Ga Kristine Bonnevie virkelig vitenskapelig legitimering av rasehygiene og eugenikk? Inger Nordal

Ga Kristine Bonnevie virkelig vitenskapelig legitimering av rasehygiene og eugenikk?

Inger Nordal

Professor em. Institutt for Biovitenskap Universitetet i Oslo

Kristine Bonnevie (1872-1948) ble i april 2018 beæret med et såkalt «Blått skilt» som ble satt opp på veggen av bygget ved UiO som bærer hennes navn og huser Institutt for biovitenskap. De blå skiltene skal fortelle om en betydningsfull person, en historisk begivenhet eller en bygning. Ikke bare var Bonnevie en betydelig forsker og Norges første kvinnelige professor, første kvinnelige medlem av Det Norske Vitenskapsakademi, første kvinnelige opponent ved Dr. grad m.m.m. I tillegg gjorde hun en betydelig innsats for studentene under første og andre verdenskrig. Hun etablerte Studenterhuset i Schultzgate 7 og Studiehjem for unge piker i Geitmyrsveien. Og hun fikk i stand kantiner hvor studenter kunne få rimelig mat: Aulakjelleren og Blindernkjelleren. Det er derfor litt paradoksalt at det fra studenthold nå er satt i gang en aksjon for å få skiltet skrudd ned. Det hevdes at hun rettferdiggjorde rasehygiene og eugenikk, og at dette langt overskygger det positive hun gjorde.

Hva var hovedelementene og konklusjonene i Bonnevies arvelighetsforskning?

Hennes forskning kan deles inn i tre epoker. Hun startet med marinbiologi, tok fatt på samlingene fra fartøyet «Vøringen» fra den norske nordhavsekspedisjonen (1876-1878).

Kristine Bonnevie i laboratoriet på feltstasjonen i Drøbak. Foto: Universitetshistorisk fotobase.

Hun organiserte og klassifiserte sjøpunger og hydroider, grupper som ikke var spesielt godt kjent på det tidspunkt. Hun fikk muligheter til å reise ut til vitenskapelige institusjoner i Europa, og spesielt under ett års opphold hos professor Theodor Boveri ved Universitetet i Würzburg, ble hun opptatt av cellebiologi/cytologi. Og gradvis bragte det henne over i gener og arvelighetsforskning.

Hun ble spesielt interessert i tvillingfødsler – var fenomenet arvelig betinget? Forekomst av polydactyli (overtallighet av fingre/tær) påviste

hun at hadde en klar arvelig komponent. Når det gjaldt fingeravtrykk, fikk hun ingen entydige resultater. Opprinnelig ble undersøkelsen igangsatt med håp om at de kunne brukes til å avgjøre farskapssaker, men Bonnevie konkluderte at det er det neppe belegg for. Det er alltid lov å analysere korrelasjoner (selv om korrelasjon ikke er det samme som årsak!), og Bonnevie søkte etter mulig kopling mellom fingeravtrykk og mentale ferdigheter – ideer som florerte i hennes samtid. Noen av hennes undersøkelser må kunne karakteriseres som «et skudd i blinde». Hennes studier munnet ut i artikkelen: «Papillarmunster und psychische Eigenschaften» som ble trykt i Hereditas i 1927. Bonnevies resultat var entydig negativt, ingen kopling lot seg påvise mellom IQ og fingeravtrykk hos de 137 elevene hun hadde data på.

Hennes siste studier innen arvelighetsforskning dreide seg om en åpenbart genetisk dysfunksjon hos mus – rykkete bevegelser som gjorde at musene ble kalt «dansemus». Bonnevie analyserte nedarving av fenomenet og gjorde nitide studier av tynnsjikts-snitt av musehjernene. Arbeidene med disse musene skulle for øvrig også føre til beskrivelsen av et fenomen hos menneske som ble kjent som «Bonnevie-Ullrich-syndromet», en av de ytterst få genetiske syndromene med en norsk oppdager.

Hva er hovedargumentene for å skru ned Bonnevies blå skilt?

Aksjonistene som vil skru ned Bonnevies blå skilt, refererer til et intervju med Jon Røyne Kyllingstad, fra Museum for Universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved UiO i forbindelse med utstillingen «Professor Bonnevies arkiv» (Vogt 2018). Det stemmer, som Kyllingstad sier, at Bonnevie hadde mye litteratur om rasehygiene i sitt arkiv. Det kan jeg bekrefte – som har delt kontor med hennes arkiv de fem siste årene. «Særtrykkene sier noe om nettverket hennes, hva hun la i begrepet rasebiologi og hvem hun anså som sitt akademiske nettverk innenfor dette feltet», sier Kyllingstad. Når jeg tenker på min egen særtrykksamling som for eksempel inneholder diverse skrifter av tilhengere av kreasjonisme og «intelligent design», kunne jeg jo frykte hva det vil kunne føre til for mitt eventuelle ettermæle? En særtrykksamling sier nemlig intet om eierens ståsted!

En annen inspirasjon for «Skru ned Bonnevie-skiltet» som det refereres til, kan en finne i en artikkel av Kyllingstad (2019) selv: «Kristine Bonnevie og rasehygienen», der ingressen lyder: «Slik ga biologen Kristine Bonnevie 1930-tallets raseideer vitenskapelig legitimitet». I teksten skriver han riktignok at hun arbeidet for å unngå at arvelighetsforskningen kom i miskreditt på grunn av overdrevne påstander om hva den kunne tilby av sikker vitenskapelig kunnskap å bygge rasehygienen på, og at hun derfor bidro til å trekke en grense mellom vitenskapelig ekspertise og pseudovitenskap. Men artikkelen konkluderer likevel med at Bonnevie og hennes norske kolleger trakk denne grensen på en måte som innebar en akademisk legitimering av raseideer, og derved kom til å danne grunnstammen i mellomkrigstidens rasistiske ideologier. Tre sentrale navn blant norske medisinere som gikk langt i å hevde rasehygiene og eugenikk i «Bonnevieepoken» var kjemikeren/apotekeren Jon Alfred Mjøen (1860-1939), psykiateren Ragnar Vogt (1870-1943) og militærlegen, Halfdan Bryn (1864-1933), sistnevnte var for øvrig bror av Bonnevies svoger. Disse – og spesielt førstnevnte, som Bonnevie var meget kritisk til, – gikk langt i å hevde arve- og rase-hygiene.

Kristine Bonnevie holdt i det store og hele sin sti ren. I 1915 holdt hun et foredrag der hun framholdt at forbedring av «slegtsarven» måtte vente til man hadde fått tilstrekkelig vitenskapelige kunnskaper. Og i et intervju ni år senere avviste hun både muligheten og ønskeligheten av å forbedre rasene gjennom «samfundsmessig udvelgelse». Hun påpekte at det ikke fantes objektive kriterier for å avgjøre ønskeligheten av en arvelig egenskap. Vitenskapen tilsa derfor «den aller største forsiktighet overfor en hver form for racehygieniske inngrep». Snarere vektla hun behovet for sosiale reformer som kunne gi mennesker mulighet til å «fremelske sine gode legemlige og åndelige arve-egenskaber og nedkjempe de mindre gode». Hun hevdet at naturen arbeidet for å frambringe størst mulig genetisk variasjon, og at dette var en fordel for menneskeslekten og samfunnet. Hun kan videre siteres på at «I vårt kultursamfund finnes det ingen rene raser» og «en rendyrking av en rase er derfor et alvorlig skritt mot naturen».

Tilsvarende uttaler Kristine Bonnevie i Københavns Universitets studentersamfunn i 1923. Ifølge referat i den danske avisen, Politiken, fikk hun spørsmål om «positiv rasehygiene», altså selektiv krysning av bærere av antatt gunstige arveelementer. Hun stilte seg «selvfølgelig afvisende», og heller ikke «den negative Racehygiene, der paa forskjellig Maade griber ind og hindrer belastede Individer i at sætte Afkom i Verden, havde hun stor Tro til». Derimot, beretter Politikens referent, går hun sterkt inn for å bedre de sosiale forhold for derigjennom å utvikle gode, og hemme dårlige egenskaper. Bonnevie er klart mer restriktiv enn både Bryn og Vogt (for ikke å snakke om Mjøen) når det gjelder arvehygiene.

Og det hersker overhodet ingen tvil om at Bonnevie var en klar antinazist, i motsetning til ikke minst Mjøen. Hun listes opp blant Norges 10 viktigste kvinner i arbeidet med å få jøder over til Sverige i 1942 (Ottosen 1994): «I slik en natt – Historien om deportasjonen av jøder fra Norge».

Kristine Bonnevie ble i april 2018 beæret med et «Blått skilt». Det som ble satt opp på Kristine Bonnevies hus ved UiO. Foto: T.G.

Alfred Mjøen hadde en sentral posisjon i International Federation of Eugenics Organization (IFEO) som var ledet av Charles Darwins sønn, Leonard Darwin. Han ønsket sterkt å få Norges ledende genetiker, Kristine Bonnevie, med i ledelsen, men hun unnslo seg i en rekke brev mellom 1920 og 1927. I biografien: «Kristine Bonnevie – Et forskerliv» (Nordal, Hessen & Lie 2012) legges det vekt på at hun hele tiden holdt armlengdes avstand til IFEO. Norge hadde gjennom tre år med interne stridigheter voldt mer problemer for IFEO enn alle andre land tilsammen, og Leonard Darwin skriver om Bonnevie til den amerikanske genetikeren, Charles Davenport (som hadde et positivt forhold til eugenikk og gikk inn for sterilisering av de «uønskede»): «I am inclined to suspect she is a tiresome woman, and certainly after all we have done, she has been tiresome in not saying clearly yes or no». Bonnevie prioriterte ikke å delta i offentlig debatt om eugenikk, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Hennes oppskrift var, som alltid, å styre klar av sosialpolitisk og ideologisk betont synsing, men i stedet å gå systematisk og målrettet til verks for å etterprøve det empiriske grunnlaget. Hun så klart at det opp-

Kristine Bonnevie – Norges første kvinnelige professor. Foto: Universitetshistorisk fotobase.

hetede og til dels subjektive ordskifte omkring arvehygiene og rasehygiene viste behovet for et forskningsinstitutt som kunne belyse spørsmålene fra en vitenskapelig synsvinkel, og som kunne fungere som motvekt mot Mjøens «Konsultative norske komite for rasehygiene» opprettet i 1908, og hun brukte dette som argument da hun fikk opprettet Norsk Institutt for Arvelighetsforskning i 1919.

Bonnevies biografi konkluderte med at hun, som leder for instituttet, «tok jobben med å skille ideologisk og brunflekket tankegods fra fagkunnskap, på en for henne karakteristisk nøktern måte. Slik sett bidro hun, i betydelig grad, til at det norske fagmiljøet slapp fra denne debatten med relativt uplettet rulleblad» (Nordal, Hessen & Lie 2012). All grunn til å la Kristine Bonnevies blå skilt bli hengende på bygningen som bærer hennes navn!

PS. Darwins sønn er nevnt. Hva med Charles Darwin selv?

Etter at Darwins «Origin of Species» utkom i 1859, utga han en annen toneangivende bok. «The Descent of Man» (Darwin 1871) der han skriver om kvinner og rase (i min oversettelse):

Det er allment akseptert at hos kvinnen er evnen til intuisjon, rask persepsjon, og kanskje imitasjon, mer framtredende enn hos mannen; men i det minste noen av disse egenskaper er karakteristisk for de lavere raser – og derfor for et forhenværende og lavere trinn i sivilisasjonen.

Darwin er, som alle, «barn av sin tid» – og har altså fra starten tilsynelatende legitimert både rasisme og et diskriminerende kvinnesyn. Jeg, som feminist, kunne selvsagt føle meg «krenket» av å bli plassert på et mer primitivt utviklingsnivå enn den hvite mann. Jeg kommer likevel ikke til å gå inn for å boikotte eller avlyse de årlige Darwin-forelesningene som holdes på Det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultet rundt hans fødselsdag 12. februar! Og vi er vel alle «barn av vår tid» – Så ettertiden vil kanskje også dømme oss – dagens vitenskapere – for et eller annet?

Litteratur

Darwin, Charles (1871) The descent of man and selection in relation to sex. Edition from 2003 with a new introduction by

Richard Dawkins. Gipson Square Books

Ltd, London. Dag O. Hessen, Thore Lie, Inger Nordal (2012).

Kristine Bonnevie et forskerliv. Cappelen

Damm. Kyllingstad, Jon Røyne (2019). Kristine Bonnevies vitenskapelighet og rasehygienen. Arr – Idehisorisk Tidsskrift 2019 (1-2). https:// arrvev.no/artikler/kristine-bonneviesvitenskapelighet-og-rasehygienen Ottosen, Kristian (1994). I slik en natt – Historien om deportasjonen av jøder fra Norge.

Aschehoug, Oslo. Vogt, Yngve (2018) Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, forsket på sammenhengen mellom fingeravtrykk, rase og intelligens. https://titan.uio.no/ naturvitenskap-livsvitenskap/2018/studerte-rasehygiene-og-fingeravtrykk