FRANK A. JENSSEN
TORSK FISKEN SOM SKAPTE NORGE
2 torsk
Petter Dass om torsken:
Nu må jeg snu til den nordlandske torsk
som fiskerne kaller for skreien på norsk.
Han nevnes må nordmannens krone.
Han kroner vår hjell og han kroner vår skjå.
Vær lykkelig, bonde, som torsken kan få,
han føder båd’ deg og din kone.
Knut Hamsun om fiskeren:
«Fiskeren er spiller. Han sætter sine garn og liner og venter på trækket, han kaster sin not og later skjæbnen råde. Stundom drager han lange veier, til steder hvor han
Vårt land er ei heller et Kanaan søt
hvor marken med melk og med honning omfløt
her finnes ei druer å plukke.
Nei! Fisken i vannet, det er våres brød
og mister vi hannem, da lider vi nød
og jammerlig nødes å sukke.
hører at andre har været heldig, sliter og ror i ukevis over hårde havstrækninger og kommer til sist for sent frem; spillet er slut. Men nu og da kan også det store lodd ligge og bie på ham midt i hans vei og stanse ham og fylde hans båt med dalere».
Fra Sværmere
4 torsk
lofotfisket 5
Petter Dass om torsken:
Nu må jeg snu til den nordlandske torsk
som fiskerne kaller for skreien på norsk.
Han nevnes må nordmannens krone.
Han kroner vår hjell og han kroner vår skjå.
Vær lykkelig, bonde, som torsken kan få,
han føder båd’ deg og din kone.
Knut Hamsun om fiskeren:
«Fiskeren er spiller. Han sætter sine garn og liner og venter på trækket, han kaster sin not og later skjæbnen råde. Stundom drager han lange veier, til steder hvor han
Vårt land er ei heller et Kanaan søt
hvor marken med melk og med honning omfløt
her finnes ei druer å plukke.
Nei! Fisken i vannet, det er våres brød
og mister vi hannem, da lider vi nød
og jammerlig nødes å sukke.
hører at andre har været heldig, sliter og ror i ukevis over hårde havstrækninger og kommer til sist for sent frem; spillet er slut. Men nu og da kan også det store lodd ligge og bie på ham midt i hans vei og stanse ham og fylde hans båt med dalere».
Fra Sværmere
4 torsk
lofotfisket 5
TORSKEN SOM NASJONSBYGGER «Fiskeriene er, og vil forhaabentlig stedse forblive, Norges viktigste Guldgrube» DET NORSKE STORTING, 1816.
å følge torskens historie er ei fascinerende reise gjennom tilblivelsen av nasjonen Norge. Sagaer, lovverk og rettsprotokoller, gamle regnskapsbøker og forordninger tilbake til 1000-tallet tegner et klart bilde: Det var torsken som ga oss krefter og økonomi til å etablere kirke, embetsverk, kongemakt, regjering og etter hvert et eget storting. Torsken gjorde det mulig å bygge nasjonen. Uten den hadde det neppe bodd mennesker i Nord-Norge. Bergen, Ålesund og Kristiansund hadde ikke vært. Og hva med Oslo og resten av Sør-Norge? Tiendeskatt fra ost, smør og korn hadde kanskje holdt til en bygdekonge og ei kirke eller to. Men ikke til å skape et helt rike. Uten torsken hadde det heller ikke vært noen vikinger. Deres viktigste våpen var ikke sverd, spyd og bue, men skreien som menneskene langs kysten i mangel av salt hadde lært seg å tørke. Den var helt avgjørende som handelsvare, men også som skipsproviant. For i tørrfisken hadde de næringsrik mat med ubegrenset datostempling som gjorde det mulig å overleve lange reiser til Grønland, Russland og langt sør i Europa. Sågar til Amerika, 500 år før Columbus. Torsken har helt opp til våre dager også lagt føringer i vårt politiske liv. Hvem andre enn torsken var det som sa nei til norsk medlemskap i EU i 1972 og 1994? Nei og atter nei, sa kong Gadus. Og folk langs hele kysten lyttet. Ikke minst i Nord-Norge der over 70 prosent stemte mot
8 torsk
medlemskap. Ene og alene for å beskytte fiskeressursene mot utenlandske trålere. Hadde noen få prosent flere nordlendinger stemt ja, ville Norge i dag vært en av medlemsstatene i EU. Som takk for beskyttelsen gir torsken fremdeles store inntekter. Den gir også lutefisk, klippfisk, saltfisk, tørrfisk, fiskepinner, fiskeboller, fiskekaker, fiskegrateng, plukkfisk, kaviar, posteier og tran. For ikke å glemme boknafisken. Ikke så aktet lenger sør og ute i verden. Men for en kjenner kronen på verket. I 2012 er det all time high for den norskarktiske torskebestanden, og årets kvote er satt til rekordhøye 800 millioner kilo, rundt 2,5 milliarder måltider til en verdi av titalls milliarder. For 2013 er den anbefalte kvoten over 1 milliard kilo. Men andre ord: Det blir lutefisk og mølje i årene som kommer også. Det er det all grunn til å feire. Med bok og med dram.
Frank A. Jenssen, august 2012
TORSKEN SOM NASJONSBYGGER «Fiskeriene er, og vil forhaabentlig stedse forblive, Norges viktigste Guldgrube» DET NORSKE STORTING, 1816.
å følge torskens historie er ei fascinerende reise gjennom tilblivelsen av nasjonen Norge. Sagaer, lovverk og rettsprotokoller, gamle regnskapsbøker og forordninger tilbake til 1000-tallet tegner et klart bilde: Det var torsken som ga oss krefter og økonomi til å etablere kirke, embetsverk, kongemakt, regjering og etter hvert et eget storting. Torsken gjorde det mulig å bygge nasjonen. Uten den hadde det neppe bodd mennesker i Nord-Norge. Bergen, Ålesund og Kristiansund hadde ikke vært. Og hva med Oslo og resten av Sør-Norge? Tiendeskatt fra ost, smør og korn hadde kanskje holdt til en bygdekonge og ei kirke eller to. Men ikke til å skape et helt rike. Uten torsken hadde det heller ikke vært noen vikinger. Deres viktigste våpen var ikke sverd, spyd og bue, men skreien som menneskene langs kysten i mangel av salt hadde lært seg å tørke. Den var helt avgjørende som handelsvare, men også som skipsproviant. For i tørrfisken hadde de næringsrik mat med ubegrenset datostempling som gjorde det mulig å overleve lange reiser til Grønland, Russland og langt sør i Europa. Sågar til Amerika, 500 år før Columbus. Torsken har helt opp til våre dager også lagt føringer i vårt politiske liv. Hvem andre enn torsken var det som sa nei til norsk medlemskap i EU i 1972 og 1994? Nei og atter nei, sa kong Gadus. Og folk langs hele kysten lyttet. Ikke minst i Nord-Norge der over 70 prosent stemte mot
8 torsk
medlemskap. Ene og alene for å beskytte fiskeressursene mot utenlandske trålere. Hadde noen få prosent flere nordlendinger stemt ja, ville Norge i dag vært en av medlemsstatene i EU. Som takk for beskyttelsen gir torsken fremdeles store inntekter. Den gir også lutefisk, klippfisk, saltfisk, tørrfisk, fiskepinner, fiskeboller, fiskekaker, fiskegrateng, plukkfisk, kaviar, posteier og tran. For ikke å glemme boknafisken. Ikke så aktet lenger sør og ute i verden. Men for en kjenner kronen på verket. I 2012 er det all time high for den norskarktiske torskebestanden, og årets kvote er satt til rekordhøye 800 millioner kilo, rundt 2,5 milliarder måltider til en verdi av titalls milliarder. For 2013 er den anbefalte kvoten over 1 milliard kilo. Men andre ord: Det blir lutefisk og mølje i årene som kommer også. Det er det all grunn til å feire. Med bok og med dram.
Frank A. Jenssen, august 2012
OM NOSTALGISK Å LIGGE PÅ BITTET det å fiske fra den gamle robåten som står skòra¹ mellom to trebikkjer øverst i støa². Det å banke nugla³ forsiktig ut med auskaret av tre og høre nattens regn sildre ut og ned i tørrtanget. Med andakt sette nugla tilbake i det fingertykke hullet. Så sjøsette til klangen av kjøl mot ospelunner4. En lyd som av naboer kan gjenkjennes på lang avstand At nå er det han som skal ro fjorden. Med båten halvt flotnet5 gå til naustet etter høtt6, årer, kniv, fiskestamp og juksahorg7 med 120 i nylon. Føre båten ut langs steinvorren8, trå lett som linerla på ripa og smette om bord uten å være i nærheten av å kantre. Det kalles å være båtvant og sorterer inn under utdøende ferdigheter. Stå i bakskotten og skyve seg ut av tanget. Kjenne suget av sand og leire rundt årebladet til det djupner og du ikke når ned. På tofta med spenntak i midtspantet. Årene som dyppes i vann og begynner sitt gnag i tollegangene. Dunk gedunk, dunk gedunk i langsom sang mot Skallen. GPS er feigt, så du bruker det gamle medet: Ditt eget naust i intet mindre enn steingjerdet mellom innmarka og skogen over gammelgården, og du har rette kursen der du teller åretak. Av en eller annen grunn nynne på Svanen, samtidig som du gjør deg tanker om smått og hint. For eksempel at verdensrommet er stort og deprimerende. Og at dryppingen fra årene etterlater seg esende ringer i vannet. Esende ringer. Eller fins det et bedre ord? Helt til de første husene på Kjær dukker opp bak Gammeodden, og naustet fremdeles er låst i steingjerdet. Så har du krysspeilet og er på Skallen. Slippe ut svenskpilken og se den bli borte i speilbildet av den blygrå himmelen i sjøen. La horga snurre rundt til pilken treffer bunnen, og dra
10 torsk
om nostalgisk å ligge på bittet 11
OM NOSTALGISK Å LIGGE PÅ BITTET det å fiske fra den gamle robåten som står skòra¹ mellom to trebikkjer øverst i støa². Det å banke nugla³ forsiktig ut med auskaret av tre og høre nattens regn sildre ut og ned i tørrtanget. Med andakt sette nugla tilbake i det fingertykke hullet. Så sjøsette til klangen av kjøl mot ospelunner4. En lyd som av naboer kan gjenkjennes på lang avstand At nå er det han som skal ro fjorden. Med båten halvt flotnet5 gå til naustet etter høtt6, årer, kniv, fiskestamp og juksahorg7 med 120 i nylon. Føre båten ut langs steinvorren8, trå lett som linerla på ripa og smette om bord uten å være i nærheten av å kantre. Det kalles å være båtvant og sorterer inn under utdøende ferdigheter. Stå i bakskotten og skyve seg ut av tanget. Kjenne suget av sand og leire rundt årebladet til det djupner og du ikke når ned. På tofta med spenntak i midtspantet. Årene som dyppes i vann og begynner sitt gnag i tollegangene. Dunk gedunk, dunk gedunk i langsom sang mot Skallen. GPS er feigt, så du bruker det gamle medet: Ditt eget naust i intet mindre enn steingjerdet mellom innmarka og skogen over gammelgården, og du har rette kursen der du teller åretak. Av en eller annen grunn nynne på Svanen, samtidig som du gjør deg tanker om smått og hint. For eksempel at verdensrommet er stort og deprimerende. Og at dryppingen fra årene etterlater seg esende ringer i vannet. Esende ringer. Eller fins det et bedre ord? Helt til de første husene på Kjær dukker opp bak Gammeodden, og naustet fremdeles er låst i steingjerdet. Så har du krysspeilet og er på Skallen. Slippe ut svenskpilken og se den bli borte i speilbildet av den blygrå himmelen i sjøen. La horga snurre rundt til pilken treffer bunnen, og dra
10 torsk
om nostalgisk å ligge på bittet 11
opp et par favner. Store drag etterfulgt av to små, prøver du. Fem ganger, ti, kanskje så mange som tjue uten napp. Så er det ikke fisk, snøret må opp, og du ror noen meter lenger ut og prøver på nytt. Det gjelder å finne det stedet der fisken biter, og legge seg der. Legge seg på bittet, som fiskerne sier. Spenning for en som har fisket i hele sitt liv? En slags spenning kanskje? Men størst er gleden ved å være sjølberget. Og å kjenne på noe som alltid har vært, fra bestefedre og oldemødre. Langs tusenårssnøret, 38 generasjoner tilbake, og du er tilbake blant vikinger og treller på 800-tallet, der du sitter på tofta og napper akkurat som de gjorde. Kanskje dro de hardere, kanskje mer forsiktig. Men det var samme teknikk og samme drøm: at fisken snart skal bite. Sunt for tanken er det å fiske. Og godt for mennesket når det ikke bare napper, men kjennes som at selve havbunnen har satt seg på kroken. Dra inn med myndige bevegelser og uten slakk i snøret. Holde nærkontakt og nekte den rom til å slå seg løs. Den grønne skyggen som kommer til syne under båten. Som kvitner lengre opp i vannet og legger seg på siden i vannskorpa og ber om slakk i snøret. Femten kilo? Tjue? Høtten, som ikke på landkrabbers vis skal brukes som slagvåpen, men lures inn under fisken. Det vesle rykket som er nok, og som aldri må være kraftigere enn at en bom tåles uten at kroken slås løs. Nakne neven i de skarpe gjellene og kniven gjennom strupen. La blodet renne til den slutter å slå. Så over baktofta, åpne buken og ut med innvollene. Ta vare på levra om den er kvit og uten kveis. Eller gi den til gaulende og innpåsliten svartbak. Igjen ut med pilken og la den treffe bunnen. Atter tenke som våre forfedre gjorde gjennom alle tider: Du hav, la fisken komme. Ro til land og flekke den. Godt tak i gjellene og den nyslipte kniven stikkes inn i nakken og føres bestemt langs ryggbeinet helt bak til rota av sporen. Snu den på fjøla, kniven inn under ryggbeinet fra andre siden og igjen skjære bak til halerota. Kutt beinet i rota og heng fisken til tørk på ei råvedstang med garn foran. La den henge i fjorten dager, og du har verdens beste boknafisk, som skal spises med skinnet på. Der sitter halve smaken. Også den kunnskapen kommer fra våre forfedre.
12 torsk
Ordforklaring:
1: Støttet opp. 2: Ryddet plass i sjøkanten for opp- og utsett av robåt. 3: Liten treplugg som tetter et fingertykt hull i bunnen av båten. Dras ut for å tømme båten for vann, vel å merke når den står på land. Fjernes nugla ute på sjøen, fylles båten og synker. 4: Trestammer (av osp) som er lagt på tvers i støa for at båten skal gli lettere. 5: Nesten flytende. 6: Nordnorsk for klepp, treskaft med stålkrok som brukes til å berge fisken fra vannet og opp i båten. 7: Fra gammelt av ei bordfjøl som fiskesnøret nøstes av og på under fiske. 8: Pent oppstablet steinmur på begge sider av støa.
opp et par favner. Store drag etterfulgt av to små, prøver du. Fem ganger, ti, kanskje så mange som tjue uten napp. Så er det ikke fisk, snøret må opp, og du ror noen meter lenger ut og prøver på nytt. Det gjelder å finne det stedet der fisken biter, og legge seg der. Legge seg på bittet, som fiskerne sier. Spenning for en som har fisket i hele sitt liv? En slags spenning kanskje? Men størst er gleden ved å være sjølberget. Og å kjenne på noe som alltid har vært, fra bestefedre og oldemødre. Langs tusenårssnøret, 38 generasjoner tilbake, og du er tilbake blant vikinger og treller på 800-tallet, der du sitter på tofta og napper akkurat som de gjorde. Kanskje dro de hardere, kanskje mer forsiktig. Men det var samme teknikk og samme drøm: at fisken snart skal bite. Sunt for tanken er det å fiske. Og godt for mennesket når det ikke bare napper, men kjennes som at selve havbunnen har satt seg på kroken. Dra inn med myndige bevegelser og uten slakk i snøret. Holde nærkontakt og nekte den rom til å slå seg løs. Den grønne skyggen som kommer til syne under båten. Som kvitner lengre opp i vannet og legger seg på siden i vannskorpa og ber om slakk i snøret. Femten kilo? Tjue? Høtten, som ikke på landkrabbers vis skal brukes som slagvåpen, men lures inn under fisken. Det vesle rykket som er nok, og som aldri må være kraftigere enn at en bom tåles uten at kroken slås løs. Nakne neven i de skarpe gjellene og kniven gjennom strupen. La blodet renne til den slutter å slå. Så over baktofta, åpne buken og ut med innvollene. Ta vare på levra om den er kvit og uten kveis. Eller gi den til gaulende og innpåsliten svartbak. Igjen ut med pilken og la den treffe bunnen. Atter tenke som våre forfedre gjorde gjennom alle tider: Du hav, la fisken komme. Ro til land og flekke den. Godt tak i gjellene og den nyslipte kniven stikkes inn i nakken og føres bestemt langs ryggbeinet helt bak til rota av sporen. Snu den på fjøla, kniven inn under ryggbeinet fra andre siden og igjen skjære bak til halerota. Kutt beinet i rota og heng fisken til tørk på ei råvedstang med garn foran. La den henge i fjorten dager, og du har verdens beste boknafisk, som skal spises med skinnet på. Der sitter halve smaken. Også den kunnskapen kommer fra våre forfedre.
12 torsk
Ordforklaring:
1: Støttet opp. 2: Ryddet plass i sjøkanten for opp- og utsett av robåt. 3: Liten treplugg som tetter et fingertykt hull i bunnen av båten. Dras ut for å tømme båten for vann, vel å merke når den står på land. Fjernes nugla ute på sjøen, fylles båten og synker. 4: Trestammer (av osp) som er lagt på tvers i støa for at båten skal gli lettere. 5: Nesten flytende. 6: Nordnorsk for klepp, treskaft med stålkrok som brukes til å berge fisken fra vannet og opp i båten. 7: Fra gammelt av ei bordfjøl som fiskesnøret nøstes av og på under fiske. 8: Pent oppstablet steinmur på begge sider av støa.
SKREI, KYSTTORSK OG FJORDTORSK Fjordtorsken – den som stuller rundt i fjordene. Kysttorsken – litt mer verdensvant der den holder til ute ved kysten og på bankene og streifer litt. Mens skreien er globetrotteren som vokser opp i Barentshavet og er en stor vandrer.
14 torsk
lofotfisket 15
SKREI, KYSTTORSK OG FJORDTORSK Fjordtorsken – den som stuller rundt i fjordene. Kysttorsken – litt mer verdensvant der den holder til ute ved kysten og på bankene og streifer litt. Mens skreien er globetrotteren som vokser opp i Barentshavet og er en stor vandrer.
14 torsk
lofotfisket 15
genetisk er det i de fleste tilfeller mulig å skille de tre kategoriene fra hverandre, men ikke alltid. Forskjellen består først og fremst i at de vokser opp og lever i forskjellige områder. Og ikke minst – at de forvaltes som tre forskjellige bestander. Mens skreien er en vandrer og kan tilbakelegge flere hundre mil fra Barentshavet til norskekysten og tilbake, holder kysttorsken seg nær kysten og på bankene. Fjordtorsken foretrekker, som navnet tilsier, å holde seg inne i fjordene. Altså: Fjordtorsken – den som stuller rundt i fjordene. Kysttorsken – litt mer verdensvant der den holder til ute ved kysten og på bankene og streifer litt. Mens skreien er globetrotteren som vokser opp i Barentshavet og svømmer helt til Norge. Men det handler uansett om én art – møtes de, kan de blande sine egg og sin melke og få ypperlig avkom på tvers av forskjell i utseende og levemåte. Så kan man spørre, hva blir resultatet? Skrei, kysttorsk eller fjordtorsk? Det avhenger helt enkelt av hvor den vokser opp. Med andre ord: Forskjellen er strengt tatt ikke større enn mellom en innlandsbonde, en kystbonde og en fisker. Går vi et par generasjoner tilbake, finner vi innlandsbonden som liker seg best hjemme i kjente omgivelser og er relativt reservert mot fremmede. Kystbonden noe mer åpen og verdensvant, men også han med ei tung forankring i jorda og det forutsigbare. Mens fiskeren, vant til ikke å vite hva morgendagen bringer, er tilnærmet helt åpen mot så vel fremmede som det ukjente. I dag er vel de tre kategoriene ganske like på mange måter, men å sidestille en fisker med en telemarksbonde for hundre år siden vil i vår tid være som å sette likhetstegn mellom en basehopper og en hjemmekjær frimerkesamler. Mange fiskere mener de kan skille skrei fra kysttorsk på utseende. Kysttorsken er kraftigere over nakken, tettere i kroppen og bredere i kjeften enn skreien, hevdes det. Andre mener at det ikke lar seg gjøre. Smaksmessig kan det være vanskelig å kjenne noen forskjell. Men konsistensen varierer litt, hevder kjennerne: Skreien er etter den lange svømmeturen fra Barentshavet til Norge noe fastere i kjøttet enn kyst- og fjordtorsken. Og for ikke å gå for mye rundt grøten: Blodfersk skrei – når den ikke bare krøller seg, men nærmest oster seg på tallerkenen – er noe helt for seg selv.
16 torsk
Leveområde
Skreiens leveområde er Øst-Atlanteren fra Biscaya til Barentshavet og nord for Svalbard. Den fins også ved Island og Grønland, og inn på 1990-tallet i enorme mengder også utenfor kysten av Nord-Amerika og Canada. Der er bestanden nå nesten forsvunnet, etter alt å dømme på grunn av for hardt fiske kombinert med en naturlig nedgang på grunn av lite mat. De siste årene har forskerne dog registrert tydelige tegn på at bestanden er i ferd med å bygge seg opp igjen. Til Norge kommer altså skreien for å gyte. Dessuten er det betydelige forekomster av kysttorsk og fjordtorsk langs hele norskekysten. Felles for de tre torskevariantene er et kraftig avrundet hode, munn med overbitt og en skjeggtråd under haka. Fargen er ofte gulbrun til dyp brunrød, med mørkebrune flekker langs sidene. Buken er lys, og den har vakre ryggfinner, to gattfinner og rett avsluttet halefinne. Sidelinjen er lys. I størrelse kan den bli like lang som en velvoksen mann – opp til 1,8 meter lang, veie 55 kilo og bli over 40 år. Under forhold med bra næringstilgang vokser den mellom 8 og 14 cm i året. I kjønnsmoden alder er den i snitt litt under en meter lang og veier fra fem til syv kilo. Kostholdet består av all slags fisk, inkludert egne artsfrender, men først og fremst lodde, sild, uer og øyepål. Den tar også krepsdyr som reker, krill og rødåte, samt børstemark, slangestjerner, muslinger og egen yngel. Med andre ord er den altetende. Det er på vinteren at skreien kommer fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Dette skjer i perioden fra desember til april og har opp gjennom tidene dannet grunnlaget for lofotfisket. Hovedtyngden av bestanden trekker inn til Lofoten, resten gyter langs kysten av Finnmark og sørover til Møre. At fisket historisk sett i så stor grad har foregått i Lofoten, har sin årsak i naturgitte forhold. Havet langs Lofotveggen er forholdsvis grunt, noe som gjorde det mulig for fiskere i små båter å nå skreien. I tillegg er innersiden av Lofoten beskyttet mot storhavet fra vest og nord. Vandringsmønstret for skreien er godt kjent, men hvordan den finner tilbake til fødestedet, er en gåte. Fiskerne har alltid hevdet at den eldre fisken som tidligere har vært i Lofoten for å gyte, fungerer som veivisere for ungfisken. Et vakkert bilde på slekters erfaring, og antagelig holder teorien. I alle fall er det slik at de eldste kommer først, etterfulgt av førstegangsgyterne.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 17
genetisk er det i de fleste tilfeller mulig å skille de tre kategoriene fra hverandre, men ikke alltid. Forskjellen består først og fremst i at de vokser opp og lever i forskjellige områder. Og ikke minst – at de forvaltes som tre forskjellige bestander. Mens skreien er en vandrer og kan tilbakelegge flere hundre mil fra Barentshavet til norskekysten og tilbake, holder kysttorsken seg nær kysten og på bankene. Fjordtorsken foretrekker, som navnet tilsier, å holde seg inne i fjordene. Altså: Fjordtorsken – den som stuller rundt i fjordene. Kysttorsken – litt mer verdensvant der den holder til ute ved kysten og på bankene og streifer litt. Mens skreien er globetrotteren som vokser opp i Barentshavet og svømmer helt til Norge. Men det handler uansett om én art – møtes de, kan de blande sine egg og sin melke og få ypperlig avkom på tvers av forskjell i utseende og levemåte. Så kan man spørre, hva blir resultatet? Skrei, kysttorsk eller fjordtorsk? Det avhenger helt enkelt av hvor den vokser opp. Med andre ord: Forskjellen er strengt tatt ikke større enn mellom en innlandsbonde, en kystbonde og en fisker. Går vi et par generasjoner tilbake, finner vi innlandsbonden som liker seg best hjemme i kjente omgivelser og er relativt reservert mot fremmede. Kystbonden noe mer åpen og verdensvant, men også han med ei tung forankring i jorda og det forutsigbare. Mens fiskeren, vant til ikke å vite hva morgendagen bringer, er tilnærmet helt åpen mot så vel fremmede som det ukjente. I dag er vel de tre kategoriene ganske like på mange måter, men å sidestille en fisker med en telemarksbonde for hundre år siden vil i vår tid være som å sette likhetstegn mellom en basehopper og en hjemmekjær frimerkesamler. Mange fiskere mener de kan skille skrei fra kysttorsk på utseende. Kysttorsken er kraftigere over nakken, tettere i kroppen og bredere i kjeften enn skreien, hevdes det. Andre mener at det ikke lar seg gjøre. Smaksmessig kan det være vanskelig å kjenne noen forskjell. Men konsistensen varierer litt, hevder kjennerne: Skreien er etter den lange svømmeturen fra Barentshavet til Norge noe fastere i kjøttet enn kyst- og fjordtorsken. Og for ikke å gå for mye rundt grøten: Blodfersk skrei – når den ikke bare krøller seg, men nærmest oster seg på tallerkenen – er noe helt for seg selv.
16 torsk
Leveområde
Skreiens leveområde er Øst-Atlanteren fra Biscaya til Barentshavet og nord for Svalbard. Den fins også ved Island og Grønland, og inn på 1990-tallet i enorme mengder også utenfor kysten av Nord-Amerika og Canada. Der er bestanden nå nesten forsvunnet, etter alt å dømme på grunn av for hardt fiske kombinert med en naturlig nedgang på grunn av lite mat. De siste årene har forskerne dog registrert tydelige tegn på at bestanden er i ferd med å bygge seg opp igjen. Til Norge kommer altså skreien for å gyte. Dessuten er det betydelige forekomster av kysttorsk og fjordtorsk langs hele norskekysten. Felles for de tre torskevariantene er et kraftig avrundet hode, munn med overbitt og en skjeggtråd under haka. Fargen er ofte gulbrun til dyp brunrød, med mørkebrune flekker langs sidene. Buken er lys, og den har vakre ryggfinner, to gattfinner og rett avsluttet halefinne. Sidelinjen er lys. I størrelse kan den bli like lang som en velvoksen mann – opp til 1,8 meter lang, veie 55 kilo og bli over 40 år. Under forhold med bra næringstilgang vokser den mellom 8 og 14 cm i året. I kjønnsmoden alder er den i snitt litt under en meter lang og veier fra fem til syv kilo. Kostholdet består av all slags fisk, inkludert egne artsfrender, men først og fremst lodde, sild, uer og øyepål. Den tar også krepsdyr som reker, krill og rødåte, samt børstemark, slangestjerner, muslinger og egen yngel. Med andre ord er den altetende. Det er på vinteren at skreien kommer fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Dette skjer i perioden fra desember til april og har opp gjennom tidene dannet grunnlaget for lofotfisket. Hovedtyngden av bestanden trekker inn til Lofoten, resten gyter langs kysten av Finnmark og sørover til Møre. At fisket historisk sett i så stor grad har foregått i Lofoten, har sin årsak i naturgitte forhold. Havet langs Lofotveggen er forholdsvis grunt, noe som gjorde det mulig for fiskere i små båter å nå skreien. I tillegg er innersiden av Lofoten beskyttet mot storhavet fra vest og nord. Vandringsmønstret for skreien er godt kjent, men hvordan den finner tilbake til fødestedet, er en gåte. Fiskerne har alltid hevdet at den eldre fisken som tidligere har vært i Lofoten for å gyte, fungerer som veivisere for ungfisken. Et vakkert bilde på slekters erfaring, og antagelig holder teorien. I alle fall er det slik at de eldste kommer først, etterfulgt av førstegangsgyterne.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 17
En stor hunnskrei kan ha så mye som fem millioner egg og gyter rundt 20 ganger med to–tre dagers mellomrom. Gytinga skjer på 50 til 200 meters dyp ved at hanntorsken etter omfattende kurtisering legger hodet varsomt mot hunnens hode mens begge glir langsomt framover. Så siger hannen mer over på siden og nesten på rygg, og med gattåpningene mot hverandre sender hunnen ut egg og hannen melke som virvles vakkert i sporenes slag. Først da blir eggene befruktet og flyter rundt i vannmassene, hvor de blir til larver og etter hvert svømmedyktig fisk. Den rogna som serveres til skreimølje eller brukes til kaviar og andre produkter, er med andre ord ikke befruktet. Etter at gytinga er unnagjort, er skreien avmagret og av dårligere kvalitet. Blant fiskerne har det derfor fra gammelt av vært en regel om at torsk bare skal fiskes i måneder som har r i seg, det vil si ikke i mai, juni, juli og august. En viss forskjell er det, men knapt merkbar for folk flest og langt på vei en besvergelse fra feinschmeckerne. Sommertorsk, kokt, stekt eller frosset ned i blodfersk tilstand, smaker fortreffelig. Torskeeggene er gjennomsiktige og bare litt over en millimeter store. I gode år svever egg fra den nordatlantiske skreien omkring i vannmassene i et antall av rundt 200 billioner. Langt mer enn det som er synlig av stjerner på himmelen. Et ufattelig tall som, om alle skulle vokse opp, ville ført til økologisk kollaps. Men bare noen få, statistisk ikke mer enn fra to til fire per hunnfisk, overlever. Resten blir spist eller forgår på andre måter. En særlig sterk årsklasse kan bestå av to milliarder individer, mens det i magre år kan være bare 200 millioner. De første dagene lever larven av sin egen plommesekk. Så er nistepakken tom, og den starter sin karriere som alteter og kannibal. Først tar den for seg av avkommet til rødåta, for selv om den ikke er svømmedyktig, er kjevene utviklet. I flere måneder driver larvene nordover med Golfstrømmen uten å gjøre annet enn å snappe til seg uheldig dyreplankton som passerer i nærheten. De neste syv–åtte årene handler det om å spise andre – søsken og egne barn ingen hindring – uten selv å bli spist. Så bærer det tilbake langs norskekysten og til Lofoten for å gyte. Ringen er sluttet. Stadig flere kvinner deltar i fisket. En av dem er Torbjørg Myrseth fra Frøya i Sør-Trøndelag.
18 torsk
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 19
En stor hunnskrei kan ha så mye som fem millioner egg og gyter rundt 20 ganger med to–tre dagers mellomrom. Gytinga skjer på 50 til 200 meters dyp ved at hanntorsken etter omfattende kurtisering legger hodet varsomt mot hunnens hode mens begge glir langsomt framover. Så siger hannen mer over på siden og nesten på rygg, og med gattåpningene mot hverandre sender hunnen ut egg og hannen melke som virvles vakkert i sporenes slag. Først da blir eggene befruktet og flyter rundt i vannmassene, hvor de blir til larver og etter hvert svømmedyktig fisk. Den rogna som serveres til skreimølje eller brukes til kaviar og andre produkter, er med andre ord ikke befruktet. Etter at gytinga er unnagjort, er skreien avmagret og av dårligere kvalitet. Blant fiskerne har det derfor fra gammelt av vært en regel om at torsk bare skal fiskes i måneder som har r i seg, det vil si ikke i mai, juni, juli og august. En viss forskjell er det, men knapt merkbar for folk flest og langt på vei en besvergelse fra feinschmeckerne. Sommertorsk, kokt, stekt eller frosset ned i blodfersk tilstand, smaker fortreffelig. Torskeeggene er gjennomsiktige og bare litt over en millimeter store. I gode år svever egg fra den nordatlantiske skreien omkring i vannmassene i et antall av rundt 200 billioner. Langt mer enn det som er synlig av stjerner på himmelen. Et ufattelig tall som, om alle skulle vokse opp, ville ført til økologisk kollaps. Men bare noen få, statistisk ikke mer enn fra to til fire per hunnfisk, overlever. Resten blir spist eller forgår på andre måter. En særlig sterk årsklasse kan bestå av to milliarder individer, mens det i magre år kan være bare 200 millioner. De første dagene lever larven av sin egen plommesekk. Så er nistepakken tom, og den starter sin karriere som alteter og kannibal. Først tar den for seg av avkommet til rødåta, for selv om den ikke er svømmedyktig, er kjevene utviklet. I flere måneder driver larvene nordover med Golfstrømmen uten å gjøre annet enn å snappe til seg uheldig dyreplankton som passerer i nærheten. De neste syv–åtte årene handler det om å spise andre – søsken og egne barn ingen hindring – uten selv å bli spist. Så bærer det tilbake langs norskekysten og til Lofoten for å gyte. Ringen er sluttet. Stadig flere kvinner deltar i fisket. En av dem er Torbjørg Myrseth fra Frøya i Sør-Trøndelag.
18 torsk
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 19
Forskning på torsk
Havforskningsinstituttet gjennomfører hvert år forskningstokt langs kysten og i Barentshavet for å kartlegge torskebestanden. En del fisk fanges, men først og fremst skjer registreringene ved bruk av akustiske instrumenter. Etter toktet i 2012 kunne havforskerne slå fast at bestanden av skrei var usedvanlig stor. Registreringene viste at det var omtrent 100 millioner individer av sju år gammel nordøstatlantisk torsk i området skreitoktet dekte. Samtidig ble det anslått at rundt 75 millioner av bestanden var åtteåringer, noe som tyder på at den sterke 2004-årsklassen fortsatt er viktig for den videre rekrutteringa. Fordelingen mellom hann- og hunnfisk var omtrent 50/50, og det er ifølge forskerne gunstig. Eller for å formulere det på en annen måte: Det er en fordel at det ikke er flere hanner enn hunner. Svingninger i bestanden
Men hvorfor går torskebestanden opp, og hvorfor går den ned? Knut Sunnanå ved Havforskningsinstituttet i Bergen er en av Norges fremste forskere på torsk. – Det er to hovedelementer. Det ene er svingningene i naturen, i dette tilfellet endringer i havtemperaturen. Når temperaturen i vannmassene stiger, noe den gjorde fra omtrent 1996 til 2006, øker også produksjonen i havet. Det vil si at dyre- og planteplankton formerer seg kraftigere, og det blir mer mat for de artene som beiter på disse, som torskeyngel, ungtorsk, sild og lodde. Med mye sild og lodde blir det mer mat til torsken. Dermed overlever flere individer, og bestanden øker. Det andre elementet er hvor mye vi fisker. For hard beskatning fører til nedgang i bestanden. Det at vi nå har en så stor bestand av skrei, har med andre ord sammenheng med at temperaturen i havet har steget, og at vi samtidig har beskattet på et fornuftig nivå. Vi hadde en lignende situasjon i årene etter andre verdenskrig, da var torskebestanden enda større enn nå. Det hang sammen med at temperaturen i havet også på 30- og 40-tallet gikk opp. I Barentshavet har det de siste årene dessuten vært lite is, noe som gir torsken et større område å boltre seg på. Fra 2006 har vi registrert at temperaturen i havet er på vei ned, det vil sannsynligvis føre til nedgang i de fleste bestander. Da er det desto viktigere ikke å beskatte for hardt. – Men skreien tåler temperatursvingninger?
20 torsk
– Skreien bryr seg ikke så mye i så måte, den trives i vann fra null til femten grader og er en skikkelig opportunist. Det viktigste for den er tilgangen på mat. – Så undrer mange seg over at vi fanger store mengder gytemoden skrei uten at det går ut over bestanden. Bonden slakter ikke sauen før den har fått lam. – Når vi på gytefeltene ikke tar mer enn fra 50 til 130 000 tonn, betyr det ikke så mye. Dessuten – om vi i stedet hadde fanget den om høsten, så ville den jo likevel ikke kommet for å gyte neste år. Den hadde allerede vært fisket og spist, for å si det på den måten. Det er litt som med høna og egget, akkurat det. – Med så mye skrei som det er nå, hvor stor er faren fare for at den beiter ned det som er av mat, og slik ødelegger for seg selv? – Blir det lite lodde, vil vi merke det på torskebestanden, det er klart. Svingninger vil vi uansett oppleve. Slik er naturen, enten går det opp, eller så går det ned. ICES: Torsk Mengde i millioner tonn 1200000
960000
720000
480000
240000
1946
2011
Denne grafen viser de voldsomme svingningene skreibestanden har vært igjennom fra 1946 og fram til i dag. Kilde: Ices/ Fiskeribladet fiskaren.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 21
Forskning på torsk
Havforskningsinstituttet gjennomfører hvert år forskningstokt langs kysten og i Barentshavet for å kartlegge torskebestanden. En del fisk fanges, men først og fremst skjer registreringene ved bruk av akustiske instrumenter. Etter toktet i 2012 kunne havforskerne slå fast at bestanden av skrei var usedvanlig stor. Registreringene viste at det var omtrent 100 millioner individer av sju år gammel nordøstatlantisk torsk i området skreitoktet dekte. Samtidig ble det anslått at rundt 75 millioner av bestanden var åtteåringer, noe som tyder på at den sterke 2004-årsklassen fortsatt er viktig for den videre rekrutteringa. Fordelingen mellom hann- og hunnfisk var omtrent 50/50, og det er ifølge forskerne gunstig. Eller for å formulere det på en annen måte: Det er en fordel at det ikke er flere hanner enn hunner. Svingninger i bestanden
Men hvorfor går torskebestanden opp, og hvorfor går den ned? Knut Sunnanå ved Havforskningsinstituttet i Bergen er en av Norges fremste forskere på torsk. – Det er to hovedelementer. Det ene er svingningene i naturen, i dette tilfellet endringer i havtemperaturen. Når temperaturen i vannmassene stiger, noe den gjorde fra omtrent 1996 til 2006, øker også produksjonen i havet. Det vil si at dyre- og planteplankton formerer seg kraftigere, og det blir mer mat for de artene som beiter på disse, som torskeyngel, ungtorsk, sild og lodde. Med mye sild og lodde blir det mer mat til torsken. Dermed overlever flere individer, og bestanden øker. Det andre elementet er hvor mye vi fisker. For hard beskatning fører til nedgang i bestanden. Det at vi nå har en så stor bestand av skrei, har med andre ord sammenheng med at temperaturen i havet har steget, og at vi samtidig har beskattet på et fornuftig nivå. Vi hadde en lignende situasjon i årene etter andre verdenskrig, da var torskebestanden enda større enn nå. Det hang sammen med at temperaturen i havet også på 30- og 40-tallet gikk opp. I Barentshavet har det de siste årene dessuten vært lite is, noe som gir torsken et større område å boltre seg på. Fra 2006 har vi registrert at temperaturen i havet er på vei ned, det vil sannsynligvis føre til nedgang i de fleste bestander. Da er det desto viktigere ikke å beskatte for hardt. – Men skreien tåler temperatursvingninger?
20 torsk
– Skreien bryr seg ikke så mye i så måte, den trives i vann fra null til femten grader og er en skikkelig opportunist. Det viktigste for den er tilgangen på mat. – Så undrer mange seg over at vi fanger store mengder gytemoden skrei uten at det går ut over bestanden. Bonden slakter ikke sauen før den har fått lam. – Når vi på gytefeltene ikke tar mer enn fra 50 til 130 000 tonn, betyr det ikke så mye. Dessuten – om vi i stedet hadde fanget den om høsten, så ville den jo likevel ikke kommet for å gyte neste år. Den hadde allerede vært fisket og spist, for å si det på den måten. Det er litt som med høna og egget, akkurat det. – Med så mye skrei som det er nå, hvor stor er faren fare for at den beiter ned det som er av mat, og slik ødelegger for seg selv? – Blir det lite lodde, vil vi merke det på torskebestanden, det er klart. Svingninger vil vi uansett oppleve. Slik er naturen, enten går det opp, eller så går det ned. ICES: Torsk Mengde i millioner tonn 1200000
960000
720000
480000
240000
1946
2011
Denne grafen viser de voldsomme svingningene skreibestanden har vært igjennom fra 1946 og fram til i dag. Kilde: Ices/ Fiskeribladet fiskaren.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 21
Otolittens hemmeligheter
Mest torsk i nord
Vinteren 2012 samlet Havforskningsinstituttet inn tusenvis av otolitter fra torsk. Hvorfor? Otolitten, eller ørebeinet, er torskens ferdskriver. Den forteller om alder og oppvekstvilkår og kan også gi indikasjoner på hvor fisken kommer fra. Er det skrei, kysttorsk eller fjordtorsk? Kommer den fra Barentshavet, bankene utenfor kysten eller inne fra fjordene? Otolitten vokser med fisken. For hvert år som går, avsettes en årring, akkurat som i et tre. Er fisken ti år, har den ti årringer, etc. Av mellomrommet mellom ringene, mengden av protein og noen andre faktorer kan forskerne langt på vei lese seg fram til hvordan de forskjellige årene har vært hva angår tilgang på mat, temperatur og lignende. Ved å studere årringer i gamle trær har forskerne med ganske stor nøyaktighet kartlagt klimaendringer og vekstforhold helt tilbake til 1000tallet. Når det gjelder torsken, begrenser det seg til dens levetid, altså maks 40 år.
Cirka 75 prosent av den norske kysttorsken lever nord for 67 grader (fra sør i Nordland og nordover, med andre ord Nord-Norge), der den oppholder seg fra tarebeltet og ned mot 500 meter. Gyting kan foregå langt inne i fjordene, men også i samme områder som skreien. Kysttorskens yngel bunnslår (fester seg) på grunt vann ned til 20 meter og vandrer sjelden ned på dypere vann før den er 2 år gammel. Den blir tidligere kjønnsmoden enn skreien og vokser hurtigere. Men det varierer fra område til område. Tidligst forplantningsdyktig blir den i Oslofjorden, der gyter den allerede i treårsalderen. Utseendet varierer etter hvor den oppholder seg: fra rød som tare til grågrønn som sand eller brungul som tang.
Otolitten – torskens ferdskriver – legges i egne konvolutter for senere forskning.
22 torsk
Hver vinter gjennomfører Havforskningsinstituttet såkalt skreitokt for å kartlegge bestandsstørrelse og vandringsmønster.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 23
Otolittens hemmeligheter
Mest torsk i nord
Vinteren 2012 samlet Havforskningsinstituttet inn tusenvis av otolitter fra torsk. Hvorfor? Otolitten, eller ørebeinet, er torskens ferdskriver. Den forteller om alder og oppvekstvilkår og kan også gi indikasjoner på hvor fisken kommer fra. Er det skrei, kysttorsk eller fjordtorsk? Kommer den fra Barentshavet, bankene utenfor kysten eller inne fra fjordene? Otolitten vokser med fisken. For hvert år som går, avsettes en årring, akkurat som i et tre. Er fisken ti år, har den ti årringer, etc. Av mellomrommet mellom ringene, mengden av protein og noen andre faktorer kan forskerne langt på vei lese seg fram til hvordan de forskjellige årene har vært hva angår tilgang på mat, temperatur og lignende. Ved å studere årringer i gamle trær har forskerne med ganske stor nøyaktighet kartlagt klimaendringer og vekstforhold helt tilbake til 1000tallet. Når det gjelder torsken, begrenser det seg til dens levetid, altså maks 40 år.
Cirka 75 prosent av den norske kysttorsken lever nord for 67 grader (fra sør i Nordland og nordover, med andre ord Nord-Norge), der den oppholder seg fra tarebeltet og ned mot 500 meter. Gyting kan foregå langt inne i fjordene, men også i samme områder som skreien. Kysttorskens yngel bunnslår (fester seg) på grunt vann ned til 20 meter og vandrer sjelden ned på dypere vann før den er 2 år gammel. Den blir tidligere kjønnsmoden enn skreien og vokser hurtigere. Men det varierer fra område til område. Tidligst forplantningsdyktig blir den i Oslofjorden, der gyter den allerede i treårsalderen. Utseendet varierer etter hvor den oppholder seg: fra rød som tare til grågrønn som sand eller brungul som tang.
Otolitten – torskens ferdskriver – legges i egne konvolutter for senere forskning.
22 torsk
Hver vinter gjennomfører Havforskningsinstituttet såkalt skreitokt for å kartlegge bestandsstørrelse og vandringsmønster.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 23
må yngelen sorteres og holdes størrelsesmessig adskilt for å dempe de kannibalske tilbøyelighetene. Nok ei utfordring er torsk med misdannelser, fortrinnsvis skjev rygg. I det fri blir slike individer temmelig kontant spist av andre. I et oppdrettsanlegg får mange vokse opp, og det er et problem. En skrei med skjev rygg vil ingen ha, det blir som å selge høns i regnvær. Tre milliarder kroner er som nevnt gått med, og mange har tapt mer enn det smaker. Men det fins dem som ennå tror på et gjennombrudd. I dag er det mulig å produsere oppdrettstorsk for 35 kroner kiloen. Det er litt for dyrt, men med den forventede nedgangen i torskebestanden i Barentshavet som en naturlig følge av at temperaturen går ned, vil det nærme seg prismessig butt i butt, blir det hevdet. Altså kan en dag også oppdrett av torsk bli lønnsomt, men da må i det minste bestanden i Barentshavet gå ned. Kanskje, kanskje ikke. Oddsen er ikke den beste, ettersom det sett fra en torskeoppdretters ståsted for tiden er «grusomt» mye torsk i Barentshavet.
Oppdrett av torsk
De siste ti årene er det brukt tre milliarder kroner på å utvikle en metode for oppdrett av torsk. Så langt har innsatsen gitt heller magre resultater, for å si det mildt. Som mange vet, gikk det forholdsvis radig med å få til oppdrett av laks. Men så viser det seg at torsken er langt mer komplisert i så måte. Et av problemene er startfôringen, det vil si å få nok mat i fiskelarven til at den overlever. Å tilføre tilstrekkelige mengder av det ørlille dyreplanktonet rødåte inn i et oppdrettsanlegg, eller å finne ei erstatning, har vist seg å være særdeles vanskelig. Et annet problem er torskens kannibalske legning. Lykkes man å få larvene til å bli til fisk, begynner de straks å sluke hverandre i et for oppdrettere og investorer plagsomt og til tider ruinerende tempo. Dermed
24
torsk
Dette kartet fra Havforskningsinstituttet viser hvor skreien overvintrer, beiter, vandrer og gyter.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 25
må yngelen sorteres og holdes størrelsesmessig adskilt for å dempe de kannibalske tilbøyelighetene. Nok ei utfordring er torsk med misdannelser, fortrinnsvis skjev rygg. I det fri blir slike individer temmelig kontant spist av andre. I et oppdrettsanlegg får mange vokse opp, og det er et problem. En skrei med skjev rygg vil ingen ha, det blir som å selge høns i regnvær. Tre milliarder kroner er som nevnt gått med, og mange har tapt mer enn det smaker. Men det fins dem som ennå tror på et gjennombrudd. I dag er det mulig å produsere oppdrettstorsk for 35 kroner kiloen. Det er litt for dyrt, men med den forventede nedgangen i torskebestanden i Barentshavet som en naturlig følge av at temperaturen går ned, vil det nærme seg prismessig butt i butt, blir det hevdet. Altså kan en dag også oppdrett av torsk bli lønnsomt, men da må i det minste bestanden i Barentshavet gå ned. Kanskje, kanskje ikke. Oddsen er ikke den beste, ettersom det sett fra en torskeoppdretters ståsted for tiden er «grusomt» mye torsk i Barentshavet.
Oppdrett av torsk
De siste ti årene er det brukt tre milliarder kroner på å utvikle en metode for oppdrett av torsk. Så langt har innsatsen gitt heller magre resultater, for å si det mildt. Som mange vet, gikk det forholdsvis radig med å få til oppdrett av laks. Men så viser det seg at torsken er langt mer komplisert i så måte. Et av problemene er startfôringen, det vil si å få nok mat i fiskelarven til at den overlever. Å tilføre tilstrekkelige mengder av det ørlille dyreplanktonet rødåte inn i et oppdrettsanlegg, eller å finne ei erstatning, har vist seg å være særdeles vanskelig. Et annet problem er torskens kannibalske legning. Lykkes man å få larvene til å bli til fisk, begynner de straks å sluke hverandre i et for oppdrettere og investorer plagsomt og til tider ruinerende tempo. Dermed
24
torsk
Dette kartet fra Havforskningsinstituttet viser hvor skreien overvintrer, beiter, vandrer og gyter.
skrei, kysttorsk og fjordtorsk 25
FRANK A. JENSSEN
TORSK FISKEN SOM SKAPTE NORGE
2 torsk