Ingar Johnsrud
Gudmoren
Ingar Johnsrud Wienerbrorskapet, 2015 Kalypso, 2016 Korset, 2018
Papper fran
© 2020 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,9/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2020 Papir: 70 g Enso Creamy 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-03-26762-8 ISBN 978-82-525-9159-0 (Bokklubben)
lensmann leifs første ord
Kløften ble kalt Simonskaret, for det var her storsmugleren Simon Wiike grep fatt i tolleren, løftet ham på strake armer og kastet stakkaren i dypet. Alle i Vike visste dette, og lensmann Leif i særdeleshet, for han hadde levd hele livet sitt i denne dalen. På sommerstid tok han med barnebarna hit til hengebrua og fortalte om den uheldige tollerens endelikt. Så fortalte Leif at det var da en av hans forgjengere ved lensmannsposten tok seg opp fra dalbunnen, forbi steinura og inn i skaret, at han så noe skimre under bergmosen, akkurat der tollerens skalle var blitt kløvd. Snart ble det konstatert at det fantes gull i fjellet, og bergmenn kom fra fjern og nær for å prøve lykken i skjerpet. Men den tiden var for lengst forbi, og hengebrua gynget tungt under Leifs rultne personasje. Vel over stoppet han for å tørke svetten under klaffelua. Leif strakte ryggen og betraktet fjellveggen som reiste seg på den ene siden, den blinket av is og sildrende smeltevann. Deretter vendte han seg mot dalen og bygda og fjorden langt der nede. Etter å ha pustet ut fant han fotavtrykkene etter Tobias ved stien. Bare tanken på den unge betjenten fikk morgenen til å virke gråere, og han gryntet irritert. 5
Ingen kunne høre lensmannens murring, der han skred fram gjennom granskogen. Han hørte knapt seg selv. I skyggene lå fortsatt snø etter den første skikkelige vinternatta, men langs tråkket var den smeltet til surklende søle. Dessuten snufset Leif uavlatelig. Han var blant dem som alltid har en blank liten dråpe dirrende under nesetippen når gradestokken faller mot blått, og iblant dryppet dråpen ned i barten. Leif hadde sendt betjenten i forveien for å rekognosere. Det var ikke det at lensmannen ventet trøbbel, mannen de skulle pågripe var både gammel og skral, men det var aldri greit å vite med folk som brått forsvant og flyttet ut i ødemarka. Turen gjennom skogen var ikke lang, og da Leif trampet ut mellom trærne, lå en slak åsside foran ham. Hadde han gått her for hundre år siden, eller enda noe før det, ville plassen myldret av folk. Buldringen fra oppredningsverket, hvor kvartsen fra gruva ble knust i siloen, ville ha vært så kraftig at mennene måtte hoie, der de manøvrerte traller langs smale spor, forsterket rennene til slamdammen og loset hester til stallen. Det ville sivet røyk fra pipene, matosen fra brakkene ville lagt seg i nesa, og var det tid for en salve, ville grunnen ha bevret, som om en jutul var i ferd med å ta seg over bergkammen mot vidda i øst. Men bortsett fra Leif var det ingen sjeler her. De fleste av bygningene var tatt ned, og koiene som sto tilbake var forsofne. Skinnegangen var svelget av jorda. Den stakk bare fram noen steder, lik bein i en råtnende underarm, pekende mot gitterdørene foran gruveåpningene. De blå og moderne brakkene, som sto litt her og der blant småhusene, virket malplasserte. På en stolpe 6
hang et bleknet skilt, det advarte mot sjakter og groper skjult i terrenget. Ja, så var det Mølla. Kanskje var det de solide, laftede tømmerveggene som hadde tatt motet fra dem som skulle rydde opp i elendigheten. Eller kanskje hadde Astrids forfedre allerede kjøpt bygget? Leif visste ikke, og det irriterte ham, for han pleide å holde rede på slikt, men faktum var at det nå for tiden bare var én fastboende her høyt oppe i åsen, striryggen Astrid, samt dem hun leide ut til i koiene rundt. Slike som gamle Ringo. Hundeglammet vekket Leif fra grubleriene, og før han visste ordet av det, var huskyene over ham. Det sang i løpestrengen som var spent mellom Mølla og den nærmeste koia, og Leif tok imot velkomsten. For visst var Tom og Jerry et par glefsende og snerrende beist, mer ulv enn hund kunne det synes, men Leif visste hvordan han skulle prate med dem. Han brydde seg ikke om at bukseknærne ble sølete da han satte seg på kne og rusket i den våte pelsen. Han mintes ikke om det var Tom som paret Jerry eller Jerry som paret Tom, men resultatet var nå uansett fire gråhvite ragger som sto og kvekket mot hundegårdsnettingen. «Så, ja,» sa Leif og lot seg slikke over medisternakken. «Så, ja.» Døra til Mølla ble åpnet. Det var Astrid. Hun hadde slåbrok og tøfler, og håret var gråbustet og stritt. Kinnene var rødflammete og nesa knudrete som en lavastein. Astrid bjeffet mer enn hun pratet da hun gikk rett på sak og spurte hva for dumheter Ringo hadde begått, som brakte selveste lensmannen hit. «Det er nå det jeg har kommet for å finne ut av,» 7
svarte Leif. Det smertet i knærne da han reiste seg igjen, og han anstrengte seg for ikke å vise det. «Hvor er Tobias?» Astrid viftet med tøffelen mot en av arbeidsbrakkene, og et venesprengt lår kom til syne. «Står der nede og lurer. Ba meg pelle meg inn igjen, den nesevise tosken.» «Og Ringo?» «Ligger vel i koia si og sover ut.» «Da skal du bare gjøre som Tobias sa. Gå inn og få deg en kaffe.» Astrid trampet demonstrativt ut på trammen og smelte døra igjen bak seg. «Ingen forteller meg når jeg skal drikke kaffe. Bikkjene må ha mat.» Koia Ringo bodde i, var ikke større enn ei jaktstue. Ved østveggen, som sto utsatt til for været, var det gått råte i plankene, slik at taket var forskjøvet og skorsteinen sto skjevt. Tobias holdt øye med døra fra hjørnet av brakka. Høy og mager som han var, lignet han en vindskeiv osp, der han lente seg fram for å se. «Ikke en lyd, og ikke en bevegelse,» rapporterte han. «Men bikkjene lagde leven da jeg kom. Skal tro om han ligger og holder øye med oss.» Tobias pekte mot glipa mellom gardinene i en av de mørke glassrutene. «Det finner vi vel ut av,» svarte Leif og rundet hjørnet. «Hva om han er bevæpnet? Et jaktgevær, eller noe sånt?» «Den halvblinde kroken?» «Jeg tror jeg skal klare å sparke inn døra,» forsikret Tobias, da de skrittet over tunet. «Vi banker først,» sa Leif. Men selv ikke etter å ha banket, og deretter hamret håndflaten mot dørbladet, hørtes tegn til liv. Leif skjer8
met for lyset og prøvde vinduet, men skimtet ikke annet enn litt av taket og veggen mellom gardinene. Tobias dro buksebeinet over støvelen og tok bredbeint oppstilling. Før han rakk å gå løs på døra, hadde Leif testet klinken. Døra var ulåst. Leif hadde vært lensmann i nær førti år. Noe han hadde lært på den tiden, var at folk som har dårlig samvittighet, sjelden sover tungt. Det var også hans erfaring, at de som bryter seg inn hos andre, gjerne vil forhindre at andre bryter seg inn hos dem. Trolig var det derfor lensmannen instinktivt visste at noe ikke var som det skulle. Da en kvalmende eim sivet gjennom dørsprekken, rustet han seg for synet som ventet. Kroppen hadde ikke hengt så lenge at den var begynt å stinke. Men avspente muskler og tyngdekraften hadde gjort sitt. «Hva skulle du gjøre dette for, da, Ringo,» mumlet Leif, mens han lette langs innsiden av veggen etter en lysbryter. Han fant den, og da pæra i taket kastet sitt gulaktige skinn over Ringos skalle, dyttet kunstig fram og til side av løkka bak nakken, utstøtte Tobias en ulyd på trammen bak ham. Leif tok et par lange steg over gulvet, løsnet en universalkniv fra beltet og reiste opp stolen som lå veltet under mannens føtter. «Ta kniven,» sa han til betjenten. «Så klyver du opp på stolen og skjærer ham løs.» Selv tok Leif tak rundt livet til den døde og hevet skulderen, for å gjøre tauet mindre stramt. Det kunne virke som om betjenten syntes Leifs lettvinthet var upassende, for Tobias nølte før han gjorde som befalt. Liket falt slapt over Leifs skulder. Det slo lensmannen hvor lett han var, denne utmagrede mannen. Bare skinn og bein. 9
Etter å ha klatret ned igjen hjalp Tobias til, og de bukserte kroppen varsomt over plankegulvet. Så stilte betjenten seg ved døra, trakk frisk luft og ringte etter lege, mens Leif ble stående og betrakte liket. Strømpene var glatte, rene og stramme, som om de var brukt for første gang. Et grått og skrint mageparti var synlig i glipa mellom buksa og flanellsskjorta. Skjorta var pertentlig kneppet, helt opp til haka, som hadde sunket ned mellom kragesnippene, og ga Ringo det dumme, uforstående uttrykket som gjerne preger de døde. Det kan ikke være mer enn et tiår som skiller oss, fastslo Leif. Likevel virket Ringo så rynket, fargeløs og uendelig gammel. Leif satte seg på kne. Bøyde seg fram og myste mot merkene på halsen. Repet hadde tegnet en blågul stripe under hakepartiet, og bakved ørene var huden flerret av. Det var da Leif hadde plantet neven i gulvet og skulle til å skyve seg opp i stående igjen, at han la merke til en pose som var skjøvet lengst inn under senga. Senere kunne ikke lensmannen forklare hvorfor akkurat denne posen hadde fanget hans oppmerksomhet, kanskje var det det at posen var gammel, at den bar en logo fra kolonialen som tidligere hadde ligget i en av sentrumsgatene, og som Leif syntes det var trist at nå var nedlagt, men noe må det ha vært, for han krabbet bort på alle fire, la seg på magen og fomlet etter den. Armen var for stutt, så han måtte skubbe senga opp og krype halvveis innunder, før han fikk tak. Nesa fyltes av støv da han dro den til seg. Posen var tyngre enn ventet, og Leif ble kald da han så innholdet. Den var full av penger.
10
Doktoren var en bredneset bergenser med tilhold på legesenteret i nabobygda. I motsetning til hva tilfellet var med huskyene, kom ikke Leif på navnet hans. «Jeg får vel bestille en obduksjon,» sa legen. «Mistenker du noe?» spurte Tobias håpefullt. «Kan han ha blitt utsatt for noe, eller …» Den unge betjenten hadde for uvane å kutte setningene, trolig for å understreke at tannhjulene surret et sted bak den høye panna. Et annet irriterende trekk var tendensen til å prate ut i intet, med blikket flakkende. Nå svevde øynene mellom vinflaskene på bordet, en veltet, en halvfull og en uåpnet, og en brodert løper på veggen, det lille værelsets eneste dekorasjon, foruten kniplingene langs borden på de gulnede gardinene. «Nei. Men det er greit å være sikker,» sa legen, og kikket på pengeposen. «Forholdene tatt i betraktning.» «Vi fant et brev, også,» sa Leif, og nikket mot en avleggs skrivemaskin på et vaklevorent bord inntil veggen. «Til dattera. Han skriver ikke stort, men det ser da ut til å være selvforskyldt.» Gamle Astrid gled forbi utenfor vinduet. Hun hadde fått på seg snekkerbukser. Etter at Tobias hadde avhørt henne og delt nyheten om dødsfallet, hadde hun sirklet koia som en gribb. «Var det hun som varslet om dødsfallet?» sa legen. Leif skaket på hodet. «Vi kom for å pågripe ham, faktisk. I forrige uke brøt han seg visst inn på sykehjemmet nedi bygda. Lette etter medikamenter og plaget en av beboerne.» «Narkoman?» «Det er nok å ta i. Men han hadde det ikke greit, Ringo. Har sittet inne noen ganger og … mistet kona si. Det er en lang historie.» 11
«Så har han vel stjålet pengene, da,» konkluderte legen, og var det ikke for at Leif hadde ment det samme, ville han oppfordret doktoren til å bli ved sin lest. «Det er noen personalia jeg vil komme til å trenge,» sa legen. «Avdødes navn?» «Ringo. Ringo Swanson. Dobbel-v.» «Alder?» «Omtrent sytti, antar jeg.» «Og bosted? Han bodde ikke fast her, forstår jeg?» «Jeg vil tro postadressen er Wiike. Wiike herregård. Dobbel-v der òg.» Doktoren klikket et par ganger med kulepennen. «Nettopp. Og pårørende? Du nevnte en datter?» «Stella, heter hun.» Leifs blikk gled tankefullt mot vinduet. «Mon tro hva det ble av henne.» «Stella? Stella Swanson, da?» «Det tviler jeg på,» svarte lensmann Leif.
i
første kapittel
Jeg heter Stella, og sto jeg for retten, måtte jeg ha avsluttet vitnemålet mitt ved det punktet der jeg panisk vred hodet til side for å unngå at nesa ble knust mot sengestolpen. Jeg minnes nemlig ikke lyden av bøkene som raste fra bokhylla, braket da TV-en traff betonggulvet, eller klangen av tannbørsteglasset som rullet mot innsiden av vasken, fra side til side, litt kortere for hver gang. Var det derimot på psykologbenken jeg lå, kunne jeg ha fortsatt. For selv om jeg var slått nær i svime, glemmer jeg ikke raseriet jeg følte mens jentene slet meg i håret og tvang meg i kne, hamret løs mot skuldrene mine og remjet anklager om at jeg hadde tystet. Noe som for så vidt var sant. Den yngste, ei jente fra Sørlandet med makrelløyne, hadde flere ganger gjemt stæsjet sitt på cella mi når det var inspeksjon, og i går var det nær ved at jeg ble tatt. Jeg aktet ikke å sone ekstra for at en gjeng smågangstere skulle få røyke dritthasjen sin, så jeg gjorde noe jeg aldri tidligere ville ha gjort. Jeg gikk til vaktene og sa det som det var. Psykologen ville sikkert lurt på om jeg var redd, og det var jeg, men mest av alt var jeg altså sint. Så gudsjammerlig lei av å bli brukt, av å være et offer for 15
andres vilje og uvilje. Og hvis psykologen hadde spurt hvorfor jeg varslet vaktene, hvorfor jeg ikke ordnet opp selv, slik skikken var i min etasje i livet, skulle jeg gjort det klart at denne tilværelsen ikke lenger var noe for meg. At jeg endelig var gammel nok, erfaren nok og trygg nok til å våge å lete etter en trapp som førte videre, helst opp, men til nød ned, så lenge den førte vekk. Jeg var trettini år, like gammel som moren min da hun døde, og jeg antar at psykologen ville ment at det også hadde noe med saken å gjøre. En av jentene hadde akkurat sparket meg i nyrene, og sørlandsjenta ville på ny denge hodet mitt mot sengestolpen, da en stemme lød, og hun uventet slapp taket. «Det holder,» sa stemmen. «Neste gang dreper jeg deg,» hvisket makrellen. Jeg klarte ikke å fokusere, må ha ramlet om og slått hodet mot betongen. Jeg kunne ikke annet enn å registrere klasket fra spyttklysa da skyggene strøk over meg. Cella var tom, bortsett fra dama som lente seg mot dørkarmen. «Det ryktes at du skal ut. Cornelis vil gjerne ha en prat,» sa hun. Jeg drømmer ikke lenger om foreldrene mine. Jeg drømmer ikke lenger om mammas korte rop av skrekk og begeistring da en frosk krabbet fram under hagebordet, og at pappa og jeg lot søndag være søndag og formiddagsmat være formiddagsmat, og falt på kne i graset. Pappa lagde en grop med grove never og sa det var en buttsnutefrosk, og vi lo, fordi pappa var engelsk og det hørtes ut som om han sa rumpesnutefrosk. «Hva vet vel du om frosker?» sa mamma, og pappa ville hun skulle kysse den, for da fikk hun kanskje den 16
prinsen hun alltid hadde ønsket seg, men ett sted måtte grensa gå, og mamma kysset pappa i stedet. Jeg drømmer ikke lenger om at pappa og jeg småløp over torpet mot skogen, jeg foran, hvinende, etter trusselen om at han ville slippe frosken ned i nakken på T-skjorta mi, eller at pappa stoppet og hysjet, og at et sted sildret bekken, og at vi der ga frosken et hjem. Jeg drømmer ikke lenger om at mamma hadde ryddet tallerkener og glass av bordet utenfor det vesle gårdshuset vårt, da vi kom tilbake. Huset der kråkene hadde fast plass på taket, og bare de satt høyt nok til å ane herregården bak treklynga. Bare de satt høyt nok til å ane skyer i horisonten. Kanskje var det derfor de fløy vekk, da pappa teatralsk tok brevet fra brystlomma på skjorta og viste at han på min mors signal ville rive det i to. «Ringo. Er du virkelig sikker?» sa hun, og jeg så at hun tvilte. «Tenk så fint et rekkehus nedi bygda ville være. Nytt bad og sjøutsikt fra et strøkent kjøkken. Ingen strømbrudd eller kalde vinternetter. En komfyr som går på strøm …» «Faren min kokte kaffe på gass,» svarte pappa. «Og en sailor trenger ikke fliser på dass.» Det dumme rimet fikk meg til å le. «Vi lar Stella bestemme,» sa mamma. Jeg drømmer ikke lenger om at jeg, Stella fjorten år og sommerbrun, fikk bestemme. Vel, så var vi takknemlige for herrefolkets gavmilde tilbud om en ny leilighet i bygda, men hvordan kunne vi vel forlate denne husmannsplassen, lengst inn forbi herregården, over kukakemarkene og inntil skogen? Hvordan kunne vi flytte herfra, hvor jeg hadde vokst opp, og mamma og hennes mor før det? 17
«Så går jeg til Wiike og takker for tilbudet,» sa mamma. Hun tok på seg kokkejakka, den som luktet av fiskeskjell, kjøttkraft og bakverk. «De får gjester til middag, så ikke sitt oppe og vent på meg.» Hun klemte meg og kysset Ringo og slapp ikke hånda hans før hun hadde hvisket: «Du holder deg hjemme, ikke sant?» Da mamma gikk, fant han fram lommelerka, den han hadde gjemt i bukselinningen, og så la han seg ned, med overkroppen i graset og med beina opp langs husveggen. Jeg la meg ved siden av, hans mage var min pute, og han strøk meg gjennom håret, og jeg så bare himmel og strå som stakk ut fra takskjegget, og jeg merket at magemusklene hans spentes, hver gang han hevet hodet for å ta seg en støyt. Jeg må ha drømt om foreldrene mine, for da jeg våknet, syntes jeg fortsatt å høre klangen av stemmene deres, fra en etasje, høyt der oppe et sted. En fengselsvakt sto ved senga. Jeg hadde tydeligvis stavret meg dit, for det var der jeg lå, da han, etter å ha betraktet den knuste TV-en og bøkene som lå hulter til bulter, satte seg på huk. «Livet er urettferdig,» sa han. «Ja,» mumlet jeg. «Ringo Swanson, er det faren din?» «Ja.» «Da er jeg redd jeg har dårlige nyheter.» Kanskje begynner man først å drømme om de man ikke drømmer om, når det bare er drømmer igjen.