Frida Nilsson
Illustrasjoner av Alexander Jansson Oversatt av Nina Aspen, MNO
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 3
02.03.2022 09:15
Frida Nilsson: Ishavspirater (2017) Det tynne sverdet (2018) Apestjernen (2021) Linnormenes land (2021)
Originaltittel: Kråkans otroliga liftarsemester Copyright © Frida Nilsson and Natur & Kultur, Stockholm 2004 Illustration copyright © Alexander Jansson, Norwegian edition published in agreement with Koja Agency Norsk utgave © 2022 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsillustrasjon: Alexander Jansson Satt med Cochin 12,5/18 pkt. Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 ISBN: 978-82-03-37694-8
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 4
02.03.2022 09:15
Ut på veien I sommer var Kråka og jeg på ferie. Det ble et uforglemmelig eventyr. Vi skulle haike gjennom de värmlandske skoger for å lete etter den gamle moren og faren til Kråka, som han ufrivillig hadde mistet kontakten med da han var liten. Kråka hadde forsket i fortiden sin, og oppdagelsene førte oss til norskegrensen. Der skulle vi finne det tapte barndomshjemmet han hadde savnet så lenge. Nå var det en tidlig morgen i begynnelsen av juni, og jeg strenet oppover Nygatsbacken i sollyset. Det var deilig å være oppe så tidlig. Deilig å begynne på noe nytt mens alle andre fortsatt lå og sov. Jeg snudde meg og betraktet huset vårt, det gule med tårn på taket. På kjøkkenbordet hadde jeg lagt en lapp. Den var til mamma og pappa:
5
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 5
02.03.2022 09:15
Kråka og jeg drar på haiketur. Kråka vil finne familien sin. Ha det bra og ikke bli bekymret. Dere vet hvor ordentlig Kråka er. Klem fra Ebba. Mamma og pappa kom helt klart til å bli bekymret likevel, men det var mest fordi det hørte med. Kråka og jeg hadde vært på eventyr mange ganger før, for vi var bestevenner. Vi kom alltid tilbake når det var tid for det. Jeg gikk forbi blomsterhandleren og bakeriet og skobutikken. Det var stengt og søvnig overalt. Å, så fint det var å dra fra alt det gamle, vanlige. Øverst i bakken sto Kråka og strålte. Han flakset og skrålte, som han bestandig gjorde når han var oppspilt. «Vi stikker bort til industriområdet og haiker med langtransport-trailerne», huiet han. «OK», sa jeg. «Tror du det går?» Kråka plirte. «Jeg vet hvordan vi kan bestikke sjåførene», sa han og så ut som om han var med i en svart-hvittgangsterfilm. Jeg smilte. «Hvordan da?» Kråka så seg rundt i de folketomme gatene for å forsikre seg om at ingen kunne høre ham. Så strakte han seg så langt opp mot øret mitt som han greide, og hveste:
6
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 6
02.03.2022 09:15
«Med søtsaker og saft. Lastebilsjåfører er gale etter mat og drikke, de går med på alt! Hvis vi sparer på godsakene, kommer vi nok helt til Karlstad i ett strekk.» Han strøk over veska med et talende blikk. Jeg nikket enig, og så gikk vi til industriområdet. Vi hadde en reiseplan: Fra Örebro til Karlskoga, fra Karlskoga til Kristinehamn, fra Kristinehamn til Karlstad, fra Karlstad til Grums, og så gjennom Segmon, Årjäng og Töcksfors. Det var den raskeste veien til norskegrensen. Når vi hadde kommet dit, kunne den virkelige jakten begynne. Jakten på foreldrene til Kråka. Alt var stort på industriområdet. Husene var ti ganger større enn sånne hus som man bor i. Veiene var like brede som fem vanlige gater ved siden av hverandre, og alle lastebilene var mye kraftigere enn Volvo-ene i sentrum. Kråka og jeg følte oss som et par hagenisser som hadde havnet i feil eske og kommet til Amazonasjungelen i stedet for til kolonihagen. Da vi hadde funnet lastebilsjåførene, ble Kråka alvorlig. Han gikk og kikket og valgte mellom alle mennene. De sto og snakket rundt en haug med lastepaller og brydde seg ikke om Kråka, som pilte fram og tilbake og studerte
7
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 7
02.03.2022 09:15
dem med kjennermine. Til slutt bestemte han seg for en fyr med litt rødt hår og en T-skjorte med logoen til ølmerket Pripps på. Kråka rotet i veska – det var et nett med lang skulderrem og krusedullaktig indisk mønster – og så dro han opp en matboks og en saftflaske. Han gikk bort til mannen. «Hei sann», sa han. Mannen kikket ned med et lite flir. «Hei på deg, du», svarte han og gløttet bort på de andre sjåførene. Det var nesten som om han var flau for at Kråka hadde valgt å snakke til akkurat ham. «Joo-e», fortsatte Kråka med selgerstemme, «jeg har et lite tilbud til deg.» Alle sjåførene flirte da Kråka åpnet lokket på matboksen og rakte fram bollene som om han viste fram et luksuriøst diamantsmykke. «Du skal få en sånn bolle og et glass saft hvis du kjører oss til norskegrensen», sa han storsinnet. Sjåførene brøt ut i latterkrampe. De brølte og skrek så jeg måtte holde meg for ørene. Kråka så sint og uforstående ut. Han kikket oppfordrende på Pripps-fyren: Var de enige, eller? Da fyren hadde brølt ferdig og tørket lattertårene, sa han:
8
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 8
02.03.2022 09:15
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 9
02.03.2022 09:15
«Hi-hi, takk skal du ha, du. Men det må visst bli en annen gang for min del. Jeg skal nemlig til Stockholm.» Kråka satte på lokket og kikket bort på de andre mennene. «Noen andre, da?» sa han. «Jeg byr på en bolle og et glass saft. En kokosbolle også, kanskje, men da må vi få velge radiokanal hele veien.» Lastebilsjåførene mumlet og stirret i bakken. Så begynte de å rusle mot trailerne, det virket ikke som om noen av dem ønsket å hoppe på pangtilbudet til Kråka. Han høynet budet. «OK, TO GLASS SAFT! OG KOKOSBOLLER NÅR VI HAR KOMMET UT PÅ MOTORVEIEN!» Mennene forsvant hit og dit og inn i kjøretøyene sine. Det var graffiti på førerhusene: vikingekjemper, forrykte drager og pene jenter. Pripps-fyren sveivde ned vinduet og ropte til oss. «Gå hjem nå, unger! Dere er for små til å fyke rundt og haike!» Så brummet alle trailerne og rullet ut av industriområdet. Det gnisset og putret. Kråka løp etter dem. «DERE KOMMER TIL Å ANGRE NÅR DERE FÅR LYST PÅ NOE GODT! DA ER DET VI SOM HAR SAFT!»
10
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 10
02.03.2022 09:15
Han sukket og snudde seg mot meg. «Pripps», mumlet han. «Det er bare øl som teller nå for tiden.» Vi satte oss på en pappeske. Sola hadde kommet ganske høyt på himmelen nå. Kråka svelget og romsterte i veska med indisk mønster. Han trakk opp en flattrykt kokosbolle. «Denne kan visst ikke brukes til noe», sa han. «Skal vi dele den?» Han kneppet med nebbet. Den kneppingen var så typisk ham. Det så morsomt ut, som en saks som hadde blitt skakk og ødelagt. Jeg kjente ingen som kneppet på en så morsom måte. Vi spiste i taushet. Kråka slikket av litt kokosbollesøl fra vingespissen og dro inn snørra. «Vi kan like godt dra hjem», furtet han. «Vi kommer ikke til å komme oss dit, jeg kommer aldri til å finne mamma og pappa.» «Hva … Jo, klart du kanskje vil det!» sa jeg. «Nehei!» sa Kråka. «For vi får jo ikke haik! Alle sjåfører er så smålige! Jeg får legge kokosbollene i fryseren og glemme familien!» Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg syntes så synd på ham.
11
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 11
02.03.2022 09:15
Kråka hadde liksom alltid bare hatt seg selv. Han var ofte hjemme hos mamma og pappa og meg og spiste middag. Da tenkte han hele tiden på foreldrene sine. Hvordan de så ut og hvor de var og sånt. Det er kanskje sånn det er med kråker, at de bare flakser av sted en dag og blir borte fra familien. Kråka var så liten da han fløy fra redet at han ikke kunne huske noe om hvem han hadde vært den gangen. Nå bodde han på loftet i et skrøpelig hus i Fabriksgatan, og det eneste han hadde igjen fra barndommen var et svart-hvitt-fotografi. Det var det han bygget hele etterforskningen på, og det var av ham selv som liten, sittende på en stein. En stein som det sto «Sverige» og så en pil på, og «Norge» og så en pil. Den svensknorske grensen. Det fotografiet var den eneste ledetråden vi hadde, og Kråka hadde gledet seg hele våren. Men nå var han oppgitt. «Vi går hjem», sa han. Da hørte vi en som plystret Deilig er jorden! I en av garasjene var det en fyr med nystrøket dongeriskjorte som pusset på felgene på traileren sin. «Hm!» sa Kråka. «Snakk om forsinket.» Fyren varmet opp sangstemmen. «Deh… Deii… Døh! Deiiilig æl jo-olden! Pleeeeeeektig æl guds hi-immel! SKJØØØØNN ÆL SJEE-E … Hallo, kamerater!»
12
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 12
02.03.2022 09:15
Han hadde sett oss. Han la fra seg vaskekluten, og kom strenende. «Hvolfol sittel dele hææl?» spurte han. Vi visste ikke hva vi skulle si. Fyren virket litt tvilsom. Han var så … velpleid. Til slutt klarte Kråka å få opp nebbet. «Vi ville ha haik.» «Ja vel», sa fyren. Han hadde press i buksa og blanke cowboystøvler. «Val det meg dele ville kjøle med, da? Ellel val det noen andle dele ville haike med?» Kråka målte fyren fra topp til tå. Han myste skeptisk mot ham, og så sa han: «Hvorfor snakker du så rart?» Å nei, Kråka, tenkte jeg. Alltid så direkte. Nå blir vi sikkert skjelt huden full. Men trailerfyren bare lo: «Ja-ha-ha-ha», sa han. «Det æl foldi jeg hal ploblemel med gommen. Kan ikke si æl.» Kråka så skeptisk ut. «Ikke si æl?» «Nei», sa jeg. «R!» Kråka ble skikkelig forvirret. «Hva?» bjeffet han. «Ikke si R», forklarte jeg. «Han sier at han ikke kan si R, men han kan ikke si det, for han kan jo ikke si R.» «Nettopp», sa fyren, «ikke si æl. Nå? Vil dele ha haik, ellel?»
13
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 13
02.03.2022 09:15
«Er du lastebilsjåfør, da?» spurte Kråka strengt. Fyren mente at vi kunne skrive opp at han var lastebilsjåfør. Så sa han at nå måtte vi hoppe inn hvis vi ville være med, for han hadde en avgangstid han måtte holde. Han gikk bort til traileren sin og satte seg i førerhuset. Det hadde Jesus på korset spraymalt på siden. Kråka kikket på meg. «Ok», nikket jeg, og vi skyndte oss etter ham. «Men ikke si noe om godsakene», hveste Kråka. «Så slipper vi å dele!» Vi suste fremover på motorveien sammen med fyren som ikke kunne si R. Det var morsomt å kjøre i en trailer. Over dashbordet var det en liten kaffetrakter, og i bakspeilet hang en velduftende gran i papir. Det var en tannbørstekopp og hodepute der, knekkebrød og kaviar, alt man trengte i livet. Kråka hadde mast sju ganger om å få høre hornet, og til slutt ga fyren seg og ga det et dult med håndflaten. DUUUUUT! «Wooohooo!» jublet Kråka. «Vi tuter høyest. Jai! Kråkaaa!» Fyren ristet på hodet. Han syntes Kråka var den rareste han hadde hadde møtt.
14
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 14
02.03.2022 09:15
Kråka tenkte seg litt om, og så begynte han å romstere oppi nettet sitt. «Hmf», sa han. «Vi har dessverre ikke noe øl å by på …» «Hø-hø», sa fyren. «Det gjøl ikke meg noe, altså. Nei, nei.» Fyren forklarte at han var avholds, han syntes øl var ekkelt. Kråka tok fornøyd av lokket på matboksen. «Da får man kanskje by på en kokosbolle og litt saft, da?» sa han. «Å, takk så ydmykt», strålte fyren. «Og da kan kanskje jeg til gjengjeld få by på litt englekol?» Og så trykket han i gang kassettspilleren så et hav av englestemmer strømmet ut av høyttalerne og fylte hele førerhuset. Vi spiste, og da Måne og sol kom, sang Kråka med på refrenget. Han skrålte med en voldsom innlevelse og sangglede. Men plutselig ble han musestille. Som om noen hadde presset en stor kork i nebbet på ham. Han var taus og satt bare og gapte lenge. Så snudde han seg mot meg med nebbet formet til et «oi». «Hva?» mimet jeg tilbake. Kråka kremtet og kikket skrått bort på sjåføren med penbukser med press. «Eh …», mumlet han. «Det er noe vi har glemt å spørre om.» Fyren skrudde ned volumet. «Spøll i vei», sa han.
15
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 15
02.03.2022 09:15
«Ja», sa Kråka, «atte, holdt jeg på å si … Hvor skal du, egentlig?» Fyren smilte og trykket gassen i bånn. «Flankfult, Tyskland. Non stop.»
16
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 16
02.03.2022 09:15
«Hallo!» skrek jeg. «Jeg er hjemme!» Endelig var jeg hjemme. Nå er det lenge siden det var en tidlig morgen i begynnelsen av juni. Lenge siden Kråka og jeg møttes for å dra på haikeeventyr. Det er vinter, og jeg må ha lue og tjukke votter på meg når jeg traver opp bakken. Jeg tenker mye på Kråka. Jeg håper han kommer hit på besøk en gang.
134
Kråka og den utrolige haiketuren.indd 134
02.03.2022 09:15