Kongerekka II

NYE KAMPER OM NORGES TRONE – SLEKTA ER VERST

forord

Boka du nå holder i hånda, er et forsøk på å blåse støvet av de gamle norske kongene. Jeg vil nappe av dem helteglorien og vise at de ikke hadde blått blod. Når de blødde, og det gjorde de stadig vekk, rant det like rødt som hos deg og meg. På sitt beste ga de Norge en liten dytt i riktig retning, på sitt verste ødela de for seg selv – og for alle andre.

Denne gangen starter vi med Magnus den gode, som hadde et realt sinnemestringsproblem, og slutter 150 år seinere med Magnus Erlingsson, som mest var konge i navnet og ble dominert av faren sin, mafiabossen Erling Skakke. Av de seksten kongene jeg forteller om, er det kun tre som dør en naturlig død i si eiga seng. De tretten andre blir slått i hjel eller dør på anna mystisk vis.

Lynkort recap av forrige bok: Etter at den hårete småkongen Harald Hårfagre samla Norge til ett rike, ble vi vitne til et blodig og rotete arve oppgjør. Forskjellige arvinger og ættelinjer krangla om makta: Bror drepte bror, fetter drepte fetter, onkel drepte nevø. For et kjør! Nå har Olav den hellige nettopp blitt drept på slaget ved Stiklestad, og en dansk gutterumpe er konge i Norge. For nordmenn en uholdbar situasjon. Noe må skje!

Også i denne boka er hovedkilden min – ofte helt ned på replikknivå – kongesagaene til den islandske historikeren og skalden Snorre Sturlasson. Det er nasjonsbyggende og medrivende greier, ja da, men de ble jo skrevet for 800 år sia. Så Snorre bruker noen ganger litt lang tid på å komme til poenget. Det han skriver, kan fremstå noe omstendelig, og ja, gubbete, rett og slett. Men denne historia, om hvordan vi ble oss, om hvordan Norge ble Norge, er for viktig til at vi kan la den gå i glemmeboka. Jeg har derfor sluppet til noen kritiske røster. Ikke minst har jeg prøvd å stramme inn og spice opp stoffet for deg, kjære moderne leser. Selv om jeg innimellom drømmer meg bort og kanskje fantaserer litt, er det hold i det jeg forteller. Altså, det er kanskje ikke alt jeg sier, som er sant, men jeg lyger ikke!

De hadde for eksempel ikke tabloidaviser i vikingtida. Men hadde de hatt det, tror jeg de ville ligna fælt på «Budstikka», som du finner i hvert kapittel.

God fornøyelse, lykke til og hold fram som du stevner!

Konge i Norge 1037–1047

ret er 1038, sånn cirka, og Norge er på randen av borger krig. På kongens gård i Hordaland er det folk overalt. Det yrer av liv og hektisk aktivitet. Pilmakere tvinner gåsefjær på piler laget av bjørkekvister. Svette smeder står i smia og hamrer spydspisser og sverd og økser så gnistene fyker. I stallen steller de med hestene1 , og ute på et jorde blir ferske rekrutter drillet i nærkamp av en arrete veteran.

Inne i kongsgården står en svarthåret mann i slutten av førtiårene foran et speil av hamret kobber. Mannen er tydelig nervøs. Han mumler ustan selig, prøver setninger, tester ut argumenter. Så rister han på hodet og ser inn i speilet. – I’m too old for this shit! sukker han. – Det bare å hoppe i det. Ingen vits i å utsette det lenger!

Mannen går til enden av en lang gang og banker på en dør. Han blir stående og vente litt før han åpner den. – Herre konge? begynner han. – Det var den medarbeidersamtalen … Passer det at vi tar den nå, kjære Magnus?

I1 · Jeg skulle til å skrive at hestene ble skodd, men det hadde de ikke begynt med i Norge på denne tida ennå, så det gjorde de nok ikke. Kanskje de ga hestene en gulrot? Nei: Gulrota kom hit til landet mye senere. Men kanskje de ga hestene en sukkerbit, da? Dét gjorde de altså ikke. Det hjalp ikke om du var aldri så velstående og well connecta, sukker må vi hoppe flerfoldige århundrer fram i tid for å få tak i. Uansett: I stallen gjorde de med hestene sånn som man gjorde med hester – strigling, kanskje, jeg veit ikke – jeg er ikke noen hesteekspert!

2 · Dette var noe norske konger stadig gikk og bekymra seg for. I nesten hundre år hadde de forskjellige danskekongene prøvd å overta Norge.

Om lag femten år tidligere, den natta Magnus den gode ble født, satt ikke faren hans på fødestua og holdt mora i hånda og ga henne saft. Nei. Den vordende faren, Olav den hellige, hadde nemlig gitt streng beskjed til alle mennene sine om at med mindre danskekongen sjøl kom med hele sin hær fra både Danmark og England for å invadere Norge2 , så skulle han ikke vekkes om natta.

– Ja, men Olav, sa de. – Alvhild venter jo barn når som helst! Tenk om du blir far i natt?

– Om Alvhild føder i natt, hilser jeg på ungen når jeg våkner! svarte Olav. – Nå går jeg og legger meg. Natti natt!

Og det gikk som de fryktet: Alvhild fødte mens Olav sov. Det vesle barnet var så lite og svakt at de trodde han kom til å stryke med, så en prest ble raskt tilkalt. – Vi må få døpt gutten så han ikke havner i helvete, sa han.

3 · Liv og helvete for den som tror på den slags horror­historier.

Men hva skulle barnet hete? Ingen hadde diskutert navn med guttens far, kongen sjøl, og de kunne jo ikke vekke ham og spørre heller. De ble sittende og tvinne tommeltotter mens den navnløse, udøpte babyen svevde mellom liv og død 3 – og kongen purka og snorka.

Til slutt brøyt Sigvat skald4 gjennom og sa: – Vi kaller gutten Magnus, og jeg tar på meg ansvaret for navnevalget!

4 · Kongens favoritt skald, faktisk, og hans nærmeste rådgiver.

Heldigvis: Lille Magnus døde ikke likevel. Men da Olav endelig våkna langt på dag, var han misfornøyd, for han mente de kunne valgt et bedre navn til gutten. Magnus, liksom! Nei, det likte han ikke i det hele tatt. Sigvat skald klarte ikke å dy seg og sa til kongen: – Det er din egen skyld, din forbanna tulling, som har nedlagt vekkeforbud! Hva slags primadonnanykker er dette, egentlig? Greit at du er konge, men skjerp deg, din FJOTT!

5 · Alt dette og mer til var effektive verktøy en konge hadde den gangen for å ut trykke misnøye overfor sine medarbeidere og inspirere til mer produktiv oppførsel.

Nei, det sa jo Sigvat selvsagt ikke! For om han hadde sagt det, hadde han fått enten hodet eller hendene kappa av eller tunga skjært ut – eller kanskje de hadde stukket ut øynene hans. 5 Så Sigvat sa nok heller noe sånt som:

– Unnskyld, herre konge, unnskyld! Jeg kalte opp gutten så godt jeg kunne … du veit, etter den romerske keiseren og frankerkongen Karl den store, Karolus Magnus, den gjeveste kongen som noensinne har levd … Jeg er lei for det hvis du syns det var et dårlig navn, Olav!

Olav mumla og grumla litt i skjegget før han gikk med på at det ikke var så ille likevel.

Og så gikk han sikkert for å se hva som var å få til frokost.

IFaren til lille Magnus var konge, men mora hans var ikke dronning, hun var tjenestejenta til dronninga. Og dronninga var ikke spesielt fornøyd med at tjenestejenta hadde klart det hun sjøl ikke hadde fått til, nemlig å gi kongen en sønn. Stakkars dronning Astrid; hun hadde bare klart å gi kongen ei datter 6 , og døtre var ikke noe imponerende den gangen. De var mest bare til bry, egentlig. Jeg tror lille Magnus ganske tidlig lærte seg at det var best å holde seg ute av syne for dronninga. Og det skulle ikke vare lenge før familiebåndene ble testa på spektakulært vis.

For da Magnus var rundt fem år gammel, kom faktisk danskekongen7 med hele hæren sin fra både Danmark og England og invaderte Norge. Olav hadde ikke noe å stille opp mot denne enorme overmakta, så han tok med seg familien sin og dro til Sverige. Der satte han igjen kona og dattera hos svigers – kongen av Sverige – men dronning Astrid ville ikke ha noe med lausungen Magnus å gjøre, så han måtte bli med Olav videre.8

Ekskong Olav og Magnus reiste helt til kong Jarisleiv i Gardarike. Der satt de og stura og venta på bedre tider. Og endelig, etter et års tid, kom gladnyheten: Den unge ladejarlen som hadde overtatt kongejobben til Olav, var blitt borte på havet! Søkk vekk!

– Nå drar jeg! sa Olav til den fem år gamle sønnen sin. – Du venter her. Pappa blir ikke så lenge borte.

Olav lovte å sende bud etter gutten når han atter var konge i Norge. Men tilbake i gamlelandet dro Olav rett til Stiklestad … hvor han ble hogd med øks, stukket med sverd og spidda med spyd til han daua og for opp til himmelen og ble helgen.

Magnus satt nå borte i Gardarike og venta og venta på pappaen som aldri kom tilbake. Etter fem års venting dukka det opp to menn han aldri hadde sett før.

– Jeg heter Einar, sa den ene. – Og jeg heter Kalv, sa den andre.9 – Vi er de nye fosterfedrene dine.10 Nå skal vi dra til Norge og ta tilbake kongeriket. Det er din tur til å bli konge nå. Det er jo farsarven din!

Magnus ble med de nye fosterfedrene sine til Sverige. Der ble de godt mottatt, blant anna av dronning Astrid, enka etter Olav den hellige. Nå hadde pipa nemlig fått en annen låt. Magnus var ikke lenger en ekkel lausunge og en byrde som alltid var i veien. No sir! Astrid var så hyggelig og vennlig og snill. Hun sprang bort til Magnus og kyssa ham på munnen og

6 · Olavs datter het Ulvhild. Hun ble som voksen gifta bort til en tysk fyrste. Blant hennes etterkommere regnes blant anna sjølveste Winston Churchill, kong Charles 3. av England og hele det norske kongehuset.

7 · Se der, ja! De forbaska danskene skal overta Norge. IGJEN!

8 · Hva med moren Alvhild? tenker du nok nå. Det tenkte dessverre ikke Snorre – men pust med magen: Hun dukker opp igjen om noen sider!

9 · Dette var Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson: de to mektigste mennene i hele Norge på denne tida! Kan godt kalle dem høvdinger, faktisk. Og Einar Tambarskjelve var attpåtil den BESTE BUESKYTTEREN Norge hadde sett.

10 · To samarbeidende fosterfedre må sies å være et slags progressivt opplegg. Men de var ikke kjærester eller samboere, altså, Einar og Kalv. Dette var en kynisk maktallianse mellom to av Norges mektigste.

11 · Kalv hadde vært en av lederne for bondehæren som drepte Olav på Stiklestad. Og Einar hadde motarbeida Olav fra starten.

strøyk ham over kinnet og lo og smilte og kalte ham for stesønnen sin, og alt var bare fryd og gammen.

Men unnskyld meg! Er det ingen i denne historia som har et gram med skam i kroppen? Altså: Astrid. Sist vi hørte om henne, tålte hun ikke synet av den lille gutten. Det var for eksempel ikke aktuelt at han skulle få være sammen med henne og halvsøstera si i Sverige. Men nå som Magnus hadde blitt kongsemne, ja, da var det plutselig topp stemning og good times. Samme greia med Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, guttens foster fedre. Begge disse to hadde jo vært arge fiender av Olav, faren til Magnus,11 de HATA ham og hadde gjort alt for å ødelegge for ham! Både Kalv og Einar hadde samarbeida med danskekongen mot Olav. Og danskekongen, den luringen, hadde sagt til både Einar og Kalv at når Olav er borte, da skal du og ingen andre bli konge av Norge. Men danskekongen hadde jo lurt dem og innsatt frillesønnen si, barnerumpa Svein, isteden. Kong Svein var helt håpløs. Det ble vanstyre, uår og elendighet, og hvordan kunne Einar og Kalv få den makta de mente de fortjente, da? Jo nettopp, gjennom å innsette ei anna barnerumpe som konge, nemlig Magnus.

12 · Vi har jo snakka om folk som har blitt brukt som brikker i et spill i bind én, men dette tar kaka!

Så nå var det bare hjerte-emoji Magnus og love og du er toppen, Magnus over hele linja! Det er så kynisk og kaldt at man kan bli helt svett.12

Si meg: Var det ingen som var glad i gutten for den han var?

13 · Dette syns jeg er så vakkert og rørende og godt uttrykt: Små, smygende kjærlighetsfugler!

Jo, faktisk var det det. Sigvat! Skalden som tok ansvar og ga gutten nav net Magnus den morgenen han ble født. Da Magnus dro med faren sin til Gardarike, hadde Sigvat vært oppriktig lei seg, og han savna Magnus i flere år. Ja, han hadde til og med dikta kjærlighetskvad til Magnus om hvor fin og god han var, og om hvor mye Sigvat savna ham. Jeg vil trekke fram ei linje fra ett av disse kvadene, hvor Sigvat skriver at selv om de er fra hverandre, så «flyr det mellom oss små, smygende kjærlighetsfugler».13

Sigvat fulgte Magnus trofast, og han var kongen særlig kjær, skriver Snorre. Jeg liker å forestille meg at Sigvat var den ene personen i hele ver den som likte Magnus for den han var, og ikke på grunn av den maktfulle posisjonen hans. Det må ha vært utrolig godt for begge to å møtes igjen i Sverige etter over fem år fra hverandre, og Sigvats ankomst må ha vært spesielt gledelig for lille Magnus, som nok trengte et lyspunkt i en ellers kaotisk og forvirrende tid.

Så fór de tilbake til Norge: den ene fosterfaren, Kalv, den andre fosterfaren, Einar, stemora Astrid, en gjeng hardbarka svenske krigere Astrid hadde

fått med seg fra faren sin, og Sigvat og lille Magnus. Alle sammen var nok spente på hvordan det skulle gå å erobre Norge. Men ingen grunn til bekymring: Det viste seg å gå som en leik! Den regjerende kongen, barnerumpa Svein, var nemlig upopulær og hadde lite støtte blant folk i Norge, så Svein rømte til Danmark da Magnus og flokken kom, og Magnus ble konge lett som bare det.

Da var han ennå ikke fylt elleve år.

I

I de første regjeringsårene gjorde Magnus derfor som fosterfedrene sa. Alle var fornøyde med denne ordninga, spesielt Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve, som jo endelig fikk oppfylt drømmen om å rule over Norge.

Da Magnus ble henta i Gardarike, hadde de voksne fått ham til å love at han ikke skulle hevne seg på farens fiender når de kom tilbake til Norge. At gjort var gjort og spist var spist, liksom. Men så ble Magnus fjortis. Og da skal jeg fortelle deg at han havna i opposisjon! Da skulle han bestemme sjøl! Og ikke bare skulle han bestemme sjøl, Magnus glemte det han hadde lova: Han ville hevne seg på alle de som hadde kødda med faren hans, og dem var det nok av!

Hårek fra Tjøtta var en av dem. Han var en av Nord Norges mektigste menn og hadde vært en av lederne for hæren som slo i hjel Olav den hellige på Stiklestad. Nå som Magnus var konge, kom Hårek fra Tjøtta til Trond heimen for å skvære opp og be om unnskyldning.

Da Hårek gikk av skipet, sto kong Magnus på verandaen14 og så på sammen med en mann ved navn Åsmund.15 Åsmund sto og fikla med ei lita øks han hadde i hendene.

– Nå skal Hårek få igjen for at han drepte far min! sa han.

– Da tror jeg du bør låne øksa mi, det er harde bein i den karen der, sa Magnus. Han ga øksa si til Åsmund, og da Hårek og mennene hans kom ut på gårdsplassen, gikk Åsmund dem i møte og smelte øksa RETT I HODET PÅ HÅREK SÅ DEN STO FAST NEDDI HJERNEN PÅ

HAM! Dette døde jo selvfølgelig Hårek fra Tjøtta av. Åsmund gikk tilbake til Magnus med øksa. Den hadde gått i stykker. Hele den spisse kanten var knekt tvert av.

– Dæsken, sa Magnus. – Det var bra du ikke brukte den lille pingleøksa di, for øksa mi gikk jo i stykker!16

14 · Ja, de hadde vel ikke veranda på den tida. De kalte det svalgang. Men hva er nå en svalgang, da? Jeg kaller det veranda. Han sto på verandaen, kongen.

15 · Dessverre for Hårek hadde han slått i hjel faren til Åsmund noen år i for veien da de dreiv og krangla om noen ærfuglfjær og hvem som skulle få plukke disse på Helgelandskysten.

16 · Deretter ga Magnus de områdene Hårek hadde hatt i Nord Norge, til Åsmund, og Åsmund og sønnene til Hårek krangla og sloss og slo i hjel hverandre i årevis framover.