Håpnes: Dyrespor

Arnodd Håpnes

DYRE

SPOR og andre tegn etter dyr

KAP. 1

SPOR OG SPORTEGN vi snakker om spor når vi finner fotavtrykk. Sportegn kan være mye forskjellig. Ekskrementer er ganske vanlig å finne. Gulpeboller fra fugler består av ufordøyelige matrester, og de er vanskeligere å finne. Beitespor kan være gnag på trær og busker, kongler, frukt, nøtter og sopp. Bosted etter dyr kan vi finne som svære hull i bakken, stier og tråkk, hi og reir.

Deler av dyr kan være eggeskall og fjær, beinrester, fallgevir, kranier og kadaver.

Elgen er stor og langbeint og er et dyr vi ofte kan finne både sporavtrykk og andre sportegn fra. I brunsttida om høsten kan vi som her se både ku, årskalv og okse sammen.

6

DYRESPOR I NORGE

DYRESPOR I NORGE

7

KAP. 1

SPOR OG SPORTEGN vi snakker om spor når vi finner fotavtrykk. Sportegn kan være mye forskjellig. Ekskrementer er ganske vanlig å finne. Gulpeboller fra fugler består av ufordøyelige matrester, og de er vanskeligere å finne. Beitespor kan være gnag på trær og busker, kongler, frukt, nøtter og sopp. Bosted etter dyr kan vi finne som svære hull i bakken, stier og tråkk, hi og reir.

Deler av dyr kan være eggeskall og fjær, beinrester, fallgevir, kranier og kadaver.

Elgen er stor og langbeint og er et dyr vi ofte kan finne både sporavtrykk og andre sportegn fra. I brunsttida om høsten kan vi som her se både ku, årskalv og okse sammen.

6

DYRESPOR I NORGE

DYRESPOR I NORGE

7

Svarttrostspor. Troster og mange andre fugler har lange, smale tær for å kunne gripe rundt greiner og gå på bakken og finne mat. Sporet er omkring 5 cm langt og 3 cm bredt.

Sporene etter tre gauper kunne fortelle mye.

En brunskogsnegle (Arion vulgaris) avsetter en våt stripe som blir til et blankt spor av slim som forsvinner igjen etter kort tid.

Ei nordpadde (Bufo bufo) ser du ingen spor av på skogbunnen, men har den gått i mudder, kan du se de litt spesielle paddesporene om du er heldig.

8

DYRESPOR I NORGE

SPOR − DYRAS SIGNATURER Ingen vet hvor haren hopper, sies det, men det kan du enkelt finne ut hvis du bare tar deg tid til å følge et harespor! Spor er som nevnt avtrykk av føtter. Noen ganger finner vi fine avtrykk av poter eller klover slik at vi kan finne ut hvilket dyr som har vært på ferde. Andre ganger er det et riss i snøen eller gamle spor som bare spesialister kan finne ut av.

Spor kan også av ulike grunner være så utydelige at det er umulig å være sikker på hvem som har gått der. En elg kan sette tydelige avtrykk i snø og mose, men vi kan også finne spor fra krabber som har spasert rundt eller fra andre virvelløse dyr som kryper på mudderbunn i strandkanten − eller en slimstripe der en snegle har krøpet. Sporene avslører at det har vært et dyr der selv om vi ikke ser dyret. Det kan for eksempel være en masse harespor i nysnøen utenfor hytta om morgenen. Du stanser litt og ser deg rundt. Kanskje er du så heldig å få sett harepusen også, men uansett er det gøy å vite at her har det vært haraball i natt!

For å finne ut hvilket dyr som har satt fotavtrykket, er størrelse og form nødvendig å se nærmere på. Er det et klovdyr, som elg eller rådyr, eller er det dyr med labber, som rødrev eller bjørn? Hvordan dyret har beveget seg i terrenget og selve sporbanen, kan også gi en pekepinn om hvilket dyr som har vært der. Det er forskjell på om individet har løpt, travet, galoppert eller gått rolig bortover. Store dyr som elg og hjort setter ofte tydelige, markerte spor og kan løpe så søle og jord skvetter. Fug­ ler har markerte spor som lett kan finnes på mudderbunn eller i snøen.

DYRESPOR I NORGE

9

Svarttrostspor. Troster og mange andre fugler har lange, smale tær for å kunne gripe rundt greiner og gå på bakken og finne mat. Sporet er omkring 5 cm langt og 3 cm bredt.

Sporene etter tre gauper kunne fortelle mye.

En brunskogsnegle (Arion vulgaris) avsetter en våt stripe som blir til et blankt spor av slim som forsvinner igjen etter kort tid.

Ei nordpadde (Bufo bufo) ser du ingen spor av på skogbunnen, men har den gått i mudder, kan du se de litt spesielle paddesporene om du er heldig.

8

DYRESPOR I NORGE

SPOR − DYRAS SIGNATURER Ingen vet hvor haren hopper, sies det, men det kan du enkelt finne ut hvis du bare tar deg tid til å følge et harespor! Spor er som nevnt avtrykk av føtter. Noen ganger finner vi fine avtrykk av poter eller klover slik at vi kan finne ut hvilket dyr som har vært på ferde. Andre ganger er det et riss i snøen eller gamle spor som bare spesialister kan finne ut av.

Spor kan også av ulike grunner være så utydelige at det er umulig å være sikker på hvem som har gått der. En elg kan sette tydelige avtrykk i snø og mose, men vi kan også finne spor fra krabber som har spasert rundt eller fra andre virvelløse dyr som kryper på mudderbunn i strandkanten − eller en slimstripe der en snegle har krøpet. Sporene avslører at det har vært et dyr der selv om vi ikke ser dyret. Det kan for eksempel være en masse harespor i nysnøen utenfor hytta om morgenen. Du stanser litt og ser deg rundt. Kanskje er du så heldig å få sett harepusen også, men uansett er det gøy å vite at her har det vært haraball i natt!

For å finne ut hvilket dyr som har satt fotavtrykket, er størrelse og form nødvendig å se nærmere på. Er det et klovdyr, som elg eller rådyr, eller er det dyr med labber, som rødrev eller bjørn? Hvordan dyret har beveget seg i terrenget og selve sporbanen, kan også gi en pekepinn om hvilket dyr som har vært der. Det er forskjell på om individet har løpt, travet, galoppert eller gått rolig bortover. Store dyr som elg og hjort setter ofte tydelige, markerte spor og kan løpe så søle og jord skvetter. Fug­ ler har markerte spor som lett kan finnes på mudderbunn eller i snøen.

DYRESPOR I NORGE

9

Det er ofte lett å se at det er spor av en fugl, men det er verre å finne ut av hvilken fugl. Men også fuglespor har varierende utseende. Andefugler og måker har for eksempel svømmehud mellom tærne, mens fra andre fugler ser vi bare risset etter tærne, slik at det kan være vanskelig å finne ut nøyaktig hvilken fugl vi ser sporet av. Artene har delvis forskjellige sporavtrykk, der størrelse og tærnes vinkler er avgjørende kjennetegn.

En del dyr er sky og hovedsakelig nattaktive. Derfor er det mange dyr vi sjelden ser, som for eksempel gaupe, hare, bever, flere smågnagere og mår. Dyra gjemmer seg også raskt når de hører oss mennesker trampe gjennom terrenget. Du kan svært ofte være mye nærmere dyr enn du aner når du er på tur, men du ser dem svært sjelden. Derfor er det ekstra gøy å finne spor av dem, slik at vi faktisk vet at de finnes der selv om vi ikke ser dem. Andre dyr ser vi oftere, slik som rådyr og elg. Mange fugler kan vi både se og høre. Andre dyr igjen er så sjeldne eller har så begrenset utbredelse at de ikke finnes der du vanligvis ferdes, som villrein, bjørn og fjellrev.

SPORTEGN

Du kan finne ut hvor haren hopper ved å følge et harespor! Haren på bildet har kommet fra sola og hoppet rett mot fotografen.

10

DYRESPOR I NORGE

Sportegn kaller vi det som nevnt når det er gnage- og beitemerker på trær, kongler, planter, sopp, frukt eller annet. Det kan også være hi, kloremerker, fallgevir, ekskrementer, gulpeboller, reir, fjær, skall fra fugleegg eller sneglehus. Slike sportegn gir oss mange nye og annerledes inntrykk og opplevelser.

Og det er gøy å lære seg forskjellige spor og sportegn. Naturopplevelsen gir oss enda mer enn selve turen når vi kan studere morsomme, rare og spennende spor.

Forskjellige dyr setter forskjellige spor.

Fotavtrykk og sportegn kan fortelle oss om hvordan dyra lever, selv om vi ikke ser dem.

Måten et dyr er drept på, kan fortelle om hvem som har spist det. En maurtue der en vårsulten bjørn har spist proteinrik maur, ser annerledes ut enn den maurtua som grønnspetten har herjet med. Sportegn kan fortelle oss hvem som har vært der, hvordan dyret har oppført seg og hvorfor det har gjort dette. Vi kan fra spisespor se hvilke planter

Bevergnagde eller beverfelte trær er et lett gjenkjennelig sportegn som man kan finne ved vann og vassdrag. Ofte ligger det hauger med store avgnagde flis ved siden av. Det er imponerende å se hvilken formidabel skogsarbeider og byggmester beveren faktisk er.

og busker dyret liker å spise og i hvilken type natur det lever. Gjennom å lese forskjellige sportegn kan vi lære hvorfor dyret har oppført seg slik det har gjort. En bever gnager på og feller store trær, ofte osp, selje eller rogn til mat og for å bygge boligen sin. Derfor finner vi også bevergnagde trær og stubber langs vann og vassdrag, som er beverens livsmiljø.

Andre dyr gnager også bark på trær; det gjelder både hjort, elg, hare og smågnagere. Størrelsen på tannmerkene er en måte å skille slike gnag på.

En forskjell på hjort og hare, for eksempel, er at hjorten flekker av barken langs stammen, mens haren som regel gnager på tvers. Bevergnagde greiner har for øvrig ganske store tannmerker som skiller den fra harens finere og mindre merker.

Ekskrementer finner vi ganske ofte. De kan variere mye. Hjortedyr har runde til avlange kuler i hauger, mens rovdyr ofte har lange, smale ekskrementer slik vi kjenner fra hunder og katter. Smågnagere har små, ovale, riskornliknende mørke ekskrementer. Forskerne kan bruke ekskrementer i DNA-analyser for å avdekke genetisk variasjon. I forvaltningen av store rovdyr brukes slike analyser også til å kartlegge hvert enkelt individ og for å estimere bestandenes størrelser. Myndighetene oppfordrer derfor folk på tur til å samle inn ekskrementer fra bjørn og jerv, men også annet man måtte finne, for slik å avdekke tilstedeværelse av fremmede arter som er uønsket hos oss, som for eksempel mårhund og vaskebjørn. Ekskrementer skal samles i plastposer og sendes inn til for eksempel Statens naturoppsyn (SNO). Metodikk for hvordan dette DYRESPOR I NORGE

11

Det er ofte lett å se at det er spor av en fugl, men det er verre å finne ut av hvilken fugl. Men også fuglespor har varierende utseende. Andefugler og måker har for eksempel svømmehud mellom tærne, mens fra andre fugler ser vi bare risset etter tærne, slik at det kan være vanskelig å finne ut nøyaktig hvilken fugl vi ser sporet av. Artene har delvis forskjellige sporavtrykk, der størrelse og tærnes vinkler er avgjørende kjennetegn.

En del dyr er sky og hovedsakelig nattaktive. Derfor er det mange dyr vi sjelden ser, som for eksempel gaupe, hare, bever, flere smågnagere og mår. Dyra gjemmer seg også raskt når de hører oss mennesker trampe gjennom terrenget. Du kan svært ofte være mye nærmere dyr enn du aner når du er på tur, men du ser dem svært sjelden. Derfor er det ekstra gøy å finne spor av dem, slik at vi faktisk vet at de finnes der selv om vi ikke ser dem. Andre dyr ser vi oftere, slik som rådyr og elg. Mange fugler kan vi både se og høre. Andre dyr igjen er så sjeldne eller har så begrenset utbredelse at de ikke finnes der du vanligvis ferdes, som villrein, bjørn og fjellrev.

SPORTEGN

Du kan finne ut hvor haren hopper ved å følge et harespor! Haren på bildet har kommet fra sola og hoppet rett mot fotografen.

10

DYRESPOR I NORGE

Sportegn kaller vi det som nevnt når det er gnage- og beitemerker på trær, kongler, planter, sopp, frukt eller annet. Det kan også være hi, kloremerker, fallgevir, ekskrementer, gulpeboller, reir, fjær, skall fra fugleegg eller sneglehus. Slike sportegn gir oss mange nye og annerledes inntrykk og opplevelser.

Og det er gøy å lære seg forskjellige spor og sportegn. Naturopplevelsen gir oss enda mer enn selve turen når vi kan studere morsomme, rare og spennende spor.

Forskjellige dyr setter forskjellige spor.

Fotavtrykk og sportegn kan fortelle oss om hvordan dyra lever, selv om vi ikke ser dem.

Måten et dyr er drept på, kan fortelle om hvem som har spist det. En maurtue der en vårsulten bjørn har spist proteinrik maur, ser annerledes ut enn den maurtua som grønnspetten har herjet med. Sportegn kan fortelle oss hvem som har vært der, hvordan dyret har oppført seg og hvorfor det har gjort dette. Vi kan fra spisespor se hvilke planter

Bevergnagde eller beverfelte trær er et lett gjenkjennelig sportegn som man kan finne ved vann og vassdrag. Ofte ligger det hauger med store avgnagde flis ved siden av. Det er imponerende å se hvilken formidabel skogsarbeider og byggmester beveren faktisk er.

og busker dyret liker å spise og i hvilken type natur det lever. Gjennom å lese forskjellige sportegn kan vi lære hvorfor dyret har oppført seg slik det har gjort. En bever gnager på og feller store trær, ofte osp, selje eller rogn til mat og for å bygge boligen sin. Derfor finner vi også bevergnagde trær og stubber langs vann og vassdrag, som er beverens livsmiljø.

Andre dyr gnager også bark på trær; det gjelder både hjort, elg, hare og smågnagere. Størrelsen på tannmerkene er en måte å skille slike gnag på.

En forskjell på hjort og hare, for eksempel, er at hjorten flekker av barken langs stammen, mens haren som regel gnager på tvers. Bevergnagde greiner har for øvrig ganske store tannmerker som skiller den fra harens finere og mindre merker.

Ekskrementer finner vi ganske ofte. De kan variere mye. Hjortedyr har runde til avlange kuler i hauger, mens rovdyr ofte har lange, smale ekskrementer slik vi kjenner fra hunder og katter. Smågnagere har små, ovale, riskornliknende mørke ekskrementer. Forskerne kan bruke ekskrementer i DNA-analyser for å avdekke genetisk variasjon. I forvaltningen av store rovdyr brukes slike analyser også til å kartlegge hvert enkelt individ og for å estimere bestandenes størrelser. Myndighetene oppfordrer derfor folk på tur til å samle inn ekskrementer fra bjørn og jerv, men også annet man måtte finne, for slik å avdekke tilstedeværelse av fremmede arter som er uønsket hos oss, som for eksempel mårhund og vaskebjørn. Ekskrementer skal samles i plastposer og sendes inn til for eksempel Statens naturoppsyn (SNO). Metodikk for hvordan dette DYRESPOR I NORGE

11

skal gjøres, ligger på deres nettsider. Husk at du aldri skal ta direkte på ekskrementer fra rovdyr, da de kan inneholde farlige parasitter. Den beste metoden er som ved bruk av hundeposer.

SPOR ER LÆRERIKT For noen er spor og sportegn fag. Biologen vil studere dyreadferd, hva dyra spiser, hvor de bor og hvordan de lever. Alle spor og sportegn vil derfor bidra til at biologen får en bedre faglig forståelse av dyras levemåte og deres hverdag og forskjellige gjøremål. Dyras adferd forteller fagfolkene mye om økologi og i hvilken type biotop de forskjellige artene best liker å leve. Ofte flytter dyr på seg gjennom året ut fra tilpasninger både knyttet til mattilgang, skjul og optimale fødesteder. Et kjent eksempel er alle fuglene med til dels lange trekkruter mellom vinter- og sommerområder, for eksempel gjøk, svarthvit fluesnapper og brushane, som alle overvintrer sør for Sahara, mens de hekker hos oss om sommeren. Dyre­bestander har også markerte trekk, for eksempel villrein som trekker mellom ulike leveområder gjennom et år. Studier i naturen av spor og sportegn er derfor en del av arbeidet fagfolk gjør for å skaffe seg gode kunnskaper om forskjellige arter. Dette er igjen nødvendig for å kunne forvalte natur på en moderne og kunnskapsbasert måte. Du kan selv regis­trere spor av dyr i www.artsobservasjoner.no og slik bidra til å øke kunnskapen om artsmangfoldet i Norge.

For turgåere gir som nevnt kunnskap om sportegn en større natur­opplevelse. Vi kan finne ut hvilken fugl som har mistet Å lære om spor er artig kunnskap denne fjæra, eller hvilket dyr som har lusket som beriker enhver tur ute i natui mudderet ved vannkanten. Vi forvisses om ren. Her har ei rype kommet i full at en type dyr finnes her selv om vi ikke ser fart skliende inn for landing, før den ruslet bort til den lille fjellbjørka og det. Jegere og naturfoto­grafer vil følge etter nappet noen deilige bjørkeknopper. dyr med ønske om å få sett dem. Gjennom Når vi ser sporet, kan vi nærmest se å finne og lese spor kan vi finne ut hvor dyr for oss hvordan den kritthvite rypa vi er interessert i spiser eller hvordan de forkommer skrensende inn i full fart. flytter seg i terrenget. Med kunnskap og en dose tålmodighet kan naturfotografen sitte og vente på oteren til den kommer ruslende 12

DYRESPOR I NORGE

Dyr oppholder og beveger seg ikke tilfeldig i terrenget. Ofte kan vi finne dyretråkk, der forskjellige arter benytter topografien og de samme linjene i terrenget.

På bildet er det en åpning i buskene inn mot skogen og vi ser av sporene at både hare, rødrev og rådyr ledes inn mot denne åpningen.

på sin faste sti langs elvekanten − eller jegeren kan vente på at råbukken skal komme fram i åkerkanten i reviret sitt.

FERSKT ELLER GAMMELT SPOR? Både fotojegere og andre jegere er ofte gode til å lese spor. De har gjort sine erfaringer gjennom lang tid. En god måte å lære seg hvordan et ferskt spor av et dyr ser ut, er å sjekke ut sporene fra et dyr du nettopp har sett. Når du ser et dyr og det forsvinner, kan du gå bort dit det sto for å sjekke ut bakken og se om det der finnes fotavtrykk og eventuelle beitespor, ekskrementer og annet. Slik lærer du å se hvordan ferske spor ser ut. Hvis ekskrementet er så varmt at det damper av det, så er det uten tvil ferskt. Hvis det ikke er barnåler, blader, bøyde gresstrå, nysnø eller annet som ligger oppi sporet, er det ofte ganske ferskt.

Gamle spor kan lure oss. I snø blir gamle spor utvidet. Sola smelter kantene og vinden kan blåse slik at formen endres. I eldre spor viskes viktige kjennetegn bort slik at vi kan ta feil. Noen steder kan det også være tamdyr på utmarksbeite. Spor av ku kan minne om elg, spor av kalver kan minne om hjort og spor av sau er svært like rådyrspor. Og nord for Dovrefjell er alle reinspor av tamrein, siden villrein bare finnes i fjellene i Sør-Norge. Det er viktig å ta slike ting med i betraktningen når vi skal vurdere og avgjøre hvilket dyr som har avsatt spor.

DYRESPOR I NORGE

13

skal gjøres, ligger på deres nettsider. Husk at du aldri skal ta direkte på ekskrementer fra rovdyr, da de kan inneholde farlige parasitter. Den beste metoden er som ved bruk av hundeposer.

SPOR ER LÆRERIKT For noen er spor og sportegn fag. Biologen vil studere dyreadferd, hva dyra spiser, hvor de bor og hvordan de lever. Alle spor og sportegn vil derfor bidra til at biologen får en bedre faglig forståelse av dyras levemåte og deres hverdag og forskjellige gjøremål. Dyras adferd forteller fagfolkene mye om økologi og i hvilken type biotop de forskjellige artene best liker å leve. Ofte flytter dyr på seg gjennom året ut fra tilpasninger både knyttet til mattilgang, skjul og optimale fødesteder. Et kjent eksempel er alle fuglene med til dels lange trekkruter mellom vinter- og sommerområder, for eksempel gjøk, svarthvit fluesnapper og brushane, som alle overvintrer sør for Sahara, mens de hekker hos oss om sommeren. Dyre­bestander har også markerte trekk, for eksempel villrein som trekker mellom ulike leveområder gjennom et år. Studier i naturen av spor og sportegn er derfor en del av arbeidet fagfolk gjør for å skaffe seg gode kunnskaper om forskjellige arter. Dette er igjen nødvendig for å kunne forvalte natur på en moderne og kunnskapsbasert måte. Du kan selv regis­trere spor av dyr i www.artsobservasjoner.no og slik bidra til å øke kunnskapen om artsmangfoldet i Norge.

For turgåere gir som nevnt kunnskap om sportegn en større natur­opplevelse. Vi kan finne ut hvilken fugl som har mistet Å lære om spor er artig kunnskap denne fjæra, eller hvilket dyr som har lusket som beriker enhver tur ute i natui mudderet ved vannkanten. Vi forvisses om ren. Her har ei rype kommet i full at en type dyr finnes her selv om vi ikke ser fart skliende inn for landing, før den ruslet bort til den lille fjellbjørka og det. Jegere og naturfoto­grafer vil følge etter nappet noen deilige bjørkeknopper. dyr med ønske om å få sett dem. Gjennom Når vi ser sporet, kan vi nærmest se å finne og lese spor kan vi finne ut hvor dyr for oss hvordan den kritthvite rypa vi er interessert i spiser eller hvordan de forkommer skrensende inn i full fart. flytter seg i terrenget. Med kunnskap og en dose tålmodighet kan naturfotografen sitte og vente på oteren til den kommer ruslende 12

DYRESPOR I NORGE

Dyr oppholder og beveger seg ikke tilfeldig i terrenget. Ofte kan vi finne dyretråkk, der forskjellige arter benytter topografien og de samme linjene i terrenget.

På bildet er det en åpning i buskene inn mot skogen og vi ser av sporene at både hare, rødrev og rådyr ledes inn mot denne åpningen.

på sin faste sti langs elvekanten − eller jegeren kan vente på at råbukken skal komme fram i åkerkanten i reviret sitt.

FERSKT ELLER GAMMELT SPOR? Både fotojegere og andre jegere er ofte gode til å lese spor. De har gjort sine erfaringer gjennom lang tid. En god måte å lære seg hvordan et ferskt spor av et dyr ser ut, er å sjekke ut sporene fra et dyr du nettopp har sett. Når du ser et dyr og det forsvinner, kan du gå bort dit det sto for å sjekke ut bakken og se om det der finnes fotavtrykk og eventuelle beitespor, ekskrementer og annet. Slik lærer du å se hvordan ferske spor ser ut. Hvis ekskrementet er så varmt at det damper av det, så er det uten tvil ferskt. Hvis det ikke er barnåler, blader, bøyde gresstrå, nysnø eller annet som ligger oppi sporet, er det ofte ganske ferskt.

Gamle spor kan lure oss. I snø blir gamle spor utvidet. Sola smelter kantene og vinden kan blåse slik at formen endres. I eldre spor viskes viktige kjennetegn bort slik at vi kan ta feil. Noen steder kan det også være tamdyr på utmarksbeite. Spor av ku kan minne om elg, spor av kalver kan minne om hjort og spor av sau er svært like rådyrspor. Og nord for Dovrefjell er alle reinspor av tamrein, siden villrein bare finnes i fjellene i Sør-Norge. Det er viktig å ta slike ting med i betraktningen når vi skal vurdere og avgjøre hvilket dyr som har avsatt spor.

DYRESPOR I NORGE

13

NÅR PÅ ÅRET KAN DU FINNE FORSKJELLIGE SPOR? Sporavtrykk kan du finne både vinter og sommer på nesten alle typer underlag, men det er gjerne om vinteren vi lettest ser spor og fotavtrykk av dyr. Ved å lese sporrekken gjennom løssnø eller tyde fotavtrykk kan man finne ut hvem som har vært på ferde. Lettest er det å finne markerte, store spor av vanlige arter som elg, hjort, rein, rev og hare. Men også mindre spor av fugler og smågnagere kan vi ofte se i snøen. De beste forholdene for å finne spor er når det er kommet et fint dryss med ny­ snø. Da er alle gamle og vanskelig tydbare spor snødd ned, og i et teppe av tynt nysnødryss setter dyra ofte veldig vakre og tydelige spor. Da kan vi gjerne se tydelig avtrykk av fotsålen, poter og klør, eller tydelige klov­avtrykk hos hjortedyr eller markerte fuglespor. Områder med kram snø og et lite lag med nysnø er altså helt ideelt, men leire, mudderflater, sandstrender og andre myke og bløte underlag er også steder der vi kan finne fine og tydelige spor av dyr og fugler. Om vinteren kan vi også finne ferske gnagemerker fra hjortedyr og ikke minst hare, som har gnagd bark av trær. Liggegroper og ekskrementer dukker også gjerne opp.

Om vinteren og våren feller dessuten hjortedyra gevirene sine.

Disse kan vi finne rett etter felling om vi for eksempel følger et elgspor, men de blir liggende lenge, noe som betyr at vi like gjerne kan finne fallgevir på barmark året etter at det er felt.

Om våren våkner virkelig naturen til live igjen. Da skrus vinterens spare­bluss av og vi opplever et yrende mylder av liv. Dyra beveger seg mer rundt for å finne fristende, grønne og spirende busker og gress, og nytt liv fødes og pleies.

Da kommer også trekkfuglene tilbake, og vi kan se og høre arter som ikke var her i vinter. Selv om fuglesang ikke er en del av denne boka, så kan også det være måter å gjenkjenne arter på. På denne tiden lager fuglene reir, og vi kan også finne eggeskall og fjær. Dyra får unger, og da kan vi se både store og små fotspor av samme art utover sommeren og høsten.

Det er også på barmark vi som regel Fallgevir fra hjortedyr finnes lettest om våren og på forsommeren når finner ferske gnag og spisespor, ganger og snøen har forsvunnet og vegetasjotråkk, på de hovedveiene som dyra bruker nen ennå ikke har vokst over. Her innenfor sine revir. Vi finner også ekskreer et fint elggevir. menter og gulpeboller, for ikke å si hakkespetthull i trær med en masse uthakket flis ved stammeroten under hullet.

14

DYRESPOR I NORGE

På barmark er det lettest å finne sporavtrykk på vegetasjonsfri jord, leire og grusoverflater og andre myke underlag. Her er spor av rådyr.

Ei fyrstikkeske kan være en målestokk for lettere å kunne se størrelse på spor og identifisere art når du kommer hjem. Her er det spor av ei skjære.

Seinere på sommeren, når bær- og soppsesongen starter, kan vi også finne beitespor på nøtter, bær, frukt og sopp. Ekskrementene til bjørnen er blåaktige og fulle av blåbær, det samme blir trosteskitt om høsten. Elg og rådyr kan spise seg fulle på gjærede epler i hagene til folk og sjangle mellom rekkehusene. Om høsten er det også jakttid på mange arter, både hjortedyr og småvilt, og jegerne bruker aktivt spor og sportegn for å finne dyr. Elgen graver markerte brunstgroper i vegetasjonen og feier geviret sitt, det vil si at de børster av basten mot busker og trær, så små trær blir maltraktert. Hjorten brøler i skumringen, og på villreinfjellet kan vi finne spor fra heftige bukkekamper eller endatil få være tilskuer når storbukkene barker sammen så det smeller i gevirstengene. Når hjortedyras paring er over, og bjørnen sover på ei god seng inne i ei stor maurtue, overlates naturen i større grad til sin egen ro og fred, der dyra går over til energisparing for å komme seg gjennom vinterens nåløye.

De fleste dyr får unger om våren eller utpå forsommeren. Unger og ungdyr har naturlig nok spor som er av mindre størrelse enn de voksne dyras. For eksempel kan spor av en elgkalv i form og størrelse likne på spor av hjort. Det kan derfor være på sin plass å påpeke at det i denne boka er sporavtrykk fra voksne dyr i normal størrelse som oppgis.

DYRESPOR I NORGE

15

NÅR PÅ ÅRET KAN DU FINNE FORSKJELLIGE SPOR? Sporavtrykk kan du finne både vinter og sommer på nesten alle typer underlag, men det er gjerne om vinteren vi lettest ser spor og fotavtrykk av dyr. Ved å lese sporrekken gjennom løssnø eller tyde fotavtrykk kan man finne ut hvem som har vært på ferde. Lettest er det å finne markerte, store spor av vanlige arter som elg, hjort, rein, rev og hare. Men også mindre spor av fugler og smågnagere kan vi ofte se i snøen. De beste forholdene for å finne spor er når det er kommet et fint dryss med ny­ snø. Da er alle gamle og vanskelig tydbare spor snødd ned, og i et teppe av tynt nysnødryss setter dyra ofte veldig vakre og tydelige spor. Da kan vi gjerne se tydelig avtrykk av fotsålen, poter og klør, eller tydelige klov­avtrykk hos hjortedyr eller markerte fuglespor. Områder med kram snø og et lite lag med nysnø er altså helt ideelt, men leire, mudderflater, sandstrender og andre myke og bløte underlag er også steder der vi kan finne fine og tydelige spor av dyr og fugler. Om vinteren kan vi også finne ferske gnagemerker fra hjortedyr og ikke minst hare, som har gnagd bark av trær. Liggegroper og ekskrementer dukker også gjerne opp.

Om vinteren og våren feller dessuten hjortedyra gevirene sine.

Disse kan vi finne rett etter felling om vi for eksempel følger et elgspor, men de blir liggende lenge, noe som betyr at vi like gjerne kan finne fallgevir på barmark året etter at det er felt.

Om våren våkner virkelig naturen til live igjen. Da skrus vinterens spare­bluss av og vi opplever et yrende mylder av liv. Dyra beveger seg mer rundt for å finne fristende, grønne og spirende busker og gress, og nytt liv fødes og pleies.

Da kommer også trekkfuglene tilbake, og vi kan se og høre arter som ikke var her i vinter. Selv om fuglesang ikke er en del av denne boka, så kan også det være måter å gjenkjenne arter på. På denne tiden lager fuglene reir, og vi kan også finne eggeskall og fjær. Dyra får unger, og da kan vi se både store og små fotspor av samme art utover sommeren og høsten.

Det er også på barmark vi som regel Fallgevir fra hjortedyr finnes lettest om våren og på forsommeren når finner ferske gnag og spisespor, ganger og snøen har forsvunnet og vegetasjotråkk, på de hovedveiene som dyra bruker nen ennå ikke har vokst over. Her innenfor sine revir. Vi finner også ekskreer et fint elggevir. menter og gulpeboller, for ikke å si hakkespetthull i trær med en masse uthakket flis ved stammeroten under hullet.

14

DYRESPOR I NORGE

På barmark er det lettest å finne sporavtrykk på vegetasjonsfri jord, leire og grusoverflater og andre myke underlag. Her er spor av rådyr.

Ei fyrstikkeske kan være en målestokk for lettere å kunne se størrelse på spor og identifisere art når du kommer hjem. Her er det spor av ei skjære.

Seinere på sommeren, når bær- og soppsesongen starter, kan vi også finne beitespor på nøtter, bær, frukt og sopp. Ekskrementene til bjørnen er blåaktige og fulle av blåbær, det samme blir trosteskitt om høsten. Elg og rådyr kan spise seg fulle på gjærede epler i hagene til folk og sjangle mellom rekkehusene. Om høsten er det også jakttid på mange arter, både hjortedyr og småvilt, og jegerne bruker aktivt spor og sportegn for å finne dyr. Elgen graver markerte brunstgroper i vegetasjonen og feier geviret sitt, det vil si at de børster av basten mot busker og trær, så små trær blir maltraktert. Hjorten brøler i skumringen, og på villreinfjellet kan vi finne spor fra heftige bukkekamper eller endatil få være tilskuer når storbukkene barker sammen så det smeller i gevirstengene. Når hjortedyras paring er over, og bjørnen sover på ei god seng inne i ei stor maurtue, overlates naturen i større grad til sin egen ro og fred, der dyra går over til energisparing for å komme seg gjennom vinterens nåløye.

De fleste dyr får unger om våren eller utpå forsommeren. Unger og ungdyr har naturlig nok spor som er av mindre størrelse enn de voksne dyras. For eksempel kan spor av en elgkalv i form og størrelse likne på spor av hjort. Det kan derfor være på sin plass å påpeke at det i denne boka er sporavtrykk fra voksne dyr i normal størrelse som oppgis.

DYRESPOR I NORGE

15

HVORDAN SPORE? Det er alltid spennende å finne spor eller sportegn etter dyr. Og det er lærerikt for både voksne og barn å gjette på og finne ut hvilket dyr som har avsatt sporet. Det bestemmes også best ute i naturen når du har feno­menet rett foran deg og kanskje allerede har kunnskap nok til selv å finne ut arten og forklare fenomenet for andre. Noe kan du også ta med hjem for å studere nærmere, slik som gnagde kongler, fallgevir, gulpeboller og annet. Da kan du i fred og ro finne fram til sportegnenes opphav gjennom å bruke denne bokas oversikt over nærmere artsbestemmelse og forklaring. En del spor kan bare artsbestemmes av eksperter, og selv de kan noen ganger være usikre. For å kunne dokumentere på en tilfredsstillende måte er det viktig med en form for målestokk: Bruk mobilen for å ta gode bilder av både fotavtrykket og sporrekken i landskapet, og ta bildene med en målestokk, for eksempel ved at du legger en fyrstikkeske eller en nøkkel ved siden av sporet. Dess bedre bilde og målestokk, dess lettere er det for eksperter å artsbestemme funnet og ikke minst utelukke dyr som det absolutt ikke kan være. I tillegg er en god beskrivelse fint å legge med for å få gode svar.

Spor er vakkert! På nysnø finner man ofte spor som dyr har risset inn i landskapet. Rypeflokken har her målrettet oppsøkt en busk for å finne litt mat, før de har gått videre. Signaturen er både vakker og avslørende.

16

DYRESPOR I NORGE

Å følge sporet av et dyr er en fin metode å bruke dersom du ønsker å se hvordan dyret har beveget seg rundt, hvor det har vært og hva det har gjort. Slik kan du lære mye morsomt og få et innblikk i naturen og dyrets hverdag på en helt ny måte.

Hvis du vil spore et dyr, er det best å gå bakover, det vil si følge baksporet i motsatt retning av der dyret beveger seg. Slik unngår du unødvendige forstyrrelser. Særlig gjelder dette dyr med unger, som i verste fall kan gå til angrep om du kommer brått på og uvørent nær dyra. Ei sur elgku som er redd for kalvene sine, skal man ikke spøke med!

En grevling kan bli sint og frese om den sperres inne eller trenges opp mot et hjørne i hagen, og enda mer grinete blir grevlingmor dersom hun føler at barna hennes er truet i en presset situasjon. Gå bort slik at dyra kan stresse ned og finne veien ut av situasjonen

på egen hånd. Dyr kan også bli unødvendig utslitt hvis du forfølger dem, for eksempel et rådyr i dyp snø. Eller du kan skremme dyra ut på trafikkert vei der det kan oppstå alvorlige ulykker. Derfor er det smart å følge sporet bakover, og det er like mye spennende å finne med den metoden, samtidig som det er godt å vite at du ikke forstyrrer dyret unødig. På den måten kan du finne spisespor, liggespor og andre sportegn som vil gi deg et nytt innblikk i dyrets livsførsel.

Du skal heller ikke aktivt oppsøke fugle­reir eller klappe nyfødte dyreunger, om du finner slike i naturen. Fugleforeldrene kan bli skremt bort fra reiret for godt slik at eggene ikke klekkes eller ungene dør, og de nyfødte dyreungene har garantert moren sin i nærheten, så det beste er å la dem være i fred og bare smyge seg raskest mulig unna.

Både form og størrelse på sporavtrykk fra dyr er viktige kjennetegn. Sporstørrelse hos pattedyr måles som regel fra bakerste del av sporavtrykket til fremste del av tåa, det vil si uten klør. Bredden er selve tråflaten. Både tær, poter og klover kan skli ut og sprike, og dermed blir avtrykket større enn faktisk størrelse. Det er også nødvendig å se på skrittlengde. Skrittlengde er avstand mellom avtrykk av samme fot.

Sporbanen viser hvordan dyret beveger seg, om det er rolig gange, løp, trav eller galopp. På illustrasjonen under er framfot markert mørk, og vi ser at når dyr går rolig, kan de sette bakføttene delvis i avtrykket fra framføttene.

Størrelsen på dyr måles ofte fra snute til haletipp. På noen dyr med lang hale oppgis selve kroppslengden for seg og lengden på halen for seg.

Dyras høyde måles som skulderhøyde, fra bakken og opp til toppen av skulderbladet.

Illustrasjon av sporlengde og sporbane hos rødrev. Framføttene er markert svart mens bakføttene er brune på illustrasjonene.

Sporlengden måles fra et avtrykk til neste avtrykk satt av samme fot.

Sporbanene viser hvordan dyret har beveget seg.

DYRESPOR I NORGE

17

HVORDAN SPORE? Det er alltid spennende å finne spor eller sportegn etter dyr. Og det er lærerikt for både voksne og barn å gjette på og finne ut hvilket dyr som har avsatt sporet. Det bestemmes også best ute i naturen når du har feno­menet rett foran deg og kanskje allerede har kunnskap nok til selv å finne ut arten og forklare fenomenet for andre. Noe kan du også ta med hjem for å studere nærmere, slik som gnagde kongler, fallgevir, gulpeboller og annet. Da kan du i fred og ro finne fram til sportegnenes opphav gjennom å bruke denne bokas oversikt over nærmere artsbestemmelse og forklaring. En del spor kan bare artsbestemmes av eksperter, og selv de kan noen ganger være usikre. For å kunne dokumentere på en tilfredsstillende måte er det viktig med en form for målestokk: Bruk mobilen for å ta gode bilder av både fotavtrykket og sporrekken i landskapet, og ta bildene med en målestokk, for eksempel ved at du legger en fyrstikkeske eller en nøkkel ved siden av sporet. Dess bedre bilde og målestokk, dess lettere er det for eksperter å artsbestemme funnet og ikke minst utelukke dyr som det absolutt ikke kan være. I tillegg er en god beskrivelse fint å legge med for å få gode svar.

Spor er vakkert! På nysnø finner man ofte spor som dyr har risset inn i landskapet. Rypeflokken har her målrettet oppsøkt en busk for å finne litt mat, før de har gått videre. Signaturen er både vakker og avslørende.

16

DYRESPOR I NORGE

Å følge sporet av et dyr er en fin metode å bruke dersom du ønsker å se hvordan dyret har beveget seg rundt, hvor det har vært og hva det har gjort. Slik kan du lære mye morsomt og få et innblikk i naturen og dyrets hverdag på en helt ny måte.

Hvis du vil spore et dyr, er det best å gå bakover, det vil si følge baksporet i motsatt retning av der dyret beveger seg. Slik unngår du unødvendige forstyrrelser. Særlig gjelder dette dyr med unger, som i verste fall kan gå til angrep om du kommer brått på og uvørent nær dyra. Ei sur elgku som er redd for kalvene sine, skal man ikke spøke med!

En grevling kan bli sint og frese om den sperres inne eller trenges opp mot et hjørne i hagen, og enda mer grinete blir grevlingmor dersom hun føler at barna hennes er truet i en presset situasjon. Gå bort slik at dyra kan stresse ned og finne veien ut av situasjonen

på egen hånd. Dyr kan også bli unødvendig utslitt hvis du forfølger dem, for eksempel et rådyr i dyp snø. Eller du kan skremme dyra ut på trafikkert vei der det kan oppstå alvorlige ulykker. Derfor er det smart å følge sporet bakover, og det er like mye spennende å finne med den metoden, samtidig som det er godt å vite at du ikke forstyrrer dyret unødig. På den måten kan du finne spisespor, liggespor og andre sportegn som vil gi deg et nytt innblikk i dyrets livsførsel.

Du skal heller ikke aktivt oppsøke fugle­reir eller klappe nyfødte dyreunger, om du finner slike i naturen. Fugleforeldrene kan bli skremt bort fra reiret for godt slik at eggene ikke klekkes eller ungene dør, og de nyfødte dyreungene har garantert moren sin i nærheten, så det beste er å la dem være i fred og bare smyge seg raskest mulig unna.

Både form og størrelse på sporavtrykk fra dyr er viktige kjennetegn. Sporstørrelse hos pattedyr måles som regel fra bakerste del av sporavtrykket til fremste del av tåa, det vil si uten klør. Bredden er selve tråflaten. Både tær, poter og klover kan skli ut og sprike, og dermed blir avtrykket større enn faktisk størrelse. Det er også nødvendig å se på skrittlengde. Skrittlengde er avstand mellom avtrykk av samme fot.

Sporbanen viser hvordan dyret beveger seg, om det er rolig gange, løp, trav eller galopp. På illustrasjonen under er framfot markert mørk, og vi ser at når dyr går rolig, kan de sette bakføttene delvis i avtrykket fra framføttene.

Størrelsen på dyr måles ofte fra snute til haletipp. På noen dyr med lang hale oppgis selve kroppslengden for seg og lengden på halen for seg.

Dyras høyde måles som skulderhøyde, fra bakken og opp til toppen av skulderbladet.

Illustrasjon av sporlengde og sporbane hos rødrev. Framføttene er markert svart mens bakføttene er brune på illustrasjonene.

Sporlengden måles fra et avtrykk til neste avtrykk satt av samme fot.

Sporbanene viser hvordan dyret har beveget seg.

DYRESPOR I NORGE

17