Kontinuitetsskog i Skotjern fjell naturreservat Bård Øyvind Bredesen og Øystein Røsok

Kontinuitetsskog i Skotjernfjell naturreservat

Kontinuitetsskog i Skotjernfjell

Biologisk gammel skog er levested for mange truede arter. Dette skyldes at gammelskogen har kvaliteter som blir mangelvare når store deler av skoglandskapet drives intensivt og raskt endrer karakter. Det skjer endringer i den gamle kontinuitetsskogen også, men endringene skjer over lengre tid og i liten skala. Bildene i denne artikkelen dokumenterer hvilke endringer som skjer og hvor lang tid endringene tar.

Bård Øyvind Bredesen og Øystein Røsok

Bildetekst: I løpet av 25 år har det skjedd så store endringer at dette stedet i skogen nesten ikke er til å kjenne igjen (samt at bekkesiget var ganske tørt når bildet ble tatt i 2017). Den store grana til høyre i bildet har brukket og står igjen som en over 2 meter høystubbe, mens stokken har lagt seg over bekkesiget. Denne ganske ferske lågen skjuler delvis stammen lenger bak, som i løpet av 25 år har blitt helt mosedekt. Den sterkt nedbrutte stokken mellom bekkesiget og den store grana til høyre i bildet er blitt så nedbrutt og dekket av mose, at den ikke synes lenger. Smågraner som har spiret på lægeret (kadaverforyngelse) viser imidlertid hvor lågen har ligget.

Kvaliteter som mangler i mesteparten av skoglandskapet er store mengder død ved i flere nedbrytningsstadier, gamle trær og et stabilt tresjikt som hindrer uttørking. Gammelskogen kan opprettholde slike kvaliteter over lange tidsrom, noe som betyr at sjeldne og kravstore arter får god tid til å etablere seg her og spre seg videre. Typiske eksempler på truede arter i slike miljøer er flere arter vedboende sopp knyttet til ulike kvaliteter av død ved og hengelav knyttet til stabilt høy luftfuktighet. En av de mest kjente vedboende soppartene knyttet til kontinuitetsmiljøer av granskog er lappkjuke Amylocystis lapponica. Den ble påvist i Skotjernfjell da området ble undersøkt av biologer første gang i 1992. I dag huser området fortsatt den største kjente lokaliteten for lappkjuke i Norge, takket være den kontinuerlige tilgangen på store mengder død ved av riktig kvalitet.

Men hvor raskt kan man se endringer i skogen? I gammel naturskog av gran er det sannsynligvis mulig å «se tilbake» 3 – 400 år i tid. Selv om Norges og Nord-Europas eldste gran ble anslått til å være 532 år i 2012 (Castagneri m.fl. 2012), er mer normale biologiske maksimalaldre på norske grantrær 150-300 år, avhengig av vekstforhold. I Skotjernfjell

2017

1992

Den største stokken, som ligger ganske nær bakken, har blitt mye mer nedbrutt på 25 år. Her har rødrandkjuke etablert seg, en sopp som sannsynligvis bidrar til rask nedbrytning. I forgrunnen ser man også et par nye stammer som har falt. Smågranene som vokser på mange gamle stokker (kadaverforyngelse) har blitt noe høyere, men er fremdeles blant skogens undertrykte gamlinger (Hågvar og Tveite 2011). Etter at flere trær har falt og sluppet inn mer lys, vil de nok strekke seg. Noen få nye graner har allerede spiret. En kåte har forøvrig blitt mye større.

2017

1992

Den tykkeste stokken (nederst), som ligger ganske luftig, ser knapt ut til å ha endret seg på 25 år. Her har svartsonekjuke etablert seg, noe som sannsynligvis har redusert nedbrytningshastigheten sammenlignet med stokker der andre vedlevende sopparter har fått dominere. Smågranene som vokser på stammen (kadaverforyngelse) har heller ikke blitt nevneverdig høyere, men det har etablert seg en ny liten gran. Stammen som ligge oppå, som hadde falt for kort tid siden da det første bildet ble tatt, har på den annen side blitt tydelig mer nedbrutt og dekkes nå i stor grad av mose. I dette miljøet har det ikke falt ned noen trær på 25 år, noe som medfører at lys og fuktighetsforhold i liten grad er endret. Skogmiljøet her har i liten grad endret seg – prosessene i skogen går sakte.

er det målt aldre på levende graner godt over 200 år. Når slike trær er mette av dage, og faller over ende i naturskogen, kan de ligge som synlige læger i ca. 100 år (Storaunet og Rolstad 2002) før de er fullstendig nedbrutt. Ut fra dagens skogbilde, er det derfor oftest umulig å si hvordan skogen på en granskoglokalitet var for mer enn 400 år siden, eller om det var skog her i det hele tatt da. Men hvis skogen er endel yngre kan man ofte se om det har skjedd omfattende hogstinngrep eller andre storskala hendelser. Rester etter gamle kull-lag og pollen i jordlagene kan imidlertid fortelle forskerne om tidligere historie for den enkelte skoglokalitet.

I løpet av et kvart hundre år kan endringene i skogbildet i en kontinuitetsskog være tydelige (se bilder). Men dette er på elementnivå, dvs. det enkelte tre, den enkelte stokk. På bestandsnivå er endringene ubetydelige. Skogen er fortsatt gammel, flersjiktet, og har store mengder død ved. Det er nettopp denne stabiliteten som kjennetegner skog med høy kontinuitet, og som gjør at arter knyttet til bestemte kvaliteter kan få oppfylt sine krav til livsmiljø gjennom mange generasjoner.

Den mest urørte delen av Skotjernfjell ble vernet som naturreservat i 2002. I 2017 ble reservatet vesentlig utvidet, og slått sammen med Snellingsrøysene naturreservat, og dekker nå et areal på mer enn 10 km2. I verneformålet heter det For å bevare partier med urskogpreg og store og sammenhengende gammelskogområder med gode forekomster av truet og sjelden sopp- og lavflora knyttet til høy kontinuitet i skogbildet, slik som den største kjente norske populasjonen av lappkjuke og forekomster av storporet flammekjuke og huldrestry (lovdata).

NIBIO har siden 1998 dokumentert endringer i norske landskap i sitt prosjekt «Tilbakeblikk» (http://www. tilbakeblikk.no/). I den grad endringer i lokaliteter med skog omfattes av prosjektet, er det oftest gjengroing av kulturlandskap som er dokumentert. De langsomme, gradvise småskala endringene som er typiske for naturskogen, og som er selve forutset-

Lappkjuke Amylocystis lapponica. Bildet er fra Skotjernfjell, den største lokaliteten for denne soppen i Norge. Foto Bård Bredesen. Kontinuitetsskog er betegnelse på en skogtilstand med fravær av katastrofeaktige hendelser som skogbrann, omfattende vindfellinger, massive insektangrep eller flatehogst over flere tregenerasjoner (Nilsson mfl. 1995). I kontinuitetsmiljøene foregår det likevel fortsatt en dynamikk på liten skala. Trær blir eldre og dør, død ved brytes ned og inngår etter hvert i skogens humus. Frø spirer, og ungtrær vil etter hvert tette huller i kronedekket etter at kjemper har falt av alderdom.

ningen for høy kontinuitet, er nesten ikke dokumentert fotografisk i Norge. Gjenfotografering av skoginteriøret fra naturskogsmiljøet i Skotjernfjell representerer en sjelden fotografisk dokumentasjon av den småskaladynamikken som foregår i naturskog av gran med høy kontinuitet.

Referanser

Castagneri, D, Storaunet, K.O. og Rolstad, J. 2013. Age and growth patterns of old

Norway spruce trees in Trillemarka forest,

Norway. Scandinavian Journal of Forest

Research 28:3, 232–240. Hågvar, S. & Tveite, B. 2011. Hvor gamle er de små, undertrykte grantrærne? Blyttia 69: 153-156. Nilsson, S. G., U. Arup, R. Baranowski, and S.

Ekman. 1995. Tree-dependent lichens and beetles as indicators in conservation forests. Conservation Biology 9: 1208–1215. Storaunet K.O., Rolstad J. 2002. Time since death and fall of Norway spruce logs in old-growth and selectively cut boreal forest. Can. J. For. Res. 32: 1801–1812.

Skråblikket Hvordan blir fremtidens natursyn?

Våre forfedre langt tilbake i tiden levde omsluttet av natur. Naturen ga dem alt de trengte, men var samtidig farefull. Deres religiøse forestillinger, sagn og fantasier var gjerne direkte knyttet til naturen. Både visse steder og bestemte dyr kunne være hellige. Å leve i og med naturen på denne måten krevde stor kunnskap, både om medisinplanter, dyrenes vaner og hvordan man kunne klare seg i nødsituasjoner. For disse menneskene var naturen selve verden.

Sigmund Hågvar, Professor em. NMBU, sigmund.hagvar@nmbu.no

Jordbruksrevolusjonen ga støtet til en massiv fjerning av skog, slik at sollyset kunne slippe ned til jorder og beitemark. I dag er nesten all naturlig skog i Europa og Nord-Amerika borte. Også den åpne, lettdyrkede prærien ble endevendt med spade og plog – kun rester av naturtypen er tilbake. Vi snakker gjerne om «præriefasen», da man betraktet prærien som uendelig, og alle fritt kunne ta nye biter av den. Natur ble sett på som «undeveloped» inntil landbruk eller bebyggelse hadde overtatt arealene. Natursynet var i stor grad at naturen måtte omformes.

Norge betegnes av og til som «Europas grønne hjørne», men også vi har foretatt store naturinngrep. Få vassdrag renner fritt fra fjell til hav. Sammenhengende villmark finnes snart bare i de største verneområdene, og over fire tusen arter står på rødlista. Kystnaturen er sterkt nedbygget fra Halden til Sørlandet. Nye veiprosjekter gjennomskjærer selv avsides natur. Vindindustrien truer en rekke verdifulle naturområder over hele landet – uten at energisparing og smartere energibruk er blitt utredet som alternativ. Våre myndigheter synes fremdeles å leve i præriefasen og praktiserer en naturødeleggende bit-for-bit-politikk. Natur ofres uten å tillegges særlig verdi. Mange betrakter fremdeles naturarealer som «undeveloped», for eksempel i hyttekommuner som bygger ned sin indrefilet av intakt natur. De kaller det utvikling, mens det egentlig er avvikling.

Både sammenhengende natur og urørt natur er blitt knappe ressurser i Norge. Vi er i en situasjon der forbruket av natur fortsetter, samtidig som en besinnelse vokser fram. Knappe ressurser har verdi og trenger beskyttelse. Vindkraftdebatten har skapt en raskt voksende bevissthet om verdien av natur, ikke minst for rekreasjon og folkehelse. Vi har begynt å snakke om truete naturopplevelser.

Da er vi framme ved et hovedpoeng: Naturens mentale betydning for det moderne, travle mennesket. Oslomarka har fått vernet sine første «Eventyrskoger». Økoturisme, som havørnsafari eller hvalsafari, er allerede en betydelig inntektskilde for reiselivet. Kontrollert hubrosafari ble nylig vist på TV. Ja, noen driver sågar maursafari til svære maurtuer og formidler kunnskap om maurenes forunderlige liv!

Og endelig er vi ved sluttpoenget: Fremtidens mennesker kommer til å leve enda mer naturfjernt. Kanskje utvikles helt nye kulturer der rester av natur oppleves som særlig dyrebare – kanskje umistelige. Ikke bare for biomangfoldets skyld, men også for opplevelser, for kontemplasjon, og for å balansere slitne hjerner. Kanskje gjenværende naturrester vil bli sett på som hellige steder? Hvor man kan søke ro, ettertanke og visdom? For når nesten all natur er omformet, er det kun restene som kan fortelle oss hvordan verden en gang var – og hvor vi selv kommer fra.

Ingen knott, ingen kos

For å lage sjokolade trenger man kakao. Hvem er egentlig ansvarlig for denne kakaoen? Jo, det er et bitte lite dyr i regnskogen som ligner ganske mye på en vi kjenner godt til fra før av.

Du sitter en varm sommerkveld og skal spise det velfortjente lørdagsgodteriet. Antageligvis er det noen biter med sjokolade i posen. Nesten idet du får satt deg, så summer det rundt ørene på deg. Den plagsomme, lille knotten. Du kan slå og vifte så mye du vil, den er kommet for å bli. Hva i all verden skal vi med slike dyr?

Tro det eller ei, så har de fleste skapninger i naturen en funksjon. I dette tilfellet er det faktisk fetteren til vår egen blodsugende knott som har sørget for sjokoladen du skulle til å kose deg med.

Mer enn en plageånd

Vi burde nok sette mer pris på denne bitende plageånden enn det vi foreløpig gjør. Sjokoladen i godteposen din kommer fra kakao. Kakaoen kommer fra kakaobønner, som gror rett ut av stammen på kakaotrær i de fuktige, varme regnskogene. Kakaoblomsten blir pollinert av en knott. Pollineringen må til for at vi skal få kakaobønner.

Knotten er mindre enn et knappenålshode og ansvarlig for en milliardindustri, men har likevel ikke gjort seg fortjent til et norsk kallenavn. Dette er jo ikke helt rettferdig med tanke på hvor mye sjokolade en gjennomsnittlig nordmann spiser (faktisk hele 9,5 kg per person i året1), så la oss døpe den kakaoknotten.

Et arbeidsjern

Kakaoknotten er nesten den eneste som kan finne frem til pollenet langt inne i de kompliserte kakaoblomstene. I tillegg kan ikke pollenet bare fraktes til en annen blomst. Kakaoknotten må ta kornene med seg til en annen blomst på et annet tre, ellers funker det ikke. Som om ikke det var nok, så er pollenkornene også ganske tunge for den lille kakaoknotten vår. Det er ikke lett å være kakaoknott, og vi gjør det ikke lettere.

Vi er sultne på sjokolade. For å kunne lage mye sjokolade, så må vi dyrke kakao på plantasjer. Plantasjedyrking av kakao gjør at det blir tørt og lite skygge. Det mistrives kakaoknotten vår med. Knotten vil helst leve ved fuktige, skyggefulle plasser med mye døde planterester. På slike plasser er temperaturene lavere enn området rundt. Akkurat slik må kakaoknotten ha det for å trives og for å kunne legge eggene sine.

Kakaoplanten, Theobroma cacao.

Mange plantasjer, mindre regnskog

På grunn av knotten sine strenge krav så er kakaoindustrien tvunget til å drive økologisk. Plantasjene er ikke særlig større enn våre egne eplehager2 . Hvis plantasjene er større blir det for langt og tørt for kakaoknotten. Kakaoindustrien er særegen i sitt slag ved at over hele 90% av produksjonen kommer fra småskala-bønder3. Hver plantasje blir ikke stor, men det blir mange. Når det blir mange plantasjer, så blir det