Anne Holt
Furet/vĂŚrbitt Selma Falcks andre store sak
Kriminalroman
© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB 2019 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 10,2/12 pkt. Sabon Omslagsdesign: Rune Mortensen ISBN 978-82-05-52547-4 ISBN 978-82-525-9041-8 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem furet, værbitt over vannet med de tusen hjem. Norges nasjonalsang, Bjørnstjerne Bjørnson
Det er paradoksalt at det liberale demokratiets største styrke også er dets største svakhet: Toleransen for dem som ønsker å ødelegge det. Bård Larsen, Demokrati i trøbbel, Civita 2019
Før fikk vi politikere svi om vi gjorde noe galt. I dag møter vi hets, forakt og hat når vi gjør det rette. Justisminister Tryggve Mejer, Furet/værbitt
Høst 2018 Selma Falck Noen roper. Det er henne selv, men hun skjelner ikke ordene. Øynene lar seg ikke åpne, og hjernen er tom. Et svart mørke bare, seigt; eller kanskje heller mykt, som løst stappet bomull. Bomull er et ord hun husker. Hun leter etter sitt eget navn der inne. Etter hvem hun er, og hvor hun befinner seg. Det går sekunder, minutter, det er umulig å vite, alt hun fornemmer er at tid finnes. Den går. Tiden går, og hun fryser, selv om hun gjenkjenner sprakingen fra et bål. Fortsatt mørke, hun vrir på hodet, og gjennom øyelokkene oppfatter hun noe rødlig og flakkende. Noe brenner, og hun kan lukte det nå, en eim av svidd tyri. Panikken treffer henne. Den slår opp fra underlivet. Adrenalinet pumper rundt i kroppen. Hun tar seg til skrittet, hun er uten klær, hun fryser, halsen svir, noe brenner, og hun klarer ikke å åpne øynene for alt i verden. – Selma, hvisker hun plutselig. – Jeg er Selma Falck.
7
Vår 2018 Møtet – Det er på tide. Det er vår plikt! Det var Tryggve Mejer som skar igjennom. Han strøk begge hendene gjennom håret og slo deretter håndflatene i bordet. Klasket ble spakt, som om han angret utbruddet i siste sekund. – Nei, pep en stemme. – Ikke ennå. Antakelig aldri. Oldingen satt ved bordenden. Han veide halvparten av det han gjorde under krigen. Snart hadde han lagt bak seg et helt århundre på jorden, og stemmen var nesten uhørlig da han kremtet og fortsatte: – Det var ikke dette vi hadde i tankene. Dette er ikke vår kamp. De fire øvrige rundt bordet, tre menn og en kvinne, sa ingenting. Tung, støvet stillhet. Gamlingen la hendene på skrinet foran seg. Fingrene var tynne, og de gule neglene skrapte mot treverket da han omsider dro det til seg og med et nesten uhørlig sukk løftet det over på fanget. Sedertreboksen var knapt større enn en skoeske, og alle de tilstedeværende visste omtrent hva den inneholdt. Den var ikke tung. Likevel for en grimase over det rynkete ansiktet, som om kraftanstrengelsen var for stor. Mannen hevet igjen blikket, og lot det løpe rundt bordet. 8
En gang var øynene hans himmelblå. Nå var det høyre spist av stær, hele øyeeplet var grått. Fargen på venstre iris hadde også bleknet med årene, som om det meste av blåfargen var brukt opp. Likevel var det fortsatt kraft i blikket, han visste godt at det var han som bestemte. Menneskene rundt det blankpolerte bordet var ennå hans til å beordre så lenge tankens kraft var med ham. Og det var den. Ellev Trasop het mannen, og han var født den 11. november 1918. Guttebarnet hadde kommet med fred. I femtiden om morgenen, mens han kjempet seg ut i verden på Rikshospitalet i Norge, ble en våpenhvileavtale signert i en togvogn i den franske byen Compiègne. Drøye seks timer seinere, den ellevte i ellevte klokka elleve minutter over elleve, var historiens til da forferdeligste krig over. – Fred, sa Ellev stille. – Det er freden vi skal beskytte. – Fred, gjentok Tryggve og nikket. – Nettopp. Fred, frihet og demokrati. Det er dette vi skal sikre. Han grep om bordplata med begge hender. – Ser du ikke hva som skjer, Ellev? Ser du ikke at alt forvitrer? Innser du ikke at respekten for alt som er selve grunnlaget for … – Møtet er over, avbrøt oldingen. – Beslutningen er tatt. Du er justisminister, Tryggve. Du, av alle, burde vite hvilke regler vi er bundet av. Det var ikke denne trusselen vi skulle nedkjempe. Ikke alt … dette. Dette som bare var … Hånda viftet resten av setningen vekk. Signalet fikk samtidig den til nå nærmest usynlige, svartkledde kvinnen ved døra til å trippe lydløst over gulvet mot ham. Med vante bevegelser løsnet hun bremsene på rullestolen og skjøv skrinet lenger inn på Ellevs fang. – Dere hører fra meg før sommeren, mumlet han idet han ble trillet mot fløydørene inn mot det forhatte soveværelset han måtte tilbringe stadig mer av tiden i. – Om jeg lever. Han visste at ingen kunne høre det siste.
9
Mina Mejer Selmer – Du kan faktisk ikke holde på slik. Pappa sto i døra. Mina kikket opp, han så sliten ut. Dro hånda gjennom håret i en oppgitt gest, akkurat som når mamma var på sitt mest urimelige. – Jeg skjønner veldig godt at dette har vært tøft, sa han. Mina svarte ikke. – Ingeborg var syk, vennen min. Veldig syk. – Hun var akkurat like gammel som meg, pappa. Faren la armene i kors og lente skulderen mot dørkarmen. Han hadde lagt på seg, registrerte hun. Magen hang over beltet, som satt for stramt. Ansiktet var blekt, selv om det hadde vært sommervær i snart to uker. Det var ikke så mye sol på kontoret, da. Eller i de svarte bilene. Eller i Stortinget eller på flyet eller i møtene. Eller i senga, som han som regel stupte ned i før hun selv i det hele tatt hadde tenkt på å ta kvelden. – Ungdommer blir også syke, sa han lavt. – Selv små barn får kreft og dør. Det skjer ulykker. Sånn er livet. Dessverre. Mina strøk tommelen over mobildisplayet. – Hun hadde ikke kreft, mumlet hun. – Nei. – Ingeborg var frisk for et år siden. – Ja. Så ble hun syk. Sånt skjer. – Hun ble mobbet inn i døden. Øynene hans smalnet. – Nå er du melodramatisk. – Dette vet du ingenting om. – Jo. Politiet har sett på saken, og Ingeborg ble ikke utsatt for noe mer enn det enhver ungdom i dette landet dessverre … – Ingeborg tålte det bare ikke, avbrøt hun. – Var det du som kjente henne, eller? Var det du som måtte trøste henne? – Ja, jeg kjente Ingeborg. Ikke som deg, selvsagt, men hun var din aller beste venn. Selvsagt kjente jeg henne. Det var forferdelig trist at hun døde, men det har gått seks uker siden bisettelsen, og du må på et vis … 10
– Komme over det? Komme over Ingeborg, liksom? Hun skulle ikke gråte. Skulle ikke. Bøyde hodet og la en hånd over øynene, lynraskt; en magisk besvergelse for å stanse tårene. Hun tvang fram et smil og så opp igjen. Pappa så sliten ut. Enda mer nå enn da han kom inn for bare noen få minutter siden. Han nikket lett med hodet mot stua. – Skal vi spille noe? Sjakk? Kort? Mina ristet på hodet og la tommelen på telefonen. – Tryggve Mejer er en landssviker, leste hun. – Han skal bli den første i køen når Folket … Hun kikket opp. – De har begynt å skrive folket med stor F. Som om de var en klan eller noe. – Gi deg, sa han og tok et skritt inn i rommet. – Du må slutte med det der. Legg den bort. Hun slengte telefonen fra seg på dyna. Han kom nærmere. Satte seg ned på senga. Mina dro føttene opp og holdt seg rundt knærne. Faren luktet kveld. Daggammelt stress, og litt av den hårgeleen han dro gjennom håret hver eneste morgen, og som ble en tanke harsk i løpet av arbeidsdagen. – Du er seksten år, sa han. – Du skal ikke bry deg om sånne skriverier. – De truer med å drepe deg. – Ikke oppsøk de nettstedene. Drit i dem. De bjeffer mer enn de biter. Mye mer. Tøffe bak tastaturet, spake feiginger så snart de blir konfrontert med griseriet. – Hver dag, pappa. Overalt. Hele tiden. Og ikke bare … Nei. Pappa skulle ikke vite. Han trengte slett ikke å vite mer. Pappa var trettifire år eldre enn henne, men av og til fikk hun følelsen av at hun måtte passe på ham likevel. At hun egentlig var den eneste som kunne passe på ham. – Det er bare en overgang, sa han stille. – Menneskeheten må venne seg til internett. Din generasjon kommer til å fikse det. Dere som er vokst opp med alle disse mulighetene. 11
Blikket hans gikk fra MacBook-en på skrivepulten til iPaden på nattbordet. Det endte opp på mobilen. – Jeg stoler på deg og dine, sa han rolig og la hånda på ryggen hennes. – Dere vil lære dere begrensningene. Normene. Det kommer akseptable regler etter hvert. Mina svarte ikke. – Kom, hvisket han og grep tak om nakken hennes. – La oss finne på noe. Og så legge oss. Vi må tidlig opp. – Ikke jeg, sa Mina. – Blir du ikke med? Det er 17. mai! Jeg skal holde tale ved … Mina løftet ansiktet. Så på ham. Lenge og i taushet. Om hun ikke ga seg, holdt på blikket, ville det vike. Slik det alltid gjorde. Slik hun alltid, av en grunn hun hittil aldri hadde forstått, med et dvelende øyekast kunne få ham til å nikke og gå sin vei. Pappa nikket og gikk.
Høst Brannen Selma Falck husket sitt eget navn. Øynene var det fortsatt umulig å åpne. Lukta av brann var rammere nå. Fremdeles frøs hun, men kanskje bare på den ene siden. Hun forsøkte å velte seg over dit varmen kom fra. Det verket i hele kroppen, og hun ombestemte seg. Hun måtte se først. Øynene måtte åpnes, men de ville ikke. Hun strakte kroppen så godt det var mulig. Løftet høyre arm. Det gikk. Førte hånda mot det ene øyet og tvang det opp med tommel og pekefinger. Det var hovent og sårt, men lot seg holde åpent. Hun gjentok øvelsen på det andre øyet. Stirret rett opp. Taket var av ubehandlet furu. Gammelt og gult, med et flakkende rødskjær fra noe som måtte være en peis. Langsomt satte hun seg opp, samtidig som hun forsøkte å kjenne etter om all denne smerten kom av at hun var alvorlig skadet. Om hun hadde brukket noe. Eller var forbrent; røyken fra peisen reiv stadig mer i nesa. Hun satt oppreist da hun omsider maktet å vri hodet. Ingenting var alvorlig ødelagt i kroppen. Hun var bare rundjult, øm og sår som etter en evigvarende håndballkamp i helvete, og ikke kunne hun begripe hvorfor hun var naken. Det var ikke et peisbål som brant. 13
Det var hele den ene veggen. Hun satt i en spartansk utstyrt hytte, i stua, knappe tjue kvadratmeter stor. Møblene kunne ikke ha vært fornyet siden 60-tallet. Furu overalt, og nedslitte, skotskrutete møbler. Vinduene var av en eller annen grunn gardinløse. På den andre siden av dem var det bekmørkt. Flammene slikket oppetter veggen bare tre meter fra henne, og hun kom seg på beina raskere enn smertene egentlig tillot. Hun stønnet da hun sto oppreist, vaklende og ustøtt, mens hun forsøkte å få hjernen til å begripe hvor hun var. Hvorfor hun var der. Det måtte vente. Midt på den brennende veggen sto en grue. Et bål hadde brent ned til en svær haug med rødglødende kull i den dype, åpne peisen. Kullet lå ikke innerst ved smijernsplatene som det burde. Hele grua var full. En bred gate av fortsatt brennende ved var bygget ut fra ildstedet og bortover langs veggene på begge sider. Flammene hadde tatt tak i veggpanelet og slikket allerede et par meter oppover treverket. Da Selma løftet blikket, så hun at det var snakk om sekunder før også taket brant. En isnende smerte skar oppover lårene og gjennom korsryggen da hun gikk noen skritt bakover. Brannslukker, tenkte hun. Hun stavret mot den eneste døra i rommet. Den var lukket, men ikke låst, og førte ut i en lang, smal gang. Det luktet elde og støv, og hun måtte klare seg med lyset fra brannen i det andre rommet. Ingen lysbrytere. En parafinlampe med glasskolbe hang i taket over det hun antok var en ytterdør, helt i enden av gangen. Hytta var strømløs. Brannslukker, kom hun på, og kjente enda et støt av skrekk ved tanken på at strømløse hytter også gjerne er vannløse. Selma kunne ikke huske hvilken dato det var. Ikke engang hvilken årstid. På den venstre langveggen var det to små dører. Hun åpnet den første. 14
Kjøkkenet. Knøttlite, med en benk, to skap og en vaskebalje på en krakk. Rett innenfor døra sto en svart vedovn. Kald. Ingen brannslukker her. Brannen hadde begynt å knurre. Lyden ble stadig sterkere. Hun løp ut av det eldgamle kjøkkenet og åpnet den neste døra. Dette rommet var en tanke større. En køyeseng tok det meste av plassen. Underkøya var oppredd, mente Selma å se i det nesten stummende mørket. Den øverste madrassen var uten sengetøy. Bak døra sto et skap. Det var tomt, kjente hun da hun åpnet og stakk hånda inn i det svarte mørket. Brannen brølte fra stua. Selma kom ikke til å finne noen brannslukker, skjønte hun. På innskytelse grep hun dyna, dro den med seg og løp tilbake til flammene. Taket hadde tatt fyr. De andre veggene også. Fra stoppen i en toseters sofa ikke langt fra peisen veltet det opp svart og stikkende røyk. Det var for seint. Brannen lot seg ikke slokke, og i alle fall ikke med en dyne. Hun måtte ut. Akkurat da hun bestemte seg, fikk hun øye på veska, den knallgule duffelbagen hennes fra The North Face. Hun hadde i alle fall en slik. Klærne hennes lå slengt over den, så hun nå. Hun løftet dyna opp foran seg og gikk mot flammene, men kom bare et par skritt før veggen raste sammen. Glør og varme veltet mot henne. I refleks kastet hun dyna fra seg, forover, til beskyttelse mot varmen som nå var så intens at hun uten å tenke, ravet mot gangen. Ved døra snudde hun seg en siste gang. Klærne hennes brant. Bagen brant. Hele hytta ville snart være overtent, og hun var fortsatt naken. Hun kunne ikke huske å ha sett noe nyttig på kjøkkenet, og hadde ikke tid til å sjekke nærmere. Fra soverommet reiv hun med seg lakenet før hun grep klinken til ytterdøra. Den var tyngre enn de andre, i messing som fortsatt var kald. Døra rikket seg ikke. 15
Hun røsket hardt i metallet gjentatte ganger. Døra åpnet seg plutselig, den var ikke stengt likevel. Hun var ute. Pusten gikk i voldsomme hiv da hun stakk føttene ned i et par digre gummistøvler som sto på steintrappa, og løp vekk fra den brennende hytta. På trygg avstand snudde hun seg. Den vesle bua var snart overtent. Det var iskaldt, og natt eller kveld eller svært tidlig morgen. Halvmånen, i glimt bak drivende skyer, viste henne at hun var aldeles alene. Rundt henne strakte det seg vidde mot alle horisonter. Hun var langt over tregrensa, kanskje ikke engang i Norge. Ingen lys fra andre hytter var å se. Ikke noe strølys fra fjern bebyggelse. Gråsvart himmel, av og til en stjerne, småknauser, rabber og lyng. Kroppen verket. Beina og ryggen. Magen og armene og hendene. Da hun forsøkte å tulle lakenet rundt seg og fikk fingrene inn i det flokete håret, var selv hodebunnen sår og vond. Selma hakket tenner, og nærmet seg brannen for i det minste å hente litt varme. Fortsatt ante hun ikke hvor hun var. Hodepinen var nesten ikke til å holde ut. Tankene gikk ikke engang i spinn, det var rett og slett helt mørkt og tomt der inne. – Selma Falck, hvisket hun om igjen for hvert skritt hun tok i den rimfrosne lyngen. – Jeg er Selma Falck. Hun snublet seg videre, litt skrått i terrenget, og stanset brått idet flammene brøt gjennom torvtaket. Et voldsomt gnistregn gjorde det et øyeblikk lysere rundt henne. Det var da hun så den. Bilen. Selmas røde Volvo Amazon 123 GT fra 1966 sto parkert tett inntil den av hyttas langvegger som ennå sto. Synet fikk henne til å bråstanse. Sot og fliser av brennende treverk drysset ned fra himmelen, og hun innså at bilen kunne ta fyr når som helst. Hun hadde åpenbart kjørt til dette gudsforlatte stedet selv. 16
Bilen var der, den hadde kommet seg høyt til fjells, og da kunne hun også komme seg hjem på egen hånd. Selma begynte å løpe. Lakenet gled av henne, hun styrtet av gårde splitter naken, så nær som på et par eldgamle støvler som var altfor store. Hun snublet, sparket av seg fottøyet, løp videre. Enda et bulder, en liten eksplosjon, og resten av taket falt sammen. Selma løp videre. Hun måtte redde bilen. Reddet hun ikke bilen, ville hun etter alle solemerker dø.