TIRIL – antakelig den tøffe ste jenta i Elvestad. Våger der andre nøler. Oppfinnsom og spor ty, med god peil på data.
OLIVER ktiv. Ser det – toppsmart dete Matglad og ingen andre ser. knisk anlagt. dypttenkende. Te tyrlysten. Snarrådig og even
ÅTTO – ekte sporhund, med nese for mysterier.
TIRILS MAMMA få, hjelpsom som g o ig d o lm tå – te ten verdens bes og lager dessu kakao.
ONKEL FRED – har jobbet i politiet og vet det meste om ette rforskning. St artet byens første d etektivbyrå og arbeider som privatetterfors ker.
Z BESTEFAR FRAN
r han n rundt hvo e rd e v t is re . Har – har d det meste v le p p o g o har sett ler på. ting han sam v a t ll fu t se hu
Kapittel 1
HULL
«Førstemann hjem!» Oliver syklet så fort han kunne. Han sto på pedalene, og vinden presset tårene fram i øynene hans. Han og Tiril lå side ved side nedover grusveien. Håret hennes sto ut som en lang, lysebrun fane bak hjelmen. Åtto løp i støvskyen etter dem. De svingte av fra veien og inn på stien over Sletta. Den var litt humpete, og midt i bakken bremset Tiril farten, så Oliver kom seg forbi.
13
Sommerenga vokste høyt på begge sider av snarveien. Prestekrager og hundekjeks raste forbi, og alle blomsterduftene kilte i nesa. Kabong! Plutselig stupte Oliver over styret, svevde gjennom lufta og landet i en klynge med rødkløver. Tiril sto på låste hjul bak ham og unngikk så vidt å kjøre på sykkelen hans som lå igjen på den brede stien. Oliver satte seg opp. Han blødde fra 14
skrubbsår på armene og det ene kneet. En sommerfugl flagret over hodet hans. Forhjulet på sykkelen så ut som et åttetall. «Hva skjedde?» spurte Tiril. Hun var rød i ansiktet og hadde svetteperler i pannen. «Jeg vet ikke,» svarte Oliver og dyttet bort Åtto som ville sleike ham i ansiktet. Så reiste han seg og gikk bort til sykkelen. Han hadde syklet rett ned i et stort hull. Noen hadde gravd et hull midt på stien. 15
Det var nesten en meter bredt, og like dypt. Jorda som var spadd opp, lå i en haug ved siden av. Han hadde sett hullet komme mot seg, men da var det allerede for seint. Han rakk verken å bremse eller svinge utenom. «Det kunne vært ordentlig farlig,» sa Tiril og begynte å skyve jord tilbake i hullet med foten. «Der er ett til,» sa Oliver og pekte bortover på stien. «Og enda ett.» Han hadde rett. Det var tre hull. De lå på rekke og rad bortover stien. Åtto sprang bort til det nærmeste og snuste ned i det. «Og se her!» utbrøt Tiril og gikk inn mellom blomstene i enga. «Her er det enda flere hull.» Til sammen var det seks store hull. De var gravd med like stor avstand fra hverandre, 16
og ovenfra ville de sett ut som en sekser på en terning. «De var ikke her i går,» sa Oliver. «Jeg lurer på hvem som har gjort det.» Tiril så seg rundt. Hun skulle til å åpne munnen for å si noe, men lukket den igjen. I skogkanten på den andre siden av enga sto en mann med frakk og en stor, svart hatt som skygget for øynene hans. 17
«Se der,» hvisket hun og nikket i retning mannen. Oliver rettet seg opp, men i det samme snudde mannen seg med en brå bevegelse. Den svarte kappen svingte om kroppen hans før han forsvant inn mellom de høye trærne og ble borte.