Stefan Ahnhem
Motiv X Oversatt av Henning Kolstad
PROLOG
24. august 2007 Inga Dahlberg prøvde å styre tankene inn på noe annet. For noen minutter, om ikke annet. På den skyfrie augusthimmelen eller på musikken i hodetelefonene. På at hun ikke følte seg det spor sliten, selv om hun var i gang med tredje runde langs den blå løypa. Eller på Ramlösa Brunnpark, som var så grønn og løvrik at en ikke kunne se mer enn noen meter i hver retning. Men slik maur finner en vei til kjøkkenet, insisterte tankene hele tiden på å gjennomgå den planen hun hadde brukt mesteparten av sin våkne tid på de siste ukene. Planen som om mindre enn tre timer skulle iverksettes og forandre livet hennes. Denne gangen måtte ingenting gå galt. Den minste lille flakking med blikket eller usikkerhet i stemmen, så ville hun være fortapt. Etter alle disse årene kjente hun Reidar altfor godt. Han ville øyeblikkelig utnytte sprekken i fasaden hennes, ta tilbake kontrollen og forminske henne til hun adlød ham som en veldressert hund igjen. Men hva som enn hendte og hvordan han enn reagerte, så visste hun hvordan hun skulle opptre for å få ham til 5
å ta pennen og skrive under. Og så snart det var overstått, skulle hun ta den ferdigpakkede kofferten og gå mot døra. Hun våget nesten ikke tro på at det bare var noen timer til de skulle dra. Og så til Paris, av alle steder. Det mest romantiske stedet som fantes. Endelig var det adjøss til all luringen og luskingen. Til alle kodede tekstmeldinger, til uroen for når som helst å bli tatt på fersk gjerning. For ikke å snakke om angsten for å måtte gå og legge seg med feil mann hver kveld. Allerede i kveld ville de kunne ferdes fritt utendørs. Hvis de følte for det, kunne de bare sette seg på en benk og holde rundt hverandre. Hun kunne legge hodet i fanget hans og se både ham og stjernene på samme tid. Hun og elskeren hennes. Hun smakte på ordet. Elsker. Hun likte det. Det hørtes både kjærlig og syndig ut. Og sånn som de hadde syndet. Både hjemme hos ham og hos henne, i dusjen og i bilen. For ikke å snakke om den bortgjemte lille strandflekken helt inntil Råån der de hadde gjort ting hun ikke engang trodde var mulige. Og nå var det kapitlet over. Snart ville han gå fra å være elskeren hennes til hennes elskede. De skulle legge Kastrup bak seg, skåle i champagne og nyte at drømmen endelig var blitt til virkelighet. Men ingen skulle komme og si at det hadde vært enkelt. I begynnelsen hadde han vært motstrebende og ikke villet høre, og hun hadde nesten følt seg som et masete barn. Først da hun hadde satt alt på spissen og truet med å avsløre den lille affæren deres for alle berørte parter, hadde han tatt fornuften fangen. Egentlig var det slett ikke hennes stil å true og bli hys6
terisk, men hun kunne ikke bare fortsette å leve i en løgn i all evighet. Og nå i ettertid var det tydelig at han hadde det akkurat likedan. Plutselig var det han som holdt roret og la opp planer for hvordan de skulle gå frem. Hun hadde fått bestemme at det var til Paris de skulle, men han hadde stått for billettene, til og med klint til med business class. Og nå som hun tenkte på at de om bare noen få timer skulle sitte der hånd i hånd med god plass til beina, var hun nødt til å klype seg i armen for å forsikre seg om at hun var våken. Men foreløpig var hun ikke helt ferdig med alle forberedelsene. Så snart hun kom hjem, skulle hun dusje og gjøre rent det siste. Vinduene var allerede pusset, og blomstene hadde fått ekstra mye vann. Sengetøyet var vasket og måtte bare strykes før hun kunne legge det på. Boeuf Bourguignon, Reidars yndlingsgryte, putret under lokk og ventet på å bli smakt til og få en siste runde med krydder. Siden det var fredag, kom han til å ta en øl etter jobben. Og rett før sju ville han være hjemme med alle de stinkende arbeidsklærne sine, som hun for siste gang skulle sortere og legge i vaskemaskinen mens han tok en dusj. Deretter skulle hun sette frem middagen og vente på at han kom og satte seg til bords. Og der et sted ville han, hvis alt gikk som planlagt, reagere på at ikke alt var som vanlig og lure på hvorfor hun ikke satte seg overfor ham og spiste hun også. Eventuelt ville han si noe hånlig om alle de mislykte diettene hennes og hvordan hun bare ble enda større av dem, mens hun i virkeligheten hadde gått ned tolv kilo etter at hun begynte med løpetreningen. Men denne gangen aktet hun ikke å la ham mobbe 7
henne som hun ville. Med sin aller roligste og mest beherskede tone skulle hun fortelle at hun tenkte å gå fra ham. Visst ville det vært enklere å bare legge en håndskrevet lapp på bordet og dra fra huset før han kom hjem. Men skulle hun ha en sjanse til å få ham til å skrive under, var det ingen annen mulighet enn å gjøre det ordentlig. Se ham i øynene og få ham til å skjønne at hun virkelig hadde bestemt seg, og at de aldri noensinne kom til å spise middag sammen mer. Alt etter hvordan han hadde hatt det på jobben, var det fare for at han ville fyke opp av stolen og bli fysisk. Han ville ikke gjøre henne noe. Ikke der og da. Derimot kunne han finne på å kaste tallerkenen og kanskje til og med velte bordet. Men det mest trolige var nok at han ville la raseriet pumpe ut i ansiktets ytterste arterier mens han med samme slags ro som en trykkoker spurte hvor i helvete hun hadde tenkt seg hen. Hvordan hun kunne være så forbasket naiv å innbille seg et eneste sekund at hun kunne klare seg uten ham. Deretter ville han male seg enda lenger inn i hjørnet ved å minne henne på ektepakten og spørre om det var den forvirrede lille vimsehjernen hennes som hadde glemt at både huset, bilen og det meste av møblementet de facto tilhørte ham. Reidar elsket å si de facto. Det var som om det gjorde ham en halv meter høyere og fikk påstanden hans til å bli sann og ugjenkallelig. Det var da, når han var på sitt tøffeste og adrenalinet flommet over, at skilsmissesøknaden skulle på bordet. Til å begynne med skjønte hun ikke hvorfor hodetelefonene som var koblet til den lille iPoden plutselig ble revet ut av ørene. Og enda mindre hva det var som klemte til og 8
nesten skar inn i begge brystene, og øyeblikket etter i kragebeinet og halsen. Først da hun falt hjelpeløst bakover, så hun den oppspente fiskesenen glimte til i lyset. Himmelen var nydelig, akkurat så blå og skyfri som den hadde vært hele sommeren. Bortsett fra sin egen puls hørte hun kvitringen fra alle de mange tusen fuglene som gjemte seg et sted utenfor synsvidde. Men vent, hadde hun ikke nettopp hørt på musikk? Og hvorfor lå hun på ryggen midt i joggeløypa? Hun tok seg til den vonde halsen og satte seg opp. Det verket og banket i bakhodet. Antakelig hadde hun ikke vært borte mer enn et minutts tid, så det burde fortsatt ikke være noe problem å rekke alt før Reidar kom hjem. Mens hun samlet krefter for å reise seg, knakk noen kvister bak henne. Hun snudde seg og så hvordan det tette bladverket ved siden av joggeløypa rørte seg. «Hallo? Er det noen der?» ropte hun, selv om det ikke var noen tvil. «Er det dere som har spent opp denne senen? Hallo!» Hun var sint nå, og dette ville hun neimen ikke la passere, selv om hun egentlig ikke hadde tid. Men i samme øyeblikk som mannen materialiserte seg fra veggen av bladverk, forsvant sinnet. Hun skjønte at hun bare burde reise seg litt kvikt og komme seg vekk. Men det nyttet ikke. Det var som om tyngdekraften var ekstra sterk akkurat der hun lå. Likedan var det med blikket hennes, som ble trukket mot ham da han kom ut på stien med en spade i den ene hånden. Tross den skyfrie sommerhimmelen var han kledd i en mørkegrå regnjakke og støvler så høye at de fortsatte opp over knærne og vokste sammen med buksa. Under den 9
opptrukne regnjakkehetta hadde han en finlandshette som dekket hele ansiktet unntatt de stirrende øynene. Hun fylte lungene for å rope om hjelp, men kom aldri så langt, for hun fikk øye på armbåndsuret rundt håndleddet hans da han hevet spaden over skulderen. Det var en Omega Speedmaster, akkurat en slik klokke som nesten hadde kostet henne en hel månedslønn. Hun kunne ikke se noe annet enn mørke, og tapen over munnen satt så hardt at hun var redd leppene skulle revne hvis hun gjorde et forsøk på å skrike. På den annen side føltes hele ansiktet hennes allerede sønderrevet og hovent. Herregud, han måtte ha slått henne med spaden. Hun kunne fortsatt ikke få seg til å tro at det var han som hadde spent opp den senen, slått henne bevisstløs og nå tatt av henne klærne. Hvis det ikke hadde vært for den Omega-klokka. Eller hadde hun sett feil? Kanskje den ekspeditøren bare hadde løyet for å få opp prisen da han understreket hvor uvanlig akkurat den Apolloutgaven var? Sånn var det selvfølgelig. Sånn måtte det være. Hvilken rolle det nå spilte. Hvem det enn var, så lå hun her naken og sammenkrøpet med tape over øyne og munn, uten å ane hva som ventet. Eller var det allerede gjort? Hadde han gjort det han skulle og bare latt henne bli igjen her? Hun var fortsatt utendørs, såpass kunne hun konstatere. Men hun var ikke ved joggeløypa i Brunnsparken, hun var i nærheten av en elv eller en bekk, for hun hørte klukkende vann tross tapen over ørene. Egentlig lå hun ikke, hun satt nærmest sammensunket, fremoverbøyd på kne, med føttene bak seg som i en yoga10
stilling og begge armer strukket rett forover. Det var en underlig stilling, særlig med tanke på det harde, ujevne underlaget. Hun prøvde å skjønne hva alt dette betydde. Hvorfor han hadde latt henne ligge naken i akkurat denne stillingen. Hun kunne nesten ikke kjenne noen smerter. Verken i ansiktet eller i resten av kroppen. Det var som om hele hun hadde dovnet bort. Som om kroppen ikke tilhørte henne lenger. Han måtte ha dopet henne, det fantes ingen annen forklaring. Betydde det at hun hadde vært bevisstløs lenge? Kanskje flere timer? Uansett hvordan det lå an, måtte hun vekk derfra og komme seg hjem og dusje fortest mulig, slik at hun rakk å bli ferdig med alt før Reidar kom hjem. Forhåpentligvis var hun ikke så langt hjemmefra, og med litt flaks var skadene i ansiktet kanskje ikke så ille likevel. Han kom selvsagt til å lure på hva som hadde hendt. Men det spilte ingen rolle. Hun ville under ingen omstendighet la det komme i veien for den opprinnelige planen. Nå gjaldt det bare å prøve å løsne tapen uten at skadene ble verre. Men så snart hun prøvde å løfte den ene armen, slo smertene til som ingenstedsfra. Smerter så kraftige at hun skrek rett inn i tapen. De skjøt ut fra håndryggen og spredte seg lynraskt ut i resten av hånden og videre opp i armen. Dessuten satt visst hånden fast. Hva hadde han gjort? Hun prøvde å bevege den andre hånden, men det var likedan der. Det gjorde så vondt at magen vrengte seg. Hun prøvde å bevege beina, men smertene som strålte ut fra leggene var om mulig enda verre. Hun satt fast. Hvordan hadde han … Hun kunne ikke 11
engang ta det inn. Hva var det for et uhyre hun hadde kommet ut for? «Se det, ja, nå har hun våknet,» sa plutselig en stemme. «Det var da på tide.» Han var tilbake. Eller hadde han vært her hele tiden? Og hørtes det ikke akkurat ut som ham? «Jaha. Opp med deg, nå. Opp på alle fire.» Hun trosset smertene og gjorde som hun fikk beskjed om. «Sånn ja. Du kan jo bare du vil.» Det hørtes ut som ham, det gjorde det. Men det fikk ikke lov å være ham. Kanskje det bare var tapen over ørene som gjorde det så vanskelig å skjelne alle detaljer. Hun kjente at den hanskekledde hånden hans klappet henne på hoften som om hun var en hest til besiktning. Så begynte den å stryke henne langs korsryggen og lete seg ned mellom beina. «Nå får du bare passe på at du ikke detter sammen igjen. Da er hundre og ett ute.» Det var ham. Nå var det ingen tvil lenger. Det var Ingvar. Ingvar Molander, mannen hun elsket over alt annet, han som endelig hadde gått med på å reise til Paris med henne om bare noen få timer. Smertene skjøt opp fra hendene og leggene da underlaget hun satt fast i rykket til og begynte å bevege seg. Hun skrek så høyt hun greide, men det ble ikke mer enn en uforståelig mumling. Rett etterpå begynte underlaget å vippe til forskjellige kanter, og hun måtte plutselig anstrenge hver eneste muskel i kroppen for å holde seg oppe på alle fire. Så kjente hun det kalde vannet skylle over hendene, og litt etter litt begynte det å gå opp for henne hva som ventet.