Eddy de Wind
Endestasjon Auschwitz Min historie fra innsiden av leiren
Oversatt fra nederlandsk av Guro Dimmen, MNO
*
Hvor langt er det til de disige, blå fjellene? Hvor bred er sletten som strekker seg ut i det strålende vårlyset? Kanskje en dagsmarsj for frie føtter. En time til hest, i raskt trav. For oss er det lenger, mye lenger, uendelig langt. Fjellene tilhører ikke denne verden, tilhører ikke vår verden. For mellom oss og fjellene løper tråden. Vår lengsel, den ville hamringen i hjertet, blodet som strømmer til hodet, alt sammen så avmektig. På grunn av denne tråden som er strukket mellom oss og sletten. To rader med tråd, og over dem gløder dempede, røde lys, som tegn på at døden holder øye med oss, alle oss som er fanget inne i denne firkanten av to rader strømførende piggtråd og en høy, hvit mur. Alltid den samme utsikten, alltid den samme følelsen. Vi står ved vinduet i hver vår blokk og skuer ut over det forlokkende i det fjerne, og brystet svulmer av anspenthet og maktesløshet. Det er ti meter mellom oss. Jeg lener meg ut av vinduet og speider mot friheten der borte. Friedel kan ikke engang 5
det, hun er enda mer fanget. Jeg kan fortsatt bevege meg fritt gjennom leiren. Friedel kan ikke det. Jeg bor i Block 9, en helt vanlig sykehusblokk. Friedel bor i Block 10. De er syke der også, men ikke som i blokken min. Hos meg finner man folk som er blitt syke av grusomhet, sult og overdrevent arbeid. Dette er tross alt naturlige årsaker som fører til naturlige, diagnostiserbare sykdommer. Block 10 er eksperimentblokken. Der bor kvinnene som skjendes av sadister som kaller seg professorer, de skjendes slik en kvinne aldri før er blitt skjendet, i det vakreste hun besitter: i sin kvinnelighet, i sin evne til å bli mor. Også jenta som utsettes for et udyrs tøylesløse lidenskap, lider, men den ugjerningen hun må tåle, springer tross alt ut av livet selv, ut av en levende drift. I Block 10 er det ikke begjæret som er drivkraften – men politiske vrangforestillinger, økonomisk profitt. Alt dette vet vi når vi skuer ut over slettene i de sørlige delene av Polen og drømmer om å løpe over markene og myrene som skiller oss fra Beskidenes blåner der borte. Vi vet mer også. Vi vet at det bare finnes én utgang for oss, én måte å unnslippe piggtråden på: døden. Og vi vet at døden kan komme til oss i ulike former. Den kan komme til oss som en rettskaffen fiende, noe legen kan bekjempe. Og selv om denne døden har elendige allierte – sult, kulde og udyr – så er det likevel en naturlig død som kan klassifiseres med en offisiell dødsårsak.
6
Men den kommer neppe til oss på den måten. Den kommer antakeligvis til oss på samme måte som den har kommet til millionene som har gått før oss. Komme til oss vil den i alle fall, stjålent og usynlig, kanskje til og med luktfritt. Vi vet at det bare er en Tarnkappe som gjør døden usynlig for oss. Vi vet at døden er uniformert, for ved gasskranene sitter det en mann i uniform: SS. Det er derfor vi lengter slik når vi skuer ut over de disige, blå fjellene, som ligger bare trettifem kilometer unna, men som er evig uoppnåelige for oss. Det er derfor jeg bøyer meg så langt ut av vinduet mot Block 10, der hun står. Det er derfor hendene hennes graver seg så dypt inn i nettingen som sperrer for vinduene. Det er derfor hun hviler hodet mot treverket, for savnet etter meg kan ikke lindres, ei heller vår desperate lengsel etter de høye, disige, blå fjellene.
*
Det ferske gresset, de brune, sprekkeferdige kastanjeknoppene og vårsolen som strålte mer overdådig for hver dag som gikk, bar med seg løfter om et nytt liv. Men over jorden lå det en dødskulde. Det var våren 1943. Tyskerne hadde trengt dypt inn i Russland, krigslykken hadde ennå ikke snudd. De vestlige allierte hadde ennå ikke satt en fot på land. Terroren som herjet i Europa, antok stadig grusommere former. Jødene var erobrernes leketøy. Det var kattens lek med musen. Hver natt drønnet motorene gjennom Amsterdams gater, skinnstøvlekledde føtter trampet, og ordrer ble bjeffet frem langs de tidligere så fredfylte kanalene. I Westerbork ble musene ofte sluppet løs et øyeblikk. Folk kunne bevege seg fritt omkring i leiren, det kom pakker til dem i posten, familiene holdt sammen. Folk skrev sine modige brev til Amsterdam, «med meg går det bra», noe som førte til at mange andre overga seg uten kamp til Grüne Polizei. I Westerbork fikk jødene inntrykk av at det kanskje like8
vel kom til å gå bra, at de riktignok ikke lenger var en del av samfunnet, men at de en gang kom til å vende tilbake fra sin isolasjon. «Når krigen er over, og vi drar hjem igjen …», slik begynte en populær sang. Ikke bare var de ute av stand til å se hvilken skjebne som ventet dem, noen hadde til og med mot nok – eller var det blindhet? – til å starte et nytt liv her, stifte en ny familie. Hver dag kom dr. Molhuijsen til leiren, på vegne av borgermesteren i den lille byen Westerbork, og en praktfull morgen – i løpet av de vakre aprildagene – sto Hans og Friedel foran ham. De var idealister begge to, han tjuesju og en prominent lege i leiren. Hun bare atten. De hadde blitt kjent med hverandre på den sykesalen der han hadde ansvaret og hun var pleier. «For alene er vi ingen, men sammen er vi ett», hadde han diktet for henne, og det var nøyaktig slik det føltes. Sammen skulle de holde ut. Kanskje klarte de å bli i Westerbork til krigen var over, i verste fall skulle de slåss sammen i Polen. For en gang kom krigen til å ta slutt, ingen trodde at tyskerne kom til å seire. Og så var de sammen et halvt års tid. De bodde på «doktorens rom», en pappeske i hjørnet av den store brakken med hundre og tretti kvinner. De bodde ikke engang på dette rommet alene, enda en lege var innkvartert der, og senere delte de rommet med to ektepar. Definitivt ikke et egnet miljø til å bygge opp et ungt ekteskap i. Men ingenting av dette hadde spilt noen rolle, hadde det ikke 9
vært for transportene: tusen mennesker hver tirsdag morgen. Menn og kvinner, gamle og unge, til og med babyer og syke. Bare et veldig lite antall fikk bli, bare dem som Hans og de andre legene anså som for syke til tre dagers togreise. Og dessuten de privilegerte: de som var døpt, de som kom fra blandede ekteskap, samt Alte Kamp-Insassen, som hadde vært i leiren siden 1938, i tillegg til de fast ansatte, deriblant Hans og Friedel. Det fantes en ansattliste med tusen navn, men det kom stadig folk fra byene som trengte beskyttelse, noen ganger på ordre fra tyskerne, andre ganger fordi det virkelig var snakk om tidligere fortjenstfulle borgere, men som oftest fordi de var i familie med herrene i Det jødiske råd eller Alte-Kamp-Insassen som satt i nøkkelposisjoner. Da måtte ansattlisten opp til ny vurdering. Slik hadde det seg at en ansatt i Det jødiske råd dukket opp hos Hans og Friedel natt til mandag 13. september 1943 og ba dem gjøre seg klar til transport. Hans kledde raskt på seg og oppsøkte alle høyere instanser – som jobbet på høygir denne natten før den ukentlige transporten. Dr. Spanier, sykehusdirektøren, ble oppriktig sint på hans vegne. Hans hadde jobbet et helt år i leiren. Og han hadde jobbet hardt. Det fantes de som hadde kommet senere og ikke gjort det slag. Men Hans sto nå engang på Det jødiske råds ansattliste, og hvis ikke de klarte å beskytte ham, var det fint lite helsetjenesten kunne gjøre.
10
Klokken åtte sto de med alle sine eiendeler ved toget som passerte tvers gjennom leiren. Det var forferdelig travelt der. Mennene fra ordenstjenesten og sporveien bar bagasjen bort til toget, og to vogner ble fylt til randen med matvarer til turen. Sykehusarbeiderne kom slepende på pasienter, fremfor alt eldre som ikke kunne gå. De fikk ikke bli, for uken etter kom de heller ikke til å kunne gå. Og så var det de som ble igjen; de sto bak avsperringene, noen titalls meter unna toget og gråt gjerne mer enn de som skulle dra. Forrest og bakerst i toget var det vogner med SS-soldater. De var veldig greie og beroliget til og med folk, for hollenderne måtte jo ikke få rede på hvordan «jødene deres» faktisk ble behandlet. Klokken halv elleve dro de. Dørene til godsvognene ble boltet fra utsiden. Et siste farvel, et siste vink gjennom lukene øverst i vognene, og så bar det av gårde til Polen, akkurat hvor visste de ikke. Hans og Friedel hadde flaks. De havnet i en vogn med unge folk. Det var tidligere venner av Friedel fra sionistgruppen hun hadde tilhørt. De var vennlige og imøtekommende. De var trettiåtte personer i denne vognen. Det var få nok til at alle fant plass på gulvet, ved hjelp av noen tilpasninger og oppmålinger og festing av bagasje til taket. Moroa startet underveis. Den første gangen de stoppet, kom SS-mennene inn i vognen deres. De la beslag på alle sigarettene og deretter armbåndsurene. Så var det fyllepennenes tur og deretter smykkene. Ungdommene lo av det, de ga dem noen løse sigaretter og påsto at de ikke hadde mer. Mange av dem var opprinnelig tyske, de hadde hatt 11
med SS å gjøre tidligere. Så langt hadde de kommet fra det med livet i behold. Og de hadde ikke tenkt å la seg herse med denne gangen heller. Mat fikk de ikke, disse tre dagene, og togforrådet så de aldri noe mer til. Men det gjorde ikke noe! De hadde med seg tilstrekkelig fra Westerbork. Av og til fikk et par av dem forlate toget for å tømme den overfylte do-tønna. De gledet seg over sporene de noen ganger så etter bombing av byene, men ut over dette var reisen begivenhetsløs. Den tredje dagen ble destinasjonen gjort kjent: Auschwitz. Det var et ord uten innhold for dem, det var verken godt eller vondt. Den natten ankom de stasjonsområdet i Auschwitz.