Farlig oppdrag
En sann historie fra andre verdenskrig
Illustrert av Camilla Billett
Ved svenskegrensen øst i Hattfjelldal i Nordland, august 1944:
Astrid går først. Skrittene er lette, og hun snubler ikke. Hun vet godt hvor lyngen skjuler røtter, eller hvor steinene under mosen kan få føttene til å gli.
De må være stille, alle fem. Lyder bærer langt, og fjellskogen har ører. Ikke selve skogen, da, men andre mennesker som lister seg rundt i den. Tyske soldater, for eksempel, eller noen av de svenske grensevaktene som ikke vil hjelpe flyktninger.
Astrid må sørge for at denne familien kommer seg trygt over grensen fra Norge til Sverige. De kan ikke bare sette seg på toget eller kjøre bil, for det er strengt ulovlig å forlate landet. Om nazistene får tak i dem, blir de arrestert. Hvem vet hva som kan skje da?
Astrid bor på en gård like i nærheten, og
kjenner denne villmarka like godt som hun kjenner fjøset hjemme.
Hun vet nøyaktig hvor de må gå, og hva de må passe seg for. Men selv ikke Astrid kan vite sikkert om de er alene, eller om de plutselig blir oppdaget.
Grenselosen Astrid
«Har du hørt om den lille jenta som var grenselos under krigen?» spurte tanten min en kveld vi satt og snakket om gamle dager. Både hun og jeg kommer fra Nord-Norge. Ingen av oss levde under andre verdenskrig, men vi vet at det foregikk mye i landsdelen vår på den tiden. Det finnes mange verdifulle historier herfra som flere burde bli kjent med.
Ei lita jente? Jeg hadde hørt om grenseloser, men stort sett bare om voksne menn. En grenselos er en person som hjalp flyktninger fra
Norge over grensen til Sverige under andre verdenskrig. Sånt var forbudt, og både los og flyktning risikerte dødsstraff. Likevel fantes det mange grenseloser. Hvordan kunne et barn gjøre noe så farlig?
Astrid Linerud fra Hattfjelldal i Nordland var ti år da hun loset flyktninger. Tante fortalte at Astrid ikke bare loset mennesker, hun var også kurér – en som leverer viktig militær post.
Jeg ble veldig imponert og ikke minst nysgjerrig. Jeg så for meg den lille jenta som risikerte livet for å hjelpe mennesker på flukt, og tenkte hun må ha vært veldig modig. Snart begynte jeg å undersøke hva som skjedde med Astrid. Jeg leste bøker, søkte i arkiver og snakket med mennesker som kjente henne. Ikke minst snakket jeg mye med datteren hennes, Inger Linerud. Astrid hadde fortalt henne mye om krigen.
Jo mer jeg hørte om Astrid, jo nærmere virket «gamle dager».
Over femti tusen nordmenn flyktet fra Norge til Sverige i krigsårene 1940 til 1945. De flyktet fra trusler om arrestasjon og drap, matmangel eller annen uro, og trengte noen som kunne vise dem veien til et trygt sted å være.
Etter å ha lært mer, skjønte jeg at det også
fantes andre barn som var grenseloser. Astrid var en av de aller yngste.
Denne augustdagen ved svenskegrensen i 1944 kan virke lenge siden. Likevel er det viktig at vi fortsetter å snakke om historiene fra krigen. Den satte dype spor i det norske folk, og har vist oss hvor viktig det er å holde sammen i dårlige tider.
Det finnes mange, mange flere mennesker på flukt i verden i dag.
Tyskland angriper
1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen. Dette ble starten på det vi kaller andre verdenskrig. Landene samlet seg i to grupper som ble hovedfiender: de såkalte aksemaktene og de allierte. Aksemaktene var Tyskland, Italia og Japan. De allierte var på dette tidspunktet i hovedsak Storbritannia, Frankrike og Polen. Etter hvert ble også land som USA, Sovjetunionen og Kina med –og lille Norge.
Tysklands leder, Adolf Hitler, hadde store planer og ville bli verdens mektigste mann. Hans politikk, nasjonalsosialismen –eller nazismen, som den bedre er kjent som – er en brutal styreform som lar én leder bestemme over hele folket. Nazismen er bygget på at noen mennesker mener de
er bedre enn alle andre. Rasisme og jødehat er en viktig del av denne politikken. Nazistene drepte millioner av mennesker de ikke likte.
Tyskland angrep stadig flere land. Krigen spredte seg i Europa, og etter hvert til andre deler av verden. Snart ville de ta Norge. Da var Astrid seks år gammel.
Den 9. april 1940 marsjerte tyske soldater inn i landet vårt, noen steder etter voldsom bombing og skyting, andre steder helt uten motstand fordi angrepet skjedde så plutselig.
Folk ble redde, de var ikke forberedt på det som skjedde. I løpet av kort tid ble Norge okkupert av Tyskland. Det vil si at tyskerne tok makten over landet vårt.
Han som var konge på den tiden, Haakon
VII, sa at han ikke ville at Norge skulle samarbeide med de tyske nazistene. Derfor måtte kongen og hele Norges regjering flykte.
De dro til vennelandet vårt, England, og derfra fortsatte de kampen for Norges frihet.
Både Norge og Sverige hadde erklært seg nøytrale i krigen, det betyr at vi ikke ville være på noens parti. Sverige ble ikke angrepet. Så hvorfor ble Norge det?
Hitler fryktet at de allierte ville angripe Tyskland nordfra og gjennom Norge. Det ville
han stanse ved å selv ta kontrollen over dette området.
Tyskerne syntes nok også det var fint at Norge har en lang kystlinje hvor de kunne ha krigsskipene og ubåtene sine. Veien til kamper i Atlanterhavet ble kortere.
En tredje grunn til at Hitler ville ta Norge, var den nordnorske byen Narvik. Derfra ble det nemlig skipet ut svensk jernmalm, som var veldig viktig for den tyske krigsindustrien. Med jernmalmen kunne Hitler lage mengder av ødeleggende våpen, og han ville for enhver pris hindre fienden i å få tak i denne verdifulle bergarten.
Fra 9. april til 8. juni pågikk det heftige kamper i Narvikområdet, og tusenvis av mennesker ble drevet på flukt. Barn og voksne var skrekkslagne vitner til bombingen som ødela hjemmene og den fine byen deres. De måtte vekk. Noen ble drept, men heldigvis kom de fleste seg unna, til fots eller i båter og biler.
Faktisk måtte også min egen farmor og farfar flykte, og med seg hadde de den vesle sønnen på tre og et halvt år. Senere skulle han bli onkelen min. De tok farvel med oldefar, for han ville være igjen i Narvik og hjelpe flyktninger. En dag sto han og et par andre nede i fjæra og ordnet
med mat og klær som skulle videre med båt inn i fjorden. Et engelsk krigsskip misforsto hvem de var, og sendte en granat mot land. Dessverre ble oldefar en av de første av Narviks befolkning som ble drept i krigen.
Over femti mil lenger sør i Nordland bodde Astrid. Hun var født i 1934, og den gangen het hun Sjelmo til etternavn. Sammen med
foreldrene sine, Hanna og Johannes Sjelmo, bodde hun på fjellgården Linerud i Hattfjelldal.
Ble Astrid også redd da hun hørte at Norge var i krig? Det kan vi ikke vite noe sikkert om.
Krigshendelser som kampene ved Narvik var langt unna. Linerud var tross alt verdens fredeligste sted. Det var fremdeles bare henne, foreldrene og alle dyrene. For Astrid fortsatte nok hverdagen akkurat som før.
Helt til en maidag i 1940. Da dukket det fremmedfolk opp på gården.
På tunet sto tretti menn klare til kamp.
Krigen kommer til Linerud
Linerud ligger langt opp mot fjellet, 550 meter over havet. Her er fjøs, høylåve, uthus og hovedhus. Nedenfor gården ligger Bolvatnet.
Rett ved er åpne sletter med åker og eng. Det er kyr og sauer som gresser, morsomme geiter og høner på tunet. Og den sterke hesten.
Rundt hele fjellgården står bjørkeskogen og luner. Det nærmeste tettstedet er svenske Joesjö, eller Jovatnet, som nordmenn kaller det.
På Linerud er det trygt og godt. Familien har jevnlig besøk av venner og familie, men de er
nok mest for seg selv. Foreldrene til Astrid er arbeidsomme og flinke til å drive gården. Moren
Hanna er god til å lage mat. Hun er klok, omsorgsfull og tålmodig. Faren Johannes er akkurat som ei fjellbjørk – spenstig, sterk og tåler alt.
Linerud er mer enn en gård. Den er også poståpneri, tollstasjon og telefonstasjon for de andre gårdene i nærheten. Det betyr at Johannes åpner sekken som postmannen jevnlig har med seg fra tettstedet Hattfjelldal, og så fordeler han posten ut dit den skal. Som såkalt tolloppsynsmann har han oversikt over hva reisende frakter inn og ut av Norge.
Han og Hanna driver også telefonstasjonen.
På denne tiden er det nemlig ikke vanlig at folk flest har sin egen telefon. Derfor har det blitt trukket en telefonlinje opp til Linerud, slik at alle i området kan gå dit hvis de må ringe noen.
Hanna og Johannes må også ta imot beskjeder som kommer via telefonen og bringe beskjedene videre til de som skal ha dem.
Hanna og Johannes vet mye om hva som foregår i området.
Så bryter krigen ut. Først er det selve nyheten: Norge er ikke lenger et fritt land.
På Linerud hører de sannsynligvis om det på radioen, slik som så mange andre nordmenn.
Det er uvant og fremmed, og Astrid forstår nok ikke ennå helt hva det innebærer.
En aprildag i 1940 ser hun tyske fly rett over Linerud.
Denne hendelsen fortalte hun som voksen om til datteren Inger, og Inger fortalte det til meg. Hun sto på tunet sammen med pappa Johannes, sa Astrid.
Inger vet ikke hva Astrid tenkte som lita jente, men hun var urolig. Det var aller første gangen hun så fly, og de kom fordi det var krig.
– Flyene var på vei til Narvik, men Johannes var avslappet. Han sa: «Du må vel begripe at tyskerne aldri kommer hit!» forteller Inger.
I mai 1940 blir krigen mer virkelig. Familien til Astrid får en telefon fra noen ved Jovatnet. En større gruppe norske soldater er på vei over grensen og inn i Norge.
Astrid er både nysgjerrig og spent. Hun leker med Trippa, så tiden går litt fortere mens hun venter. Den brunsvarte hunden ser ut som en liten bjørnunge, og de to er bestevenner.
Kommer de snart? Er de mange? Astrid er vant med fjellvandrere som trenger overnatting, men aldri før har hun møtt soldater som skal i krig.