble undersøkt av biologer første gang i 1992. I dag huser området fortsatt den største kjente lokaliteten for lappkjuke i Norge, takket være den kontinuerlige tilgangen på store mengder død ved av riktig kvalitet. Men hvor raskt kan man se endringer i skogen? I gammel naturskog av gran er det sannsynligvis mulig å «se tilbake» 3 – 400 år i tid. Selv om Norges og Nord-Europas eldste gran ble anslått til å være 532 år i 2012 (Castagneri m.fl. 2012), er mer normale biologiske maksimalaldre på norske grantrær 150-300 år, avhengig av vekstforhold. I Skotjernfjell

Biolog, nr.3 2020

2017

1992 Den største stokken, som ligger ganske nær bakken, har blitt mye mer nedbrutt på 25 år. Her har rødrandkjuke etablert seg, en sopp som sannsynligvis bidrar til rask nedbrytning. I forgrunnen ser man også et par nye stammer som har falt. Smågranene som vokser på mange gamle stokker (kadaverforyngelse) har blitt noe høyere, men er fremdeles blant skogens undertrykte gamlinger (Hågvar og Tveite 2011). Etter at flere trær har falt og sluppet inn mer lys, vil de nok strekke seg. Noen få nye graner har allerede spiret. En kåte har forøvrig blitt mye større.

2017

1992 Den tykkeste stokken (nederst), som ligger ganske luftig, ser knapt ut til å ha endret seg på 25 år. Her har svartsonekjuke etablert seg, noe som sannsynligvis har redusert nedbrytningshastigheten sammenlignet med stokker der andre vedlevende sopparter har fått dominere. Smågranene som vokser på stammen (kadaverforyngelse) har heller ikke blitt nevneverdig høyere, men det har etablert seg en ny liten gran. Stammen som ligge oppå, som hadde falt for kort tid siden da det første bildet ble tatt, har på den annen side blitt tydelig mer nedbrutt og dekkes nå i stor grad av mose. I dette miljøet har det ikke falt ned noen trær på 25 år, noe som medfører at lys og fuktighetsforhold i liten grad er endret. Skogmiljøet her har i liten grad endret seg – prosessene i skogen går sakte.

er det målt aldre på levende graner godt over 200 år. Når slike trær er mette av dage, og faller over ende i naturskogen, kan de ligge som synlige læger i ca. 100 år (Storaunet og Rolstad 2002) før de er fullstendig nedbrutt. Ut fra dagens skogbilde, er det derfor oftest umulig å si hvordan skogen på en granskoglokalitet var for mer enn 400 år siden, eller om det var skog her i det hele tatt da. Men hvis skogen er endel yngre kan man ofte se om det har skjedd omfattende hogstinngrep eller andre storskala hendelser. Rester etter gamle kull-lag og pollen i jordlagene kan imidlertid fortelle forskerne om tidligere historie for den enkelte skoglokalitet. I løpet av et kvart hundre år kan endringene i skogbildet i en kontinuitetsskog være tydelige (se bilder). Men dette er på elementnivå, dvs. det enkelte tre, den enkelte stokk. På bestandsnivå er endringene ubetydelige. Skogen er fortsatt gammel, flersjiktet, og har store mengder død ved. Det er nettopp denne stabiliteten som kjennetegner skog med

høy kontinuitet, og som gjør at arter knyttet til bestemte kvaliteter kan få oppfylt sine krav til livsmiljø gjennom mange generasjoner. Den mest urørte delen av Skotjernfjell ble vernet som naturreservat i 2002. I 2017 ble reservatet vesentlig utvidet, og slått sammen med Snellingsrøysene naturreservat, og dekker nå et areal på mer enn 10 km2. I verneformålet heter det For å bevare partier med urskogpreg og store og sammenhengende gammelskogområder med gode forekomster av truet og sjelden sopp- og lavflora knyttet til høy kontinuitet i skogbildet, slik som den største kjente norske populasjonen av lappkjuke og forekomster av storporet flammekjuke og huldrestry (lovdata). NIBIO har siden 1998 dokumentert endringer i norske landskap i sitt prosjekt «Tilbakeblikk» (http://www. tilbakeblikk.no/). I den grad endringer i lokaliteter med skog omfattes av prosjektet, er det oftest gjengroing av kulturlandskap som er dokumentert. De langsomme, gradvise småskala endringene som er typiske for naturskogen, og som er selve forutset-

Kontinuitetsskog er betegnelse på en skogtilstand med fravær av katastrofeaktige hendelser som skogbrann, omfattende vindfellinger, massive insektangrep eller flatehogst over flere tregenerasjoner (Nilsson mfl. 1995). I kontinuitetsmiljøene foregår det likevel fortsatt en dynamikk på liten skala. Trær blir eldre og dør, død ved brytes ned og inngår etter hvert i skogens humus. Frø spirer, og ungtrær vil etter hvert tette huller i kronedekket etter at kjemper har falt av alderdom.

ningen for høy kontinuitet, er nesten ikke dokumentert fotografisk i Norge. Gjenfotografering av skoginteriøret fra naturskogsmiljøet i Skotjernfjell representerer en sjelden fotografisk dokumentasjon av den småskaladynamikken som foregår i naturskog av gran med høy kontinuitet.

Referanser

Lappkjuke Amylocystis lapponica. Bildet er fra Skotjernfjell, den største lokaliteten for denne soppen i Norge. Foto Bård Bredesen.

Biolog, nr. 3 2020

Castagneri, D, Storaunet, K.O. og Rolstad, J. 2013. Age and growth patterns of old Norway spruce trees in Trillemarka forest, Norway. Scandinavian Journal of Forest Research 28:3, 232–240. Hågvar, S. & Tveite, B. 2011. Hvor gamle er de små, undertrykte grantrærne? Blyttia 69: 153-156. Nilsson, S. G., U. Arup, R. Baranowski, and S. Ekman. 1995. Tree-dependent lichens and beetles as indicators in conservation forests. Conservation Biology 9: 1208–1215. Storaunet K.O., Rolstad J. 2002. Time since death and fall of Norway spruce logs in old-growth and selectively cut boreal forest. Can. J. For. Res. 32: 1801–1812.

Skråblikket

Hvordan blir fremtidens natursyn? Våre forfedre langt tilbake i tiden levde omsluttet av natur. Naturen ga dem alt de trengte, men var samtidig farefull. Deres religiøse forestillinger, sagn og fantasier var gjerne direkte knyttet til naturen. Både visse steder og bestemte dyr kunne være hellige. Å leve i og med naturen på denne måten krevde stor kunnskap, både om medisinplanter, dyrenes vaner og hvordan man kunne klare seg i nødsituasjoner. For disse menneskene var naturen selve verden.

Sigmund Hågvar, Professor em. NMBU, sigmund.hagvar@nmbu.no

Jordbruksrevolusjonen ga støtet til en massiv fjerning av skog, slik at sollyset kunne slippe ned til jorder og beitemark. I dag er nesten all naturlig skog i Europa og Nord-Amerika borte. Også den åpne, lettdyrkede prærien ble endevendt med spade og plog – kun rester av naturtypen er tilbake. Vi snakker gjerne om «præriefasen», da man betraktet prærien som uendelig, og alle fritt kunne ta nye biter av den. Natur ble sett på som «undeveloped» inntil landbruk eller bebyggelse hadde overtatt arealene. Natursynet var i stor grad at naturen måtte omformes. Norge betegnes av og til som «Europas grønne hjørne», men også vi har foretatt store naturinngrep. Få

vassdrag renner fritt fra fjell til hav. Sammenhengende villmark finnes snart bare i de største verneområdene, og over fire tusen arter står på rødlista. Kystnaturen er sterkt nedbygget fra Halden til Sørlandet. Nye veiprosjekter gjennomskjærer selv avsides natur. Vindindustrien truer en rekke verdifulle naturområder over hele landet – uten at energisparing og smartere energibruk er blitt utredet som alternativ. Våre myndigheter synes fremdeles å leve i præriefasen og praktiserer en naturødeleggende bit-for-bit-politikk. Natur ofres uten å tillegges særlig verdi. Mange betrakter fremdeles naturarealer som «undeveloped», for eksempel i hyttekommuner som bygger ned sin indrefilet av intakt natur. De kaller det utvikling, mens det egentlig er avvikling. Både sammenhengende natur og urørt natur er blitt knappe res-

surser i Norge. Vi er i en situasjon der forbruket av natur fortsetter, samtidig som en besinnelse vokser fram. Knappe ressurser har verdi og trenger beskyttelse. Vindkraftdebatten har skapt en raskt voksende bevissthet om verdien av natur, ikke minst for rekreasjon og folkehelse. Vi har begynt å snakke om truete naturopplevelser. Da er vi framme ved et hovedpoeng: Naturens mentale betydning for det moderne, travle mennesket. Oslomarka har fått vernet sine første «Eventyrskoger». Økoturisme, som havørnsafari eller hvalsafari, er allerede en betydelig inntektskilde for reiselivet. Kontrollert hubrosafari ble nylig vist på TV. Ja, noen driver sågar maursafari til svære maurtuer og formidler kunnskap om maurenes forunderlige liv! Og endelig er vi ved sluttpoenget: Fremtidens mennesker kommer til å leve enda mer naturfjernt. Kanskje utvikles helt nye kulturer der rester av natur oppleves som særlig dyrebare – kanskje umistelige. Ikke bare for biomangfoldets skyld, men også for opplevelser, for kontemplasjon, og for å balansere slitne hjerner. Kanskje gjenværende naturrester vil bli sett på som hellige steder? Hvor man kan søke ro, ettertanke og visdom? For når nesten all natur er omformet, er det kun restene som kan fortelle oss hvordan verden en gang var – og hvor vi selv kommer fra.

Biolog, nr.3 2020

Ingen knott, ingen kos For å lage sjokolade trenger man kakao. Hvem er egentlig ansvarlig for denne kakaoen? Jo, det er et bitte lite dyr i regnskogen som ligner ganske mye på en vi kjenner godt til fra før av. Du sitter en varm sommerkveld og skal spise det velfortjente lørdagsgodteriet. Antageligvis er det noen biter med sjokolade i posen. Nesten idet du får satt deg, så summer det rundt ørene på deg. Den plagsomme, lille knotten. Du kan slå og vifte så mye du vil, den er kommet for å bli. Hva i all verden skal vi med slike dyr? Tro det eller ei, så har de fleste skapninger i naturen en funksjon. I dette tilfellet er det faktisk fetteren til vår egen blodsugende knott som har sørget for sjokoladen du skulle til å kose deg med.

Mer enn en plageånd

Vi burde nok sette mer pris på denne bitende plageånden enn det vi foreløpig gjør. Sjokoladen i godteposen din kommer fra kakao. Kakaoen kommer fra kakaobønner, som gror rett ut av stammen på kakaotrær i de fuktige, varme regnskogene. Kakaoblomsten blir pollinert av en knott. Pollineringen må til for at vi skal få kakaobønner. Knotten er mindre enn et knappenålshode og ansvarlig for en milliardindustri, men har likevel ikke gjort seg fortjent til et norsk kallenavn. Dette er jo ikke helt rettferdig med tanke på hvor mye sjokolade en gjennomsnittlig nordmann spiser (faktisk

Biolog, nr. 3 2020

hele 9,5 kg per person i året1), så la oss døpe den kakaoknotten.

Et arbeidsjern

Kakaoknotten er nesten den eneste som kan finne frem til pollenet langt inne i de kompliserte kakaoblomstene. I tillegg kan ikke pollenet bare fraktes til en annen blomst. Kakaoknotten må ta kornene med seg til en annen blomst på et annet tre, ellers funker det ikke. Som om ikke det var nok, så er pollenkornene også ganske tunge for Kakaoplanten, den lille kakaoknotten vår. Det er Theobroma cacao. ikke lett å være kakaoknott, og vi gjør det ikke lettere. Vi er sultne på sjokolade. For å kunne lage mye sjokolade, så må vi Mange plantasjer, mindre regnskog dyrke kakao på plantasjer. Planta- På grunn av knotten sine strenge krav sjedyrking av kakao gjør at det blir så er kakaoindustrien tvunget til å tørt og lite skygge. Det mistrives drive økologisk. Plantasjene er ikke kakaoknotten vår med. Knotten vil særlig større enn våre egne eplehager2. helst leve ved fuktige, skyggefulle Hvis plantasjene er større blir det for plasser med mye døde planterester. langt og tørt for kakaoknotten. KakaoPå slike plasser er temperaturene industrien er særegen i sitt slag ved at lavere enn området rundt. Akkurat over hele 90% av produksjonen kommer slik må kakaoknotten ha det for å fra småskala-bønder3. Hver plantasje trives og for å kunne legge eggene blir ikke stor, men det blir mange. Når sine. det blir mange plantasjer, så blir det

ANEKDOTER OG HISTORIER OM KJENTE BIOLOGER mindre regnskog. Det betyr et mindre hjem for kakaoknotten vår. Kveldskosen har blitt forstyrret, men nå kan du i alle fall trøste deg med at selv knotten ikke er helt meningsløs. Alle skapninger har en funksjon, uansett hvor plagsomme de kan være når de napper og stikker oss. Hvis vi ikke har regnskog, så har vi ingen kakaoknott. Hvis vi ikke har kakaoknott, så får vi ingen sjokolade. Ingen knott, ingen kos.

Kilder Ørstavik, L. J. (2012, 13. november). Nordmenn spiser mest sjokolade. Godt. Hentet 31.01.2020 fra https://www.godt. no/artikkel/23421573/nordmenn-spisermest-sjokolade Bollingmo, T. (2016, 27. april). Blodsugerne som lager sjokolade. Humleskolen. Hentet 30.01.2020 fra http://humleskolen. no/nyheter/blodsugerne-som-lagersjokolade/ Claus, G., Vanhove, W., Van Damme, P., Smagghe, G. (2018). Challenges in Cocoa Pollination: The Case of Côte d’Ivoire. IntechOpen, Pollination in Plants (4). DOI: http://dx.doi.org/10.5772/intechopen.75361

Nora Margrethe Kildebo, Masterstudent i Biovitenskap ved UiO Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Fredrik Christian Schübeler (1815–1892) Cand.med. 1840. Virket som Wergelands lege. gikk senere over til sin hovedinteresse botanikken, hvor han særlig var opptatt av hagebruk og dyrking av nyttevekster. Professor i botanikk 1866 og samtidig bestyrer av den botaniske hagen på Tøyen. Utga «Havebog for Almuen», som fikk stor utbredelse, og hovedverket «Viridarium Norvegicum, Norges Væxtrige», som utkom i tre bind i årene 1886–89. Da professor i geologi, Theodor Kjerulf, døde i 1888, var det mange som ønsket seg W.C. Brøgger som hans etterfølger i stillingen. Brøgger var på den tiden professor ved Stockholms Högskola, og hadde allerede et internasjonalt navn som geolog. Ved en foreløbig behandling i fakultetsrådet viste det seg at Schübeler av en eller annen grunn næret en personlig uvilje overfor Brøgger. Man fryktet at Schübeler ville stemme imot utnevnelsen av Brøgger, noe som kunne medføre at myndighetene ville avslå å utnevne Brøgger til professor, med henvisning til at man allerede hadde en professor i mineralogi og geologi, nemlig Amund Helland. Schübeler var på dette tidspunkt en gammel og ensom mann, som måtte behandles med forsiktighet, men kjemikeren Hiortdahl visste at han satte pris på gode, helst litt saftige historier. Hiortdahl gikk til sin venn Axel Blytt, som hadde et stort lager av slike historier, som han brukte til å underholde studentene på ekskursjoner. Han hadde også en del som var så saftige at han måtte

Professor Frederik Christian Schübeler. Gjengitt fra Schübelers 2. utgave av «Viridarium Norvegicum I» (1886).

reservere dem for andre anledninger. Forsynt med en rekke gode historier gikk Hiortdahl en kveldsvisitt til Schübeler, som bodde alene på Tøyen Hovedgård. Han ble godt mottatt, og over et glass toddy fortalte han den ene historien etter den andre, men sparte de saftigste. Da han skulle gå, nevnte han ikke hvorfor han hadde kommet, men Schübeler ba ham komme igjen. Etter fjorten dagers tid kom Hiortdahl på nytt besøk, som ble enda livligere enn det forrige, og nå kom alle de saftigste historiene på bordet. Da Schübeler ved avskjeden hjalp ham på med frakken, sa Hiortdahl: «Ja, det er sant, vi skal jo ha et fakultetsmøte på torsdag.» «Ja, ja, far», sa Schübeler med et blink i øyet, «De skal få det som De vil.»

Anekdoter og historier om kjente biologer Denne anekdoten er hentet fra boka: Akademiske gullkorn (Kjell M.Paulssen og Thore Lie, 2011). Har du selv en anekdote om en biolog? Send gjerne til oss.

Biolog, nr.3 2020

Ga Kristine Bonnevie virkelig vitenskapelig legitimering av rasehygiene og eugenikk? Inger Nordal Professor em. Institutt for Biovitenskap Universitetet i Oslo

Kristine Bonnevie (1872-1948) ble i april 2018 beæret med et såkalt «Blått skilt» som ble satt opp på veggen av bygget ved UiO som bærer hennes navn og huser Institutt for biovitenskap. De blå skiltene skal fortelle om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Ikke bare var Bonnevie en betydelig forsker og Norges første kvinnelige professor, første kvinnelige medlem av Det Norske Vitenskapsakademi, første kvinnelige opponent ved Dr. grad m.m.m. I tillegg gjorde hun en betydelig innsats for studen-

Biolog, nr. 3 2020

tene under første og andre verdenskrig. Hun etablerte Studenterhuset i Schultzgate 7 og Studiehjem for unge piker i Geitmyrsveien. Og hun fikk i stand kantiner hvor studenter kunne få rimelig mat: Aulakjelleren og Blindernkjelleren. Det er derfor litt paradoksalt at det fra studenthold nå er satt i gang en aksjon for å få skiltet skrudd ned. Det hevdes at hun rettferdiggjorde rasehygiene og eugenikk, og at dette langt overskygger det positive hun gjorde.

Hva var hovedelementene og konklusjonene i Bonnevies arvelighetsforskning? Hennes forskning kan deles inn i tre epoker. Hun startet med marinbiologi, tok fatt på samlingene fra fartøyet «Vøringen» fra den norske nordhavsekspedisjonen (1876-1878).

Kristine Bonnevie i laboratoriet på feltstasjonen i Drøbak. Foto: Universitetshistorisk fotobase.

Hun organiserte og klassifiserte sjøpunger og hydroider, grupper som ikke var spesielt godt kjent på det tidspunkt. Hun fikk muligheter til å reise ut til vitenskapelige institusjoner i Europa, og spesielt under ett års opphold hos professor Theodor Boveri ved Universitetet i Würzburg, ble hun opptatt av cellebiologi/cytologi. Og gradvis bragte det henne over i gener og arvelighetsforskning. Hun ble spesielt interessert i tvillingfødsler – var fenomenet arvelig betinget? Forekomst av polydactyli (overtallighet av fingre/tær) påviste

hun at hadde en klar arvelig komponent. Når det gjaldt fingeravtrykk, fikk hun ingen entydige resultater. Opprinnelig ble undersøkelsen igangsatt med håp om at de kunne brukes til å avgjøre farskapssaker, men Bonnevie konkluderte at det er det neppe belegg for. Det er alltid lov å analysere korrelasjoner (selv om korrelasjon ikke er det samme som årsak!), og Bonnevie søkte etter mulig kopling mellom fingeravtrykk og mentale ferdigheter – ideer som florerte i hennes samtid. Noen av hennes undersøkelser må kunne karakteriseres som «et skudd i blinde». Hennes studier munnet ut i artikkelen: «Papillarmunster und psychische Eigenschaften» som ble trykt i Hereditas i 1927. Bonnevies resultat var entydig negativt, ingen kopling lot seg påvise mellom IQ og fingeravtrykk hos de 137 elevene hun hadde data på. Hennes siste studier innen arvelighetsforskning dreide seg om en åpenbart genetisk dysfunksjon hos mus – rykkete bevegelser som gjorde at musene ble kalt «dansemus». Bonnevie analyserte nedarving av fenomenet og gjorde nitide studier av tynnsjikts-snitt av musehjernene. Arbeidene med disse musene skulle for øvrig også føre til beskrivelsen av et fenomen hos menneske som ble kjent som «Bonnevie-Ullrich-syndromet», en av de ytterst få genetiske syndromene med en norsk oppdager.

Hva er hovedargumentene for å skru ned Bonnevies blå skilt?

Aksjonistene som vil skru ned Bonnevies blå skilt, refererer til et intervju med Jon Røyne Kyllingstad, fra Museum for Universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved UiO i forbindelse med utstillingen «Professor Bonnevies arkiv» (Vogt 2018). Det stemmer, som Kyllingstad sier, at Bonnevie hadde mye litteratur om rasehygiene i sitt arkiv. Det kan jeg bekrefte – som har delt kontor med hennes arkiv de fem siste årene.

«Særtrykkene sier noe om nettverket hennes, hva hun la i begrepet rasebiologi og hvem hun anså som sitt akademiske nettverk innenfor dette feltet», sier Kyllingstad. Når jeg tenker på min egen særtrykksamling som for eksempel inneholder diverse skrifter av tilhengere av kreasjonisme og «intelligent design», kunne jeg jo frykte hva det vil kunne føre til for mitt eventuelle ettermæle? En særtrykksamling sier nemlig intet om eierens ståsted! En annen inspirasjon for «Skru ned Bonnevie-skiltet» som det refereres til, kan en finne i en artikkel av Kyllingstad (2019) selv: «Kristine Bonnevie og rasehygienen», der ingressen lyder: «Slik ga biologen Kristine Bonnevie 1930-tallets raseideer vitenskapelig legitimitet». I teksten skriver han riktignok at hun arbeidet for å unngå at arvelighetsforskningen kom i miskreditt på grunn av overdrevne påstander om hva den kunne tilby av sikker vitenskapelig kunnskap å bygge rasehygienen på, og at hun derfor bidro til å trekke en grense mellom vitenskapelig ekspertise og pseudovitenskap. Men artikkelen konkluderer likevel med at Bonnevie og hennes norske kolleger trakk denne grensen på en måte som innebar en akademisk legitimering av raseideer, og derved kom til å danne grunnstammen i mellomkrigstidens rasistiske ideologier. Tre sentrale navn blant norske medisinere som gikk langt i å hevde rasehygiene og eugenikk i «Bonnevieepoken» var kjemikeren/apotekeren Jon Alfred Mjøen (1860-1939), psykiateren Ragnar Vogt (1870-1943) og militærlegen, Halfdan Bryn (1864-1933), sistnevnte var for øvrig bror av Bonnevies svoger. Disse – og spesielt førstnevnte, som Bonnevie var meget kritisk til, – gikk langt i å hevde arve- og rase-hygiene. Kristine Bonnevie holdt i det store og hele sin sti ren. I 1915 holdt hun et foredrag der hun framholdt at forbedring av «slegtsarven» måtte vente til man hadde fått tilstrek-

kelig vitenskapelige kunnskaper. Og i et intervju ni år senere avviste hun både muligheten og ønskeligheten av å forbedre rasene gjennom «samfundsmessig udvelgelse». Hun påpekte at det ikke fantes objektive kriterier for å avgjøre ønskeligheten av en arvelig egenskap. Vitenskapen tilsa derfor «den aller største forsiktighet overfor en hver form for racehygieniske inngrep». Snarere vektla hun behovet for sosiale reformer som kunne gi mennesker mulighet til å «fremelske sine gode legemlige og åndelige arve-egenskaber og nedkjempe de mindre gode». Hun hevdet at naturen arbeidet for å frambringe størst mulig genetisk variasjon, og at dette var en fordel for menneskeslekten og samfunnet. Hun kan videre siteres på at «I vårt kultursamfund finnes det ingen rene raser» og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen». Tilsvarende uttaler Kristine Bonnevie i Københavns Universitets studentersamfunn i 1923. Ifølge referat i den danske avisen, Politiken, fikk hun spørsmål om «positiv rasehygiene», altså selektiv krysning av bærere av antatt gunstige arveelementer. Hun stilte seg «selvfølgelig afvisende», og heller ikke «den negative Racehygiene, der paa forskjellig Maade griber ind og hindrer belastede Individer i at sætte Afkom i Verden, havde hun stor Tro til». Derimot, beretter Politikens referent, går hun sterkt inn for å bedre de sosiale forhold for derigjennom å utvikle gode, og hemme dårlige egenskaper. Bonnevie er klart mer restriktiv enn både Bryn og Vogt (for ikke å snakke om Mjøen) når det gjelder arvehygiene. Og det hersker overhodet ingen tvil om at Bonnevie var en klar antinazist, i motsetning til ikke minst Mjøen. Hun listes opp blant Norges 10 viktigste kvinner i arbeidet med å få jøder over til Sverige i 1942 (Ottosen 1994): «I slik en natt – Historien om deportasjonen av jøder fra Norge».

Biolog, nr.3 2020

Kristine Bonnevie ble i april 2018 beæret med et «Blått skilt». Det som ble satt opp på KristineBonnevies hus ved UiO. Foto: T.G.

Alfred Mjøen hadde en sentral posisjon i International Federation of Eugenics Organization (IFEO) som var ledet av Charles Darwins sønn, Leonard Darwin. Han ønsket sterkt å få Norges ledende genetiker, Kristine Bonnevie, med i ledelsen, men hun unnslo seg i en rekke brev mellom 1920 og 1927. I biografien: «Kristine Bonnevie – Et forskerliv» (Nordal, Hessen & Lie 2012) legges det vekt på at hun hele tiden holdt armlengdes avstand til IFEO. Norge hadde gjennom tre år med interne stridigheter voldt mer problemer for IFEO enn alle andre land tilsammen, og Leonard Darwin skriver om Bonnevie til den amerikanske genetikeren, Charles Davenport (som hadde et positivt forhold til eugenikk og gikk inn for sterilisering av de «uønskede»): «I am inclined to suspect she is a tiresome woman, and certainly after all we have done, she has been tiresome in not saying clearly yes or no». Bonnevie prioriterte ikke å delta i offentlig debatt om eugenikk, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Hennes oppskrift var, som alltid, å styre klar av sosialpolitisk og ideologisk betont synsing, men i stedet å gå systematisk og målrettet til verks for å etterprøve det empiriske grunnlaget. Hun så klart at det opp-

Biolog, nr. 3 2020

Kristine Bonnevie – Norges første kvinnelige professor. Foto: Universitetshistorisk fotobase.

hetede og til dels subjektive ordskifte omkring arvehygiene og rasehygiene viste behovet for et forskningsinstitutt som kunne belyse spørsmålene fra en vitenskapelig synsvinkel, og som kunne fungere som motvekt mot Mjøens «Konsultative norske komite for rasehygiene» opprettet i 1908, og hun brukte dette som argument da hun fikk opprettet Norsk Institutt for Arvelighetsforskning i 1919. Bonnevies biografi konkluderte med at hun, som leder for instituttet, «tok jobben med å skille ideologisk og brunflekket tankegods fra fagkunnskap, på en for henne karakteristisk nøktern måte. Slik sett bidro hun, i betydelig grad, til at det norske fagmiljøet slapp fra denne debatten med relativt uplettet rulleblad» (Nordal, Hessen & Lie 2012). All grunn til å la Kristine Bonnevies blå skilt bli hengende på bygningen som bærer hennes navn!

PS. Darwins sønn er nevnt. Hva med Charles Darwin selv?

Etter at Darwins «Origin of Species» utkom i 1859, utga han en annen toneangivende bok. «The Descent of Man» (Darwin 1871) der han skriver

om kvinner og rase (i min oversettelse): Det er allment akseptert at hos kvinnen er evnen til intuisjon, rask persepsjon, og kanskje imitasjon, mer framtredende enn hos mannen; men i det minste noen av disse egenskaper er karakteristisk for de lavere raser – og derfor for et forhenværende og lavere trinn i sivilisasjonen. Darwin er, som alle, «barn av sin tid» – og har altså fra starten tilsynelatende legitimert både rasisme og et diskriminerende kvinnesyn. Jeg, som feminist, kunne selvsagt føle meg «krenket» av å bli plassert på et mer primitivt utviklingsnivå enn den hvite mann. Jeg kommer likevel ikke til å gå inn for å boikotte eller avlyse de årlige Darwin-forelesningene som holdes på Det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultet rundt hans fødselsdag 12. februar! Og vi er vel alle «barn av vår tid» – Så ettertiden vil kanskje også dømme oss – dagens vitenskapere – for et eller annet?

Litteratur Darwin, Charles (1871) The descent of man and selection in relation to sex. Edition from 2003 with a new introduction by Richard Dawkins. Gipson Square Books Ltd, London. Dag O. Hessen, Thore Lie, Inger Nordal (2012). Kristine Bonnevie et forskerliv. Cappelen Damm. Kyllingstad, Jon Røyne (2019). Kristine Bonnevies vitenskapelighet og rasehygienen. Arr – Idehisorisk Tidsskrift 2019 (1-2). https:// arrvev.no/artikler/kristine-bonneviesvitenskapelighet-og-rasehygienen Ottosen, Kristian (1994). I slik en natt – Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, Oslo. Vogt, Yngve (2018) Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, forsket på sammenhengen mellom fingeravtrykk, rase og intelligens. https://titan.uio.no/ naturvitenskap-livsvitenskap/2018/studerte-rasehygiene-og-fingeravtrykk

Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Vårt kompetente fagmiljø tilbyr: · prøveanalyser · skadeutredning · dokumentasjon · anbefalte utbedringstiltak Du får nøytrale råd fra biologer uten økonomisk interesse i sanering. Vi gir veiledning for prøvetaking – og har forutsigbare priser.

Kontakt oss mycoteam.no

469 75 500 Kontakt oss for informasjon og hjelp:

Telefon: 469 75 500 Børrestuveien 3, Pb 5 Blindern 0313 Oslo post@mycoteam.no, www.mycoteam.no

TRONDHEIM OSLO

Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder Eline og Sigmund Hågvar

Artikkelen, fra Aftenposten 5. januar 1972, gjengitt på neste side, gir anledning til noen refleksjoner – 48 år senere. Som nyutdannete økologer (og naturvernere) syntes vi den gang at vi måtte reagere på følgende påstander i Aftenposten: •

at naturvernere stort sett mangler naturvitenskapelig bakgrunn. • at naturvernerne ikke våger å definere ordet økologi. • at naturvernhysteriet er et internasjonalt fenomen og problem. • at det eksisterer en spesielt farlig naturvernpest som sprer seg som en farsott og som spesielt våre politikere har liten motstandskraft overfor. Vi var blant de første zoologi- kullene som fikk undervisning i økologi, med Odum som lærebok og bl.a. Ivar Mysterud som entusiastisk lærer. Mange av de økologiske problemene vi ser i dag var allerede kjent den gangen, men økologer ble ofte kritisert for å være «domme dagsprofeter». Tiden for 50 år siden var en brytningstid for naturvernet. Det kjempet seg fram tross mye motstand. Rachel Carsons bok «Silent spring» i 1962 (på norsk året etter, som «Den tause våren») skapte oppmerksomhet og debatt over hele verden. Også her i Norge var det steile fronter når det gjaldt bruken av sprøytemidler i landbruket. Professor Ragnhild

Biolog, nr. 3 2020

Sundby på Ås var på mange måter Norges Rachel Carson, uredd og kunnskapsrik. Etter hvert var ulike miljøproblemer blitt så åpenbare at 1970 ble øremerket som det europeiske naturvernåret. Det var en suksess, med masse arrangementer, men med en mørk undertone. To år senere – i 1972 – arrangerte FN den første globale miljøkonferansen i Stockholm. Og i Oslo åpnet verdens første miljøverndepartement. Ministeren, botanikeren og AP-politikeren Olav Gjærevoll, var en pionér. Men det skulle fremdeles være både vekst og vern – slik partiets politikk fremdeles er. Dagens miljøpolitikk? Mye er oppnådd, men problemene vokser på flere felt hurtigere enn tiltakene. Etter vår mening går mye feil vei. Den viktige arealforvaltningen er tatt ut av klima-og miljødepartementet (og ordet vern er for lengst borte), og fylkesmennene får ikke lov til å påse at kommunene følger opp nasjonale og internasjonale miljøvernmål. For kommunene vet visst best selv, enten det gjelder strandsone, scooterkjøring på snø og på vann, eller nedbygging av fjellskogen med hyttebyer. Den aller største utfordringen i dag er at miljøproblemene er blitt globale. Klimabrølet har gjallet mot myndighetene i mange land. Det at unge mennesker bryr seg, gir håp. Når lederne ikke leder, må trykket komme nedenfra. Men vi mangler et biomangfoldbrøl. Det å formidle at naturens mangfold og funksjoner må opprettholdes, er kanskje økologenes hovedoppgave i dag. I klasserommene, i vennegruppen, på jobben, i partiene, og blant lederne. Det er blitt ansvarsfullt å være biolog.

Artikkelforfatterne i 1968. Ikke så langt unna januar 1972, da artikkelen i Aftenposten sto på trykk.

Vi henviser til Advokat Kristofer Almås’ artikkel i Aftenposten av 27/12 under overskriften: «Menneskevern mot naturvernere», og vil gjerne få bemerke følgende: Selve overskriften er meget uheldig formulert, da Almås på slutten av sin artikkel tydeligvis er for saklig og faglig begrunnet naturvern. Artikkelen inneholder imidlertid en del løse påstander og synspunkter som fortjener en kommentar. Påstanden om at de som representerer naturvernet stort sett mangler naturvitenskapelig bakgrunn bør dokumenteres og presiseres. Det finnes nemlig en god del økologisk utdannede biologer som engasjerer seg aktivt i dagens miljøverndebatt. At forstkandidatene sammen med de øvrige kandidatene fra NLH praktisk talt er den eneste akademikergruppen i Norge med en viss økologisk utdannelse, er en feilaktig påstand. Det undervises i dag langt grundigere i generell økologi ved Universitetene enn ved NLH. Videre er en påstand om at naturvernerne ikke våger å definere ordet økologi galt, da dette begrepet utallige ganger er forklart og definert i artikler og debatter som dreier seg om naturvern. Angående Almås rosende omtale av Borlaugs kronikk i Aftenposten av 18/12, vil vi bemerke av mange av Borlaugs synspunkter er sterkt omstridt blant biologisk utdannede økologer. Borlaug er opptatt av

dagens prekære matsituasjon og hvordan vi i dag skal redde folk fra sultkatastrofer. Hans politikk er lite fremtidsrettet og bærere preg av manglende økologisk innsikt. «Naturvernhysteriet er et internasjonalt fenomen og problem», skriver Ålmås. En slik setning tyder på at han egentlig ikke har innsett problemenes dybde og alvor. At det eksister et internasjonalt naturvernhysteri er dessuten etter vår mening fullstendig galt. Det som karakteriserer dagens situasjon er at vi står overfor en rekke global kriser som allmenheten er alt for lite engasjert i og som ofte bagatelliseres. Formuleringer som at det eksisterer en ekstremt farlig naturvernpest som sprer seg som en farsott og som spesielt våre politikkere har liten motstandskraft ovenfor, er både uheldig for naturvernsaken og direkte gale. Det å skape en folkeopinion og å påvirke våre politikere til aktivt naturvernarbeide er en prosess som går altfor langsomt i forhold til problemenes økende alvor. Det er nettopp typisk for dagens situasjon at våre folkevalgte fremdeles prioritere økonomiske og materielle oppgaver foran miljøvernarbeidet. Vi er dypt uenige i at pressgrupper er uhyre farlige for vårt demokrati. Tvert om mener vi slike pressgrupper er det beste tegn på at demokratiet ikke er dødt, men består av aktive selvstendig tenkende samfunnsborgere. Som eksempel på en

uheldige pressgruppe påstår Almås at naturvernsaken i vesentlig grad har bidratt til å stoppe boligbyggingen i hele Oslo-området og at den også i høy grad har medvirket til å bremse ned og stoppe distriktsutbyggingen. – For det første savner vi dokumentasjon for disse påstandene. For det andre er det nå på høy tid at man legger mere arbeide og plan i hvordan utbyggingen av byområder og andre landsdeler skal foregå, så ikke veksten skjer uhemmet uten at man tar hensyn til moderne naturvern og humanøkologi. Når det gjelder opprettelsen av et miljøverndepartement, er vi enige med Almås i at oppbyggingen og virkemåten på forhånd må være nøye gjennomtenkt. Departementet må praktisere politisk nytenkning og ha nær kontakt med våre fremste økologer. Blant annet må kortsiktige økonomiske interesser vike for en mere langsiktig ressursforvalting. Almås primære hensikt har kanskje vært å peke på uheldige utslag med naturvernarbeidet. Vi mener imidlertid at hans presentasjonsform kan stille hele naturvernarbeidet som sådan i miskreditt blant folk. Det hjelper lite at han ror seg noe inn på slutten.

Biolog, nr.3 2020

Det summer i jungelen Jeg var seks år da vi flyttet til en jungel, og mitt favorittdyr i jungelen var humla. Altså, min jungel var ingen jungel i tropisk forstand. Min jungel var en hage utenfor Oslo som bugnet av markjordbær og epler, en jungel med hvitkløver, valmue, vikke og lin. I jungelen grodde tomat, agurk og basilikum, det summet og blomstret og raslet. Når jeg la meg ned på bakken kunne jeg beundre jungelens beboere – marihøner, midd, sommerfugler og flyvemaur – og deres daglige strev. Kampen om tilværelsen her var like dramatisk

Biolog, nr. 3 2020

– om enn i noe mindre skala – som eventyrene beskrevet i Jungelboken. Mitt favorittdyr i jungelen var humla; jeg matet vårens dronninger med sukkervann, fulgte sommerens arbeidere fra blomst til blomst og fanget dovne sensommerhanner i hendene.

En jungel uten frukt

Endringer skjer sjelden over natten i natursystemer, men mitt minne må ha gjort et dramatisk sprang fra 6 til 16 år – for plutselig var jungelen fruktløs. Det var knapt bær til å fylle

et eneste strå (i uvitenhet anklaget jeg min søster for å ha tømt hagen mens jeg var på skolen) og jeg måtte sykle til butikken for å kjøpe epler, da naboens situasjon var like sørgelig som vår og hverken høsting eller slang var mulig.

Blomsten og bien

Jeg la på dette tidspunktet ikke sammen to og to – kanskje fordi jeg brukte sommeren på nabogutter heller enn humleobservering – men hagens jungellyder var preget av vind i gress heller enn travel summing: det

var færre av våre ville insekter. Uten insekter blir det mindre frukt. Frukt (som blant annet inkluderer tomater, bær, nøtter, erter og epler) er resultat av kjønnet formering hos planter der pollen – analogt for spermier – forflyttes fra pollenbærere til stigma – henholdsvis mannlig og hunlig blomsterdel. Selvbefruktning er plan B, om ikke C, for mange planter, og for andre totalt umulig, så forflytningen skal helst skje fra én blomst til en annen.

Tusen og én pollinatorer

Foto: Spør en biolog | Berit Nyrud,

Denne pollentransporten er insektenes jobb. Bier, fluer, møll, sommerfugler og iblant maur kan i sin jakt på søt nektar og proteinrik pollen påklistre seg blomsterstøv og bringe det videre til neste blomst. I sin praktfulle pelsbekledning er bier generelt og humler spesielt framragende pollenforflyttere: de kan simpelthen ikke unngå å fylle hårstasen med blomstersperm. Slik har kjærlighetshistorien om blomsten og bien holdt på i over 100 millioner år: blomstene sørger for mat til insektene, insektene sikrer kjønnet formering hos blomstene. Per dags dato avhenger 80% av ville blomster og 75% av dyrket mat helt eller delvis av pollinering fra dyr – hovedsakelig fra insekter(IPBES 2016).

Pollinatorkrisen

Hennige Bie Torp, Masterstudent i Biovitenskap ved UiO Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Det var ikke bare vi som opplevde ufruktbare somre: nedgang i insekter ble observert globalt, og forskere hintet om en «pollinatorkrise». Pollinatorkrisen ble mistolket som en «honningbiekrise», med bikubekollaps i Nord-Amerika og Europa som bakgrunn og med honningbien som symbol. Krisen initierte et voldsomt bi-engasjement, og vi fulgte trenden. Mine foreldre realiserte birøkterdrømmen og samme sommer så vi resultatene: hundre tusen honningbier fikk epletreet tungt og markjordbærene tilbake. Bare tomatene virket triste.

Tam-bier og villbier

Tomatplantene bar ikke frukt. Dette har en enkel forklaring: honningbier mangler de sterke flyvemusklene humler er kjent for, og kan dermed ikke pollinere tomater. Hadde vi fulgt med hadde vi også sett at nattfiolen til naboen- som utelukkende pollineres av møll – dro liten nytte av våre firevingede arbeidere. Honningbier er gode husdyr: de pollinerer mange ulike planter, formerer seg fort og er effektive. Iblant såpass effektive at de utkonkurrerer både humler og villbier. Dette er dårlig nytt, ikke bare for ville insektene som må vike plass for tamme, men også for både naturlige og dyrkede planter. Ulike humler og villbier har forskjellige optimaltemperaturer og plantepreferanser, og kan dermed – sammenlagt – jobbe mer effektivt under høyere og lavere temperaturer og med flere blomster enn hva honningbien alene får til.

Betydningen av diversitet

Å la én art erstatte mange er et risikabelt spill fra et landbruksperspektiv. Å la diversitet gå tapt er en irreversibel deprivasjon fra et naturarv-ståsted. Både honningbier og humler kan og bør bli anerkjent som verdifulle organismer. Ikke desto mindre bør betydelig vurdering ligge til grunn før nye arter introduseres til jungler – de tropiske så vel som Oslohagene. .

Kilder: Potts, S. G., Imperatriz-Fonseca, V-L., and Ngo, H. T. 2016. IPBES. The Assessment report of the International Sceince-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services on pollination and food production. Secretariat of the Inergovernmental Sceince-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Bonn, Germany. P: 552. Wilmer, P. 2011. Pollination and Floral Ecology. Princeton University Press. Gallai, N., Salles, J. M., Settele, J. & Vaissiere, B. E. 2009. Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator decline. Ecol Econom, 68: 810-821.

Biolog, nr.3 2020

Ti spørsmål til en Vi spør Åsta Dale Litt om jobben: Metapod AS er et nylig praktisk og teoretisk arbeid. Det er oppstartet selskap som driver med opp- gøy å oppleve at kompetansen man drett av insekter (sirisser og gresshop- har opparbeidet seg gjennom studiene får praktisk nytte. per), og utvikler teknologi for indusJeg liker også at jeg får jobbe relativt triell produksjon av insektmel som selvstendig, og i stor grad er med på å proteinråstoff i fôr til oppdrettsfisk. utforme mine egne arbeidsoppgaver. 1. Beskriv arbeidsdagen din i korte trekk. Hva er dine hovedoppgaver? 3. Hva dine største utfordringer i Bedriften er fremdeles relativt liten, dette yrket?

At ingen (eller veldig få) har gjort med kun fire faste ansatte, så vi må dette før, og at vi derfor må bygge all alle være fleksible og klare til å ta på oss mange ulike arbeidsoppgaver. teknologi og utforme alle prosedyrer Arbeidsdagene varierer derfor veldig, helt fra bunnen av, samtidig som vi forholder oss til et ganske men jeg deler de som regel inn i to, med én del kontorarbeid og en annen strengt og vanskelig regelverk (for næringsmiddelproduksjon). del praktisk arbeid. Kontorarbeidet kan bestå i å lese seg opp på relevant Ting går av og til mye tregere enn vi skulle ønske og vi har mange litteratur, planlegge forsøk og popuopp- og nedturer. Men disse lasjonshåndtering, delta på møter, problemstillingene bidrar jo også til å og presentere bedriften for potensigjøre jobben ekstra spennende. elle samarbeidspartnere, osv. I disse dager skriver jeg på en søknad til forskningsrådet. Vi søker støtte til et 4. Hvordan fikk du denne jobben? Jeg ble kontaktet av daglig leder større fôrforsøk på fisk som skal gjennomføres i samarbeid med kunden vår, på SMS som spurte om jeg var interessert i å intervjues til et prosjekt Salmon Group. som hadde med oppdrett av insekter. Det praktiske arbeidet går ut på stell av Dette var i en periode hvor jeg søkte sirissene og vedlikehold av «fjøset» vårt (insekter er tross alt de nye husdyrene, og vi jobber, og det viste seg at han hadde er moderne bønder). I denne fasen gjennom- funnet CV-en min på nettsidene til fører vi også flere mindre forsøk, som gir oss NAV, på en profil jeg nesten hadde viktige data for oppskalering av produksjo- glemt at jeg hadde. Så gjorde jeg et par intervjuer og fikk jobben! nen. 2. Hva liker du best med jobben din? At det er konstant problemløsning hvor man selv er nødt til å finne innfallsvinklene, og at det er en fin kombinasjon av (og samspill mellom)

Biolog, nr. 3 2020

5. Hvilke kvalifikasjoner er viktige for ditt yrke? I denne jobben er evnen til å jobbe selvstendig helt essensiell. For den delen av prosjektet jeg er ansvarlig

GENERELL INFORMASJON • Navn: Åsta Dale • Alder: 30 • Utdannelse: Master i økologi og evolusjon fra UiO • Firma/Organisasjon: Metapod AS • Ansatt siden: Mars 2020

for hjelper det også mye med generell kunnskap om biologi, samt erfaring med å sanke og bearbeide data. Kommunikasjonsferdigheter har også vært en fordel under presentasjoner av prosjektet og i skriving av søknader, men det er ikke slik at dette ville vært et krav for jobben. I en liten oppstartsbedrift handler det om å jobbe seg litt inn i rollen sin. Man får og tar på en måte de oppgavene man mestrer og trives i. Også er det svært viktig å kunne samarbeide og kommunisere godt med andre mennesker. 6. Hvilken gren av biologien har du mest nytte av i ditt profesjonelle liv? Økologi og evolusjon.

biolog Spalten «Ti spørsmål til en biolog» er i samarbeid med og etter mal fra vår søsterorganisasjon i Østerike: www.austrianbiologist. at/bioskop/10-fragen/ og i samarbeid med European biologists organisation (ECBA) der BIO er medlem.

7. Er biologiutdanning eneste vei inn til denne karrieren, eller finnes andre muligheter. I så fall, hvilke? Absolutt ikke. Det er andre aktører som også nylig har startet med oppdrett av insekter uten noe som helst relevant faglig bakgrunn. Men jeg tror likevel faglig kompetanse er en stor fordel i et prosjekt som dette. Og siden kjernen i det hele er levende organismer, er biologi svært relevant. Ellers består teamet vårt av bioingeniører og maskiningeniører, og deres kompetanse er minst like relevant. 8. Hadde du andre karriereplaner før, eller har du alltid ønsket denne jobben?

Jeg har aldri hatt karriereplaner. 9. Hvordan ser du på arbeidsmarkedssituasjonen i ditt miljø? Er det gode jobbmuligheter? Akkurat nå finnes det ikke så mange insektsoppdrettere i Norge. Men om industrien lykkes i å etablere seg, tror jeg det kan bli stort! 10. Har du noen råd til biologistudenter som er interessert i en liknende karriere? Ha et åpent sinn og velg dine kolleger med omhu. Intervjuet av Harald Mjønes

Biolog, nr.3 2020

En liten skapning med stor makt Den negative oppfatningen av virus ligger i navnet. Virus betyr gift på latin. Men virus er mer enn en sykdomsfremkallende partikkel som skremmer oss. Det er et fascinerende lite vesen med enorm utbredelse og stor miljøpåvirkning.

Siri Faafeng Bachelorstudent i Biovitenskap ved UiO Virus utveksler gener mellom organismer og bidrar til diversitet og artsdannelser. Den lille skapningen har ikke status som en levende organisme, men inngår i alt liv på jorda og spiller en viktig rolle i evolusjonshistorien. Vi finner alle former for symbiose mellom virus og vertsorganismer, inkludert mutualisme som gir verten nye egenskaper og fordeler. Menneskekroppen er faktisk full av virus, både dyrevirus, bakteriofager og også plantevirus. En del av arvestoffet i mennesker er virus, inkludert gener som koder for viktige funksjoner. Nye analysemetoder antyder co-evolusjon mellom eldgamle virus og andre forhistoriske organismer før LUCA (Last Common Universal Acestor). Kan vi takke virus for overgangen fra RNA til det mer stabile

Biolog, nr. 3 2020

DNA, og er det urgamle virusinfeksjoner som har formet forløperne til moderne celler?

Lever virus?

Virus er nukleinsyrer omgitt av en proteinkappe. De finnes i ulike strukturer, med RNA eller DNA som arvemateriale, dobbelttrådet eller enkelttrådet. Noen har bare en proteinkappe og noen har også en lipidmembran som de har «lånt» av verten sin. De er ikke i stand til å formere seg selv, men er avhengig av å benytte replikasjonsapparatet og byggesteiner i en vertscelle for å reprodusere (Klein, 2020). Mange forskere mener at virus ikke kan anses som levende organismer fordi de ikke har egen metabolisme, og de har ikke cellestrukturer som cytoplasma og ribosomer. Noen mener at virus befinner seg i en gråsone, ettersom de oppfyller en del av kriteriene som definerer levende organismer. Virus har i likhet med levende organismer

arvestoff som koder for reproduksjon, de tilpasser seg miljø og gjennomgår evolusjon ved mutasjoner og naturlig seleksjon (Voje et al. 2020). Mange forskere argumenterer for at virus må defineres som levende organismer, men det avhenger av vår definisjon av liv. Et forslag er å definere liv som «en samling gener som er i stand til å replikere i den nisjen de har evolvert til» (Bhella, 2016). Kanskje livet er et universelt nettverk som inkluderer virus? (Brussow, 2009). Det gjenstår å se om argumentene blir sterke nok til å endre virusets kanskje litt for stusselige partikkelstatus.

En verden full av virus

Overalt på jorda hvor det finnes liv, finnes det også virus. Der det er liv, er det virus, og det er enormt mange av dem. Alle organismer som er blitt undersøkt har selskap av virus eller viruslignende genetiske elementer. De fleste virusgenom er forsvinnende små og koder for fra bare noen få gener opp til 350 gener. De minste RNA-virusene består av mindre enn 2000 nukleotider og har bare to gener. (Madigan et al. 2018, s. 260 og s.311). Så har det også kommet til noen nye aktører som kan være veldig gamle. Gigantvirus er større og har flere funksjoner enn virusene

vi har kjent inntil nylig. De største gigantvirusene med genomstørrelse opptil 2.5 MB er enorme, til virus å være, noen kan være på størrelse med bakterier og kan observeres i lysmikroskop (Philippe et al.2013). Men om virus er små i størrelse, tar de igjen i antall og utbredelse. Antallet virus på jorda utklasser levende celler, og er estimert til å være 10^31, altså 10 kvintillioner! (Madigan et al, 2018 s.331). Vi finner mye av jordas genetiske diversitet i virus, det meste i bakteriofager (Breitbart &Rohwer, 2005). Metagenom av virus, det vil si summen av alle virusgener i gitte miljøprøver, viser at omtrent 75 % av gensekvensene ikke har likhet med andre kartlagte gener. Til sammenligning viser metagenomiske undersøkelser av bakterier ca. 10 % ukjente gener (Madigan et al, 2018, s.333). Virus rommer ikke bare små genbasseng, men består av et verdensomspennende hav av gener med mange funksjoner og sammenhenger som vi har til gode å finne ut mer om.

Genetiske fossiler av virus og nye komparative metoder

Klassiske evolusjonære studier har vært preget av fossilfunn, men virus er så små at de ikke er bevart i fossiler. Det er imidlertid mulig å se på rester av virus i vertsorganismers genom for å få historiske innblikk og for å undersøke tidligere vertsrelasjoner. «Genetiske fossiler» av virus ligger bevart som såkalte endogene virale elementer (EVEs). Det er altså tidligere virusangrep som er blitt en del av vertsorganismenes genom. (Aiewsakun & Katzourakis 2015), (Aswad & Katzourakis, 2016). Fylogenetiske livstrær viser slektsskap mellom alle levende organismer. Dette bygger på sekvensering av ribososmalt RNA som er tilstede i alle levende celler. Ettersom rRNA ikke er tilstede i virus, har det vært umulig å inkludere virus i kompara-

tive rRNA-analyser og plassere dem på livets tre. (Madigan et al, 2018, s.63). Nye kraftige datametoder er blitt utviklet for å sammenligne proteomer av store grupper virus med proteomer av celler. Proteomer er benevnelsen for alle proteiner som er samlet i en organisme på et gitt tidspunkt. Analyser av proteomsekvenser og mønstre av hvordan proteiner folder seg, har gitt helt ny innsikt i slektskap mellom virus og cellulært liv (s.314).

Det var en gang en virocelle?

Oppdagelsen av gigantvirus og de nye analysemetodene har blåst liv i diskusjoner om konseptet virus, om deres opprinnelse og om virusets rolle i utviklingshistorien. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at virus oppsto etter at cellene ble utviklet, fordi virus ikke er i stand til å formere seg uten hjelp av celler. Man har sett for seg at virus er avledete cellekomponenter som ble avhengig av celler for å formere seg. (Madigan et al, 2018, s.313) De nye slektskapsanalysene viser at store deler av virusenes enorme genetiske diversitet ikke er å finne i levende organismer, og det svekker ideen om at virus er avledet fra celler. Dessuten har gigantvirus lite til felles med de tre domenene i livets tre; bakterier, arker og eukarioter. At gigantvirus er så forskjellig fra liv slik vi kjenner det og det hinter til at virus kan ha oppstått før LUCA (Last Universal Common Acestor). Det har kommet forslag om at virus kan plasseres som rot på treet før LUCA og det har også blitt foreslått at gigantvirus og andre virus er en supergruppe som bør bli tildelt en egen fjerde domenegren. (Nasir & Caetano-Anolles 2015), (Nasir, Mo Kim & Caetano-Anolles, 2012). Tidligere har tre klassiske hypoteser om opprinnelsen til virus vært diskutert. Flukt-hypotesen går ut på at virus er genetiske elementer som har stukket av fra gener i større organismer. Virus først-hypotesen foreslår at virus var forløpere til cel-

ler, mens ifølge reduksjons-hypotesen var virus tidligere små celler som parasitterte større celler og som etter hvert ble redusert til virus. De to ferskeste hypotesene som diskuteres, inneholder elementer av de foregående og bygger også på nyere proteom-analyser. Den kimære hypotesen er en kombinasjon av fluktog virus først-hypotesen. De første virusene oppsto som selvreplikerende elementer og verten deres var protoceller. Protoceller kan beskrives som en selvorganiserende samling av lipider. De replikerende elementene rekrutterte proteinkappen og ble til virus som kunne stikke av fra verten. (Krupovic et al 2019) Den andre nyere hypotesen foreslår symbiogenese og co-evolusjon (Mughal et al 2020). Opphavet til virus kan være såkalte viroceller, noen slags forhistoriske urceller som inneholdt genetiske RNA-segmenter (Forterre & Krupovic 2012). Det har vært en sameksistens mellom urceller og viroceller i en slik precellulær verden. Reduserte viroceller evolverte til viruslignende genetiske elementer. Det er altså en ide om at forløperne til liv evolverte gjentatte ganger i en urgammel RNA-verden,

Gigantvirus er større og har flere funksjoner enn virusene vi har kjent inntil nylig. Bildet viser Acanthamoeba polyphaga mimivirus. Fra Ghigo, E., et al 2008

Biolog, nr.3 2020

Analysene av proteomer peker på at RNA-virus generelt er eldre enn DNA-virus og at de eldste RNAvirusene inneholder fragmenter fra sine virocelle-forfedre. DNA-genomet kan ha utviklet seg i virus som en beskyttelse mot fremmede stoffer som bryter ned RNA. DNA-viruset infiserte deretter urceller, og disse DNA-cellene ble forløperne til LUCA og videre til celler i de tre domenene, bakterier, arker og eukaryoter. DNA er mer stabilt enn RNA og denne overgangen er derfor naturlig. Grunnen til at RNA-virus fortsatt eksisterer kan være et resultat av den høye mutasjonsraten som tillater rask evolusjon og gjør det mulig med hurtige tilpasninger. (Madigan et al, 2018, s.314-315)

Evolusjon i virus

Ulike mekanismer sørger for at virus stadig er i endring og effektivt tilpasser seg miljøene de befinner seg i. Virus har kort generasjonstid, som gir rask evolusjon og rask tilpasning til nye miljøer. Høy mutasjonsrate gir virus evolusjonære fordeler. Replikasjonsfeil i DNA-virus forkommer 100 til 1000 ganger oftere enn i organismer med celler. RNA-virus har enda høyre rate, på grunn av færre korrekturlesinger og mangel på reparasjonsmekanismer (Madigan et al, 2018 s.347). Både RNA- og DNA-virus rekombinerer gener. Når gener fra to ulike virus eller fra forskjellige stammer av virus angriper den samme vertsorganismen, kan de utveksle gener ved rekombinasjon. Dette kalles antigenskift og kan føre til større og betydelige endringer i virusgenomet. (Virus, 2020) Antigenskift i influensavirus kan føre til nye former av virus som kan unnslippe beskyttelsen vi har av vaksiner, og resultere i pandemier. (Hampson & Mackenzie, 2006).

Virus i vertsorganismer

Av virus som befinner seg i menneskekroppen er de aller fleste bakteriofager i tarmen, en milliard i hvert

Biolog, nr. 3 2020

Arker

Eukaryoter

Bakterier

LUCA Last Universal Common Ancestor De tre domenene i livets tre er: Arker, bakterier og eukarioter. En tenkt felles stamfar kalles LUCA .

gram feces. Det er estimert 20 ganger flere virus enn bakterier på slimhinner i lunger og tarmer. Virusene utveksler gener med tarmbakteriene og det er sannsynlig at de hjelper tarmbakteriene med å tilpasse seg endringer i kosten (Madigan et al, 2018, s. 335). De kan fungere som immunforsvar for oss ved å identifisere patogener, drepe dem og hindre dem å trenge gjennom tarmveggen (Duerkop & Hooper, 2013). Virus i tarmen kan også fremme sykdom, for eksempel finnes det et virus som forsyner kolerabakterien med giften den trenger for å gå løs på tarmceller. (Madigan et al, s.336) Tidligere virusinfeksjoner kan bli en del av vertens genom i form av endogene retorvirus (ERVs), Det er en gruppe transposoner, dvs flyttbare genetiske elementer, som kan hoppe rundt i genomet og påvirke vertsorganismens egenskaper. (Belshaw et al 2004, Fescotte & Gilbert, 2012). Noen ERVs kan resultere i defekte genfragmenter i genomet, mens andre kan være aktive og gi verten ulike funksjoner, blant annet regulatoriske elementer og proteinkoder. (Roossinck & Bazan 2017) (Chuong et al, 2016) (Naville et al 2016) (Jern & Coffin, 2008). Horisontal genoverføring sørger for utveksling av gener mellom arter. Dette skaper genetisk diversitet som har stor evolusjonær betydning. Bakteriofager er virus som infiserer bakterier, de ser ut som små månelandingsfartøy og de har med seg gener

som sprøytes inn i bakterieverten. Det er ikke bare virusets gener som flyttes fra vert til vert på denne måten, men også genfragmenter fra verten kan henge seg på viruset og haike til neste vert. Det endrer gener i både vert og virus. (Canchaya, et al 2003) Mens noen bakteriofager alltid dreper vertscellen, kan andre etablere et mer langvarig forhold til verten de infiserer. Virusets gener kan inngå i vertens genom, og det kan påvirke den infiserte bakteriens egenskaper. (Madigan et al, 2018 s. 270) Et godt eksempel på genoverføring av bakteriofager er Prochlorococcus-viruset som overfører gener som koder for fotosystem II mellom bakterieslektene Synechococcus og Prochlorococcus i havvann (Madigan et al, 2018, s.332). Det gjør bakteriene i stand til å fotosyntetisere, og de tilpasser seg for eksempel bedre til ulike lysforhold. Symbiosen påvirker både næringskjeder i havet, oksygenproduksjon og klima. (Lindell et al, 2014) Virus kan øke stresstoleranse i sopp og planter, som toleranse for tørke og temperatur. De kan påvirke konkurranse og hjelpe arter å invadere ved å produsere gift som stedegne arter ikke tåler, andre virus kan beskytte stedegne arter mot invasjoner fra fremmede arter. Virus kan ha funksjon som plantevernmiddel ved å gå til angrep på plantepatogen sopp, og parasittisk veps er avhengig av virus når de plasserer avkommet i sin vertr. (Roossinck, 2011)

I startgropa

Virus former evolusjonen. De gir oss genetisk diversitet og artsdannelser og de har stor påvirkning på økosystemer og miljøforhold. Alle undersøkte levende celler har virus eller rester av virus i genene (Roossinck & Bazan, 2017), og de er i stand til å kontrollere både vekst, overlevelse og egenskaper hos vertsorganismene (Madigan et al, 2018, s.274) Vi har foreløpig begrenset innsikt i virusenes verden, men med stadig bedre metoder er det bare fantasien som

setter grenser for hva fremtiden vil bringe av ny kunnskap om virus og deres betydning for livet på jorda. Det er bare å glede seg.

Kilder Abergel C., Legendre, M., Claverie, J., 2015. The rapidly expanding universe of giant viruses: Mimivirus, Pandoravirus, Pithovirus and Mollivirus, FEMS Microbiology Reviews, Volume 39, Issue 6 s 779–796 Aiewsakun P, Katzourakis A., 2015. Endogenous viruses: Connecting recent and ancient viral evolution, Virology, Volumes 479–480, 2015, Pages 26-37, ISSN 0042-6822 Aswad, A., Katzourakis, A. 2016. Paleovirology: The Study of Endogenous Viral Elements. Virus Evolution: Current Research and Future Directions, Edition: 1, Chapter: 10, Publisher: Norfolk: Caister Academic Press., Editors: Scott C. Weaver, Mark Denison, Marilyn Roossinck MV Belshaw, R., Pereira, V., Katzourakis, A., Talbot, G., Paces, J., Burt, A., & Tristem, M. (2004). Long-term reinfection of the human genome by endogenous retroviruses. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 101(14), 4894–4899. Bhella, 2016. Yes,viruses are alive. Are viruses alive? s 58-61 Microbiology today 43:2 May 2016 Microbiology society. Nettlenke hentet 5. mai 2020 Breitbart M., Rohwer F.,2005. Here a virus, there a virus, everywhere the same virus?, Trends in Microbiology, Volume 13, Issue 6, 2005, Pages 278-284, ISSN 0966-842X, Brüssow H.,2009.The not so universal tree of life or the place of viruses in the living world. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological SciencesVolume 364, Issue 1527. Canchaya C., Fournous G, Chibani-Chennoufi S., Dillmann M., Brüssow, H.2003. Phage as agents of lateral gene transfer, Current Opinion in Microbiology, Volume 6, Issue 4,2003, Pages 417-424,ISSN 1369-5274, Chuong E.B., Elde N.C., Feschotte C. 2016. Regulatory evolution of innate immunity through co-option of endogenous retroviruses. Science 04 Mar 2016: Vol. 351, Issue 6277, pp. 1083-1087 DOI: 10.1126/science.aad5497 Duerkop, B., Hooper, L. (2013) Resident viruses and their interactions with the immune

system. Nat Immunol 14, 654–659 (2013). Feschotte, C., Gilbert, C. Endogenous viruses: insights into viral evolution and impact on host biology. Nat Rev Genet 13, 283–296 (2012). Forterre P., (2017) Viruses in the 21st Century: From the Curiosity-Driven Discovery of Giant Viruses to New Concepts and Definition of Life, Clinical Infectious Diseases, Volume 65, Issue suppl_1, 15 August 2017, Pages S74–S79, Forterre P., Krupovic M. (2012). The Origin of Virions and Virocells: The Escape Hypothesis Revisited. In: Witzany G. (eds) Viruses: Essential Agents of Life. Springer, Dordrecht Ghigo, E., Kartenbeck, J., Lien, P., Pelkmans, L., Capo, C., Mege, J. L., & Raoult, D. (2008). Ameobal pathogen mimivirus infects macrophages through phagocytosis. PLoS pathogens, 4(6), e1000087. Hampson AW, Mackenzie JS, (2006). The influenza viruses. The Medical Journal of Australia. 185 (S10): S39–43. Jern P., Coffin, J.M. 2008. Effects of Retroviruses on Host Genome Function Annual Review of Genetics 2008 42:1, 709-732 Klein, Jörn: virus i Store medisinske leksikon på snl.no. Koonin E.V., Yutin, N., 2019. Chapter Five – Evolution of the Large Nucleocytoplasmic DNA Viruses of Eukaryotes and Convergent Origins of Viral Gigantism, Advances in Virus Research, Academic Press,Volume 103,2019, s 167-202 Koonin E.V., Dolja V.V., 2014. Virus World as an Evolutionary Network of Viruses and Capsidless Selfish Elements Microbiology and Molecular Biology Reviews May 2014, 78 (2) 278-303; DOI: 10.1128/MMBR.00049-13 Koonin, E. V., Senkevich, T. G., & Dolja, V. V. (2006). The ancient Virus World and evolution of cells. Biology direct, 1, 29. Krupovic M, Dolja VV, Koonin EV (2019) Origin of viruses: primordial replicators recruiting capsids from hosts. Nat Rev Microbiol 17:449–458. Lander ES et al (2001) initial sequencing and analyses of the human genome. Nature 409 (860-921) Lavialle C., Cornelis G., Dupressoir A., Esnault C, Heidmann O, Vernochet C, Heidmann T.,2013. Paleovirology of ‘syncytins’, retroviral env genes exapted for a role in placentation. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological SciencesVol-

ume 368, Issue 1626 Lindell D, Sullivan M.B, Johnson Z.I., Tolonen A.C., Rohwer F, Chisholm S.W., 2014. Transfer of photosynthesis genes to and from Prochlorococcus viruses PNAS July 27, 2004 101 (30) 11013-11018 Madigan M.T., Bender K.S., Buckley D.H., Sattley W.M., Stahl D.A., 2018: Brock Biology of Microorganisms 15th Edition, Global Edition Pearson Education 2018 Meisler, M. H., & Ting, C.-N. (1993). The Remarkable Evolutionary History of the Human Amylase Genes. Critical Reviews in Oral Biology & Medicine, 4(3), 503–509. Mughal, F., Nasir, A. & Caetano-Anollés, G. The origin and evolution of viruses inferred from fold family structure. Arch Virol 165, 2177–2191 (2020). https://doi-org.ezproxy. uio.no/10.1007/s00705-020-04724-1 Nasir A., Caetano-Anollés, G. (2015) A phylogenomic data-driven exploration of viral origins and evolution. Science Advances Nasir, A. Mo Kim K., Caetano-Anolles, G., 2012. Giant viruses coexisted with the cellular ancestors and represent a distinct supergroup along with superkingdoms Archaea, Bacteria and Eukarya, BMC Evolutionary Biology, 2012. Naville, M., Warren, I.A., Haftek-Terreau, Z., Chalopin, D., Brunet, F., Levin, P., Galiana, D.,Volff, J.-N. 2016. Not so bad after all: retroviruses and long terminal repeat retrotransposons as a source of new genes in vertebrates, Clinical Microbiology and Infection, Volume 22, Issue 4, 2016, Pages 312-323, ISSN 1198-743X, Philippe, N., Legendre, M., Doutre, G., Couté, Y., Poirot, O., Lescot, M., . . . Abergel, C. 2013. Pandoraviruses: Amoeba Viruses with Genomes Up to 2.5 Mb Reaching That of Parasitic Eukaryotes. Science, 341(6143), new series, 281-286. Retrieved May 5, 2020, Rivera-Bustamante, Y. Y., Brütting, C., Schmidt, C., Volkmer, I., & Staege, M. S. 2018. Endogenous Retrovirus 3 – History, Physiology, and Pathology. Frontiers in microbiology, 8, 2691. Roossinck, M., Bazan, E.,2017. Symbiosis: Viruses as Intimate Partners. Annual Review of Virology. 4. 10.1146/annurev-virology-110615-042323. Roossinck, M.(2011) The good viruses: viral mutualistic symbioses. Nat Rev Microbiol 9, 99–108 (2011). Voje, Kjetil Lysne; Brøgger, Anton; Hjermann, Dag Øystein: liv i Store norske leksikon på snl.no.

Biolog, nr.3 2020

Hvilken funksjon har magnetitt i hjernen vår, og hvorledes er det knyttet til Alzheimers sykdom?

Hjernen og hjertet inneholder flere milliarder magnetiske magnetittkrystaller (Fe3O4), men hvilken funksjon har de? Hos personer med Alzheimers sykdom finner man unormalt mye magnetitt i hjernen og særlig bundet til det amyloide plakket som er spesielt for sykdommen. Interessant er det at hjertet er det organet som har mest magnetitt.

Fredrik C. Størmer Tidl. forsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, fredrik.c.stormer@gmail.com

Spørsmålet, om hvilken funksjon magnetitt har, har jeg jobbet med i 10 år i samarbeid med kolleger ved Universitetet i Oslo. Vår hypotese er at magnetitt, sammen med prionproteiner, er involverte i lagring av informasjon i nevronene og at alle nevroner som

Biolog, nr. 3 2020

er knyttet til lagring av informasjon inneholder disse to forbindelsene. Kroppen mottar signaler utenfra via sanseorganene som øye, øret, lukt, smak og hud. De fleste av inntrykkene forsvinner etterhvert, mens noen sitter som spikret som den gangen jeg tygget på grønn fersk chilipepper og forvekslet det i farten med en grønn bønne. Men hvordan kommer signalene helskinnet frem til nevronet (nervecellen) og blir lagret? På veien gjennom nervene blir de tilført energi, slik at de ikke slukner. Når membranpotensialet passerer en terskelverdi, vil cellen «fyre» og aksjonspotensialet (et elektrisk nervesignal) oppstår og signalene fyker av gårde. Når de har nådd frem vil de magnetisere en magnetstav i nevronet som tar seg av den videre fordelingen av informasjonen til et spesielt prion-protein egnet til formålet og hvor selve lagringen skjer. Den aktuelle magnetiske forbindelsen magnetitt (Fe3O4), er en «slektning» av rust, og er den eneste magnetiske forbindelsen i kroppen vår. I hjernen er det påvist omtrent fem millioner nanokrystaller per gram (1). Forbindelsen er funnet hos noen marine bakterier hvor de forekommer i kjeder som en «magnet stav» og er involvert i navigasjon. Dessuten forekommer magnetitt hos noen insekter, fisker og fugler og pattedyr, hvor de også er knyttet til navigasjon. Hos oss er det ikke påvist magnetisk navigasjon, men

det er mye som tyder på at vi også har denne egenskapen (2). Magnetitt kan lagre informasjon, men på nanonivå fungerer ikke dette. Da kan den kun lagre informasjonen så lenge den er utsatt for et ytre magnetfelt. Fjernes magnetfeltet, forsvinner alt som er lagret. Krystallene må henge sammen i kjeder for å kunne fungere. Hvilken funksjon kan nanokrystallinsk magnetitt ha i vår hjerne (hvor forbindelsen også er syntetisert)? Det er ikke der for moro skyld, det må ha en funksjon. Det er i hovedsak to problemstillinger. Er magnetitt involvert i lagring av hukommelse, og hvorledes er den knyttet til Alzheimers sykdom?

Hvorledes lagres informasjonen i hjernen? Er magnetitt involvert?

For at en slik magnetittstav skal kunne delta i lagring av informasjon, må den ha en samarbeids-partner. Som nevnt taper den magnetismen når det ytre magnetfeltet blir borte. Prionproteiner som finnes i nerve cellene er meget stabile og velegnet i så måte. Altså to stabile forbindelser som kan jobbe sammen i en slags tandem-mekanisme. Vi vet at prionproteiner er involvert i lagringen av informasjon hos visse dyr (3). Når vi for eksempel ser på en solnedgang vil inntrykkene (fotoner) via en komplisert reaksjon i netthinnen bli omdannet til elektriske signaler (4). Gjennom nervesystemet vil signalene bli transportert til visse nerveceller i hjernen. Der kan infor-

Hjernen

Sanseorganene

Nevron

Informasjon fra sansene mottatt og omformet til elektriske signaler

Magnetitt

Elektriske signaler mottatt og omdannet i en form egnet som prionlagring og gjenvinning

Prion Informasjon mottatt og lagret på en gjenvinnbar måte i prionene

Mulig funksjon av magnetitt i nervecellene ved overføring av informasjon til prionproteiner hvor den kan bli lagret. Illustrasjon: Carl Størmer.

masjonen bli snappet opp av magnetittkjeder og omformet til et format som vil bli akseptert av prionet slik at de kan bli lagret (5,6). Ved hjelp av kvantemekaniske beregninger, har Erik M. Alfsen vist at denne modellen kan virke in vivo (6+vedlegg ). Vår hypotese forklarer altså hvorledes magnetitt i nevronene kan omdanne elektriske impulser som inneholder informasjon til en form som kan bli lagret i prionproteinene.

Prioner, snille og slemme proteiner.

Prioner er proteiner med uvanlige egenskaper. De kan eksistere i to former, en stabil og en sykdoms-fremkallende form som kan knytte seg til den stabile formen. Da vil de stabile prionene folde seg annerledes og selv bli sykdomsfremkallende. Disse vil videre omforme andre normale prioner og dermed starter en kjedereaksjon. Store mengder med prionprotei-

ner vil klumpe seg sammen og hoper seg opp i cellene som til slutt dør og kan føre til dødelige sykdommer som Creutzfeldt-Jacob sykdom hos mennesker og kugalskap hos storfe. Det har vist seg at noen prionliknende proteiner som finnes i nevronene ikke er involverte i noen sykdommer, og er helt nødvendige for dannelse av og vedlikehold av langtids-hukommelse. Disse prionene er noen meget stabile proteiner, de tåler til og med koking og langvarig autoklavering. Derfor er de godt egnet til langtidslagring av hukommelse. Prioner er kun funnet hos eukaryoter, til og med hos gjær. Dette tyder på at de har en viktig funksjon hos eukaryotene. Forsøk med bananfluer, snegler, mus og mennesker, tyder på at det er en grunnleggende mekanisme for langtidslagring av informasjon hvor prionproteiner er involvert (3).

Gittercellene skades ved tidlig Alzheimer

Gittercellene som er involvert ved romlig lokalisering, hjelper til å vise hvor vi befinner oss (7). De er også nevroner og skulle ut fra våre antagelser også inneholde magnetitt som kunne være involvert i cellens navigasjonssystem. Vi må kunne anta at alle de nevroner som er involvert i lagring av informasjon har den samme mekanismen. Entorhinalområdet som ligger i nærheten av hippokampus, er et av de tidligste områdene som blir rammet av Alzheimer. Gittercellene der blir skadet på grunn av en opphopning av proteinet tau som reduserer gittercellenes evne til å fyre, og magnetitt i de ødelagte nevronene kommer ut (8). Dette kan føre til problemer hos Alzeimer pasienter med å finne veien hjem på et tidlig stadium av sykdommen (9,10).

Biolog, nr.3 2020

Alzheimer og magnetitt. Et uløst problem.

Unormale mengder av magnetitt er observert i hjerner fra Alzheimer-pasienter, spesielt i de amyloide plakket hvor magnetitt er den dominerende jernforbindelsen (11,12). I følge vår hypotese skulle hjernecellene, som er involvert i lagring av hukommelse, bli svekket på grunn av forstyrrelse i signaloverføring samt redusert tilgang på metabolitter via rørsystemet microtubuli som transporterer næringen. Microtubuli er stabilisert av proteinet tau som ved sykdommen faller av og rørsystemet faller sammen slik at transporten bryter sammen. Den frigjorte magnetitten fra de ødelagte nevronene vil binde seg til plakken (13,14), og dette kan derfor forklare sammenhengen mellom de frigjorte magnetitt krystallene og prionene fra de ødelagte nervecellene og det amyloide plakket (15).

Forbindelsen mellom hjerne, hjerte og Alzheimer.

Helsetilstanden til hjerte og hjerne henger nøye sammen hos Alzheimerpasienter (16). De har epidemiologiske og genetiske likhetspunkter. I hjertet, som i hjernen, er det det amyloide plakket, amyloid beta (Aβ) komponentene Aβ40 og Aβ42 som er involvert i plakkdannelsen. Mengden øker ved sykdommen. Hjertet er det organet som inneholder mest magnetitt hos oss, mellom 5-10 ganger mer per gram enn i hjernen. Dessuten inneholder organet nevroner. Det er derfor mulig at hjertet og hjernen har de samme mekanismene for lagring av informasjon (17). Det ville være rart om hjernen og hjertet, med så mange likhetspunkter, skulle ha to ulike måter å lagre informasjon på.

Sammendrag

Magnetitt ble først oppdaget i vår hjerne i 1982, men fremdeles er det

mange uløste problemer i forbindelse med hvilken funksjon magnetitt har. Det er påvist at mengden øker hos Alzheimer-pasienter, men årsaken er ukjent. For vår hypotese, tandemmekanismen i forbindelse med lagring av hukommelse, har det som nevnt vært vist at den kan fungere teoretisk sett in vivo, men eksperimentelle data mangler. Ved hjelp av elektron-mikroskopi kunne en magnetittkjede i et nevron komme til syne. Dette kan by på et problem ved at kjeden kan bli ødelagt ved forbehandlingen av preparatet. Det er små «greier» vi snakker om, og det kunne lett bli oversett. Magnetitt og prionproteiner har to fundamentale ulikheter. Den ene er et metall, den andre et protein. Men de er begge meget stabile og de er ikke involverte, meg bekjent, i noen biokjemiske reaksjoner. Derfor vil de egne seg ypperlig til å være involverte i lagring av informasjon, hvor stabilitet er av grunnleggende betydning.

Referanser 1. Kirschvink JL, Kobayashi-Kirschvink A, Woodford BJ (1992) Magnetic biomineralization in ,the human brain. Pros. Natl. Acad. Sci. USA, 89: 7623-87. 2. Wang CX, Hilburn IA, Wu D-A, et al. (2019) Transduction of the geomagnetic field as evidenced from alpha-band activity in the human brain. eNeuro, 18: March 3. Si K, Kandel ER (2016) The role of functional prion-like proteins in the persistence of memory. Cold Spring Harb. Perspect. Biol, 8: a021774. 4. Størmer FC. (2015) Is blue light, cryptochrome in the eye, and magnetite in the brain involved in the development of frontotemporal dementia and other diseases? Medical Hypotheses, 84: 379-380. 5. Størmer FC, Alfsen EM (2015) Is a combination of magnetite and prions involved in memory storage in the human brain? Medical Hypotheses, 85: 111. 6. Alfsen EM, Størmer FC, Njå A, Walløe L (2018) A proposed tandem mechanism for memory storage in neurons involving magnetite and prions. Medical Hypothe-

Biolog, nr. 3 2020

ses, 119: 98-101.Vedlegg Erik M. Alfsen: A note on magnetization of magnetite chains in neurons. 7. Moser M-B, Rowland DC, Moser EI (2015) Place cells, grid cells, and memory. Cold Spring Harb Perspect Biol, 7:a021808. 8. Fu H, Rodriguez G, Herman M, et al (2017) Tau pathology induces excitatory neuron loss, grid cell dysfunction, and spatial memory deficits reminiscent of early Alzheimer disease. Open Archive, January 19. 9. Allison, SL, Fagan, AM, Morris JC, et al. (2016) Spatial navigation in preclinical Alzheimer’s disease. J. Alzheimers Dis. 52:77-90. 10. Størmer, F.C. (2019) Alzheimer patients and navigation. Is magnetoreception and magnetite involved in that process? J. of Alzheimer’s disease & Parkinsonism. 9:478. 11. Pankhurst QA, Hautot D, Khan N, et al. (2008) Increased level of magnetic iron compounds in Alzheimer’s disease,13: 49-52. 12. Collingwood JF, Chong RKK, Kasama T, Cervera L, et al. (2008) Three-dimentional tomographic imaging and characterization of iron compounds within Alzheimer’s

plaque core material. J. of Alzheimer’s disease, 14: 235-242. 13. Teller S, Tahirbegi IS, Mir M, et al. (2015) Magnetite-amyloid-β deteriorates activity and functional organization in an vitro model for Alzheimer’s disease. Scientific Reports, Article number 17261. 14. Størmer FC (2017) Alzheimer’disease: What is the connection between amyloid plaques, magnetite and memory? J. of Alzheimer’s disease & Parkinsonism, 7(5):366. 15. Størmer FC, Bakketeig LS (2015) Is there a connection between Alzheimer’s disease, magnetite and prions? Austin Journal of Clinical Neurology, 2(5): 1044. 16. Troncone L, Luciani M, Coggins M, et al. (2016) Aβamyloid pathology affects the hearts of patients with Alzheimer’s disease: mind and heart. J. Am. Coll. Cardiol, 68: 2395-2407. 17. Størmer FC (2019) Interaction between human brain and the heart during Alzheimer’s disease. Do these organs have a similar information storage mechanism? J. of Alzheimer’s disease & Parkinsonism, 9:1.

HISTORIER FRA ET FORSKERLIV

En personlig fortelling om mitt forskerliv – og mine møter med Jostein Goksøyr og Lynn Margulis Dette er historien om hvordan jeg ble forsker og hvordan jeg ved tilfeldigheter kom i kontakt med Lynn Margulis som jeg samarbeidet med gjennom hele hennes karriere fra før hun lanserte sin serielle endosymbioseteori som revolusjonerte evolusjonsbiologien.

Morten M. Laane Professor emeritus Institutt for Biovitenskap Universitetet i Oslo

Jeg er født nysgjerrig. Min gamle tante, Hedwig Motzfeldt, nevner det med skjelvende håndskrift i et brev til min mor. Tante Hedvig var 96 og jeg nær 6 år gammel. Jeg har alltid likt å undersøke ting selv før jeg gjør meg opp en mening, og jeg ville helst ikke høre på andre. Familien flyttet fra Tønsberg til Oslo i 1953. Far som tidligere var allmennlege i Tønsberg, var blitt underordnet psykiater ved daværende Gaustad Asyl. Vi bodde i en legebolig inne på selve sykehusområdet.

Hvordan jeg ble interessert i kromosomer?

Folk gikk ut og inn der vi bodde, pasienter, familie og gjester. Et ledd i terapien for pasientene var at de skulle delta i «nyttig arbeid». Det gjaldt også for sykehuset, inklusive legeboligene, der de kunne utføre enklere oppgaver, om mulig, og mot betaling. En pasient kalte vi verdenskeiserinnen, sykehusets mest kjente pasient. Hun var spesialist på tøyvask i kjelleren der hun røkte rullings av toalettpapir og satt i en ørelappstol – en «tronstol», anskaffet av min mor. Hun bannet på nordlandsk mens bryggerpannen suste. Også Gunvor Snekvik Knaben dukket opp hjemme i mitt liv, utenfor legeboligene på Gaustad Sykehus. Fru Knaben hadde vært

Kristine Bonnevies assistent. Nå var hun stipendiat og hadde fått leie et jordstykke for dyrking av arktiske fjellvalmuer på den andre siden av veien der vi bodde. Det var landlige omgivelser. Kuene krysset to ganger om dagen frem og tilbake til jordene på Gaustad gårdsbruk. Fru Knaben ble ofte kaffetørst, banket på døren til min mor. Hun var litt spesiell, iført en tyrolerhatt med fjær. Joda, det var full sving på kjøkkenet, kaffen sto allerede på. Og kaker ble servert. Fru Knaben mikroskoperte valmuekromosomer og var en interessant forsker. Jeg hadde allerede et brukbart mikroskop og så på bakterier og protozoer i råttent vann, noe jeg hadde lært av far. Det var forsommeren 1953, jeg var 12-13 år, og i det lille, hvitmalte uthuset på andre siden av gjerdet mot selve sykehuset fikk jeg lære enkle fargeteknikker av fru Knaben, også en da velkjent metode, kalt Feulgen-farging. Her kunne vi lage selve fargeløsningen som vi bleket til en vannklar væske med natriumbisulfitt og saltsyre. Det utvikles SO2-gass i prosessen. Den vannklare væsken reagerer spesifikt med DNA og gir en dypfiolett farge i kromosomene. Søler man den fargeløse væsken på fingrene og stryker seg over ansiktet, damper

Biolog, nr.3 2020

Her er jeg hjemme på Frogner rundt 1962. Mikroskopet er i messing og fra 1905. Det hadde bedre opptikk enn mange av de kursmikroskopene vi brukte på Blindern.

SO2 av. Da blir huden veldig fiolett! Det ser ut som alvorlig hudsykdom. Min mor var ikke begeistret, og en sjefspsykolog lurte på om jeg drev med selvskading. Dette skjedde i 1953, det samme år som Watson og Crick publiserte DNA strukturen. Fru Knaben kjente fremragende genetikere i Sverige, Noen av dem, bl.a. Torbjörn Caspersson (Karolinska Institutet i Stockholm) hadde vist ved ultrafiolett mikroskopi at DNA var knyttet til viktige hendelser under cellens kjernedeling.

Gunvor Knabens tekniske assistent

Da jeg begynte å studere i 1958, var jeg i perioder fru Knabens tekniske assistent. Det var ganske morsomt – og hyggelig også. Hun kunne dukke opp med napoleonskaker og annet godt til lunsjpausene der vi hadde laboratorium i et lite kott, i den for publikum stengte utstillingssalen i Botanisk Museum på Tøyen. I salen hadde bestyreren, professor Rolf Nordhagen sitt kontor.

Biolog, nr. 3 2020

Nordhagen studerte planter i felt. Pressete planter i enorme hauger, særtrykk av artikler mellom herbariearkene var spredt rundt på noen arbeidsbenker. Nordhagen røkte sigarer med aske som drysset rundt omtrent overalt.

Ikke helt begeistret for min veileder. Og omvendt.

Miljøet på Tøyen var ellers ganske statisk. Men Nordhagen syntes det var morsomt å prate med meg, spesielt fordi jeg hadde begynt på hoved oppgaven en god stund før jeg var cand.mag. – som det het den gangen. Jeg var i ferd med å få interessante resultater. Jeg forsket på kromosomer hos blåklokker, Campanula rotundifolia. De med det laveste kromosomtallet regnes som evolusjonsmessig eldst. Flere steder i Troms og Finnmark hadde jeg funnet diploide blåklokker (småklokker) med 2n=34 kromosomer. Tyge Bøcher, en dansk professor hadde funnet planter med samme kromosomtallet på Grønland, og man kjente til et funn fra Sval-

bard. På Øland og Gotland var det også funnet diploider. I Norge ellers, fant jeg bare tetraploide planter med 4n=68. Den plantegeografiske fordelingen av blåklokkeformene hadde opplagt evolusjonær og plantegeografisk interesse, og Rolf Nordhagen ble svært interessert. Kunne dette være et eksempel på at blåklokker hadde overlevd siste istid i Norge? Det ble problemer. Fru Knaben følte seg faglig overkjørt rett før min hovedfagseksamen. Eksamen fant sted i juni 1964, jeg var nervøs og kunne gjort det bedre i muntlig. Sensor var professor Georg Hygen fra Landbrukshøyskolen på Ås. Hygen var en innsiktsfull menneskekjenner, og det endte opp med en hovedkarakter på 1,45. Det var nok til en videre forskerkarriere og skaffet meg en midlertidig assistentstilling ved Institutt for Generell Genetikk på Blindern. Selv om jeg ikke var så flink til å fylle opp hukommelsen med et par tusen plantearter som mange av de andre studentene, var jeg blitt interessert i cellulær evolusjon. Hos planter kan kromosomer fra ulike arter blandes til en felles kjerne i den befruktede eggcellen. Artene kan faktisk være ganske forskjellige. Oftest dør den befruktede eggcellen, men i noen tilfeller kan planten vokse opp, men vil være steril. Enkelte ganger dobles kromosomtallet i zygoten, og da kan det oppstå en ny fertil art. Darwinistisk evolusjon er som kjent ganske langsom, mens denne formen for artsdannelse ved polyploidi er rask (og kan også utføres kunstig). I den nye arten lever foreldregenomene i en slags «endosymbiose”. Institutt for Generell Genetikk holdt til i en gammel rødmalt og trekkfull tyskerbrakke med to vitenskapelig ansatte, bestyreren, Dr. Øistein Strømnæs, og meg som vikar i vitenskapelig assistentstilling, i tillegg til to teknikere, en kontordame samt noen

få studenter. Om vinteren kunne det være ned mot ni varmegrader i gulvhøyde. De fleste bananfluene hadde sitt eget rom med rundt 25 grader. Resten surret rundt, dels i håret på de ansatte. Strømnæs hadde utdannelse fra USA og var en sosial personlighet med nære kontakter blant tidens fremste genetikere. Noe av det siste innen mikrobiologisk genetikk den gang var den såkalte parasexuelle cyclus, man kunne krysse muggsopp med smarte metoder, selv om cellekjerner utelukkende delte seg ved hjelp av mitoser. Selve instituttet var opprinnelig opprettet av Kristine Bonnevie som på mange måter grunnla genetisk forskning og moderne biologi i Norge. (Hun feiltolket imidlertid enkelte punkter i sin doktorgrad, når det gjalt parring av kromosomer i meiosen og fenomenet «crossover»). Dessverre var universitetet i miserabel stand etter fem års krig, forholdene var små og beskjedne. Først på 1960-tallet var den spede utviklingen av moderne genetikk i gang. Krig, nazisme og annet hadde ødelagt mye.

Flere tilfeldigheter og alvorlige konsekvenser

Jeg var fremdeles vitenskapelig assistent ved Institutt for Generell Genetikk på Blindern da det nærmet seg dagen for en planlagt tur fra Oslo til Bergen sammen med fetteren min Børge. Børge var under utdannelse som militærflyger og hadde bedt meg med. Men jeg kunne ikke. Bestyreren, Strømnæs, trengte jo all praktisk hjelp han kunne få til å holde orden på både bananfluer og studenter. En annen venn av Børge ble med i stedet. Det ble uvær og flyet styrtet. Begge omkom. Jeg savner fremdeles min morsomme fetter. I stedet befant jeg meg på Fysisk Institutt der de hadde et hjemmelaget røntgenapparat. Som «fluebestråler» lagde jeg mutanter til kurset. Puttet flaskene med dyra

inni ned i strålekammeret og la på den løse og ruglete blyplaten på toppen (senere ble det vanlig å fylle gelatinkapsler fulle med de stakkars fluene og deretter senke dem ned) – rundt 300 røntgen var passe.

Centrioler med nukleinsyrer

Min første viktige artikkel var om kjernedelingen i Penicillium expansum. Den ble publisert i Canadian Journal of Genetics and Cytology, nå kalt Genome. Mitosen er primitiv i Penicillium. Det er karakteristisk blant annet i sopp og protozoer at de har såkalt lukket mitose, det vil si at kjernemembranene ikke sprekker opp i profasen, og mitosen skjer inni cellekjernen. Og i Penicillium samles ikke kromosomene i en metafase plate men ligger i ulike høyder i «nord-syd-aksen» inne i cellen. Centriolen er en merkelig organell som fins i de fleste dyr og mange sopp. Jeg hadde med vårt nye elektronmikroskop klart å vise centriolens struktur. På forhånd hadde jeg bevist at den inneholdt nukleinsyre. Å oppdage strukturen av en celleorganell var ikke dagligdags (selve organellen ble riktignok oppdaget av oppdaget Theodor Boveri og Edouard van Beneden på slutten av 1800-tallet). At centriolene inneholder nukleinsyre er spesielt interessant. Det kunne jo tyde på at disse – i likhet med mitokondrier og kloroplaster – kan ha oppstått ved endosymbiose. En østtysk professor, Manfred Girbardt, hadde omtrent samtidig funnet tilsvarende struktur i gjærcellen og kalte den centriolar plaque, centrioleplate. Jeg har senere analysert hvem som var først og tror faktisk det var meg.

Stipendiat i Bergen (1967-1972)

Professor Knut Fægri i Bergen var tydeligvis imponert, og han anbefalte meg å søke et universitetsstipendium der. Jeg ble tildelt et femårs stipendium fra april 1967 i konkurranse med en teolog. På hybelen i Bergen med gassovn i veggen ble det kaldt i høst-

og vintermånedene. Jeg hadde rik anledning til å fundere på hva som hadde ført meg dit – til et rom over trappeoppgangen utenfor gaten som førte opp til Johannes-kirken. Rommet var leid ut av byens hyggelige og pensjonerte domprost Grahl-Nielsen – og var tross alt ganske trivelig. Han var ikke spesielt fornøyd med biskop Lønning som blandet seg inn i de minste detaljer i prestegjerningen. Det var morsommere å prate med meg eller spille kort når kona var i prestefrueforeningen, som jeg tror den het. Det kunne vanke en slags vin også. Spesiell, beregnet til kirkelig bruk – ordentlig, ikke noe skvip. Behovet mitt for syndsforlatelse var ganske beskjedent den gang. Mengden vin overskred noe, men ikke mye, det man serverer i kirken. Jeg var 27 år og ennå ikke særlig utagerende. Det jeg trengte av renselse var mere fysisk, og litt skummelt. Badet var nemlig primitivt. Et kaldtvannsrør ble varmet opp av en glødende elektrisk spiral, som ikke så særlig betryggende ut når det gjaldt strømsjokk. Men med mer altervin enn vanlig tror jeg vinserveringen virkelig hjalp til å forhindre straffedom fra oven i form av en dødelig gnist.

Det regner i Bergen

I Bergen kan det regne oppover! Når dråpene treffer bakken spruter de tilbake og da hjelper ingen paraply. På den korte veien fra hybelen i Torggaten og forbi Johanneskirken og ned Nygårdsparken til Institutt for Generell Mikrobiologi som lå i pene klassiske bygninger, var jeg blitt dyvåt. I særlig form var jeg ikke heller. Så jeg låste meg inn på kontoret, la de våte klærne på radiatoren og håpet at de tørket innen lunsjpausen, i håp at ingen banket på. En annen stipendiat hadde nemlig nylig opptrådt svært så lettkledt under en felles reise, noe som hadde skapt tumulter i instituttmiljøet. Ved lunsjtider, langt mer anstendig antrukket,

Biolog, nr.3 2020

Jostein Goksøyr og Lynn Margulis , Bergen 1995.

gikk jeg ned i første etasje og kunne skimte bestyreren, professor Jostein Goksøyr gjennom tette røykskyer og siste hefte av «Nature». En liten notis, en halv spalte omtrent, en figur tegnet med tusj var blitt publisert. «Jeg trodde ikke de ville ta det», sa han. «Men her er det», «Hva da?» «En ide om hvordan eukaryote celler kan ha oppstått fra symbioser mellom ulike bakterier». I en tidligere artikkel i Biolog har Goksøyrs sønn, Anders Goksøyr, senere professor i mikrobiologi, men bare ti år den gang, gjengitt hva jeg fortalte ham om faren. Antakelig er jeg den eneste gjenlevede som husker hvordan professor i fysiologi, Paul Larsen og jeg, som nyansatt stipendiat, frarådet Goksøyr å sende inn manuskriptet. «Nature» var og er verdens mest prestisjefylte tidsskrift for naturvitenskap, og vi mente det ville dumme ut hele instituttet. Var det riktig, brøt det

Biolog, nr. 3 2020

jo med all fornuftig biologi hittil! Og Goksøyr var jo en hyggelig og uformell sjef, helt ulik enkelte personer i biologimiljøet i Oslo. Alle ble oppfordret til å komme med nye ideer og synspunkter som vi kunne diskutere. Det var Jostein Goksøyr som førte meg til Lynn Margulis. Jeg var fersk stipendiat, og Goksøyr hadde nettopp vært i Chicago. Der hadde han møtt en ung dame, Lynn Sagan. Hun hørte om min oppdagelse (centriolens struktur og at den inneholdt nukleinsyre), og hun ble begeistret. Lynn var da gift med USAs kjente astronom, Carl Sagan. Hva jeg da ikke visste, var at Goksøyr selv hadde tanker om hvordan eukaryote celler var oppstått. Kort tid etter tok Lynn kontakt med meg. Dette ble begynnelsen på et livslangt vennskap. Omtrent samtidig som Goksøyr publiserte i Nature, publiserte Lynn sin teori om serielle endosymbioser i Journal of Theoretical Biology.

Lynn Margulis’ og mitt siste arbeid

På slutten av Lynns liv ble samarbeidet jeg hadde hatt med biokjemiprofessor Finn B. Haugli i Tromsø på slimsoppen Physarum polycephalum høyaktuelt. Også eksperimenter med Ivar Giævers ECIS-system (Electric Cell-substrate Impedance Sensing) som hadde relevans til den såkalte synkronmitosen. Finn og jeg hadde påvist med en lysmikroskopisk teknikk, en RNA-holdig centriole (inneholder trolig litt DNA også) som vandrer ut av nukleolus i tidlig profase. Vi kunne følge prosessen minutt for minutt. Den RNA-holdige organellen deler seg i to, dreier 90 grader og danner en spindel med de utallige, små kromosomene, det er rundt 90 av dem. Dette mikrotubulus-organiserende senteret (MTOC) var ikke tidligere fulgt i slik detalj, Lynn omdøpte det til «nukleolinus», en liten nukleole. En av Lynns doktorstudenter hadde funnet samme prinsipp i en musling! Og spørsmålet var om det fantes signaler

Lynn Margulis, meg og en venninne i nabohagen til Lynns hus, der Emily Dickinson hadde bodd.

av arvemessig karakter som styrte mitosefasene. Trolig var det ytterst komplisert. I Physarum kunne trolig iallfall RNAet i nukleolinus isoleres og analyseres siden alle kjerner var nær synkrone i enkeltfasene. De fantes jo i håndterbare mengder. Vi fant ut at mitosen kunne påvirkes av cycloheximid, og prøver gikk frem og tilbake med express, fly og universtitetspost mellom Tromsø og Oslo. Men så nektet Biologisk Institutt at ansatte, unntatt bestyreren, skulle ha egen telefon på riksnettet. Man kunne bare ringe internt og lokalt. Noe brukbart internett fantes ikke. Jeg hadde en liten elektronikklab og borti gangen fant vi en linje som kunne tjene som rikstelefon. Det virket en stund. Så kom det inspeksjon. Jeg oppholdt fyren med løst snakk, mens en av studentene koblet fra linjen med loddebolten. Det ulovlige ble ikke oppdaget, men vi måtte gi opp cycloheximid-forsøkene. Vellykte prøver kunne være aktuelle når som helst også i helgene. Physarum selv brydde seg lite om Televerket og UiOs daværende regler.

I 2011 var Lynn og jeg enige om at vi skulle lage en oppsummering der vi inkluderte alle trinn i endosymbiose-teorien. Lynn kom til Oslo sammen med datteren Jennifer og et barnebarn. Lynn og jeg satt nede i hybelleiligheten og hakket ned artikkelen ord for ord. Vi håpet det skulle være et manus med muligheter for Nature eller et annet prestisjetidsskrift, kort, presist og med mest mulig dokumenterbar informasjon og en lengre artikkel som oppfølging. Jennifer, som da var en kjent amerikansk journalist, fartet rundt og hadde avtaler med en minister i den daværende norske regjeringen og diverse departementspersoner. Lynn virket imidlertid sliten. Jeg skjønte at hun brant sitt lys i begge ender og ba om at hun måtte trappe ned. Manuskriptene ble nesten ferdige, men vi manglet en presis figur for å beskrive nukleolinus under mitosen. Tilbake i Amherst, Massachusetts, ventet Lynn spent på den store plansjen som vi stadig forbedret litt slik at den skulle nå frem for leserne på en informativ måte. Den ble

nesten ferdig fra tegne-kontoret på Biologisk Institutt. Men så skjer det fatale. Grafisk ekspert, John Reierstad, brekker foten og kan ikke gjøre plansjen ferdig før om noen få uker da han kan komme på Blindern. Så blir tegningen sendt over datanettet. Det gjenstår bare noen få tekniske formaliteter så er manus ferdig til innlevering. Så slår skjebnen til. Midt på natten her hjemme ringer mobiltelefonen. Det er fra USA. Jennifer forteller at Lynn satt hjemme på kontoret sitt i 3. etasje, får et massivt hjerneslag den 22. november 2011. Ingen bevissthet og hun flyttes til nærmeste sykehus. Jeg prøver å trøste Jennifer, sier at faren min kjente til tilfeller hvor det tross alt kunne gå bra. Det gjorde det ikke. Jeg mistet min beste forsker-venn som jeg kunne snakke om alt med. Vi hadde kjent hverandre i mer enn 40 år. Mens Lynn var iherdig og publiserte raskt, tar jeg det med ro, lar gjerne resultater ligge, gjentar forsøk for, om mulig finne feil. En publikasjon brukte jeg 30 år på før jeg syntes det var grunn til å publisere. Da ble den riktig bra. I ettertid har den nesten ferdige felles-artikkelen ligget. Det skyldes komplekse rettigheter når hovedforfatter er død – samt at bakgrunnen for problemstillingen, mitosen er kompleks. Uten studier av aktuelle organismer og teknisk innsikt i avansert mikroskopi, fargestoffkjemi, kompleks optikk, fysikk etc. blir det manglende brikker i puslespillet. Så dermed blir neppe papiret publisert i den formen vi tenkte det.

Biolog, nr.3 2020

BOKOMTALE

På naturens skuldre Anne Sverdrup-Thygeson Kagge forlag 2020 ISBN: 9788248926405 220 sider

I våre dager lever mange mennesker et helt liv uten å egentlig oppleve natur. Vi bor i byer, tar kollektiv transport når vi forflytter oss, og maten vi spiser kommer ferdig laget i en plastemballasje. Da er det fort gjort å glemme at alt vi gjør og alt vi trenger for å leve kommer fra naturen. Denne boken er en viktig påminnelse om nettopp dette. Hvert eneste åndedrag med livsviktig oksygen er produsert av grønne planter og alger. For meg var det ikke vanskelig å se for meg at maten kommer fra naturen, og at vi er en del av et kretsløp, men for mange er det ikke slik. Og selv om jeg opplever at tankene klarner på en skogstur, er det mange mennesker som foretrekker å tilbringe dagen foran en skjerm. Ved å ha vokst opp på landet forstår jeg at vi er en del av naturen og at vi trenger den, og jeg fikk flere aha-opplevelser mens jeg leste. Ikke bare er dette en populærvitenskapelig page-turner med velformulerte setninger og eksempler, men det var mange av eksemplene på tjenester naturen leverer som var helt fremmede for meg. Det ble på mange måter en vekker. Kanskje har jeg også, etter å ha levd mitt voksne liv i by, glemt hva naturen leverer av tjenester?

Biolog, nr. 3 2020

Et velkjent eksempel for mange er pollinering, men en vel så viktig tjeneste, som jeg tror mange tar like mye for gitt som lufta vi puster inn, er rent vann. Det er ikke bare slik at naturen besitter vannet ved at det regner ned og samler seg i en kulp. Det blir renset. Tusenvis av planter og mikroorganismer bidrar til at økologisk materiale i vannet, slik som blader, brytes ned og tas ut. Igjen står vi med vann som vi kan drikke. Jeg har alltid tenkt at renseanleggene stod for dette. Lite visste jeg at byer som New York, som priser sitt rene vann, faktisk får det gratis fra naturen rundt byen. Etter å ha lest ferdig sitter jeg med en følelse av at dette er noe våre folkevalgte burde lese. Bør vi ikke sette en litt høyere takst på disse tjenestene, som så langt har vært gratis? Burde vi ikke sørge for at nettopp disse tjenestene fortsetter å være nettopp det? Da bør vi i så fall verdsette dem så høyt at det ikke lønner seg å bygge parkeringsplass eller golfbane på den beste matjorden. Prisen på naturen rundt byen bør være like høy, kanskje høyere, enn for vannrenseanleggene, slik at vi fortsetter å få rent vann. De byene som ikke har dette, og som må lage ferskvann av saltvann, vet hva rent vann faktisk er verdt. Anne Sverdrup-Thygeson kan det hun skriver om. Hun er professor i bevaringsbiologi og har bred formidlingserfaring. Begge deler kommer godt fram i teksten hun skriver. Noen ganger ler jeg høyt, andre ganger blir jeg trist, men hele veien er jeg spent på hva som venter på neste side. Dermed kan jeg med

god samvittighet anbefale denne boken til alle som liker populærvitenskap, og alle som er nysgjerrige på hvorfor i all verden vi skal bevare naturen. Jeg sitter i alle fall igjen med en sterk respekt for livet på denne planeten og en følelse av at vi må gjøre mer for å ta vare på det. Ikke bare for vår egen del, og for naturens egenverdi, men også fordi den leverer de tjenesten vi lever av: Oksygen, rent vann, mat, klær og en undervurdert antidepressiva i form av skogstur.

Elina Melteig

BOKOMTALE

Krigen mot bakteriene Erik Martiniussen Krigen mot bakteriene. Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den Press 2020 400 sider. ISBN 9788232803309.

De fleste har fått med seg at antibiotikaresistens er et økende problem, men hvor stort er problemet, hva skyldes det, og ikke minst: Hva kan vi gjøre med det? Dette er spørsmål som Erik Martiniussen tar opp i boken Krigen mot bakteriene. Med en pandemi hengende over oss er denne boken svært aktuell, selv om korona-pandemien først og fremst skyldes et virus. Boken åpner med et forord der koronakrisen er med, og dermed bidrar den til å gi et perspektiv på vår nåværende krise. Mellom linjene sies det at vi har bygget opp og bidratt til denne krisen i lang tid allerede. Dersom vi ikke klarer å gjøre noe med antibiotikaresistensen antyder forfatteren at vi har vesentlig verre kriser i vente. For hva skjer hvis selveste Yersinia pestis, Svartedauden selv, blir antibiotikaresisten? Jeg kan ikke komme på noe bedre argument for at denne boken bør leses, annet enn at alle bør forstå alvoret av resistens. Dette angår oss alle, så en velskrevet og lettfattelig bok om temaet er noe alle bør få med seg. Bakteriene har alltid vært der, og de har alltid vært en trussel. Sam-

tidig er vi helt avhengig av dem, og dette aspektet kommer godt fram i boken. Dermed er kampen vi kjemper mot helt spesifikke bakterier, noe som er vanskelig med antibiotika, som tross alt tar alt. Martiniussen tar leseren med på en reise som begynner med enkeltmenneskers brutale møte med resistens. Han skildrer tragediene som inntreffer for både enkeltmennesker og for helsevesenet. Disse møtene gjør at man ikke kan unngå å bli følelsesmessig berørt, men også irritert, for hvorfor har ingen gjort noe før? Selv Alexander Flemming, som fant de første antibakterielle stoffene, advarte mot resistens. Videre på denne reisen får vi vite hvordan bakteriene og deretter antibiotikaen ble funnet. Martiniussen viser videre hvordan en bieffekt av antibiotika sørget for at bruken har blitt så omfattende utenfor human medisin. Antibiotika viste seg raskt å ha vekstfremmende effekt i industrielt landbruk. Martiniussen skildrer dette på en glimrende måte. Han bruker intervjuer for å komme nærmere på dem som lever midt i denne problemstillingen. Bønder som bruker mye antibiotika blir spesielt utsatt for å få resistente bakterier som MRSA selv, men det kan ikke uten videre stoppe bruken av det, for det er ikke alle som har råd til å gå over til økologisk landbruk eller oppgradere til mer moderne gårdsbruk. På dette tidspunktet i boken vil du som leser være temmelig motløs. For hva skal man egentlig gjøre? Det er åpenbart at problemet er globalt og må løses temmelig høyt oppe i det politiske systemet. Heldigvis kom-

mer forfatteren med noen løsninger. Boken avsluttes med at du igjen har et visst håp om at det finnes muligheter til å løse krisen, og at vi ikke nødvendigvis er på vei tilbake til før-antibiotisk tid. I tillegg klarer forfatteren å få med hvor viktig bakteriene er for oss, og jeg tok meg selv i å lure på om mitt eget kjøkken kanskje er for sterilt og bakteriefritt for min egen helse? Dermed er tittelen på et vis misvisende ettersom jeg for min del ønsket meg mer kunnskap om bakteriene og hvordan de virker på kroppen. Jeg vil heller ha en fredsavtale med dem snarere enn kamp, hvis man skal bruke krigsretorikk. Slik jeg ser det er dette en god oppsummering om antibiotikaresistens og hva den skyldes, samtidig som du får med deg en god del medisinsk historie på ferden. Du trenger ikke å kunne så mye om bakterier fra før for å ha glede av boken. Den

Biolog, nr.3 2020

BOKOMTALE

passer for alle, men jeg har et inderlig håp om at de som sitter med beslutningsmyndighet og forbindelser til internasjonal toppolitikk leser dette slik at de kan hindre antibiotikaresistens i å spre seg ytterligere. Martiniussens skildring er velformulert og du får samtidig brukt hele følelsesspekteret fra sinne, motløshet, tristhet, men også håp og glede. Boka drøfter mange sider av tematikken. Ved å skrive gode intervjuer gir han oss innblikk i hva de som jobber tett på problemstillingen tenker. Det gjør også at jeg opplever boken som saklig og nøytral, til tross for at agendaen er nokså åpenbar. Dette er en av de bedre populærvitenskapelige bøkene jeg har lest. Anbefales! Elina Melteig

Biolog, nr. 3 2020

Ugress – et vilt herbarium – Emil Korsmos klassiske plansjer Liv Borgen: Ugress – et vilt herbarium – Emil Korsmos klassiske plansjer. Nasjonalbiblioteket, 2020, 191 sider. ISBN 978-827965-384-4. Pris 262 kr. (veil.)

De fleste nålevende botanikere kjenner helst Emil Korsmos legendariske ugrasplansjer som veggpynt på kontorer eller i boliger − eller de har vært hengt opp under botanikkforelesninger der detaljer om plantenes oppbygning skal undervises. Originalplansjene eller opptrykk har også vært til salgs. Men det er lenge siden det fullstendige settet av plansjer har vært tilgjengelig for publikum. Her kommer alle plansjene innbundet og nedskalert i ei håndterlig bok. Hvem var Emil Korsmo? Dette skriver Liv Borgen utførlig om i åpningskapittelet, som bør leses før dere starter med de enkelte plansjene. Kortfattet: Korsmo ble i 1913, etter å ha utgitt bøker og artikler om ugras, ansatt som Landbruksdepartements statskonsulent i spørsmål omkring ugras. I 1920 ble han professor ved Landbrukshøgskolen. I 1913 begynte hans planmessige forsøksvirksomhet. Han fikk da benytte et stort areal i Botanisk hage på Tøyen i 15 år. Han skrev veldig mye om ugras og deres bekjempelse, men det som gjorde ham mest kjent er hans 90 ugrasplansjer beregnet på botanikere, gartnere, bønder, lærere og andre som trengte kunnskap om ugrasene i sitt yrke. Her ble vekta lagt ikke bare på synlige deler av

plantene, men ikke minst på underjordiske organer og detaljer som blomster, frukter, frø, blad, skudd, frøplanter osv. Jordstengler og røtter – i flere etasjer – til f.eks. åkertistel, kveke og åkervindel er illustrert så livaktig at alle som har kjøkkenhage eller åker bør få mareritt av mindre. Emil Korsmo samarbeidet med tre kunstnere, først og fremst Knut Torkildsen Quelprud, om disse plansjene. Det ble brukt levende planter. Dette er nok en av årsakene til at plansjene ble utgitt i tilfeldig rekkefølge. De ble tegnet når det var mulig å få inn friskt materiale. Korsmos egen definisjon av ugras er: «Ved ugræs forstaar man alle de paa dyrket mark optrædende planter, som man ikke tilsigter at have der» Kort og godt planter på feil sted. Det vil nok vise seg at Korsmos opprinnelige definisjon ikke helt sammenfaller med dagens. Plansjene er presentert i samme rekkefølge som da de ble utgitt. Jeg kunne nok derfor tenkt meg et register, ikke bare en nummerert

BOKOMTALE

innholdsfortegnelse. Og når jeg først kritiserer, stusser jeg også på bruk av trinær, vitenskapelig navnsetting, f.eks. åkersvinerot Stachys palustris palustris. Dette er regelen i zoologisk navnsetting, f.eks. vår variant av skjære Pica pica pica eller den grå varianten av kråke Corvus corone cornix. I botanisk navnsetting angir vi om det er underart subsp. eller varietet var. Årsaken er nok at Artsdatabanken konsekvent bruker zoologisk navnsetting, noe som er galt når det gjelder planter, sopp og alger. Plansjene er nydelig gjengitt hva farger og kontrast angår. Formatet er tilstrekkelig til at plantene får breie seg på sidene, samtidig som detaljene ikke blir gnidrete. Forlag og trykkeri har gjort en formidabel jobb å gjengi disse vakre og lærerike illustrasjonene. Ved hvert sideoppslag har Liv Borgen skrevet en svært informerende tekst om botaniske egenskaper, utbredelse, betydning som ugras, og ikke minst hvordan vi kan bruke plantene som grønnsaker eller til annet. Dette er veldig kjærkomment fordi bruken av viltvoksende nytteplanter stadig tar seg opp og derfor vil gi plansjeverket en leserkrets ut over fagbotanikerne. Giftighet og allergiframkalling nevnes også. Dessuten gammel historikk der den er verdt å få med seg, men uten noe alternativt snikksnakk som dessverre lett kan snike seg inn i omtaler av ville nyttevekster. Er planta vært brukt i folkemedisinen, påpekes dette som saksopplysning. Hvordan står det til med Korsmos opprinnelige ugrasdefinisjon i dag? De fleste, over halvparten, er fortsatt plagsomme. Dette gjelder spesielt

dem med omfattende, flerårige, underjordiske organer, som brer seg både horisontalt og vertikalt, og der biter kan spire opp til nye individer, bl.a. åkertistel, høymol, åkervindel, russekål, ugrasklokke, skvallerkål, åkersnelle, kveke og mange flere. Også ettårige arter som kan ta opp mye plass og stjele mye næring fra jorda er problematiske, bl.a. meldestokk, kvassdå, alle hønsegrasene og linbendel. (Den siste er forresten presentert som åkerbendel, en sjelden underart, subsp, praevisa. Hvorfor ikke den vanlige fôrbendel subsp. sativa? Den er opprinnelig en fôrvekst, men kjennes mest som plagsomt hage- og åkerugras og er nok helst den som er avbildet. Eller enklest, presentere den som linbendel, underforstått alle underartene.) Så kommer de ettårige åkerugrasene som frørensing i dag har tatt knekken på: klinte, kornblomst, rugfaks, svimling, kornvalmue osv. Disse var ennå aktuelle på Korsmos tid, men er i dag botaniske rariteter, skulle de dukke opp på vegkanten eller skrotemarka. Men den ettårige flôghavre er fortsatt et problem og har til og med fått egen lov-forskrift. Mange andre ugras er også stort sett forvist fra åkeren, men vokser fortsatt bra i hager, parker og byer, slik som leppeblomstene korsknapp, rødtvetann og dauvnesle. En del planter som er giftige for dyr må også med blant ugrasene slik som engsoleie og særlig landøyda. Videre kommer planter som forringer beite: finnskjegg, sølvbunke, lyssiv, knappsiv. Men hvorfor ramsløk, sibirgrasløk og vill-løk? Er ikke dette supetrendy viltvoksende grønnsaker? Ja, for plantesankere på jakt etter den store smaken,

men ikke for bøndene som misliker løksmak på melka når kyrne beiter ramsløk eller andre ville løkplanter. Derfor oppfattet Korsmo også disse som ugras; det var bøndene han tenkte på, ikke framtidas «hipstere". Planter som geitrams, hundekjeks, mjødurt og kvitbladtistel er også omtalt. Til tross for at de hører hjemme i vill norsk natur, kan de bli plagsomme om de innfinner seg på dyrka mark. Noen av Korsmos ugras er til og med satt opp på Artsdatabankens norske rødliste, f.eks. den gamle grønnsakplanta og gårdstunveksten stolt henrik, ugraset åkerkrokhals og hekseplanta bulmeurt. Gadd vite hva Emil Korsmo hadde syntes om dette? Til slutt vil jeg nevnte noen av de ugrasene som jeg etter hvert ser mindre av. Med hånda på hjertet, når så du siste gang åkersennep, åkerkål, åkerreddik, guldå, åkervortemelk eller blåmelde i åkeren? Når jeg tror at jeg finner åkerkål, er det forvilla raps, og «åkersennepen» er mest sannsynlig vinterkarse. Konklusjonen er at det er utrolig verdifullt at Korsmos samlete ugrasplansjer igjen er blitt tilgjengelig og gjort enda mer interessante med velskrevet følgetekst. Det var på tide! Gratulasjon til Liv Borgen og Nasjonalbiblioteket for innsatsen. Klaus Høiland

Biolog, nr.3 2020

BOKOMTALE

Fascinerende innsikt i plantenes indre! Øyvind Hammer og Marte Holte Jørgensen. FLORA Norvegica Radiographica – Norske planter i røntgen Spartacus Forlag AS 2020 274 sider. ISBN 978-82-430-1270-7.

Forfatterne har selv gjort rede for det teknisk tidkrevende og kompliserte arbeidet det er, å røntgenfotografere levende planter i forrige nummeret av Biolog (2020 nr. 2, side 25-28). Zoologiske organismer – inkludert oss selv – visner ikke under prosessen, men det gjør vitterlig planter. Og når det trengs mange eksakt like bilder og lang eksponeringstid for å få den tilstrekkelige kontrast, er det nærmest et under at de 110 plansjene har blitt så klare og vakre! Til hver av artene er det knyttet informasjon om kulturhistorie, bruk og ellers tallrike gode historier, der forfatterne har lagt vekt på kildekritikk (ikke en hver god historie er nødvendigvis en sann historie!). Det dokumenteres også mye språklig kompetanse – plantenes navn på en rekke språk gir faktisk interessant informasjon. Til tross for mer enn 50 år i faget har denne anmelder funnet – for henne – ny fascinerende informasjon om plantenes kultur- og natur-historie. Forfatterne er klart kritiske til mye «alternativ medisin» som er knyttet til bruk av plantene, ikke minst gjelder dette homeopati. Etter den såkalte «C-skalaen» fortynner man med en faktor 100 for hver enhet. For slyngsøtvier (Solanum dulcamara), som gir det homeopa-

Biolog, nr. 3 2020

tiske legemiddelet «Dulcamara», er uttrekket fra planten fortynnet med en faktor 1 med 60 nuller etter. Allerede etter 12 fortynninger, altså C=12, er det neppe flere atomer igjen av eventuelle virkestoffer fra søtvieren (og det er kanskje like bra siden planten beviselig er giftig!). Det homeopatiske middelet består altså av rent vann, men hevdes å være «virksomt mot åndelig forvirring, summing i hodet, kjøtthunger, … grønn avføring, seksuell opphisselse før menstruasjon, vorter og mange andre fæle ting». Men: Apotekene er forpliktet til å selge «Dulcamara», minner forfatterne oss om! Språket er friskt – jeg klipper fra teksten til myrkongle «Tette ansamlinger av myrkongler på våte steder gir en følelse av dampende jungel og malaria. … Mange underlige og vakre planter fra denne familien er godt kjent for oss som stueplanter – før de nettbaserte betalingstjenestene var de faste inventar i alle bankfilialer, nå finner vi dem helst hos konsulentfirmaer og i offentlige kontorer. Fredsliljer, flamingoblomst, prikkblad, vindusblad, smaragdpalme. De gir oss alle sammen litt regnskogs -mystikk i potte for en hundrelapp eller to». Om liljekonvall meddeles det at «Der jomfru Marias tårer traff marken under Jesu kors, der spirte de aller første liljekonvallene. At liljekonvallen ikke vokser i Israel, er vel bare en bagatellmessig detalj». Og om lyssiv: Marg kunne brukes til veke i tranlamper. «Den supereffektive LED-lampen er så avgjort mer praktisk, men ikke like poetisk». Og når vi kommer til sivaks: «Thor Heyerdahl seilte ikke over Atlanteren i en sivbåt, for Ra var nemlig en starrbåt»! Om erteplan-

tene: «Men noen planter lærte seg å fiksere nitrogen mange millioner år før Birkeland [og Eyde]. Eller rettere sagt, de skaffet seg små venner [bakterier] som gjorde jobben. … Bruk av slik biologisk nitrogenfiksering i stedet for forurensende kunstgjødsel er viktig i økologisk jordbruk». Om markjordbær som ikke et bær, ei heller en frukt, og einerbæret som faktisk er en modifisert kongle, skriver forfatterne: «At fagfolk trenger en eksakt terminologi, er lett å forstå, og botanikerne må gjerne kalle jordbær for en falsk frukt, men enerett på definisjoner har de ikke. La oss frimodig fortsette å kalle jordbær for jordbær og ikke jordfalskfrukt!». Ved siden av godt skrevet tekst og mye interessant stoff er bildene et kapitel for seg selv. Jeg har forelagt bildene i boka for en kunstinteressert kjenning som hevder at mange av plansjene kunne fortjene utstillingsplass i et kunstgalleri. Han lot seg spesielt fascinere av plansje XXII – Hjertegras, LXXIII – Engsmelle og LXXX – Strandvindel og XLIV – Ryn-

BOKOMTALE

Figur 1. Røntgenfotografier av tre arter: A. Akeleie (Aquilegia vulgaris), B. Lintorskemunn (Linaria vulgaris), C. Tyrihjelm (Aconitum lycoctonum), som alle har utviklet såkalte «nektarsporer». I A. og B. produseres nektar fra celler i selve utposnings vegg, og nektaren samles i bunnen posen (kjennes igjen på mørk farge); i C. er det utviklet et eget organ (sannsynligvis et omdannet blomsterdekkblad) som produserer nektar.

kerose (som for øvrig pryder forsiden av forrige nummer av Biolog – i og for seg uønsket i norsk flora, men vakker er den!) Er det da ingenting å kritisere ved verket? Generasjonsveksling hos planter er komplisert, men når det skrives «I pollenkappene produseres pollen. Plantenes sædceller om du vil», synes jeg forenklingen er i overkant. Pollen er mikrosporer som inneholder hannlige gameter. Ellers savner jeg litt mer botanisk forklaring til bildene. Som eksempel viser Figur 1 tre arter der blomstene har utviklet «nektarsporer». Med «røntgensynet» som nå er oss åpenbart, kan det vises at hos akeleie og lintorskemunn produseres nektar, som samles i bunnen av sporen (mørkfarget), direkte fra celler i sporeveggen,

mens hos tyrihjelm er det utviklet et eget organ inni nektarsporen (sannsynligvis et omdannet blomsterdekkblad) som produserer nektar. I det hele avdekkes det en rekke blomsterdetaljer som ville gi fin bakgrunn for å diskutere pollineringsbiologi nærmere. Når det gjelder flekkmarihand inneholder teksten mer human erotikk en orkideblomstens helt spesielle tilpasning til pollinering. Og tilsvarende for sverdlilje, der teksten utnyttes til å skrive om Ronald Fischer og diskriminant-analyse, ikke plantens særegne egenskaper når det gjelder pollinering. For hårfrytle rapporteres det at planten ble brukt for å tidfeste når kyr kunne slippes på beite, men ingenting om blomsten som er en forminsket liljeblomst med spesielle tilpasninger til vindpolli-

nering. Slike plansjer ville det være gull verdt å kunne bruke i botanikkundervisningen og burde vært utnyttet bedre i boka. Kanskje jeg kunne foreslå en oppfølger som fokuserte på nettopp på pollinering og kanskje også på frøspredning? Forfatternes intensjon er, ifølge dem selv, «å gi leseren, er en uhemmet feiring av plantenes mangfold, skjønnhet og betydning for mennesket». Det har de virkelig oppnådd! Inger Nordal

Biolog, nr.3 2020

BOKOMTALE

Fabelaktige nærbilder fra smådyrenes verden Jannicke Wiik-Nielsen, Ole Mathismoen og Dag O. Hessen: Tett på insekter og småkryp. Fontini forlag 2020. 136 s. Stort format. ISBN 978-82-8373-088-3. Ved hjelp av skanning-elektronmikroskopet dukker vi her inn i smådyrenes verden. Et nærportrett av hjortelusflua pryder forsiden. Innover i boka står du etter hvert ansikt til ansikt med fluer, biller, maur, sommerfugler, edderkopper og andre smådyr. Selv for garvede entomologer er dette en fascinerende reise. Men i tillegg presenteres nydelige detaljbilder av øyne, munndeler eller andre kroppsdeler. Hvem kunne ane at loppas ørsmå antenner i tre tusen gangers forstørrelse har slike underlige, men vakre detaljer? Eller at skrukketrollets sensorer på ryggen ser ut som små blomster, bare man får dem forstørret ti tusen ganger? Elektronmikroskopet forutsetter at det man skal fotografere dekkes med et tynt lag av metall, og bildene blir i svart/hvitt med gråtoner. Her i boka er visse deler, som for eksempel øyne eller snabel, kunstig fargelagt for å fremheve visse detaljer. Det fungerer meget bra. Jeg blir slått av at selv på de største forstørrelsene aner du enda flere detaljer. Det ser ut til at du kan reise innover i smådyras verden nesten i det uendelige og hele tiden finne nye sanseorganer og nye detaljer. Et bilde man ikke glemmer er tuppen av stikkemyggens snabel. Her finnes følehår og sanseceller for å finne en passende blodåre. Andre deler skjærer hull og holder såret

Biolog, nr. 3 2020

åpent. Endelig har tuppen en nål som gjør at blodet kan strømme inn i snabelen – samtidig som det skilles ut et stoff som hindrer blodet i å stivne. Tenk om man kunne intervjue en mygg og fått vite hvordan den opplever verden? For amatører er boka en virkelig døråpner til smådyrenes verden. Ikke bare utseende og detaljer, men også dyrenes funksjoner. Ispedd mellom alle nærbildene finnes tekster om evolusjon, utvikling fra larve til voksen, pollinering osv. Dette er både en bildebok og en fagbok. Bildene bærer boka, og tekstene er relativt knappe, men informative. Spesielle poenger er presentert i rundinger. Det fungerer. Selv er jeg litt motstander av å gå for langt i å «menneskeliggjøre» insektenes verden. Stikkemyggen betegnes som verdens farligste dame, og det påpekes at det er ikke likestilling blant stikkemygg. Biller er naturens ryddekorps, bier har barnevakter, blomsterflua har kledd seg ut som veps, maur har gravlunder, en del av dem driver dank, og bladlus er kickboksere. Kanskje det hadde virket vel så fascinerende å presentere slike fenomener som resultater av langvarig evolusjon? Samtidig ser jeg humoren i at edderkoppen må holde orden i sysakene, når den har syv ulike silketråder! Bakerst er en fin redegjøring for hvordan bildene er blitt tatt. Mange gode hjelpere takkes også. Noe pirk kan man alltids lete seg frem til, men ikke mye synes jeg. Når verdens største sommerfugl nevnes er det ikke den som avbildes

ved siden av – heller ikke når en av verdens minste sommerfugler omtales. Insektenes antenner fungerer vel ikke som våre neser, det sies at insekter og krepsdyr har radarnese, bier blir neppe yngre av å spise visse stoffer, og er virkelig nyfødte bladlus allerede gravide – eller fødes de med egganlegg? Totalinntrykk: Et stort GRATULERER. Denne boka vil bidra ytterligere til å styrke forståelsen for insektenes verden, for deres økologiske funksjoner, og for at vi må behandle dem på en mye mer respektfull måte. Sigmund Hågvar

BOKOMTALE

Et stille rop om havet Et hav av muligheter. Hva skal vi leve av etter oljen? Forfatter: Henning Røed. Utgiver: Humanist forlag, 2020. Alle som lever i dette landet bør kunne noe om fisk. Dette påpekes av forfatteren i denne lille, men innholdsrike boken. Han roper stillferdig et varsko til oss alle om at vi ikke har vært flinke nok til å ta vare på havet vårt. Vi synes å ta for gitt de enorme ressursene som ligger like utenfor stuedøra vår, og som har lagt grunnlagte for at folk har kunnet leve i dette merkelig landet så lenge. Først et lite varsel. Jeg er mer en gjennomsnittlig interessert i fisk og andre ressurser i vann. Dessuten er jeg og forfatteren nesten like gamle, og tok vår biologiutdannelse på samme sted og til samme tid. Men våre veier tok deretter ulike retninger. De ulike veiene Henning Røed har vandret kommer tydelig fram i denne boken, og personlige fortelling fra hans vei gjennom (arbeids)livet setter farge på de historiene han forteller i denne boken.

Om forfatteren

Henning Røed bor i dag i Oslo, og studerte marinbiologi ved Universitetet i Oslo tidlig på 1980-tallet. Etter studiene har han arbeidet med hav, enten det er fisk, fiskeoppdrett, eller klima og miljø. Han har arbeidet i ulike deler av forvaltningsapparatet og i Verden naturfond. Han har derfor erfaring fra flere sider av bordet.

Nå skriver han bøker og formidler kunnskap om havet til både liten og stor. Og slik bidrar han i samfunnsdebatten om hva vi gjør, bør gjøre og ikke bør gjøre med havet.

Om boken

Denne lettleste boken er inndelt i 10 kapitler som følger mer eller mindre logisk etter hverandre. Det første kapitlet er naturlig nok kalt Introduksjon. Første setning setter en tydelig ramme for boken: «Oljealderen går mot sin slutt, og et viktig spørsmål er hva vi nordmenn skal leve av i fremtiden». Han svarer selv raskt på dette spørsmålet, allerede i neste setning. Vi skal leve av fisk og annen sjømat, slik vi egentlig alltid har gjort. Resten av boken begrunner hvorfor det må være slik, og hvilke utfordringer som ligger foran oss. I de neste kapitlene bruker han en del plass på blant annet å lære oss litt historie. Han bruker utvalgte tema til å gjøre dette, med fokus på torsk, sild, lodde og laks. Han forteller oss om hvordan tørrfisk ble og har vært en viktig (den viktigste?) kilden til mat og rikdom gjennom historien. Vi har nå kun et lite intermesso der oljen er viktigere. Han forteller også historien om de litt mer uforutsigbare sildefiskeriene, om den vanskelig lodda, og om nykommeren – lakseoppdrettet. Disse temaene omhandles i sine egne kapitler, der både mye interessant historie og mye grunnleggende biologi forklares for oss. Spesielt historien om utviklingen av de ulike fiskeriene, og forvaltningen av disse, er viktig lesning. Vi har så lett for å glemme historien, og slik mister vi perspektiv

og mangler forståelse av hva som har skjedd før. Historien har en tendens til å forfølge oss − da er det viktig å forstå den. Et poeng som nevnes i boken er hvordan forskning og forvaltning har endret fokus over tid. Hva er målet med forskningen, og hva er målet med forvaltningen? Ordet bærekraft er også relativt nytt i denne sammenhengen. Videre var det tidligere en utbredt oppfatning at det store havet var nesten uuttømmelig og det lille mennesket kunne ikke påvirke det i noen grad. Det gikk lang tid før man forstod at − jo da − vi kan påvirke også havet på mange måter. Vi påvirker til og med klimaet.

Torsken -gullet vårt

Røeds omtale er torsken og torskefiskeriene er omfattende og tanke-

Biolog, nr.3 2020

vekkende. Han får fram hvordan forvaltningen av skreien, som i dag synes å være en stor suksesshistorie, slett ikke var en suksess i starten. Og forvaltning av havets ressurser er noe vi har startet med i relativt ny tid. I dag ser det ut til at den viktigste bestanden som gyter langs kysten vår på ettervinteren og vokser seg stor i Barentshavet, har en trygg framtid. Forvaltningen og politikerne høre stort sett på forskerne, og samarbeidet fungerer ofte greit på tvers av landegrenser. Men det er faktisk noen skjær i sjøen også for forvaltningen av skreien. Langs kysten vår, inne i fjordene, gyter andre bestander av torsk − kysttorsken. Denne (disse; det er mange separate bestander) går det dårligere med. Kysttorsken i nord fanges sammen med skreien, og det er vanskelig å skille disse bestandene fra hverandre på utseende og størrelse. Siden torsken bytter litt gyteplass fra år til år, så er det vanskelig å bruke geografi til å lage ulike beskatningsregler. Forvaltningen av kysttorsken, ikke bare bestanden i nord, er et sorgens kapittel. Dette påpekes også av forfatterne. Her har Norge glemt seg; vi veit altfor lite om de ulike lokale torskebestandene. Det har blant annet ført til at torsken langs Skagerrak-kysten måtte fredes etter mange års nedgang. Myndighetene har fokusert innsats på de store, økonomisk viktige, bestandene og latt resten av fiskeressursene i stikken. Det gjelder kysttorsken, brislingen, leppefiskene, for ikke å snakke om hummeren (selv om det har fått noe mer oppmerksomhet de siste årene). Når det gjelder kysttorsken i nord spesielt, så kan forvaltningen her blir et problem for eksporten av skreien. Det finnes flere internasjonale sertifiseringsordninger for fisk og andre produkter fra havet, viktigst er sertifiseringen til Marine Stewardship Council (MSC). Dersom skreien skal kunne få de beste prisene må bestanden sertifiseres

Biolog, nr. 3 2020

som en bestand som beskattes på en bærekraftig måte. Dersom kysttorsken blir for hardt beskattet i prosessen (Lofotfisket) så mister skreien sin MSC-sertifisering. Der er vi faktisk nesten nå. Vår fiskeriminister (hva heter han nå igjen, der han er gjemt i næringsdepartementet?), må ta skikkelig tak for at dette skal gå bra.

Våre nye husdyr

Forfatteren forteller med innlevelse om hvordan laksen har blitt vårt nye husdyr. Lakseoppdrett har vokst seg til en stor og innbringende næring som følge av store private investeringer godt hjulpet av statlig tilrettelegging og forskning. Inntjeningen er stor, men næringen har også klart å skaffe seg mange uvenner med sin framferd. Det er konflikter om bruk av arealer langs kysten, forurensning som skyldes utslippene fra millioner av fisk (fòrspill, avføring, medikamenter, plastikk, etc.). I tillegg fungerer de åpne merdene som oppdrettsanlegg også for parasitter som lakselus; noe som fører til konflikt med forvaltningen av de ville laksefiskbestandene (laks, sjøørret og sjørøye). Mye fisk rømmer også, og endel av disse vandrer opp i elvene våre. Det er mange brukergrupper og interessenter, og det er mange konfliktlinjer å følge i dette feltet. Dette området vil gi grunnlag for et utall studier i samfunnsfagene framover. Næringen har nå blitt så stor at den «nesten» kan gjøre som den vil. Hvorfor ikke ta skikkelig tak og gjøre næringen bærekraftig og framtidsrettet når det går så det griner?

Et stille rop

Forfatteren er stillferdig, men han er også fortørnet. Han mener at norske politikere og forvaltere ikke forstår hva som står på spill med ressursene våre. Fiskekvotene konsentreres på færre og færre hender; det blir vanskelig for ungdom langs kysten å komme inn i næringen. Kvoter selges for millioner. Store konsern overtar.

Er det bærekraftig? Ødelegger vi vårt forhold til havet og ressursene ved at den lokale kystbefolkningen mer og mer avskjæres adgangen til ressursene. Forfatteren er bekymret, og den bekymringen deles av undertegnede og sikkert mange andre også. Men er det slik også her at makta rår? Likevel, det er fortsatt håp. Forfatteren skisserer sitt håp i en kort Epilog.

Noe småpirk.

Boken inneholder så mange interessant navn og tema at en indeks på slutten hadde vært nyttig. Det er mange noter og kilder, men et stikkord- og navneregister hadde forenklet lesningen. Og så tok jeg forfatteren i en feil! Feilen kan tilgis, men dog. Lodda er ikke lenger klassifisert som en laksefisk. I gamle dager, da både han og jeg studerte biologi, så var lodda og laksen plassert i samme familie – laksefamilien innen orden laksefisker. Slik er det ikke lenger. Lodda er faktisk nå plassert i loddefamilien innen orden krøklefisker!

En siste melding.

Les boken og bli interessert i havet og det som finnes der. Bry deg om hvordan vi forvalter disse ressursene. Havet trenger deg! Og spesielt synes jeg alle som har politisk ansvar for havet og ressursene der bør lese boken og gruble litt over de tankekors som stilles til skue.

Av Asbjørn Vøllestad, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.

Det foregår mye spennende innen norsk biologi. Norsk Biologforening ønsker å formidle og informere om dette på tvers av fagmiljøene. Har du skrivekløe eller ideer til hva vi kan formidle gjennom Biolog? Nøl ikke, vi trenger nettopp din hjelp!

Rettningslinjer for forfattere i Biolog Biolog trykker populærvitenskapelige artikler, kronikker, diskusjonsinnlegg og små notiser innen alle biologiske disipliner, inkludert aktuelle saker angående undervisning og formidling. Artiklene skrives på norsk og bør være forståelige for personer med litt biologisk bakgrunn. Unngå utstrakt bruk av fremmedord og vanskelige faguttrykk, hvis de ikke blir forklart. En artikkel bør normalt ikke overskride 6 trykte sider, dvs. 3000 – 3700 ord pluss tabeller og figurer. Manus sendes til post@bio.no. Manus består av følgende deler: 1. Overskrift; 2. Forfatterens navn og adresse; 3. Ingress; 4. Selve artikkelen med mellomtitler; 5. Litteraturliste; 6. Tabeller; 7. Tekst til illustrasjonene. Ingress. Artikkelen bør ha en ingress som fanger leserens oppmerksomhet og inneholde noen hovedpunkter. Ingressen bør ikke ha mer enn 60 ord. Unngå forkortelser og kjemiske formeler her.

Mellomtitler bør brukes for å markere større avsnitt i teksten. Litteraturlisten bør gjøres så kort som mulig, og helst bare inneholde spesielt sentrale og viktige referanser, som gir videre innpass i fagområdet. Fotnoter bør unngås eller begrenses til et minimum. Illustrasjoner. Fotografier sendes som filer på jpg-format. Unngå å sette tekst i bilde-filene. Dette gjøres best i vår redaksjon. Hvis illustrasjonene ligger i selve selve worddokumentet, må vi ha dem som egne filer i tillegg. Husk at bildet og bildeteksten skal kunne leses uavhengig av brødteksten. Tegninger og diagrammer må ha tilstrekkelig strektykkelse til å tåle forminskelse. Bokstaver og tegn må ikke være for små. Tegninger og diagrammer kan leveres som pdf- eller et annet format som egner seg (ikke jpg). Illustrasjoner fra

bøker og artikler, må klareres med fotograf/ tegner før trykking. Illustratørens navn og hvor den er hentet fra, må oppgis. Dobbeltpublisering. Artikler i Biolog skal ikke være publisert tidligere. I sjeldne tilfeller gjøres det unntak. Diskuter dette i så fall med redaksjonen. Honorar. Vi kan dessverre ikke betale honorar for bidrag. Vi lager heller ikke særtrykk, men vi sender deg gjerne noen ekstra eksemplarer av bladet med artikkelen din. Er det noe du lurer på, kan du kontakte BIO på epost: post@bio.no eller telefon 92689795

Biolog, nr.3 2020

Biopodden Underholdene og lærerik podcast om biologien rundt oss Vi lever i biologiens tidsalder. Med pandemi, klimaendringer og CRISPR-teknologi er biologien som fagfelt i oppsving, både med tanke på å forstå verdens største problemer – og å løse dem. I biopodden dykker Vilde Olsson Lalun og Elina Melteig inn i forskningslitteraturen for å få svar. Biopodden formidler vanskelige temaer på en lettfattelig måte. Her er det mye latter og mye å lære. Biopodden utgis av tidsskriftet Biolog.

Hør Biopodden i din favoritt podcast-app. For eksempel https://biopodden. podbean.com/

Biolog 3 2020

Articles inside

Ga Kristine Bonnevie virkelig vitenskapelig legitimering av rasehygiene og eugenikk? Inger Nordal

Var Carl von Linné en rasist? Klaus Høiland

Det summer i jungelen Hennige Bie Torp

Anekdoter og historier om kjente biologer: Fredrik Christian Schübeler

Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder Eline og Sigmund Hågvar

Transposoner Robin Aasegg Araya og Harald Stranger Mjønes

Kontinuitetsskog i Skotjern fjell naturreservat Bård Øyvind Bredesen og Øystein Røsok

Litt om alt