© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022
ISBN 978-82-02-73942-3
1. utgave, 1. opplag 2022
Illustrasjoner: Leonard Furuberg
Omslagsdesign: Leonard Furuberg
Sats: Borghild Fallberg
Satt med Adobe Garamond Pro 16/24 pt og trykt på 100 g Munken Print Cream
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
K P T A T I E 1 L
Som du sikkert vet, er historier enten diktet opp eller sanne. Historien i denne boka er helt sann. Det er det tvillingene Harald og Robert som lover.
Æresord og ti kniver i hjertet.
Det er til og med deres virkelige navn som står på forsiden. Bare sjekk sjøl!
Da de ble født, var Robert nesten én kilo tyngre enn Harald. Det er mye når vi snakker babyer – en ferdig utvokst baby ligger på maks fem kilo.
Harald mente han kunne huske at det hadde startet allerede da de lå i magen til moren. Robert hadde måkt til seg mesteparten av maten. «Flytt deg småen, meg først!» hadde han hørt broren rope da det var mat på vei ned til dem.
Harald var sikker på at han hadde sunket ned i magen og blitt liggende under broren. Etter ni måneder mente
Harald at han hadde spurt broren om
han kunne komme først ut da de skulle fødes, siden han lå klemt i bunnen og var først i rekka. «Glem det!»
hadde broren sagt og bedt ham stille seg bakerst. Og da fødselen gikk i gang, hadde Robert bykset seg over broren for å komme først ut. Det er fullt mulig inni en mage, for det er ganske glatt og sleipt der. Robert skrek sånn som
en baby skal da han kom ut – og ble
lagt opp til moren etter at den ekle
navlestrengen hadde blitt klippet av og snurpet seg sammen. Alle rundt ham sa: «Å, for en søt liten plugg!»
Verken moren eller de andre på fødestua visste at det var én til inni
magen. Derfor pakket de sammen moren og trillet henne ut med babyen som altså var Robert. Men vel ute i gangen ropte
plutselig moren:
«HJEEEEEELP,
DET KOMMER ÉN TIL!»,
og alle løp tilbake til fødestua. Og så kom Harald.
Og siden hadde Robert fortsatt i samme spor. Alltid et steg foran broren.
Særlig på kjøkkenet. Som en støvsuger
snoket han alltid i hyller og skap og langs
kriker og kroker etter godbiter. Og hvis
tvillingene fikk hver sin godtepose, kunne
du være sikker på at Robert fisket til seg litt ekstra når broren ikke så det. Og det var ganske enkelt, for Harald var en skikkelig sosekopp. Kanskje på grunn av den merkelige fødselen. Han glemte i hvert fall alt mulig. Han la joggeskoene sine i kjøleskapet og melka i sekken.
Men uansett hvor forskjellige de var, var de – som andre tvillinger – alltid sammen. Ja, selv etter at Robert slo ut fortanna til
Harald, hang de sammen
som erteris. Og de var
alltid på farta. Det var akkurat som de hadde en superrask
motor i rumpa, for de kunne aldri
sitte stille.
«Vet dere hva dere er?» pleide moren å si:
«TURBOTVILLINGER!»
Harald og Robert var veldig glade i moren sin, selv om de syntes hun var litt rar innimellom.
Faren deres dro på kontoret om morgenen og kom hjem til middag.
Turbotvillingene hadde aldri skjønt hva han gjorde på kontoret sitt hele dagen.
Sikkert noe gørr kjedelig.
Moren, derimot, fikk ofte innfall og fant på nye ting. Noen ganger var det gøy. Andre ganger ble det litt voldsomt.
Sånn som den gangen hun hadde fått ideen om at de skulle FLYTTE fra den
lille leiligheten i byen til et stort hus PÅ LANDET, omgitt av gårder og
gressende kuer. Harald og Robert hadde nesten ikke trodd sine egne ører, for ingen i familien visste noen verdens ting om livet på landet. Og kuer hadde de bare sett på TV.
Selv faren deres, som sjelden sa noe, hadde forsøkt å si at det ville bli langt å
reise til jobben hans i byen. Men da hadde moren sagt at det gikk tog flere ganger om dagen. Sånn var det med moren deres. Hadde hun først bestemt seg for noe, så var det umulig å få henne til å forandre mening. Dermed var det avgjort, de skulle flytte på landet.
«Basta bom, falleri fallera,» sa hun med et smil og beroliget guttene med at de kom til å elske det.
«Men hva med teatergruppa vår?» sa Harald. Han elsket å spille teater.
«Det finnes helt sikkert teatergruppe på landet også,» sa moren.
«Tror du de har fritidsklubb også?» sa Robert.
«Selvfølgelig,» avsluttet moren.
To dager brukte de på å ta farvel med alle vennene sine. De syklet og løp på kryss
og tvers av alle blokkene. De var også oppom Gulbrandsen på toppen, en tykk, gammel mann som bodde i øverste etasje og som de pleide å handle matvarer for.
«Hvem skal kjøpe melka mi nå, da?»
sa Gulbrandsen med et sørgelig blikk.
«Du kan bestille varer hjem fra butikken,» sa Robert.
«Jo, jo, men det blir ikke akkurat det samme, da,» sa Gulbrandsen.
Og det tenkte Turbotvillingene også, for det var alltid morsomt
å snakke med Gulbrandsen
og høre historiene hans om den gangen
han var Norges sterkeste mann og kunne
løfte en hel bil på egen hånd. Ja ja, du tenker sikkert at det er sånt man finner
på for å gjøre boka kulere, men det med
Gulbrandsen er også helt sant. Dessuten
fikk tvillingene lov å kjøpe en krone-is
eller hubba-bubba etter handleturen som takk.
Og sånn endte
Turbotvillingene på landet
og det er her denne historien begynner.
