Natalia Ginzburg
familieleksikon Med forord av Tove Nilsen
Oversatt av Astrid Nordang (mno )
roman | forlaget oktober 2021
forord
Å lese denne romanen er som å bli invitert inn i et familieselskap som man aldri vil forlate. Her er mor, far, sønner, døtre, tanter, onkler, venner og hushjelper, pluss døde og levende forfedre, alle i salig og munter blanding. Noe som ikke må tolkes i retning av det nostalgisk-romantiske utenfrablikket vi kjenner fra filmer fulle av italiensk idyll, med den glade storfamilien evig skålende rundt langbordet. Dette er beskrevet fra innsiden. Sterkest er portrettet av en komisk-hissig far og en skjønnhetselskende mor som selv ikke i de vanskeligste periodene slipper taket i optimismen. For en fryd, her kommer vi rett inn i en overskuddsfortelling fylt av diktstrofer, diskusjoner, sangtekster og ikke minst det som må kalles far i husets egen sportsgren: nedrakking og utskjelling med bravur. Allerede på første side begynte jeg å lure på hvordan det går an å skrive så kjærlig og varmt om en så tyrannisk far. Spørsmålene utvides etter hvert som jeg leser: Hvordan går det an å skrive så sjarmerende og lyst om en periode som bestemmes av noe så mørkt som fascisme og nazisme? 5
Noe av svaret gis kanskje i forordet, der forfatteren påstår at hun ikke har funnet på, men tvert imot har temmet dikteren i seg, for i stedet å begrense seg til det hun husker. Det er ingen tvil om at dette er en bok som det har vært nødvendig å skrive, og det er heller ingen tvil om at dette har vært et rikt erindringssted å skrive fra. Selv om man aldri har levd med lignende familieforhold, driver forfatteren fram leserens gjenkjennelse. Ja, akkurat sånn kan det være å tilhøre en familie med alt som finnes av konflikter, hemmeligheter, intimiteter, sladder og spøk. I forordet understreker forfatteren at hun ikke har hatt lyst til å snakke om seg selv, siden dette stoffet ikke er hennes, det tilhører hele familien og blir dermed historien om et spesielt miljø og en spesiell tid. Hvem er disse menneskene, og hva i tiden er det som preger dem? Faren er halvt jødisk, en krakilsk patriark og universitetsprofessor som tvinger barna til å være med på asketiske fjellturer. Mor er av typen som avskyr kjedsomhet, synger opera, studerer russisk og elsker en munter replikk. De bor i Torino, og sammen med barna lever de to i spennet mellom vitenskap, kunst og politikk. Både ekteparet og vennene deres tilhører den velforsørgete delen av borgerskap og intelligentsia, men forholdene skal bli harde også for de privilegerte. Vi befinner oss i svartskjortenes Italia, og det er skremmende. På et folkemøte omtaler den modige universitetsprofessoren Mussolini som « eselet fra Predappio». Familien som pleide å forvandle det meste til moro og sirkus, innhentes av alvoret. 6
Antifascister får skjule seg i leiligheten deres, far og sønner fengsles og tvinges i utlendighet, i en periode kan ingen vite hvordan eller om livet vil fortsette. For denne boka fikk Natalia Ginzburg den prestisje tunge Strega-prisen. Det er pinlig å innrømme at hun, som blir regnet som en av Italias viktigste forfattere, var ukjent for meg. Pinlig eller ikke, heldig er den som etter et langt leseliv oppdager et kunnskapshull som må fylles. Først leste jeg engelskutgaven av Le Piccole Virtù, The Little Virtues. En essaysamling om små og store dyder, så særpreget at jeg bare ville lese mer, både av og om forfatteren. Født i Palermo i 1916, oppvokst i Torino, død i Roma i 1991. Utgitt allerede som 17-åring. I et av essayene innrømmer hun at hun som ung ønsket å skrive som en mann, hun ville ikke at noe i teksten skulle knytte henne til kjønn og bli begrenset av karakteristikken kvinnelig. Senere i livet fikk hun en annen og kanskje sikrere holdning, som hun formulerer på sitt vis: Siden hun hadde fått (fem) barn og følgelig kunne mye om å lage tomatsaus, valgte hun å stole på at hun hadde erfaringer som i sum kunne hjelpe en forfatter til å bli bedre. Med andre ord, etter hvert bidro også de spesifikt kvinnelige erfaringene til å gi henne tyngde og mot i skrivingen. Utviklingen i Familieleksikon bestemmes mer og mer av den politiske situasjonen. Europa er preget av folk på flukt, i fengsel, i kamp og opposisjon. «Alle ble stadig vekk mørkere i hu og mer tynget, det ble ikke lenger sagt håpefulle ord, man kretset rundt et skremmende mørke.» Alt styres av krigen, også stemningene og refleksjonene i romanen. Ofte kan det 7
virke som om Ginzburg skriver med distanse og ikke vil annet, hun vil være den som minnes de andre, og som ikke vil synliggjøre sitt eget jeg, men det er hennes trykk som driver fortellingen, og de få gangene hun bryter direkte inn, blir virkningen desto sterkere. Som når hun demonstrerer tilbakeholdelsens kraft ved nærmest i en bisetning å opplyse at hun på et visst tidspunkt hadde rukket å gifte seg med den russiskfødte oversetteren, poeten og forlagsmannen Leone Ginzburg. Herfra og ut blir det tydelig at Natalia Ginzburg skriver med tap som bakgrunn. Tap av mennesker, steder og trygghet. Bygården i Torino bombes, familien blir spredt, og alle lever i frykt på grunn av farens jødiske bakgrunn og de øvriges opposisjonelle holdninger. Natalia, ektemannen Leone og de to små barna deres tvangsinterneres, i likhet med andre antifascister, i en fattigslig landsby som ingen skulle tro at det gikk an å lengte tilbake til, noe forfatteren likevel gjør i melankolske partier. Leone fengsles med jevne mellomrom på grunn av antifascistisk virksomhet, han utsettes for tortur som tar livet av ham, det er en tragedie som fortelles så knapt at leseren må holde pusten. Den unge enken Natalia innser at verdenskrigen har fratatt henne enhver beskyttelse: «Kanskje ville vi også om ikke lenge bli stående uten hjemland, tvunget til å flakke fra det ene landet til det andre, fra det ene passkontoret til det neste, uten hverken jobb eller røtter, verken familie eller et hjem.» Motsetninger kan tydeliggjøre, og det skjer her. Europa sprenges, familien forenes. Noe som fører 8
meg tilbake til åpningsspørsmålet: Hvordan kan en fortelling omgitt av så mye mørke virke så sjarmerende og formidle så mye glede? Øyeblikkelig ser jeg for meg en av romanens triumferende scener. Bombene faller over Torino, men universitetsprofessoren, den aldrende pater familias, trassig og dødsforaktende til det siste, er på full fart vekk fra tilfluktsrommene som han ikke i sin villeste fantasi vil nedlate seg til å skjule seg i; da heller få en bombe i hodet. Professoren har, i sin totale mangel på frykt og diplomatisk takt, preg av både Chaplin og don Quijote. Det er ikke den ting denne patriarken ikke kan opponere mot, deriblant unyttig fordypelse i romaner. Det som teller, fnyser han, er ikke å lese Proust, men å studere fakta, som i hans tilfelle handler om vevspatologi. Slik snakker en mann som gjemmer seg på kontoret sitt for nettopp å la seg oppsluke av romaner, et faktum som er så kostelig beskrevet at man fornemmer hvordan romanforfatteren i et sjeldent øyeblikk tillater seg å smile til leserne i visshet om fiksjonens endelige seier. Et sted i denne romanen skriver Ginzburg følgende: Fascismen stjal forfatternes ord, nå må de g jenerobres. Det er et kjerneutsagn, siden språket rommer minnene som denne romanen dreier rundt. Å få så mye humor, vidd og varme ut av et hverdagsliv i en hard tid kan bare en stor forfatter klare. På samme måte kan bare en stor forfatter få en tilbakelagt periode til å virke politisk høyaktuell. I nyere tid har N atalia Ginzburg blitt sammenlignet med Elena Ferrante. Men, som 9
flere har påpekt, der Ferrante kan virke som en litte rær venninne, virker Ginzburg mer som en erfaren mentor. I det essayet som hun har gitt tittelen «Yrket mitt», sier hun at man aldri må spare på stoffet sitt, men gi fra seg det aller beste hver eneste gang man begynner å skrive, dermed blir hun en forfatter å strekke seg mot.
Tove Nilsen, 2021
forfatterens forord
Steder, begivenheter og personer i denne boken er virkelige. Jeg har ikke funnet på noe, og hver gang jeg kom på sporet inn i mine gamle vaner som romanforfatter og begynte å dikte, kjente jeg meg tvunget til straks å stryke det oppdiktede. Navnene er også virkelige. Under arbeidet med denne boken har jeg følt en så dyp aversjon mot enhver form for fiksjon at jeg ikke har greid å endre de faktiske navnene, som henger så uløselig sammen med de ekte personene. Noen vil kanskje synes det er ubehagelig å se seg selv beskrevet på den måten, med fullt navn, i en bok. Men til det har jeg faktisk ikke noe svar. Jeg har bare skrevet ned det jeg kunne huske. Så om man leser dette som en krønike, vil man kunne innvende at uendelig mye er utelatt. Og selv om boken er basert på virkelige hendelser, mener jeg den bør leses som en roman, og at man følgelig skal kreve verken mer eller mindre av boken enn det en roman kan gi. Og det er mange ting jeg kom på underveis som jeg lot være å skrive, og blant disse tingene er det mye som angår meg direkte. 11
Jeg har ikke hatt spesielt lyst til å snakke om meg selv. Dette er faktisk ikke min historie, men snarere, selv med sine lakuner og utelatelser, min families historie. Jeg må tilføye at jeg helt siden barndommen og ungdommen gikk med tanker om å skrive en bok som fortalte om de menneskene som levde den gangen, med andre ord dem som var rundt meg. Dette er, til dels, den boken, men bare til dels, fordi minnet er upålitelig, og fordi bøker som baserer seg på virkeligheten, ofte ikke er annet enn fjerne glimt og f ragmenter av det vi har sett og hørt.
hvis jeg eller noen av søsknene mine, hjemme hos oss da jeg var liten, veltet et glass på duken, eller mistet en kniv, tordnet fars stemme over middagsbordet: «Ikke noe fanteri!» Hvis vi dyppet brødet i pastasausen, ropte han: «Ikke slikk tallerkenen! Ikke noe søl, ikke noe svineri!» Ifølge far var også moderne billedkunst, som han ikke kunne fordra, søl og svineri. Han sa: «Tølpere som dere vet ikke hvordan man oppfører seg ved bordet! Dere kan man jo ikke ta med noe sted!» Og han sa: «Med det svineriet deres ville dere blitt sendt på hodet ut hvis dere var på et table d’hôtel i England.» Han hadde den aller høyeste aktelse for England. Han mente det var det fremste eksemplet på sivilisasjon i verden. Når vi spiste lunsj, pleide han å kommentere folk han hadde møtt i løpet av dagen. Han var streng i sin dom over dem, og syntes alle mennesker var dumme. Og en som var dum, kalte far en «tosk». «Han slo meg som en skikkelig tosk,» sa han når han 13
kommenterte sitt nye bekjentskap. Foruten «toskene» var det «negrene». For far var «en neger» en som oppførte seg på en ubehjelpelig måte, var klønete og sky, gjerne en som kledde seg upassende, en som ikke kunne gå i fjellet eller ikke behersket noe fremmedspråk. Hver handling eller gest fra vår side som han mente var upassende, ble definert som «negerstreker». «Ikke vær negere, slutt med de negerstrekene!» ropte han ustanselig til oss. Negerstreker dekket et vidt spekter. Han kalte det «negerstreker» å gå med bysko på utfluktene i fjellet, å innlede en samtale med en medpassasjer på toget eller en forbipasserende på gaten, føre en samtale fra vinduet med naboene, ta av seg skoene i stua og varme føttene på radiatoren, klage over at man var tørst, sliten eller hadde gnagsår på utfluktene våre i fjellet, eller ha med seg fet, varm mat og servietter til å tørke av fingrene med. På fjellturene var det bare lov å ha med en viss type mat, og det var: kremost, syltetøy, pærer, hardkokte egg, og vi fikk bare drikke te, som han brygget på primusen. Da bøyde han det store, morske hodet med det korte, røde håret over primusen og vernet gassblusset mot vinden med flikene av ulljakka, en rustrød jakke som var slitt og trevlete ved lommene; han hadde alltid på seg den jakka på feriene våre i fjellet. Det var heller ikke tillatt, på utfluktene, med verken konjakk eller sukkerbiter; det var også «negerstreker», og det var ikke lov til å stoppe opp og ta en pust i bakken på en av fjellstuene, det var helt klart negerstreker. 14
Negerstreker var også å beskytte hodet mot sola med et hodetørkle eller en stråhatt, eller stenge regnet ute med en sydvest, eller knytte et lite skjerf rundt halsen; beskyttelsesplagg som mor likte og fant fram før vi dro av gårde om morgenen, og som hun forsøkte å lure ned i fjellsekken, til oss og til seg selv; knep far henne i å gjøre det, trev han dem rasende ut igjen. På utfluktene kastet vi, med våre svære beksømstøvler, stive og tunge som bly, med tjukke ullsokker og finlandshetter, snøbrillene over pannen, mens sola stekte på de svette hodene våre, misunnelige blikk bort på «negrene» som vandret i lette tennissko, eller satt og spiste krem ved småbordene utenfor fjellhytta. Mor kalte disse utfluktene i fjellet for «fandens underholdning for sine barn», og forsøkte bestandig å bli igjen hjemme, særlig hvis vi skulle spise u tendørs, for hun elsket å lese avisa etter maten og ta en blund på sofaen. Vi var alltid på fjellet om sommeren. Vi leide et hus i tre måneder, fra juli til september. Det var vanligvis hus som lå avsides til, langt unna annen bebyggelse, og far og søsknene mine tok sekken på ryggen hver dag og la i vei til landsbyen for å handle. Det fantes ingen form for underholdning eller atspredelse. Om kvelden satt vi rundt bordet, vi søsken og mor. Far holdt seg imidlertid i den andre enden av huset for å lese, og stakk av og til hodet inn i stua, der vi var opptatt med å prate eller leke, og myste mot oss. Han myste mistenksomt, og beklaget seg til mor over hushjelpen vår, Natalina, som hadde skapt uorden i noen 15
av bøkene hans. «Din kjære Natalina,» sa han. «Hun er åndssvak,» sa han, uten å bry seg om at Natalina kunne høre ham ute på kjøkkenet. Natalina var forresten vant til å bli omtalt som «denne åndssvake Natalina», og ble ikke det minste fornærmet. Når vi var på fjellet forberedte far gjerne utfluktene eller klatreturene kvelden før. Bøyd på kne på gulvet smurte han inn sine egne og beksømstøvlene til søsknene mine med hvalfett; han mente at bare han kunne smøre inn skoene med det fettet. Deretter hørte vi en masse skramling i metall over hele huset, det var han som lette etter brodder, bolter og isøkser. «Hvor har dere gjort av isøksa mi?» tordnet han. «Lidia! Lidia! Hvor har dere gjort av isøksa mi?» Han dro ut på klatretur fire om morgenen, enten alene eller sammen med en venn som var fjellfører, andre ganger sammen med søsknene mine, og dagen etter klatreturene var han så sliten at han ikke var til å snakke til; med rødt og hovent ansikt som skyldtes refleksene fra sola på isen, sprukne og blodige lepper, nesen smurt inn med en gul salve som liknet smør, pannen lagt i bekymrede furer over de rynkede øyenbrynene, ble han sittende og lese avisa uten å si et ord, og det skulle ingenting til før han eksploderte i et skremmende raseri. Når han kom tilbake fra klatre ekspedisjonene med søsknene mine, sa han at de var «klossmajorer» og «negere», og at ingen av barna hans hadde arvet lidenskapen hans for fjellet, bortsett fra Gino, den eldste av oss, som var en dyktig fjellvandrer, og som sammen med en kamerat hadde besteget noen ekstremt krevende topper; far omtalte 16
Gino og kameraten hans med en blanding av stolthet og misunnelse, og sa at formen ikke lenger var den samme, nå som han var blitt eldre. Denne broren min, Gino, var for øvrig favoritten, og far var fornøyd med ham på alle måter; han interesserte seg for naturfag, han samlet på insekter, krystaller og andre mineraler, og han var veldig flittig på skolen. Siden begynte Gino på ingeniørhøgskolen, og når han kom hjem etter en eksamen og sa at han hadde fått laud, spurte far: «Hva mener du med at du fikk laud? Hvorfor fikk du ikke laud med anbefaling?» Og hvis han hadde fått laud med anbefaling, sa far: «Pøh, det var en lett eksamen.» I fjellet, når far ikke dro av sted på en klatre ekspedisjon, eller la ut på en fottur som varte helt til kvelden, gikk han likevel ut hver bidige dag, «for å gå»; han dro tidlig om morgenen, kledd akkurat som når han skulle av gårde på en klatreekspedisjon, men uten tau, brodder og isøks, han dro som regel alene, fordi vi og mor, som han sa, var noen «stuegriser», «puddinger» og «negere»; han gikk med hendene bakpå ryggen, med tunge skritt i beksømstøvlene og pipa stukket inn mellom tennene. Noen ganger tvang han mor til å bli med. «Lidia! Lidia!» tordnet han om morgenen. «Vi skal ut og gå! Du blir bare lat av å alltid drive rundt på enga!» Så mor fulgte ham lydig, noen skritt bak, med vandrestaven hans, strikkejakka bundet rundt hoftene, og mens hun ristet på de tette, grå krøllene, som hun alltid klippet kort, selv om far på det sterkeste motsatte seg denne 17
kortklipte hårmoten, faktisk så mye at han, de dagene hun hadde vært og klippet seg, fór opp i et sinne som nesten fikk huset til å rase sammen. «Du har vært og klippet deg igjen! Ditt esel!» sa far hver gang hun kom hjem fra frisøren. I fars ordbok betydde ikke «esel» en som var uvitende, men en som var frekk og uforskammet; vi barna var derfor «esler» så snart vi åpnet munnen eller svarte frekt. «Det der har du sikkert fra Frances!» sa far til mor når han så at mor hadde vært og klippet seg igjen; og faktisk var denne Frances, mors venninne, en som far satte stor pris på og var glad i, ikke minst fordi hun var gift med barndomsvennen og studiekameraten hans, men hun hadde, i fars øyne, bare én feil, og det var at hun hadde lært mor denne kortklipte moten; Frances reiste ofte til Paris, der hun hadde slektninger, og en vinter hadde hun vendt tilbake fra Paris og sagt: «I Paris har de håret kort. I Paris er moten sporty.» «I Paris er moten sporty,» hadde søsteren min og mor gjentatt hele vinteren og hermet aldri så lite etter Frances, som skarret på r-ene; de hadde lagt opp alle kjolene, og mor hadde klippet håret, men ikke søsteren min, håret hennes var så langt at det rakk henne til midjen, blondt og vakkert, dessuten var hun altfor redd for far. Farmor ble vanligvis med oss på disse fjellferiene. Da bodde hun ikke sammen med oss, men på et hotell i landsbyen. Vi dro og besøkte henne, og da satt hun utenfor hotellinngangen, under en parasoll; hun var liten, 18
med små føtter stukket inn i svarte skoletter med ørsmå knapper, hun var stolt av disse små føttene som stakk fram under skjørtet, og hun var stolt av det bølgende, snøhvite håret som var tupert opp til en høy hjelm rundt hodet. Hver dag tok far henne med på «en liten spasertur». De gikk på hovedveiene, siden hun var gammel og ikke kunne følge stiene, særlig ikke i de skolettene med bitte små hæler; der de gikk, langet han ut foran henne, med hendene på ryggen og pipa i munnen, hun bak, i den svisjende kjolen, med små skritt på de høye hælene; hun ville aldri gå samme rute som dagen før, hun ville alltid gå nye veier: «Dette er veien fra i går,» klaget hun, og far sa distré, uten å snu seg: «Nei, det er en annen», men hun fortsatte å gjenta: «Dette er veien fra i går. Det er veien fra i går.» «Hosten min kveler meg,» sa hun etter en stund til far, som bare fortsatte framover uten å snu seg. «Hosten min kveler meg,» gjentok estandig å hun og la hendene på halsen; hun pleide b si de samme tingene et par–tre ganger. Hun sa: «Den slyngelen Fantecchi, som fikk meg til å ta det brune stoffet! Jeg ville jo ha en blå kjole! Jeg ville ha en blå kjole!» og slo rasende i fortauet med paraplyen. Far sa hun skulle se på solnedgangen over fjellene, men hun fortsatte å slå rasende i bakken med paraply tuppen, grepet av et sinneutbrudd mot Fantecchi, skredderen. Farmor dro for øvrig til fjells ene og alene for å være sammen med oss, siden hun resten av året bodde i Firenze, og vi i Torino, og derfor så vi hverandre bare om sommeren, men egentlig kunne hun ikke fordra fjellet, og hun drømte om å dra på ferie i 19
badebyene Fiuggi og Salsomaggiore, steder hun dro til hver sommer da hun var ung. Farmor hadde en gang vært fryktelig rik, men første verdenskrig hadde gjort henne fattig; hun trodde nemlig ikke at Italia ville vinne krigen, og nærte en blind tiltro til keiser Frans Josef, hun hadde insistert på å beholde det hun hadde av østerrikske aksjer, og hadde dermed tapt en masse penger; far, som var irredentist, hadde forgjeves forsøkt å overtale henne til å selge disse østerrikske aksjene. Farmor omtalte dette pengetapet som «min ulykke» og vandret fortvilt hver morgen fram og tilbake i stua mens hun vred seg i hendene. Men så fattig var hun heller ikke. Hun hadde en vakkert utstyrt leilighet i Firenze med indiske møbler og tyrkiske tepper, da en av bestefedrene hennes, bestefar Parente, hadde samlet på dyrebare ting. På veggene hang portretter av ulike forfedre, av bestefar Parente og la Vendée, som var en tante hvis økenavn skyldtes at hun var reaksjonær, og det faktum at hun pleide å holde salong for bakstrevere og reaksjonære, samt en rekke tanter og kusiner som alle het enten Margherita eller Regina, som var vanlige jødiske navn på den tiden. Blant portrettene var det imidlertid ingen av faren til farmor, og ham fikk man ikke snakke om, for etter at han ble enkemann, og etter å ha kranglet med sine to alt da voksne døtre, hadde han erklært at han, mot deres vilje, ville gifte seg med den første og beste kvinnen han møtte på gaten, og det hadde han også gjort, eller det var i hvert fall det man sa i familien; om han faktisk giftet seg med den første kvinnen han støtte på etter å ha gått ut av porten, vet jeg ikke. Han 20
fikk i hvert fall enda en datter med denne nye kona, som farmor ikke ville ha noe med å gjøre, og som hun med vemmelse kalte «pappas dukke». Det hendte at vi tilfeldigvis støtte på denne «pappas dukke» i fjell feriene, hun var da en moden og fornem kvinne i femti årene, og da sa far til mor: «Så du det? Så du det? Det var pappas dukke!» «Dere lager sirkus av alt. I dette huset lager man sirkus av alt», sa farmor bestandig, noe som skulle bety at ingenting var hellig for oss; replikken ble berømt i familien, vi pleide å gjenta den hver gang vi kom til å le av de døde eller i begravelser. Farmor nærte en dyp avsky for dyr og gikk av skaftet når hun så oss leke med en katt, og sa at vi ville få sykdommer, og smitte henne også. «Det ekle dyret», sa hun og stampet med føttene mens hun dengte paraplytuppen i bakken. Hun nærte en avsky mot alt, og var livredd sykdommer; selv var hun imidlertid frisk som en fisk, så frisk at hun levde til hun var over åtti, uten noensinne å ha oppsøkt verken lege eller tannlege. Hun var alltid redd for at en av oss, for å irritere henne, skulle døpe henne, etter at en av brødrene mine for spøk en gang lot som han døpte henne. Hver dag framsa hun bønnene sine på hebraisk, uten å forstå noe som helst, siden hun ikke kunne hebraisk. Akkurat som med kattene følte hun vemmelse overfor ikke-jøder. Den eneste som gikk klar av denne vemmelsen, var mor, som var den eneste ikke-jøden farmor følte hengivenhet for i hele sitt liv. Og mor var glad i henne tilbake, og sa at hun i sin egoisme, uskyld og naivitet var som en baby. 21