Camilla Läckberg
Gå i fengsel Oversatt fra svensk av Kari Bolstad, MNO
1 fra radioen strømmer «Walk Like an Egyptian», som Liv Andréasson liker. Taxisjåføren, som lukter svette og har røde, mikroskopiske kviser i hårfestet i nakken, vogger med. Nå og da gløtter han på henne i bakspeilet, og hver gang ser hun vekk. Det er greit, tenker Liv. Jeg tilgir deg at du lukter svette, og for at du, enda jeg sikkert er tretti år yngre enn deg, slikket deg om munnen da du så meg komme ut gatedøra. For fire år siden reddet en sjåfør fra Taxi Stockholm livet hennes, og derfor er hun trofast mot selskapet. I motsetning til vennene sine bruker hun aldri Uber. Sjåførens blikk søker hennes igjen. Hun vrir på hodet, betrakter byen. Et mørkt, snøfylt Stockholm passerer utenfor vinduet. Vintergater, vinterland. Menneskene der ute er godt innpakket, svøpt i tjukke dynejakker over finklærne, og pusten deres ryker i skjæret fra gatelyktene. «Walk Like an Egyptian» dør ut, og en eplekjekk pro9
gramleder meddeler at det bare er seks timer igjen av det gamle året. Hun begynte å sminke seg om ettermiddagen, i ettromsleiligheten i Valhallavägen. Egentlig bor Liv hjemme hos foreldrene. Leiligheten har hun leid i hemmelighet via en annonse på nettet. I tre måneder har den vært hennes, og hun får ha den i tre til. Kvinnen som eier leiligheten, har reist til Bali for å finne seg selv. Liv er der så ofte hun kan. Drar dit rett fra skolen. Lyver for foreldrene om at hun overnatter hos venner. Og at hun har lekser, må lese. Hun er tross alt avgangselev på videregående. Aldri har hun følt seg fristet til å vise fram gjemmestedet sitt. Jo, én person ville hun gjerne invitere dit. Men hun vet at det aldri kommer til å bli noe av. Bilen svinger, kjører ned gjennom tunnelen, og straks brer Söderström seg ut. På den andre siden av vannet glitrer byens titusener lys. Bilen spretter til da dekkene ruller opp på Danviksbron. Liv strekker hånden mot håndveska, tar fram Sprite-flasken med vodka og løfter den til leppene. Graver rundt i veska. Finner tabletten som ligger løs i innerlomma, og putter den i munnen. Den hviler på tunga, og den velkjente beske smaken brer seg i munnen. «Har du hatt et bra år, da?» spør sjåføren. «Sånn passe. Moren min døde for to uker siden.» Løgnen kommer så naturlig nå for tiden. Første gang hun løy om moren, var på en fest for et års tid siden. Plutselig hadde ordene bare sluppet ut av munnen hennes, og da hun merket hvor sjokkert fyren hun pratet med, ble, var følelsen befriende, nesten berusende. I Livs øyne var 10
det som om hun ikke fantes. Og hvis moren hennes ikke fantes, kunne hun heller ikke svikte. Mannen sperrer opp øynene. Liv kjenner hvordan velbehaget varmer henne innenfra. Han er i ubalanse. Famler. Han leter etter ordene, prøver å si noe trøstende, men nøyer seg med å mumle. «Kondolerer.» «Vi sto hverandre ikke spesielt nær.» Omgivelsene utenfor bilvinduene blir stadig mer velkjente. Det er her, i Skurusundet utenfor Stockholm, hun har vokst opp, Liv og familien hennes flyttet hit fra Örebro da hun var fire. Villaene er store, ligger ut mot det trange sundet. De aller fineste har egen sjøtomt, naturligvis. Hvis man befinner seg på en båt, blir panoramavinduene akvarier, der formuende mennesker lever sitt liv. Liv vet. Familien hennes bor i et av akvariene. Bare taxier triller i de små gatene nå, SUV-ene og sportsbilene står parkert i innkjørslene eller hviler i garasjene. De fleste husene er mørklagt. Vanligvis feirer innbyggerne i Skurusundet nyttår utenlands. I Chamonix, på Seychellene, i St. Anton eller på Maldivene. Livs Instagram-strøm er en jorden rundt-reise på denne tiden av året. Sjåføren stanser, og Liv rekker fram kortet sitt, taster koden og betaler i taushet. Hun stiger ut og retter på den korte kjolen. En kald vind får henne til å hutre. Hælene er 11,5 centimeter høye og får beina hennes til å se enda tynnere og lengre ut. Forhåpentligvis tynnere og lengre enn Martinas. Selv om de er bestevenninner, konkurrer de fortsatt om alt 11
mulig. De har alltid konkurrert med hverandre, men også vært hverandres usvikelige støtte. Forholdet deres er alt annet enn ukomplisert. Hun tråkker gjennom isen på en vanndam i innkjørselen, vakler og banner. Så typisk henne. Løfter straks blikket mot huset for å kontrollere at ingen har sett henne, samtidig som hun griper tak i rekkverket, støtter seg for ikke å gli på de tre glatte trappetrinnene. Hun ringer på. Døra farer opp med en gang. «Du kommer tidlig,» sier Max, som er iført smokingbukser og skjorte, sløyfa henger uknyttet rundt halsen. Det er uvant å se ham sånn. Vanligvis har han på seg skinnjakke og T-skjorte. Jeansen er ofte fillete. Han slipper unna med det, blant alle pulloverne og de pastellfargede skjortene klassekameratene trekker på seg om morgenen. «Jeg drev akkurat og skiftet,» fortsetter han og går til side. Hun prøver å tolke stemmen hans. Er han glad, eller hadde han villet være alene en stund til? Det er rart med Max. Av og til kan hun se tvers gjennom ham, forstå hver eneste celle i kroppen hans. Andre ganger er han en fremmed, da er det som om de knapt nok snakker samme språk. Enda de har kjent hverandre siden de var barn. Han lar blikket gli over den svarte, korte kjolen hennes. Men han sier ingenting. Ikke blikket hans heller. Det bare registrerer. Hun følger etter ham inn. Huset har tre etasjer. Et av Skurus største og mest luksuriøse. Underetasjen består av 12
et eneste gigantisk rom med utsikt til det mørke sundet, og det er der de skal feire det nye året. En kjøkkenavdeling med en enorm kjøkkenøy og et spisebord med plass til minst tolv personer dominerer den ene delen av rommet, mens den andre delen rommer to enorme Svenskt Tennsofaer i et klassisk Josef Frank-stoff. Rommet er som en stor sal, og innredet med de dyreste designklassikerne blandet med verdifullt arvegods som hadde fått Bukowskis til å blekne av misunnelse, er det åpenbart ment å skulle imponere gjesten. Faren til Max er høyt på strå i en bank, moren er husmor. Forresten er ordet husmor misvisende. Det er ikke hun som står for husholdningen. Eller tok seg av barna da de var mindre og alle fortsatt bodde hjemme. De har tjenestefolk til alt. Max er den yngste av fire søsken og den eneste som fortsatt bor hjemme. Foran det store panoramavinduet står spisebordet dekket med små eksplosjoner av glitter og gull. I krystallkronen over bordet henger det en vimpel med teksten Godt nytt år! På marmorplaten på kjøkkenøya står det fire isbøtter med flaskehalser stikkende opp. Selv om de bare blir fire personer, er det satt fram minst førti vin- og champagneglass. «Så fint du har gjort det,» ler Liv. «Men hvorfor så mange glass?» «Så man slipper å drikke av det samme mer enn én gang.» «Det blir mye å vaske opp i morgen.» «Ikke mitt problem,» sier Max og trekker på skuldrene. 13
Liv stiller seg med ryggen mot kjøkkenøya. Drar fingertuppene langs den ene armen, huden reagerer, og det renner et gys gjennom kroppen. Først tror hun at hun fryser, så forstår hun at det må være tabletten som begynner å virke. «Vi tar en shot mens vi venter på de andre,» sier Max og går bort til et vitrineskap med innebygd belysning. Han tar fram to shotglass, setter dem på marmorplaten ved siden av Liv, napper opp en dogget flaske Absolut Vodka fra isbøtta og fyller de små glassene. Han søler. Drar fingeren over dråpene og putter den i munnen. Skjærer en grimase. Så gjentar han bevegelsen og strekker fingeren mot Liv. Hun slikker på den. Fort. Egentlig vil hun la leppene drøye, men våger ikke. I taushet løfter de shotglassene mot hverandre, bøyer hodet bakover og svelger vodkaen. Begge pruster, setter fra seg glassene. «Foreldrene dine har allerede kommet. Gamlingene fester som om det ikke finnes noen morgendag,» sier Max. Denne gangen kan Liv ikke unngå å høre forakten i stemmen hans. Han vinker henne med seg bort til vinduet. Peker mot nabohuset. Liv kjenner straks igjen moren, det lange røde håret henger løst over den bare ryggen. Hun står og snakker med faren til Max. Liv teller åtte personer. Der, blant hodene, ser hun mannen som mot Livs vilje tok uskylden hennes for fire år siden. Hun har ikke sett ham på en stund, og kroppen rykker ufrivillig til. Et bilde feier forbi, og hun blir plutselig iskald i hele kroppen. Hun skotter bort på Max for å se om han har merket noe, men han 14
stirrer fortsatt mot det andre huset. Liv vil egentlig peke på mannen og si «Han voldtok meg», men kniper leppene sammen. Hun har aldri fortalt det til noen. Og hvordan ville Max reagere? Kanskje han ville synes hun er ekkel? Antakelig. «Kan du lage en drink?» sier Liv i stedet og trekker ham etter armen mot flaskene. «Hva vil du ha?» «Overrask meg.» «Tror du jeg er en slags svett bartender, eller?» sier Max med stivt ansikt. Så sprekker han opp i et smil. Han fyller to glass med is, heller i raust med brennevin og topper med litt mineralvann. Gir den ene drinken til Liv. Hun tar imot den og skåler. De hekter høyrearmene i hverandre og ler så mesteparten havner på gulvet og klærne. Da ler de enda mer. Men plutselig slutter Max å le og river seg løs. Liv snurrer rundt. Martina og Anton står og ser på dem. Martinas blikk farer fram og tilbake mellom Max og Liv. Flakkende. Urolig. Men ikke sint. Snarere forbauset. Hun har tatt av seg ytterjakka, har på seg en kjole med paljetter. Svarte høyhælte sko. Antakelig ligger det allerede flere bilder av antrekket hennes ute på Instagram. Det blonde håret flommer som en foss over skuldrene og ned på ryggen. Hvis hun er sjalu, viser hun det ikke. Anton står ved siden av. Håret er vannkjemmet bakover. Han er i smoking. Lakkskoene ser for store ut. Han går bort til Liv mens Max kysser Martina. Mens Liv lar 15
seg omfavne av Antons store kropp som dufter Calvin Klein, ser hun hvordan Max bøyer Martina bakover, som i en gammel Hollywood-film, og kysser henne teatralsk. «Faen, så gøy vi skal ha det i kveld,» sier Martina og drar Liv med seg inn på badet. Martina trekker usjenert opp paljettkjolen, drar den svarte blondetrusa ned til knærne og setter seg på klosettet. Liv lener ryggen mot den ene av de to servantene. Martina er hennes beste venninne, hun elsker henne. Selv om de ikke sees etter skolen lenger siden Liv skaffet seg denne leiligheten på Gärdet. Egentlig burde hun vel ha fortalt det til Martina. Men hun ville ha noe som bare var hennes. Et sted der hun kan få være for seg selv og lande. Og hun er ikke sikker på at Martina ville forstå. Eller kunne holde tett om det. Martina skravler i vei. Liv hører, men lytter ikke. Det banker på døra. Stemmen til Max. «Det er meg.» «Vent litt,» sier Martina. Hun reiser seg, trekker opp trusa og retter på kjolen. Kontrollerer ansiktet foran speilet før hun nikker til Liv, som låser opp. Liv lar Martina og Max være alene, og da hun går mot spisestua, hører hun at døra blir lukket og låst. På samme sted som Max for bare noen minutter siden stakk fingeren i munnen hennes, står nå Anton. Han har telefonen i hånden, og plutselig spraker det i høyttaleranlegget. Musikken dundrer ut i rommet, fra alle kanter. Anton sier noe, leppene beveger seg, men musikken – Liv 16
tror det er Rihanna – overdøver alt. Han senker volumet, putter telefonen i lomma på smokingbuksene og møter henne halvveis i rommet. «Faen, så pen du er,» sier han. «Rene modellen.» Hun merker at han prøver å lyde selvsikker og avslappet, men vet at han er nervøs. Halsen er rødflammet. Han strekker seg etter en drink. «Du også.» Hun liker Anton. Han går for å være en av de populære guttene på Skuru videregående, antakelig fordi han er bestekameraten til Max. Han lever i skyggen av Max, akkurat som Liv helt siden barneskolen har levd og virket i Martinas. Så snart Max og Martina kommer tilbake, vil Antons fokus flytte seg til Max, da kommer han til å tøffe seg, og som vanlig fleipe om Livs utringning, eller flirende be henne suge ham. Liv klandrer ham ikke. Han må underholde Max. Hele tiden være litt verre og samtidig sette Max på en pidestall. Det er jobben hans, oppgaven hans. Anton står ved vinduet, Liv betrakter ham, han er pen, men mangler helt utstrålingen til Max, denne selvfølgeligheten som man enten har eller ikke har. Nå ser han mot sitt eget hus, der festen for foreldrene deres pågår for fullt. En hvitkledd mann går rundt og serverer snitter, og man kan nesten høre champagneglassene klirre. «Tror du de har det morsomt?» spør hun. «Jeg var jo der nettopp, så jeg vet at de ikke har det. De speiler seg i hverandre. Prater om egen suksess. Diskuterer firmaene sine, bilene, reisene og andre ting som ikke 17
betyr noe. Sladrer om hvor ulykkelige eller mislykket alle andre er. Du vet jo hvordan de er. Og en vakker dag kommer vi til å være akkurat som dem. Faktisk er det ganske sørgelig.» «Tror du virkelig det, at vi står der om noen år, like tomme som dem?» spør hun. Anton ler. «Jeg vedder på at de, for tjue år siden, snakket på samme måte om besteforeldrene våre. Egentlig er det helt sykt hvor lenge disse vennskapene har gått i arv.» Liv ser mannen som voldtok henne, strekke seg mot brettet som blir holdt fram mot ham, og legge i seg en kanapé. Hun tenker på leppene hans, på tennene, hun vet nøyaktig hvordan de føles. «Hva er det?» spør Anton. Han betrakter henne vaktsomt. Liv våkner til. «Ingenting.» «Du ser så jævlig rar ut. Er du full, eller?» Hun nikker. «Ja, det må være det. Jeg drakk mens jeg stelte meg.» «Merket ikke foreldrene dine noe?» Hun er på nippet til å forsnakke seg om leiligheten, men tar seg i det. «Jeg har gjemt noen flasker på rommet.» Anton smiler, vandrer bort til oppvaskbenken, lar vannet renne mens han tar fram et glass. Han venter, kjenner på temperaturen med fingeren før han fyller det. Han har servert henne vann før når hun har drukket for mye, 18
vet at hun vil ha det iskaldt. Han rekker det mot Liv, som takknemlig tar imot. Hun liker det når Anton er snill og omtenksom. Mens hun drikker, tenker hun på Max og Martina inne på badet. Antakelig ligger de med hverandre. Ifølge Martina gjør de det ofte. To, tre ganger om dagen. Kanskje har Max fingeren som han hadde i munnen til Liv, i munnen til Martina nå. Spyttet deres blir blandet. Gjennom Max. Det var nesten på dagen, fire år tidligere, han voldtok henne for første gang. I bagasjerommet på sin BMW X6. Da hun var på vei hjem fra en innebandykamp, kjørte han opp ved siden av henne og spurte om hun ville sitte på. Men i stedet for å skysse henne hjem, spurte han om det var greit at han gjorde et ærend. Han svingte inn på en skogsvei, ned mot en frossen og avsides strand. Stanset bilen. Hånden hans lette seg mot henne, streifet skulderen hennes først, søkte seg mot brystet hennes og videre ned mellom beina. Munnen hans var halvåpen. Plutselig slapp han henne, åpnet bildøra, gikk langsomt forbi foran panseret. Åpnet døra hennes, førte henne mykt ut på det frosne gresset. Åpnet bakdøra og sa at hun skulle legge seg inn. Beina dinglet utenfor, og han dro fomlete av henne joggebuksa og trusa. Hun protesterte ikke, lå bare som lammet mens han støtte i henne. Senere, samme kveld, tok hun på seg en dynejakke og stakk ut mens foreldrene sov. Hun prøvde å formulere hva som hadde skjedd, om hun faktisk var blitt voldtatt. Hun 19
sa jo ikke nei. Verken slo, sparket eller bet ham. Var bare helt paralysert. Og hvorfor var han så sikker på at hun ikke ville fortelle noe? Hun vandret planløst mot byen. Forlot det skjermede villaområdet. Fulgte de lange sykkel- og gangveiene, kom forbi rekkehusområder og kjøpesentre, vandret forbi vakre bygninger fra forrige århundreskifte. Som bedøvd gikk hun gjennom mørke og kulde. Følte ingenting, tenkte ingenting. Eller snarere, tenkte det samme om og om igjen. Hva var det egentlig som hadde skjedd? Plutselig hadde hun gått i to timer og stanset på Danviksbron. Hun så ned på det mørke der nede en stund før hun løftet seg opp på rekkverket. Trafikken var glissen, fraværende. Men en bil stanset bak henne. Hun hørte hvordan dekkene jamret og skrek. Liv snudde på hodet. Leste «Taxi Stockholm» på bilsiden. Sjåføren var en kvinne. Hun var liten og rund og så ut som en bollemamma. «Ikke gjør det!» skrek hun. «For guds skyld, ikke gjør det!» Liv svarte ikke, snudde seg mot mørket igjen. Kvinnen roet seg. Da hun snakket igjen, virket ikke stemmen like forpint og desperat. Hun nærmet seg langsomt. Krumbøyd. «Lille venn, ikke hopp. Uansett hva som har skjedd, kommer det til å bli bedre. Tenk på at du har en familie som er glad i deg. Du har et helt liv som venter på deg.» Liv snudde seg langsomt igjen. Kvinnen gråt, kulden og vinden fikk kinnene hennes til å bli røde. Hun strakte appellerende hånden ut mot Liv. Den dag i dag visste hun 20
ikke hvorfor hun tok imot kvinnens utstrakte hånd og klatret ned. De klemte hverandre, og etterpå kjørte hun Liv hjem. «Vet du når maten kommer?» Liv blir tvert vekket opp, og minnet om kvinnen som reddet livet hennes den gangen, løser seg opp, som en brusetablett. Anton betrakter henne. Liv blir plutselig klar over at hun klemmer det tomme glasset veldig hardt. Hun setter det fra seg. «Jeg tror cateringen kommer ved nitiden.» «Jeg er sulten allerede.» Anton drar håndflaten i en sirkel over magen, som et barn. Liv smiler. Han stikker hånden i lomma, tar fram mobilen. «Hvem orker å vente? Jeg bestiller mat på Foodora,» sier han for seg selv. «Ja, sånn får det bli. En eller annen pesende liten inder får komme syklende med en pizza til meg.» Liv slutter å høre etter, vandrer bort til tv-møbelet under den veggfaste tv-en, i den andre delen av det enorme rommet. Trykker på skuffene så de åpner seg. Undersøker innholdet. Hva skal de gjøre i seks timer? Drikke, så klart. Spise. Men hun vil gjøre noe mer. På en av hyllene finner hun et gammelt Monopol. Hun drar det ut. Løfter prøvende på lokket. Uten å tenke på hva de andre kommer til å si, går hun bort til sofagruppen og bretter ut spillet på bordet og begynner å stille opp de metallfargede brikkene. 21