Fra økologiens barndom til økologiens tidsalder Eline og Sigmund Hågvar
Artikkelen, fra Aftenposten 5. januar 1972, gjengitt på neste side, gir anledning til noen refleksjoner – 48 år senere. Som nyutdannete økologer (og naturvernere) syntes vi den gang at vi måtte reagere på følgende påstander i Aftenposten: •
at naturvernere stort sett mangler naturvitenskapelig bakgrunn. • at naturvernerne ikke våger å definere ordet økologi. • at naturvernhysteriet er et internasjonalt fenomen og problem. • at det eksisterer en spesielt farlig naturvernpest som sprer seg som en farsott og som spesielt våre politikere har liten motstandskraft overfor. Vi var blant de første zoologi- kullene som fikk undervisning i økologi, med Odum som lærebok og bl.a. Ivar Mysterud som entusiastisk lærer. Mange av de økologiske problemene vi ser i dag var allerede kjent den gangen, men økologer ble ofte kritisert for å være «domme dagsprofeter». Tiden for 50 år siden var en brytningstid for naturvernet. Det kjempet seg fram tross mye motstand. Rachel Carsons bok «Silent spring» i 1962 (på norsk året etter, som «Den tause våren») skapte oppmerksomhet og debatt over hele verden. Også her i Norge var det steile fronter når det gjaldt bruken av sprøytemidler i landbruket. Professor Ragnhild
28
Biolog, nr. 3 2020
Sundby på Ås var på mange måter Norges Rachel Carson, uredd og kunnskapsrik. Etter hvert var ulike miljøproblemer blitt så åpenbare at 1970 ble øremerket som det europeiske naturvernåret. Det var en suksess, med masse arrangementer, men med en mørk undertone. To år senere – i 1972 – arrangerte FN den første globale miljøkonferansen i Stockholm. Og i Oslo åpnet verdens første miljøverndepartement. Ministeren, botanikeren og AP-politikeren Olav Gjærevoll, var en pionér. Men det skulle fremdeles være både vekst og vern – slik partiets politikk fremdeles er. Dagens miljøpolitikk? Mye er oppnådd, men problemene vokser på flere felt hurtigere enn tiltakene. Etter vår mening går mye feil vei. Den viktige arealforvaltningen er tatt ut av klima-og miljødepartementet (og ordet vern er for lengst borte), og fylkesmennene får ikke lov til å påse at kommunene følger opp nasjonale og internasjonale miljøvernmål. For kommunene vet visst best selv, enten det gjelder strandsone, scooterkjøring på snø og på vann, eller nedbygging av fjellskogen med hyttebyer. Den aller største utfordringen i dag er at miljøproblemene er blitt globale. Klimabrølet har gjallet mot myndighetene i mange land. Det at unge mennesker bryr seg, gir håp. Når lederne ikke leder, må trykket komme nedenfra. Men vi mangler et biomangfoldbrøl. Det å formidle at naturens mangfold og funksjoner må opprettholdes, er kanskje økologenes hovedoppgave i dag. I klasserommene, i vennegruppen, på jobben, i partiene, og blant lederne. Det er blitt ansvarsfullt å være biolog.
Artikkelforfatterne i 1968. Ikke så langt unna januar 1972, da artikkelen i Aftenposten sto på trykk.
