12 turer med trøkk by De norske Bokklubbene

TURER med trĂ¸kk

Lars Monsen m.fl.

Quebec 2010

Gjensyn med Canada på tvers-etappe åtte år etter Tekst: Lars Monsen og Mattis Thørud Foto: Jan Monsen, Lars Monsen og Mattis Thørud

Sentrale Quebec 60

100 km

Nitchequon

ist as

sin

Lars er født i Oslo, men har sterke røtter i Nord-Norge. Han er oppført i samemanntallet. I 1988 fullførte han lærerutdannelsen og praktiserte i to år, før han ble heltids eventyrer. Han har tilbrakt langt over 4000 feltdøgn i sovepose under alle slags forhold, og gjennomført en rekke lange, ekstreme ekspedisjoner. Dette har blant annet resultert i 16 bøker, 5 TV-serier på NRK, 6 DVD-er og et tresifret antall villmarkskurs og foredrag. Lars Monsen er samboer med artisten Trine Rein. Sammen har de 24 alaskahuskyer. Langdistanse hundekjøring tar mye av tiden til Lars, men enkelte lengre ekspedisjoner blir like fullt prioritert. Quebec 2010 er en av dem.

Født: 1963 Hjemsted: Oslo Yrke: Eventyrer

Lars Monsen

Mistissini

Chibougamau

turer med trøkk

Quebec 2010

Gjensyn med Canada på tvers-etappe åtte år etter Tekst: Lars Monsen og Mattis Thørud Foto: Jan Monsen, Lars Monsen og Mattis Thørud

Sentrale Quebec 60

100 km

Nitchequon

ist as

sin

Født: 1963 Hjemsted: Oslo Yrke: Eventyrer

Lars Monsen

Mistissini

Chibougamau

turer med trøkk

Quebec 2010

Jan Monsen Født: 1972 Hjemsted: Oslo Yrke: IT-konsulent Jan er Lars Monsens ni år yngre bror, også han født og oppvokst i Oslo. Jan jobber til daglig som IT-konsulent hos Rikstoto, der han har vært ansatt i mer enn 10 år. Han har kjæreste, og en datter fra et tidligere forhold. Helt siden Oslomarka ble utforsket i barn dommen, har Jan vært hekta på friluftsliv. Foruten turene i skogene rundt hovedstaden har han vært på et stort antall 1–3 ukers turer, flest i Nordland og Finnmark. Han er spesielt glad i fiske etter ørret på fjellet. I 1998 var han med Lars på en lang ekspedisjon gjennom Katmai i Alaska, der de to møtte flere enn 50 grizzlyer. Villmarka i Nord-Amerika har alltid lokket i det fjerne, men det er blitt med den ene ekspedisjonen i Alaska. På tide å gjøre noe med det!

Underveis på den 8252 kilometer og 947 dager lange Canada på tvers-ekspedisjonen i 2000–2002 visste jeg at det var enkelte deler av ruta jeg simpelthen måtte tilbake til. Et av stedene som gjorde inntrykk, var de enorme villmarksområdene i Quebec. Sommeren 2010 skal det bli alvor av planen! Quebec er med sine ufattelige 1 450 680 kvadratkilometer Canadas største provins. Tre ganger større enn Frankrike, fire ganger større enn Norge og syv ganger større enn Storbritannia. Mer enn 80 prosent av de nesten 8 millioner innbyggerne har fransk som morsmål, og de aller fleste av dem bor lengst i sør. Nord for dette folkerike beltet er det glissent mellom landsbyene – Quebec er nemlig aller mest villmark. I 2002 hadde jeg privilegiet av å kunne krysse hele det sentrale Quebec, som en del av Canada på tvers-ekspedisjonen. Spesielt etappen fra Mistissini til Schefferville var flott. Mange titall mil med uberørte skoger, med tusenvis av blinkende vann og vassdrag, der man virkelig får følelsen av å være det eneste levende mennesket på kloden. Den gangen viste dagboka at de nøyaktig 1001 effektive kilometerne ble unnagjort i løpet av 44 knallharde dager. Jeg hadde gått inn i en butikk i Mistissini uten handlelapp, kjøpt all mat jeg trengte for 45 dager i løpet av like mange minutter, padlet i vei med min ene hund, MacAvoy, om bord – og nådde Schefferville med én eneste suppepose igjen.

Mattis Thørud

Drømmekveld ved Lac Baudau.

Født: 1967 Hjemsted: Lørenskog Yrke: Salgssjef Mattis er vokst opp i Ottestad ved Hamar, med abborfiske på Mjøsa og allsidig friluftsliv. I dag bor han tett på Østmarka utenfor Oslo, med kona Anne Beth og deres fire barn. Han jobber med salg i IT-bransjen. Lenge var Mattis en svært aktiv seilflyger med et par NM-gull på merittlisten, men denne tidkrevende lidenskapen er nå redusert til sporadisk rekreasjon. Han liker å holde kroppen i form, og har en trang til å plage seg gjennom lange skirenn som Birken eller Vasaloppet. Mattis er mest ivrig med fiskestanga, men finner også stor glede i skogsfugljakt. Det blir mange turer med utgangspunkt i familiehytta nord for Tynset. Den årlige høstturen med kompiser går gjerne nordover i landet, men ut over disse turene på en drøy uke har Mattis aldri vært på en lengre ekspedisjon.

turer med trøkk

Quebec 2010

Mattis Thørud

Drømmekveld ved Lac Baudau.

turer med trøkk

Quebec 2010

Underveis hadde vi hylt med ulver, ropt til bjørner, blitt omringet av skogbranner, fisket et titall gjedder over ti kilo og dusinvis av røye i 2–6-kilosklassen, og gitt jernet fysisk dag etter dag, enten i kanoen eller til fots på en av de totalt 73 bæringene, alltid på vei videre i en verden der øyeblikket du befinner deg i akkurat nå, er det eneste som teller. Men det var altså den gangen. Da var jeg i form. Da hadde jeg en vanvittig sterk innvendig motivasjon. Men jeg ønsker meg ikke tilbake dit. Det var for mye fysisk smerte, selv om jeg aldri har angret et sekund på at jeg gjennomførte ekspedisjonen, tvert imot, det er det mest meningsfulle jeg har gjort noen gang. Nå er det annerledes. Jeg kan tenke meg å oppleve deler av etappen på nytt, kanskje bare halvparten, og ha en knapp måned til rådighet. Er man borte fra Norge i en måned, går det bort noen dager med reise, og dermed blir det faktiske antallet feltdøgn på ekspedisjonen gjerne et sted mellom 25 og 27. Midt mellom Mistissini og Schefferville ligger det forlatte handelsstedet Nitchequon. Jeg husker at jeg brukte 22 dager inn dit, og at det var mange tidkrevende, harde økter trekkende på kanoen opp mot strømmen i utallige elver og bekker, foruten drøssevis med bæringer forbi fossefall og over til nye vassdrag. Hvorfor ikke fly inn til Nitchequon – der er det en fin strand å legge til på for sjøfly – og jobbe seg tilbake til Mistissini med kano! Da vil det bli mer medstrøms enn motstrøms, men samtidig så pass langt i distanse – cirka 600 effektive kilometer – at forflytningspresset vil være der. Noe av motivasjonen nå er faktisk å komme i form! Dermed er start- og endepunkt for ekspedisjonen valgt. Tidspunktet skal være fra midten av august til midten av september, mye fordi den verste myggplagen da vil være over. Så gjenstår bare spørsmålet: Hvem skal jeg ha med meg som ekspedisjonspartnere? Jeg har spesielt tre karer i tankene.

Gode forberedelser betyr mye! Min gode venn Trond Strømdahl, som jeg ofte har vært på ekspedisjoner med, må dessverre takke nei denne gangen på grunn av en skade. Min ni år yngre bror Jan takker ja, og det samme gjør vår felles venn Mattis Thørud. At de «takker ja» er et understatement. De er i likhet med undertegnede sindige, norske mannfolk som ikke viser følelser i hytt og pine, må vite – men nå dundrer nevene i bordet, og de ekte, gutteaktige smilene kommer når det endelig er klart at vi skal begi oss Den Store Villmarka i vold! La det være sagt med en gang: Jeg legger ikke ut på en krevende ekspedisjon med folk som kanskje ikke vil klare det. Jan er kvalifisert, det har han bevist mange ganger. Vi har blant annet vært på et langt Alaska-eventyr midt i tjukkeste grizzlyland, foruten en rekke turer i norsk natur. Som person er han pålitelig, innsatsvillig og generelt alltid i godt humør. Jeg nøler ikke med å dra på nye villmarkstokt med han.

turer med trøkk

Mattis mangler erfaring fra lange ekspedisjoner. Hans lengste tur før denne er ni dager sammenhengende med telt. Samtidig er han ofte på tur her hjemme og har således årevis av erfaring med tradisjonelt norsk friluftsliv. Men viktigst av alt: Han har den rette psyken. Han er rolig, snakker ikke i tide og utide – det passer meg bra – har en lun humor, er lojal, pliktoppfyllende og spesielt flink til å organisere. Jeg tviler på at han vil psyke ut dersom vi for eksempel skulle havne i en livstruende situasjon. Dessuten vil han dette! Den samme Mattis skal ha mye av æren for at de mange, nødvendige brikkene faller på plass i tide før avgang sommeren 2010. Gode forberedelser betyr mye! Han gjør det meste riktig: Flybillettene fra Oslo via London til Montreal og videre til Chibougamau ble kjøpt allerede i november, altså åtte måneder før avgang. Det medførte en hyggelig pris og gode sitteplasser med tilstrekkelig plass for beina. Det siste betalte vi noen hundrelapper ekstra for. Budsjett for turen er totalt cirka 40 lapper på hver. I tillegg til flyreisen inkluderer dette overvekt, proviant, jakt-/fiskekort, sluker, ammunisjon, et par hotellovernattinger i hver ende av turen og andre nødvendigheter som mat, øl og taxi. Transport med bushfly ut i villmarka utgjør en betydelig kostnad, og drar en fjerdedel av budsjettet. Den 12. august møtes vi på Gardermoen, tre timer før avgang. Samtlige har med sin egen pumpehagle, først og fremst for å kunne forsvare oss mot bjørn i en nødssituasjon, og det er lurt å ha god tid. Alle som vil ha med seg våpen inn og ut av Canada, må nemlig gjennom en viss mengde papirarbeid. Både Jan og jeg misliker den slags tidsforbruk, men heldigvis har Mattis oppskriften klar.

I hver leir aktiverer vi vår medbrakte Spot II GPS Messenger. Koordinatene våre blir sendt via en geostasjonær satellitt, slik at de med webadressen kan følge ruta vår i Google maps. Samtidig går det en SMS og mail til våre nærmeste med tilsvarende informasjon, sammen med en forhåndsinnlagt melding om at alt er ok, eventuelt at vi trenger assistanse. Dersom SOS-knappen til høyre blir utløst, vil den nasjonale redningstjenesten bli alarmert og iverksette søk og redning. I tillegg har vi med en satellittelefon.

Mattis-metoden for inn- og utførsel av våpen til Canada • Forhåndsregistrere våpenet via telefon til flyselskapene, i dette tilfellet SAS og Air Canada. • Laste ned to eksemplarer av «Skjema for utførsel av våpen» fra www.politi.no. • Levere dem i utfylt stand til Tollvesenet på Gardermoen umiddelbart før avreisen, få dem stemplet og beholde det ene eksemplaret – som må tas godt vare på hvis man ønsker å få våpenet inn i Norge igjen etter endt ekspedisjon. • Sende våpenet i låsbar våpenkoffert, med triggerlås på avtrekkeren. • Gå med våpenkortet – og for så vidt også passet – på kroppen til enhver tid. • Ved ankomst i Canada: Gå på rødt i tollen og fremvise våpen. Underskrive de forhåndsregistrerte, nesten ferdig utfylte skjemaene og betale en avgift på 25 canadiske dollar. Dette gir bæretillatelse for våpenet i 60 dager. Ta godt vare på gjenparten, både til hjemreisen og som bevis på at man faktisk besitter våpenet på lovlig vis under oppholdet i Canada.

Quebec 2010

turer med trøkk

Quebec 2010

Mat, sluker og ammunisjon er det eneste vi ikke har med oss fra Norge – dette handler vi i Chibougamau dagen før vi reiser ut. Til dorging etter røya satser vi på store, lette, fargerike skjesluker. For aktiv kasting velger vi mindre og tyngre sluker eller spinnere, mens noen jigger viste seg svært effektive etter gjedda.

Den følges til punkt og prikke, og det betaler seg. Etter en litt under åtte timer lang flytur lander vi i Montreal. Folkene i Customs, det canadiske tollvesenet, setter unektelig pris på reisende som tar seg bryet med å forhåndsregistrere, slik Mattis har gjort for oss. I løpet av knappe ti minutter har vi alle papirer stemplet og i orden. – They came prepared, that’s the beauty of it, hører vi idet vi rusler av gårde mot nærmeste burgersjappe, med hver vår våpenkasse på toppen av bagasjetralla. Nå venter en natt på hotell her i Montreal, før vi flyr innenriks til den vesle byen Chibougamau i morgen. Der skal vi kjøpe proviant, fiskeutstyr, fiskekort og jaktlisens. Utvalget er stort sett bedre enn hjemme, og dessuten billigere, så den biten fikser vi her borte. Men aller først, altså, litt junkfood og et par øl i skrotten. Unnskyldningen er den vanlige: – Lagrene må fylles opp, karer, dette blir tøft!

Sikksakkflyging gjennom uværet Single Otteren tar av med et brøl fra Air Saguenays base i Chibougamau. To kompakte øreplugger sørger for at mesteparten av motorduren stenges ute. Sjøflyet er lastet med alt vi trenger for en måned: to sammenleggbare Ally-kanoer, fem årer, to spruttrekk, fem skjørt, tre flytevester, samt tre ryggsekker og diverse pakkposer med proviant og annet utstyr. Jeg sitter i frontsetet til høyre for piloten, mens Jan og Mattis sitter bak. De hever tomlene. Ansiktene lyser av glede og forventning. For første gang kiler det skikkelig i magen også hos meg! Med fare for å bli kalt blasert; jeg har vært med på dette mange ganger før. Det er nesten litt trist å innrømme at det skal stadig mer til før gleden virkelig flommer gjennom kroppen. Rutinerte fotballspillere har det på samme viset. Hvilepulsen er lav hele veien fram til stadion og inn i garderoben – men i det øyeblikk de jogger ut på banen, begynner adrenalinet å flomme! Akkurat der er jeg nå. Disse flyturene med de mindre maskinene, enten det er en Single Otter, Beaver eller Cessna, betyr nesten like mye opplevelsesmessig som det man får med seg på bakken. Det vi ser gjennom vinduene skaper masse, herlige forventninger! Under oss strekker Quebecs dype skoger seg flere titall mil i alle retninger. Gran, reinmose, myrer, elver, tjern og større vann og vassdrag så langt øyet kan se. Veiløst land ... Jeg vet at det vil koste krefter å komme tilbake til Mistissini. Det er langt, og det er tungt terreng å gå til fots i – bæringene kommer til å bli mange – og på disse elvene skal det godt gjøres om vi ikke opplever kanouhell av noe slag. Vi må kort sagt være skjerpet i toppetasjen alle mann, og mer

turer med trøkk

enn villige til å tøye våre egne smerteterskler. Dette blir vanvittig moro! Jo lenger nord vi kommer, jo dårligere blir været. Vi må over en markert fjellkjede, men først må piloten finne en rute gjennom skylaget. Plutselig forandrer han kursen 30–40 grader mot vest. Samtidig begynner han å plystre for seg selv. Så snus nesa mot øst en stund, og sånn flyr vi sikksakk inne i ruskeværet. En gang snur han 360 grader for å finne en annen rute. Jo dårligere sikten blir, jo høyere blir plystringa! Akkurat idet det ser ut som om det er umulig å komme videre, rett før vannskillet i fjellkjeden, dukker det opp ei lita glenne i skylaget – dermed stuper vi inn i den, og jaggu, der smetter vi gjennom! Det er mye regn og vind nord for fjellrekka også, men sikten er bedre. Så dukker Nitchequon opp i det fjerne. Noen klynger med forfalne bygninger, en sliten flystripe av grus, og en lang, gul sandstrand. Utstyret lempes i land. Jeg hekter skoa i fortøyningskroken på flottøren og tryner i vannet – heldigvis ikke dypere enn at det splitter nye filmkameraet mitt berges ved å holde armen rett opp. Det er ikke mange liter vann som rekker å komme helt inn til huden, bare noen få. Ja ja. Gutta ler godt.

Quebec 2010

Det er god plass i Otteren. Lars lurer til seg plass i cockpit, mens Jan og Mattis må ta til takke med turistklasse. De Havilland DHC-3 Otter har lav tomvekt, og etter at den gikk ut av produksjon i 1967, er mange fly oppgradert med en kraftig turbinmotor. Dette gjør den til et meget anvendelig bushfly.

turer med trøkk

Quebec 2010

– Fortsett å bære utstyr, kjerringer! bjeffer jeg, bare for å registrere at latteren dobler seg i styrke. Ingen respekt. Piloten gjør som småflypiloter pleier å gjøre, nemlig å fly en runde over oss etter å ha tatt av, som et farvel. Så blir metallprikken raskt mindre, før den forsvinner helt. Tilbake står vi, kun med lyden av bølgene som slår opp på stranda. Endelig!

Den første ruggen

Snart står vi alene igjen på stranda og vet at det er nesten 400 km med urørt villmark mellom oss og nærmeste sivilisasjon. Vi kjenner endepunktet vårt, men aner ikke hvilken rute vi skal følge. Vi skal forflytte oss over fem kartblad i målestokk 1:250 000, og det er bare på det siste av dem at det bor folk. Dette gir oss en ubeskrivelig kriblende, frydefull følelse!

Ved Nitchequon kommer vi over en gammel indianergrav. Hvem ligger her, tro, og hva skjedde?

Nitchequon Nitchequon ble etablert i 1816 som en handelspost for Hudson Bay Company i et område som den gang ble betraktet som Labrador. Handelsposten ble bosted for indianere fra Naskapi- og Cree-stammene og var en av de mest fjerntliggende handelspostene i det østlige Nord-Amerika. Forsyninger til Nitchequon var basert på «Rupert Brigade», som tok seg fram i store kanoer enten fra Rupert House ved Rupert Rivers utløp i Hudson Bay eller fra Mistissini. På grunn av sen vårløsning og tidlig vinter var det vanskelig å nå fram med forsyninger i den isfrie delen av sesongen, og posten ble stengt i 1943 grunnet manglende lønnsomhet. I 1945 etablerte myndighetene en servicestasjon for luftfart i Nitchequon. Stasjonen skulle yte lufttrafikktjeneste og værmelding for luftfart i regionen, og det ble også bygget en enkel flystripe. Dermed ble det enklere med forsyninger til stasjonen, og i 1950 ble stasjonen gjenåpnet som handelspost for HBC. Etter at den ble nedlagt på 1960-tallet flyttet de siste Cree-indianerne til Mistissini, og siden 1986 har Nitchequon vært ubebodd.

turer med trøkk

– Ja! Der sitter’n! roper jeg, nøyaktig et tiendedels sekund etter at mothugget er gjort. Etter ytterligere tre sekunder forstår jeg hvor enormt stor fisken er, og korrigerer gledesutbruddet til et mer lavmælt: – Nei og nei, der sitter’n ... Vi har bestemt oss for å bli ved Nitchequon over natta, og svinger stengene i elva nedenfor utoset av Nitchequon Lake, i jakten på turens aller første storfisk. Alle gjorde det første kastet samtidig. Nå har jeg en rugg på størrelse med en røyesluk på kroken. Broderen står rett ved siden av meg og griper umiddelbart muligheten til å harselere: – Hvor?! Er den svær? Mista du den? Hvorfor spreller sluken din? – Det var ingenting. Jeg må ha hekta i noe på bunnen, forklarer jeg, idet jeg slipper fisken umerkelig ut igjen og fortsetter kastinga. Litt uhøytidelig konkurranse er det tross alt mellom oss. Den som påstår at det ikke vil være moro å ta den første, skikkelige ruggen, han ljuger! Mattis glir som en ånd rundt en odde og ut av syne. Han er ikke dum. Han vet at det er lurt å bevege seg, kaste på helt nye, jomfruelige steder, ikke stå rolig og dunke på samme plassen. Og jo da. Et kvarter seinere kommer han tuslende med ei flott to-kilos røye dinglende i hånda og et aldri så lite glis rundt kjeften! Det er bare å gratulere og glede seg til turens første fiskemiddag. Den inntas i en av de beboelige husene. Fint å ha tak over hodet når alt skal pakkes om, men natta tilbringes i teltene utenfor. Tidlig neste morgen, idet det lysner i 05.30-tida, står jeg opp for å sjekke padleforholdene på den enorme Nitchequon Lake. Regnet kommer nesten vannrett, og vinden river i teltene. Der ute går sjøen hvit. Altfor hvit. Planen er å padle langs hele nordøstsida av innsjøen, blant annet forbi flere lange odder, og videre motstrøms opp Nitchequon River. Selve innsjøen kan vi bare glemme sånn som forholdene er nå.

Quebec 2010

Det er ikke alltid at sølv er nederlag. Selv om Lars får den første fisken, er det Mattis som sørger for turens første middag med denne røya.

Den første ruggen

Ved Nitchequon kommer vi over en gammel indianergrav. Hvem ligger her, tro, og hva skjedde?

turer med trøkk

Quebec 2010

Det er ikke alltid at sølv er nederlag. Selv om Lars får den første fisken, er det Mattis som sørger for turens første middag med denne røya.

– Her lukter det plan B lang vei, sier jeg til Mattis idet han stikker et søvnig hode ut av teltåpningen. – Ja? Ikke vente til det roer seg? – Jeg har kikka litt på kartet. Vi kan ta bakveien: følge elva ut av Nitchequon Lake noen få kilometer, gå i land og følge en rute østover via noen småvann, over til Nitchequon River og treffe denne før den munner ut i Nitchequon Lake. Det blir noe lenger, og flere bæringer, men trolig i le for vinden – og vi kan starte når som helst. Det viser seg å være et godt alternativ. Vi kommer godt i le for vinden, og de lengste bæringene er en halv kilometer. Terrenget er absolutt overkommelig, ikke verre å forsere enn skogbunnen og myrene hjemme på berget. Selv om det jo tar tid. Vi går fem vendinger – altså tre ganger fram og to tilbake – for å få med alt pikkpakket. En 500 meter lang vending i lettgått terreng tar 10–12 minutter. Dermed tar en slik bæring gjerne en times tid, inkludert en kort pause. Ikke mye isolert sett, men blir det mange slike i løpet av en dag, blir fasiten temmelig beskjeden når det gjelder antall tilbakelagte kilometer. Vi har maksimum 27 dager på ruta fram til Mistissini – inkludert gårsdagen. Skulle den totale distansen ende på cirka 600 kilometer slik vi tror, må vi tilbakelegge 22 kilometer i gjennomsnitt per dag. Og terrenget vil bli mye tøffere etter hvert, det vet jeg. Derfor må vi være smarte når det gjelder rutevalget.

Ondt og ofte lider den norske fiskermann Ved første øyekast virker landskapet rundt oss temmelig flatt, akkurat som skogene i deler av Nordvest-Territoriet, Nunavut eller Manitoba. Likevel finnes det et og annet høyt berg her inne, riktignok dekt av skog også på toppen, men høydeforskjellene er så pass at det ikke er kjedelig for øyet. Denne andre kvelden fyrer vi leirbålet på en liten strand, akkurat stor nok til alle tre, under et av disse høye bergene. Her trives rovfuglen! Mattis er over gjennomsnittet interessert i fugler, og dagboka hans beskriver den flotte opplevelsen neste morgen: I regn og vind tørna vi inn i teltene allerede ved 21-tiden i går, og alle slokna ganske raskt etter en tøff dag. I løpet av natta har griseværet gitt seg, og mens de første solstrålene treffer den våte teltduken, skjærer noen høye, kalde skrik seg inn i drømmene mine. Etter hvert som jeg våkner skikkelig, skjønner jeg at det er ørneskrik og at ørna sitter veldig nære teltet. Klokka er 6, og det er uansett på tide å stå opp. Jeg trer på meg klærne og lirker opp glidelåsen til teltåpningen, og idet jeg kryper ut, knaker det til i grana over meg idet en Bold Eagle tar løs. Vi har blikkontakt, så nære er den! Et mektig syn der den først nærmest står stille i lufta, før den med tunge og godt hørbare vingeslag vinner høyde og forsvinner. Morgenbålet fyres, og som vanlig får jeg en rolig time med et par kaffekopper og stille refleksjon før det blir liv i de andre karene.

turer med trøkk

Vi padler på Nitchequon River i to dager. I disse traktene minner elva mer om store, avlange innsjøer enn en elv. Strømmen merkes likevel godt, spesielt der elva smalner eller deler seg i flere løp. Et par ganger treffer vi på strekninger med hvite fossestryk. Her er vi ikke seine om å ta fram lettspinnutstyret. Kulpene er fulle av den fisken som er nærmest vår egen norske fjellørret, nemlig speckled trout. Snart står vi der, med spente stenger og jubelutbrudd, alle tre. Makan til sprek motstander! Vi lander mange eksemplarer på mellom 300 og 900 gram. Jeg mener bestemt å ha lest et sted at denne arten ikke blir større enn maks to og en halv kilo. Uansett har vi nok til at alle kan fråtse. Fremdeles er vi litt usikre på hvordan fisket egentlig er, og nøler derfor ikke med å dorge idet vi padler videre i roligere farvann. Noen ganger kan det være lurt å skaffe nok fisk for flere dager, rett og slett for å kunne holde høyere fart under forflytningen. Temperaturen er ikke for høy, kanskje bare ti–tolv grader, så fiskekjøttet vil holde seg greit i tre dager. Jeg har nettopp skiftet side med åra mi da det røsker kraftig til i stanga. Det sier bare pang! Full bøy og lange, massive utras forteller meg at denne ruggen ikke er et gram under tre kilo, kanskje nærmere fem! Jeg tar meg god tid, nyter følelsen og spenningen. Sakte, men sikkert kommer

Quebec 2010

Fiskeørna er et daglig innslag i luftrommet over oss. Reirene bygges i toppen av trær, og flere ganger ser vi digre ørnunger som speider over reirkanten etter neste måltid. Det er i Nord-Amerika minken har sitt naturlige habitat. Denne karen setter stor pris på å arve noen avgnagde røyebein. Gråekornene finnes langs hele ruta vår og er trivelig selskap. De lager ulike lyder, og den mest karakteristiske minner om smatringen når regn treffer en høyspent ledning.

turer med trøkk

Quebec 2010

De mindre gjeddene er de beste, og Lars får mange av dem.

Gjedda er dårlig kroket, og Jan manøvrerer den varsomt og rutinert inn til båtripa.

røya – det må være ei røye, det kjennes på dragene – nærmere overflata. Snart glimter det i buken på den. Jo da. Tre kilo, minst. Litt plasking, noen kortere utras, og så ligger den nesten utkjørt i vannflata, tett inntil kanoen. Seierssikker senker jeg en neve ned i vannet for å gripe rundt gjellene og løfte fangsten til ære for fotografene, som følger nøye med. Et vrikk – og vekk er’n. Du snakker om nedtur! Jeg har opplevd dette drøssevis av ganger før, men det gjør det ikke mindre surt! Følelsene simpelthen må ut og jeg lirer av meg en serie stygge fyord. Jan humrer godt – det er faktisk helt ok – og roper høyt: – Ondt og ofte lider den norske fiskermann! Dette gamle ordtaket gjenga vår far hver gang noen mistet en fisk på våre økter med fiskestanga i barndommen. Alltid diplomatiske Mattis er mer høflig: – Du lander den neste gang! Kort tid etter blir Mattis belønnet for sin positive holdning av de lokale villmarksgudene; plutselig er det han som sitter der med stram stangbue og like harde rykk i tuppen! Han kjører storfisken fornuftig, lar den gå, om og om igjen, og tapper den langsomt for krefter. Ansiktet lyser av glede, den typen glede som er så typisk for drevne, ihuga sportsfiskere. Ettersom de er to mann om bord i kanoen, er det naturlig å samarbeide. Dermed er det Jan som får oppgaven med å lande praktrøya – som glatt runder fire kilo. Min broder senker hånda sakte ned i vannet, plasserer den forsiktig over gjellene, klemmer til ... og hever fisken i været med et realt gledesutbrudd! – Grattis! roper jeg. Mattis hever en arm i været, lettet over at den flotte fangsten er berga. Jan skal bare avlive fisken. Det gjøres ved å slå den hardt i skallen, med knyttet neve. Han holder røyekubben utenfor kanoen for ikke å søle båten til med blod, og banker i vei med full kraft. Så kraftig at han slår røya ut av sin egen neve – og ned i vannet. Et vrikk, og vekk er’n! Ergrelsen over røyesuggen jeg selv nylig mistet er med ett som blåst bort. Nå skoggerler jeg så jeg nesten kantrer. For et syn! Hvilke ansiktsuttrykk! Er det mulig! Jo da, heldigvis. Og nå er det min tur: – Ondt og ofte lider den norske fiskermann!

Firekilos røye fra Lac Leran. Mer skal ikke til for å glede Lars.

turer med trøkk

Quebec 2010

De mindre gjeddene er de beste, og Lars får mange av dem.

Gjedda er dårlig kroket, og Jan manøvrerer den varsomt og rutinert inn til båtripa.

Firekilos røye fra Lac Leran. Mer skal ikke til for å glede Lars.

turer med trøkk

Quebec 2010

50 kilo på ryggen

På nydelige småelver og vann bruker vi tre dager på å tråkle oss over vannskillet mellom Eastmain River og Tichegami River. Fullmåne, fersk ulvemøkk og buldrende stryk. Stort bedre blir det ikke!

turer med trøkk

Neste dag tilbakelegger vi 18 kilometer motstrøms. Ved kveldsbålet tar vi et viktig valg i forhold til ruta videre. I praksis har vi to åpenbare muligheter; fortsette mot Lac Artigny og dermed følge den store Eastmain River i minst en uke, kanskje ti–tolv dager, med alle de voldsomme fossefallene og strykene det innebærer. Eller finne oss i en lang bæring på fire kilometer gjennom bushen til Lac Patamisk og Lac Wahemen, og derfra følge en orienteringsmessig mer krevende rute via en rekke mindre vassdrag, før vi treffer Eastmain mange mil lenger sør enn det første alternativet. Vi velger det siste, av samme grunn som indianerne i gamle dager, da de skulle frakte vinterens pelsfangst til nærmeste handelsstasjon: Ved å velge en elvemessig «snillere» rute reduseres faren for kantring med tap av utstyr og i verste fall drukningsulykker som resultat. Samtidig er det voldsomt fascinerende å finorientere seg gjennom skogen, padle på bekker som knapt er bredere enn kanoen, og hele tida jobbe seg fra vassdrag til vassdrag. På kartet er det avmerket en bekk som går nesten helt fram til Lac Patamisk fra punktet der Nitchequon River forlates. Vi håper i det lengste på at det er mulig å padle, eller i det minste trekke kanoene et godt stykke opp denne bekken. Det håpet knuses elegant da vi kommer fram til «oset». Der ser vi så vidt noen strømninger som kommer ut av en steinur. Sånn er det ofte med nøyaktigheten på disse kartene – og bekken kunne like gjerne vist seg å være stor og bred, fullt padlbar. Vel, det er bare å hive seg over bærejobben. Vi pakker hver vår 50 kilo tunge ryggsekk, og labber i vei på kompasskurs. Været er blitt varmt og lummert, og knotten – black flies – våkner til liv etter hvert som svetten pipler fram i store mengder. Huden bombarderes, disse ørsmå rakkerne er kun fornøyd med full kræsj, vanlige overflyginger som mange mygg nøyer seg med, holder ikke. – Det kunne vært verre, sier jeg. – Det kunne vært i begynnelsen av juli, midt i det verste insekthelvetet! Da ville vi kanskje ha måttet bruke netting for å få puste skikkelig. Sakte, men sikkert orienterer vi oss framover. Reinmosen er farlig glatt. Et sted fyker det ene beinet mitt ut til siden, og i forsøket på å gjenvinne balansen smeller det til i ryggen, og før jeg veit ordet av det ligger kroppen rett ut på marka. Gutta hjelper meg opp igjen, og løfter børa på plass. Under resten av bæringen beveger jeg meg stort sett som ei gammal tante, og her og nå går faktum opp for meg: Kroppen min er ikke hva den var. Jeg er blitt eldre. «Snart 50», som jeg har hørt i noen år. Vaskebrettet er ganske godt kamuflert. Det er sånn jeg vil ha det. Jeg ønsker en ny fase av livet velkommen. Jeg vet hva jeg har utsatt kroppen min for opp gjennom årene. Jeg har ingenting å bevise. Heldigvis er lista over nye eventyr som kan gjennomføres, fremdeles lang – jeg må bare gjøre det litt smartere. På en moseglatt dag som i dag ville tre vendinger med 30–35 kilo i stedet

Quebec 2010

Latmannsbør! Tung bæring i ulendt terreng er kanskje noe av det farligste man gjør på en slik ekspedisjon.

50 kilo på ryggen

turer med trøkk

Quebec 2010

Latmannsbør! Tung bæring i ulendt terreng er kanskje noe av det farligste man gjør på en slik ekspedisjon.

Møllkuler er laget av kjemiske plantevernmidler og lukter ille. En håndfull slike rundt hvert telt og på matsekkene virker; vi slipper i hvert fall å få bjørn på besøk. Ekornene, derimot, forsynte seg gjerne grovt av dem på sine nattlige tyveriraid, men blir trolig skuffet når vinterforrådene skulle tas i bruk.

for to med 50, som vi har lagt opp til, vært mye smartere. Lett å si etterpå. Etter tre og en halv times slit ser vi endelig at det blinker i Lac Patamisk mellom granleggene. Nå smaker det med leirbål, litt mat og en tidlig kveld. Vi tørner inn allerede klokka 18, og opplever det som reinspikka luksus. Gutta er hensynsfulle og tilbyr seg å ta alt som gjenstår i én vending neste dag for at jeg skal kunne hvile ryggen. De bruker seks timer på turen fram og tilbake, en knallhard treningsøkt med svinetunge bører. Jeg takker for innsatsen med å tilberede en skikkelig fiskegryte av et par flotte røyer i to-kilosklassen, som lar seg lure rett nedenfor leiren.

Svartbjørnland

Siste bæring er unnagjort, og da er det på tide å teste bjørnesprayen. Strålen på denne kraftige peppersprayen rekker inntil seks meter, og varer i åtte sekunder.

Flere ganger har vi krysset blodferske bjørne spor, så ferske at vi har kunnet se linjene etter hver enkelt klo. Dette er svartbjørnland. Det gjør godt å vite at bamse faktisk finnes i et relativt stort antall i terrenget rundt oss, og at vi må være forberedt på å se den i øynene når som helst. Det gir turlivet en ekstra dimensjon, en positiv greie som bare bidrar til at vi må være våkne til enhver tid. Samtidig vet vi av erfaring at de aller fleste bjørner ikke ønsker kontakt med mennesker, og at svartbjørnene rundt oss høyst sannsynlig vil få ferten av oss i god tid, slik at de kan komme seg unna. Tre mann – alle med støyende Gore-Tex-dresser – som bærer tungt i terrenget, produserer mye lyd og lukt! Det kan godt skje at vi ikke kommer til å se en eneste bjørn med våre egne øyne på denne turen. Men de er her! Og de sanser oss, vær sikker! Vi følger derfor de faste rutinene med hensyn til bjørnesikkerhet. Under bæringer går minst én av oss med hagla skuddklar, først og fremst for å kunne skremme. I tillegg henger bjørnesprayen på samtlige hofter, og vi snakker høyt og tråkker hardt på kvister og småtrær så de knekker, eller blåser i fløyta – alt for å advare eventuelle bjørner som er i nærheten. Fisk gjøres opp lenge før vi slår leir, og fiskeslo eller blod tørkes aldri av på buksa. Får vi fisk ved leiren, går vi et godt stykke unna for å rense den, og hiver avfallet langt ut i vannet. Dette siste gjør vi ikke i norsk natur, mest fordi det ofte blir liggende synlig i lang tid og dermed ødelegger villmarksfølelsen for andre som kommer etter. Den problemstillingen har vi ikke her!

turer med trøkk

Bjørnevettregler • Mistenker du at det er bjørn i nærheten, lag masse lyd. Snakk eller rop høyt, klapp i hendene, blås i ei fløyte eller knekk kvister. • Vær alltid bevisst på vindretningen. Dersom bjørnen lukter deg, vil den som regel forsvinne. • Vær alltid på utkikk etter spor, og hold øye med åtselfugler. En sirklende, skrikende ravneflokk kan bety at det er bjørn og eventuelt et kadaver i nærheten. • Ikke løp unna! Snakk rolig til dyret, unngå øyekontakt og beveg deg rolig tilbake i retningen du kom fra. • Skyt skremmeskudd. Ikke skyt på bjørnen før du absolutt må – en skadeskutt bjørn er din verste fiende. • Forlat leirplassen i plettfri stand, det vil si uten å etterlate søppel, matavfall eller annet som lærer bjørnen å forbinde mennesket med mat. • Hold hunden i bånd. En hund som løper mot bjørnen kommer gjerne i full fart tilbake til deg – med bjørnen i hælene.

Spesielt i leiren er det viktig å være bevisst hvilke lukter vi serverer. Første bud er nemlig at vi ikke frister bjørnen. Den følger nesa si! Matavfall og matemballasje skal derfor brennes helt opp. Provianten og alt annet som kan lukte godt – også tannbørsten og tannkremen – oppbevares ikke i teltene, men henges opp i trær eller plasseres på marka. Indianerne i Alaska lærte meg for mange år siden et triks som jeg har brukt siden: å plassere møllkuler rundt teltet og på proviantposene hvis de oppbevares på bakken. De små, hvite kulene har en sterk og vond lukt, og forhåpentligvis vil bjørnen miste interessen når stanken river i neseborene. Eller de kan bli en fin, liten forrett før hovedretten ... Vi sover med haglene tett inntil oss i teltet, med fulle magasin, men ingen patron i kammeret. Det er svært viktig å vite hvor kompisene har sine enmannstelt, og helst skyte litt oppover hvis man først må skyte, da reduseres sjansen for vådeskudd. Noen vil kanskje synes dette blir vel mye å tenke på, og ting skjer gjerne raskt, men som jeg sa under forberedelsene hjemme: – Dette er ingen bevisstløs helgetur i marka, dette er en krevende ekspedisjon. I enkelte situasjoner er det en fordømt plikt å ha stålkontroll!

Quebec 2010

Ikke mange timer siden denne karen ruslet forbi. Det er nærmere en million svartbjørner i Nord-Amerika, og mer enn 60 000 bare i Quebec. Svartbjørnen kan løpe i 55 km/t og er en god klatrer og svømmer. I motsetning til brunbjørnen vil svartbjørnen kunne se på mennesker som et mulig bytte, og den spiller hovedrollen i de fleste situasjoner der mennesker blir drept av bjørn.

Svartbjørnland

Siste bæring er unnagjort, og da er det på tide å teste bjørnesprayen. Strålen på denne kraftige peppersprayen rekker inntil seks meter, og varer i åtte sekunder.

turer med trøkk

Quebec 2010

Bratt læringskurve Det kjølige været fortsetter de neste dagene. Et og annet solglimt inni mellom det grå skylaget, og oftere regn enn opphold. Vi lar oss ikke affisere uansett – det viktige er å konsentrere seg under forflytning med kanoene! Enkelte elver er striere enn andre, og her får vi kjørt oss! Dagboka til Mattis forteller: Det er dagens siste stryk på den navnløse elva mellom Lac Leran og Eastmain River. De første hyllene må lines, men den siste delen skal padles. Lengst ned svinger hovedstrømmen hardt høyre forbi en diger stein. Lars går først, og vi ser hvordan han med god kraft og teknikk kommer seg velberget ned. Vi følger etter, men er tyngre og smeller mot steinen midtskips og blir stående fast. Dermed tverrstilles kanoen mer og mer, og sekundene er dyrebare før kanoen vil krenge mot strømmen og fylles med vann og i verste fall brekke i to. Vi kjemper som gale, og plutselig er vi løs. Idet kanoen nærmest hopper utfor det siste fallet og ut i den dype kulpen hyler jeg av glede, og snur meg for en «high five». Men hvor i granskauen er Jan? Og der, 20 meter opp i kulpen ser jeg det glisende ansiktet hans, Jan kommer svømmende etter! I et siste forsøk har han tatt spenntak mot steinen og kastet seg uti samtidig som kanoen glir løs. Kapteinen skal normalt ikke forlate ei skute i nød, men i dette tilfelle berget det situasjonen. Jan og jeg har tilbragt mye tid i kano hver for oss og sammen, men padlet lite på tøffe elver. Derfor bruker vi ofte lang tid de første halvannen ukene på å finne riktig løsning. Skal vi padle stryket? Hvilken rute skal vi følge? Må vi line? Må vi gå med kanoen i elva? Må vi bære sekkene langs land og line kanoene? Må vi ta kanoen på land og bære alt? Dette er typiske problemstillinger vi har mange ganger hver dag, og det sinker framdriften at vi ofte fomler med å finne riktig løsning. I tillegg er farkosten vår større og tyngre enn Lars sin, og vi trenger mer vann under båten. Selv har Lars svart belte i dette med å gjøre raske vurderinger av situasjonen og deretter gjennomføre med minst mulig tap av energi og framdrift. Han er imponerende tålmodig med oss i denne fasen, kommer gjerne med noen tips, men lar oss selv finne nøkkelen. Læringskurven er bratt! Dag 17 er vi på Tichegami River. Etter flere dager med krevende padling og tunge bæringer skal vi sluke noen raske mil. Elva renner stor og stille, kun et par større stryk forventes i dag. På den ellers stille elva hører vi drønningen fra strykene på flere kilometers avstand, og som vanlig kiler det litt i magen når vi hører lyden. Første stryk går så det suser, og selvtilliten er på topp. Etter nok en time hører vi buldringen fra stryk nummer to. Snart svinger elva mot venstre og bikker utfor. Vi holder igjen litt på strømnakken og ser at stryket er langt og relativt bratt, men vi føler oss varme i trøya og erklærer ytterligere saumfaring for overflødig. Lars ligger litt bak og fisker, mens Jan og jeg legger oss i yttersving og setter utfor. Det drar i veg i voldsom fart, og etter kort tid smeller vi på en

turer med trøkk

Herlige stryk på en av de utallige navnløse elvene. Under lining i tøffe stryk er det fort gjort å miste kontrollen slik at den bakre baugen blir dratt utover. Da gjelder det å slippe opp tau og la kanoen svinge rundt, selv om den uunngåelig vil krenge inn i strømmen og fylles med vann. Her har Mattis kløna det til, men etter å ha tømt kanoen for utstyr og vann er vi klare for å dra videre etter få minutter.

Quebec 2010

turer med trøkk

Quebec 2010

diger stein og løftes opp så nesten hele kanoen henger over vann. Jeg sitter foran og jumper uti for å prøve å få oss løs, men beina blir feid vekk av de frådende vannmassene. Jeg tviholder i baugen og får etter hvert fotfeste, men nå er gode råd dyre. Til høyre er det bare 20 meter til fast grunn, men der går djuprenna. Til venstre er det sikkert 100 meter og umulig å bevege seg sidelengs. Nedenfor er det digre steiner og garantert totalhavari hvis vi setter utfor. Jeg sliter meg oppover igjen langs ripa, og kommer meg opp på den flate steinen vi står parkert på. Lars har for lengst sluppet seg godt på innsiden av oss og danset kontrollert nedover strykene, han ligger nå i kulpen nedenfor og flirer og svinger fiskestanga. Unnsetning fra den kanten kan vi nok bare glemme, og hva skulle han forresten kunne gjøre? Vi har krisemøte på steinen, fullstendig klar over at her gjelder det å ikke velge feil. Ulike alternativer diskuteres og forkastes før vi finner løsningen: «Jan, du er tyngst og sterkest, du må gå foran og holde igjen alt du makter. Jeg holder akterenden og så går vi kanoen ned!» Vi kommer oss uti, og med vann til over livet jobber vi kanoen av skjæret og lirker oss sakte men sikkert nedover med museskritt. Vi lurer oss gjennom stygge, storsteinete partier. Snart er vi over det verste, og før det siste fallet ut i hovedkulpen svinger vi oss oppi og padler den siste etappen. Baugen graver seg godt ned når vi treffer de stående bølgene i bunn av stryket, men vi glir over – og sjelden har vi kost oss verre!

Om Ally kano – fra dagboka til Mattis Vi valgte Ally DR-modellen (DR står for «Down River»), fordi vi alle tre kjenner den svært godt etter mange års bruk. Lars padlet sin 15 fots alene, Jan og jeg padlet en 16,5 fots sammen. Det finnes andre sammenleggbare alternativer som vi kunne skaffet i Canada, men vi valgte det sikre framfor det usikre og tok heller kostnaden med litt ekstra overvekt. En person monterer kanoen på en snau halvtime, og den demonteres på fem minutter. Den er lett – cirka 20 kg – noe som var helt avgjørende for oss siden det ville bli mye bæringer. Allyen tåler mye juling, enten det er kollisjon med stein eller røff behandling på land, og på denne turen fikk båtene virkelig kjørt seg. Jan og jeg fikk en del mindre hull og flenger underveis, mye fordi vi ikke hadde vært nøye nok med å lime på ekstra forsterkninger før avreise. Disse lot seg greit reparere med litt ekstra duk og kontaktlim. Dessuten valgte vi å forsterke kryssene med strips, erfaringsmessig slås spantene lett ut av stilling under tøffe forhold. På grunn av den fleksible konstruksjonen er Allyen også svært sjøsterk, noe som kom godt med i meterhøye bølger flere av dagene på Lake Mistassini. Ulempene er først og fremst at den er lite retningsstabil, siden den er lett og mangler kjøl. Den er heller ikke spesielt rask sammenlignet med en glassfiberkano.

turer med trøkk

En halv kilo proviant per dag Kroppene våre har for lengst tilpasset seg både rutiner og kosthold – det tok en uke. Siden hele ekspedisjonen går i skogsterreng, har vi valgt å basere oss kun på bålfyring, og har ikke med kokeapparat av noe slag. Med hver vår kaffekjele og hver vår romslige gryte står vi imidlertid helt fritt med hensyn til hva vi vil tilberede og ikke minst når, selv om vi i praksis samkjører de fleste måltider. Nettopp provianten betyr mye, ikke bare for at vi skal fungere reint fysisk, men like mye trivselsmessig. Vi har hver vår store proviantsekk, som veide cirka 15 kilo ved turens start. Cirka en halv kilo proviant per dag per person, med andre ord. Den medbrakte maten består mest av karbohydrater. Fettet har vi på kroppen, og proteinene skaffer vi i form av fisk underveis. Til frokost har vi havregrøt: 4 porsjonsposer à 45 gram per mann. Disse posene finnes i stort utvalg som ferdiggrøt med ulike smaksvarianter, gjerne med tørket frukt og sukker. Tilsett kokende vann, rør rundt – og måltidet er klart. Til lunsj baserer vi oss på sjokolade og beregner dagsrasjoner på 250 gram per mann. Det er opp til hver enkelt å sette av en del av denne dagsrasjonen til kaffekos på kvelden.

Quebec 2010

Gjedde i én gryte, røye i en annen og potetmos i den tredje. Med hver vår gryte har vi muligheten til å kjøre solo, eller som her: lage et felles festmåltid.

turer med trøkk

Quebec 2010

Gjedde i én gryte, røye i en annen og potetmos i den tredje. Med hver vår gryte har vi muligheten til å kjøre solo, eller som her: lage et felles festmåltid.

Utvalget av havregrøt med ulike smakstilsetninger er stort i Canada, og sikrer variasjon i frokostmenyen. «Apple and Cinnamon» blir raskt favoritten. Etter nok en lang dag går fem–seks kilo herlig fiskekjøtt og en haug med rogn ned på høykant.

I tillegg har vi med en pose med 100 gram frysetørret kaffe per uke, pluss salt, krydderblandinger og hver vår halvlitersflaske med stekeolje. Til middag satser vi på fisk, men har dessuten med en potetmospose hver til cirka annenhver dag, samt 10 suppeposer hver og noen poser «Beef Jerkey» – marinert og tørket oksekjøtt som kan brukes som snacks, eller tilsetning i potetmosen. Når vi har fått ørret eller røye, er det fiskesuppe som gjelder. Fiskestykkene – inklusive hodene – trekkes i vann, og så fort kokepunktet nærmer seg, gjelder det å ta kjelen av bålet og la kjøttet trekke på litt lavere varme. En god klype salt i vannet er et must. Fisken er klar når ryggbeinet har sluppet taket i kjøttet. Da tar vi ut stykkene, fjerner skinn og bein og legger dem tilbake i gryta sammen med eventuell rogn. Mens suppa godgjør seg, er det helt herlig å øse opp en kopp fiskekraft eller to, bedre buljong skal man lete lenge etter! Kinnstykkene fra hodet er en deilig forrett, det samme er fettet rundt finnene. Fisken spises rett fra gryta, og trenger man potetmos, blandes dette i fiskekraft. Gjedda fileterer vi og steiker i passelige biffer, eller vi lager «gjeddeskav». I så fall steikes fiskekjøttet i gryta, mens vi samtidig hakker det opp i småbiter. Til slutt er panna full av brunstekt, finhakket fiskekjøtt: gjeddeskav. Denne metoden krever godt med stekeolje, og sammen med litt godt krydder og en haug potetmos er dette snadder! Vi spiser oss stort sett gode og mette hver dag. Likevel skal det sies at vi enkelte dager regelrett må jobbe hardt for å skaffe tilstrekkelig med fisk til middagen. Det er slående hvor mye dårligere fisket er i områder der skogbrannene har herjet! Disse strekningene med svart, avsvidd skogbunn og døde trerester overalt, kan strekke seg flere mil om gangen. Livet i elva synes like dødt som på land …

Ettermiddagen er lummer og stille, og de siste timers regnvær gjør at disen ligger tett og skaper en mystisk stemning. Med ett hører vi svak plasking foran oss på venstre bredd. Vi stopper padlingen helt og lar kanoene drive lydløst langs land i den knapt merkbare strømmen. Snart får vi svaret: To elger – ku og okse – kommer gradvis til syne gjennom disen, beitende på bunnvegetasjon i elva. Lenge stirrer de intenst mot dette «noe» på elva, bare 30–50 meter unna – nemlig kanoene våre. Kanskje har de aldri sett mennesker før! Vi sitter dørgende stille, suger opplevelsen til oss, studerer de majestetiske dyra på uvanlig nært hold – til slutt er vi bare 20 fattige meter unna. Nå blir imidlertid mistenksomheten for stor, med noen raske kliv er de tilbake i den tette granskogen. Vi blir likevel liggende – og snart kommer de fram igjen og fortsetter beitingen. Du verden, som tida står stille i slike stunder! På den mer enn to mil lange innsjøen Lac Baudeau er det ofte sterk motvind og høye bølger for den som kommer nordfra. De lokale værgudene smiler imidlertid, og kanoene bryter et nesten flatt vannspeil. I sørenden trekker vi kanoene opp elva til vannskillet, og krysser det i løpet av en

Ordet «moose» stammer fra det indianske ordet musee, som betyr kvistspiser. Denne har neppe sett folk før, og er mest opptatt av å beite på bunnvegetasjonen i elva.

Elg og «krokogjedde» Det er sen ettermiddag og bare et par kilometer igjen før vi svinger ned utløpet til Lac Baudeau. Nå er vi bare noen få mil unna vannskillet, og derfra skal vi følge Wabissinane River ned til enorme Lake Mistassini. For å runde den trygt og komme fram til landsbyen med samme navn bør vi ha de siste seks dagene til rådighet.

turer med trøkk

Quebec 2010

Ordet «moose» stammer fra det indianske ordet musee, som betyr kvistspiser. Denne har neppe sett folk før, og er mest opptatt av å beite på bunnvegetasjonen i elva.

turer med trøkk

Quebec 2010

turer med trĂ¸kk

Quebec 2010

turer med trĂ¸kk

Quebec 2010

drøy kilometerlang bæring. Herfra er det medstrøms på Wabissinane River, ned til Lake Mistassini. Idet vi seiler ut i en av de større løkene, slutter mine to turkompiser å padle for å prøve lykken med litt kasting mens Allyen driver fritt. Jeg ligger 100 meter bak fordi jeg har hatt bunnapp og må renske sluken. Nå skal vi få et klassisk eksempel på at det faktisk ikke er utstyret som avgjør om man får napp eller ikke. Broderen har sin smekre, ni-fots Beastmaster med en silkemyk Shimano-snelle, men hugget uteblir akkurat her – han har landet flere fine gjedder tidligere. Mattis tyr til reserveriggen: en kort kjepp av en 99-kroners teleskopstang med en nesten like dårlig snelle som kun rommer 80–90 meter 0,25-sene. Det er nesten så jeg kan høre pipinga og gnissinga når han sveiver inn. I enden av sena har han stålfortom og en liten blank spinner. Dagboka hans:

10 kilo? 12 kilo? 14 kilo? Storgjedda er uansett berget, men som middag var den en katastrofe.

I det jeg slår over bøylen og skal sette stanga tilbake for å dorge på veien videre smeller det til. Jeg kjenner med en gang at dette er tungt, og ganske raskt utvikler det seg til en voldsom kamp. Snart kommer en diger skapning til syne i høye sprell, et dyr som minner like mye om ei krokodille som ei gjedde! Jan hoier og bærer seg og forbanner seg på at dette er det største monsteret han har sett. Med spinkelt utstyr må jeg kjøre den råsterke motstanderen varsomt, og samtidig holde stramme tøyler så ikke spolen tømmes for sene.

Den rasende kjempen slår seg bortover på halen og viser seg i full størrelse. Jan padler oss mot stranda. Vi går i land, og makkeren ifører seg de tjukke vantene sine og beordrer landing. Mens jeg drar fisken inn på sandbanken, tar Jan et godt grep i gjellene på den, hiver den inn på grunna og jubler vilt. Som sindig hedmarking vet jeg bedre enn å hyle og skrike i utide, men det rykker unektelig litt i munnvikene når jeg forstår at kampen er vunnet. Nå mener plutselig gutta at gjedda ikke er så svær likevel. Den digitale fiskevekta vår tok kvelden allerede etter ei uke, så vi må ty til skjønn. Etter en tids forhandling strekker Jan og Lars seg til at den veier 10 kg, mens jeg er overbevist om at den må være 15. Minst! Ved kveldsbålet lager Jan seg et nydelig måltid av en mindre gjedde han lurte, mens Mattis og jeg bruker mye tid, energi og det siste vi har av stekeolje til å lage «gjeddeskav» av troféfisken til Mattis. Vi burde ha visst bedre. Så stor fisk gjør seg best som hundemat. Broderen humrer fornøyd etter hvert som Mattis og jeg tvinger i oss den ene skjea etter den andre, før det sier helt stopp og maten spyttes ut. Giftig huggorm smaker trolig bedre!

Kreativ gåsejakt Vi padler siste del av Wabissinane River og ut på den enorme Lake Mistassini. Det regner hardt de første timene, før det skifter til lummert oppholdsvær og vi kan kaste jakkene. Selv om vi er gjennomvåte alle mann, er det vanvittig fint å padle her. Langs den nordøstre strandlinja finnes det ikke mange øyer å gjemme seg bak, så her må vi ha flaks når det gjelder vind og høye bølger. I verste fall kan vi bli liggende værfast i dagevis. Været er heldigvis ikke så dårlig at vi ikke kan padle, og vi jobber oss jevnt og trutt sørover, om enn i motvind. Neste dag har vi flere øyer rundt oss, og kan dermed padle en god del i le for vinden og bølgene. Samtidig er vi alltid årvåkne når vi runder en ny odde. Gåsejakta startet nemlig den 1. september, og vi har naturligvis med fugleskudd til haglene. Dagboka til Mattis skildrer den kreative jakta som nå inntreffer: Med ett ser vi det vi alltid er på utkikk etter – canadagjess! En gruppe på 7–8 fugler svømmer en kilometer foran oss, og vi øker tempoet. Vi holder oss langt til høyre og gjør oss lave, men vet godt at fuglene for lengst har sett og hørt oss. Med lave stemmer legges taktikken samtidig som vi glir innpå. Vi slipper Lars foran oss, helt inntil landet på høyre side, mens Jan og jeg avventer litt før vi glir rett mot en øy et par hundre meter foran oss til venstre. Gjessene trekker inn i ei vik på baksiden av øya, og Lars følger vår snedige plan til punkt og prikke: Han sender ut noen rare lyder som skal forestille sang – det høres mest ut som et skrik om hjelp. Mens Jan og jeg holder på å

turer med trøkk

Quebec 2010

10 kilo? 12 kilo? 14 kilo? Storgjedda er uansett berget, men som middag var den en katastrofe.

turer med trøkk

Quebec 2010

bryte sammen i taus latter, avleder Lars fuglenes oppmerksomhet mens vi skuffer på inn mot odden. Vi forlater kanoen og smyger oss i lav gange over mot vika. Idet hodene våre kommer til syne over bakkekammen, går hele flokken på vingene! Før jeg rekker å svinge opp hagla har Jan sendt avgårde to skudd mot de bakerste fuglene. Holdet er i overkant langt, men to av fuglene er rystet og går raskt inn for landing igjen. Den ene svømmer fortumla videre i retning Lars. Det blir det siste den gjør. Den andre kommer seg på land i en korridor av høyt siv. Jeg smyger meg etter, og plutselig flakser den til og lander 20 meter ute i elva der jeg raskt gir den nådeskuddet. Noen få kilometer lenger nede vanker det enda ei gås. Som om dette ikke er nok skyter vi to grouse – en jerpelignende skogsfugl på størrelse med ei lirype – før vi slår leir. Etter mange dager med gjedde på middagsmenyen blir den andre kvelden langs Lake Mistassini en fest vi sent vil glemme. Stekt hjerte fra gås og grouse blir forretten. Til hovedrett spiser vi hver vår hele gås, det vil si bryststykker og lår, før måltidet avsluttes med jerpene. Vi siger sammen i lyngen rundt bålet i et slags lykkelig, bevisst halvkoma. Etter en stund kremter Jan og sier: – Ok, karer, kvelden er kommet. Etter en sånn middag skal det ikke drikkes frysetørra kaffe! Han pakker opp en «Aeropress», en snedig liten kaffedings, en pumpelignende sak. Før turen handlet broderen kaffe på et av Oslos beste kaffeutsalg, malte den selv, og pakket den omhyggelig i sekken. Nå presses kokende vann gjennom et lite filter i «kaffepumpa», og snart sitter vi med hver vår herlige kaffekopp. Duften og smaken er utrolig god. Et par sjokoladebiter gjør kvelden komplett. Nærmere himmelen kommer man ikke.

Lav vannstand gjør det i flere dager lett å finne gode leirplasser langs Lake Mistassini. Med slike forhold har vi ingen problemer med å trives gjennom seks døgn på denne enorme innsjøen. Dag 26 gjør vi unna hele 42 km på Lake Mistassini før vi fyrer turens siste leirbål. Og for en kveld det blir, etter en lang dag med regn og vind!

Gaver ved leirbålet Neste dag gjør vi unna mer enn to og en halv mil i til dels sterk motvind. Det er vi kjempefornøyde med. Å finne gode leirplasser er ikke så enkelt, og det er langt mellom sandstrendene her. Heldigvis er vannstanden cirka en meter under den maksimale, og dermed får vi i det minste en stripe med rullestein å legge til. Andre steder er det store flater med disse steinstrendene. Noen dager før avreisen fra Norge foreslo jeg at vi må ha med en gave til hverandre som skal deles ut ved en passende anledning, som en artig vitamininnsprøyting på slutten av turen. Kriteriene for gaven er enkle: Den skal ikke veie over 500 gram, ikke fornærme mottakeren, og sist, men ikke minst – den trenger ikke være nyttig. Den tredje kvelden langs Lake Mistassini blir usedvanlig flott, med stille oppholdsvær og en fantastisk utsikt i tre himmelretninger. Åpent hav så langt øyet rekker, svak klukking av vann som slår lavt mot stranda, og knitring fra et lystig bål. På tide å åpne gavene. Det råder en litt høytidelig stemning idet Jan

turer med trøkk

Quebec 2010

turer med trøkk

Quebec 2010

Gavene er delt ut og skal prøves. Man må lide for skjønnheten, og Jan lider mer enn de fleste.

kalles fram som første mann, for å motta min gave. Hard pakke. Forventningen i fjeset hans fordufter idet det går opp for han at han nettopp er blitt den lykkelige eier av … en krølltang. Et helmanuelt klenodium som må varmes opp på bålet før bruk. – Vått hår anbefales! gliser jeg, vel vitende om at alle har sagt seg enige i at gavene skal prøves. Min tur. Mattis overleverer en bitte liten, fint innpakket sak. Litt paff blir jeg da jeg skjønner hva det er: en knøttliten iPod Shuffle. Den vesle greia inneholder vanligvis musikk, så vidt jeg vet. Jeg putter øreproppene på plass – og hører stemmen til samboer Trine! Akkurat nå limer Jan seg tett inntil ansiktet mitt med videokameraet – er det i håp om å fange et beveget øyeblikk, eller til og med en tåre? Tror han virkelig ikke jeg har full kontroll!? Etter noen minutters filming av et steinansikt som like gjerne kunne vært et stillbilde, rister han på hodet og gir opp. Og jo da, kjæresten min har snakket inn en varm hilsen. Deretter følger alle låtene fra hennes nye album «Seeds of Joy», som har release om en måneds tid, etterfulgt av noen titall låter med god tungrock som Mattis har visst vil falle i smak. Nickelback, Creed, Three Doors Down, Foo Fighters og andre godbiter! – Råkult! Og dette tok du deg tid til under travle forberedelser? Jeg er imponert! Hjertelig takk! Mattis nikker og smiler nøkternt. Han er sistemann ut. Jan overrekker han to pakker. I den første er det en sprettert, en skikkelig kraftig sak med medfølgende stålkuler. I pakke nummer to er det en lokkefløyte for canadagås. Snart fyker den ene kula etter den andre forbi målene sine, enten det er trestammer eller steiner, og helt fram til vi legger oss, høres såre gåseskrik. Det skal vise seg at vi har sett vår siste gås på denne turen.

På Lake Mistassini padler vi i tre dager før vi ser land i den retningen vi skal. Sjøen er 14 mil lang og sju ganger så stor som Mjøsa i areal. I vest danner den utløpet for mektige Rupert River, som renner ut i Hudson Bay. Med kanoåra som spade skyfles rullesteinene unna, og selv slike strender blir gode liggeplasser.

601 effektive kilometer tilbakelagt Den fjerde kvelden slår vi leir i en lun vik 25 kilometer nord for sørenden av Lake Mistassini, fremdeles på vestsiden av innsjøen. Her er det ikke mer enn en mil over til østsiden, til punktet der dette havet av en innsjø skal forlates. Hvis vi kan krysse rett over her i morgen, vil vi slippe å padle helt ned i sørenden. Besparelsen vil være på tre mil, men vi er helt avhengige av godvær. Å befinne seg midt ute på denne enorme sjøen hvis det blåser opp, kan bety en brå slutt på alt. Gåsefløyta til Mattis vekker oss i 5-tida neste morgen. Regnet pisker

turer med trøkk

Quebec 2010

Gavene er delt ut og skal prøves. Man må lide for skjønnheten, og Jan lider mer enn de fleste.

turer med trøkk

Quebec 2010

Høsten er i anmarsj, og vi får nok av dager da selv den beste Gore-Tex-bekledning gjør oss søkkvåte.

Med 10–12 timers hard jobbing hver dag er noen late kveldstimer uvurderlig sjelebot!

hardt mot teltduken, og vinden suser i trekronene. Det er bare å glemme planen om å krysse rett over, og i stedet må vi ta den lange veien nedom sørenden. Før det har gått en time, er vi på vannet. Den kraftige nordavinden gir oss god fart og morsom padling, og selv om vi raskt blir våte til skinnet, er stemningen upåklagelig. Vi jobber oss sørover nær land, og kan ofte gå på innsiden av lange rekker med avlange øyer. I det ufyselige været blir vi fort iskalde, og når vi innimellom gjør strandhugg for å strekke beina, småjogger vi rundt for å holde varmen. Høsten er her! Etter noen timer når vi sørenden og kan begynne å jobbe oss nordover igjen langs østsiden. Kanoene står nesten stille i den verste motvinden på de mest utsatte punktene. Heldigvis er det også mange lange strekninger der vi padler i le fordi vi limer oss helt inntil de høye bergene. Snart kan vi dreie inn i den lune bukta vi har som mål for dagen, og vi finner oss en fin sandstrand i ly for vinden. Her ligger drivveden ferdig stablet, og vi fyrer turens siste bål. Landsbyen Mistissini ligger nå bare en snau mil unna i luftlinje. Denne siste kvelden blir like stemningsfull

som alltid, men et snev av vemod over at turen snart er slutt, preger oss. Avslutningsdagen, den 9. september, blir flott, med strålende sol og kraftig medvind hele veien. De siste halvannen milene inn til Mistissini går som en lek. Kanoene trekkes i land på stranda nedenfor det temmelig nye hotellet. I kveldingen er vi tilbake i Chibougamau, installert på et lite hotell midt i hovedgata. Snart nyter vi en bedre biffmiddag og kan oppsummere turen: Nøyaktig 601 effektive kilometer er tilbakelagt i løpet av 27 dager. Dersom vi ikke regner med de to dagene uten forflytning, blir gjennomsnittet 24 kilometer per dag. Vi kan se tilbake på en fysisk krevende tur der vi måtte stå på hardt i lange perioder, samtidig som vi på ingen måte stresset. Hovedfokus lå likevel på forflytningen, og at man alltid må videre. Alltid videre, uten å se seg tilbake! Det vi er aller mest fornøyde med, er at vi har gjennomført denne ekspedisjonen uten virkelig alvorlig dramatikk. Det kunne gått galt hundre ganger hver dag. I stedet reiser vi hjem glade og fornøyde, med både helsa og eventyrlysten i behold, alle mann. Bra levert, karer! Jeg lar notatene til Mattis fra uka etter hjemreisen avslutte denne beretningen:

I MÅL: Mistissini med sine 3400 innbyggere er det største Cree-samfunnet i Quebec. På stranda i bakgrunnen går vi i land for siste gang, og tusler opp til det lille hotellet i landsbyen for å skaffe transport tilbake til Chibougamau. I hotellobbyen henger avstøpningen av en lake trout på 18 kilo ...

Vel hjemme i Norge blir man ubarmhjertig kastet inn i hverdagen. Mens vi i en måned har levd intenst og dypt innkapslet i våre egne altoppslukende utfordringer, har naboene knapt merket at jeg var borte. Gresset har blitt litt lengre, og på jobb er det meste som før. En ettermiddag sitter jeg i bilen og kjører barn hit og dit, når Lars ringer for å spørre hvordan det går. Og nå er jeg akkurat i den tilstanden han advarte mot at vi kom til å oppleve: Selvsagt er det fantastisk å være hjemme blant sine kjære, men samtidig er det noe der ute som drar underbevisstheten i en annen retning og gir en slags mutthet, en lengsel etter det du nettopp forlot. Det hjelper å få bekreftet at dette er en helt normal reaksjon, og at vi også har forberedt våre kjære på det. Heldigvis har de fleste av oss stor påvirkningskraft på hva vi ønsker å få ut av vår tilmålte tid. Selv om man har ulike rammebetingelser og forutsetninger, handler alt om planlegging og prioriteringer. Går man med drømmen om en måned i Canada – og virkelig mener noe med det – så ligger dette enorme landet rett vestafor oss og er mer tilgjengelig enn man kanskje tror. Drømmer man om andre steder eller andre prosjekter, gjelder det samme. Se noen år fram i tid, sett av noen kroner i måneden, sørg for aksept på hjemmebane og forbered arbeidsgiver. Og en viktig faktor: Det viktigste er ikke alltid målet, men veien til målet. For hva er vi vel uten drømmene våre?

turer med trøkk

Quebec 2010

Høsten er i anmarsj, og vi får nok av dager da selv den beste Gore-Tex-bekledning gjør oss søkkvåte.

Med 10–12 timers hard jobbing hver dag er noen late kveldstimer uvurderlig sjelebot!

turer med trøkk

Quebec 2010