Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder Eline og Sigmund Hågvar

Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder

Eline og Sigmund Hågvar

Artikkelen, fra Aftenposten 5. januar 1972, gjengitt på neste side, gir anledning til noen refleksjoner – 48 år senere. Som nyutdannete økologer (og naturvernere) syntes vi den gang at vi måtte reagere på følgende påstander i Aftenposten:

• at naturvernere stort sett mangler naturvitenskapelig bakgrunn. • at naturvernerne ikke våger å definere ordet økologi. • at naturvernhysteriet er et internasjonalt fenomen og problem. • at det eksisterer en spesielt farlig naturvernpest som sprer seg som en farsott og som spesielt våre politikere har liten motstandskraft overfor.

Vi var blant de første zoologikullene som fikk undervisning i økologi, med Odum som lærebok og bl.a. Ivar Mysterud som entusiastisk lærer. Mange av de økologiske problemene vi ser i dag var allerede kjent den gangen, men økologer ble ofte kritisert for å være «dommedagsprofeter».

Tiden for 50 år siden var en brytningstid for naturvernet. Det kjempet seg fram tross mye motstand. Rachel Carsons bok «Silent spring» i 1962 (på norsk året etter, som «Den tause våren») skapte oppmerksomhet og debatt over hele verden. Også her i Norge var det steile fronter når det gjaldt bruken av sprøytemidler i landbruket. Professor Ragnhild Sundby på Ås var på mange måter Norges Rachel Carson, uredd og kunnskapsrik. Etter hvert var ulike miljøproblemer blitt så åpenbare at 1970 ble øremerket som det europeiske naturvernåret. Det var en suksess, med masse arrangementer, men med en mørk undertone.

To år senere – i 1972 – arrangerte FN den første globale miljøkonferansen i Stockholm. Og i Oslo åpnet verdens første miljøverndepartement. Ministeren, botanikeren og AP-politikeren Olav Gjærevoll, var en pionér. Men det skulle fremdeles være både vekst og vern – slik partiets politikk fremdeles er.

Dagens miljøpolitikk? Mye er oppnådd, men problemene vokser på flere felt hurtigere enn tiltakene. Etter vår mening går mye feil vei. Den viktige arealforvaltningen er tatt ut av klima-og miljødepartementet (og ordet vern er for lengst borte), og fylkesmennene får ikke lov til å påse at kommunene følger opp nasjonale og internasjonale miljøvernmål. For kommunene vet visst best selv, enten det gjelder strandsone, scooterkjøring på snø og på vann, eller nedbygging av fjellskogen med hyttebyer.

Den aller største utfordringen i dag er at miljøproblemene er blitt globale. Klimabrølet har gjallet mot myndighetene i mange land. Det at unge mennesker bryr seg, gir håp. Når lederne ikke leder, må trykket komme nedenfra. Men vi mangler et biomangfoldbrøl. Det å formidle at naturens mangfold og funksjoner må opprettholdes, er kanskje økologenes hovedoppgave i dag. I klasserommene, i vennegruppen, på jobben, i partiene, og blant lederne. Det er blitt ansvarsfullt å være biolog.

Artikkelforfatterne i 1968. Ikke så langt unna januar 1972, da artikkelen i Aftenposten sto på trykk.

Vi henviser til Advokat Kristofer Almås’ artikkel i Aftenposten av 27/12 under overskriften: «Menneskevern mot naturvernere», og vil gjerne få bemerke følgende:

Selve overskriften er meget uheldig formulert, da Almås på slutten av sin artikkel tydeligvis er for saklig og faglig begrunnet naturvern. Artikkelen inneholder imidlertid en del løse påstander og synspunkter som fortjener en kommentar.

Påstanden om at de som representerer naturvernet stort sett mangler naturvitenskapelig bakgrunn bør dokumenteres og presiseres. Det finnes nemlig en god del økologisk utdannede biologer som engasjerer seg aktivt i dagens miljøverndebatt.

At forstkandidatene sammen med de øvrige kandidatene fra NLH praktisk talt er den eneste akademikergruppen i Norge med en viss økologisk utdannelse, er en feilaktig påstand. Det undervises i dag langt grundigere i generell økologi ved Universitetene enn ved NLH. Videre er en påstand om at naturvernerne ikke våger å definere ordet økologi galt, da dette begrepet utallige ganger er forklart og definert i artikler og debatter som dreier seg om naturvern.

Angående Almås rosende omtale av Borlaugs kronikk i Aftenposten av 18/12, vil vi bemerke av mange av Borlaugs synspunkter er sterkt omstridt blant biologisk utdannede økologer. Borlaug er opptatt av dagens prekære matsituasjon og hvordan vi i dag skal redde folk fra sultkatastrofer. Hans politikk er lite fremtidsrettet og bærere preg av manglende økologisk innsikt.

«Naturvernhysteriet er et internasjonalt fenomen og problem», skriver Ålmås. En slik setning tyder på at han egentlig ikke har innsett problemenes dybde og alvor. At det eksister et internasjonalt naturvernhysteri er dessuten etter vår mening fullstendig galt. Det som karakteriserer dagens situasjon er at vi står overfor en rekke global kriser som allmenheten er alt for lite engasjert i og som ofte bagatelliseres.

Formuleringer som at det eksisterer en ekstremt farlig naturvernpest som sprer seg som en farsott og som spesielt våre politikkere har liten motstandskraft ovenfor, er både uheldig for naturvernsaken og direkte gale. Det å skape en folkeopinion og å påvirke våre politikere til aktivt naturvernarbeide er en prosess som går altfor langsomt i forhold til problemenes økende alvor. Det er nettopp typisk for dagens situasjon at våre folkevalgte fremdeles prioritere økonomiske og materielle oppgaver foran miljøvernarbeidet. Vi er dypt uenige i at pressgrupper er uhyre farlige for vårt demokrati. Tvert om mener vi slike pressgrupper er det beste tegn på at demokratiet ikke er dødt, men består av aktive selvstendig tenkende samfunnsborgere. Som eksempel på en uheldige pressgruppe påstår Almås at naturvernsaken i vesentlig grad har bidratt til å stoppe boligbyggingen i hele Oslo-området og at den også i høy grad har medvirket til å bremse ned og stoppe distriktsutbyggingen. – For det første savner vi dokumentasjon for disse påstandene. For det andre er det nå på høy tid at man legger mere arbeide og plan i hvordan utbyggingen av byområder og andre landsdeler skal foregå, så ikke veksten skjer uhemmet uten at man tar hensyn til moderne naturvern og humanøkologi.

Når det gjelder opprettelsen av et miljøverndepartement, er vi enige med Almås i at oppbyggingen og virkemåten på forhånd må være nøye gjennomtenkt. Departementet må praktisere politisk nytenkning og ha nær kontakt med våre fremste økologer. Blant annet må kortsiktige økonomiske interesser vike for en mere langsiktig ressursforvalting.

Almås primære hensikt har kanskje vært å peke på uheldige utslag med naturvernarbeidet. Vi mener imidlertid at hans presentasjonsform kan stille hele naturvernarbeidet som sådan i miskreditt blant folk. Det hjelper lite at han ror seg noe inn på slutten.