Karin Fossum
Djevelen holder lyset
© J.W. Cappelens Forlag AS, 1998 Utgitt i CAP-serien første gang i 1999 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32426-1 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Om du aldri var blitt til, ville du ikke lest dette. Og det ville ikke gjort noen forskjell. Og nür du ikke lenger er til, er det som om du aldri skulle lest det. Det gjør ingen forskjell. Men nü, mens du leser, hender noe: Det eter noen sekunder av din tid, som om et lite dyr, loddent av bokstaver, gnavlende sperret veien mellom deg og ditt neste minutt. Du tar det aldri igjen. Det knasker uforstyrrelig i seg tidens mikroorganismer. Det blir aldri mett. Ikke du heller. Tor Ulven
Takk til Terje Ringstad og Tor Buxrud
Tinghuset. Fjerde september, kl. 16.00. Jacob Skarre kikket på armbåndsuret. Vakta var over. Men han listet en bok fram fra innerlomma og leste diktet på første side. Som å leke i Virtual Reality, tenkte han. Poff! og man er i et annet landskap. Døra sto åpen ut mot korridoren, og han ble plutselig var at noen studerte ham. Kvinnen var utenfor det synsfeltet som ble dekket av hans utmerkede sidesyn. Hun var rett og slett en annen bevissthet som rørte ved hans egen. En fjærlett og nesten umerkelig vibrasjon, som omsider nådde ham. Han lukket boken. – Kan jeg hjelpe deg? Hun rørte seg ikke, sto bare og stirret på ham med et merkelig blikk. Skarre så på det anspente ansiktet, og tenkte med ett at hun virket så kjent. Hun var ikke helt ung lenger, kanskje oppunder seksti år, kledd i kåpe og mørke støvletter. Et tørkle i halsen. Litt av motivet var synlig under haken. Det sto i sterk kontrast til hva hun sannsynligvis hadde av hurtighet og eleganse. Veddeløpshester med fargerike jockeyer på mørk blå bunn. Ansiktet var bredt og tungt, det ble trukket nedover av den fremskutte haken. Brynene var mørke og nesten sammenvokste. Mot magen knuget hun en håndveske. Men det var først og fremst blikket hennes. Inne i det bleke ansiktet lå et par lysende øyne. De holdt ham fast med veldig styrke, og han kunne ikke slippe dem. Og så husket han henne. Et snodig sammentreff, tenkte han, og ventet spent. Satt som naglet i den spørrende stillheten. Hvert sekund ville noe svært viktig komme fra munnen hennes. 9
– Det gjelder en savnet person, sa hun så. Stemmen var grov. Et rustent redskap som knirket i gang etter lang hvile. Bak den hvite panna brant en ild. Skarre så det flakkende skjæret gjennom irisen hennes. Han ville ikke være forutinntatt, men tydeligvis var hun besatt av noe. Langsomt gikk det opp for ham hva slags tilfelle dette dreiet seg om. I tankene gjennomgikk han dagens rapporter, men kunne ikke huske om pasienter var savnet fra noen psykiatriske institusjoner i hans distrikt. Hun pustet tungt, som om det hadde kostet henne uendelig mye å komme. Men hun hadde bestemt seg, hun var som drevet av noe endelig. Skarre funderte på hvordan hun var kommet seg forbi resepsjonen og fru Brenningens falkeblikk, og rett inn på kontoret hans uten at noen hadde stanset henne. – Hvem er det du savner? spurte han vennlig. Hun stirret fortsatt. Han møtte blikket med samme styrke for å se om hun ville vike. Plutselig så hun forvirret ut. – Jeg vet hvor han er. Skarre stusset. – Du vet det likevel? Han er ikke savnet? – Han lever nok ikke så lenge, sa hun. De tynne leppene begynte å skjelve. – Hvem? spurte Skarre. Og så, fordi han plutselig ante det. – Mener du mannen din? – Ja. Mannen min. Hun nikket fast. Sto fortsatt rank og urørlig med vesken mot magen. Skarre sank tilbake i stolen. – Mannen din er syk, og du bekymrer deg for ham. Er han gammel? Det var et utilbørlig spørsmål. Liv er liv, så lenge det er liv, og betyr noe for noen. Kanskje alt. Han angret, og grep en penn fra bordet, satt og snurret på den. – Han er nesten for et barn å regne, svarte hun trist. Han stusset over svaret. Hva sto hun egentlig og snakket om? Mannen var syk, kanskje døende. Og senil, slo det ham. Tilbake i barndommen. Samtidig hadde han en merkelig følelse, at hun prøvde å fortelle noe annet. Kåpen hennes var 10
nuppete over brystet, og den midterste knappen var sydd i med en liten unøyaktighet, slik at det dannet seg en fold i stoffet. Hvorfor noterer jeg meg dette? tenkte han. – Bor du langt unna? Han kastet et blikk på armbåndsuret. Kanskje hun hadde penger til taxi. Hun rettet seg opp. – Prins Oscars gate 17. Hun uttalte dette med skarpe konsonanter. – Jeg mente ikke å forstyrre, la hun til. Skarre reiste seg. – Trenger du hjelp til å komme deg hjem? Hun stirret fortsatt inn i de blå øynene hans. Som om det var noe der hun ville ta med seg videre. En glød, et minne om noe spill levende, slik den unge betjenten var. Skarre opplevde med ett noe merkelig. Dette rare som skjer en sjelden gang, at kroppen spiller ut ett av sine luner. Han senket blikket og stirret på armene sine. De lyse hårene strittet. Samtidig snudde kvinnen seg langsomt og gikk mot døren. Deretter forsvant hun ned korridoren. Skarre sto og så etter henne. Gangen hennes var kort og kantete, som om hun forsøkte å skjule noe. Han gikk inn igjen. Klokka viste 16.03. For moro skyld skriblet han noe på en blokk. «Kvinne oppunder seksti år ankommer kontoret kl.16.00. Hun virker forvirret. Sier hun savner mannen sin som ikke har så lenge igjen. Kledd i brun kåpe, med et blått tørkle i halsen. Brun veske, sorte støvletter. Muligens dement. Forsvant etter få minutter. Avslo tilbudet om hjelp til å komme seg hjem.» Han ble sittende og tenke. Hun var vel bare en forvillet sjel, det var så mange av dem. Omsider brettet han arket sammen og stakk det i skjortelomma. Episoden hadde ingenting i Rapporten å gjøre. * Har noen sett Andreas? Ordene sto å lese i byens største avis, med fete typer. Det er slik avisene uttrykker seg, i en uformell tone, direkte til oss, som om vi er på fornavn og har kjent hverandre lenge. 11
Vi skal bryte ned formelle barrierer og ha en direkte, ungdommelig tone, i dette friske, fremadstormende samfunnet. Så selv om det bare er noen få som faktisk kjente ham, og som brukte hans fornavn, så la oss skjære igjennom og spørre: Har noen sett Andreas? Og bildet av ham. En pen gutt på atten år, med smalt ansikt og uregjerlig hår. Jeg sier pen, jeg er raus nok til det. Så pen at han kom for lett til ting. Han spradet omkring med det vakre ansiktet og tok ting som en selvfølge. Det er et velkjent mønster. Ingen har godt av å se ut sånn. Tidløs, liksom umulig å bestemme. En bedårende gutt. Det koster litt å bruke det ordet, men likevel. Bedårende. Ettermiddagen den første september forlot han huset i Cappelens gate. Han sa ingenting om hvor han skulle. Hvor skal du hen? Ut. Det er slik man svarer i den alderen. En slags grenseløs gjerrighet. Man tror man er noe helt usedvanlig. Og mora hadde ikke vett til å presse ham. Kanskje hun brukte hans uvillighet som næring til sitt eget martyrium. Sønnen var i ferd med å forlate henne, og hun hatet det. Men det handler egentlig om å sette seg i respekt. Hun burde fostret gutten slik at det ville være utenkelig for ham å ikke svare, respektfullt og nøyaktig. Jeg skal ut, ja, med en eller annen. Vi har tenkt oss til byen. Jeg er hjemme før midnatt. Det er vel ikke for mye forlangt? Men hun mislyktes, som så mange andre. Sånn går det når man bruker alt man har av krefter på seg selv, sitt eget liv, sin egen sorg. Jeg vet hva jeg snakker om. Og sorgen skulle bli større. Han kom aldri hjem igjen. Ja, jeg har sett Andreas. Jeg kan se ham når jeg vil. Mange vil nok undre seg når han endelig blir funnet. Og selvfølgelig vil de spekulere og gjette, skrive rapporter, diskutere og arkivere. Alle med sin teori. Og ta feil, selvfølgelig. Menneskene hyler med mange stemmer. I denne støyen har jeg levet taus i nesten seksti år. Jeg heter Irma. Nå er det endelig jeg som snakker. Jeg skal ikke oppta så mye tid, og jeg sier ikke at jeg forvalter sannheten. Men dette som du leser nå, er min versjon. 12
Et barndomsminne kommer til meg. Jeg kan mane det fram når jeg ønsker det. Jeg står i entréen med en hånd på dørklinken. Det er stille innenfor, men jeg vet at de er der. Likevel høres ikke en lyd. Jeg åpner døren ganske stille og trår inn på kjøkkenet. Mor står ved benken, hun trekker skinnet av en kokt makrell. Jeg kjenner ennå lukten i nesen, en emmen, ubehagelig lukt. Hun gjør en bevegelse med den tunge kroppen, viser svakt at hun har merket meg. Far er opptatt borte ved vinduet. Han driver og presser kitt inn i sprekkene for å holde trekken ute. Huset er gammelt. Kitten er hvit og myk som leire, med en tørr, kalkaktig lukt. Mine to søstre sitter ved kjøkkenbordet. Begge er opptatt med bøker og papirer. Jeg husker det bleke, litt kvalme lyset da sola skinte gul inn på det grønne kjøkkenet. Jeg er kanskje omkring seks. Instinktivt er jeg redd for å bråke. Jeg blir stående der, alene på gulvet og se på dem. De er opptatt med noe alle sammen. Jeg føler meg plutselig svært unyttig, nesten til overs, liksom født for sent. Jeg tenkte ofte at jeg kanskje var en ulykke de ikke klarte å stanse. Mellom mine to søstre er det to år. Åtte år senere kom jeg. Hva kunne ha fått min mor til å ønske seg et barn etter så lang tid? Men tanken på at jeg kanskje var en ubehagelig plikt gjør meg ikke fortvilet. Tanken er for gammel, jeg har tenkt den så lenge. Så virkelig er dette minnet, at jeg kjenner kjolekanten kile over kneet. Jeg står i det gulgrønne lyset og kjenner hvor alene jeg er. Ingen hilser. Jeg er minst. Holder ikke på med noe viktig. Jeg mener ikke at faren min skulle slippe alt, kanskje løfte meg opp og kaste meg i været, jeg var for tung for ham. Han hadde revmatisme, og jeg var lubben og bred, med benbygning som en hest. Mor pleide å si det. Som en hest. Det var jo bare Irma som kom. Ingen ting å bråke for. Hodene, de umerkelige kastene, i fall det skulle være noe viktig, og så oppdagelsen, at det bare var Irma. Vi var her først, sa de. Likegyldigheten tok pusten fra meg. Jeg hadde den samme følelsen som da jeg overtalte mor til å fortelle om den gan13
gen jeg ble født. Og hun trakk på skuldrene, men innrømmet at det var midt på natten og forrykende uvær. Torden og storm. Jeg frydet meg ved tanken på at jeg var kommet til verden med bulder og brak. Men så la hun til, med en tørr latter, at alt var over på bare minutter. Du glapp ut som en kattunge, sa hun. Den gode følelsen rant vekk. Jeg ventet fortsatt, med stive ben plantet i gulvet. Jeg hadde tross alt vært ute en stund. Alt kunne ha skjedd. Bodde vi ikke ved sjøen? Skip fra fremmede land la til kai med jevne mellomrom. Matrosene myldret i gatene og glodde på alt som var over ti. Ja, jeg var seks, men jeg var kraftig som en hest, det sa jeg jo nettopp. Eller jeg kunne vært smadret mot asfalten ved Gartnerhallen, der vi pleide å leke på det flate taket. Senere gikk tre Schæfere vakt der oppe, men før det så lekte vi der, og jeg kunne ha gått utfor kanten. Eller blitt most under hjulene på en trailer. De har noen ganger tjue hjul, og ikke engang benbygningen min ville holdt. Men de bekymret seg aldri. Ikke for sånt. Men for andre ting. Hvis jeg sto med et eple, om jeg hadde fått det av noen, for jeg hadde vel ikke rappet det? Ikke? Men da takket jeg vel pent? Hadde de kanskje bedt meg hilse hjem til mor og far? Hjernen min jobbet febrilsk for å finne en oppgave. Slik at jeg kunne forsvinne inn i dette fellesskapet jeg mente de hadde. Ikke at de nektet meg, men de ba meg ikke heller. Jeg sier deg en ting: Disse fire menneskene hadde felles aura. Den var sterk og klar, rødbrun på farge, og dirret nesten ikke, slik den gjør hos andre. Den lå omkring dem stramt som et tønnebånd. Og jeg sto utenfor, omringet av en fargeløs tåke. Men å gjøre noe var løsningen! Den som gjør noe kan ikke trekkes i tvil. Jeg kom ikke på noe, jeg hadde ikke lekser, for dette var før jeg begynte på skolen. Derfor ble jeg stående og stirre. På den kokte makrellen, på bøkene som fløt. På far som arbeidet stille og nøyaktig. Om jeg kunne få et stykke av den hvite kitten! Trille den mellom fingrene. I ett lammende sekund ble jeg slått av noe jeg tror er viktig. Viktig for å forklare for meg selv og for deg som leser, hvordan dette kunne skje. Dette med Andreas. Jeg ante med 14
ett dette veldige regelverket som lå i rommet. I stillheten, i hendene som jobbet, i de lukkede ansiktene. Et regelverk jeg måtte innordne meg og følge til punkt og prikke. Jeg sto fortsatt i stillheten på kjøkkenet, mens jeg kjente regelverket falle over meg som en felle fra taket. Og det slo meg med voldsom kraft. Innenfor regelverket var jeg uangripelig! Innenfor disse klare rammene for flid og sømmelighet kunne ingen ta meg. I begrepet innenfor, lå å kunne omgås mennesker uten skjeve blikk, ikke støte noen, og samtidig ha en slags fred fordi man var som andre. Tenkte som andre. Men for mitt indre blikk så jeg en tvungen gate med høye vegger. Det som skulle bli mitt liv. Og en voldsom tristhet overmannet meg. Fram til da hadde jeg kanskje trodd på Friheten. Slik barn gjør, de tror at alt er mulig. Men jeg gjorde et valg selv om jeg var liten, og kanskje ikke skjønte alt. Jeg fulgte et urgammelt instinkt for å overleve. Jeg ville ikke være alene, da ville jeg heller være som dem og følge reglene. Men noe glapp i samme sekund, det lettet og fløy og forsvant for bestandig. Det er derfor jeg husker dette øyeblikket så godt. Der på kjøkkenet, i det grønne lyset, i en alder av seks, mistet jeg min frihet. Dette tause, veloppdragne barnet. På bilder fra jul og fødselsdager sitter jeg på mors fang og ser i linsen med et fromt smil. Nå har jeg en kjeve av jern som sender smerter opp i tinningen. Hvordan kunne det ende slik? Sikkert er grunnene mange og forskjellige, og noe skyldes ren tilfeldighet, at våre veier krysset hverandre akkurat denne kvelden. Men hva med selve forbrytelsen? Selve innskytelsen, hvor kommer den fra? Når blir drapet til? Der og da? I så fall kan jeg dele skyld med omstendighetene. At han kom i min vei, at han var som han var. For sammen med ham var jeg ikke Irma lenger, men Irma med Andreas. Og det var noe annet enn Irma og Ingemar. Eller Irma og Runi. Du vet, kjemien. Hver gang oppstår en ny formel. Irma og Andreas ødela hverandre. Eller er det ikke slik? Vokser det frem gjennom årene? Ligger forbrytelsen og slumrer et sted, i kroppens per15
sonlige kode? Er drapet slutten på en lang, uunngåelig prosess? Nødvendigvis må jeg se mitt liv i lyset fra dette fryktelige som hendte, og jeg må se dette fryktelige i lyset fra det som har vært mitt liv. Slik alle omkring meg også vil gjøre. Se tilbake etter noe som kan forklare, den delen av det som lar seg forklare. Resten blir liggende og flyte i en gråsone av antagelser. Men tilbake igjen. Jeg sto altså der, i stillheten på kjøkkenet. Mitt lydløse nærvær fikk den til å skingre. Den hadde vært vakker, nå orket de den ikke. Mor snudde seg og kom over gulvet. Bøyde seg ned og snuste i håret mitt. – Det trenger vask, sa hun. – Det lukter av det. Et øyeblikk hadde jeg vurdert å hente tegnesakene. Kjenne lukten fra de fete oljestiftene jeg likte å bruke. Men jeg gikk ut av kjøkkenet, ut i hagen, over gjerdet, forbi den gamle nedlagte smia og inn i skogen. Mellom granene lå et behagelig grågrønt mørke. Jeg gikk med brune sandaler på den tørre stien og kom til å finne en maurtue. Jeg pirket oppi med en pinne, og frydet meg over det kaos jeg var i stand til å skape. En katastrofe i dette velordnede samfunnet det kanskje ville ta uker å gjenopprette. Ønsket om å ødelegge! Følelsen av frydefull makt da jeg vaset rundt i tua med pinnen. Det var godt. Jeg så meg om etter noe å fôre dem med. En død mus, eller hva som helst. Da kunne jeg stått og sett på mens de fortærte den. De ville slippe alt og glemme katastrofen, noe å fortære ville komme først. Jeg var sikker på det. Men jeg fant ingen ting, så jeg fortsatte innover. Kom til en nedlagt husmannsplass. Satte meg på trammen og tenkte på historien om dem som en gang bodde der. Gustav og Inger med tolv barn. Uno, Sekunda, Trevor, Firmin, Femmer, Sexus, Syver, Otto, Nils, Tidemann, Ellef og Tollef. Det var ufattelig, og helt sant. Men de lever ikke lenger. Ja. Ved en Gud som jeg slett ikke tror på, jeg har sett Andreas. Jeg tenker tilbake på det skrekkelige øyeblikket da jeg kjente at det kom, ønsket om å ødelegge ham. I samme sekund så jeg mitt eget ansikt i en vindusrute. Og jeg husker følelsen, et søtt press, som rennende varm olje gjennom 16
kroppen. Vissheten om, at dette er ondt. Ansiktet mitt i det blålige glasset. Dette heslige, onde mennesket man blir, når Djevelen holder lyset. * Første september. En gutt gikk gjennom gatene alene. Kledd i dongeri og jakke fra Nike, sort, med olivengrønt bærestykke og en rød og hvit svosj på ryggen. De ventet ham hjemme klokken seks. Han ville kanskje nå det. Over byen lå et svakt skinn fra en disig himmel. Det begynte å blåse. September, og litt vemodig, kanskje, men slik tenkte han ikke. Fram til nå hadde livet vært greit. Gutten var i sjuårsalderen, slank og nett. Han gikk med begge hendene i lommene. I den ene lå en godtepose. Han hadde gått i femten minutter, og det begynte å koke inne i jakka. Han løftet hånda og strøk seg over panna. Huden hans hadde farge som kaffe. Håret var tett og kruset og sort, og øynene gnistret i det mørke ansiktet. Da skjedde det noe. Bak ham gled en bil fram. Inne i bilen satt to menn og speidet ut gjennom rutene. De hadde en felles oppfatning, at akkurat nå var livet drepende. Denne byen fór ikke med overraskelser. Den lå bare der, flerret i to av en grå flod, fornøyd i all sin middelmådighet. Bilen var en grønn Golf. Eieren gikk under tilnavnet Zipp. Han var oppkalt etter den lyden som oppstår når man åpner smekken i et par riktig trange jeans, og nærmere bestemt åpner den med dirrende fingre og kokende kinn. Egentlig het han Sivert Skorpe. Zipp var lys og stri i håret, og hadde et uttrykk av konstant nysgjerrighet i det unge ansiktet. På grensen til fårete, ville noen si. Men han fikk som regel napp hos damene. Det ytre holdt, dessuten var han blid, leken og enkel. Ikke fullstendig uten dybde, men han vendte aldri tankene innover, derfor levde han i uvitenhet om hva som fantes lenger inne. Kameraten ved siden av så ut som en faun, eller noe annet fra eventyret. Han konkurrerte ikke. Det var som 17
om han hevet seg over det å jakte. Jentene skulle komme til ham, eller noe sånt. Zipp hadde aldri forstått det. Han kjørte sakte. Begge håpet taust på det samme, at noe skulle skje. De fikk øye på gutten. – Brems! sa den ene. – Faen. Hvorfor det? Zipp gryntet og sluret på clutchen. Han likte ikke bråk. – Skal bare prate litt. – Gi faen, Andreas. Han er bare en unge. – En liten negerpjokk! Jeg kjeder meg. Langsomt rullet han vinduet ned. – Du finner ikke penger på den drittungen der. Det er penger vi skal ha. Jeg er tørst som faen. Bilen gled langsomt opp på siden av gutten. Han kastet et blikk på dem og vendte seg bort. En må ikke stirre folk i øynene, ikke hunder heller. Han konsentrerte seg heller om skoene sine og saktnet ikke farten. – Hei, far! En ung mann med rødbrune krøller stirret på ham gjennom bilvinduet. Skulle han svare på det? Mannen var voksen, i hvert fall nesten. – Hei, sa han lavt, og liksom interesseløst, for å vise at han ikke hadde tid. De skulle vel spørre om veien. Han gikk fortsatt, og bilen fulgte ham. – Faen så fin jakke du har. Mannen nikket beundrende. – Fra Nike, jo! Faren din har god råd skjønner jeg? – Jeg har fått den av morfar, mumlet gutten. – Hadde du vært noen nummer større, hadde jeg rappa den, lo han, – men den blir vel litt snau for meg. Gutten svarte ikke, men konsentrerte seg voldsomt om skotuppene sine. – Jeg bare kødder, fortsatte mannen. – Ville bare spørre om veien. Til Bowlinghallen. Gutten våget seg til å kikke opp. – Det er jo rett der borte. Du ser skiltet herfra, opplyste han. – Ja. Jeg bare kødda, som sagt. 18
Han lo lavt og innsmigrende, og stakk hodet helt ut av vinduet. – Skal vi kjøre deg hjem? Gutten ristet heftig på hodet. Lenger framme fikk han øye på en port. – Jeg bor der borte, løy han. – Jaså gitt? Mannen lo voldsomt. – Hva heter du? Han svarte ikke. Han hadde sagt navnet ofte nok til å kjenne reaksjonen. – Er det en hemmelighet? – Nei, mumlet han. – Men så si det da, gutt! – Matteus, hvisket han. Det ble blikk stille. De to i bilen så på hverandre. – Men i helvete, skrek han. – Det skal jeg si det svinger av! Matteus, da gitt. Evangeliet og greier! Han smattet med tunga. – Hvor kommer du fra? Han så muntert på de sorte krøllene og de brune kinnene. I øynene lå et kort sekund glimtet av en lengsel som det ikke var mulig for gutten å oppdage. – Rett her borte, sa han og pekte. – Nei, jeg mener fra hvor i verden. Du er adoptert, ikke sant? – Gi faen, Andreas, sa Zipp og stønnet. – La ham være. – Somalia, sa gutten. – Hvorfor fikk du ikke et norsk navn som andre adopterte? Ikke for det. Han kastet på hodet. – Jeg blir like matt hver gang jeg møter negre og kinesere som heter Petter og Kåre. Faen, det er ikke til å holde ut. Han lo høyt og avslørte en rad med spisse, hvite tenner. Matteus snurpet munnen. Han het Matteus den dagen de fant ham, de som han kalte mor og far. På et barnehjem i Mogadishu. De ville ikke bytte det. Noen ganger ønsket han at de hadde gjort det. Nå stirret han bare på porten der framme, klemte godteposen med den brune neven og kastet et blikk inn i bilen. Så svingte han av, gikk noen skritt oppover grusgangen mot det fremmede huset der han slett ikke bodde. Han fikk øye på et stativ med søppelkasser. Smatt 19
bak dem og hukte seg ned. Det luktet kvalmt og råttent fra avfallet. Bilen ga gass og forsvant. Da han regnet med at de var ute av syne, snek han seg ut og fortsatte videre. Han gikk fortere nå. Hjertet hans, som hadde slått heftig, begynte å roe seg. Episoden hadde gitt ham et sug i magen, en svak anelse om hva som ventet ham lenger framme. En bil kom kjørende nedover gata. Et vilt øyeblikk tenkte han at de kanskje hadde snudd og kom tilbake igjen. De skjønte det nå, at han ikke bodde her, og nå kom de for å ta ham! Hjertet dunket fortere igjen, mens han hørte bilen nærme seg. Den stanset på den andre siden av gaten. – Jaså Matteus? Du skal ut igjen? Fælt som du farter da, far! Matteus løp. Mennene lo og ruste motoren, og bilen forsvant innover mot sentrum. Klokka var sytten minutter over seks da han åpnet døra hjemme. Zipp og Andreas levde i en villfarelse, at de kjente hverandre. I virkeligheten handlet det om kjennskap til små ubetydelige ting, som hva de likte og ikke likte, og noe om hvordan de sto og gikk. Dessuten var begge for opptatt av seg selv til å lete hos den andre etter nye sider. Zipp visste at Andreas foretrakk ølet med blå kork. At han likte Doors, og spiste pølsene uten sennep. Og at ingen jenter var bra nok for ham. Dette siste kunne ikke Zipp forstå. Jenter flest så etter ham med store øyne. Andreas er for pen, tenkte Zipp. Det hadde gitt ham et makelig, slentrende vesen som av og til provoserte ham. Det var noe urokkelig ved Andreas, noe uangripelig og tregt, så en nesten ville slå, eller kanskje spenne ben for å se ham ute av balanse. Om det i det hele tatt var mulig. Videre visste han hvor Andreas arbeidet og bodde. Han hadde vært på rommet hans, og på arbeidsplassen, på Cash & Carry. Blant malingsspann og brødkniver og stekepanner med teflon. Det var et kjerringsted. Andreas var den eneste gutten som jobbet der. Andreas visste at faren til Zipp døde for mange år siden, men han husket aldri hva han het eller hvorfor han døde. 20