Forord Vi har tydeligvis å gjøre med en stråling av forbløffende styrke, og undersøkelsene omkring dens natur blir stadig viktigere og mer interessante. Nikola Tesla, Electrical Review, 18. mars 1896
En ny type stråler Røntgenstråler er et slags lys. Et usynlig, gjennomtrengende og fremmedartet lys. Synlig lys har en bølgelengde på rundt en halv mikrometer. Røntgenlys har en mye kortere bølgelengde og dermed mye høyere energi per lyspartikkel (foton). De «harde» røntgenstrålene som brukes i moderne røntgenfotografi har en bølgelengde på rundt 0,05 nanometer, altså en titusendedel av synlig lys. Røntgenlys er dermed ti tusen ganger sterkere enn synlig lys, per foton. Det er mye. Farlig mye. Historien bak oppdagelsen av røntgenstrålene er fascinerende og viser godt hvordan vitenskap fungerer. Francis Hauksbee startet det hele så tidlig som i 1705. Han var Newtons lab-assistent og en dyktig
instrumentmaker. Han plasserte litt kvikksølv i en flaske med vakuum og gned på flasken for å sette opp et felt av statisk elektrisitet. Dermed oppstod det et ganske kraftig lys. Det Hauksbee hadde gjort, var å ionisere kvikksølvdampen i flasken. Men det visste han ikke. Arbeidet til Hauksbee inspirerte mange til å eksperimentere med sterke elektriske felt i fortynnede gasser. I 1785 gjorde William Morgan et eksperiment hvor forholdene var slik at han antagelig produserte svake røntgenstråler. Men det visste han ikke. Det neste store skrittet mot røntgenstråler var Geissler-røret, oppfunnet i 1857. Heinrich Geissler (1814–1879) var glassblåser. Han laget en glassflaske, festet en elektrode (en liten ledningsstump) i hver
Presseeksemplar
7
