Fjellene har meg nå by De norske Bokklubbene

STEIN P. FjelleneAASHEIMharmegnå

© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Illustrasjoner: Stein P. Aasheim Kart: Lars Rudebjer Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Calluna 11,5/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: Forfatteren978-82-489-2974-1harmottattstøtte fra Det faglitterære fond. Kagge Forlag TordenskioldsASgate 2 0160 www.kagge.noOslo

J eg har ei lita hytte. Den måler fire ganger fem meter, 20 kvadratmeter. Her er ikke strøm og ikke vann. Hytta ligger oppunder tregrensen, 800 meter over havet, mellom Østlandet og Vestlandet. Det betyr at når jeg går eller kjører med hundene vestover fra hytta, blir jeg etter en stund møtt av noen av de høyeste og bratteste fjellveggene i Norge. De stuper ned i trange fjorder. Hvis jeg drar østover, derimot, kommer jeg inn i fjellterreng som er «eit av dei største uberørte høgfjellsområda i Sør-Noreg». Det er her jeg har jaktet rein de siste årene. Hjorten jakter jeg under fjellveggene, i den andre retningen. Mobildekning finnes noen ganger på en stubbe som ligger ti meter sør for utedoen. Derfra kan jeg sende beskjed til barna mine om at jeg er i live. Tilbake får jeg vite at barnebarna mine har lært å sykle eller tar T-kroken alene til tredje masta. Jeg har passert 70 og er blitt det man kaller en gammel mann. «Å, nei da, du er ikke gammel», sier folk. «Alder er bare et tall». Men de tar feil. De som sier det, er unge og vet ikke hva de snakker om. Det er ingen på min egen alder som sier sånt.Uansett, det er mindre av livet mitt som gjenstår enn det som er tilbakelagt. Jeg har ikke så mange

drømmer som før. På den annen side har jeg mer liv å se tilbake på enn jeg har hatt noen gang tidligere. Dessuten er det slik at drømmer har større kraft og egenvekt enn minner. Så når du plasserer dem på hver sin vektskål – minnene om det som har vært på den ene og drømmene om det som kan komme på den andre − er det ganske bra balanse. Selv om volumet nå altså er større i minne-skåla enn i drømme-skåla. De siste årene har jeg tilbragt mye tid på hytta og i fjellene rundt. Særlig vinterstid, da har jeg enkelte år ligget her i flere måneder sammen med hundene. Jeg forestiller meg at det er her jeg lever, at dette er boplassen min. Jeg tenker at jeg har et samliv med fjellene. At vi er samboere. Det er ikke sikkert samboerskapet oppleves gjensidig. Det kan man ikke vite. Sånn sett er det bare en illusjon. Jeg lever greit med det. Jeg merket dette, hva skal jeg kalle det, åndelige fellesskapet, først på de lange samtalene og menings utvekslingene jeg hadde med hundene. Det er for så vidt ikke så uvanlig. Det er mange som snakker med dyrene sine. Deretter begynte jeg å snakke med trærne og fjellene. Det er kanskje ikke så sjelden, det heller. Jeg vet ikke. Men det var først da de svarte, fjellene, altså, at jeg forsto at her inne er det noe som ikke stemmer med den andre virkeligheten. Eller kanskje det er omvendt? Hvilken virkelighet som «stemmer» og hva som ikke «stemmer», er ikke så lett å se hvis du bare lever i den ene av dem.

Ailton Krenak er urfolksleder i Brasil. Han forteller en historie om en europeisk forsker som studerte hopiindianerne i Arizona på begynnelsen av 1900-tallet. Forskeren hadde avtalt et intervju med en eldre indianerkvinne, men da han kom for å snakke med henne, sto hun bare ved siden av en stein og gjorde ingen tegn til å ville samtale. Han spurte tolken om hun ikke hadde tenkt å snakke med ham. «Hun snakker med søsteren sin», svarte tolken. «Men det er jo en stein», kommenterte forskeren. «Ja? Hva er problemet med det?» Jeg greier å betrakte samlivet med fjellene med et snev av selvironi. Verre er det ikke. Overfor venner

kommunisere

Nå er det ikke slik at jeg egentlig tror det er mulig å snakke med fjellet. Men det er fullt mulig å forestille seg slike samtaler. Det er det all tro handler om. Det er ikke mer mystisk enn det. Hva som er sant og hva som er innbilning, det er ikke alltid så godt å vite, verken på fjellet eller i lavlandet. «Det er bare noe du innbiller deg», sier folk. Eller: «Det er bare følelser.» Ja vel. Og så? Teller det ikke da, liksom? Det er mange mennesker i verden som greier å snakke med fjellene. Det er ikke så vanskelig som det høres ut, selv om det var mer vanlig før i tida. For å forstå fjellenes språk er det selvfølgelig en fordel å leve blant dem. Men i dag er det ingen som er oppvokst blant fjellene, eller på tundraen og i skogene. Og da forsvinner også språket. Vi har mistet evnen til å med fjellene. Vi har mistet språket.

Selv om jeg er gammel og ikke har så mange drømmer som før, så er det ikke sånn at alle drømmer har blitt borte. Drømmen om et liv i fjellene har fulgt meg så lenge jeg kan huske – jeg tror det må være genetisk. Fjellene blir nok med helt fram. Jeg vet for eksempel om steder i disse fjellene som ikke er avmerket på noe kart. Det er helt sant. «Hvite flekker på kartet», het det da Fridtjof Nansen krysset Grønland, og da Otto Sverdrup kartla øyene nord for Canada ti år senere. «Unmapped», sto det stemplet over terrenget da Helge Ingstad tok seg fram med kano og hundespann til Thelons kilder øst for Store Slavesjø Jeg vet om slike steder i fjellene, hvite flekker som bare jeg kjenner til. En god simulator kan nemlig også etterligne og gjenskape fantasier og forestillinger. Ikke bare «virkelige hendelsesforløp», slik ordboka begrenser den til.

betegner jeg hytta som en pelsjegersimulator. Ikke fordi det er viktig å drive med pelsfangst (selv om jeg har noen mårfeller ute om vinteren), men fordi pelsjegerliv gir assosiasjoner til Helge Ingstad og et fritt liv i villmarka. Det appellerer til meg. Jeg fore stiller meg, altså simulerer, en nærhet til fjellene og naturen som jeg tenker at Helge Ingstad må ha opp levd på tundraen i Canada på slutten av 1920-tallet.

Og så lener jeg meg tilbake og ser ut over fjellene og siterer Helge Ingstad fritt etter hukommelsen: «Her sitter jeg i skjorteermene. Jeg har min kano, mine garn, min børse og mine hunder, og skogene og vannene

10 står til min rådighet. Og jeg føler meg som en millio nær …» I fjellene er det slik at forskjellige virkeligheter glir over i hverandre. Eller illusjoner, kall det gjerne det. Og jeg bryr meg ikke alltid om å vite hvilken jeg befinner meg i. Siden jeg på et vis har skapt min egen verden her i fjellene, har jeg også laget mine egne stedsnavn og mitt eget kart. Det er uansett ikke så viktig å vite hvor hytta er plassert. Det holder å vite at den ligger i fjellene. Alle opplevelsene jeg skriver om, er så godt som sanne. Jeg mener, de har virkelig funnet sted. Men i min alder flyter minnene litt over i hverandre, og det kan hende jeg har flyttet på noen av dem, at hendelsene kanskje dukker opp til litt andre tider eller på litt andre steder enn der de skjedde i virkeligheten. Det er fjellene i sin alminnelighet jeg vil fortelle om. Deres vesen og lynne og personlighet. Ikke ett bestemt fjellområde. De nye hanskene mine, for eksempel. Dette er bare en liten bagatell, men det er et eksempel på hvordan simulatoren fungerer. Nå er det for så vidt ikke noe uniformsregulativ i simulatoren, det er ikke det jeg mener. Men vi holder da en viss stil. Bomull og ull, for eksempel. Og pelskanten på anorakkhetta er fra jerveskinnet som jeg byttet til meg mot en primus da jeg gikk på ski gjennom Sibir vinteren 1995. Hanskene er et fantastisk håndverk, laget av en gammel inuittkvinne på tundraen nord for handels posten Lutselke på Store Slavesjø. Snowdrift, het det

den gang Helge Ingstad kom inn hit med hundesleden, fullastet med vinterens pelsfangst. Hanskene er laget av caribou-kalv. De har det mykeste og tynneste skinnet på tundraen. Det er en tidkrevende prosess å lage et par hansker. Først skal man finne caribouen i den enorme villmarka. Noen ganger er de der. Da dekker de tundraen som et endeløst teppe. Andre år er de ikke å se i det hele tatt. Jeg kan Helge Ingstads beskrivelser av caribouen ordrett. «Disse spøkelsene på tundraen», som han kalte dem. Mennene skal jakte kalvene og flå og skrape og salte skinnet, og så står kvinnene bak den langdryge garveprosessen. Med barkekstrakt og urin og skylling og tørking og mer piss og bark, for så å tygge med egne tenner etter «urgammel oppskrift», som det står på blåbærsyltetøyet til Nora. Så skal skinnet klippes og sys med sener fra bakføttene til polarulven, som er det smidigste og sterkeste som finnes nord for polarsirkelen. Hanskene blir fôret med tundrahare, som er tatt i snare nettopp ved Thelons kilder, og til slutt blir de kantet med pelsen fra polarreven. Jeg var så heldig å finne en hel reol på Europris til 249,90 paret da jeg var nede i den lokale handelsposten forleden.It’sall in your head … Om sommeren går det en gammel anleggsvei forbi hytta. Vinterstid, derimot, kan jeg bruke alt fra én time til to–tre dager inn dit med hundespann, avhengig av snøforholdene, antall hunder og tyngden på sleden.

Jeg skal komme tilbake til både Ingulf og kloden og barna, men det var ikke det jeg skulle si nå. Poenget var at det er mye stigning opp til hytta om vinteren.

En gang hadde jeg 14 hunder foran sleden, men måtte likevel gi opp. Det hadde snødd i flere dager, og snødde fortsatt da jeg la i vei. Så ble det mørkt, og i det tette snøværet nådde ikke lyset fra hodelykta lenger fram enn til de bakerste hundene. Jeg så ikke hva som foregikk lenger framme. Men da framdrifta stoppet helt, skjønte jeg at det hadde rotet seg til i front. Da

Det har forekommet at jeg har brukt flere dager på å gå opp et skispor som jeg deretter kan følge med hundespannet. Det er ikke brøytet lenger enn til gården til Ingulf. På ettervinteren hender det at Thomas har kjørt skuter innover. I skutersporet går det selvfølgelig fortere. Thomas jobber for Statens naturoppsyn, SNO. Han teller jervehi. Det hender han kommer innom og tar en kopp kaffe. Han vet at jeg har god kaffe. Da spør han om hvordan det går med mårfellene og om jeg har sett noen spor etter jerv. Jeg har nesten aldri fått mår, men alltid sett jervespor. Om høsten jakter jeg hjort sammen med Thomas, så vi kjenner hverandre rimelig godt. Vi ler av de samme vitsene. Ingulf driver med sau, og gården hans ligger 250 meter over havet i en ganske bratt vestlandsdal. Vi skal spise mindre kjøtt for å redde kloden, sier de. Jeg stemmer på alt som er bra for miljøet. Men jeg greier ikke å forstå at det er folk som Ingulf, og sauene hans, som kødder til kloden og framtida for barna mine.

jeg så skulle fram og ordne opp i line-kaoset, nådde snøen meg til midt på magen, og bremseankeret som skulle holde igjen de bakerste hundene, hadde ikke feste, så de trakk både ankeret og sleden med seg inn i hundene foran, omtrent som et trekkspill. Og sånn gikk hele den natta − inntil jeg utpå morgenkvisten var tilbake igjen hos Ingulf.

nysnø på et vindpakket underlag kvalifiserer til «bra», for ikke å si «eventyrlig slede føre». Det sies at snøen skjuler alle spor. Men det er ikke riktig. Det er det motsatte som er tilfellet. Nysnøen avslører alt. Det er knapt mulig å tenke en tanke uten at den etterlater seg spor i fersk snø. Under Sandåtind har ei rype landet, gått noen skritt, og lettet. Det er vanskelig å skjønne seg på rypa. Den bare lander. Og så går den noen skritt. Og så letter den igjen.

I nordenden forsvinner Reinsbotn bare ut i løse lufta. Dette er en hengedal. Det er et godt uttrykk. Dalen henger igjen som en hoppkant 800 meter over dalen under. Der nedenfra ser det bare ut som kanten på et hvilket som helst fjell. Du må opp hit for å se at det er en hengedal. Herfra ser du rett ned på hovedveien gjennom dalen. Det er en annen verden der nede, rett derTinede.centimeter

J eg var innunder Svarttind i dag. Når det er bra sledeføre, hender det at jeg svinger bortom der, innerst i Reinsbotn. Det er et slags møtepunkt mellom bratte fjell, dype daler og kløfter og revner i alle retninger. Inngangen fra sør er slak og vennlig og forteller ingen ting om hvordan det ender høyere oppe.

Jeg er altså på vei inn i Reinsbotn, og det er en av årets aller korteste dager. Sola ligger lavt, herfra tangerer den så vidt Skarvehøa midt på dagen. Skyggene er lange på denne tida. Det er de korte dagene og lange skyggenes årstid. De forstørrer hver minste ujevnhet i snøen. Hver eneste lille snøkrystall står fram som et forhistorisk mini-uhyre. Sledesporet bak meg kaster lange skygger, det også, enda det er midt på dagen. Det er akkurat som om de lange skyggene forsterker stillheten. Som om det burde komme lyder fra dem, men så sier de ingen ting. Og det er sånn haren og jeg liker det: stille.

Vi går i ett med naturen, både haren og jeg. Haren fysisk. Jeg mentalt. Det er mulig det siste også gjelder for haren, men det kan man ikke vite sikkert. Jeg misunner haren den hvite fargen om vinteren. Jeg skulle ønske jeg også kunne skifte farge med årstidene.

Jeg tror det hadde kledd meg. Det er selvfølgelig ikke like viktig for meg som for haren. Den må jo beskytte seg mot reven. Men det ville hatt en fin symbolverdi.

Jeg ville ha følt meg enda mer i ett med naturen. Jeg vet at rypa skifter farge, den også, men det hjelper ikke. Rypa syns jeg det er vanskelig å bli klok på.

Haren og jeg, derimot, vi tilhører samme familie. Lytterne. Vi er flinkere til å lytte enn å prate. Det underlige er at vi trives best når det ikke er noe å lytte til. Når det er helt stille. Når det eneste vi hører er nysnøen. Nysnø er utrolig stille. Det er ikke det at gammel snø bråker. Men ny snø er stillest.

er det aldri spor å se etter andre enn dyrene som lever her. Jeg har allerede passert to jervespor, det var nok det samme dyret, i tillegg til hare og rype og en rev. Hva har man her å gjøre, liksom, en blindvei som ender i et stup 800 meter oppe i fjellsida? Jeg er sjelden her om sommeren. Det er litt langt å gå til fots, og så fører det ikke fram til noe. «Fører fram til»? Hva er det en fjelltur skal «føre fram til»? En fjelltur fører vel bare fram til seg selv? Heter det ikke «å være i fjellet»? Jo, jo, men det er litt langt til fots, da. La det være med det akkuratTurennå.med

verdsatte stillheten like høyt som meg. Men det er ikke så rart. Mye forandrer seg på 5000 år, men likevel: Stillhet er mest en slags følelse inni deg. Og akkurat den følelsen der, den kan det vel hende at de opplevde også for 5000 år siden. På gode dager.Her

hundene fører heller ikke fram til noe annet enn alle disse mektige inntrykkene. Så mye brutal kraft på ett punkt. Den fører bare fram til følelsen av litenhet. Jeg stopper hundespannet på kanten: 50 meter lenger framme, og på et blunk hadde vi vært 800 meter lenger nede. Hundene er lydige, men jeg tror de hadde skjønt galskapen i det om jeg hadde fortsatt. Der står jeg og føler meg liten. Det er

Iblant lurer jeg på om folk satte like stor pris på stillheten i gamle dager, da det var mer av den. Det skal ha vært folk i disse fjellene i steinalderen. Jeg tror nok ikke steinaldermannen

18 stort for meg. Det er akkurat som om det ligger en overføringsmekanisme i all denne mektigheten. Vi trenger fjellet for å lade batteriene, sies det. Natur opplevelse gir ladestrøm. Så kan vi vende tilbake til hverdagen og holde det gående til batteriene på ny er utladet. En gang gikk altså fjellene over fra å være et sted hvor livet ble levd til å bli et hjelpemiddel til å komme seg gjennom livet som leves i byene, det livet som egentlig Lade-batteriene-metaforengjelder.

innebærer at hvis vi kunne konstruere en annen type batterilader med samme ladeeffekt som naturen og fjellet, så kunne vi komme oss unna dette slitsomme friluftslivet. Livet ellers går jo uansett sin gang. Men fjellene er viktigere enn bare å produsere ladestrøm til å holde hverdagene gående. Fjellturene og naturopplevelser bør ha større ambisjoner enn å være en artig fritidssyssel, avsondret fra det egentlige livet. Livet med naturen er et liv som bærer i seg kimen til holdninger og handlinger og et verdivalg som griper inn også i det andre livet, det som ikke er friluftsliv. Våre barn har kommet til en verden hvor alle varsellamper lyser og alle sirener har gått av. Vi har behandlet kloden vår på et vis som er i ferd med å gjøre store deler av den ubeboelig. Vi må forberede oss på – iallfall må våre barn være forberedt på – et liv og et forbruk som er vesentlig mindre ressurskrevende enn i dag. I dette bildet har fjellene større potensial

enn bare å produsere ladestrøm for å opprettholde et skakkjørtTureneoverforbruk.ifjelletgir

barn minner som de tar med seg videre inn i sitt eget voksenliv, om at noen av de rikeste og mest verdifulle opplevelsene i livet ikke har noe å gjøre med «øket kjøpekraft». De vet, fordi de har opplevd det selv, at lykke ikke er avledet av å være vellykket. Fjellene og skogene er en arena som gir barna en forståelse av at de er del av noe større – at ting henger sammen. Livet i fjellene er en inngangsport til en bevissthet som i neste omgang kan bidra til å bevege samfunnet i en retning som er mer bærekraftig enn i dag. Da snakker vi om noe annet enn å lade batteriene. Svarttind fra denne kanten er en loddrett fjellvegg. Ikke så høy egentlig, nabolaget tatt i betraktning, seks taulengder kanskje. Men bratt så det holder. På avstand står den fram som en svart, loddrett vegg. Men når jeg stopper hundene, finner fram termosen, setter meg på sleden og studerer den nærmere, da er det mulig å øyne formasjoner i veggen. Den er likevel ikke så blank og loddrett som den ser ut til. Det hadde vært mulig å finne en rute. Jeg følger formasjonene med øynene og kjenner på følelsen. En gang var jeg altså fjellklatrer. Jeg har besteget noen av de høyeste og bratteste fjellene i verden. Det har vært livet mitt. En gang klatret jeg the highest rockface in the world – den høyeste klippeveggen i hele verden. Ingen hadde gjort det tidligere. Jeg blir aldri ferdig med den turen. To av mine beste venner

Jeg er fortsatt fjellklatrer. Det sitter i hodet, det, like mye som i fingrene. Det er derfor jeg drar inn til Svarttind – for å kjenne på følelsen. Jeg ser etter linjer og muligheter. Jeg vet noe om hva som skjuler seg der oppe. Jeg vet noe om hemmelighetene og eventyret. Jeg ser etter svakhetene i fjellet – sprekker, riss og renner. Hemmelige dører som ikke alle kan gjøre seg nytte av. Og jeg kjenner på den utrolige kraften og dragningen som ligger i bratt fjell. Den magnetiske lysten til å utforske, ikke av noen annen grunn enn bare å finne ut om det er mulig. Peter Wessel Zapffe skilte mellom heteroteliske og autoteliske handlinger. Han hadde det sikkert fra en greker, men jeg har det fra Zapffe. Den første er en handling som foretas i den hensikt å oppnå noe annet. Du jobber som telefonselger for å få råd til ny motorsykkel, for eksempel. Autotelisk er det motsatte. «Ethvert engagement som har sitt maal i seg selv», for å si det med Zapffe. «... drevet av lekens og handlingens egenverdi», som det står i ordboka. Som å klatre en fjellvegg, for eksempel. Jeg har en venn som er maler. Han lager tresnitt, akvareller og tegninger. Lars Christian, heter han, og bor i Molde. En stor del av motivene hans er hentet fra disse fjellene. Han kom til Molde da han var i 20-årene.

20 er fortsatt igjen der, under en fjellvegg i Himalaya. Vi var fire, men bare to kom hjem. Det gikk 20 år før jeg snakket om den turen. Det ble rammeverket for resten av mitt liv.

Lars Christian snakker om hvordan fjellene frister ham, hvordan de flørter med ham og hvordan han forføres av dem. De byr seg fram, sier han. Han vil inn til deres aller helligste og erobre dem. «Erobre», det er en metafor som jeg selv ikke bruker, men også jeg kjenner på denne dragningen og nysgjerrigheten som han beskriver. Utfordringen som fjellene representerer bare i kraft av å være der, den følelsen er gjenkjennelig. Det

Lars Christian ville ikke ha blitt kunstner hvis han ikke hadde flyttet til Romsdalen. Det har han selv sagt. Det er vanskelig å begripe, men det virket gjennomtenkt da han sa det. Og da undres jeg på hvilken utrolig kraft det er disse fjellene skjuler. Hvor ligger egentlig kilden til denne skaperkraften som kommer til uttrykk gjennom pensel og blyant? Hos Lars, eller i fjellet?

Nå er han 80. Han har hatt 30 separatutstillinger, er innkjøpt overalt og antatt på Høstutstillingen, og er altså en godt etablert kunstner. Fra Molde ser han framsiden av de fjellene hvor jeg ferdes. Nå, på mine eldre dager, har jeg flyttet mitt fjell-liv over i bakgården og overlatt fasaden til de unge. Det er det som er arenaen for prestasjoner og bragder. Det går bra. Det var ikke bare lett, men det går bra nå. Det er en tid for alt. Her bak er det rolig og fredelig. Dette er arenaen for kontemplasjon. Det er fint å bli kjent med andre sider av fjellene. Det er med fjell som med mennesker: Vi har alle forskjellige sider. Dessuten er det først når vi flytter sammen, bokstavelig talt under samme tak, at vi virkelig blir kjent med hverandre.

må være den samme kraften som trollbinder oss begge.

Lars vil utforske fjellets hemmeligheter med tegne- og malesaker. Jeg trenger fjellstøvler og klatretau.

Det er ingen som har kommet nærmere kjernen i denne uimotståelige trangen til å utfordre natur kreftene enn Fridtjof Nansen, når han skal forklare hva som er drivkraften bak polferdene: «… det ukjendtes ubøielige magt over menneskesindet ... Den driver oss ind til naturens skjulte kræfter og hemmeligheder ...»

Jeg misunner Lars evnen til å gripe kraften i fjellet og omgjøre energien til noe varig. Energi blir ikke borte, lærte jeg på skolen. Den tar bare nye former. Som et tresnitt, for eksempel. Men fjellet yter motstand. Det ligger i erobringens natur. Man erobrer ikke uten kamp og motstand. Og en kamp, den er det også mulig å tape. Hvem blir erobret, og hvem er erobreren? Når du har gjengitt fjellet, Lars – med blokk og blyant – har du da erobret det? Eller har du latt deg lure? Kan det være fjellet som har erobret deg? Det er kanskje litt voldsomt å si at det gjør livet rikere å være fjellklatrer, jeg tror ikke jeg vil bruke det

For meg har «erobre» noe militært over seg. Det ligner på «beseire». Begrepet har i seg en vinner og en taper. Jeg har aldri tenkt at jeg skal erobre en fjellvegg når jeg legger i vei på første taulengde. Jeg vil avsløre fjellets hemmeligheter. Finnes det en vei opp der hvor det tilsynelatende er uframkommelig? Finnes det et håndtak til høyre? Henger de rissene sammen? Kan vi overnatte på den hylla?

elvepadling,

uttrykket, men det gir jo en dimensjon til fjellene som ellers ikke hadde vært der. Den som er klatrer, leser fjellet på en måte som en ikke-klatrer ikke har mulighet til. Jeg får mer ut av en fjellvegg, for å si det sånn, enn en vanlig fjellvandrer. Eller det er mulig dette siste blir feil. Lars får iallfall like mye ut av en fjellvegg som meg. Jeg har selv en signert bekreftelse på det hengende på veggen.Det er kanskje ikke mer komplisert enn at opp levelsen av fjellet og naturen er farget av de interessene vi har og de opplevelsene vi har hatt der tidligere. En fluefisker opplever noe annet når han vandrer langs en elv enn en som ikke fisker. Der hadde det vært fint å plassere flua, liksom. Etter at jeg begynte med leste jeg plutselig alle elvestryk på en ny måte. Litt på samme vis som fjellveggen: Jeg så etter linjer og muligheter. En foss var da plutselig ikke bare en foss. Det var en utfordring. Jeg husker en historie fra noen år tilbake, om en kar i Oslo som hadde besøk av en forretningsforbindelse fra USA. Ettersom amerikaneren skulle være i byen over helga, ble de enige om å bruke fridagene til en kjøretur og litt sightseeing utenfor Oslo. Da de kom opp på Valdresflya, i strålende vær, stoppet de og gikk ut av «Isn’tbilen.it beautiful?» sier nordmannen og peker innover i Jotunheimen. «Well, yeah. I guess so. If you like rock.»