Det summer i jungelen Hennige Bie Torp

Det summer i jungelen

Jeg var seks år da vi flyttet til en jungel, og mitt favorittdyr i jungelen var humla. Altså, min jungel var ingen jungel i tropisk forstand. Min jungel var en hage utenfor Oslo som bugnet av markjordbær og epler, en jungel med hvitkløver, valmue, vikke og lin. I jungelen grodde tomat, agurk og basilikum, det summet og blomstret og raslet. Når jeg la meg ned på bakken kunne jeg beundre jungelens beboere – marihøner, midd, sommerfugler og flyvemaur – og deres daglige strev. Kampen om tilværelsen her var like dramatisk – om enn i noe mindre skala – som eventyrene beskrevet i Jungelboken.

Mitt favorittdyr i jungelen var humla; jeg matet vårens dronninger med sukkervann, fulgte sommerens arbeidere fra blomst til blomst og fanget dovne sensommerhanner i hendene.

En jungel uten frukt

Endringer skjer sjelden over natten i natursystemer, men mitt minne må ha gjort et dramatisk sprang fra 6 til 16 år – for plutselig var jungelen fruktløs. Det var knapt bær til å fylle et eneste strå (i uvitenhet anklaget jeg min søster for å ha tømt hagen mens jeg var på skolen) og jeg måtte sykle til butikken for å kjøpe epler, da naboens situasjon var like sørgelig som vår og hverken høsting eller slang var mulig.

Blomsten og bien

Jeg la på dette tidspunktet ikke sammen to og to – kanskje fordi jeg brukte sommeren på nabogutter heller enn humleobservering – men hagens jungellyder var preget av vind i gress heller enn travel summing: det

Foto: Spør en biolog | Berit Nyrud,

Hennige Bie Torp, Masterstudent i Biovitenskap ved UiO Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM. var færre av våre ville insekter.

Uten insekter blir det mindre frukt. Frukt (som blant annet inkluderer tomater, bær, nøtter, erter og epler) er resultat av kjønnet formering hos planter der pollen – analogt for spermier – forflyttes fra pollenbærere til stigma – henholdsvis mannlig og hunlig blomsterdel. Selvbefruktning er plan B, om ikke C, for mange planter, og for andre totalt umulig, så forflytningen skal helst skje fra én blomst til en annen.

Tusen og én pollinatorer

Denne pollentransporten er insektenes jobb. Bier, fluer, møll, sommerfugler og iblant maur kan i sin jakt på søt nektar og proteinrik pollen påklistre seg blomsterstøv og bringe det videre til neste blomst. I sin praktfulle pelsbekledning er bier generelt og humler spesielt framragende pollenforflyttere: de kan simpelthen ikke unngå å fylle hårstasen med blomstersperm. Slik har kjærlighetshistorien om blomsten og bien holdt på i over 100 millioner år: blomstene sørger for mat til insektene, insektene sikrer kjønnet formering hos blomstene. Per dags dato avhenger 80% av ville blomster og 75% av dyrket mat helt eller delvis av pollinering fra dyr – hovedsakelig fra insekter(IPBES 2016).

Pollinatorkrisen

Det var ikke bare vi som opplevde ufruktbare somre: nedgang i insekter ble observert globalt, og forskere hintet om en «pollinatorkrise». Pollinatorkrisen ble mistolket som en «honningbiekrise», med bikubekollaps i Nord-Amerika og Europa som bakgrunn og med honningbien som symbol. Krisen initierte et voldsomt bi-engasjement, og vi fulgte trenden. Mine foreldre realiserte birøkterdrømmen og samme sommer så vi resultatene: hundre tusen honningbier fikk epletreet tungt og markjordbærene tilbake. Bare tomatene virket triste.

Tam-bier og villbier

Tomatplantene bar ikke frukt. Dette har en enkel forklaring: honningbier mangler de sterke flyvemusklene humler er kjent for, og kan dermed ikke pollinere tomater. Hadde vi fulgt med hadde vi også sett at nattfiolen til naboen- som utelukkende pollineres av møll – dro liten nytte av våre firevingede arbeidere. Honningbier er gode husdyr: de pollinerer mange ulike planter, formerer seg fort og er effektive. Iblant såpass effektive at de utkonkurrerer både humler og villbier. Dette er dårlig nytt, ikke bare for ville insektene som må vike plass for tamme, men også for både naturlige og dyrkede planter. Ulike humler og villbier har forskjellige optimaltemperaturer og plantepreferanser, og kan dermed – sammenlagt – jobbe mer effektivt under høyere og lavere temperaturer og med flere blomster enn hva honningbien alene får til.

Betydningen av diversitet

Å la én art erstatte mange er et risikabelt spill fra et landbruksperspektiv. Å la diversitet gå tapt er en irreversibel deprivasjon fra et naturarv-ståsted. Både honningbier og humler kan og bør bli anerkjent som verdifulle organismer. Ikke desto mindre bør betydelig vurdering ligge til grunn før nye arter introduseres til jungler – de tropiske så vel som Oslohagene. .

Kilder:

Potts, S. G., Imperatriz-Fonseca, V-L., and Ngo,

H. T. 2016. IPBES. The Assessment report of the International Sceince-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services on pollination and food production. Secretariat of the Inergovernmental Sceince-Policy

Platform on Biodiversity and Ecosystem

Services. Bonn, Germany. P: 552. Wilmer, P. 2011. Pollination and Floral Ecology.

Princeton University Press. Gallai, N., Salles, J. M., Settele, J. & Vaissiere, B. E. 2009. Economic valuation of the vulnerability of world agriculture confronted with pollinator decline. Ecol Econom, 68: 810-821.

Ti spørsmål til en biolog

Vi spør Åsta Dale

Litt om jobben: Metapod AS er et nylig oppstartet selskap som driver med oppdrett av insekter (sirisser og gresshopper), og utvikler teknologi for industriell produksjon av insektmel som proteinråstoff i fôr til oppdrettsfisk. praktisk og teoretisk arbeid. Det er gøy å oppleve at kompetansen man har opparbeidet seg gjennom studiene får praktisk nytte.

Jeg liker også at jeg får jobbe relativt selvstendig, og i stor grad er med på å utforme mine egne arbeidsoppgaver.

1. Beskriv arbeidsdagen din i korte trekk. Hva er dine hovedoppgaver?

Bedriften er fremdeles relativt liten, med kun fire faste ansatte, så vi må alle være fleksible og klare til å ta på oss mange ulike arbeidsoppgaver. Arbeidsdagene varierer derfor veldig, men jeg deler de som regel inn i to, med én del kontorarbeid og en annen del praktisk arbeid. Kontorarbeidet kan bestå i å lese seg opp på relevant litteratur, planlegge forsøk og populasjonshåndtering, delta på møter, og presentere bedriften for potensielle samarbeidspartnere, osv. I disse dager skriver jeg på en søknad til forskningsrådet. Vi søker støtte til et større fôrforsøk på fisk som skal gjennomføres i samarbeid med kunden vår, Salmon Group.

Det praktiske arbeidet går ut på stell av sirissene og vedlikehold av «fjøset» vårt (insekter er tross alt de nye husdyrene, og vi er moderne bønder). I denne fasen gjennomfører vi også flere mindre forsøk, som gir oss viktige data for oppskalering av produksjonen. 3. Hva dine største utfordringer i dette yrket?

At ingen (eller veldig få) har gjort dette før, og at vi derfor må bygge all teknologi og utforme alle prosedyrer helt fra bunnen av, samtidig som vi forholder oss til et ganske strengt og vanskelig regelverk (for næringsmiddelproduksjon). Ting går av og til mye tregere enn vi skulle ønske og vi har mange opp- og nedturer. Men disse problemstillingene bidrar jo også til å gjøre jobben ekstra spennende.

4. Hvordan fikk du denne jobben?

Jeg ble kontaktet av daglig leder på SMS som spurte om jeg var interessert i å intervjues til et prosjekt som hadde med oppdrett av insekter. Dette var i en periode hvor jeg søkte jobber, og det viste seg at han hadde funnet CV-en min på nettsidene til NAV, på en profil jeg nesten hadde glemt at jeg hadde. Så gjorde jeg et par intervjuer og fikk jobben!

2. Hva liker du best med jobben din?

At det er konstant problemløsning hvor man selv er nødt til å finne innfallsvinklene, og at det er en fin kombinasjon av (og samspill mellom) 5. Hvilke kvalifikasjoner er viktige for ditt yrke?

I denne jobben er evnen til å jobbe selvstendig helt essensiell. For den delen av prosjektet jeg er ansvarlig

GENERELL INFORMASJON

• Navn: Åsta Dale • Alder: 30 • Utdannelse: Master i økologi og evolusjon fra UiO • Firma/Organisasjon:

Metapod AS • Ansatt siden: Mars 2020

for hjelper det også mye med generell kunnskap om biologi, samt erfaring med å sanke og bearbeide data.

Kommunikasjonsferdigheter har også vært en fordel under presentasjoner av prosjektet og i skriving av søknader, men det er ikke slik at dette ville vært et krav for jobben. I en liten oppstartsbedrift handler det om å jobbe seg litt inn i rollen sin. Man får og tar på en måte de oppgavene man mestrer og trives i.

Også er det svært viktig å kunne samarbeide og kommunisere godt med andre mennesker.

6. Hvilken gren av biologien har du mest nytte av i ditt profesjonelle liv?

Økologi og evolusjon.

Ti spørsmål til en biolog

Spalten «Ti spørsmål til en biolog» er i samarbeid med og etter mal fra vår søsterorganisasjon i Østerike: www.austrianbiologist. at/bioskop/10-fragen/ og i samarbeid med European biologists organisation (ECBA) der BIO er medlem.

7. Er biologiutdanning eneste vei inn til denne karrieren, eller finnes andre muligheter. I så fall, hvilke?

Absolutt ikke. Det er andre aktører som også nylig har startet med oppdrett av insekter uten noe som helst relevant faglig bakgrunn. Men jeg tror likevel faglig kompetanse er en stor fordel i et prosjekt som dette. Og siden kjernen i det hele er levende organismer, er biologi svært relevant. Ellers består teamet vårt av bioingeniører og maskiningeniører, og deres kompetanse er minst like relevant.

8. Hadde du andre karriereplaner før, eller har du alltid ønsket denne jobben? Jeg har aldri hatt karriereplaner.

9. Hvordan ser du på arbeidsmarkedssituasjonen i ditt miljø? Er det gode jobbmuligheter?

Akkurat nå finnes det ikke så mange insektsoppdrettere i Norge. Men om industrien lykkes i å etablere seg, tror jeg det kan bli stort!

10. Har du noen råd til biologistudenter som er interessert i en liknende karriere?

Ha et åpent sinn og velg dine kolleger med omhu.

Intervjuet av Harald Mjønes

En liten skapning med stor makt

Den negative oppfatningen av virus ligger i navnet. Virus betyr gift på latin. Men virus er mer enn en sykdomsfremkallende partikkel som skremmer oss. Det er et fascinerende lite vesen med enorm utbredelse og stor miljøpåvirkning.

Siri Faafeng

Bachelorstudent i Biovitenskap ved UiO

Virus utveksler gener mellom organismer og bidrar til diversitet og artsdannelser. Den lille skapningen har ikke status som en levende organisme, men inngår i alt liv på jorda og spiller en viktig rolle i evolusjonshistorien. Vi finner alle former for symbiose mellom virus og vertsorganismer, inkludert mutualisme som gir verten nye egenskaper og fordeler. Menneskekroppen er faktisk full av virus, både dyrevirus, bakteriofager og også plantevirus. En del av arvestoffet i mennesker er virus, inkludert gener som koder for viktige funksjoner.

Nye analysemetoder antyder co-evolusjon mellom eldgamle virus og andre forhistoriske organismer før LUCA (Last Common Universal Acestor). Kan vi takke virus for overgangen fra RNA til det mer stabile DNA, og er det urgamle virusinfeksjoner som har formet forløperne til moderne celler?

Lever virus?

Virus er nukleinsyrer omgitt av en proteinkappe. De finnes i ulike strukturer, med RNA eller DNA som arvemateriale, dobbelttrådet eller enkelttrådet. Noen har bare en proteinkappe og noen har også en lipidmembran som de har «lånt» av verten sin. De er ikke i stand til å formere seg selv, men er avhengig av å benytte replikasjonsapparatet og byggesteiner i en vertscelle for å reprodusere (Klein, 2020). Mange forskere mener at virus ikke kan anses som levende organismer fordi de ikke har egen metabolisme, og de har ikke cellestrukturer som cytoplasma og ribosomer. Noen mener at virus befinner seg i en gråsone, ettersom de oppfyller en del av kriteriene som definerer levende organismer. Virus har i likhet med levende organismer arvestoff som koder for reproduksjon, de tilpasser seg miljø og gjennomgår evolusjon ved mutasjoner og naturlig seleksjon (Voje et al. 2020). Mange forskere argumenterer for at virus må defineres som levende organismer, men det avhenger av vår definisjon av liv. Et forslag er å definere liv som «en samling gener som er i stand til å replikere i den nisjen de har evolvert til» (Bhella, 2016). Kanskje livet er et universelt nettverk som inkluderer virus? (Brussow, 2009). Det gjenstår å se om argumentene blir sterke nok til å endre virusets kanskje litt for stusselige partikkelstatus.

En verden full av virus

Overalt på jorda hvor det finnes liv, finnes det også virus. Der det er liv, er det virus, og det er enormt mange av dem. Alle organismer som er blitt undersøkt har selskap av virus eller viruslignende genetiske elementer. De fleste virusgenom er forsvinnende små og koder for fra bare noen få gener opp til 350 gener. De minste RNA-virusene består av mindre enn 2000 nukleotider og har bare to gener. (Madigan et al. 2018, s. 260 og s.311). Så har det også kommet til noen nye aktører som kan være veldig gamle. Gigantvirus er større og har flere funksjoner enn virusene

vi har kjent inntil nylig. De største gigantvirusene med genomstørrelse opptil 2.5 MB er enorme, til virus å være, noen kan være på størrelse med bakterier og kan observeres i lysmikroskop (Philippe et al.2013). Men om virus er små i størrelse, tar de igjen i antall og utbredelse.

Antallet virus på jorda utklasser levende celler, og er estimert til å være 10^31, altså 10 kvintillioner! (Madigan et al, 2018 s.331). Vi finner mye av jordas genetiske diversitet i virus, det meste i bakteriofager (Breitbart &Rohwer, 2005). Metagenom av virus, det vil si summen av alle virusgener i gitte miljøprøver, viser at omtrent 75 % av gensekvensene ikke har likhet med andre kartlagte gener. Til sammenligning viser metagenomiske undersøkelser av bakterier ca. 10 % ukjente gener (Madigan et al, 2018, s.333). Virus rommer ikke bare små genbasseng, men består av et verdensomspennende hav av gener med mange funksjoner og sammenhenger som vi har til gode å finne ut mer om.

Genetiske fossiler av virus og nye komparative metoder

Klassiske evolusjonære studier har vært preget av fossilfunn, men virus er så små at de ikke er bevart i fossiler. Det er imidlertid mulig å se på rester av virus i vertsorganismers genom for å få historiske innblikk og for å undersøke tidligere vertsrelasjoner. «Genetiske fossiler» av virus ligger bevart som såkalte endogene virale elementer (EVEs). Det er altså tidligere virusangrep som er blitt en del av vertsorganismenes genom. (Aiewsakun & Katzourakis 2015), (Aswad & Katzourakis, 2016). Fylogenetiske livstrær viser slektsskap mellom alle levende organismer. Dette bygger på sekvensering av ribososmalt RNA som er tilstede i alle levende celler. Ettersom rRNA ikke er tilstede i virus, har det vært umulig å inkludere virus i komparative rRNA-analyser og plassere dem på livets tre. (Madigan et al, 2018, s.63). Nye kraftige datametoder er blitt utviklet for å sammenligne proteomer av store grupper virus med proteomer av celler. Proteomer er benevnelsen for alle proteiner som er samlet i en organisme på et gitt tidspunkt. Analyser av proteomsekvenser og mønstre av hvordan proteiner folder seg, har gitt helt ny innsikt i slektskap mellom virus og cellulært liv (s.314).

Det var en gang en virocelle?

Oppdagelsen av gigantvirus og de nye analysemetodene har blåst liv i diskusjoner om konseptet virus, om deres opprinnelse og om virusets rolle i utviklingshistorien.

Den tradisjonelle oppfatningen har vært at virus oppsto etter at cellene ble utviklet, fordi virus ikke er i stand til å formere seg uten hjelp av celler. Man har sett for seg at virus er avledete cellekomponenter som ble avhengig av celler for å formere seg. (Madigan et al, 2018, s.313) De nye slektskapsanalysene viser at store deler av virusenes enorme genetiske diversitet ikke er å finne i levende organismer, og det svekker ideen om at virus er avledet fra celler. Dessuten har gigantvirus lite til felles med de tre domenene i livets tre; bakterier, arker og eukarioter. At gigantvirus er så forskjellig fra liv slik vi kjenner det og det hinter til at virus kan ha oppstått før LUCA (Last Universal Common Acestor). Det har kommet forslag om at virus kan plasseres som rot på treet før LUCA og det har også blitt foreslått at gigantvirus og andre virus er en supergruppe som bør bli tildelt en egen fjerde domenegren. (Nasir & Caetano-Anolles 2015), (Nasir, Mo Kim & Caetano-Anolles, 2012).

Tidligere har tre klassiske hypoteser om opprinnelsen til virus vært diskutert. Flukt-hypotesen går ut på at virus er genetiske elementer som har stukket av fra gener i større organismer. Virus først-hypotesen foreslår at virus var forløpere til celler, mens ifølge reduksjons-hypotesen var virus tidligere små celler som parasitterte større celler og som etter hvert ble redusert til virus. De to ferskeste hypotesene som diskuteres, inneholder elementer av de foregående og bygger også på nyere proteom-analyser. Den kimære hypotesen er en kombinasjon av flukt- og virus først-hypotesen. De første virusene oppsto som selvreplikerende elementer og verten deres var protoceller. Protoceller kan beskrives som en selvorganiserende samling av lipider. De replikerende elementene rekrutterte proteinkappen og ble til virus som kunne stikke av fra verten. (Krupovic et al 2019)

Den andre nyere hypotesen foreslår symbiogenese og co-evolusjon (Mughal et al 2020). Opphavet til virus kan være såkalte viroceller, noen slags forhistoriske urceller som inneholdt genetiske RNA-segmenter (Forterre & Krupovic 2012). Det har vært en sameksistens mellom urceller og viroceller i en slik precellulær verden. Reduserte viroceller evolverte til viruslignende genetiske elementer.

Det er altså en ide om at forløperne til liv evolverte gjentatte ganger i en urgammel RNA-verden,

Gigantvirus er større og har flere funksjoner enn virusene vi har kjent inntil nylig. Bildet viser Acanthamoeba polyphaga mimivirus. Fra Ghigo, E., et al 2008

Analysene av proteomer peker på at RNA-virus generelt er eldre enn DNA-virus og at de eldste RNAvirusene inneholder fragmenter fra sine virocelle-forfedre. DNA-genomet kan ha utviklet seg i virus som en beskyttelse mot fremmede stoffer som bryter ned RNA. DNA-viruset infiserte deretter urceller, og disse DNA-cellene ble forløperne til LUCA og videre til celler i de tre domenene, bakterier, arker og eukaryoter. DNA er mer stabilt enn RNA og denne overgangen er derfor naturlig. Grunnen til at RNA-virus fortsatt eksisterer kan være et resultat av den høye mutasjonsraten som tillater rask evolusjon og gjør det mulig med hurtige tilpasninger. (Madigan et al, 2018, s.314-315)

Evolusjon i virus

Ulike mekanismer sørger for at virus stadig er i endring og effektivt tilpasser seg miljøene de befinner seg i. Virus har kort generasjonstid, som gir rask evolusjon og rask tilpasning til nye miljøer. Høy mutasjonsrate gir virus evolusjonære fordeler. Replikasjonsfeil i DNA-virus forkommer 100 til 1000 ganger oftere enn i organismer med celler. RNA-virus har enda høyre rate, på grunn av færre korrekturlesinger og mangel på reparasjonsmekanismer (Madigan et al, 2018 s.347).

Både RNA- og DNA-virus rekombinerer gener. Når gener fra to ulike virus eller fra forskjellige stammer av virus angriper den samme vertsorganismen, kan de utveksle gener ved rekombinasjon. Dette kalles antigenskift og kan føre til større og betydelige endringer i virusgenomet. (Virus, 2020) Antigenskift i influensavirus kan føre til nye former av virus som kan unnslippe beskyttelsen vi har av vaksiner, og resultere i pandemier. (Hampson & Mackenzie, 2006).

Virus i vertsorganismer

Av virus som befinner seg i menneskekroppen er de aller fleste bakteriofager i tarmen, en milliard i hvert

LUCA Last Universal Common Ancestor

De tre domenene i livets tre er: Arker, bakterier og eukarioter. En tenkt felles stamfar kalles LUCA .

gram feces. Det er estimert 20 ganger flere virus enn bakterier på slimhinner i lunger og tarmer. Virusene utveksler gener med tarmbakteriene og det er sannsynlig at de hjelper tarmbakteriene med å tilpasse seg endringer i kosten (Madigan et al, 2018, s. 335). De kan fungere som immunforsvar for oss ved å identifisere patogener, drepe dem og hindre dem å trenge gjennom tarmveggen (Duerkop & Hooper, 2013). Virus i tarmen kan også fremme sykdom, for eksempel finnes det et virus som forsyner kolerabakterien med giften den trenger for å gå løs på tarmceller. (Madigan et al, s.336)

Tidligere virusinfeksjoner kan bli en del av vertens genom i form av endogene retorvirus (ERVs), Det er en gruppe transposoner, dvs flyttbare genetiske elementer, som kan hoppe rundt i genomet og påvirke vertsorganismens egenskaper. (Belshaw et al 2004, Fescotte & Gilbert, 2012). Noen ERVs kan resultere i defekte genfragmenter i genomet, mens andre kan være aktive og gi verten ulike funksjoner, blant annet regulatoriske elementer og proteinkoder. (Roossinck & Bazan 2017) (Chuong et al, 2016) (Naville et al 2016) (Jern & Coffin, 2008).

Horisontal genoverføring sørger for utveksling av gener mellom arter. Dette skaper genetisk diversitet som har stor evolusjonær betydning. Bakteriofager er virus som infiserer bakterier, de ser ut som små månelandingsfartøy og de har med seg gener som sprøytes inn i bakterieverten. Det er ikke bare virusets gener som flyttes fra vert til vert på denne måten, men også genfragmenter fra verten kan henge seg på viruset og haike til neste vert. Det endrer gener i både vert og virus. (Canchaya, et al 2003)

Mens noen bakteriofager alltid dreper vertscellen, kan andre etablere et mer langvarig forhold til verten de infiserer. Virusets gener kan inngå i vertens genom, og det kan påvirke den infiserte bakteriens egenskaper. (Madigan et al, 2018 s. 270) Et godt eksempel på genoverføring av bakteriofager er Prochlorococcus-viruset som overfører gener som koder for fotosystem II mellom bakterieslektene Synechococcus og Prochlorococcus i havvann (Madigan et al, 2018, s.332). Det gjør bakteriene i stand til å fotosyntetisere, og de tilpasser seg for eksempel bedre til ulike lysforhold. Symbiosen påvirker både næringskjeder i havet, oksygenproduksjon og klima. (Lindell et al, 2014)

Virus kan øke stresstoleranse i sopp og planter, som toleranse for tørke og temperatur. De kan påvirke konkurranse og hjelpe arter å invadere ved å produsere gift som stedegne arter ikke tåler, andre virus kan beskytte stedegne arter mot invasjoner fra fremmede arter. Virus kan ha funksjon som plantevernmiddel ved å gå til angrep på plantepatogen sopp, og parasittisk veps er avhengig av virus når de plasserer avkommet i sin vertr. (Roossinck, 2011)

I startgropa

Virus former evolusjonen. De gir oss genetisk diversitet og artsdannelser og de har stor påvirkning på økosystemer og miljøforhold. Alle undersøkte levende celler har virus eller rester av virus i genene (Roossinck & Bazan, 2017), og de er i stand til å kontrollere både vekst, overlevelse og egenskaper hos vertsorganismene (Madigan et al, 2018, s.274) Vi har foreløpig begrenset innsikt i virusenes verden, men med stadig bedre metoder er det bare fantasien som

setter grenser for hva fremtiden vil bringe av ny kunnskap om virus og deres betydning for livet på jorda. Det er bare å glede seg.

Kilder

Abergel C., Legendre, M., Claverie, J., 2015. The rapidly expanding universe of giant viruses: Mimivirus, Pandoravirus, Pithovirus and

Mollivirus, FEMS Microbiology Reviews,

Volume 39, Issue 6 s 779–796 Aiewsakun P, Katzourakis A., 2015. Endogenous viruses: Connecting recent and ancient viral evolution, Virology, Volumes 479–480, 2015, Pages 26-37, ISSN 0042-6822 Aswad, A., Katzourakis, A. 2016. Paleovirology:

The Study of Endogenous Viral Elements.

Virus Evolution: Current Research and Future

Directions, Edition: 1, Chapter: 10, Publisher:

Norfolk: Caister Academic Press., Editors:

Scott C. Weaver, Mark Denison, Marilyn

Roossinck MV Belshaw, R., Pereira, V., Katzourakis, A., Talbot,

G., Paces, J., Burt, A., & Tristem, M. (2004).

Long-term reinfection of the human genome by endogenous retroviruses.

Proceedings of the National Academy of

Sciences of the United States of America, 101(14), 4894–4899. Bhella, 2016. Yes,viruses are alive. Are viruses alive? s 58-61 Microbiology today 43:2

May 2016 Microbiology society. Nettlenke hentet 5. mai 2020 Breitbart M., Rohwer F.,2005. Here a virus, there a virus, everywhere the same virus?,

Trends in Microbiology, Volume 13, Issue 6, 2005, Pages 278-284, ISSN 0966-842X, Brüssow H.,2009.The not so universal tree of life or the place of viruses in the living world. Philosophical Transactions of the

Royal Society B: Biological SciencesVolume 364, Issue 1527. Canchaya C., Fournous G, Chibani-Chennoufi

S., Dillmann M., Brüssow, H.2003. Phage as agents of lateral gene transfer, Current

Opinion in Microbiology, Volume 6, Issue 4,2003, Pages 417-424,ISSN 1369-5274, Chuong E.B., Elde N.C., Feschotte C. 2016. Regulatory evolution of innate immunity through co-option of endogenous retroviruses.

Science 04 Mar 2016: Vol. 351, Issue 6277, pp. 1083-1087 DOI: 10.1126/science.aad5497 Duerkop, B., Hooper, L. (2013) Resident viruses and their interactions with the immune

system. Nat Immunol 14, 654–659 (2013). Feschotte, C., Gilbert, C. Endogenous viruses: insights into viral evolution and impact on host biology. Nat Rev Genet 13, 283–296 (2012). Forterre P., (2017) Viruses in the 21st Century:

From the Curiosity-Driven Discovery of

Giant Viruses to New Concepts and Definition of Life, Clinical Infectious Diseases,

Volume 65, Issue suppl_1, 15 August 2017,

Pages S74–S79, Forterre P., Krupovic M. (2012). The Origin of

Virions and Virocells: The Escape Hypothesis Revisited. In: Witzany G. (eds) Viruses:

Essential Agents of Life. Springer, Dordrecht Ghigo, E., Kartenbeck, J., Lien, P., Pelkmans, L.,

Capo, C., Mege, J. L., & Raoult, D. (2008).

Ameobal pathogen mimivirus infects macrophages through phagocytosis. PLoS pathogens, 4(6), e1000087. Hampson AW, Mackenzie JS, (2006). The influenza viruses. The Medical Journal of

Australia. 185 (S10): S39–43. Jern P., Coffin, J.M. 2008. Effects of Retroviruses on Host Genome Function Annual Review of Genetics 2008 42:1, 709-732 Klein, Jörn: virus i Store medisinske leksikon på snl.no. Koonin E.V., Yutin, N., 2019. Chapter Five –

Evolution of the Large Nucleocytoplasmic

DNA Viruses of Eukaryotes and Convergent Origins of Viral Gigantism, Advances in Virus Research, Academic Press,Volume 103,2019, s 167-202 Koonin E.V., Dolja V.V., 2014. Virus World as an

Evolutionary Network of Viruses and Capsidless Selfish Elements Microbiology and

Molecular Biology Reviews May 2014, 78 (2) 278-303; DOI: 10.1128/MMBR.00049-13 Koonin, E. V., Senkevich, T. G., & Dolja, V. V. (2006). The ancient Virus World and evolution of cells. Biology direct, 1, 29. Krupovic M, Dolja VV, Koonin EV (2019) Origin of viruses: primordial replicators recruiting capsids from hosts. Nat Rev Microbiol 17:449–458. Lander ES et al (2001) initial sequencing and analyses of the human genome. Nature 409 (860-921) Lavialle C., Cornelis G., Dupressoir A., Esnault

C, Heidmann O, Vernochet C, Heidmann

T.,2013. Paleovirology of ‘syncytins’, retroviral env genes exapted for a role in placentation. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological SciencesVol-

ume 368, Issue 1626 Lindell D, Sullivan M.B, Johnson Z.I., Tolonen

A.C., Rohwer F, Chisholm S.W., 2014.

Transfer of photosynthesis genes to and from Prochlorococcus viruses PNAS July 27, 2004 101 (30) 11013-11018 Madigan M.T., Bender K.S., Buckley D.H., Sattley W.M., Stahl D.A., 2018: Brock Biology of

Microorganisms 15th Edition, Global Edition

Pearson Education 2018 Meisler, M. H., & Ting, C.-N. (1993). The Remarkable Evolutionary History of the Human

Amylase Genes. Critical Reviews in Oral

Biology & Medicine, 4(3), 503–509. Mughal, F., Nasir, A. & Caetano-Anollés, G. The origin and evolution of viruses inferred from fold family structure. Arch Virol 165, 2177–2191 (2020). https://doi-org.ezproxy. uio.no/10.1007/s00705-020-04724-1 Nasir A., Caetano-Anollés, G. (2015) A phylogenomic data-driven exploration of viral origins and evolution. Science Advances Nasir, A. Mo Kim K., Caetano-Anolles, G., 2012.

Giant viruses coexisted with the cellular ancestors and represent a distinct supergroup along with superkingdoms Archaea, Bacteria and Eukarya, BMC Evolutionary Biology, 2012. Naville, M., Warren, I.A., Haftek-Terreau, Z.,

Chalopin, D., Brunet, F., Levin, P., Galiana,

D.,Volff, J.-N. 2016. Not so bad after all: retroviruses and long terminal repeat retrotransposons as a source of new genes in vertebrates, Clinical Microbiology and

Infection, Volume 22, Issue 4, 2016, Pages 312-323, ISSN 1198-743X, Philippe, N., Legendre, M., Doutre, G., Couté, Y.,

Poirot, O., Lescot, M., . . . Abergel, C. 2013.

Pandoraviruses: Amoeba Viruses with

Genomes Up to 2.5 Mb Reaching That of

Parasitic Eukaryotes. Science, 341(6143), new series, 281-286. Retrieved May 5, 2020, Rivera-Bustamante, Y. Y., Brütting, C., Schmidt, C.,

Volkmer, I., & Staege, M. S. 2018. Endogenous Retrovirus 3 – History, Physiology, and

Pathology. Frontiers in microbiology, 8, 2691. Roossinck, M., Bazan, E.,2017. Symbiosis:

Viruses as Intimate Partners. Annual Review of Virology. 4. 10.1146/annurev-virology-110615-042323. Roossinck, M.(2011) The good viruses: viral mutualistic symbioses. Nat Rev Microbiol 9, 99–108 (2011). Voje, Kjetil Lysne; Brøgger, Anton; Hjermann, Dag

Øystein: liv i Store norske leksikon på snl.no.

Hvilken funksjon har magnetitt i hjernen vår, og hvorledes er det knyttet til Alzheimers sykdom?

Hjernen og hjertet inneholder flere milliarder magnetiske magnetittkrystaller (Fe3O4), men hvilken funksjon har de? Hos personer med Alzheimers sykdom finner man unormalt mye magnetitt i hjernen og særlig bundet til det amyloide plakket som er spesielt for sykdommen. Interessant er det at hjertet er det organet som har mest magnetitt.

Fredrik C. Størmer

Tidl. forsker ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt, fredrik.c.stormer@gmail.com

Spørsmålet, om hvilken funksjon magnetitt har, har jeg jobbet med i 10 år i samarbeid med kolleger ved Universitetet i Oslo.

Vår hypotese er at magnetitt, sammen med prionproteiner, er involverte i lagring av informasjon i nevronene og at alle nevroner som er knyttet til lagring av informasjon inneholder disse to forbindelsene.

Kroppen mottar signaler utenfra via sanseorganene som øye, øret, lukt, smak og hud. De fleste av inntrykkene forsvinner etterhvert, mens noen sitter som spikret som den gangen jeg tygget på grønn fersk chilipepper og forvekslet det i farten med en grønn bønne.

Men hvordan kommer signalene helskinnet frem til nevronet (nervecellen) og blir lagret? På veien gjennom nervene blir de tilført energi, slik at de ikke slukner. Når membranpotensialet passerer en terskelverdi, vil cellen «fyre» og aksjonspotensialet (et elektrisk nervesignal) oppstår og signalene fyker av gårde. Når de har nådd frem vil de magnetisere en magnetstav i nevronet som tar seg av den videre fordelingen av informasjonen til et spesielt prion-protein egnet til formålet og hvor selve lagringen skjer.

Den aktuelle magnetiske forbindelsen magnetitt (Fe3O4), er en «slektning» av rust, og er den eneste magnetiske forbindelsen i kroppen vår. I hjernen er det påvist omtrent fem millioner nanokrystaller per gram (1). Forbindelsen er funnet hos noen marine bakterier hvor de forekommer i kjeder som en «magnetstav» og er involvert i navigasjon. Dessuten forekommer magnetitt hos noen insekter, fisker og fugler og pattedyr, hvor de også er knyttet til navigasjon. Hos oss er det ikke påvist magnetisk navigasjon, men det er mye som tyder på at vi også har denne egenskapen (2). Magnetitt kan lagre informasjon, men på nanonivå fungerer ikke dette. Da kan den kun lagre informasjonen så lenge den er utsatt for et ytre magnetfelt. Fjernes magnetfeltet, forsvinner alt som er lagret. Krystallene må henge sammen i kjeder for å kunne fungere. Hvilken funksjon kan nanokrystallinsk magnetitt ha i vår hjerne (hvor forbindelsen også er syntetisert)? Det er ikke der for moro skyld, det må ha en funksjon.

Det er i hovedsak to problemstillinger. Er magnetitt involvert i lagring av hukommelse, og hvorledes er den knyttet til Alzheimers sykdom?

Hvorledes lagres informasjonen i hjernen? Er magnetitt involvert?

For at en slik magnetittstav skal kunne delta i lagring av informasjon, må den ha en samarbeids-partner. Som nevnt taper den magnetismen når det ytre magnetfeltet blir borte. Prionproteiner som finnes i nervecellene er meget stabile og velegnet i så måte. Altså to stabile forbindelser som kan jobbe sammen i en slags tandem-mekanisme. Vi vet at prionproteiner er involvert i lagringen av informasjon hos visse dyr (3).

Når vi for eksempel ser på en solnedgang vil inntrykkene (fotoner) via en komplisert reaksjon i netthinnen bli omdannet til elektriske signaler (4). Gjennom nervesystemet vil signalene bli transportert til visse nerveceller i hjernen. Der kan infor-

Hjernen

Sanseorganene

Informasjon fra sansene mottatt og omformet til elektriske signaler Elektriske signaler mottatt og omdannet i en form egnet som prionlagring og gjenvinning Informasjon mottatt og lagret på en gjenvinnbar måte i prionene

Nevron Magnetitt Prion

Mulig funksjon av magnetitt i nervecellene ved overføring av informasjon til prionproteiner hvor den kan bli lagret. Illustrasjon: Carl Størmer.

masjonen bli snappet opp av magnetittkjeder og omformet til et format som vil bli akseptert av prionet slik at de kan bli lagret (5,6). Ved hjelp av kvantemekaniske beregninger, har Erik M. Alfsen vist at denne modellen kan virke in vivo (6+vedlegg ). Vår hypotese forklarer altså hvorledes magnetitt i nevronene kan omdanne elektriske impulser som inneholder informasjon til en form som kan bli lagret i prionproteinene.

Prioner, snille og slemme proteiner.

Prioner er proteiner med uvanlige egenskaper. De kan eksistere i to former, en stabil og en sykdoms-fremkallende form som kan knytte seg til den stabile formen. Da vil de stabile prionene folde seg annerledes og selv bli sykdomsfremkallende. Disse vil videre omforme andre normale prioner og dermed starter en kjedereaksjon. Store mengder med prionproteiner vil klumpe seg sammen og hoper seg opp i cellene som til slutt dør og kan føre til dødelige sykdommer som Creutzfeldt-Jacob sykdom hos mennesker og kugalskap hos storfe.

Det har vist seg at noen prionliknende proteiner som finnes i nevronene ikke er involverte i noen sykdommer, og er helt nødvendige for dannelse av og vedlikehold av langtids-hukommelse. Disse prionene er noen meget stabile proteiner, de tåler til og med koking og langvarig autoklavering. Derfor er de godt egnet til langtidslagring av hukommelse. Prioner er kun funnet hos eukaryoter, til og med hos gjær. Dette tyder på at de har en viktig funksjon hos eukaryotene. Forsøk med bananfluer, snegler, mus og mennesker, tyder på at det er en grunnleggende mekanisme for langtidslagring av informasjon hvor prionproteiner er involvert (3).

Gittercellene skades ved tidlig Alzheimer

Gittercellene som er involvert ved romlig lokalisering, hjelper til å vise hvor vi befinner oss (7). De er også nevroner og skulle ut fra våre antagelser også inneholde magnetitt som kunne være involvert i cellens navigasjonssystem. Vi må kunne anta at alle de nevroner som er involvert i lagring av informasjon har den samme mekanismen. Entorhinalområdet som ligger i nærheten av hippokampus, er et av de tidligste områdene som blir rammet av Alzheimer. Gittercellene der blir skadet på grunn av en opphopning av proteinet tau som reduserer gittercellenes evne til å fyre, og magnetitt i de ødelagte nevronene kommer ut (8). Dette kan føre til problemer hos Alzeimer pasienter med å finne veien hjem på et tidlig stadium av sykdommen (9,10).

Alzheimer og magnetitt. Et uløst problem.

Unormale mengder av magnetitt er observert i hjerner fra Alzheimer-pasienter, spesielt i de amyloide plakket hvor magnetitt er den dominerende jernforbindelsen (11,12). I følge vår hypotese skulle hjernecellene, som er involvert i lagring av hukommelse, bli svekket på grunn av forstyrrelse i signaloverføring samt redusert tilgang på metabolitter via rørsystemet microtubuli som transporterer næringen. Microtubuli er stabilisert av proteinet tau som ved sykdommen faller av og rørsystemet faller sammen slik at transporten bryter sammen. Den frigjorte magnetitten fra de ødelagte nevronene vil binde seg til plakken (13,14), og dette kan derfor forklare sammenhengen mellom de frigjorte magnetitt krystallene og prionene fra de ødelagte nervecellene og det amyloide plakket (15).

Forbindelsen mellom hjerne, hjerte og Alzheimer.

Helsetilstanden til hjerte og hjerne henger nøye sammen hos Alzheimerpasienter (16). De har epidemiologiske og genetiske likhetspunkter. I hjertet, som i hjernen, er det det amyloide plakket, amyloid beta (Aβ) komponentene Aβ40 og Aβ42 som er involvert i plakkdannelsen. Mengden øker ved sykdommen. Hjertet er det organet som inneholder mest magnetitt hos oss, mellom 5-10 ganger mer per gram enn i hjernen. Dessuten inneholder organet nevroner. Det er derfor mulig at hjertet og hjernen har de samme mekanismene for lagring av informasjon (17). Det ville være rart om hjernen og hjertet, med så mange likhetspunkter, skulle ha to ulike måter å lagre informasjon på.

Sammendrag

Magnetitt ble først oppdaget i vår hjerne i 1982, men fremdeles er det mange uløste problemer i forbindelse med hvilken funksjon magnetitt har. Det er påvist at mengden øker hos Alzheimer-pasienter, men årsaken er ukjent. For vår hypotese, tandemmekanismen i forbindelse med lagring av hukommelse, har det som nevnt vært vist at den kan fungere teoretisk sett in vivo, men eksperimentelle data mangler. Ved hjelp av elektron-mikroskopi kunne en magnetittkjede i et nevron komme til syne. Dette kan by på et problem ved at kjeden kan bli ødelagt ved forbehandlingen av preparatet. Det er små «greier» vi snakker om, og det kunne lett bli oversett.

Magnetitt og prionproteiner har to fundamentale ulikheter. Den ene er et metall, den andre et protein. Men de er begge meget stabile og de er ikke involverte, meg bekjent, i noen biokjemiske reaksjoner. Derfor vil de egne seg ypperlig til å være involverte i lagring av informasjon, hvor stabilitet er av grunnleggende betydning.

Referanser

1. Kirschvink JL, Kobayashi-Kirschvink A, Woodford BJ (1992) Magnetic biomineralization in ,the human brain. Pros. Natl. Acad. Sci.

USA, 89: 7623-87. 2. Wang CX, Hilburn IA, Wu D-A, et al. (2019)

Transduction of the geomagnetic field as evidenced from alpha-band activity in the human brain. eNeuro, 18: March 3. Si K, Kandel ER (2016) The role of functional prion-like proteins in the persistence of memory. Cold Spring Harb. Perspect. Biol, 8: a021774. 4. Størmer FC. (2015) Is blue light, cryptochrome in the eye, and magnetite in the brain involved in the development of frontotemporal dementia and other diseases?

Medical Hypotheses, 84: 379-380. 5. Størmer FC, Alfsen EM (2015) Is a combination of magnetite and prions involved in memory storage in the human brain?

Medical Hypotheses, 85: 111. 6. Alfsen EM, Størmer FC, Njå A, Walløe L (2018) A proposed tandem mechanism for memory storage in neurons involving magnetite and prions. Medical Hypotheses, 119: 98-101.Vedlegg Erik M. Alfsen:

A note on magnetization of magnetite chains in neurons. 7. Moser M-B, Rowland DC, Moser EI (2015)

Place cells, grid cells, and memory. Cold

Spring Harb Perspect Biol, 7:a021808. 8. Fu H, Rodriguez G, Herman M, et al (2017)

Tau pathology induces excitatory neuron loss, grid cell dysfunction, and spatial memory deficits reminiscent of early Alzheimer disease. Open Archive, January 19. 9. Allison, SL, Fagan, AM, Morris JC, et al. (2016)

Spatial navigation in preclinical Alzheimer’s disease. J. Alzheimers Dis. 52:77-90. 10. Størmer, F.C. (2019) Alzheimer patients and navigation. Is magnetoreception and magnetite involved in that process? J. of

Alzheimer’s disease & Parkinsonism. 9:478. 11. Pankhurst QA, Hautot D, Khan N, et al. (2008)

Increased level of magnetic iron compounds in Alzheimer’s disease,13: 49-52. 12. Collingwood JF, Chong RKK, Kasama T,

Cervera L, et al. (2008) Three-dimentional tomographic imaging and characterization of iron compounds within Alzheimer’s

plaque core material. J. of Alzheimer’s disease, 14: 235-242. 13. Teller S, Tahirbegi IS, Mir M, et al. (2015)

Magnetite-amyloid-β deteriorates activity and functional organization in an vitro model for Alzheimer’s disease. Scientific

Reports, Article number 17261. 14. Størmer FC (2017) Alzheimer’disease:

What is the connection between amyloid plaques, magnetite and memory? J. of Alzheimer’s disease & Parkinsonism, 7(5):366. 15. Størmer FC, Bakketeig LS (2015) Is there a connection between Alzheimer’s disease, magnetite and prions? Austin Journal of

Clinical Neurology, 2(5): 1044. 16. Troncone L, Luciani M, Coggins M, et al. (2016) Aβamyloid pathology affects the hearts of patients with Alzheimer’s disease: mind and heart. J. Am. Coll. Cardiol, 68: 2395-2407. 17. Størmer FC (2019) Interaction between human brain and the heart during

Alzheimer’s disease. Do these organs have a similar information storage mechanism? J. of Alzheimer’s disease & Parkinsonism, 9:1.

En personlig fortelling om mitt forskerliv – og mine møter med Jostein Goksøyr og Lynn Margulis

Dette er historien om hvordan jeg ble forsker og hvordan jeg ved tilfeldigheter kom i kontakt med Lynn Margulis som jeg samarbeidet med gjennom hele hennes karriere fra før hun lanserte sin serielle endosymbioseteori som revolusjonerte evolusjonsbiologien.

Morten M. Laane

Professor emeritus Institutt for Biovitenskap Universitetet i Oslo

Jeg er født nysgjerrig. Min gamle tante, Hedwig Motzfeldt, nevner det med skjelvende håndskrift i et brev til min mor. Tante Hedvig var 96 og jeg nær 6 år gammel. Jeg har alltid likt å undersøke ting selv før jeg gjør meg opp en mening, og jeg ville helst ikke høre på andre. Familien flyttet fra Tønsberg til Oslo i 1953. Far som tidligere var allmennlege i Tønsberg, var blitt underordnet psykiater ved daværende Gaustad Asyl. Vi bodde i en legebolig inne på selve sykehusområdet.

Hvordan jeg ble interessert i kromosomer?

Folk gikk ut og inn der vi bodde, pasienter, familie og gjester. Et ledd i terapien for pasientene var at de skulle delta i «nyttig arbeid». Det gjaldt også for sykehuset, inklusive legeboligene, der de kunne utføre enklere oppgaver, om mulig, og mot betaling. En pasient kalte vi verdenskeiserinnen, sykehusets mest kjente pasient. Hun var spesialist på tøyvask i kjelleren der hun røkte rullings av toalettpapir og satt i en ørelappstol – en «tronstol», anskaffet av min mor. Hun bannet på nordlandsk mens bryggerpannen suste.

Også Gunvor Snekvik Knaben dukket opp hjemme i mitt liv, utenfor legeboligene på Gaustad Sykehus. Fru Knaben hadde vært Kristine Bonnevies assistent. Nå var hun stipendiat og hadde fått leie et jordstykke for dyrking av arktiske fjellvalmuer på den andre siden av veien der vi bodde. Det var landlige omgivelser. Kuene krysset to ganger om dagen frem og tilbake til jordene på Gaustad gårdsbruk.

Fru Knaben ble ofte kaffetørst, banket på døren til min mor. Hun var litt spesiell, iført en tyrolerhatt med fjær. Joda, det var full sving på kjøkkenet, kaffen sto allerede på. Og kaker ble servert. Fru Knaben mikroskoperte valmuekromosomer og var en interessant forsker. Jeg hadde allerede et brukbart mikroskop og så på bakterier og protozoer i råttent vann, noe jeg hadde lært av far.

Det var forsommeren 1953, jeg var 12-13 år, og i det lille, hvitmalte uthuset på andre siden av gjerdet mot selve sykehuset fikk jeg lære enkle fargeteknikker av fru Knaben, også en da velkjent metode, kalt Feulgen-farging. Her kunne vi lage selve fargeløsningen som vi bleket til en vannklar væske med natriumbisulfitt og saltsyre. Det utvikles SO2-gass i prosessen. Den vannklare væsken reagerer spesifikt med DNA og gir en dypfiolett farge i kromosomene. Søler man den fargeløse væsken på fingrene og stryker seg over ansiktet, damper

Her er jeg hjemme på Frogner rundt 1962. Mikroskopet er i messing og fra 1905. Det hadde bedre opptikk enn mange av de kursmikroskopene vi brukte på Blindern.

SO2 av. Da blir huden veldig fiolett! Det ser ut som alvorlig hudsykdom. Min mor var ikke begeistret, og en sjefspsykolog lurte på om jeg drev med selvskading. Dette skjedde i 1953, det samme år som Watson og Crick publiserte DNA strukturen.

Fru Knaben kjente fremragende genetikere i Sverige, Noen av dem, bl.a. Torbjörn Caspersson (Karolinska Institutet i Stockholm) hadde vist ved ultrafiolett mikroskopi at DNA var knyttet til viktige hendelser under cellens kjernedeling.

Gunvor Knabens tekniske assistent

Da jeg begynte å studere i 1958, var jeg i perioder fru Knabens tekniske assistent. Det var ganske morsomt – og hyggelig også. Hun kunne dukke opp med napoleonskaker og annet godt til lunsjpausene der vi hadde laboratorium i et lite kott, i den for publikum stengte utstillingssalen i Botanisk Museum på Tøyen.

I salen hadde bestyreren, professor Rolf Nordhagen sitt kontor. Nordhagen studerte planter i felt.

Pressete planter i enorme hauger, særtrykk av artikler mellom herbariearkene var spredt rundt på noen arbeidsbenker. Nordhagen røkte sigarer med aske som drysset rundt omtrent overalt.

Ikke helt begeistret for min veileder. Og omvendt.

Miljøet på Tøyen var ellers ganske statisk. Men Nordhagen syntes det var morsomt å prate med meg, spesielt fordi jeg hadde begynt på hovedoppgaven en god stund før jeg var cand.mag. – som det het den gangen. Jeg var i ferd med å få interessante resultater. Jeg forsket på kromosomer hos blåklokker, Campanula rotundifolia. De med det laveste kromosomtallet regnes som evolusjonsmessig eldst. Flere steder i Troms og Finnmark hadde jeg funnet diploide blåklokker (småklokker) med 2n=34 kromosomer. Tyge Bøcher, en dansk professor hadde funnet planter med samme kromosomtallet på Grønland, og man kjente til et funn fra Svalbard. På Øland og Gotland var det også funnet diploider. I Norge ellers, fant jeg bare tetraploide planter med 4n=68. Den plantegeografiske fordelingen av blåklokkeformene hadde opplagt evolusjonær og plantegeografisk interesse, og Rolf Nordhagen ble svært interessert.

Kunne dette være et eksempel på at blåklokker hadde overlevd siste istid i Norge?

Det ble problemer. Fru Knaben følte seg faglig overkjørt rett før min hovedfagseksamen. Eksamen fant sted i juni 1964, jeg var nervøs og kunne gjort det bedre i muntlig. Sensor var professor Georg Hygen fra Landbrukshøyskolen på Ås. Hygen var en innsiktsfull menneskekjenner, og det endte opp med en hovedkarakter på 1,45. Det var nok til en videre forskerkarriere og skaffet meg en midlertidig assistentstilling ved Institutt for Generell Genetikk på Blindern. Selv om jeg ikke var så flink til å fylle opp hukommelsen med et par tusen plantearter som mange av de andre studentene, var jeg blitt interessert i cellulær evolusjon.

Hos planter kan kromosomer fra ulike arter blandes til en felles kjerne i den befruktede eggcellen. Artene kan faktisk være ganske forskjellige. Oftest dør den befruktede eggcellen, men i noen tilfeller kan planten vokse opp, men vil være steril. Enkelte ganger dobles kromosomtallet i zygoten, og da kan det oppstå en ny fertil art. Darwinistisk evolusjon er som kjent ganske langsom, mens denne formen for artsdannelse ved polyploidi er rask (og kan også utføres kunstig). I den nye arten lever foreldregenomene i en slags «endosymbiose”.

Institutt for Generell Genetikk holdt til i en gammel rødmalt og trekkfull tyskerbrakke med to vitenskapelig ansatte, bestyreren, Dr. Øistein Strømnæs, og meg som vikar i vitenskapelig assistentstilling, i tillegg til to teknikere, en kontordame samt noen

få studenter. Om vinteren kunne det være ned mot ni varmegrader i gulvhøyde. De fleste bananfluene hadde sitt eget rom med rundt 25 grader. Resten surret rundt, dels i håret på de ansatte. Strømnæs hadde utdannelse fra USA og var en sosial personlighet med nære kontakter blant tidens fremste genetikere. Noe av det siste innen mikrobiologisk genetikk den gang var den såkalte parasexuelle cyclus, man kunne krysse muggsopp med smarte metoder, selv om cellekjerner utelukkende delte seg ved hjelp av mitoser.

Selve instituttet var opprinnelig opprettet av Kristine Bonnevie som på mange måter grunnla genetisk forskning og moderne biologi i Norge. (Hun feiltolket imidlertid enkelte punkter i sin doktorgrad, når det gjalt parring av kromosomer i meiosen og fenomenet «crossover»). Dessverre var universitetet i miserabel stand etter fem års krig, forholdene var små og beskjedne. Først på 1960-tallet var den spede utviklingen av moderne genetikk i gang. Krig, nazisme og annet hadde ødelagt mye.

Flere tilfeldigheter og alvorlige konsekvenser

Jeg var fremdeles vitenskapelig assistent ved Institutt for Generell Genetikk på Blindern da det nærmet seg dagen for en planlagt tur fra Oslo til Bergen sammen med fetteren min Børge. Børge var under utdannelse som militærflyger og hadde bedt meg med. Men jeg kunne ikke. Bestyreren, Strømnæs, trengte jo all praktisk hjelp han kunne få til å holde orden på både bananfluer og studenter. En annen venn av Børge ble med i stedet. Det ble uvær og flyet styrtet. Begge omkom. Jeg savner fremdeles min morsomme fetter.

I stedet befant jeg meg på Fysisk Institutt der de hadde et hjemmelaget røntgenapparat. Som «fluebestråler» lagde jeg mutanter til kurset. Puttet flaskene med dyra inni ned i strålekammeret og la på den løse og ruglete blyplaten på toppen (senere ble det vanlig å fylle gelatinkapsler fulle med de stakkars fluene og deretter senke dem ned) – rundt 300 røntgen var passe.

Centrioler med nukleinsyrer

Min første viktige artikkel var om kjernedelingen i Penicillium expansum. Den ble publisert i Canadian Journal of Genetics and Cytology, nå kalt Genome. Mitosen er primitiv i Penicillium. Det er karakteristisk blant annet i sopp og protozoer at de har såkalt lukket mitose, det vil si at kjernemembranene ikke sprekker opp i profasen, og mitosen skjer inni cellekjernen. Og i Penicillium samles ikke kromosomene i en metafaseplate men ligger i ulike høyder i «nord-syd-aksen» inne i cellen.

Centriolen er en merkelig organell som fins i de fleste dyr og mange sopp. Jeg hadde med vårt nye elektronmikroskop klart å vise centriolens struktur. På forhånd hadde jeg bevist at den inneholdt nukleinsyre. Å oppdage strukturen av en celleorganell var ikke dagligdags (selve organellen ble riktignok oppdaget av oppdaget Theodor Boveri og Edouard van Beneden på slutten av 1800-tallet). At centriolene inneholder nukleinsyre er spesielt interessant. Det kunne jo tyde på at disse – i likhet med mitokondrier og kloroplaster – kan ha oppstått ved endosymbiose. En østtysk professor, Manfred Girbardt, hadde omtrent samtidig funnet tilsvarende struktur i gjærcellen og kalte den centriolar plaque, centrioleplate. Jeg har senere analysert hvem som var først og tror faktisk det var meg.

Stipendiat i Bergen (1967-1972)

Professor Knut Fægri i Bergen var tydeligvis imponert, og han anbefalte meg å søke et universitetsstipendium der. Jeg ble tildelt et femårs stipendium fra april 1967 i konkurranse med en teolog. På hybelen i Bergen med gassovn i veggen ble det kaldt i høst- og vintermånedene. Jeg hadde rik anledning til å fundere på hva som hadde ført meg dit – til et rom over trappeoppgangen utenfor gaten som førte opp til Johannes-kirken. Rommet var leid ut av byens hyggelige og pensjonerte domprost Grahl-Nielsen – og var tross alt ganske trivelig. Han var ikke spesielt fornøyd med biskop Lønning som blandet seg inn i de minste detaljer i prestegjerningen. Det var morsommere å prate med meg eller spille kort når kona var i prestefrueforeningen, som jeg tror den het. Det kunne vanke en slags vin også. Spesiell, beregnet til kirkelig bruk – ordentlig, ikke noe skvip. Behovet mitt for syndsforlatelse var ganske beskjedent den gang. Mengden vin overskred noe, men ikke mye, det man serverer i kirken.

Jeg var 27 år og ennå ikke særlig utagerende. Det jeg trengte av renselse var mere fysisk, og litt skummelt. Badet var nemlig primitivt. Et kaldtvannsrør ble varmet opp av en glødende elektrisk spiral, som ikke så særlig betryggende ut når det gjaldt strømsjokk. Men med mer altervin enn vanlig tror jeg vinserveringen virkelig hjalp til å forhindre straffedom fra oven i form av en dødelig gnist.

Det regner i Bergen

I Bergen kan det regne oppover! Når dråpene treffer bakken spruter de tilbake og da hjelper ingen paraply. På den korte veien fra hybelen i Torggaten og forbi Johanneskirken og ned Nygårdsparken til Institutt for Generell Mikrobiologi som lå i pene klassiske bygninger, var jeg blitt dyvåt. I særlig form var jeg ikke heller. Så jeg låste meg inn på kontoret, la de våte klærne på radiatoren og håpet at de tørket innen lunsjpausen, i håp at ingen banket på. En annen stipendiat hadde nemlig nylig opptrådt svært så lettkledt under en felles reise, noe som hadde skapt tumulter i instituttmiljøet. Ved lunsjtider, langt mer anstendig antrukket,

Jostein Goksøyr og Lynn Margulis , Bergen 1995.

gikk jeg ned i første etasje og kunne skimte bestyreren, professor Jostein Goksøyr gjennom tette røykskyer og siste hefte av «Nature». En liten notis, en halv spalte omtrent, en figur tegnet med tusj var blitt publisert.

«Jeg trodde ikke de ville ta det», sa han. «Men her er det»,

«Hva da?»

«En ide om hvordan eukaryote celler kan ha oppstått fra symbioser mellom ulike bakterier».

I en tidligere artikkel i Biolog har Goksøyrs sønn, Anders Goksøyr, senere professor i mikrobiologi, men bare ti år den gang, gjengitt hva jeg fortalte ham om faren. Antakelig er jeg den eneste gjenlevede som husker hvordan professor i fysiologi, Paul Larsen og jeg, som nyansatt stipendiat, frarådet Goksøyr å sende inn manuskriptet. «Nature» var og er verdens mest prestisjefylte tidsskrift for naturvitenskap, og vi mente det ville dumme ut hele instituttet. Var det riktig, brøt det jo med all fornuftig biologi hittil! Og Goksøyr var jo en hyggelig og uformell sjef, helt ulik enkelte personer i biologimiljøet i Oslo. Alle ble oppfordret til å komme med nye ideer og synspunkter som vi kunne diskutere.

Det var Jostein Goksøyr som førte meg til Lynn Margulis. Jeg var fersk stipendiat, og Goksøyr hadde nettopp vært i Chicago. Der hadde han møtt en ung dame, Lynn Sagan. Hun hørte om min oppdagelse (centriolens struktur og at den inneholdt nukleinsyre), og hun ble begeistret. Lynn var da gift med USAs kjente astronom, Carl Sagan. Hva jeg da ikke visste, var at Goksøyr selv hadde tanker om hvordan eukaryote celler var oppstått. Kort tid etter tok Lynn kontakt med meg. Dette ble begynnelsen på et livslangt vennskap. Omtrent samtidig som Goksøyr publiserte i Nature, publiserte Lynn sin teori om serielle endosymbioser i Journal of Theoretical Biology.

Lynn Margulis’ og mitt siste arbeid

På slutten av Lynns liv ble samarbeidet jeg hadde hatt med biokjemiprofessor Finn B. Haugli i Tromsø på slimsoppen Physarum polycephalum høyaktuelt. Også eksperimenter med Ivar Giævers ECIS-system (Electric Cell-substrate Impedance Sensing) som hadde relevans til den såkalte synkronmitosen. Finn og jeg hadde påvist med en lysmikroskopisk teknikk, en RNA-holdig centriole (inneholder trolig litt DNA også) som vandrer ut av nukleolus i tidlig profase. Vi kunne følge prosessen minutt for minutt. Den RNA-holdige organellen deler seg i to, dreier 90 grader og danner en spindel med de utallige, små kromosomene, det er rundt 90 av dem. Dette mikrotubulus-organiserende senteret (MTOC) var ikke tidligere fulgt i slik detalj, Lynn omdøpte det til «nukleolinus», en liten nukleole. En av Lynns doktorstudenter hadde funnet samme prinsipp i en musling! Og spørsmålet var om det fantes signaler

Lynn Margulis, meg og en venninne i nabohagen til Lynns hus, der Emily Dickinson hadde bodd.

av arvemessig karakter som styrte mitosefasene. Trolig var det ytterst komplisert. I Physarum kunne trolig iallfall RNAet i nukleolinus isoleres og analyseres siden alle kjerner var nær synkrone i enkeltfasene. De fantes jo i håndterbare mengder. Vi fant ut at mitosen kunne påvirkes av cycloheximid, og prøver gikk frem og tilbake med express, fly og universtitetspost mellom Tromsø og Oslo.

Men så nektet Biologisk Institutt at ansatte, unntatt bestyreren, skulle ha egen telefon på riksnettet. Man kunne bare ringe internt og lokalt. Noe brukbart internett fantes ikke. Jeg hadde en liten elektronikklab og borti gangen fant vi en linje som kunne tjene som rikstelefon. Det virket en stund. Så kom det inspeksjon. Jeg oppholdt fyren med løst snakk, mens en av studentene koblet fra linjen med loddebolten. Det ulovlige ble ikke oppdaget, men vi måtte gi opp cycloheximid-forsøkene. Vellykte prøver kunne være aktuelle når som helst også i helgene. Physarum selv brydde seg lite om Televerket og UiOs daværende regler.

I 2011 var Lynn og jeg enige om at vi skulle lage en oppsummering der vi inkluderte alle trinn i endosymbiose-teorien. Lynn kom til Oslo sammen med datteren Jennifer og et barnebarn. Lynn og jeg satt nede i hybelleiligheten og hakket ned artikkelen ord for ord. Vi håpet det skulle være et manus med muligheter for Nature eller et annet prestisjetidsskrift, kort, presist og med mest mulig dokumenterbar informasjon og en lengre artikkel som oppfølging. Jennifer, som da var en kjent amerikansk journalist, fartet rundt og hadde avtaler med en minister i den daværende norske regjeringen og diverse departementspersoner. Lynn virket imidlertid sliten. Jeg skjønte at hun brant sitt lys i begge ender og ba om at hun måtte trappe ned. Manuskriptene ble nesten ferdige, men vi manglet en presis figur for å beskrive nukleolinus under mitosen. Tilbake i Amherst, Massachusetts, ventet Lynn spent på den store plansjen som vi stadig forbedret litt slik at den skulle nå frem for leserne på en informativ måte. Den ble nesten ferdig fra tegne-kontoret på Biologisk Institutt. Men så skjer det fatale. Grafisk ekspert, John Reierstad, brekker foten og kan ikke gjøre plansjen ferdig før om noen få uker da han kan komme på Blindern. Så blir tegningen sendt over datanettet. Det gjenstår bare noen få tekniske formaliteter så er manus ferdig til innlevering.

Så slår skjebnen til. Midt på natten her hjemme ringer mobiltelefonen. Det er fra USA. Jennifer forteller at Lynn satt hjemme på kontoret sitt i 3. etasje, får et massivt hjerneslag den 22. november 2011. Ingen bevissthet og hun flyttes til nærmeste sykehus. Jeg prøver å trøste Jennifer, sier at faren min kjente til tilfeller hvor det tross alt kunne gå bra.

Det gjorde det ikke. Jeg mistet min beste forsker-venn som jeg kunne snakke om alt med. Vi hadde kjent hverandre i mer enn 40 år.

Mens Lynn var iherdig og publiserte raskt, tar jeg det med ro, lar gjerne resultater ligge, gjentar forsøk for, om mulig finne feil. En publikasjon brukte jeg 30 år på før jeg syntes det var grunn til å publisere. Da ble den riktig bra.

I ettertid har den nesten ferdige felles-artikkelen ligget. Det skyldes komplekse rettigheter når hovedforfatter er død – samt at bakgrunnen for problemstillingen, mitosen er kompleks. Uten studier av aktuelle organismer og teknisk innsikt i avansert mikroskopi, fargestoffkjemi, kompleks optikk, fysikk etc. blir det manglende brikker i puslespillet. Så dermed blir neppe papiret publisert i den formen vi tenkte det.

På naturens skuldre

Anne Sverdrup-Thygeson Kagge forlag 2020 ISBN: 9788248926405 220 sider

I våre dager lever mange mennesker et helt liv uten å egentlig oppleve natur. Vi bor i byer, tar kollektiv transport når vi forflytter oss, og maten vi spiser kommer ferdig laget i en plastemballasje. Da er det fort gjort å glemme at alt vi gjør og alt vi trenger for å leve kommer fra naturen.

Denne boken er en viktig påminnelse om nettopp dette. Hvert eneste åndedrag med livsviktig oksygen er produsert av grønne planter og alger.

For meg var det ikke vanskelig å se for meg at maten kommer fra naturen, og at vi er en del av et kretsløp, men for mange er det ikke slik. Og selv om jeg opplever at tankene klarner på en skogstur, er det mange mennesker som foretrekker å tilbringe dagen foran en skjerm.

Ved å ha vokst opp på landet forstår jeg at vi er en del av naturen og at vi trenger den, og jeg fikk flere aha-opplevelser mens jeg leste.

Ikke bare er dette en populærvitenskapelig page-turner med velformulerte setninger og eksempler, men det var mange av eksemplene på tjenester naturen leverer som var helt fremmede for meg. Det ble på mange måter en vekker. Kanskje har jeg også, etter å ha levd mitt voksne liv i by, glemt hva naturen leverer av tjenester?

Et velkjent eksempel for mange er pollinering, men en vel så viktig tjeneste, som jeg tror mange tar like mye for gitt som lufta vi puster inn, er rent vann. Det er ikke bare slik at naturen besitter vannet ved at det regner ned og samler seg i en kulp. Det blir renset. Tusenvis av planter og mikroorganismer bidrar til at økologisk materiale i vannet, slik som blader, brytes ned og tas ut. Igjen står vi med vann som vi kan drikke.

Jeg har alltid tenkt at renseanleggene stod for dette. Lite visste jeg at byer som New York, som priser sitt rene vann, faktisk får det gratis fra naturen rundt byen.

Etter å ha lest ferdig sitter jeg med en følelse av at dette er noe våre folkevalgte burde lese. Bør vi ikke sette en litt høyere takst på disse tjenestene, som så langt har vært gratis? Burde vi ikke sørge for at nettopp disse tjenestene fortsetter å være nettopp det? Da bør vi i så fall verdsette dem så høyt at det ikke lønner seg å bygge parkeringsplass eller golfbane på den beste matjorden. Prisen på naturen rundt byen bør være like høy, kanskje høyere, enn for vannrenseanleggene, slik at vi fortsetter å få rent vann. De byene som ikke har dette, og som må lage ferskvann av saltvann, vet hva rent vann faktisk er verdt.

Anne Sverdrup-Thygeson kan det hun skriver om. Hun er professor i bevaringsbiologi og har bred formidlingserfaring. Begge deler kommer godt fram i teksten hun skriver. Noen ganger ler jeg høyt, andre ganger blir jeg trist, men hele veien er jeg spent på hva som venter på neste side. Dermed kan jeg med god samvittighet anbefale denne boken til alle som liker populærvitenskap, og alle som er nysgjerrige på hvorfor i all verden vi skal bevare naturen. Jeg sitter i alle fall igjen med en sterk respekt for livet på denne planeten og en følelse av at vi må gjøre mer for å ta vare på det. Ikke bare for vår egen del, og for naturens egenverdi, men også fordi den leverer de tjenesten vi lever av: Oksygen, rent vann, mat, klær og en undervurdert antidepressiva i form av skogstur.

Elina Melteig

Krigen mot bakteriene

Erik Martiniussen Krigen mot bakteriene. Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den Press 2020 400 sider. ISBN 9788232803309.

De fleste har fått med seg at antibiotikaresistens er et økende problem, men hvor stort er problemet, hva skyldes det, og ikke minst: Hva kan vi gjøre med det?

Dette er spørsmål som Erik Martiniussen tar opp i boken Krigen mot bakteriene. Med en pandemi hengende over oss er denne boken svært aktuell, selv om korona-pandemien først og fremst skyldes et virus. Boken åpner med et forord der koronakrisen er med, og dermed bidrar den til å gi et perspektiv på vår nåværende krise. Mellom linjene sies det at vi har bygget opp og bidratt til denne krisen i lang tid allerede. Dersom vi ikke klarer å gjøre noe med antibiotikaresistensen antyder forfatteren at vi har vesentlig verre kriser i vente. For hva skjer hvis selveste Yersinia pestis, Svartedauden selv, blir antibiotikaresisten?

Jeg kan ikke komme på noe bedre argument for at denne boken bør leses, annet enn at alle bør forstå alvoret av resistens. Dette angår oss alle, så en velskrevet og lettfattelig bok om temaet er noe alle bør få med seg.

Bakteriene har alltid vært der, og de har alltid vært en trussel. Samtidig er vi helt avhengig av dem, og dette aspektet kommer godt fram i boken. Dermed er kampen vi kjemper mot helt spesifikke bakterier, noe som er vanskelig med antibiotika, som tross alt tar alt.

Martiniussen tar leseren med på en reise som begynner med enkeltmenneskers brutale møte med resistens. Han skildrer tragediene som inntreffer for både enkeltmennesker og for helsevesenet. Disse møtene gjør at man ikke kan unngå å bli følelsesmessig berørt, men også irritert, for hvorfor har ingen gjort noe før? Selv Alexander Flemming, som fant de første antibakterielle stoffene, advarte mot resistens.

Videre på denne reisen får vi vite hvordan bakteriene og deretter antibiotikaen ble funnet. Martiniussen viser videre hvordan en bieffekt av antibiotika sørget for at bruken har blitt så omfattende utenfor human medisin. Antibiotika viste seg raskt å ha vekstfremmende effekt i industrielt landbruk. Martiniussen skildrer dette på en glimrende måte. Han bruker intervjuer for å komme nærmere på dem som lever midt i denne problemstillingen. Bønder som bruker mye antibiotika blir spesielt utsatt for å få resistente bakterier som MRSA selv, men det kan ikke uten videre stoppe bruken av det, for det er ikke alle som har råd til å gå over til økologisk landbruk eller oppgradere til mer moderne gårdsbruk.

På dette tidspunktet i boken vil du som leser være temmelig motløs. For hva skal man egentlig gjøre? Det er åpenbart at problemet er globalt og må løses temmelig høyt oppe i det politiske systemet. Heldigvis kommer forfatteren med noen løsninger. Boken avsluttes med at du igjen har et visst håp om at det finnes muligheter til å løse krisen, og at vi ikke nødvendigvis er på vei tilbake til før-antibiotisk tid. I tillegg klarer forfatteren å få med hvor viktig bakteriene er for oss, og jeg tok meg selv i å lure på om mitt eget kjøkken kanskje er for sterilt og bakteriefritt for min egen helse?

Dermed er tittelen på et vis misvisende ettersom jeg for min del ønsket meg mer kunnskap om bakteriene og hvordan de virker på kroppen. Jeg vil heller ha en fredsavtale med dem snarere enn kamp, hvis man skal bruke krigsretorikk.

Slik jeg ser det er dette en god oppsummering om antibiotikaresistens og hva den skyldes, samtidig som du får med deg en god del medisinsk historie på ferden. Du trenger ikke å kunne så mye om bakterier fra før for å ha glede av boken. Den

passer for alle, men jeg har et inderlig håp om at de som sitter med beslutningsmyndighet og forbindelser til internasjonal toppolitikk leser dette slik at de kan hindre antibiotikaresistens i å spre seg ytterligere.

Martiniussens skildring er velformulert og du får samtidig brukt hele følelsesspekteret fra sinne, motløshet, tristhet, men også håp og glede. Boka drøfter mange sider av tematikken. Ved å skrive gode intervjuer gir han oss innblikk i hva de som jobber tett på problemstillingen tenker. Det gjør også at jeg opplever boken som saklig og nøytral, til tross for at agendaen er nokså åpenbar. Dette er en av de bedre populærvitenskapelige bøkene jeg har lest. Anbefales!

Elina Melteig

Ugress – et vilt herbarium – Emil Korsmos klassiske plansjer

Liv Borgen: Ugress – et vilt herbarium – Emil Korsmos klassiske plansjer. Nasjonalbiblioteket, 2020, 191 sider. ISBN 978-827965-384-4. Pris 262 kr. (veil.)

De fleste nålevende botanikere kjenner helst Emil Korsmos legendariske ugrasplansjer som veggpynt på kontorer eller i boliger − eller de har vært hengt opp under botanikkforelesninger der detaljer om plantenes oppbygning skal undervises. Originalplansjene eller opptrykk har også vært til salgs. Men det er lenge siden det fullstendige settet av plansjer har vært tilgjengelig for publikum. Her kommer alle plansjene innbundet og nedskalert i ei håndterlig bok.

Hvem var Emil Korsmo? Dette skriver Liv Borgen utførlig om i åpningskapittelet, som bør leses før dere starter med de enkelte plansjene. Kortfattet: Korsmo ble i 1913, etter å ha utgitt bøker og artikler om ugras, ansatt som Landbruksdepartements statskonsulent i spørsmål omkring ugras. I 1920 ble han professor ved Landbrukshøgskolen. I 1913 begynte hans planmessige forsøksvirksomhet. Han fikk da benytte et stort areal i Botanisk hage på Tøyen i 15 år. Han skrev veldig mye om ugras og deres bekjempelse, men det som gjorde ham mest kjent er hans 90 ugrasplansjer beregnet på botanikere, gartnere, bønder, lærere og andre som trengte kunnskap om ugrasene i sitt yrke. Her ble vekta lagt ikke bare på synlige deler av plantene, men ikke minst på underjordiske organer og detaljer som blomster, frukter, frø, blad, skudd, frøplanter osv. Jordstengler og røtter – i flere etasjer – til f.eks. åkertistel, kveke og åkervindel er illustrert så livaktig at alle som har kjøkkenhage eller åker bør få mareritt av mindre. Emil Korsmo samarbeidet med tre kunstnere, først og fremst Knut Torkildsen Quelprud, om disse plansjene. Det ble brukt levende planter. Dette er nok en av årsakene til at plansjene ble utgitt i tilfeldig rekkefølge. De ble tegnet når det var mulig å få inn friskt materiale.

Korsmos egen definisjon av ugras er: «Ved ugræs forstaar man alle de paa dyrket mark optrædende planter, som man ikke tilsigter at have der» Kort og godt planter på feil sted. Det vil nok vise seg at Korsmos opprinnelige definisjon ikke helt sammenfaller med dagens.

Plansjene er presentert i samme rekkefølge som da de ble utgitt. Jeg kunne nok derfor tenkt meg et register, ikke bare en nummerert

innholdsfortegnelse. Og når jeg først kritiserer, stusser jeg også på bruk av trinær, vitenskapelig navnsetting, f.eks. åkersvinerot Stachys palustris palustris. Dette er regelen i zoologisk navnsetting, f.eks. vår variant av skjære Pica pica pica eller den grå varianten av kråke Corvus corone cornix. I botanisk navnsetting angir vi om det er underart subsp. eller varietet var. Årsaken er nok at Artsdatabanken konsekvent bruker zoologisk navnsetting, noe som er galt når det gjelder planter, sopp og alger.

Plansjene er nydelig gjengitt hva farger og kontrast angår. Formatet er tilstrekkelig til at plantene får breie seg på sidene, samtidig som detaljene ikke blir gnidrete. Forlag og trykkeri har gjort en formidabel jobb å gjengi disse vakre og lærerike illustrasjonene. Ved hvert sideoppslag har Liv Borgen skrevet en svært informerende tekst om botaniske egenskaper, utbredelse, betydning som ugras, og ikke minst hvordan vi kan bruke plantene som grønnsaker eller til annet. Dette er veldig kjærkomment fordi bruken av viltvoksende nytteplanter stadig tar seg opp og derfor vil gi plansjeverket en leserkrets ut over fagbotanikerne. Giftighet og allergiframkalling nevnes også. Dessuten gammel historikk der den er verdt å få med seg, men uten noe alternativt snikksnakk som dessverre lett kan snike seg inn i omtaler av ville nyttevekster. Er planta vært brukt i folkemedisinen, påpekes dette som saksopplysning.

Hvordan står det til med Korsmos opprinnelige ugrasdefinisjon i dag? De fleste, over halvparten, er fortsatt plagsomme. Dette gjelder spesielt dem med omfattende, flerårige, underjordiske organer, som brer seg både horisontalt og vertikalt, og der biter kan spire opp til nye individer, bl.a. åkertistel, høymol, åkervindel, russekål, ugrasklokke, skvallerkål, åkersnelle, kveke og mange flere. Også ettårige arter som kan ta opp mye plass og stjele mye næring fra jorda er problematiske, bl.a. meldestokk, kvassdå, alle hønsegrasene og linbendel. (Den siste er forresten presentert som åkerbendel, en sjelden underart, subsp, praevisa. Hvorfor ikke den vanlige fôrbendel subsp. sativa? Den er opprinnelig en fôrvekst, men kjennes mest som plagsomt hage- og åkerugras og er nok helst den som er avbildet. Eller enklest, presentere den som linbendel, underforstått alle underartene.) Så kommer de ettårige åkerugrasene som frørensing i dag har tatt knekken på: klinte, kornblomst, rugfaks, svimling, kornvalmue osv. Disse var ennå aktuelle på Korsmos tid, men er i dag botaniske rariteter, skulle de dukke opp på vegkanten eller skrotemarka. Men den ettårige flôghavre er fortsatt et problem og har til og med fått egen lov-forskrift. Mange andre ugras er også stort sett forvist fra åkeren, men vokser fortsatt bra i hager, parker og byer, slik som leppeblomstene korsknapp, rødtvetann og dauvnesle. En del planter som er giftige for dyr må også med blant ugrasene slik som engsoleie og særlig landøyda. Videre kommer planter som forringer beite: finnskjegg, sølvbunke, lyssiv, knappsiv. Men hvorfor ramsløk, sibirgrasløk og vill-løk? Er ikke dette supetrendy viltvoksende grønnsaker? Ja, for plantesankere på jakt etter den store smaken, men ikke for bøndene som misliker løksmak på melka når kyrne beiter ramsløk eller andre ville løkplanter. Derfor oppfattet Korsmo også disse som ugras; det var bøndene han tenkte på, ikke framtidas «hipstere". Planter som geitrams, hundekjeks, mjødurt og kvitbladtistel er også omtalt. Til tross for at de hører hjemme i vill norsk natur, kan de bli plagsomme om de innfinner seg på dyrka mark.

Noen av Korsmos ugras er til og med satt opp på Artsdatabankens norske rødliste, f.eks. den gamle grønnsakplanta og gårdstunveksten stolt henrik, ugraset åkerkrokhals og hekseplanta bulmeurt. Gadd vite hva Emil Korsmo hadde syntes om dette?

Til slutt vil jeg nevnte noen av de ugrasene som jeg etter hvert ser mindre av. Med hånda på hjertet, når så du siste gang åkersennep, åkerkål, åkerreddik, guldå, åkervortemelk eller blåmelde i åkeren? Når jeg tror at jeg finner åkerkål, er det forvilla raps, og «åkersennepen» er mest sannsynlig vinterkarse.

Konklusjonen er at det er utrolig verdifullt at Korsmos samlete ugrasplansjer igjen er blitt tilgjengelig og gjort enda mer interessante med velskrevet følgetekst. Det var på tide! Gratulasjon til Liv Borgen og Nasjonalbiblioteket for innsatsen.

Klaus Høiland

Fascinerende innsikt i plantenes indre!

Øyvind Hammer og Marte Holte Jørgensen. FLORA Norvegica Radiographica – Norske planter i røntgen Spartacus Forlag AS 2020 274 sider. ISBN 978-82-430-1270-7.

Forfatterne har selv gjort rede for det teknisk tidkrevende og kompliserte arbeidet det er, å røntgenfotografere levende planter i forrige nummeret av Biolog (2020 nr. 2, side 25-28). Zoologiske organismer – inkludert oss selv – visner ikke under prosessen, men det gjør vitterlig planter. Og når det trengs mange eksakt like bilder og lang eksponeringstid for å få den tilstrekkelige kontrast, er det nærmest et under at de 110 plansjene har blitt så klare og vakre!

Til hver av artene er det knyttet informasjon om kulturhistorie, bruk og ellers tallrike gode historier, der forfatterne har lagt vekt på kildekritikk (ikke en hver god historie er nødvendigvis en sann historie!). Det dokumenteres også mye språklig kompetanse – plantenes navn på en rekke språk gir faktisk interessant informasjon. Til tross for mer enn 50 år i faget har denne anmelder funnet – for henne – ny fascinerende informasjon om plantenes kultur- og natur-historie.

Forfatterne er klart kritiske til mye «alternativ medisin» som er knyttet til bruk av plantene, ikke minst gjelder dette homeopati. Etter den såkalte «C-skalaen» fortynner man med en faktor 100 for hver enhet. For slyngsøtvier (Solanum dulcamara), som gir det homeopatiske legemiddelet «Dulcamara», er uttrekket fra planten fortynnet med en faktor 1 med 60 nuller etter. Allerede etter 12 fortynninger, altså C=12, er det neppe flere atomer igjen av eventuelle virkestoffer fra søtvieren (og det er kanskje like bra siden planten beviselig er giftig!). Det homeopatiske middelet består altså av rent vann, men hevdes å være «virksomt mot åndelig forvirring, summing i hodet, kjøtthunger, … grønn avføring, seksuell opphisselse før menstruasjon, vorter og mange andre fæle ting». Men: Apotekene er forpliktet til å selge «Dulcamara», minner forfatterne oss om!

Språket er friskt – jeg klipper fra teksten til myrkongle «Tette ansamlinger av myrkongler på våte steder gir en følelse av dampende jungel og malaria. … Mange underlige og vakre planter fra denne familien er godt kjent for oss som stueplanter – før de nettbaserte betalingstjenestene var de faste inventar i alle bankfilialer, nå finner vi dem helst hos konsulentfirmaer og i offentlige kontorer. Fredsliljer, flamingoblomst, prikkblad, vindusblad, smaragdpalme. De gir oss alle sammen litt regnskogs -mystikk i potte for en hundrelapp eller to». Om liljekonvall meddeles det at «Der jomfru Marias tårer traff marken under Jesu kors, der spirte de aller første liljekonvallene. At liljekonvallen ikke vokser i Israel, er vel bare en bagatellmessig detalj». Og om lyssiv: Marg kunne brukes til veke i tranlamper. «Den supereffektive LED-lampen er så avgjort mer praktisk, men ikke like poetisk». Og når vi kommer til sivaks: «Thor Heyerdahl seilte ikke over Atlanteren i en sivbåt, for Ra var nemlig en starrbåt»! Om erteplantene: «Men noen planter lærte seg å fiksere nitrogen mange millioner år før Birkeland [og Eyde]. Eller rettere sagt, de skaffet seg små venner [bakterier] som gjorde jobben. … Bruk av slik biologisk nitrogenfiksering i stedet for forurensende kunstgjødsel er viktig i økologisk jordbruk». Om markjordbær som ikke et bær, ei heller en frukt, og einerbæret som faktisk er en modifisert kongle, skriver forfatterne: «At fagfolk trenger en eksakt terminologi, er lett å forstå, og botanikerne må gjerne kalle jordbær for en falsk frukt, men enerett på definisjoner har de ikke. La oss frimodig fortsette å kalle jordbær for jordbær og ikke jordfalskfrukt!».

Ved siden av godt skrevet tekst og mye interessant stoff er bildene et kapitel for seg selv. Jeg har forelagt bildene i boka for en kunstinteressert kjenning som hevder at mange av plansjene kunne fortjene utstillingsplass i et kunstgalleri. Han lot seg spesielt fascinere av plansje XXII – Hjertegras, LXXIII – Engsmelle og LXXX – Strandvindel og XLIV – Ryn-

Figur 1. Røntgenfotografier av tre arter: A. Akeleie (Aquilegia vulgaris), B. Lintorskemunn (Linaria vulgaris), C. Tyrihjelm (Aconitum lycoctonum), som alle har utviklet såkalte «nektarsporer». I A. og B. produseres nektar fra celler i selve utposnings vegg, og nektaren samles i bunnen posen (kjennes igjen på mørk farge); i C. er det utviklet et eget organ (sannsynligvis et omdannet blomsterdekkblad) som produserer nektar.

kerose (som for øvrig pryder forsiden av forrige nummer av Biolog – i og for seg uønsket i norsk flora, men vakker er den!)

Er det da ingenting å kritisere ved verket? Generasjonsveksling hos planter er komplisert, men når det skrives «I pollenkappene produseres pollen. Plantenes sædceller om du vil», synes jeg forenklingen er i overkant. Pollen er mikrosporer som inneholder hannlige gameter. Ellers savner jeg litt mer botanisk forklaring til bildene. Som eksempel viser Figur 1 tre arter der blomstene har utviklet «nektarsporer». Med «røntgensynet» som nå er oss åpenbart, kan det vises at hos akeleie og lintorskemunn produseres nektar, som samles i bunnen av sporen (mørkfarget), direkte fra celler i sporeveggen, mens hos tyrihjelm er det utviklet et eget organ inni nektarsporen (sannsynligvis et omdannet blomsterdekkblad) som produserer nektar. I det hele avdekkes det en rekke blomsterdetaljer som ville gi fin bakgrunn for å diskutere pollineringsbiologi nærmere. Når det gjelder flekkmarihand inneholder teksten mer human erotikk en orkideblomstens helt spesielle tilpasning til pollinering. Og tilsvarende for sverdlilje, der teksten utnyttes til å skrive om Ronald Fischer og diskriminant-analyse, ikke plantens særegne egenskaper når det gjelder pollinering. For hårfrytle rapporteres det at planten ble brukt for å tidfeste når kyr kunne slippes på beite, men ingenting om blomsten som er en forminsket liljeblomst med spesielle tilpasninger til vindpollinering. Slike plansjer ville det være gull verdt å kunne bruke i botanikkundervisningen og burde vært utnyttet bedre i boka. Kanskje jeg kunne foreslå en oppfølger som fokuserte på nettopp på pollinering og kanskje også på frøspredning?

Forfatternes intensjon er, ifølge dem selv, «å gi leseren, er en uhemmet feiring av plantenes mangfold, skjønnhet og betydning for mennesket». Det har de virkelig oppnådd!

Inger Nordal

Fabelaktige nærbilder fra smådyrenes verden

Jannicke Wiik-Nielsen, Ole Mathismoen og Dag O. Hessen: Tett på insekter og småkryp. Fontini forlag 2020. 136 s. Stort format. ISBN 978-82-8373-088-3.

Ved hjelp av skanning-elektronmikroskopet dukker vi her inn i smådyrenes verden. Et nærportrett av hjortelusflua pryder forsiden. Innover i boka står du etter hvert ansikt til ansikt med fluer, biller, maur, sommerfugler, edderkopper og andre smådyr. Selv for garvede entomologer er dette en fascinerende reise. Men i tillegg presenteres nydelige detaljbilder av øyne, munndeler eller andre kroppsdeler. Hvem kunne ane at loppas ørsmå antenner i tre tusen gangers forstørrelse har slike underlige, men vakre detaljer? Eller at skrukketrollets sensorer på ryggen ser ut som små blomster, bare man får dem forstørret ti tusen ganger? Elektronmikroskopet forutsetter at det man skal fotografere dekkes med et tynt lag av metall, og bildene blir i svart/hvitt med gråtoner. Her i boka er visse deler, som for eksempel øyne eller snabel, kunstig fargelagt for å fremheve visse detaljer. Det fungerer meget bra. Jeg blir slått av at selv på de største forstørrelsene aner du enda flere detaljer. Det ser ut til at du kan reise innover i smådyras verden nesten i det uendelige og hele tiden finne nye sanseorganer og nye detaljer. Et bilde man ikke glemmer er tuppen av stikkemyggens snabel. Her finnes følehår og sanseceller for å finne en passende blodåre. Andre deler skjærer hull og holder såret åpent. Endelig har tuppen en nål som gjør at blodet kan strømme inn i snabelen – samtidig som det skilles ut et stoff som hindrer blodet i å stivne. Tenk om man kunne intervjue en mygg og fått vite hvordan den opplever verden?

For amatører er boka en virkelig døråpner til smådyrenes verden. Ikke bare utseende og detaljer, men også dyrenes funksjoner. Ispedd mellom alle nærbildene finnes tekster om evolusjon, utvikling fra larve til voksen, pollinering osv. Dette er både en bildebok og en fagbok. Bildene bærer boka, og tekstene er relativt knappe, men informative. Spesielle poenger er presentert i rundinger. Det fungerer.

Selv er jeg litt motstander av å gå for langt i å «menneskeliggjøre» insektenes verden. Stikkemyggen betegnes som verdens farligste dame, og det påpekes at det er ikke likestilling blant stikkemygg. Biller er naturens ryddekorps, bier har barnevakter, blomsterflua har kledd seg ut som veps, maur har gravlunder, en del av dem driver dank, og bladlus er kickboksere. Kanskje det hadde virket vel så fascinerende å presentere slike fenomener som resultater av langvarig evolusjon? Samtidig ser jeg humoren i at edderkoppen må holde orden i sysakene, når den har syv ulike silketråder!

Bakerst er en fin redegjøring for hvordan bildene er blitt tatt. Mange gode hjelpere takkes også.

Noe pirk kan man alltids lete seg frem til, men ikke mye synes jeg. Når verdens største sommerfugl nevnes er det ikke den som avbildes ved siden av – heller ikke når en av verdens minste sommerfugler omtales. Insektenes antenner fungerer vel ikke som våre neser, det sies at insekter og krepsdyr har radarnese, bier blir neppe yngre av å spise visse stoffer, og er virkelig nyfødte bladlus allerede gravide – eller fødes de med egganlegg?

Totalinntrykk: Et stort GRATULERER. Denne boka vil bidra ytterligere til å styrke forståelsen for insektenes verden, for deres økologiske funksjoner, og for at vi må behandle dem på en mye mer respektfull måte.

Sigmund Hågvar

Et stille rop om havet

Et hav av muligheter. Hva skal vi leve av etter oljen? Forfatter: Henning Røed. Utgiver: Humanist forlag, 2020.

Alle som lever i dette landet bør kunne noe om fisk. Dette påpekes av forfatteren i denne lille, men innholdsrike boken. Han roper stillferdig et varsko til oss alle om at vi ikke har vært flinke nok til å ta vare på havet vårt. Vi synes å ta for gitt de enorme ressursene som ligger like utenfor stuedøra vår, og som har lagt grunnlagte for at folk har kunnet leve i dette merkelig landet så lenge.

Først et lite varsel. Jeg er mer en gjennomsnittlig interessert i fisk og andre ressurser i vann. Dessuten er jeg og forfatteren nesten like gamle, og tok vår biologiutdannelse på samme sted og til samme tid. Men våre veier tok deretter ulike retninger. De ulike veiene Henning Røed har vandret kommer tydelig fram i denne boken, og personlige fortelling fra hans vei gjennom (arbeids)livet setter farge på de historiene han forteller i denne boken.

Om forfatteren

Henning Røed bor i dag i Oslo, og studerte marinbiologi ved Universitetet i Oslo tidlig på 1980-tallet. Etter studiene har han arbeidet med hav, enten det er fisk, fiskeoppdrett, eller klima og miljø. Han har arbeidet i ulike deler av forvaltningsapparatet og i Verden naturfond. Han har derfor erfaring fra flere sider av bordet. Nå skriver han bøker og formidler kunnskap om havet til både liten og stor. Og slik bidrar han i samfunnsdebatten om hva vi gjør, bør gjøre og ikke bør gjøre med havet.

Om boken

Denne lettleste boken er inndelt i 10 kapitler som følger mer eller mindre logisk etter hverandre. Det første kapitlet er naturlig nok kalt Introduksjon. Første setning setter en tydelig ramme for boken: «Oljealderen går mot sin slutt, og et viktig spørsmål er hva vi nordmenn skal leve av i fremtiden». Han svarer selv raskt på dette spørsmålet, allerede i neste setning. Vi skal leve av fisk og annen sjømat, slik vi egentlig alltid har gjort. Resten av boken begrunner hvorfor det må være slik, og hvilke utfordringer som ligger foran oss.

I de neste kapitlene bruker han en del plass på blant annet å lære oss litt historie. Han bruker utvalgte tema til å gjøre dette, med fokus på torsk, sild, lodde og laks. Han forteller oss om hvordan tørrfisk ble og har vært en viktig (den viktigste?) kilden til mat og rikdom gjennom historien. Vi har nå kun et lite intermesso der oljen er viktigere. Han forteller også historien om de litt mer uforutsigbare sildefiskeriene, om den vanskelig lodda, og om nykommeren – lakseoppdrettet.

Disse temaene omhandles i sine egne kapitler, der både mye interessant historie og mye grunnleggende biologi forklares for oss. Spesielt historien om utviklingen av de ulike fiskeriene, og forvaltningen av disse, er viktig lesning. Vi har så lett for å glemme historien, og slik mister vi perspektiv og mangler forståelse av hva som har skjedd før. Historien har en tendens til å forfølge oss − da er det viktig å forstå den.

Et poeng som nevnes i boken er hvordan forskning og forvaltning har endret fokus over tid. Hva er målet med forskningen, og hva er målet med forvaltningen? Ordet bærekraft er også relativt nytt i denne sammenhengen. Videre var det tidligere en utbredt oppfatning at det store havet var nesten uuttømmelig og det lille mennesket kunne ikke påvirke det i noen grad. Det gikk lang tid før man forstod at − jo da − vi kan påvirke også havet på mange måter. Vi påvirker til og med klimaet.

Torsken -gullet vårt

Røeds omtale er torsken og torskefiskeriene er omfattende og tanke-

vekkende. Han får fram hvordan forvaltningen av skreien, som i dag synes å være en stor suksesshistorie, slett ikke var en suksess i starten. Og forvaltning av havets ressurser er noe vi har startet med i relativt ny tid. I dag ser det ut til at den viktigste bestanden som gyter langs kysten vår på ettervinteren og vokser seg stor i Barentshavet, har en trygg framtid. Forvaltningen og politikerne høre stort sett på forskerne, og samarbeidet fungerer ofte greit på tvers av landegrenser. Men det er faktisk noen skjær i sjøen også for forvaltningen av skreien. Langs kysten vår, inne i fjordene, gyter andre bestander av torsk − kysttorsken. Denne (disse; det er mange separate bestander) går det dårligere med. Kysttorsken i nord fanges sammen med skreien, og det er vanskelig å skille disse bestandene fra hverandre på utseende og størrelse. Siden torsken bytter litt gyteplass fra år til år, så er det vanskelig å bruke geografi til å lage ulike beskatningsregler.

Forvaltningen av kysttorsken, ikke bare bestanden i nord, er et sorgens kapittel. Dette påpekes også av forfatterne. Her har Norge glemt seg; vi veit altfor lite om de ulike lokale torskebestandene. Det har blant annet ført til at torsken langs Skagerrak-kysten måtte fredes etter mange års nedgang. Myndighetene har fokusert innsats på de store, økonomisk viktige, bestandene og latt resten av fiskeressursene i stikken. Det gjelder kysttorsken, brislingen, leppefiskene, for ikke å snakke om hummeren (selv om det har fått noe mer oppmerksomhet de siste årene).

Når det gjelder kysttorsken i nord spesielt, så kan forvaltningen her blir et problem for eksporten av skreien. Det finnes flere internasjonale sertifiseringsordninger for fisk og andre produkter fra havet, viktigst er sertifiseringen til Marine Stewardship Council (MSC). Dersom skreien skal kunne få de beste prisene må bestanden sertifiseres som en bestand som beskattes på en bærekraftig måte. Dersom kysttorsken blir for hardt beskattet i prosessen (Lofotfisket) så mister skreien sin MSC-sertifisering. Der er vi faktisk nesten nå. Vår fiskeriminister (hva heter han nå igjen, der han er gjemt i næringsdepartementet?), må ta skikkelig tak for at dette skal gå bra.

Våre nye husdyr

Forfatteren forteller med innlevelse om hvordan laksen har blitt vårt nye husdyr. Lakseoppdrett har vokst seg til en stor og innbringende næring som følge av store private investeringer godt hjulpet av statlig tilrettelegging og forskning. Inntjeningen er stor, men næringen har også klart å skaffe seg mange uvenner med sin framferd. Det er konflikter om bruk av arealer langs kysten, forurensning som skyldes utslippene fra millioner av fisk (fòrspill, avføring, medikamenter, plastikk, etc.). I tillegg fungerer de åpne merdene som oppdrettsanlegg også for parasitter som lakselus; noe som fører til konflikt med forvaltningen av de ville laksefiskbestandene (laks, sjøørret og sjørøye). Mye fisk rømmer også, og endel av disse vandrer opp i elvene våre. Det er mange brukergrupper og interessenter, og det er mange konfliktlinjer å følge i dette feltet. Dette området vil gi grunnlag for et utall studier i samfunnsfagene framover. Næringen har nå blitt så stor at den «nesten» kan gjøre som den vil. Hvorfor ikke ta skikkelig tak og gjøre næringen bærekraftig og framtidsrettet når det går så det griner?

Et stille rop

Forfatteren er stillferdig, men han er også fortørnet. Han mener at norske politikere og forvaltere ikke forstår hva som står på spill med ressursene våre. Fiskekvotene konsentreres på færre og færre hender; det blir vanskelig for ungdom langs kysten å komme inn i næringen. Kvoter selges for millioner. Store konsern overtar. Er det bærekraftig? Ødelegger vi vårt forhold til havet og ressursene ved at den lokale kystbefolkningen mer og mer avskjæres adgangen til ressursene. Forfatteren er bekymret, og den bekymringen deles av undertegnede og sikkert mange andre også. Men er det slik også her at makta rår? Likevel, det er fortsatt håp. Forfatteren skisserer sitt håp i en kort Epilog.

Noe småpirk.

Boken inneholder så mange interessant navn og tema at en indeks på slutten hadde vært nyttig. Det er mange noter og kilder, men et stikkord- og navneregister hadde forenklet lesningen.

Og så tok jeg forfatteren i en feil! Feilen kan tilgis, men dog. Lodda er ikke lenger klassifisert som en laksefisk. I gamle dager, da både han og jeg studerte biologi, så var lodda og laksen plassert i samme familie – laksefamilien innen orden laksefisker. Slik er det ikke lenger. Lodda er faktisk nå plassert i loddefamilien innen orden krøklefisker!

En siste melding.

Les boken og bli interessert i havet og det som finnes der. Bry deg om hvordan vi forvalter disse ressursene. Havet trenger deg! Og spesielt synes jeg alle som har politisk ansvar for havet og ressursene der bør lese boken og gruble litt over de tankekors som stilles til skue.

Av Asbjørn Vøllestad, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.

Ditt bidrag til Biolog

Det foregår mye spennende innen norsk biologi. Norsk Biologforening ønsker å formidle og informere om dette på tvers av fagmiljøene. Har du skrivekløe eller ideer til hva vi kan formidle gjennom Biolog? Nøl ikke, vi trenger nettopp din hjelp!

Rettningslinjer for forfattere i Biolog

Biolog trykker populærvitenskapelige artikler, kronikker, diskusjonsinnlegg og små notiser innen alle biologiske disipliner, inkludert aktuelle saker angående undervisning og formidling. Artiklene skrives på norsk og bør være forståelige for personer med litt biologisk bakgrunn. Unngå utstrakt bruk av fremmedord og vanskelige faguttrykk, hvis de ikke blir forklart. En artikkel bør normalt ikke overskride 6 trykte sider, dvs. 3000 – 3700 ord pluss tabeller og figurer. Manus sendes til post@bio.no. Manus består av følgende deler: 1. Overskrift; 2. Forfatterens navn og adresse; 3. Ingress; 4. Selve artikkelen med mellomtitler; 5. Litteraturliste; 6. Tabeller; 7. Tekst til illustrasjonene. Ingress. Artikkelen bør ha en ingress som fanger leserens oppmerksomhet og inneholde noen hovedpunkter. Ingressen bør ikke ha mer enn 60 ord. Unngå forkortelser og kjemiske formeler her. Mellomtitler bør brukes for å markere større avsnitt i teksten. Litteraturlisten bør gjøres så kort som mulig, og helst bare inneholde spesielt sentrale og viktige referanser, som gir videre innpass i fagområdet. Fotnoter bør unngås eller begrenses til et minimum. Illustrasjoner. Fotografier sendes som filer på jpg-format. Unngå å sette tekst i bilde-filene. Dette gjøres best i vår redaksjon. Hvis illustrasjonene ligger i selve selve worddokumentet, må vi ha dem som egne filer i tillegg. Husk at bildet og bildeteksten skal kunne leses uavhengig av brødteksten. Tegninger og diagrammer må ha tilstrekkelig strektykkelse til å tåle forminskelse. Bokstaver og tegn må ikke være for små. Tegninger og diagrammer kan leveres som pdf- eller et annet format som egner seg (ikke jpg). Illustrasjoner fra bøker og artikler, må klareres med fotograf/ tegner før trykking. Illustratørens navn og hvor den er hentet fra, må oppgis. Dobbeltpublisering. Artikler i Biolog skal ikke være publisert tidligere. I sjeldne tilfeller gjøres det unntak. Diskuter dette i så fall med redaksjonen. Honorar. Vi kan dessverre ikke betale honorar for bidrag. Vi lager heller ikke særtrykk, men vi sender deg gjerne noen ekstra eksemplarer av bladet med artikkelen din. Er det noe du lurer på, kan du kontakte BIO på epost: post@bio.no eller telefon 92689795

Biopodden

Underholdene og lærerik podcast om biologien rundt oss

Vi lever i biologiens tidsalder. Med pandemi, klimaendringer og CRISPR-teknologi er biologien som fagfelt i oppsving, både med tanke på å forstå verdens største problemer – og å løse dem. I biopodden dykker Vilde Olsson Lalun og Elina Melteig inn i forskningslitteraturen for å få svar. Biopodden formidler vanskelige temaer på en lettfattelig måte. Her er det mye latter og mye å lære. Biopodden utgis av tidsskriftet Biolog.