DING-DONG!
Bjørn og Blå hadde gledet seg til denne dagen.
Blå var tidlig ute.
«Jeg kommer snart», ropte Bjørn fra den store senga si. «Jeg våkna ikke nå, altså. Jeg lover!»
Blå satte seg på en blomst for å vente. Hun
lurte på hva slags dag dette kom til å bli.
Så falt hun.
Nå var Blå inni blomsten og kom seg ikke ut.
«Unnskyld at jeg kommer så sent!»
sa Bjørn. «Jeg trodde føttene mine skulle flytte seg fortere.»
Bjørn så seg rundt.
«Blå? Så rart. Er du der?»
Bjørn hørte en lyd. Var det gråt?
Men hvor?
Han kunne ikke se noen.
Bjørn bestemte seg for å lytte så godt han kunne.
Nei, tenkte Bjørn.
Dette kan ikke stemme. Men det gjør det.
Det er en blomst.
Og den er kjempelei seg.
Hvordan trøster man en blomst?
Hmm. Skulle ønske Blå var her.
Hun hadde visst hva vi måtte gjøre.
«Hallo,
blomst!» sa Bjørn.
«Jeg vet hvordan jeg skal trøste deg. Jeg skal fortelle deg om Blå, vennen min.»
«Blå er SÅ tullete at en gang trodde hun at månen hadde falt i vannet. Ti-hi!»
«Blå er SÅ tullete at en gang prøvde hun å
sette blader tilbake på trærne, fordi hun trodde trærne var ødelagt. Ti-hi!»
«Blå er SÅ tullete at …»
«Hysj!» sa blomsten.
«Nei, ikke vær frekk!» sa Bjørn. «Jeg
prøvde bare å trøste deg. Men nå går jeg heller og leter etter bestevennen min, Blå. Hun ville aldri snakket sånn til meg.
Tulleblomst!»
Bjørn trampet av sted.
«Ikke gå! Kom tilbake! Hjelp meg!» ropte blomsten.
Bjørn fikk dårlig samvittighet.
Hvordan hjelper man en blomst? lurte han på.
Så kom han på at blomster trenger vann.