Var Carl von Linné en rasist? Klaus Høiland

Var Carl von Linné en rasist?

Carl von Linné var en av 1700-tallets viktigste biologer. Han innførte det binære systemet for navngiving for alle organismer; dyr, planter, sopp, mikroorganismer. Han beskrev rundt 6000 planter og 5000 dyr fra hele verden. Og han klassifiserte mennesket som et dyr og kalte det Homo sapies. Det er nettopp Linnés omtale av mennesket denne artikkelen skal handle om.

Klaus Høiland

Professor em. Institutt for biovitenskap, UiO klaus.hoiland@ibv.uio.no

Det er pop å rive statuer for tida. I kjølvannet av «Black Life Matters» er flere statuer revet, oversprøytet rødmaling eller hivd på elva. Dette er en sak med to sider. Jeg synes det er OK å fjerne statuer av folk som hovedsakelig drev slavehandel eller despoter som kong Leopold II, Stalin, Saddam Hussein og deres kumpaner, eller kanskje bedre å sette dem på museum? Men å rive statuer av Winston Churchill eller Ludvig Holberg er misforstått. Det er henholdsvis innsatsen under 2. verdenskrig eller forfatteren som hedres, ikke tvilsomme syn på indere eller mulige aksjer i slavetrafikk. Alle personer som settes på sokkel har ofte en ballast som vi ikke setter like stor pris på, men som ikke bør komme i vegen for den innsatsen som faktisk markeres. Jeg kan ramse i fleng: Mahatma Gandhi likte ikke afrikanere, Mor Theresa hadde tvilsomme kontakter, Michael Jackson likte (kanskje) smågutter for godt, Fridtjof Nansen leflet med nasjonalismen – for ikke å snakke om Knut Hamsun, vaskeekte nazist. Men ingen grunn til å brenne «Markens grøde», «Thriller», «Med Fram over Polhavet» osv. av den grunn.

Men nå er det en benk til besvær, eller rettere sagt signaturen, Carl von Linnés benk i Botanisk hage i Oslo, innviet i 2014. Han var etter sigende rasist! Skal vår elskede svenske blomsterkonge også ned i søla? Er ikke dette som å sammenlikne Thorbjørn Egner, hvis tvilsomme bidrag er «Vesle Hoa» med Leopold II, selveste «Mørkets hjerte»? Bakgrunnen er denne, i all korthet: torsdag 17/9 2020 vedtok bydelsutvalget i Gamle Oslo å støtte et forslag fra Gamle Oslo SV og Rødt. Det skal nå sendes en oppfordring til Naturhis-

← Carl von Linné (1707–1778). Kunstneren er Johan Gustaf Sandberg og bildet er en kopi av et tidligere portrett malt av Alexander Roslin. Portrettet henger på Nationalmuseum, Stockholm. Kilde: Nationalmuseum.se

torisk museum (UiO) om å fjerne en benk tilegnet naturforskeren Carl von Linné. Politikerne mener at benken kan forbindes med rasisme. Dette ble bl.a. tatt opp i studentavisene Universitas og Khrono. Riktignok var det bare signaturen til Linné som skulle vekk, men uten signatur har jo benken mistet mye av sin idé.

Hasti Hamidi (SV) skriver på Instagram (der Naturhistorisk museum har lagt ut informasjon om Linnébenken i Botanisk hage): «Han er også far til den moderne rasismen. En stor del av Linnés vitenskapelige bidrag var å systematisere mennesker etter rase og farge. Den internasjonale rasismeforskningen trekker han frem som en vesentlig rasistisk ideolog i historien, mens botanisk hage hyller han uten å engang nevne hans rasisme og hans bidrag til å legitimere kolonialisering og slavehandel. Han delte mennesker inn etter fire fargekategorier (hvit, rød, gul, svart) og tillegget kategoriene vesentlige trekk med menneskelig hierarki hvor hvite var på topp og svarte på bunn.»

Det har vært mange aviskronikker og artikler etterpå. De fleste har vært negative til utspillet, men likevel imøtekommet kritikken med interesse. Hovedpoenget i flertallet av innleggene er å fortelle hvor viktig Linné var for å gjøre systematikk og kunnskap om biologisk mangfold til vitenskap. Er ikke dette viktig å markere, nå som tap av nettopp biologisk mangfold er like viktig som klimakrisen?

Hvordan så samfunnet ut mens Linné levde? Han var barn da Sverige ble styrt av en despotisk krigerkonge, Carl XII, han virket i ei tid da adelen styrte, og han rakk før han døde å oppleve Sverige styrt av en ny despot, Gustav III, som oppfattet seg som eneveldig, fengslet politiske motstandere og startet flere kriger. I rettferdighetens navn; han avskaffet tortur og innførte trykkefrihet, hvilket forteller at både tortur og sensur ble praktisert mens Linné var virksom. Dessuten var alle på Linnés tid rasister i større eller mindre grad, ikke alltid bevisst, mest fordi ingen hadde særlig kunnskap om andre folkeslag ut over det som sto på trykk. Og det var ofte de reineste skipperskrøner med de villeste beskrivelser av de fremmede, noe som Linné også kom til å referere til. Dessuten ble slaver oppfattet som handelsvare, økonomi og lukrative aksjer, sjøl om det også da fantes motstemmer. – Bevares, dette kan så visst ikke unnskyldes, men historie er nå historie.

Hvordan var Linnés syn på andre folkeslag: hadde han oppfatninger basert på egne hypoteser, eller delte han bare de rådende holdningene i datidas Sverige? Hadde han også positive synspunkter? På disse spørsmålene kan jeg svare både ja og nei. Linné var egentlig veldig uklar og, skal vi se, absolutt en mann av sin tid. Han kunne ha både positive og negative innstillinger, noe etter hva og når han skrev. Linné sto i virkeligheten planta med ett bein i gammel overtro fra oldtida og middelalderen og det andre i moderne opplysningstid. Mye av det han skrev var naturteologi fordi han trodde fullt og fast på en allmektig skaper. Han oppfattet seg sjøl som utpekt av Gud til å holde orden på skaperverket. Beskjedenhet var ikke en dyd som plaget ham i særlig grad. – La meg ta det fra begynnelsen:

I 1732 fikk Linné et stipend til en botanisk ekspedisjon til Lappland, da fjerne og vegløse deler av Sverige og følgelig en strabasiøs reise. Her kom han i kontakt med samene og framholdt deres enkle liv som et

Linné-benken i Botanisk hage i Oslo, innviet i 2014. Den er snekret i lind fordi navnet Linnaeus som siden ble til Linné er etter det store lindetreet som sto på tunet i bardomshjemmet. Foto: Naturhistorisk museum

forbilde for nasjonen: «O du heliga oskuld, har du ej din tron bland faunerna i högan nord, i detta det mest ringaktade land?» Her er det snarere en framsnakking av et folkeslag som gjennom tidene, helt opp til i dag, er blitt diskriminert og sett ned på.

I 1735 reiste Linné til Nederland hvor han tok sin medisinske doktorgrad ved universitetet i Hardewijk, på en avhandling om malaria. Men han kjente ikke til malariaparasitten og trodde at sjukdommen skyldtes leirpartikler i drikkevannet. Uansett, dette ga ham anledning til å praktisere som lege, men han ble aldri noen betydningsfull medisiner. Han ble i Nederland i tre år og fikk publisert mange viktige bøker. Den viktigste var førsteopplaget av Systema naturae, utgitt i 1735, da bare på 14 sider, men 14 for datida høyst oppsiktsvekkende sider. Det er her han regner mennesket som et pattedyr, jambyrdig de andre dyra, trolig for første gang i vitenskapen!

Her står ganske ordrett: [Klasse] Qaudrupedia. Corpus hirsutum. Pedes quatuor. Feminæ viviparæ, lactiferæ. (Firfotinger. Kroppen håret. Fire føtter. Hunnen levendefødende, bærer melk.) Seinere endret han navnet på klassen til Mammalia, det vitenskapelige navnet som fortsatt brukes.

[Orden] Anthropomorpha. Navnet på denne ordenen endret han seinere til Primates.

[Slekt] Homo. Simia. Bradypus. Homo er mennesker som han gir karakteristikken «nosce te ipsum» («å kjenne seg sjøl»). Simia er aper som karakteriseres ved 5 fingre på forlemmer og 5 på baklemmer. Bradypus er dovendyr som karakteriseres ved 2 eller 3 fingre (og som nå tilhører en helt annen orden). Først på 1750-tallet begynte Linné å bruke sin binære navnsetting der artsnavnet består av et slektsnavn og et artsepitet.

Han klassifiserer Homo i fire typer, der det ordrett står H { Europæus albesc. Americanus rubesc. Asiaticus fuscus. Africanus nigr. I denne rekkefølgen. Klammeparentesen antyder at Linné regner alle som mennesker Homo. Han deler menneskene etter i de fire kjente verdensdelene og karakteriserer dem ved hudfarge: Europeere hvite, amerikanere (urbefolkninga) røde, asiater brune, afrikanere svarte. Naivt, ja, men ikke verre enn når Per Asplin synger «Noen barn er brune …»

Men det som sjokkerte samtida var ikke inndelinga i mennesketyper, men det at Linné regnet mennesket til dyreriket som et pattedyr i samme orden som apene. Han fikk motbør så det sang, blant annet fra sin velgjører under oppholdet i Nederland, legen og botanikeren Jan Frederik Gronovius. Linné ga riktignok tydelig uttrykk for at han egentlig ikke likte det han så: Non placet, quod Hominem inter anthropomorpha collocaverim, sed homo noscit se ipsum («Det er ikke med glede at jeg må plassere mennesket blant primatene, men mennesket er intimt i slekt med seg sjøl»). Han argumenterer at han har lett etter en generell forskjell mellom mennesker og aper som kunne forsvares etter prinsippene i naturhistorien, men fant ingen. – Her er Linné utrolig moderne, dette er som sagt første halvdel av 1700-tallet!

I Systema naturae fra 1735 har han også ei gruppe under dyreriket som han kaller Paradoxa, der han putter inn et sammenrask av fabeldyr eller beretninger han ikke helt tror på: satyrer, drager, enhjørning, fugl føniks, kvitkinngåstreet (den historien får dere google), men også dyr som viste seg å være riktige som pelikaner og dødningebille.

Tilbake til mennesket: Linné skriver i boka Critica botanica fra 1737: «[Gud] skapte ett menneske, som Den hellige skrift lærer; men hvis den minste forskjell var tilstrekkelig, ville det lett kunne bli tusenvis av forskjellige menneskearter: de viser, nemlig hvitt, rødt, svart og grått hår; hvite, rosenrøde, lysebrune og svarte ansikter; rett, klumpet, skjev, flat og krum nese; blant dem finner vi kjemper og dverger, feite og tynne mennesker, oppreiste, klumpete, skrøpelige og halte mennesker osv. osv. Men hvem med et sunt sinn ville være så useriøs å kalle disse distinkte arter?» Her er ennå ingen tegn til å ville inndele og rangere mennesketypene.

I sine første 9 utgaver av Systema naturae fra 1735 til 1756 ble Linnés inndeling av menneskene ganske uforandret. De fire mennesketypene ble etter hvert oppfattet som varieteter «Homo variat». Varietet er en kategori under art, som oftest betegner mindre forskjeller som ikke nødvendigvis er stabile, mens underart betegner stabile typer. Men Linné var nok ikke helt bevisst på hvordan han brukte dette. Men en ting er sikkert, han brukte aldri begrepet rase, verken om mennesker eller andre organismer. De forskjellige hudfargene oppfattet han primært som et produkt av klimaet i de fire kjente verdensdelene.

Det endrer seg når vi kommer til 10. utgave av Systema naturae fra 1758, den som er startpunktet for zoologisk navnsetting. (For botanisk navnsetting er Species plantarum fra 1753 startpunktet.) I løpet av 1750åra hadde Linné også begynt å bruke binær navnsetting, som nevnt. I Systema naturae 10. utgave er det han begynner å gi sine mennesketyper videre beskrivelser og attributter. Det er dette som er bakgrunnen for beskyldningene at Linné var rasist. Med skam å bekjenne, han gjør det ikke lett for seg sjøl, sett med dagens øyne. De fire opprinnelige mennesketypene får en inndeling i tråd med humorallæra, om kroppsvæskene, som stammer fra den greske oldtidslegen Hippokrates. Hva som fikk den til sin tid rasjonelle Linné, som mot samtidas gjengse oppfatning beskrev mennesket som et dyr, til å ty til forgangen lærdom fra oldtida og middel-

alderen, er nokså ubegripelig i dag. Men det kan vel forklares av hva jeg allerede har nevnt: Linné sto med ett bein planta i gammel overtro, det andre i opplysningstid.

For de fire mennesketypene legger han vekt på: (1) Hudfarge. (2) Temperament (tilsvarende de fire kroppsvæskene) og kroppsholdning. (3) Fysiske særtrekk knyttet til hårfarge og form, øyenfarge og ansiktsegenskaper. (4) Oppførsel. (5) Bekledning. (6) Hva som «driver» dem.

Systema naturae fra 1758: under orden Primates (han har nå skiftet navnet fra Anthropomorpha) står først Homo sapiens med alternativt navn H. diurnus («dagmennesket») (hvorfor, kommer seinere). Dette er etter nomenklaturreglene protologen, originalbeskrivelsen for arten Homo sapiens L., 1758. Han legger til frasen «nosce Te ipsum» «å kjenne seg sjøl», som han gjentar fra tidligere utgaver av Systema. Nå deler han Homo sapiens inn i seks typer, idet han legger til to som faller utafor de andre, Ferus og Monstrosus. Han skriver, før han presenterer inndelinga, «varians cultura, loco» «varierer med kultur og sted». Noe som kan tolkes dit at han oppfattet at variasjonen først og fremst skyldes geografi.

• Ferus. Går på fire, stum, håret.

Dette er hva jeg vil kalle «ulvebarn», altså unger som er blitt satt ut i skogen og vokst opp aleine eller sammen med dyr.

Han navngir seks eksempler, bl.a. Juvenis Hannoveranus, gutten [Peter] fra Hannover (godt dokumentert på nettet). Hvorfor

Linné oppretter denne varieteten, som omfatter «ville» barn av utvilsom europeisk avstamning, er mer enn merkelig. • Americanus. Rød, kolerisk (etter gul galle), svart hår, svak skjeggvekst, fri og glad, pynter seg med rødmaling, drevet av allmenn rettferdighet. • Europæus. Hvit, sangvinsk (etter

blod), kraftig, lyst (gult) hår, blå øyne [Linné hadde brune], smart og oppfinnsom, kler seg i tettsittende antrekk, drevet av ritualer. • Asiaticus. Gulaktig (her skiftet

Linné betegnelsen fra fuscus = brun til luridus = gulaktig), melankolsk (etter svart galle – antatt produsert i milten), svart hår, mørke øyne, alvorlig, gjerrig, kler seg i løstsittende klær, drevet av allmenne meninger. • Africanus. Svart, flegmatisk (etter slim), svart krøllet hår, glatt hud, brei nese, svulmende lepper, produserer mye melk, slu, lat, bekymringsløs, smører seg inn med fett, drevet av sine luner. • Monstrosus. Dette ble en samlesekk for mennesketyper Linné ikke greide å plassere og har ikke noe med vårt begrep monster å gjøre: Alpini fjellfolk (uten å nevne hva slags) karakterisert som små, viltre og sky, patagoniere, «hottentotter» (khoi-khoifolket), kinesere, kanadiere, til og med europeiske kvinner med kunstig innsnørt liv (Juncae puellae abdomine attenuato). Khoikhoi-folket ble benevnt Monorchides fordi menn på Linnés tid ofte fjernet en testikkel fordi det etter sigende skulle reduserte faren for å få tvillinger. Kort sagt ei rotet blanding av dels virkelige folkeslag (khoi-khoi), dels mennesker med kulturelle særtrekk (innsnørt liv).

Mens Linnés inndeling av mennesketyper i de forrige utgavene av Systema naturae begrenset seg til hudfarger og verdensdeler, og var for datida relativt nøytral, kan vi ikke si det samme om 10. utgave fra 1758. Inndelinga her er absolutt rasistisk med dagens øyne og dessuten «et salig rot», også om vi ser bort fra Ferus og Monstrosus. Jeg har nevnt hans tvangsmessige klassifisering etter kroppsvæsker og temperamenter, som er mer alkymi enn biologi.

Linné kjøpte en samedrakt da han var på reise i Lappland. Han ble malt iført denne da han var i Nederland. Noen påstår at hatten er ei hollandsk doktorgradslue, men jeg har aldri klart å verifisere denne historien. Bilde: Nationalmuseum.se

Videre blander han fysiologiske, morfologiske og anatomiske særtrekk ved folketypene sammen med oppførsel, bekledning og hva de er drevet av, hvilket i Linnés oppfatning må være noe i nærheten av religion, juss, politikk og meninger. Det er Americanus og Europæus som får den mildeste dommen. Den amerikanske urbefolkninga blir framstilt som den «edle villmann», fri, glad og rettferdig (aner jeg et hint fra omtalen av samene i nord?). Europeeren er smart og oppfinnsom, kler seg pent, men bundet av ritualer (hvilke?). Asiatene er han ikke like begeistret for, gulaktig (luridus antyder sykelig gul) hud, gjerrige og mener det som allmennheten mener, med andre ord snur kappen etter vinden. Dommen over afrikanerne er skikkelig negativ, slu, late, bekymringsløse, smører seg med fett og er lunefulle; med andre ord ganske typisk datidas europeiske syn på svarte afrikanere. Ærlig talt ingen hyggelig lesning for dagens afrikanere eller mennesker med afrikansk opprinnelse.

I Systema naturae 1758 beskriver han også «huleboeren» Homo troglodytes, alternativt «nattmennesket» H. nocturnus eller «skogmennesket» H. sylvestris. Han kaller denne kreasjonen Orang Utang. I første omgang ville vi da tro at han her virkelig beskriver orangutangen, men så enkelt er det ikke! Det rare er at orangutangen – slik vi kjenner den – beskriver han et par sider seinere, under aper Simia, som S. satyrus fra Afrika og Asia. Dette er førstebeskrivelsen av orangutang, som Linné plasserer feil i Afrika. Nå er det riktige vitenskapelige navnet Pongo pygmaeus (L., 1760), uten at jeg videre vil gå inn på finesser omkring navnsetting. Orangutangen er den eneste av de fire menneskeapene Hominidae som Linné beskriver. Han bruker derimot det opprinnelig malayiske orang hutan (skogmannen) som navn på nyskapningen sin: huleboeren/nattmennesket. Hvordan ser denne mystiske skapningen ut? Linné skriver blant annet: hvit hud, hvitt, krøllet hår, gyllenrøde øyne. Høyst sannsynlig har han lest eller hørt om albino afrikanere med normalt svart hud og blandet inn historier om skogmennesker i SørøstAsia. Han skriver at H. troglodytes lever i Etiopia (siterer Plinius) og på øyene Java, Ambon og Ternate i Indonesia, altså i et område av Asia hvor det lever orangutanger. Linné hadde spurt om noen i Det svenske østindiske kompaniet, som handlet med Fjerne Østen, kunne påvise H. troglodytes, men de fant ingen tegn på eksistens av dette vesenet. – Så Linné har med andre ord diktet opp nattmennesket, basert på sagn om skogmannen i Sørøst-Asia og beretninger fra Plinius om Etiopia, trolig som en motsats til dagmennesket H. diurnus, altså H. sapiens. (Nå skal jo sant sies at albino mennesker er følsomme overfor sol, så et bitte lite poeng hadde kanskje Linné med huleboeren/nattmennesket, uten at det rettferdiggjør en egen art.)

Siden ble epitetet troglodytes tatt i Til slutt: Anne Sverdrup- Thygeson i boka På naturens skuldre nevner at Linné i 1762, i sin andre utgave av «Species Plantarum», beskriver busken Quassia amara, bitterved, fra den da nederlandske kolonien Surinam i Sør-Amerika og navngir planta etter den frigitte afrikanske slaven Graman Quassi, som bl.a. virket som medisinmann, der en av ingrediensene hans var bitter te kokt på bitterved og virksom mot innvollsmark. I Norge er vel Angostura Bitter (brukes i longdrinks) det mest kjente produktet av planta. At Linné beærer en afrikaner med et plantenavn, viser tydelig at han ikke hadde et så negativt syn på afrikanere!

Quassia amara, bitterved. Illustrasjon fra Köhlers Medizinal-Pflanzen

bruk av Johann Friedrich Blumenbach da han i 1776 beskrev sjimpansen Pan troglodytes (Blumenbach, 1776) til tross for at Linné aldri refererte til sjimpansen, som han ikke kjente til, og som slett ikke lever i huler

I 1771 i Mantissa plantarum publiserte Linné en tredje menneskeart Homo lar. Det han her tenkte på, kunne ha vært aper eller innfødte kledd i skinn for å skremme nybyggere i koloniene, spesielt hvis utseende var blitt overdrevet i rapporter til Linné. Nå er navnet brukt på hvithåndgibbon Hylobates lar (L., 1771), der Linnés beskrivelse fortsatt regnes som den protologen.

Så konklusjonen min blir: Linné var en genial botaniker, med sitt originale klassifikasjonssystem over planter, en god zoolog, med et klassifikasjonssystem som var bearbeidet etter Aristoteles, og, med unntak av bragden at han regnet mennesket som et dyr, en håpløs systematiker av mennesketyper med klare rasistiske overtoner. Jeg er nødt til å gi Hasti Hamidi rett, men det er, analogt med de personene jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen, ikke derfor Linné-benken står ved Systematisk avdeling i Botanisk hage. En liten plakat som omtaler Linnés menneskesyn kunne derimot settes opp, siden debatten omkring dette er blitt så vidt tydelig.