Til Jacobs forsvar - utdrag

Til Jacobs forsvar

William Landay

Til Jacobs forsvar Oversatt av Kurt Hanssen

William Landay Originalens tittel: Defending Jacob Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © William Landay 2012 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43307-9 ISBN 978-82-525-8345-8 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2014 Front cover photo: © plainpicture/Glasshouse Back cover photo: © Allister Clark/Arcangel Images Sats: Type-it as Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Del 1 «La oss se praktisk på våre forventninger til strafferetten … [For] vi trenger bare å forestille oss at vi foretar en tidsreise, hvor vi later som om vi møter vår første hominide forfar, Adam. Et proto-menneske, han er liten av høyde, har en overdådig hårvekst over hele kroppen, har nettopp lært seg å gå på to bein, han leter etter mat på den afrikanske savannen for omtrent tre millioner år siden. Og la oss så bli enige om at uansett hvor mange lover vi lager for denne dyktige, lille skapningen, vil det likevel vært uklokt å prøve å klappe ham.»

REYNARD THOMPSON, A General Theory of Human Violence (1921)

1 Storjuryen

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Kan du si hva du heter?

Andrew Barber Hva arbeider du med, Mr. Barber?

Jeg var assisterende statsadvokat i dette fylket i 22 år.

Mr. Logiudice: “Var.” Hva arbeider du med nå?

Vitnet: Jeg går ut fra at man kan si at jeg er arbeidsløs.

I april 2008 fikk endelig Neal Logiudice stevnet meg som vitne for en storjury. Men da var det for sent. I hvert fall for sent for saken hans, men også for sent for Logiudice.

Ryktet hans var allerede så medtatt at det ikke lot seg gjenopprette, og det samme gjaldt karrieren hans. En offentlig anklager kan halte av sted med medtatt rykte en god stund, men kollegene vokter over ham som ulver, og til slutt blir han presset ut – til beste for resten av flokken. Jeg har sett det skje mange ganger: en assisterende statsadvokat er uerstattelig den ene dagen, men glemt den neste.

Jeg har alltid vært svak for Neal Logiudice (det uttales la-DJU-dis). Han ble ansatt ved statsadvokatens kontor tolv år før dette skjedde, rett fra jusstudiene. Da var han tjueni år gammel, liten, med tynt hår og en liten kulemage. Munnen var stappfull av tenner, han måtte tvinge den igjen som en overfylt koffert, og det fikk det til å se ut som om han hadde en sur trutmunn. Jeg ba ham la være å 7

skjære den grimasen foran en jury – ingen liker å bli kjeftet på – men han gjorde det ubevisst. Når han stilte seg foran juryen og ristet på hodet og strammet leppene som en skolelærerinne eller en prest, fikk hvert eneste jurymedlem en indre trang til å stemme mot ham. På kontoret var Logiudice litt for ivrig og smiskete. Han ble ertet mye. De andre assisterende statsadvokatene plaget ham i det uendelige, men han fikk også merke det fra alle andre, inkludert de som jobbet en armlengde fra kontoret – politifolk, funksjonærer, sekretærer, folk som vanligvis ikke viser sin forakt for påtalemyndigheten så tydelig. De kalte ham Milhouse, etter den nerdete fyren i The Simpsons, og de fant på tusen variasjoner av navnet hans: LoFoolish, LoDoofus, Sid Vicious, Judicious og så videre. Men jeg syntes Logiudice var ok. Han var bare uskyldig. Med de beste hensikter ødela han livet til folk, uten at han mistet nattesøvnen av den grunn. Han gikk tross alt bare etter kjeltringer. Det er påtalemyndighetens vrangforestilling – hvis jeg har tatt ut tiltale mot dem, er de kjeltringer – og Logiudice var ikke den første som hadde latt seg lure av det utsagnet, og derfor tilga jeg ham at han var så full av rettferdighet. Jeg likte ham faktisk. Jeg heiet på ham nettopp fordi han var så rar, fordi han hadde et navn ingen kunne uttale, fordi han hadde utstående tenner – som alle andre ville fått rettet på med en kostbar regulering betalt av mamma og pappa – til og med fordi han hadde så utilslørte ambisjoner. Jeg så noe i ham. Besluttsomheten i måten han holdt motet oppe på under så mye motgang, hvordan han bare tok imot og tok imot. Han var helt tydelig en arbeiderklassegutt som var fast bestemt på å skaffe seg det så mange andre bare hadde fått opp i hendene. På den måten, og bare på den måten, tror jeg, lignet han på meg.

Nå, tolv år etter at han begynte på kontoret, og til tross for alle særhetene hans, hadde han klart det, eller nesten klart det. Neal Logiudice var førsteassistent, nestkommanderende på statsadvokatkontoret i Middlesex, førstestatsadvokatens høyre hånd og førsteaktor i rettssaker. Han 8

overtok jobben etter meg – denne guttungen som en gang hadde sagt til meg: «Andy, du er nøyaktig det jeg vil bli en dag.» Jeg burde sett den komme.

Den formiddagen satt jurymedlemmene mutte og nedslåtte i storjuryrommet. Der satt de, noen og tretti menn og kvinner som ikke hadde vært smarte nok til å finne på en unnskyldning for å slippe unna jurytjenesten, klemt ned på de smale skolestolene, med tåreformede pulter til armlener. På dette tidspunktet visste de utmerket godt hva de skulle gjøre. Storjuryer blir sittende i flere måneder, og de skjønner ganske kjapt hva det dreier seg om: anklage, peke, si hvem som har vært slem.

En sak som føres foran en storjury er ikke det samme som en rettssak. Det er ingen dommer i salen, ingen forsvarer. Aktor styrer showet. Det er en etterforskning og, i teorien, en kontroll av påtalemyndighetens makt, siden storjuryen bestemmer om påtalemyndigheten har beviser nok til å stille en mistenkt for retten. Hvis det er beviser nok, innvilger storjuryen påtalemyndigheten en tiltalebeslutning, som er aktors billett til en høyere domstol. Hvis ikke avviser de saken, og dermed er den over før den har begynt.

Det skjer i praksis svært sjelden. De fleste storjuryer tar ut tiltale. Hvorfor ikke? De ser jo bare den ene siden av saken.

Men i dette tilfellet hadde jeg en mistanke om at jurymedlemmene visste at Logiudice ikke hadde en sak. Ikke denne gangen. Sannheten ville ikke komme for en dag, ikke med beviser som var så gamle og så lite troverdige. Det var allerede over ett år siden – over tolv måneder siden liket av en fjorten år gammel gutt ble funnet i skogen med tre stikksår på rekke og rad på brystet, som om han var stukket med en trefork. Men det var ikke bare at det hadde gått så lang tid. Det var alt det andre. Det var for sent, og det visste storjuryen.

Jeg visste det også.

Men Logiudice lot seg ikke stoppe. Han strammet leppene på den rare måten sin. Han gikk gjennom notatene han hadde skrevet på en gul blokk, vurderte neste spørsmål.

9

Han gjorde akkurat det jeg hadde lært ham å gjøre. Stemmen i hodet hans var min: Ikke bry deg om hvor dårlig saken din er. Hold deg til systemet. Gjennomfør spillet slik det har vært gjort de siste fem hundre årene, bruk den samme magefølelsetaktikken som alltid har styrt et kryssforhør – lokk til deg vitnet, fang vitnet i en felle, kjør vitnet hardt.

Han sa: «Kan du huske første gang du hørte om drapet på Rifkin-gutten?»

«Ja.» «Beskriv det.»

«Jeg fikk en telefon, først fra CPAC, tror jeg – det er delstatspolitiet. Så fikk jeg to til rett etterpå, én fra politiet i Newton og én fra vakthavende statsadvokat. Rekkefølgen er muligens feil, men telefonen ringte i hvert fall i ett sett.»

«Når var dette?»

«Torsdag 12. april 2007, omkring klokken ni om formiddagen, rett etter at liket var funnet.»

«Hvorfor ringte de deg?»

«Jeg var førsteassisterende statsadvokat. Jeg ble varslet hver gang det var et drap i fylket. Det var standard prosedyre.»

«Men du beholdt ikke alle sakene selv, gjorde du vel?

Etterforsket du og tok du personlig ut tiltale i hver eneste drapssak dere fikk?»

«Nei, selvsagt ikke. Jeg hadde ikke så god tid. Jeg tok svært få drapssaker. De fleste overførte jeg til andre statsadvokater.»

«Men denne beholdt du.»

«Ja.» «Bestemte du deg umiddelbart for å beholde den, eller bestemte du deg først senere?»

«Jeg bestemte meg omtrent umiddelbart.»

«Hvorfor det? Hvorfor ville du ha akkurat denne saken?»

«Jeg hadde en avtale med førstestatsadvokat Lynn Canavan: Visse saker skulle jeg selv være aktor for.»

«Hva slags saker?»

10

«Saker med høy prioritet.»

«Hvorfor akkurat deg?»

«Jeg var kontorets førsteaktor. Hun ville sikre at viktige saker ble gjort ordentlig.»

«Hvem bestemte om en sak hadde høy prioritet?»

«I første instans var det meg. Selvsagt etter å ha konsultert førstestatsadvokaten, men ting har en tendens til å gå fort unna i begynnelsen. Da er det vanligvis ikke tid til et møte.»

«Så du bestemte selv at Rifkin-drapet var en sak med høy prioritet?»

«Selvsagt.»

«Hvorfor det?»

«Fordi det dreide seg om drapet på et barn. Jeg tror også vi hadde en anelse om at den kom til å eksplodere, få stor medieoppmerksomhet. Det var den typen sak. Det skjedde i en velstående by og offeret var velstående. Vi hadde allerede hatt noen sånne saker. Til å begynne med visste vi ikke helt nøyaktig hva det var heller. Det minte på mange måter om et skoledrap, som Columbine-massakeren. Vi visste rett og slett ikke hva faen det var, men det luktet stor sak av den. Hadde den vist seg å være mindre, ville jeg ha gitt den til noen andre etter hvert, men de første timene måtte jeg forsikre meg om at alt ble gjort riktig.»

«Informerte du førstestatsadvokaten om at du hadde en interessekonflikt?»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg ikke hadde det.»

«Var ikke sønnen din, Jacob, en av klassekameratene til den døde gutten?»

«Jo, men jeg kjente ikke offeret. Så vidt jeg visste kjente Jacob ham heller ikke. Jeg hadde aldri hørt navnet til den døde gutten før.»

«Du kjente ikke gutten. Greit. Men du visste at han og sønnen din gikk på samme trinn på samme ungdomsskole i samme by?»

11

«Ja.» «Og likevel skjønte du ikke at det var en konflikt der?

Du trodde ikke at det ville bli stilt spørsmål ved objektiviteten din?»

«Nei. Selvsagt ikke.»

«Selv ikke i ettertid? Du insisterer, altså – Selv i ettertid føler du fortsatt ikke at omstendighetene i hvert fall fikk det til å se ut som en konflikt?»

«Nei, det var ikke noe upassende med det. Det var ikke engang noe uvanlig. At jeg bodde i samme by som drapet ble begått i? Det var bra. I mindre fylker bor aktor ofte på samme sted som en forbrytelse er begått, han kjenner ofte de det gikk ut over. Og hva så? Vil han ikke da være enda mer innstilt på å ta drapsmannen? Det er ikke en interessekonflikt. Hør her, i bunn og grunn har jeg en konflikt med alle drapsmenn. Det er jobben min. Det var en grusom forbrytelse, og det var min jobb å gjøre noe med det. Jeg var fast bestemt på å gjøre akkurat det.»

«Ok.» Logiudice senket blikket mot blokken. Ingen grunn til å angripe vitnet så tidlig i vitnemålet. Han ville utvilsomt komme tilbake til dette poenget senere på dagen, når jeg var sliten. Men nå var det best å holde temperaturen nede.

«Har du forstått dine rettigheter ifølge Femte grunnlovstillegg?»

«Selvsagt.»

«Og du har avstått fra dem?»

«Det ser sånn ut. Jeg er her. Jeg snakker.»

Noen i storjuryen fniste.

Logiudice la fra seg blokken, og da virket det som om han gikk bort fra planen sin en stund. «Mr. Barber – Andy – kan jeg få spørre deg om noe: hvorfor avsto du fra det?

Hvorfor ikke forholde seg taus?» Den neste setningen forble usagt: Det ville jeg gjort.

Jeg lurte et øyeblikk på om dette var taktikk, om han spilte skuespill. Men det virket som om Logiudice mente det. Han var bekymret for om jeg hadde noen baktan12

ker med dette. Han ville ikke bli lurt, han ville ikke virke dum.

Jeg sa: «Jeg har ikke noe ønske om å være taus. Jeg vil at sannheten skal komme for en dag.»

«Uansett?»

«I likhet med deg, i likhet med alle andre her, tror jeg på systemet.»

Vel, det var kanskje ikke helt sant. Jeg tror ikke på rettssystemet, jeg tror i hvert fall ikke det er en spesielt god måte å få fram sannheten på. Ingen advokater gjør det. Vi har sett altfor mange feil, altfor mange dårlige resultater. En juryavgjørelse er bare en gjetning – en velmenende gjetning, stort sett, men det lar seg rett og slett ikke gjøre å skille fakta fra fiksjon ved å stemme over det. Og likevel, til tross for alt dette, tror jeg på makten i ritualet. Jeg tror på den religiøse symbolikken, de svarte kappene, rettsbygningene med marmorsøyler, lik greske templer. Når vi gjennomfører en rettssak, holder vi messe. Vi ber sammen om at vi gjør det som er rett og at vi må beskytte oss mot farer, og det er verdt å be, enten bønnene våre blir hørt eller ikke.

Selvsagt var ikke Logiudice en tilhenger av sånt høytidelig tull. Han levde i advokatens todelte verden, skyldig eller ikke skyldig, og han var fast bestemt på å holde meg der.

«Du tror på systemet, ikke sant?» fnyste han. «Greit, Andy, da går vi tilbake til saken. Vi lar systemet gå sin gang.» Han sendte juryen et lurt og overbærende blikk.

Bravo, Neal. Ikke la vitnet få hoppe til køys med juryen. Hopp opp i sengen selv, kryp under teppet med dem og la vitnet bli stående igjen ute i kulden. Jeg måtte flire.

Jeg ville reist meg og applaudert hvis jeg hadde fått lov til det, for jeg hadde lært ham å gjøre akkurat dette. Hvorfor skulle jeg nekte meg selv litt faderlig stolthet? Jeg kan ikke ha vært så dårlig – jeg hadde nå tross alt klart å gjøre Neal Logiudice til en halvgod advokat.

«La oss komme i gang,» sa jeg, og så at juryen satte pris på det. «Slutt med dette tullet, Neal, så vi kommer oss videre.»

13

Han sendte meg et blikk før han tok opp den gule blokken igjen og kikket på den for å finne hvor han var. Jeg kunne praktisk talt lese tankene som sto skrevet i pannen hans: lokk til deg vitnet, fang vitnet i en felle, kjør vitnet hardt. «Ok,» sa han, «la oss fortsette med det som skjedde etter drapet.»

2 Gjengen vår

April 2007: tolv måneder tidligere.

Da familien Rifkin åpnet hjemmet sitt under shiva-en, den jødiske sørgetiden, virket det som om hele byen kom innom. Familien skulle ikke få lov til å sørge alene. Drapet på gutten var en offentlig hendelse, dermed måtte også sorgen bli det. Det var så fullt i huset at når de mumlende samtalene tiltok i styrke, lignet det ubehagelig mye på en fest helt til alle senket stemmene samtidig, som om man vred på en usynlig volumkontroll.

Jeg tok på meg en unnskyldende mine mens jeg gikk gjennom folkemengden, sa «Unnskyld meg» om og om igjen, og snudde meg den ene og den andre veien for å komme meg forbi.

Folk stirret på meg med nysgjerrige uttrykk. Noen sa: «Der er han, det er Andy Barber,» men jeg stoppet likevel ikke. Det var nå fire dager siden drapet, og alle visste at jeg ledet etterforskningen. De ville naturligvis spørre meg om det, om mistenkte og om spor og alt det der, men det turte de ikke. For øyeblikket var ikke detaljene i etterforskningen viktig, bare det grusomme faktum at en uskyldig guttunge var død.

Drept! Nyheten slo luften ut av dem. Det skjedde nesten aldri noe kriminelt i Newton. Det lille lokalbefolkningen visste om vold, kom naturlig nok fra nyhetsreportasjer og tv-serier. De trodde voldskriminalitet var noe man fant 15

i storbyer, i en underklasse som besto av urbane bygdetullinger. Der tok de selvsagt feil, men de var ikke dumme og de ville heller ikke blitt så sjokkerte hvis offeret hadde vært voksen. Det som gjorde Rifkin-drapet så støtende, var at det dreide seg om et av barna i byen. Det var et overgrep mot Newtons selvbilde. En gang hadde det stått et skilt i Newton Centre som erklærte at byen var «Et samfunn av familier, en familie av samfunn», og det ble ofte sagt at Newton var «et godt sted å vokse opp.» Og det var det virkelig. Byen var breddfull av undervisningssentere hvor barna kunne forbedre karakterene før videregående og universitet, karate-dojoer og lørdagsfotball. Særlig byens unge foreldre satte pris på at Newton ble framstilt som barnas paradis. Mange hadde flyttet fra den hippe, sofistikerte storbyen for å bo her ute. De hadde akseptert de enorme utgiftene, den lammende monotonien og den kvalmende skuffelsen over å ha slått seg til ro med et vanlig liv.

For disse ambivalente innbyggerne var hele poenget med å bo i forstaden at det var «et godt sted å vokse opp.» De hadde satset alt på det.

Mens jeg beveget meg fra rom til rom, passerte jeg den ene gruppen etter den andre. Barna, vennene til den døde gutten, hadde klynget seg sammen på et lite arbeidsrom på forsiden av huset. De snakket lavt sammen, stirret rett framfor seg. Tårer hadde fått mascaraen til å renne på en av jentene. Min egen sønn, Jacob, satt i en lav stol, lang og hengslete, litt for seg selv. Han studerte skjermen på mobilen sin, uten å vise interesse for samtalene rundt ham.

Den sjokkskadde, sørgende familien var i dagligstuen ved siden av, det var alt fra gamle bestemødre til små fettere og kusiner.

På kjøkkenet fant jeg til slutt foreldrene til barna som hadde gått sammen med Ben Rifkin på skolene i Newton.

Det var gjengen vår. Vi hadde kjent hverandre siden ungene våre hadde sin første dag på barneskolen åtte år tidligere. Vi hadde levert barna sammen tusen morgener og hentet dem igjen tusen ettermiddager, vi hadde vært sam16

men på uendelig mange fotballkamper og innsamlingsaksjoner til skolen og en minneverdig oppsetning av Tolv edsvorne menn. Men bortsett fra et par nære vennskap, kjente vi likevel ikke hverandre så godt. Det var et visst kameratskap mellom oss, men ingen egentlige bånd. De fleste av disse bekjentskapene ville ikke overleve lenge nok til at barna tok eksamen på videregående. Men de første dagene etter drapet på Ben Rifkin, følte vi en illusorisk nærhet. Det var som om vi plutselig hadde avslørt oss for hverandre.

På det enorme kjøkkenet i Rifkin-huset – med Wolfkoketopp, Sub-Zero-kjøleskap, granittbenkeplater, kritthvite skap – hadde skolekameratenes foreldre samlet seg i små grupper på tre eller fire, og kom med intime betroelser om søvnløshet, sorg, frykt og redsel. De snakket om og om igjen om Columbine og 11. september og om at Bens død fikk dem til å klamre seg til sine egne barn så lenge de kunne. De overdrevne følelsesutbruddene denne kvelden ble forsterket av det varme lyset på kjøkkenet, det kom fra taklamper med kupler av brent, oransje glass. Da jeg kom inn i det peisaktige lyset i rommet, gjorde foreldrene noe så uvant som å avsløre hemmeligheter for hverandre.

En av mødrene, Toby Lanzman, sto ved kjøkkenøya og anrettet kanapeer på et serveringsfat. Hun hadde slengt et kjøkkenhåndkle over skulderen. Senene i underarmene strammet seg mens hun arbeidet. Toby var bestevenninnen til min kone Laurie, et av de få varige vennskapene vi hadde knyttet her. Hun så at jeg lette etter min kone og pekte mot den andre enden av rommet.

«Hun er som en mor for alle mødrene,» sa Toby.

«Jeg har skjønt det.»

«Vel, vi trenger alle litt moderlig omsorg nå.»

Jeg gryntet, sendte henne et forundret blikk og gikk videre. Toby var en vandrende provokasjon. Mot henne var mitt eneste forsvar en taktisk retrett.

Laurie sto i en liten sirkel av mødre. Håret hennes, som alltid har vært tykt og uregjerlig, var samlet i en løs knute i 17

nakken og holdt sammen med en stor, skilpaddefarget hårklemme. Hun gned en venninne trøstende på overarmen.

Venninnen lente seg inn mot Laurie, som en katt som ble strøket.

Da jeg kom bort til Laurie, la hun venstrearmen rundt midjen min. «Hei, søten.»

«Det er på tide å gå.»

«Andy, det har du sagt helt siden vi kom hit.»

«Det er ikke sant. Jeg har tenkt det, men jeg har ikke sagt det høyt.»

«Vel, det står tydelig å lese i ansiktet ditt.» Hun sukket.

«Jeg visste at vi skulle tatt hver vår bil.»

Hun tok seg tid til å studere meg et øyeblikk. Hun hadde ikke lyst til å dra, men hun forsto at jeg var urolig, at jeg følte meg utsatt her, at jeg ikke var så veldig pratsom i utgangspunktet – jeg blir alltid sliten av å småprate i overfylte rom – og alt dette måtte tas med i beregningen. En familie måtte ledes, akkurat som enhver annen organisasjon.

«Bare gå,» besluttet hun. «Jeg kan sitte på med Toby.»

«Ja?» «Ja. Hvorfor ikke? Ta med deg Jacob.»

«Er du sikker?» Jeg bøyde meg ned – Laurie er nesten tretti centimeter kortere enn meg – og hvisket: «For jeg skulle så gjerne ha blitt her.»

Hun lo. «Gå. Før jeg ombestemmer meg.»

De dystre kvinnene stirret.

«Kom igjen. Frakken din er på soverommet oppe.»

Jeg gikk opp trappen, og befant meg i en lang korridor.

Støyen var mer dempet her, og det var en lettelse. Ekkoet fra alle gjestene surret fortsatt i ørene mine. Jeg begynte å lete etter frakkene. På et av soverommene, som så ut til å tilhøre den døde guttens lillesøster, lå en haug med frakker på sengen, men min var ikke der.

Døren til det neste rommet var lukket. Jeg banket på, åpnet den, stakk hodet inn for å kikke.

Rommet lå i halvmørke. Det eneste lyset kom fra en messinggulvlampe i den innerste kroken. Den døde guttens 18

far satt i en ørelappstol under lampen. Dan Rifkin var liten, velstelt og sped. Som alltid var håret hans sprayet fast.

Han hadde på seg en mørk dress som så dyr ut. En ujevn, fem centimeter lang revne i jakkeslaget skulle symbolisere at hjertet hans var knust – det var å sløse med en kostbar dress, syntes jeg. I det svake lyset virket øynene hans innsunkne, de var omgitt av blåaktige sirkler som minnet om masken til en vaskebjørn.

«Hallo Andy,» sa han.

«Unnskyld. Jeg lette bare etter frakken min. Jeg mente ikke å forstyrre.»

«Nei, kom inn og sett deg litt.»

«Næh. Jeg har ikke lyst til å trenge meg på.»

«Sett deg, er du snill. Jeg vil spørre deg om noe.»

Hjertet mitt sank. Jeg har sett hvordan pårørende til mordofre ydmyker seg. Jobben min tvinger meg til å se på.

Foreldrene til drepte barn har det verst, og for meg virker det som om fedrene har det verre enn mødrene, fordi de er opplært til å være stoiske, til å «oppføre seg som en mann.» Studier har vist at fedrene til drepte barn ofte dør bare noen få år etter drapet, ofte av hjertesvikt. De dør faktisk av sorg. På et tidspunkt innser også en aktor at heller ikke han kan overleve en så dyp sorg. Han kan ikke følge etter fedrene. Derfor konsentrerer han seg isteden om jobbens tekniske sider. Han gjør det til et håndverk som alle andre. Hemmeligheten ligger i å holde sorgen på avstand.

Men Dan Rifkin insisterte. Han veivet med armen lik en politimann som dirigerer trafikken framover, og da jeg skjønte at jeg ikke hadde noe valg, lukket jeg døren forsiktig bak meg og satte meg i stolen ved siden av ham.

«Drink?» Han løftet et glass med kobberfarget whiskey, bar.

«Nei.» «Er det noe nytt, Andy?»

«Nei. Er redd for at det ikke er det.»

Han nikket, kikket bort i hjørnet av rommet, skuffet.

«Jeg har alltid vært så glad i dette rommet. Jeg kommer hit 19

for å tenke. Når noe som dette skjer, går det med mye tid til å tenke.» Han smilte anstrengt: Ikke vær redd, jeg har det bra.

«Jeg tviler ikke på det.»

«Det eneste jeg ikke fatter er: hvorfor gjorde denne fyren det?»

«Dan, du skulle virkelig ikke –» «Nei, hør på meg. Bare – jeg trenger ikke – jeg trenger ikke en til å holde meg i hånden. Jeg er bare et rasjonelt menneske, ikke noe annet. Jeg har spørsmål. Ikke om detaljene. Når du og jeg snakker sammen ellers, handler det alltid om detaljene: bevismaterialet, rettsprosedyren. Men jeg er et rasjonelt menneske, ok? Jeg er et rasjonelt menneske og jeg har spørsmål. Andre spørsmål.»

Jeg sank tilbake i stolen, kjente at skuldrene slappet av, samtykkende.

«Ok. Det er som følger: Ben var så snill. Det er det første.

Selvsagt fortjener ingen barn en sånn skjebne. Det vet jeg.

Men Ben var virkelig en snill gutt. Han var så snill. Og bare en guttunge. Han var bare fjorten år, for guds skyld!

Havnet aldri i trøbbel. Aldri. Aldri, aldri, aldri. Så hvorfor skjedde det? Hva var motivet? Jeg mener ikke raseri, grådighet, sjalusi, den typen motiver, for i denne saken kan det ikke være et vanlig motiv, det er umulig, det gir ikke mening. Hvem kunne føle et sånt, et sånt raseri mot Ben, mot en hvilken som helst guttunge? Det gir bare ikke mening.

Det gir bare ikke mening.» Rifkin presset de fire fingertuppene på høyre hånd mot pannen og masserte huden i langsomme sirkler. «Det jeg mener er: hva skiller disse folkene fra oss andre? For jeg har selvsagt også følt det samme, de samme motivene – raseri, grådighet, sjalusi – du har følt det, alle har følt det. Men vi har aldri drept noen. Skjønner du? Vi kunne aldri ha drept noen. Men noen gjør det, noen mennesker kan det. Hva kommer det av?»

«Jeg vet ikke.»

«Du må da ha en viss forståelse av ting som dette.»

«Nei. Egentlig ikke.»

20

«Men du snakker med dem, du møter dem. Hva sier de, drapsmennene?»

«De fleste sier ikke stort.»

«Spør du dem noen gang? Ikke om hvorfor de gjorde det, men om hva som gjør dem i stand til det.»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Fordi de ikke ville svart. Advokatene deres ville ikke latt dem svare.»

«Advokater!» Han slengte med hånden.

«Flesteparten av dem ville dessuten ikke vite hva de skulle svart. Disse filosofiske drapsmennene – med chianti og favabønner og alt sånt – det er bare tull. Det er bare på film. Dessuten er sånne folk fulle av dritt. Hvis de ble nødt til å svare, ville de sikkert bare snakket om den vanskelige barndommen sin eller noe sånt. De ville gjøre seg selv til offeret. Det er vanligvis det som skjer.»

Han nikket én gang, for å få meg til å fortsette.

«Dan, saken er den at du må slutte å plage deg selv med å lete etter en årsak. Det finnes ingen. Det er ikke logisk.

Ikke det du snakker om.»

Rifkin sank sammen i stolen, konsentrerte seg, som om det var nødvendig å tenke enda mer gjennom saken. Øynene var fuktige, men stemmen var fast, kontrollert. «Er det andre foreldre som spør om dette?»

«De spør om alt mulig.»

«Treffer du dem etter at saken er over? Foreldrene?»

«Noen ganger.»

«Jeg mener, lenge etter. Flere år.»

«Noen ganger.»

«Og er de – hvordan har de det? Har de det bra?»

«Noen av dem har det bra.»

«Men noen av dem har det ikke bra.»

«Noen av dem har det ikke bra.»

«Hva gjør de, de som klarer seg? Hva er de viktigste tingene? Det må finnes et mønster. Hva er strategien, hva er den beste framgangsmåten? Hva har fungert for dem?»

21

«De får hjelp. De stoler på familiene sine, menneskene de har rundt seg. Det finnes grupper der ute for folk som har overlevd, de bruker dem. Vi kan sette dere i kontakt med dem. Dere burde snakke med bistandsadvokaten. Hun kan gi dere navnet på en støttegruppe. Det er veldig nyttig. Poenget er at dere ikke klarer dette alene. Dere må huske at det finnes andre der ute som har opplevd det samme som dere, og som vet hva dere går gjennom.»

«Og de andre, foreldrene som ikke klarer seg, hva skjer med dem? De som aldri kommer seg igjen?»

«Du kommer ikke til å bli en av dem.»

«Men tenk om jeg gjør det? Hva skjer med meg, med oss?»

«Vi skal ikke la det skje. Vi skal ikke engang tenke sånn.»

«Men det skjer. Det skjer, ikke sant? Det gjør det.»

«Ikke med deg. Ben ville ikke ønsket at det skulle skje med deg.»

Stillhet.

«Jeg kjenner sønnen din,» sa Rifkin. «Jacob.»

«Ja.» «Jeg har sett ham på skolen. Han virker som en grei unge. Stor, kjekk gutt. Du må være stolt.»

«Det er jeg.»

«Han ligner på deg, tror jeg.»

«Ja, det sies så.»

Han trakk pusten dypt. «Vet du hva, jeg tenker stadig på ungene i klassen til Ben. Jeg føler at jeg kjenner dem.

Jeg vil se dem lykkes, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har sett dem vokse opp, jeg føler en nærhet til dem. Er det uvanlig? Føler jeg det fordi det gjør at jeg føler meg nærmere Ben? Er det derfor jeg henger meg opp i dem? For det virker sånn, ikke sant? Det ser rart ut.»

«Dan, du må ikke bekymre deg for hvordan noe ser ut.

Folk får tro det de vil tro. Til helvete med dem. Du må ikke bekymre deg for det.»

Han masserte pannen litt til. Smertene kunne ikke vært 22

mer tydelige om han hadde ligget blødende på gulvet. Jeg fikk lyst til å hjelpe ham. Samtidig ville jeg komme meg bort fra ham.

«Det ville hjulpet hvis jeg visste, hvis, hvis saken var løst.

Det ville hjulpet hvis du løser saken. For det å gå i uvisshet – det er ødeleggende. Det vil hjelpe når saken er løst, tror du ikke det? I andre saker du har sett, så hjelper det foreldrene, ikke sant?»

«Jo, jeg tror det.»

«Jeg mener ikke å legge press på deg. Det er ikke meningen at det skal høres sånn ut. Jeg tror bare det ville hjulpet hvis saken ble løst og jeg vet at denne fyren er – at han er sperret inne for godt. Jeg vet at du kommer til å gjøre det.

Jeg har tro på deg, selvsagt. Jeg mener, selvsagt. Jeg tviler ikke på deg, Andy. Jeg sier bare at det ville hjulpet meg.

Meg, min kone, alle. Det er det vi trenger, tror jeg. En avslutning. Det er det vi forventer av deg.»

Den kvelden lå Laurie og jeg i sengen og leste.

«Jeg tror fortsatt det er en tabbe å åpne skolen så tidlig.»

«Laurie, vi har vært gjennom dette.» Stemmen min hørtes uinteressert ut. Been there, done that. «Jacob kommer til å være helt trygg. Vi kjører ham dit, og så følger vi ham helt bort til døren. Det er politifolk overalt. Han er tryggere på skolen enn noe annet sted.»

«Tryggere. Det vet du ikke. Hvordan kan du vite det? Ingen har noen anelse om hvem denne fyren er eller hvor han er eller hva han har tenkt å gjøre.»

«Før eller siden er de nødt til å åpne skolen. Livet går videre.»

«Du tar feil, Andy.»

«Hvor lenge vil du at de skal vente?»

«Til de har tatt fyren.»

«Det kan ta en stund.»

«Og så? Hva er det verste som kan skje? Ungene går glipp av noen skoledager. Og hva så? Da er de i det minste trygge.»

23

«Man kan ikke gjøre dem helt trygge. Det er en stor verden der ute. En stor og farlig verden.»

«Tryggere, da.»

Jeg la boken fra meg på magen, så den stakk opp som et lite tak. «Laurie, hvis skolen holdes stengt, sender man feil signal til ungene. Skolen skal ikke være farlig. Det er ikke et sted de skal være redde for. Det er deres andre hjem.

Det er der de tilbringer mesteparten av sin våkne tid. De vil være der. De vil være sammen med vennene sine, ikke sitte hjemme, hvor de må gjemme seg under sengen så ikke busemannen kommer og tar dem.»

«Busemannen har allerede tatt en av dem. Derfor er han ikke busemannen.»

«Ok, men du skjønner hva jeg mener.» «Å, jeg forstår hva du sier, Andy. Jeg sier bare at du tar feil. Førsteprioriteten er å sørge for at ungene er fysisk trygge. Så kan de være sammen med vennene sine eller noe.

Men du kan ikke forsikre meg om at ungene er trygge før fyren er tatt.»

«Vil du ha en garanti?»

«Ja.» «Vi skal ta fyren,» sa jeg. «Det garanterer jeg.»

«Når da?»

«Snart.»

«Er du sikker på det?»

«Jeg forventer det. Vi tar dem alltid til slutt.»

«Ikke alltid. Husker du han fyren som drepte kona si og pakket henne inn i et teppe og la henne i bagasjerommet på Saab-en?»

«Vi tok fyren. Vi fikk bare ikke – greit, nesten alltid. Vi tar dem nesten alltid. Og denne fyren skal vi ta, det lover jeg deg.»

«Enn om du tar feil?»

«Hvis jeg tar feil, så kommer jeg sikkert til å få høre det fra deg.»

«Nei, jeg mener hvis du tar feil og en annen stakkars unge blir utsatt for noe?»

24

«Det kommer ikke til å skje, Laurie.»

Hun rynket pannen og ga opp. «Det er umulig å argumentere med deg. Det er som å slå hodet i veggen om og om igjen.»

«Vi argumenterer ikke. Vi diskuterer.»

«Du er advokat, du skjønner ikke forskjellen. Jeg argumenterer.»

«Hør her, Laurie, hva vil du jeg skal si?»

«Jeg vil ikke at du skal si noe som helst. Jeg vil at du skal høre. Du vet, å være selvsikker er ikke det samme som å ha rett. Tenk. Vi setter kanskje sønnen vår i fare.» Hun presset en fingertupp mot tinningen min og trykket den inn, halvt på spøk, halvt i sinne. «Tenk.»

Hun snudde seg bort, la boken på den ustø stabelen hun hadde på nattbordet og la seg med ryggen mot meg, sammenkrøllet, en unge i en voksen kropp.

«Hei,» sa jeg, «kom hit.»

Hun vrikket og vred seg bakover til hun lå med ryggen mot meg. Helt til hun kjente varmen eller styrken eller hva det nå var hun trengte fra meg akkurat da. Jeg gned henne på overarmen.

«Det kommer til å gå bra.»

Hun gryntet.

Jeg sa: «Jeg antar at bli-venner-igjen-sex ikke kommer på tale?»

«Har vi kranglet, da?»

«Ikke jeg, men du. Og jeg vil at du skal vite én ting: det er greit. Jeg tilgir deg.»

«Ha, ha. Kanskje hvis du ber om unnskyldning.»

«Unnskyld.»

«Det hørtes ikke ut som om du mente det.»

«Jeg ber deg dypt og inderlig om unnskyldning. Inderlig.»

«Og så sier du at du tar feil.»

«Feil?»

«Si at du tar feil. Vil du ha eller vil du ikke?»

«Hm. Bare så vi har det klart for oss: jeg trenger bare å 25

si at jeg tar feil, og så kommer en vakker kvinne til å elske lidenskapelig med meg?»

«Jeg sa ikke noe om lidenskapelig. Bare helt vanlig.»

«Ok, så er det sånn: La oss si at jeg tar feil, og så vil en vakker kvinne elske med meg, helt uten lidenskap, men med ganske bra teknikk. Er det en god beskrivelse?»

«Ganske bra teknikk?»

«Enestående teknikk.»

«Ja, herr advokat, det er en god beskrivelse.»

Jeg la fra meg boken, McCulloughs Truman-biografi, på toppen av en glatt haug med glansede magasiner på mitt eget nattbord, og slo av lyset. «Glem det. Jeg tar ikke feil.»

«Det har ikke noe å si. Du har allerede sagt at jeg er vakker. Jeg vinner.»

3 Tilbake på skolen

Tidlig neste morgen hørte jeg en stemme i mørket, på Jacobs rom, et stønn – og da jeg våknet var jeg allerede i bevegelse, jeg svingte meg opp på beina, subbet forbi fotenden av sengen. Jeg var fortsatt i halvsøvne da jeg gikk ut av det halvmørke soverommet, gjennom det grå morgenlyset i gangen og tilbake til mørket på soverommet til sønnen min.

Jeg slo på bryteren på veggen og justerte dimmeren.

Rommet til Jacob var fullt av enorme, klumpete joggesko, en MacBook dekket med klistremerker, en iPod, skolebøker, pocketbøker, skoesker fylt med gamle baseballkort og tegneserier. I det ene hjørnet sto en Xbox som var koblet til en gammel tv. Xbox-diskene og eskene deres lå i en haug ved siden av, det var stort sett militære rollespill. Det var selvsagt skittentøy der, men også to stabler med rene klær som var brettet pent sammen og lagt der av Laurie.

Jacob hadde imidlertid latt være å legge dem inn i skapet sitt, fordi det var lettere å hente seg rene klær rett fra stablene. Oppå en lav bokhylle sto noen trofeer Jacob vant da han spilte fotball som liten. Han hadde ikke vært noe særlig til idrettsmann, men da de var så små fikk alle premier, og han hadde rett og slett aldri ryddet dem bort. De små statuene sto der lik religiøse relikvier, ignorerte, mer eller mindre usynlige for ham. Det hang en gammel filmplakat på veggen, for en chop-socky-film fra 1970-tallet, Five Fingers of Death, med bilde av en mann i karatedrakt som slo 27

en velmanikyrert knyttneve gjennom en murvegg. («Karate-mesterverket! SE det ene fantastiske stormangrepet etter det andre! BLI BLEK ved synet av stålnevens forbudte ritual! HØR JUBELEN for den unge krigeren som utfordrer karatekunstens onde krigsherrer!») Rotet her inne var så omfattende og permanent at Laurie og jeg for lengst hadde sluttet å krangle med Jacob om å rydde opp. Vi hadde for den saks skyld sluttet å legge merke til det. Laurie hadde en teori om at rotet var en projisering av Jacobs indre liv – at det å gå inn på soverommet hans var omtrent som å gå inn i den kaotiske tenåringshjernen hans – så det var bare tull å mase på ham. Tro meg, det er sånt man må forholde seg til når man gifter seg med datteren til en psykiater. For meg var det bare et rotete rom, og jeg holdt på å bli gal hver gang jeg måtte gå inn der.

Jacob lå på siden på kanten av sengen, uten å røre seg.

Hodet var bøyd bakover på nakken, og munnen hang åpen, som om han var en hylende ulv. Han snorket ikke, men pusten hørtes slimete ut, han hadde slitt med en liten forkjølelse i det siste. Mellom hvert klissete åndedrag, klynket han fram: «N–, n–»: Nei, nei.

«Jacob,» hvisket jeg. Jeg strakte meg fram for å stryke ham over hodet. «Jake!»

Han ropte igjen. Øynene flagret bak øyelokkene.

Utenfor skranglet en trikk forbi, det første toget på vei inn i Boston på Riverside-linjen, som passerte hver morgen klokken 6:05.

«Det er bare en drøm,» sa jeg.

Jeg kjente et lite sug av glede over å kunne trøste sønnen min på denne måten. Situasjonen utløste et av de nostalgiske stikkene foreldre opplever, et vagt minne om Jake og god natt-rutinen vi hadde da han var tre–fire år gammel: Jeg spurte: «Hvem er glad i Jacob?» og han svarte: «Det er pappa.» Det var det siste vi sa til hverandre før han la seg til å sove om kvelden. Men Jake trengte aldri trøst. Det slo ham aldri at pappaer kunne forsvinne, i hvert fall ikke hans pappa. Det var jeg som trengte den lille spørsmål-og28

svar-runden. Da jeg var liten, var faren min aldri der. Jeg kjente ham knapt. Derfor var jeg fast bestemt på at mine egne barn aldri skulle ha det sånn, at de aldri skulle oppleve hvordan det er å være farløs. Da var det underlig å tenke på at Jake ville forlate meg om noen få år. Han ville begynne å studere, og min aktive rolle som far på daglig basis ville være over. Jeg ville se mindre og mindre til ham, og til slutt ville forholdet mellom oss krympe til noen få besøk i året, på høytider og i sommerferien. Jeg klarte ikke helt å forestille meg det. Hvis jeg ikke var faren til Jacob, hva var jeg da?

Deretter slo en annen tanke meg, en tanke som under omstendighetene var uunngåelig: det var ingen tvil om at Dan Rifkin også ville beskytte sønnen sin mot farer, like mye som jeg ville det, og han var utvilsom like lite forberedt på å ta farvel med sønnen sin som meg. Men Ben Rifkin lå i en kjøleskuff på rettsmedisinerens kontor, mens min sønn lå i den varme sengen sin, og det var ikke annet enn flaks som skilte den ene fra den andre. Jeg skammer meg over å tilstå at jeg tenkte: Takk Gud. Takk Gud, for at det var hans sønn som ble tatt, og ikke min. Jeg trodde ikke jeg ville overlevd tapet.

Jeg knelte ved siden av sengen og la armene rundt Jacob og la hodet mot hans hode. Jeg kom på noe annet: Da Jake var liten, pleide han å tasse i halvsøvne over gangen og inn i sengen vår for å kose med en gang han våknet om morgenen. Nå var han ufattelig stor og mager og keitete i armene mine. Kjekk, med mørkt, krøllete hår og rødlett ansikt. Han var fjorten år. Han ville aldri latt meg holde seg på denne måten hvis han var våken. De siste årene hadde han blitt litt mutt og lukket og irriterende. Av og til var det som å ha en fremmed boende i huset – en litt fiendtlig innstilt fremmed. Typisk tenåring, sa Laurie. Han prøvde ut forskjellige personligheter, han gjorde seg klar til å forlate barndommen for godt.

Jeg ble overrasket over at berøringen min faktisk fikk Jacob til å roe seg, at den stoppet marerittet. Han trakk pus29

ten dypt en gang, og rullet seg over på siden. Pusten ble roligere og jevnere, og han gled inn i en dyp søvn, dypere enn jeg var i stand til å sove. (I en alder av femtien virket det som om jeg hadde glemt hvordan det er å sove. Jeg våknet flere ganger hver natt, og fikk sjelden mer enn fire eller fem timers søvn.) Tanken på at jeg hadde klart å berolige ham, gjorde meg glad, men hvem vet? Han visste kanskje ikke engang at jeg hadde vært der.

Den morgenen var vi skvetne, alle tre. At McCormick-skolen skulle gjenåpnes bare fem dager etter drapet, hadde gjort oss litt usikre. Vi fulgte de vanlige rutinene – dusj, kaffe og bagel, vi sjekket epost og var på nettet for å lese sportsresultater og nyheter – men vi var anspente og klossete. Alle tre var oppe halv sju, men vi drøyde og oppdaget til slutt at vi hadde dårlig tid, og det gjorde oss bare enda mer urolige.

Spesielt Laurie var nervøs. Hun var ikke bare bekymret for Jacob, tror jeg. Hun var fortsatt urolig på grunn av drapet, akkurat som friske mennesker blir overrasket når de blir alvorlig syke for første gang. Man skulle tro at det å ha bodd sammen med en aktor i så mange år hadde gjort Laurie bedre forberedt enn naboene hennes. Hun burde visst at livet går videre – selv om det var hardhjertet og tonedøvt å påpeke det kvelden før. Selv den verste volden koker til slutt ned til innholdet i en rettssak: en haug med papir, noen bevisgjenstander, ti–tolv svette og stammende vitner.

Verden ser bort, og hvorfor ikke? Folk dør, noen av vold – ja, det er tragisk, men på et tidspunkt slutter det å sjokkere, i hvert fall for en gammel aktor. Laurie hadde observert syklusen mange ganger, fulgt med over skulderen min, men hun ble likevel satt ut når det var et voldsutbrudd i hennes eget liv. Det var tydelig i hver eneste bevegelse hun gjorde, i den giktiske holdningen hennes, i det dempede tonefallet. Hun strevde med å beholde fatningen, og det var ikke enkelt for henne.

Jacob stirret inn i MacBook-en sin og tygde på en seig, 30

frossen bagel som var varmet opp i mikrobølgeovnen. Laurie prøvde å få ham ut av skallet, som hun alltid gjør, men det ville han ikke ha noe av.

«Hva synes du om å begynne på skolen igjen, Jacob?»

«Jeg vet ikke.»

«Er du nervøs? Bekymret? Hva?» «Jeg vet ikke.»

«Det må du vel vite. Hvem skulle ellers vite det?»

«Mamma, jeg har ikke lyst til å snakke nå.»

Det var den høflige kommentaren vi hadde lært ham å komme med, i stedet for bare å ignorere foreldrene sine.

Men på dette tidspunktet hadde han gjentatt «jeg har ikke lyst til å snakke nå» så mange ganger og så mekanisk at all høflighet for lengst var borte.

«Jacob, kan du ikke bare si om du har det bra så jeg ikke trenger å bekymre meg?»

«Jeg har jo sagt det. Jeg har ikke lyst til å snakke.»

Laurie sendte meg et oppgitt blikk.

«Jake, moren din stilte deg et spørsmål. Du dør ikke av å svare på det.»

«Det går bra.»

«Jeg tror moren din vil ha litt mer detaljer enn bare det.»

«Pappa, kan du ikke –» Han vendte oppmerksomheten tilbake til Mac-en.

Jeg trakk på skuldrene mot Laurie. «Gutten sier han har det bra.»

«Det skjønte jeg også. Takk.»

«Ikke vær redd, mor. Alt er topp.»

«Hva med deg, ektemann?»

«Det går bra. Jeg har ikke lyst til å snakke nå.»

Jacob sendte meg et surt blikk.

Laurie smilte motvillig. «Jeg hadde trengt en datter for å jevne ut litt her i huset, så jeg fikk noen å snakke med.

Dette er som å bo sammen med to gravstøtter.»

«Det du trenger, er en kone.»

«Tanken har slått meg.»

Vi fulgte begge Jacob til skolen. De fleste andre foreld31

rene gjorde det samme, og klokken åtte så skolen ut som et karneval. Det var en liten trafikkork utenfor, tettpakket med Honda minivan-er og familiebiler og SUV-er. Et par tv-biler sto parkert i nærheten, med paraboler, kasser og antenner på taket. Politisperringer blokkerte begge ender av den sirkelformede innkjørselen. En politimann fra Newton sto vakt ved inngangen til skolebygningen. En annen ventet i en patruljebil som sto parkert på forsiden. Elevene snodde seg fram til døren mellom alle hindringene, ryggene var bøyd under tunge skolesekker. Foreldrene ble stående og henge på fortauet, hvis de ikke fulgte barna helt bort til inngangsdøren.

Jeg parkerte minivan-en vår på gaten nesten et kvartal unna, og vi ble sittende og se på.

«Jøss,» mumlet Jacob.

«Jøss,» samtykket Laurie.

«Dette er sprøtt.» Jacob.

Laurie så ulykkelig ut. Venstrehånden hang og dinglet fra armstøtten, med de lange fingrene og de vakre, blanke neglene. Hun hadde alltid hatt nydelige og elegante hender; min mors feite vaskekonehender minte mer om hundepoter sammenlignet med Laurie. Jeg strakte meg bort og tok hånden hennes, flettet fingrene mine mellom hennes så hendene våre dannet en knyttneve. Synet av hånden hennes i min gjorde meg sentimental et lite øyeblikk. Jeg sendte henne et oppmuntrende blikk, og ristet på de sammenflettede hendene våre. For meg var dette det samme som et hysterisk følelsesutbrudd, og Laurie klemte hånden min for å takke meg. Hun snudde seg og stirret ut gjennom frontruten igjen. Det mørke håret hadde fått grå striper. Nesten usynlige rynker forgreinet seg fra øynene og munnen. Men da jeg så på henne, var det som om jeg samtidig kunne se det yngre ansiktet hennes, uten rynker.

«Hva?» «Ingenting.»

«Du stirrer.»

«Du er min kone. Jeg har lov til å stirre.»

32

«Er det en regel?»

«Ja. Jeg kan stirre, glo, blunke, gjøre hva jeg vil. Stol på meg. Jeg er advokat.»

Et godt ekteskap sleper en lang hale med gode minner etter seg. Et enkelt ord eller en gest, et tonefall kan framkalle så mange erindringer. Laurie og jeg hadde flørtet på denne måten i over tretti år, helt siden den dagen vi traff hverandre på college og begge ble litt stormforelsket. Det var selvsagt annerledes nå. Når man er femtien, er kjærlighet en langt mer lavmælt affære. Vi drev sammen gjennom dagene. Men vi husket begge hvordan det begynte, og selv nå, når jeg som middelaldrende tenker på den strålende, unge jenta, kjenner jeg fortsatt et stikk av forelskelse. Det er fortsatt der, det lyser som en signallampe.

Vi gikk mot skolen, oppover mot den lille høyden hvor bygningen står.

Jacob subbet av gårde mellom oss. Han hadde på seg en falmet, brun hettejakke, saggebukser og Adidas Superstar basketballsko. Ryggsekken var slengt over høyre skulder.

Håret var litt for langt. Det hang ned over ørene hans, og panneluggen dekket nesten øyenbrynene. En mer modig gutt ville gått enda lenger og stått fram som gother eller hipster eller en annen slags opprører, men det var ikke Jacob. Han risikerte ikke mer enn en antydning av at han skilte seg ut. Han hadde et undrende, lite smil på leppene.

Det virket som om han likte all spenningen som blant annet unektelig var med på å bryte opp i den kjedelige hverdagen i åttende klasse.

Da vi nådde fram til fortauet foran skolen, ble vi fanget opp i en liten gruppe som besto av tre unge mødre, alle med barn i Jacobs klasse. Den sterkeste og mest utadvendte av dem, den underforståtte lederen, var Toby Lanzman, kvinnen jeg hadde truffet på ekteparet Rifkins shiva i går kveld.

Hun var iført skimrende, svarte treningsbukser, en innsvinget T-skjorte og en baseballcaps hvor hestehalen var tredd inn gjennom et hull på baksiden. Toby var treningsnarkoman. Hun hadde den tynne kroppen og det magre ansiktet 33

til en løper. Blant fedrene på skolen var musklene hennes både opphissende og skremmende, men pirrende uansett.

Jeg syntes hun var verdt ti av de andre foreldrene her. Hun var en venn av den sorten man vil ha i en krisesituasjon. En venn av den typen som ikke ville svikte.

Men hvis Toby var kapteinen i denne mødregruppen, var Laurie dens følelsesmessige sentrum – gruppens hjerte og antagelig også gruppens hjerne. Laurie var alles fortrolige. Når noe gikk galt, når en av dem mistet jobben eller en ektemann spilte på bortebane eller et barn strevde på skolen, ringte man Laurie. De var antagelig tiltrukket av den samme egenskapen i Laurie som jeg var: hun utstrålte en omtenksom og intellektuell varme. I opprivende stunder hadde jeg en vag følelse av at disse kvinnene var mine romantiske rivaler, at de ville ha noe av det samme som jeg fikk fra Laurie (anerkjennelse, kjærlighet). Når jeg så dem sammen i liksom-familien sin, med Toby i rollen som streng far og Laurie som varmhjertet mor, var det umulig for meg ikke å føle meg litt sjalu og ekskludert.

Toby tok oss med i den lille sirkelen på fortauet, og hilste på hver og en av oss med en fast etikette som jeg aldri fikk helt grepet på: en klem til Laurie, et kyss på kinnet til meg – mwah, sa hun inn i øret mitt – et enkelt hei til Jacob. «Er det ikke bare fryktelig?» Hun sukket.

«Jeg er i sjokk,» tilsto Laurie, lettet over å være blant venner. «Jeg klarer bare ikke å fordøye det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.» Ansiktet var mer forundret enn bekymret. Hun fant ikke noen logikk i det som hadde skjedd.

«Hva med deg, Jacob?» Toby satte blikket i Jacob, fast bestemt på å ignorere aldersforskjellen mellom dem.

«Hvordan går det med deg?»

Jacob trakk på skuldrene. «Bra.» «Klar til å begynne på skolen igjen?»

Han avfeide spørsmålet med en enda større skuldertrekning – han løftet skuldrene høyt opp og slapp dem ned igjen – for å vise at han skjønte at hun så ned på ham.

Jeg sa: «Du bør komme deg av sted, Jake, så du ikke 34

blir for sen. Husk at du skal gjennom en sikkerhetssjekk.»

«Ja, ok.» Jacob himlet med øynene, som om all denne bekymringen for barnas sikkerhet var enda en bekreftelse på hvor utrolig teite voksne var. Skjønte de ikke at det var altfor sent?

«Bare kom deg av gårde,» sa jeg og smilte til ham.

«Ingen våpen, ingen skarpe gjenstander?» sa Toby og flirte skjevt. Hun siterte fra et direktiv skolens rektor hadde sendt ut på epost, hvor man listet opp de nye sikkerhetstiltakene.

Jacob stakk tommelen under stroppen på ryggsekken og løftet den noen centimeter opp fra skulderen. «Bare bøker.»

«Greit. Kom deg av sted. Lær noe.»

Jacob vinket til de voksne, som smilte velvillig, så subbet han forbi politisperringen og fulgte med strømmen av elever på vei mot hovedinngangen.

Da han var borte, sluttet gruppen å late som om de var i godt humør. Bekymringene la seg tungt over dem igjen.

Selv Toby hørtes plaget ut. «Har noen tilbudt Dan og Joan Rifkin hjelp?»

«Jeg tror ikke det,» sa Laurie.

«Det burde vi virkelig. Jeg mener, det må vi.»

«Stakkars mennesker. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er.»

«Jeg tror ikke noen vet hva man skal si til dem.» Det kom fra Susan Frank, den eneste kvinnen i gruppen som var iført arbeidsantrekket til en advokat, skjørt og dressjakke i grå ull. «Jeg mener, hva kan man si? Ærlig talt, hva i all verden kan man si til noen etter noe sånt? Det er bare så – jeg vet ikke, overveldende.»

«Ingenting,» samtykket Laurie. «Det er absolutt ikke noe man kan si som er riktig. Men det har ingen betydning hva man sier, poenget er bare å være der for dem.»

«Bare la dem forstå at man tenker på dem,» sa Toby som et ekko. «Det er det eneste man kan gjøre, la dem forstå at man tenker på dem.»

35

Den siste kvinnen som var til stede, Wendy Seligman, spurte meg: «Hva mener du, Andy? Du gjør jo dette hele tiden, ikke sant? Snakker med familier etter noe som dette.»

«Jeg sier stort sett ikke noe. Jeg konsentrerer meg bare om saken. Jeg snakker ikke om noe annet. Når det gjelder de andre tingene, er det ikke stort jeg kan gjøre.»

Wendy nikket, skuffet. Hun syntes jeg var kjedelig, en av disse ektemennene man må tolerere, den uviktige delen av et ektepar. Men hun så opp til Laurie, fordi hun lot til å utmerke seg i alle de tre klare rollene disse kvinnene balanserte mellom, som kone, mor og til slutt som seg selv.

Hvis Laurie syntes jeg var interessant, gikk Wendy ut fra at jeg måtte ha en skjult side jeg ikke brydde meg om å dele med andre – og det betydde kanskje også at jeg syntes hun var kjedelig, og ikke verdt bryet å føre en ordentlig samtale med. Wendy var skilt, det var ingen andre skilte eller alenemødre i den lille gruppen, og hun hadde lett for å innbille seg at andre lurte på om hun det var noe galt med henne.

Toby prøvde å lette stemningen. «Vet dere, i alle år har vi holdt ungene unna leketøysvåpen og voldelige tv-programmer og dataspill. Bob og jeg lot ikke engang ungene få vannpistoler, for guds skyld, hvis de da ikke så ut som noe helt annet. Og selv da kalte vi dem ikke ‘pistoler’, vi kalte dem ‘sprutere’ eller noe sånt, ikke sant, så ungene ikke skulle skjønne det. Og så skjer dette. Det er som om –» Hun hevet hendene i et slags tilgjort raseri.

Men ingen lo.

«Det er ironisk,» sa Wendy dystert, så ikke Toby skulle føle seg oversett.

«Det er sant,» sukket Susan, også det for Tobys skyld.

Laurie sa: «Jeg tror vi overvurderer hva vi kan gjøre som foreldre. Barnet ditt er barnet ditt. Man får det man får.»

«Så da skulle jeg bare gitt ungene de jævla vannpistolene?»

«Antagelig. Med Jacob – ikke vet jeg. Av og til lurer jeg bare på om det egentlig hadde noen betydning, alt det vi gjorde, alt det vi bekymret oss for. Han var alltid den han 36

er nå, bare i en mindre utgave. Det er det samme med alle barna våre. Ingen av dem er egentlig så forskjellige fra det de var da de var små.»

«Jo, men måten vi er foreldre på har heller ikke forandret seg. Da lærer vi dem kanskje bare de samme tingene.»

Wendy: «Jeg har ikke noen oppskrift på det å være forelder. Jeg improviserer bare.»

Susan: «Jeg også. Alle sammen. Bortsett fra Laurie. Laurie, du har sikkert en oppskrift på det å være forelder. Og du, Toby.»

«Det har jeg ikke!» «Å jo, det har du! Du har sikkert lest bøker om det.»

«Ikke jeg.» Laurie løftet hendene: Jeg er uskyldig. «Uansett, poenget er jo at jeg tror vi smigrer oss selv hvis vi sier at vi kan lede barna vår til å bli på den ene eller den andre måten. Det meste er allerede programmert.»

Kvinnene så på hverandre. Jacob var kanskje programmert, ikke deres unger. I hvert fall ikke sånn som Jacob.

Wendy sa: «Kjente noen av dere Ben?» Hun mente Ben Rifkin, drapsofferet. De hadde ikke kjent ham. Å bruke fornavnet hans var bare en måte å adoptere ham på.

Tony: «Nei. Dylan var ikke venner med ham. Og Ben drev ikke med sport eller noe.»

Susan: «Han var i klassen til Max av og til. Jeg pleide å se ham. Han virket som en grei gutt, tror jeg, men hvem vet?»

Toby: «De lever sine egne liv, disse ungene. Jeg er sikker på at de har hemmeligheter.»

Laurie: «Akkurat som oss. Akkurat som vi hadde på deres alder, for den saks skyld.»

Toby: «Jeg var snill pike. Da jeg var på deres alder, ga jeg aldri foreldrene mine grunn til å bekymre seg.»

«Jeg var også snill pike.»

Jeg brøt inn: «Du var ikke så snill.»

«Det var før jeg traff deg. Du korrumperte meg.»

«Gjorde jeg det? Vel, da er jeg ganske stolt av det. Jeg må sette det på CV-en min.»

37

Men ertingen var upassende, rett etter at noen hadde sagt navnet til den døde gutten, og jeg følte meg plump og flau foran kvinnene, som var så mye mer sensitive og fintfølende enn meg.

Det ble stille et øyeblikk, før Wendy buste ut: «Å herregud, de stakkars, stakkars menneskene. Moren! Og her står vi, bare ‘Livet går videre, på skolen igjen,’ og den lille gutten hennes kommer aldri, aldri tilbake.» Øynene til Wendy ble fuktige. Det er så grusomt: en dag, uten at det er noens feil – Toby tok et skritt fram og ga venninnen en klem, og Laurie og Susan gned Wendy på ryggen.

Jeg var ekskludert, og et øyeblikk ble jeg stående med et dumt og velmenende uttrykk i ansiktet – et stramt smil, huden rundt øynene ble slapp – og så unnskyldte jeg meg for å gå og sjekke sikkerhetsstasjonen ved inngangen til skolen før det ble enda mer gråting. Jeg skjønte ikke helt hvordan Wendy kunne sørge så dypt over et barn hun ikke kjente, jeg tok det som et annet tegn på hvor følelsesmessig sårbar hun var. Dessuten, det at Wendy hadde gjentatt mine egne ord fra kvelden før, «Livet går videre,» tydet på at hun tok Lauries parti i en liten krangel som så vidt hadde blitt avsluttet. Alt i alt var det et beleilig øyeblikk å forsvinne på.

Jeg gikk bort til sikkerhetsstasjonen som var satt opp i skolens foajé. Den besto av et langt bord hvor ytterjakker og ryggsekker ble inspisert for hånd, og et område der politifolk fra Newton, to menn og to kvinner, undersøkte barna med håndholdte metalldetektorer. Jake hadde rett: hele greia var latterlig. Det var ingen grunn til å tro at noen ville ta med seg våpen på skolen eller at drapsmannen i det hele tatt hadde noen forbindelse med skolen. Liket var ikke engang funnet på skolens område. Det eneste poenget med dette var som en forestilling for engstelige foreldre.

Da jeg kom dit, hadde teateret med å kroppsvisitere hver enkelt elev stoppet opp. Med skingrende stemme prøvde en ung jente å forhandle med en politimann, mens en annen politimann så på, han holdt metalldetektoren over bryst38

kassen med armene på skrå, som om han regnet med å bli bedt om å klaske til henne med den. Problemet viste seg å være genseren hennes, som det sto «F-C-U-K» på.

Politimannen var av den formening at denne meldingen var «provoserende» og dermed, ifølge skolens improviserte sikkerhetsreglement, forbudt. Jenta forklarte ham at initialene sto for et klesmerke man kunne finne på hvert eneste kjøpesenter, og selv om det antydet at det var et «stygt ord», hvordan kunne noen bli provosert av det? og hun hadde ikke tenkt å gi fra seg genseren sin, som uansett var veldig dyr og hvorfor skulle hun la en politimann kaste en dyr genser i en søppelkonteiner uten grunn? Situasjonen var fastlåst.

Motstanderen hennes, politimannen, var litt krokete.

Halsen bøyde seg framover så hodet stakk ut foran kroppen, noe som gjorde at han lignet på en gribb. Men han rettet seg opp da han så at jeg nærmet meg, han trakk hodet bakover, og det fikk huden under haken til å brette seg i folder.

«Er alt i orden?» spurte jeg politimannen.

«Ja, sir.»

Ja, sir. Jeg hatet det tilgjort militære språket politiet har lagt seg til, de liksom-militære gradene og kommandolinjene og alt det der. «På stedet hvil,» sa jeg på spøk, men politimannen kikket forlegent ned på føttene sine.

«Hei,» sa jeg til jenta, som så ut som om hun gikk i sjuende eller åttende klasse. Jeg kjente henne ikke igjen fra klassen til Jacob, men hun kunne være en av elevene der.

«Hei.» «Hva er problemet her? Kanskje jeg kan hjelpe.»

«Er ikke du faren til Jacob Barber?»

«Det stemmer.»

«Er ikke du en slags politimann eller noe?»

«Jeg er bare statsadvokat. Og hvem er du?»

«Sarah.»

«Sarah. Ok, Sarah. Hva er problemet?»

Jenta nølte litt usikkert. Men så strømmet det ut: «Det er 39

bare, jeg prøver å forklare denne politimannen at han ikke må ta fra meg genseren min, jeg kan legge den i skapet mitt eller vrenge den, samma det. Men han liker liksom ikke det som står på den, selv om ingen kommer til å se den, dessuten er det ikke noe galt med den, det er bare et ord. Alt er bare så totalt –» Hun lot det siste ordet forbli usagt: idiotisk.

«Det er ikke jeg som lager reglene,» forklarte politimannen.

«Men det står ikke noe på den! Det er liksom poenget mitt! Det står ikke det han sier det står! Dessuten har jeg allerede sagt at jeg skal gjemme den. Jeg har sagt det til ham!

Jeg har sagt det en million ganger, men han vil ikke høre på meg. Det er ikke rettferdig.»

Jenta holdt på å begynne å gråte, og det minte meg om den voksne kvinnen jeg nettopp hadde gått fra på fortauet, som også var i ferd med å ta til tårer. Herregud, det var jo umulig å bli kvitt dem.

«Vel,» foreslo jeg til politimannen, «jeg tror vel det er greit hvis hun bare legger den i skapet sitt, tror ikke du også det? Jeg kan ikke forestille meg at det kan gjøre noe skade.

Jeg tar ansvaret for det.»

«Hei, du er sjefen. Så lenge det er greit for deg.»

«Og i morgen,» sa jeg til jenta, for å redde politimannens ære, «kan du kanskje la den genseren ligge igjen hjemme.»

Jeg blunket til henne, og hun samlet sammen tingene sine og marsjerte raskt bortover korridoren.

Jeg stilte meg skulder ved skulder med den fornærmede politimannen, og sammen sto vi og så ut gjennom skoledørene mot gaten.

Et øyeblikk.

«Du gjorde rett,» sa jeg. «Jeg burde antagelig ikke ha stukket nesen min borti det.»

Det var tullprat, selvsagt, begge setningene. Og politimannen visste antagelig også at det bare var tullprat. Men hva kunne han gjøre? Den samme kommandolinjen som tvang ham til å håndheve en idiotisk regel, tvang ham nå 40

til å vise respekt for en eller annen storvokst, teit advokat i billig dress som ikke hadde noen anelse om hvor tøft det var å være politimann og hvor lite av alt det politifolk gjorde som egentlig havnet i politirapportene som endte opp hos de ubehjelpelige, jomfruelige statsadvokatene som satt innestengt i rettsbygningene sine som nonner på et kloster. Pfft.

«Det gjorde ikke noe,» sa politimannen.

Og det gjorde ikke noe. Men jeg ble likevel stående der en stund og dannet felles front med ham, for å forsikre meg om at han visste hvilket lag jeg var på.

4 Mindfuck

Middlesex County Courthouse, hvor statsadvokaten har sitt hovedkvarter, var en gjennomført stygg bygning. Et tårn på seksten etasjer bygd på 1960-tallet, med en utvendig fasade som besto av forskjellige rektangulære former støpt i betong: flate blokker, eggekartongmønster, skyteskårvinduer. Det var som om arkitekten, i et forsøk på å gjøre huset så stygt som mulig, hadde lagt ned forbud mot buede linjer og varme byggematerialer. Det var ikke stort bedre på innsiden. Rommene var uten luft, gulnede, skitne.

De fleste kontorene var uten vinduer, de minte om gravkamre i den store klossen av en bygning. Heller ikke de moderne rettssalene hadde vinduer. Det er en akseptert arkitektonisk strategi å bygge rettssaler uten vinduer, for å forsterke effekten av et kammer som er isolert fra resten av verden, et teater for lovens viktige og tidløse arbeid. Her hadde de ikke trengt å anstrenge seg: man kan tilbringe hele dager i denne bygningen uten å se hverken sol eller himmel. Enda verre var det at rettsbygningen var kjent for å være «syk». Heissjaktene var kledd med asbest, og hver gang en heisdør åpnet seg, hostet bygningen en sky med giftige partikler ut i luften. Snart ville man bli nødt til å stenge hele skaberakket. Men for advokatene og etterforskerne som holdt til her, hadde det enn så lenge ikke noe å si at den var så shabby. Det er på loslitte steder som dette at det virkelige arbeidet til de lokale myndighetene gjøres. Etter en stund legger man ikke merke til at det er så forsoffent.

42

Vanligvis var jeg på plass ved skrivebordet mellom halv åtte og åtte, før telefonene virkelig begynte å ringe, før det første møtet klokken halv ti. Men siden skolen til Jacob ble gjenåpnet den morgenen, var jeg ikke på plass før etter ni.

Jeg var ivrig etter å gå gjennom Rifkin-mappen, og jeg lukket umiddelbart kontordøren, satte meg ned og la åstedsfotografiene utover skrivebordet. Jeg la den ene foten på en åpen skuff og lente meg tilbake og så på dem.

Det tremønstrede laminatet på skrivebordet mitt hadde begynt å løsne fra sponplaten i hjørnene. Jeg hadde en uvane med å pirke ubevisst på disse hjørnene, jeg rev opp den bøyelige laminatoverflaten med fingeren, som om det var skorpen på et sår. Av og til ble jeg overrasket av den rytmiske klikkelyden jeg laget ved å løfte den opp og knipse den ned igjen. Det var en lyd jeg forbandt med dyp tankevirksomhet. Og denne morgenen er jeg sikker på at jeg tenkte som en tikkende bombe.

Det var noe galt med etterforskningen. Noe merkelig.

Det var for stille, selv etter fem lange dager med graving.

Det er en klisjé, men den er sann: de fleste saker løses fort, i de hektiske timene og dagene rett etter et drap, når det er masse støy overalt, beviser, teorier, ideer, vitner, anklager – muligheter. Andre saker tar det litt lenger tid å få orden på, å få plukket ut det riktige signalet fra de støyende omgivelsene, den sanne historien blant mange mulige. Svært få saker blir aldri løst. Signalet trenger aldri tydelig igjennom bakgrunnsstøyen. Det er mengdevis av muligheter, som alle er troverdige, men ingen kan bekreftes og ingen kan bevises, og sånn ender den saken. Men det er alltid bakgrunnsstøy i en kriminalsak. Det er alltid mistenkte, teorier, muligheter å vurdere. Ikke i Rifkin-drapet. Fem dager med stillhet. Noen stakk tre hull på linje i brystkassen til gutten, men etterlot seg ingen indikasjoner på hvem eller hvorfor.

Den pirrende engstelsen dette skapte – hos meg, hos etterforskerne som jobbet med saken, til og med i byen – begynte å gå på nervene løs. Jeg følte at noen lekte med meg, 43

manipulerte meg med vilje. Noen holdt noe hemmelig for meg. Jacob og vennene hans har et slanguttrykk, mindfuck, som betyr at man kødder med hodet til noen, plager noen ved å villede ham, vanligvis ved å holde tilbake en viktig opplysning. En jente later som om hun liker en gutt – det er mindfuck. En film avslører en vesentlig detalj helt til slutt, som forandrer og forklarer alt som har skjedd i forveien – Den sjette sansen eller De mistenkte, er to eksempler på det Jake kaller mindfuck-filmer. Rifkin-saken begynte å føles som mindfuck. Den eneste måten å forklare den totale stillheten som rådde i etterkant av drapet på var at noen hadde iscenesatt det hele. Noen der ute fulgte med, nøt uvitenheten vår, dumhetene våre. I etterforskningsfasen av en alvorlig forbrytelse føler etterforskeren ofte en rettferdig harme mot gjerningsmannen, lenge før han har noen anelse om hvem vedkommende er. Jeg blir vanligvis ikke så lidenskapelig opptatt av en sak, men allerede nå mislikte jeg drapsmannen. På grunn av drapet, ja, men også fordi han køddet med oss. Fordi han nektet å gi seg. Fordi han kontrollerte situasjonen. Når jeg til slutt fikk vite hva han het og hvordan han så ut, ville jeg bare justere forakten min så den passet til ham.

På åstedsfotografiene, som var spredt ut foran meg, lå liket i det brune løvet, forvridd, med ansiktet vendt opp mot himmelen og åpne øyne. Bildene var ikke så grusomme i seg selv – en gutt som lå i en løvhaug. Dessuten var det vanligvis ikke blod og gørr som brakte meg ut av fatning. I likhet med mange andre som blir eksponert for vold, begrenset jeg følelsene mine til et smalt spekter. Ikke for høyt, ikke for lavt. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid passet på å gjøre det. Følelsene mine kjørte på stålskinner.

Benjamin Rifkin var fjorten år gammel, gikk i åttende klasse på McCormick-skolen. Jacob var en klassekamerat, men han kjente ham knapt. Han fortalte meg at Ben hadde rykte på seg for å være «litt slapp» på skolen, smart, men ikke så veldig ivrig med skolearbeid, aldri i timene for 44

viderekomne som fylte Jacobs timeplan. Han var kjekk, kanskje til og med litt glatt. Han gikk ofte med det korte håret gredd opp foran med noe man kalte hårvoks. Jentene likte ham, ifølge Jacob. Ben likte sport og var ganske god i idrett, men han var mer interessert i skateboard og alpint enn i lagidrett. «Jeg hang ikke sammen med ham,» sa Jacob. «Han hadde sin egen gjeng. De var litt for kule.» Han la til, med en ungdommelig og likegyldig syrlighet: «Nå liker plutselig alle ham, men før var det som om ingen egentlig la merke til ham.»

Liket ble funnet den 12. april 2007 i Cold Spring Park, tjueseks hektar med furuskog som grenset til skolens område. Skogen var full av joggestier. De gikk på kryss og tvers, og førte, via mange stikkveier, til en hovedsti som fulgte parkens omkrets. Jeg kjente stiene ganske godt, jeg jogget der nesten hver eneste morgen. Det var på en av de mindre stiene at liket av Ben lå slengt på magen i en liten kløft. Det hadde glidd nedover og stoppet mot foten av et tre. En kvinne som het Paula Giannetto oppdaget liket da hun jogget forbi. Tidspunktet da hun oppdaget ham var nøyaktig, hun slo av joggeklokken da hun stoppet for å undersøke klokken 9:07 om formiddagen – mindre enn en time etter at gutten hadde forlatt hjemmet sitt for å gå det korte stykket til skolen. Det var ikke noe synlig blod.

Kroppen lå med hodet i nedoverbakke, armene var utstrakt og beina samlet, som en grasiøs stuper. Giannetto rapporterte at det ikke var opplagt at gutten var død, derfor rullet hun ham rundt i håp om å gjenopplive ham. «Jeg trodde han var dårlig, at han kanskje hadde besvimt eller noe. Jeg trodde ikke–» Rettsmedisineren bemerket senere at kroppens omvendte stilling i en skråning, med føttene høyere enn hodet, kan ha vært årsaken til at han var unaturlig rød i ansiktet. Blodet hadde rent ned i hodet og forårsaket «misfarging». Da hun rullet gutten rundt, så vitnet at forsiden av T-skjorten var gjennomvåt av rødt blod. Hun gispet, snublet og falt bakover, krabbet noen meter unna på håndflater og hæler, før hun kom seg opp og løp. Likets 45

plassering på åstedsfotografiene – forvridd, på rygg – var derfor ikke nøyaktig.

Gutten var stukket tre ganger i brystet. Det ene såret hadde trengt inn i hjertet og ville i seg selv vært dødelig.

Kniven var kjørt rett inn og rykket rett ut igjen, en-to-tre, som en bajonett. Våpenet hadde en taggete egg, noe som var synlig i den opprevne venstrekanten på hvert sår, og på de opprevne hullene i skjorten. Inngangsvinkelen antydet en overfallsmann omtrent på Bens størrelse, en meter og syttisju eller der omkring, selv om skråningen i parken gjorde denne beregningen upålitelig. Våpenet var ikke funnet. Det var ingen forsvarssår: offerets armer og hender var uten merker. Det beste sporet var kanskje et enslig, perfekt fingeravtrykk som var etterlatt i offerets eget blod, klart og tydelig på en plastmerkelapp på innsiden av offerets åpne jakke, der drapsmannen kanskje hadde grepet tak i jakkeslagene og slengt ham nedover skråningen og ned i kløften. Fingeravtrykket matchet verken offeret eller Paula Giannetto.

Sakens nakne fakta hadde nesten ikke forandret seg på de fem dagene som hadde gått siden drapet. Etterforskerne hadde gått fra dør til dør i nabolaget og undersøkt parken to ganger, først rett etter at liket ble funnet og én gang til tjuefire timer senere, for å finne vitner som frekventerte parken på den tiden av døgnet. Undersøkelsene hadde ikke ført til noe. For avisene og, i stadig større grad, de vettskremte foreldrene på McCormick-skolen, virket drapet tilfeldig. Etter hvert som dagene gikk uten at det kom noen nyheter, virket det som om tausheten fra politiet og statsadvokatens kontor bekreftet foreldrenes verste antagelser: det skjulte seg et rovdyr i skogen i Cold Spring Park. Fra da av ble parken liggende øde og forlatt, selv om en patruljebil fra Newton-politiet sto på tomgang på parkeringsplassen hele dagen for å berolige joggerne og powerwalkerne. Bare hundeeierne var fortsatt der, for å la hundene løpe fritt på en eng som var stilt til rådighet til det formålet.

46

Paul Duffy, en sivilkledd politimann fra delstatspolitiet, kom inn på kontoret mitt etter å ha banket kort på, før han satte seg overfor meg, helt tydelig ivrig.

Politibetjent Paul Duffy var født inn i politiet, han var tredje generasjon og sønn av en tidligere sjefsetterforsker i Boston. Men han så ikke sånn ut. Han snakket med lav stemme, hadde høyt hårfeste og fine trekk, og kunne godt ha vært i et mer bedagelig yrke enn politiet. Duffy ledet en enhet i delstatspolitiet som var underlagt statsadvokatens kontor. Enheten var kjent under akronymet sitt, CPAC (som ble uttalt sea pack). Initialene sto for Crime Prevention and Control, men tittelen var mer eller mindre meningsløs (alle politifolk jobber jo angivelig med å forhindre og kontrollere kriminalitet), og det var knapt noen som visste hva bokstavene egentlig sto for. I praksis var oppgavene til CPAC enkle: de var statsadvokatens etterforskere.

De jobbet med saker som var uvanlig kompliserte, tok lang tid eller hadde høy prioritet. I drapssaker arbeidet CPACetterforskerne sammen med det lokale politiet, som stort sett satte pris på hjelpen. I området rundt Boston var det så få drapssaker at lokalpolitiet ikke opparbeidet seg tilstrekkelig med ekspertise, spesielt i de mindre byene, hvor et drap forekom sjeldnere enn en komet. Likevel var det politisk sett en følsom situasjon når delstatsfolkene kom feiende inn for å overta en lokal etterforskning. Da trengte man en myk hånd, som Paul Duffys. Det var ikke nok å være en smart etterforsker hvis man skulle lede CPACenheten, man måtte også være smidig nok til å tilfredsstille de forskjellige gruppene som CPAC kom til å tråkke på tærne.

Jeg likte Duffy uten forbehold. Han var omtrent den eneste personlige vennen jeg hadde blant politifolkene jeg jobbet med. Vi arbeidet ofte i team med kriminalsaker, statsadvokatens fremste jurist og toppetterforskeren. Vi omgikk også hverandre sosialt. Familiene våre kjente hverandre. Paul hadde bedt meg være gudfar for den midterste av de tre sønnene sine, og hadde jeg bare trodd på gud eller 47

fedre, ville jeg bedt ham om det samme. Han var mer utadvendt enn meg, mer sosial og sentimental, men gode vennskap trenger utfyllende personligheter, ikke identiske.

«Si at du har noe, eller kom deg ut av kontoret mitt.»

«Jeg har noe.»

«Det var på tide.»

«Du høres ikke akkurat takknemlig ut.»

Han slengte en mappe på skrivebordet mitt.

«Leonard Patz,» leste jeg høyt fra en journal fra Kriminalomsorgen. «Overgrep mot mindreårig; uanstendig oppførsel; uanstendig oppførsel; personkrenkelse; overgrep, avvist; overgrep mot mindreårig, uavsluttet. Herlig. Den pedofile i nabolaget.»

Duffy sa: «Han er tjueseks år gammel. Bor i nærheten av parken, i den boligblokken, The Windsor, eller hva de nå kaller den.»

Et politiportrett var festet med binders til journalen, det viste en storvokst mann med pløsete ansikt, snauklippet hår, bueformede lepper. Jeg trakk det løs fra bindersen og studerte det.

«Kjekk kar. Hvorfor visste ikke vi om ham?»

«Han sto ikke i registeret over seksualforbrytere. Han flyttet til Newton i løpet av det siste året, og har aldri registrert seg.»

«Hvordan fant dere ham da?»

«En av de assisterende statsadvokatene i Overgrepsenheten oppdaget ham. Det er den uavsluttede overgrepssaken i Newton District Court, øverst på siden der.»

«Hva er kausjonen?»

«På personlig ansvar.»

«Hva har han gjort?»

«Tok en gutt i skrittet på det offentlige biblioteket. Gutten var fjorten år, akkurat som Ben Rifkin.»

«Er det sant? Det passer, vil jeg si.»

«Det er en begynnelse.»

«Hva mener du, han tar en gutt på ballene og så slipper han ut mot at han lover å møte til rettssaken?»

48

«Det er visst litt tvil om gutten kommer til å vitne.»

«Men uansett. Jeg bruker det biblioteket.»

«Da bør du kanskje begynne å bruke susp.»

«Jeg går alltid med den på meg.»

Jeg studerte politibildet. Helt fra begynnelsen av hadde jeg en følelse når det gjaldt Patz. Men jeg var selvsagt desperat – jeg ønsket å ha en følelse når det gjaldt ham, jeg trengte sårt en mistenkt, jeg måtte klare å produsere et eller annet snart – og dermed trodde jeg ikke helt på mistanken min. Men jeg kunne heller ikke ignorere den helt. Man må følge intuisjonen. Det er det ekspertise er: all erfaringen man har, saker man har vunnet og tapt, de smertelige tabbene, alle de tekniske detaljene man lærer seg utenat fordi de blir gjentatt så ofte, med tiden etterlater alt dette en instinktiv følelse for faget. En «magefølelse». Og fra dette første møtet sa magefølelsen min at Patz kunne være mannen.

«Det er i det minste verdt å riste litt i ham,» sa jeg.

«Det er bare én ting: det finnes ikke tegn til vold på rullebladet til Patz. Ingen våpen, ingenting. Det er det eneste.»

«Jeg ser to overgrep mot mindreårige. Det er voldelig nok for meg.» «Å ta en gutt på ballene er ikke det samme som drap.»

«Et sted må man begynne.»

«Kanskje. Jeg vet ikke, Andy. Jeg mener, jeg skjønner hvor du vil, men for meg høres han mer ut som en overgriper enn en drapsmann. Og dessuten, sexvinklingen – det var ingen tegn til at Rifkin-gutten var utsatt for seksuelle overgrep.»

Jeg trakk på skuldrene. «Han kom kanskje aldri så langt.

Han kan ha blitt avbrutt. Han kom kanskje med et uanstendig forslag eller prøvde å true ham inn i skogen med kniven, og så gjør gutten motstand. Eller gutten ler kanskje av ham, gjør narr av ham, og så blir Patz rasende.»

«Det var mye kanskje.»

«Vel, la oss høre hva han har å si. Gå og hent ham inn.»

49

«Vi kan ikke ta ham inn. Vi har ingenting å holde på ham for. Det er ingenting som knytter ham til denne saken.»

«Da sier du at du vil at han skal se på noen bilder i politiarkivet og spørre om han kan identifisere noen han kan ha sett i Cold Spring Park.»

«Han har allerede en offentlig oppnevnt forsvarer til saken som venter. Han kommer ikke til å bli med frivillig.»

«Da sier du at han har brutt loven siden han ikke registrerte den nye adressen sin i registeret over seksualforbrytere. Det kan dere allerede ta ham på. Si at det er en føderal forbrytelse å ha barneporno på pc-en sin. Si hva du vil, det har ikke noe å si. Bare hent ham inn og klem ham litt hardt.»

Duffy gliste og hevet øyenbrynene. Ballevitser går aldri av moten.

«Dra og hent ham.»

Duffy nølte. «Jeg vet ikke. Det virker som om vi forhaster oss. Kan vi ikke heller vise bildet av Patz til folk og se om noen kan plassere ham i parken den morgenen? Snakke med naboene hans. Kanskje banke på døren hans, litt diskré, ikke skremme ham, bare få ham til å snakke på den måten.» Duffy satte fingrene mot hverandre som et nebb, som han åpnet og lukket: snakk, snakk. «Man vet aldri.

Henter vi ham, kommer han bare til å ringe advokaten sin.

Da kan du miste den eneste sjansen du har til å få snakke med ham.»

«Nei, det er best hvis vi plukker ham opp. Etterpå kan du godsnakke med ham, Duff. Det er du flink til.»

«Er du sikker?»

«Vi kan ikke la folk si at vi ikke la hardt nok press på denne fyren.»

Kommentaren var upassende, og et tvilende uttrykk gled over ansiktet til Duffy. Vi har som regel aldri brydd oss om hvordan ting så ut eller hva folk måtte mene. Påtalemyndighetens vurdering skal være uavhengig av politiske meninger.

50

«Du skjønner hva jeg mener, Paul. Dette er den første troverdige mistenkte vi har funnet. Jeg har ikke lyst til å miste ham fordi vi ikke prøvde hardt nok.»

«Ok,» sa han, men han rynket surt på pannen. «Jeg skal hente ham.»

«Fint.»

Duffy lente seg tilbake i stolen, vi var ferdige med å snakke jobb, og han var ivrig etter å glatte ut den lille uoverensstemmelsen mellom oss.

«Hvordan gikk det med Jacob på skolen i dag?» «Å, han har det bra. Det er ingenting som går inn på Jake. Laurie, på den annen side …»

«Er hun litt sjokket?»

«Litt? Husker du i Haisommer, da Roy Scheider måtte sende ungene sine ut i havet for å vise folk at det var trygt å svømme?»

«Ser din kone ut som Roy Scheider? Er det dét du prøver å si?»

«Ansiktsuttrykket hennes.»

«Ble du ikke bekymret? Kom an, jeg skal vedde på at du også lignet litt på Roy Scheider.»

«Hør her, kompis, jeg var helt som Robert Shaw, helt sant.»

«Men det gikk ikke så bra for Robert Shaw, så vidt jeg husker.»

«Ikke for haien heller. Det er alt som betyr noe, Duff. Og nå drar du og henter Patz.»

«Andy, jeg er ikke helt komfortabel med dette,» sa Lynn Canavan.

Et øyeblikk skjønte jeg ikke hva hun snakket om. Det slo meg faktisk at hun kanskje tullet. Da vi var yngre, likte hun å erte folk. Jeg lot meg lure mer enn én gang, og tok på alvor en kommentar som siden ble avslørt som en vits. Men denne gangen oppdaget jeg fort at hun mente alvor. Eller lot som hun gjorde det. I det siste var hun blitt litt vanskelig å tolke.

51

Vi var tre stykker på Canavans store hjørnekontor den formiddagen, statsadvokat Canavan, Neal Logiudice og jeg. Vi satt ved et rundt konferansebord, og midt på bordet sto en tom eske fra Dunkin’ Donuts, etterlatt fra et møte tidligere den dagen. Rommet var pent innredet, med trepanel og vinduer med utsikt over East Cambridge. Men det var likevel like kjølig som i resten av rettsbygningen.

Samme sort tynne, plommerøde fabrikkvevde gulvteppe på betonggulvet. Samme sort gråflekkede, akustiske fliser under taket. Samme innestengte, velbrukte luft. Med tanke på at det var kontoret til et maktmenneske, var det ikke mye å skryte av.

Canavan fiklet med en penn, banket spissen mot en gul blokk, satt med hodet på skakke, som om hun tenkte seg om. «Jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg liker at du har ansvar for saken. Sønnen din går på den skolen. Det er nære bånd. Det gjør meg litt ukomfortabel.»

«Er det du som er ukomfortabel, Lynn, eller er det Rasputin her som er det?» Jeg gjorde en håndbevegelse mot Logiudice. «Å, den var morsom, Andy –» «Det er jeg,» bekreftet Canavan.

«La meg gjette. Neal vil ha saken.»

«Neal tror det kan bli et problem. Og, for å være ærlig, det tror jeg også. Det kan se ut som en interessekonflikt.

Det betyr noe, Andy.»

Og betydde faktisk noe hvordan ting så ut. Lynn Canavan var en stigende stjerne på den politiske himmelen. Fra det øyeblikk hun ble valgt til førstestatsadvokat, to år tidligere, begynte det å gå rykter om hva hun ville stille som kandidat til neste gang: guvernør, justisminister i delstaten Massachusetts, kanskje til og med senator. Hun var i førtiårene, attraktiv, smart, seriøs, ambisiøs. Jeg har kjent og jobbet sammen med henne i femten år, helt siden vi begge var unge advokater. Vi var allierte. Hun utnevnte meg til førsteassistent den dagen hun ble valgt til statsadvokat, men jeg skjønte helt fra begynnelsen av at det ikke 52

kom til å vare. En fyr som meg, som bare roter omkring i rettssaler, har ingen verdi ute i politikkens verden. Uansett hvor Canavan var på vei, ville ikke jeg få være med. Men alt det lå fortsatt i framtiden. I mellomtiden ventet hun tålmodig, finpusset sin rolle som offentlig person, sitt «varemerke»: en som sørget for å opprettholde lov og orden. På tv smilte hun sjelden, spøkte sjelden. Hun brukte lite makeup og smykker, og hadde en kort og fornuftig frisyre. De eldste på kontoret husket en annen Lynn Canavan – morsom, karismatisk, en av gutta, som bannet som en sjømann og drakk som en svamp. Men det fikk aldri velgerne se, og på det tidspunktet eksisterte kanskje ikke den eldre, mer naturlige Lynn lenger. Jeg antar at hun ikke hadde noe annet valg enn å forandre seg. Livet hennes var nå et endeløst kandidatur, man kunne ikke akkurat klandre henne for at hun ble det hun lenge hadde gitt seg ut for å være. Uansett, vi må alle bli voksne en gang, slutte å gjøre barnslige ting og så videre. Men man mister også noe. I løpet av Lynns forvandling fra sommerfugl til møll, hadde det lange vennskapet vårt tatt skade. Ingen av oss følte den gamle nærheten, tillitsfølelsen eller kontakten vi en gang hadde. En dag ville hun kanskje utnevne meg til dommer, for gammelt bekjentskaps skyld, for å gjøre det godt igjen. Men jeg tror vi begge visste at vennskapet vårt var ved veis ende. Derfor var vi litt sjenerte og sørgmodige når vi omgikk hverandre, akkurat som kjærester som vet at forholdet er på vei mot slutten.

Men uansett, Lynn Canavans sannsynlige forfremmelse hadde skapt et vakuum bak henne, og politikere liker ikke vakuum. At Neal Logiudice faktisk kunne fylle det, hadde en gang i tiden virket absurd. Men nå, hvem visste? Det var tydelig at Logiudice ikke så på meg som en hindring.

Jeg hadde sagt, om og om igjen, at jeg ikke var interessert i jobben, og jeg mente det. Det siste jeg ville, var å leve et liv i offentlighetens søkelys. Likevel, han trengte mer enn byråkratisk maktkamp for å komme dit. Hvis Neal ville bli førstestatsadvokat, trengte han en god sak som han kunne 53

vise velgerne. En solid seier i rettssalen. Han trengte et skinn. Og jeg var akkurat i ferd med å oppdage hvem det skinnet tilhørte.

«Har du tenkt å fjerne meg fra saken, Lynn?»

«Akkurat nå spør jeg bare om din mening.»

«Vi har vært gjennom dette. Jeg beholder saken. Det finnes ingen problemer.»

«Det kommer nært innpå deg, Andy. Sønnen din kan være i fare. Hvis han hadde vært så uheldig å gå gjennom parken på feil tidspunkt …»

Logiudice sa: «Dømmekraften din er kanskje litt uklar.

Jeg mener, hvis du er ærlig, hvis du stopper og tenker saklig over det.»

«Hvordan uklar?»

«Blir du følelsesmessig påvirket av saken?»

«Nei.» «Er du sint, Andy?»

«Ser jeg sint ut?» Jeg talte ordene, det ene etter det andre.

«Ja, det gjør du, litt. Eller kanskje du bare er i forsvarsposisjon. Men det er ikke nødvendig, vi er jo alle på samme side her. Hei, det er helt normalt å bli følelsesmessig påvirket. Hadde sønnen min vært innblandet–» «Neal, stiller du virkelig spørsmål ved integriteten min?

Eller gjelder det bare kompetansen min?»

«Ingen av delene. Jeg stiller bare spørsmål ved sakligheten din.»

«Lynn, snakker han på vegne av deg nå? Tror du på dette tullet?»

Hun rynket pannen. «Jeg har antennene ute, for å være ærlig.»

«Antennene? Kom an, hva betyr det?»

«Jeg er urolig.»

Logiudice: «Det har å gjøre med hvordan det ser ut, Andy. Det ser ut som du er saklig. Ingen sier at du egentlig–» «Hør, bare gi faen, Neal, ok? Dette har ikke noe med deg å gjøre.»

54

«Unnskyld?»

«La meg få lede saken slik jeg vil. Jeg driter i hvordan det ser ut. Saken går sakte fordi det er sånn den går, ikke fordi jeg somler. Jeg har ikke tenkt å la meg tvinge til å ta ut tiltale mot noen, bare for at det skal se bra ut. Jeg trodde jeg hadde lært deg opp bedre enn det.»

«Du lærte meg at jeg skal presse en sak så hardt jeg bare kan.»

«Jeg presser den så hardt jeg bare kan.»

«Hvorfor har dere ikke avhørt barna? Det har allerede gått fem dager.»

«Du vet pokker så godt hvorfor. Fordi dette ikke er Boston, Neal, det er Newton. Hver eneste jævla detalj må forhandles fram: hvilke barn kan vi snakke med, hvor kan vi snakke med dem, hva kan vi spørre om, hvem må være til stede. Dette er ikke fattige Dorchester High. Halvparten av foreldrene på skolen er advokater.»

«Slapp av, Andy. Ingen anklager deg for noe. Problemet er bare hvordan det blir oppfattet. Utenfra kan det se ut som om du ignorerer det opplagte.»

«Og det betyr?»

«Elevene. Har du tatt med i betraktningen at drapsmannen kan være en elev? Du har sagt det til meg tusen ganger: Man skal følge opp bevisene, uansett hvor de fører.»

«Det finnes ingen beviser som antyder at det kan være en elev. Ingen. Hadde det vært det, ville jeg fulgt det opp.»

«Man kan ikke følge opp noe hvis man ikke leter etter det.»

Dette var et aha!-øyeblikk. Endelig gikk det opp for meg.

Tiden var inne, som jeg alltid hadde visst den ville være.

Jeg var den som sto rett over Neal på karrierestigen. Nå var det min tur til å oppleve det han hadde gjort med så mange andre.

Jeg smilte skjevt. «Neal, hva er det du er ute etter? Er det saken min? Vil du ha den? Vær så god. Eller er det jobben min? Faen heller, du kan få den også. Men det ville være enklere for alle parter hvis du bare sa det rett ut.»

55

«Jeg vil ikke ha noe, Andy. Jeg vil bare at ting skal gå riktig for seg.»

«Lynn, fjerner du meg fra saken eller støtter du meg?»

Hun sendte meg et varmt blikk, men ga et indirekte svar.

«Når har jeg ikke støttet deg?»

Jeg nikket, og aksepterte at det var sant. Jeg tok på meg en bestemt maske, og gjorde det klart at jeg ville begynne på nytt igjen. «Hør her, skolen har så vidt gjenåpnet i dag, alle ungene er tilbake. Vi skal avhøre elevene i ettermiddag.

Det kommer til å skje noe positivt snart.»

«Bra,» sa Canavan. «La oss håpe det.»

Men da brøt Logiudice inn: «Hvem skal avhøre sønnen din?»

«Det vet jeg ikke.»

«Ikke du, håper jeg.»

«Ikke jeg. Antagelig Paul Duffy.»

«Hvem har bestemt det?»

«Jeg. Det er sånn det fungerer, Neal. Jeg bestemmer. Og hvis det skjer en feil, er det jeg som må stå foran juryen og ta støyten.»

Han sendte Canavan et blikk – Ser du? Jeg sa jo at han ikke vil høre – som hun møtte med et nøytralt ansiktsuttrykk.

5 Alle vet at du gjorde det

Avhørene av elevene begynte rett etter skoletid. For barna hadde det vært en lang dag, fylt med fellessamlinger og sorgstøtte. Sivilkledde CPAC-etterforskere gikk fra klasserom til klasserom og oppmuntret barna til å dele tips med dem, anonymt hvis det var ønskelig. Ungene stirret tomt på dem.

McCormick var en ungdomsskole, og i denne byen betydde det at den gikk fra sjette til åttende klasse. Bygningen besto av flere enkle, rektangulære kasser. På innsiden var veggene malt med mange, tykke lag med blågrønn maling. Laurie vokste opp i Newton og gikk på McCormick i 1970-årene, hun sa at skolen ikke hadde forandret seg på annen måte enn at det virket som om hele bygningen hadde krympet når hun gikk gjennom korridorene i dag.

Som jeg hadde sagt til Canavan, så var disse avhørene et omstridt tema. Til å begynne med blånektet rektor og ville ikke la oss «storme inn» og snakke med alle barn vi kunne tenke oss å snakke med. Hadde forbrytelsen skjedd et annet sted – i sentrum og ikke i en forstad – ville vi ikke giddet å spørre om lov. Her tok det lokale skolestyret og til og med borgermesteren kontakt med Lynn Canavan for å motarbeide oss. Til slutt fikk vi tillatelse til å snakke med barna på skolens område, men bare på visse betingelser.

Barna som ikke var i Ben Rifkins klasse var forbudt område, såfremt vi ikke hadde en spesiell grunn til å tro at de visste noe. Enhver elev kunne ha en forelder og/eller en ad57

vokat til stede, og de kunne avslutte avhøret når de ville, med eller uten grunn. Det meste var greit å gå med på. De hadde uansett rett til mye av det i utgangspunktet. Den virkelige grunnen til at man stipulerte så mange regler, var at man ville sende en advarsel til politifolkene: disse barna skal tas på med silkehansker. Og det var greit, men vi kastet bort mye dyrebar tid mens vi dillet rundt og forhandlet.

Klokken to tok Paul og jeg over rektors kontor, og sammen avhørte vi vitnene med høyest prioritet: offerets nærmeste venner, noen barn som man visste pleide å gå til skolen gjennom Cold Spring Park, og de som hadde spurt spesielt om å få snakke med etterforskerne. Vi hadde tjuefire avhør på listen. De andre CPAC-etterforskerne skulle gjøre sine avhør samtidig. Vi regnet med at de fleste ville gå fort for seg og ikke gi noe utbytte. Vi trålet, dro garnet bortover havbunnen i håp om å finne noe.

Men så skjedde noe rart. Etter bare tre–fire avhør, fikk Paul og jeg et tydelig inntrykk av at vi snakket til veggen. Først trodde vi bare det var det vanlige repertoaret av ungdommelige tics og unnvikenhet, de typiske skuldertrekningene og liksom og samma det, flakkende blikk. Vi var begge fedre. Vi visste at alle tenåringer prøver å stenge voksne ute, det er hele poenget med den oppførselen. I seg selv var det ikke noe mistenkelig med det. Men etter hvert som forhørene skred fram, innså vi at det var noe frekkere og mer målbevisst som foregikk. Barna gikk for langt i svarene sine. De nøyde seg ikke med å si at de ikke visste noe om drapet, de nektet til og med for at de kjente offeret. Det virket ikke som om Ben Rifkin hadde noen venner i det hele tatt, bare bekjentskaper. De andre barna hadde aldri snakket med ham, ante ikke hvem som gjorde det. Det var gjennomsiktige løgner. Ben hadde ikke vært upopulær. Vi visste allerede hvem de fleste av vennene til Ben var. Jeg syntes det var et svik at kameratene tok avstand fra ham så raskt og totalt.

Enda verre var det faktum at åttendeklassingene på 58

McCormick ikke var spesielt kompetente løgnere. Noen av dem, de mest skamløse, syntes å tro at den beste måten å legge fram en overbevisende løgn på, var ved å overspille.

Når de skulle komme med en ekstra saftig løgn, sluttet de å subbe med beina og si liksom, og framførte isteden løgnen med maksimal overbevisning. Det var som om de hadde lest en bruksanvisning om ærlig oppførsel – øyekontakt! fast stemme! – og var fast bestemt på å vise fram alt på én gang, akkurat som påfugler som slår ut med halefjærene.

Meningen var å reversere atferdsmønsteret man kunne regne med å se hos voksne – tenåringene virket unnvikende når de var ærlige, og oppriktige når de løy – men forandringen i atferd utløste likevel alarmklokkene våre. De andre barna, de aller fleste, var sjenerte i utgangspunktet, og det ble bare verre når de løy. De nølte. Sannheten inni dem fikk dem til å vri seg på stolen. Dette fungerte tydeligvis heller ikke. Jeg kunne selvsagt ha fortalt dem at en virtuos løgner sniker usannheten inn mellom sannhetene uten å fortrekke en mine, akkurat som når en tryllekunstner stikker et bøyd kort midt inni kortstokken. Jeg har fått god opplæring i hvordan man lyver på en virtuos måte, for å si det sånn.

Paul og jeg begynte å utveksle mistenksomme blikk.

Tempoet på avhørene ble satt ned, fordi vi tvilte på noen av de mer opplagte løgnene. Imellom forhørene spøkte Paul om en taushetskodeks. «Man skulle tro disse ungene var sicilianere,» sa han. Ingen av oss sa høyt det vi egentlig tenkte. Man får en følelse av at man faller, som om gulvet forsvinner under en. Det er den lykkelige svimmelheten man føler når en sak åpner seg og man får slippe inn.

Vi hadde tydeligvis tatt feil – det var ingen annen måte å si det på. Vi hadde vurdert muligheten for at en annen elev var innblandet, men vi hadde valgt å se bort fra det. Ingen beviser pekte i den retningen. Ingen mutte einstøinger blant elevene, ikke en sti med slurvete beviser som førte rett mot en skolegutt. Det fantes heller ikke noe opplagt motiv: ingen stormannsgale, ungdommelige fantasier om et ærefullt liv som fredløs, ingen skadde, mobbede barn som var ute 59

etter hevn, ingen ubetydelig krangel i klasserommet. Ingenting. Ingen av oss trengte å si det høyt. Svimmelhetsfølelsen kom til uttrykk i tanken: disse barna vet noe.

En jente subbet inn på kontoret og ramlet ned i stolen overfor oss, og deretter anstrengte hun seg hardt for å ignorere at vi var der.

«Sarah Groehl?» sa Paul.

«Ja.» «Jeg er politibetjent Paul Duffy. Jeg jobber i delstatspolitiet. Dette er Andrew Barber. Han er assisterende statsadvokat og ansvarlig for denne saken.»

«Det vet jeg.» Hun kikket endelig opp på meg. «Du er faren til Jacob Barber.»

«Ja. Og du er jenta med genseren. Fra i dag tidlig.»

Hun smilte sjenert.

«Unnskyld, jeg burde ha husket deg. Men det har vært en tøff dag, Sarah.» «Å ja, hvorfor det?»

«Det er ingen som vil snakke med oss. Har du noen anelse om hva det kommer av?»

«Dere er politifolk.»

«Er det derfor?»

«Jepp.» Hun skar en grimase: Døh!

Jeg ventet litt og håpet at hun ville si mer. Det eneste svaret var et blikk som på utsøkt vis beskrev hvor intenst hun kjedet seg.

«Er du en venn av Jacob?»

Hun kikket ned, tenkte seg om og trakk på skuldrene.

«Jeg antar det.»

«Hvorfor har jeg ikke hørt navnet ditt, da?»

«Spør Jacob.»

«Han sier ikke noe til meg. Jeg må spørre deg.»

«Vi kjenner hverandre. Vi er liksom ikke venner, Jacob og jeg. Vi kjenner bare hverandre.»

«Hva med Ben Rifkin? Kjente du ham?»

«Det samme. Jeg kjente ham, men jeg kjente ham ikke egentlig.»

60

«Likte du ham?»

«Han var ok.»

«Bare ok?»

«Han var grei nok, tror jeg. Som jeg sa, så kjente vi ikke hverandre godt.»

«Ok. Da skal jeg slutte å stille dumme spørsmål. Hvorfor kan du ikke bare fortelle oss det du vet, Sarah? Alt som kan hjelpe oss, alt du tror vi bør få vite.»

Hun flyttet på seg i stolen. «Jeg vet egentlig ikke hva det er du – jeg vet ikke hva jeg skal fortelle deg.»

«Vel, fortell litt om dette stedet, denne skolen. Du kan begynne der. Fortell meg noe om McCormick som jeg ikke vet fra før av. Hvordan er det å gå her? Er det noe rart her?

Skjer det noe merkelig her?»

Ingen respons.

«Sarah, vi vil hjelpe, det vet du, men da må noen av dere hjelpe oss.»

Hun flyttet seg mer rundt på stolen.

«Du skylder Ben såpass, synes du ikke det? Hvis han var en venn av deg?»

«Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe å si, tror jeg. Jeg vet ikke noe.»

«Sarah, den som gjorde dette, hvem han enn er, han er fortsatt der ute. Du vet det, ikke sant? Hvis du kan hjelpe, så har du et ansvar. Et virkelig ansvar. Ellers kommer dette til å skje igjen, med et annet barn. Og da er det din skyld.

Hvis du ikke gjorde alt du kunne – absolutt alt du kunne – for å få en slutt på det, da ville den neste være din skyld, ikke sant? Hvordan tror du det vil føles?»

«Du prøver å gi meg skyldfølelse. Det går ikke. Moren min gjør også det.»

«Jeg prøver ikke å gi deg skyldfølelse. Jeg forteller bare sannheten.»

Ingen respons.

Bang! Duffy klasket håndflaten på skrivebordet. Noen papirer løftet seg av lufttrykket han laget. «Herregud!

Dette er bare tullprat, Andy. Kan du ikke bare stevne disse 61

ungene først som sist? Ta dem foran storjuryen, få dem til å avlegge ed, og hvis de da ikke vil si noe, kan du bure dem inn for forakt for retten. Dette er bortkastet tid. Herregud!» Øynene til jenta ble store.

Duffy tok fram mobilen sin fra et hylster på beltet og kikket på den, selv om den ikke hadde ringt. «Jeg må ta en telefon,» annonserte han. «Jeg er snart tilbake,» og så marsjerte han ut.

Jenta sa: «Er det liksom han som er den slemme politimannen?»

«Ja.» «Han er ikke så veldig flink til det.»

«Du skvatt. Jeg så det.»

«Det var bare fordi han skremte meg. Han slo i bordet.»

«Han har rett, vet du. Hvis dere ikke snart begynner å hjelpe oss, blir vi nødt til å gjøre dette på en annen måte.»

«Jeg trodde ikke vi måtte si noe hvis vi ikke ville.»

«I dag er det riktig. Men det er kanskje ikke riktig i morgen.»

Hun tenkte seg om.

«Sarah, det du sa tidligere, stemmer. Jeg er statsadvokat. Men jeg er også en far, ikke sant? Derfor har jeg ikke tenkt å gi opp. For jeg tenker hele tiden på faren til Ben Rifkin. Jeg tenker på hvordan han har det. Kan du prøve å forestille deg hvordan moren eller faren din ville hatt det hvis dette hadde skjedd med deg? Hvordan det ville knust dem?»

«De er skilt. Faren min er ute av bildet. Jeg bor hos moren min.» «Å. Det var leit å høre.»

«Det er ikke noe å bry seg om.»

«Vel, Sarah, hør her, dere er jo ungene våre, ikke sant?

Alle dere i klassen til Jacob, selv de jeg ikke kjenner, jeg bryr meg om dere. Alle foreldrene har det sånn.»

Hun himlet med øynene.

62

«Tror du meg ikke?»

«Nei. Du kjenner meg ikke engang.»

«Det er sant. Likevel bryr jeg meg tilfeldigvis om deg.

Jeg bryr meg om denne skolen, om denne byen. Jeg vil bare ikke at dette skal fortsette. Det kommer ikke til å forsvinne.

Forstår du det?»

«Er det noen som snakker med Jacob?»

«Mener du min sønn Jacob?»

«Ja.» «Selvsagt.»

«Ok.» «Hvorfor spør du om det?»

«Ingen spesiell grunn.»

«Det må være en grunn til det. Hva er det, Sarah?»

Jenta studerte fanget sitt. «Politimannen som var i klassen vår sa at vi kunne si ting anonymt?»

«Det stemmer. Det er en tipstelefon.»

«Hvordan kan vi vite at dere liksom ikke prøver å finne ut hvem tipset kom fra? Jeg mener, det er vel noe dere gjerne vil vite, ikke sant? Hvem som sa noe?»

«Kom igjen, Sarah. Hva er det du vil si?»

«Hvordan vet vi at man får være anonym?»

«Du må vel nesten bare stole på oss, tror jeg.»

«Stole på hvem? Deg?» «Meg. Etterforsker Duffy. Det er mange som jobber med denne saken.»

«Enn hvis jeg bare …» Hun kikket opp.

«Hør her, jeg har ikke tenkt å lyve for deg, Sarah. Hvis du forteller meg noe her, så er det ikke anonymt. Jobben min er å ta den som har gjort dette, men jobben min er også å stille ham for retten, og da trenger jeg vitner. Jeg ville lyve hvis jeg sa noe annet. Jeg prøver å være ærlig mot deg nå.»

«Ok.» Hun tenkte seg om. «Jeg vet egentlig ingenting.»

«Er du sikker på det?»

«Ja.» Jeg stirret henne rett inn i øynene et øyeblikk, så hun 63

skulle forstå at jeg ikke lot meg lure, og så godtok jeg løgnen hennes. Jeg tok et visittkort fra lommeboken. «Dette er kortet mitt. Jeg skal skrive mobilnummeret mitt på baksiden. Og den private eposten min også.» Jeg skjøv kortet over skrivebordet. «Du kan kontakte meg når som helst, ok? Når som helst. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å passe på deg.»

«Ok.» Hun tok kortet og reiste seg. Hun kikket ned på hendene sine, på fingrene. Fingertuppene hadde svarte blekkflekker som hun hadde prøvd å tørke bort. Vi hadde tatt fingeravtrykk av alle elevene på skolen den dagen, «frivillig», selv om man fleipet med hva som var konsekvensene hvis man nektet. Sarah rynket pannen mot blekkflekkene før hun la armene i kors for å gjemme dem, og i den ubekvemme stillingen sa hun: «Hei, kan jeg spørre deg om noe, Mr. Barber? Er du noen gang den slemme politimannen?»

«Nei, aldri.»

«Hvorfor ikke?»

«Det er ikke meg, på en måte.»

«Hvordan får du da gjort jobben din?»

«Jeg kan være slem. Innerst inne. Tro meg.»

«Du skjuler det bare?»

«Jeg skjuler det bare.»

Den kvelden, litt før klokken elleve, var jeg alene på kjøkkenet med den bærbare pc-en som jeg hadde satt på kjøkkenbenken. Jeg gjorde ferdig noen småting på jobben, stort sett gikk det ut på å svare på eposter. En ny melding dukket opp i innboksen min. I emnefeltet sto det – høyt og tydelig – «RE: BEN RIFKIN >>> LES MEG.» Den kom fra en Gmail-adresse, tylerdurden982@gmail.com. Sendetidspunktet var 22:54:27. Meldingen inneholdt bare én linje, en lenke: «Se her.» Jeg klikket på lenken.

Lenken førte videre til en Facebook-gruppe som het «♥ Venner av Ben Rifkin ♥». Facebook-gruppen var ny. Den 64

kunne ikke vært laget for mer enn fire dager siden, den dagen drapet ble begått hadde CPAC vært på Facebook, og da var den ikke der.

Vi hadde funnet guttens personlige Facebook-side (nesten alle barna på McCormick var på Facebook), men Bens side inneholdt ingen antydninger om drapet. For hva det var verdt, hadde han vært opptatt av å presentere seg selv som en fri sjel på profilen sin.

Ben Rifkin er ute og skater Nettverk: Kjønn: Interessert i: Sivilstatus: Fødselsdato: Politisk ståsted: Trosretning:

McCormick Middle School ‘07 Newton, MA Mann Kvinner Singel 3. desember 1992 Vulcan Hedning

Resten var det vanlige rotet av digitalt søppel: YouTubevideoer, spill, bilder, en strøm av intetsigende, sladderaktige meldinger. Men alt i alt hadde ikke Ben vært en spesielt flittig Facebook-bruker. Mye av aktiviteten på siden hans fant sted etter at han ble drept, da meldinger fra Bens klassekamerater fortsatte å strømme inn på spøkelsesaktig vis, helt til foreldrene ba om å få slettet siden.

Den nye «hyllest»-siden ble antagelig laget som et svar på dette, så barna fikk et sted å sende meldinger om drapet. Navnet, «♥ Venner av Ben Rifkin ♥», så ut til å bruke Facebook-betydningen av ordet «venner»: den var åpen for alle på McCormick i 2007-kullet, enten de hadde vært Bens venn eller ikke. Øverst på siden var det et lite bilde av Ben, det samme som han hadde brukt på sin personlige side. Det hadde antagelig blitt kopiert fra siden til den døde gutten og limt inn av den som hadde startet denne gruppen. Bildet viste en smilende Ben med bar overkropp, antagelig på en strand 65

(man kunne se sand og hav bak ham). Han gjorde «hang loose»-tegnet med høyre hånd, hvor tommel og lillefinger stikker rett ut. Veggen hans var fylt av meldinger i omvendt kronologisk rekkefølge.

Jenna Linde (McCormick Middle School) skrev kl. 21:02 den 17. april 2007 Jeg savner deg ben. Jeg husker det vi snakket om. Jeg elsker deg for alltid jeg elsker deg jeg elsker deg Christa Dufresne (McCormick Middle School) skrev kl. 20:43 den 17. april 2007 de var så slemme de som gjorde dette. Jeg kommer aldri til å glemme deg Ben. Jeg tenker på deg hver dag. ♥♥♥♥♥♥

Det er viktig å huske at i 2007 var Facebook fortsatt først og fremst et paradis for unger. Den eksplosive veksten blant voksne fant først sted de to årene som fulgte.

I hvert fall var det sånn i vår omgangskrets. De fleste foreldrene på McCormick-skolen var innom Facebook av og til for å følge med på hva ungene holdt på med, men det var omtrent alt. Noen få av vennene våre laget seg profiler, men de brukte dem sjelden. Det var foreløpig ikke så mange andre foreldre der at det var verdt bryet. Personlig hadde jeg ingen anelse om hva Jacob og vennene hans fikk ut av Facebook. Jeg skjønte ikke hvorfor all denne informasjonsutvekslingen var så fengslende. Den eneste logiske forklaringen for meg, var at Facebook var et sted hvor barn kunne få være i fred for voksne, et hemmelig sted hvor de kunne vise seg og flørte og tulle og imponere på en måte som de aldri ville våget i kantinen på skolen.

Jacob var i hvert fall mye smartere og mer selvsikker online enn i virkeligheten, i likhet med mange andre sjenerte barn. Laurie og jeg så faren i å tillate at Jacob fikk fortsette sånn i all hemmelighet. Vi insisterte på at han skulle 66

gi oss passordet sitt så vi kunne følge med, men når sant skulle sies, var Laurie den eneste som var innom og så på Facebook-siden til Jacob. For meg var ungenes onlinesamtaler enda mindre interessante enn offline-versjonen.

Hvis jeg noen gang var innom en Facebook-side på den tiden, var det fordi ansiktet befant seg i en av saksmappene mine. Forsømte jeg foreldreplikten min? I etterpåklokskapens navn, helt klart ja. Men det gjorde vi alle, alle foreldrene på skolen til Jacob. Vi visste ikke at prisen var så høy.

Det lå allerede flere hundre meldinger på «♥ Venner av Ben Rifkin ♥»-siden.

Emily Salzman (McCormick Middle School) skrev kl. 22:12 den 16. april 2007 Jeg er bare helt sjokka. hvem gjorde det? hvorfor gjorde du det? hvorfor? hva var poenget? hva fikk du ut av det? det er bare helt sykt Alex Kurzon (McCormick Middle School) skrev kl. 13:14 den 16. april 2007 i cold sprg pk nå. fortsatt sperrebånd. men ikno å se. ingen politifolk.

Meldingene fortsatte på samme måte, ubetenksomme, lik skriftemål. Nettet skapte en illusjon av intimitet, som et slags biprodukt av at barna tankeløst fordypet seg i den «virtuelle» verden. Dessverre skulle de snart få oppdage at nettet tilhørte de voksne: jeg var allerede i gang med å tenke på den rettslige kjennelsen som kalles duces teum – en ordre om å legge fram dokumenter og journaler – som jeg skulle sende til Facebook for å få bevart alle disse online-samtalene. I mellomtiden fortsatte jeg å lese, like ivrig som om jeg skulle stått og lyttet ved dørene.

67

Dylan Feldman (McCormick Middle School) skrev kl. 21:07 den 15. april 2007 Jacob STFU. hvis du ikke vil lese dette, kan du gå et annet sted. du av alle. gi f*en. han så på deg som en venn. din dritt Mike Canin (McCormick Middle School) skrev kl. 21:01 den 15. april 2007 Du slipper ikke unna med det Jake. Du er ikke FB-politiet, spess ikke når det gikk som det gikk. du bør ligge lavt og være stille.

John Marolla (McCormick Middle School) skrev kl. 20:51 den 15. april 2007 WTF? JB hvorfor er du så stor i kjeften her? gå og dø. verden ville vært et bedre sted. bare gå og dø, din j*vel.

Julie Kerschner (McCormick Middle School) skrev kl. 20:48 den 15. april 2007 Ikke kult, Jacob.

Jacob Barber (McCormick Middle School) skrev kl. 19:30 den 15. april 2007 Dere har kanskje ikke fått det med dere – Ben er død. Hvorfor skriver vi fortsatt meldinger til ham? Og hvorfor er det så mange som later som om de var bestevenner med ham når dere aldri var det? Kan vi ikke bare være oppriktige her?

Jeg stanset da jeg så navnet til Jacob – da jeg innså at de siste, ondskapsfulle meldingene var rettet mot min Jacob.

Jeg var ikke forberedt på å møte virkeligheten i Jacobs liv, hvor komplekse vennskapsforholdene hans var, hvilke prøvelser han gjennomgikk, hvilken brutal verden han holdt til i. Gå og dø. Verden ville vært et bedre sted. Hvor68

dan kunne sønnen min få sånne meldinger uten å ville dele det med familien sin? Uten å hinte om det? Jeg var skuffet, ikke bare over Jacob, men også over meg selv. Hvordan kunne jeg ha gitt sønnen min inntrykk av at jeg ikke brydde meg om sånt? Eller var jeg bare en svekling, som overreagerte på grunn av den overdrevne, opphissede tonen man brukte på nettet?

Og ærlig talt, jeg følte meg som en dust også. Jeg burde visst om dette. Laurie og jeg hadde bare snakket generelt med Jacob om hva han gjorde på Internett. Vi visste at når han gikk inn på rommet sitt om kvelden, kunne han være online. Men vi hadde installert programvare på pc-en hans for å hindre ham fra å komme inn på visse nettsider, stort sett pornosider, og vi følte at det var tilstrekkelig. Facebook virket i hvert fall ikke så veldig farlig. Dessuten var det ingen av oss som ville spionere på ham. Vi trodde begge to at hvis man lærer et barn gode verdier og så gir ham frihet, regner man med at han oppfører seg ansvarsfullt, i hvert fall inntil han gir inntrykk av noe annet. Vi var moderne og opplyste foreldre som ikke ville bli Jakes fiender, som ikke ville spørre ham ut om alt han foretok seg, ikke ville herse med ham. Det var en filosofi de fleste foreldrene på McCormick hadde felles. Hadde vi noe annet valg? Ingen foreldre kan overvåke alt barnet gjør, hverken på nettet eller ellers. Til slutt skal jo alle barn leve sitt eget liv, stort sett ute av syne for foreldrene. Likevel, da jeg så ordene Gå og dø, innså jeg hvor naive og dumme vi hadde vært. Jacob hadde mer behov for beskyttelse enn for tillit og respekt, og det hadde vi ikke gitt ham.

Jeg scrollet raskere nedover i meldingene. Det var flere hundre, og alle var på én eller to linjer. Det var umulig å lese alle sammen, og jeg hadde ingen anelse om hva Sarah Groehl ville at jeg skulle finne. Jacob forsvant fra samtalen en lang stund, etter hvert som meldingene ble eldre. Ungene trøstet hverandre med sentimentale (det kommer aldri aldri til å bli som før) og mer hardkokte meldinger (den som dør ung, er pen for alltid). Om og om igjen uttrykte 69

de hvor sjokkerte de var. Jentene bedyret sin kjærlighet og trofasthet, guttene sitt sinne. Jeg lette i de uendelige, gjentagende meldingene for å finne en og annen betydningsfull detalj: Jeg kan ikke tro det … vi må holde sammen … det er politifolk overalt på skolen …

Til slutt klikket jeg meg inn på Jacobs egen Facebookside, hvor en litt mer intens samtale fortsatt sydet, denne var fra tiden rett etter drapet. Nok en gang ble meldingene vist i omvendt kronologisk rekkefølge.

Marlie Kunitz (McCormick Middle School) skrev kl. 15:29 den 15. april 2007 D.Y.: Ikke SI sånt her. Det er SLADDER og folk kan få BANK. Selv om det er en fleip, så er det dumt. Jake, bare ignorer ham.

Joe O’Connor (McCormick Middle School) skrev kl. 15:16 den 15. april 2007 Alle skl bare holde KJEFT hvis vi ikke vet hva vi snakker om. det betyr deg derek, din kødd. dette er ALVORLIGE GREIER. Ikke faen om du skal holde på å snakke dritt.

Mark Spicer (McCormick Middle School) skrev kl. 15:07 den 15. april 2007 ALLE kan si HVA SOM HELST om ALLE. kanskje DU har en kniv derek? hvordan føles det når noen setter ut rykter om DEG?

Og så denne: Derek Yoo (McCormick Middle School) skrev kl. 14:25 den 15. april 2007 Jake, alle vet at du gjorde det. Du har en kniv. Jeg har sett den.

70

Jeg klarte ikke å røre meg. Kunne ikke rive øynene bort fra meldingen. Jeg stirret på den til bokstavene løste seg opp i piksler. Derek Yoo var en venn av Jacob, en god venn.

Han hadde vært hjemme hos oss sikkert hundre ganger. De to guttene hadde gått sammen i første klasse. Derek var en grei gutt.

Jeg har sett den.

Neste morgen lot jeg både Laurie og Jacob dra før meg.

Jeg fortalte at jeg hadde et møte på politistasjonen i Newton, derfor hadde jeg ikke lyst til å kjøre fram og tilbake til Cambridge. Da de var ute av syne, gikk jeg opp på rommet til Jacob og ransaket det.

Det tok ikke lang tid. I øverste kommodeskuff fant jeg noe hardt, som var halvveis gjemt inni en gammel, hvit T-skjorte. Jeg rullet ut T-skjorten helt til en foldekniv med svart, gummiert skaft falt ned på kommoden. Jeg tok den forsiktig opp, holdt bladet mellom tommel og pekefinger, og åpnet den. «Å herregud,» mumlet jeg.

Det kunne vært en militærkniv eller en jaktkniv, men den var for liten til det. Når den var foldet ut, var den omtrent tjuefem centimeter lang. Skjeftet var svart, godt å holde i, formet for å passe til fire fingre. Bladet var krokformet, med en taggete egg – et blad til å sage med – og det endte i en dødelig, gotisk spiss. De flate sidene på bladet var hullet ut, antagelig for å gjøre den lettere. Kniven var uhyggelig og vakker, knivbladets form, bue og spiss. Den lignet på de vakre og dødelige tingene i naturen, en slikkende flamme eller kloen til en enorm katt.

6 Arv

Ett år senere.

UTSKRIFT AV STORJURY-ETTERFORSKNINGEN. Mr. Logiudice: Da du fant kniven, hva gjorde du da?

Jeg går ut fra at du umiddelbart rapporterte om det.

Vitnet: Nei, det gjorde jeg ikke.

Mr. Logiudice: Nei? Du fant drapsvåpenet i en pågående drapsetterforskning, og så sa du ikke noe? Hvorfor ikke? Du holdt jo en så fin tale tidligere i dag om at du tror på systemet.

Vitnet: Jeg rapporterte det ikke fordi jeg ikke trodde det var drapsvåpenet.

Jeg var i hvert fall ikke sikker.

Mr. Logiudice: Du var ikke sikker? Vel, hvordan kunne du være det? Du holdt den jo skjult! Du leverte den ikke inn så den kunne testes kriminalteknisk, for blod, fingeravtrykk, sammenligning med såret og så videre. Det ville vært normal prosedyre, ikke sant?

Vitnet: Det ville vært det, hvis man vir72

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

(Vitnet svarer Mr. Logiudice:

kelig hadde mistanke om at det var våpenet.

Ah. Så du hadde ikke engang mistanke om at det var våpenet?

Nei. Tanken slo deg aldri?

Dette var sønnen min. En far tror ikke, kan ikke forestille seg sitt eget barn i den sammenhengen.

Sier du det? Kan man ikke engang forestille seg det?

Det stemmer.

Gutten hadde ikke vært involvert i noen voldsepisoder? Ingen ungdomskriminalitet?

Nei. Ingenting.

Ingen atferdsproblemer? Ingen psykologiske problemer?

Nei. Han ville aldri skadet en flue, er det riktig å si?

Noe sånt.

Men da du fant kniven, holdt du den likevel skjult. Du oppførte deg akkurat som om du trodde han var skyldig.

Det er ikke korrekt.

Vel, du meldte ikke fra om den.

Det tok lang tid før det gikk opp for meg – i ettertid må jeg innrømme – Mr. Barber, hvordan kunne det ta lang tid før det gikk opp for deg, når du faktisk hadde ventet på dette øyeblikket i fjorten år, fra den dagen sønnen din ble født? ikke) .

Du hadde ventet på dette øyeblikket.

73

Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

74

Fryktet det, gruet deg til det. Men forventet det.

Det er ikke sant.

Er det ikke? Mr. Barber, er det ikke riktig å si at du kommer fra en voldelig familie?

Jeg protesterer. Det er et fullstendig upassende spørsmål.

Protesten er protokollført.

Du prøver å villede juryen. Du antyder at Jacob kan ha arvet en hang til å bruke vold, som om vold var det samme som rødt hår eller hårete ører. Det er feil biologisk sett og det er feil juridisk sett. Sagt med ett ord, det er tullprat. Og det vet du.

Men jeg snakker ikke om biologi. Jeg snakker om sinnstilstanden din, det du trodde i det øyeblikket du fant kniven. Nå, hvis du velger å tro på drittprat, så er det din sak. Men hva du trodde er fullstendig relevant, og kan godtas som bevis i retten. Og det vet du. Men i ren respekt trekker jeg spørsmålet. Vi kan gjøre dette på en annen måte. Har du noen gang hørt uttrykket “drapsgenet”?

Ja. Hvor har du hørt det?

Bare i samtaler. Jeg har brukt det når jeg har snakket med min kone. Det er et billedlig uttrykk, ikke noe annet.

Et billedlig uttrykk.

Det er ikke et vitenskapelig begrep.

Jeg er ingen forsker.

Mr. Logiudice: Selvsagt ikke. Ingen av oss er eksperter. Men, når du brukte dette, dette billedlige uttrykket, “drapsgenet”, hva henviste du da til?

(Vitnet svarer ikke).

Mr. Logiudice: Å, kom igjen, Andy, det er ingen grunn til å være sjenert. Alt er offentlig kjent nå. Du har følt mye angst opp igjennom livet, er ikke det riktig?

Vitnet: For lenge siden. Da jeg var liten.

Ikke nå.

Mr. Logiudice: For lenge siden, ok. Du var bekymret – for lenge siden, da du var liten – for din egen historie, for din egen familie, stemmer ikke det?

(Vitnet svarer ikke).

Mr. Logiudice: Er det ikke riktig å si at du nedstammer fra en lang rekke med voldelige menn, Mr. Barber?

(Vitnet svarer ikke).

Mr. Logiudice: Er det ikke riktig å si det?

Vitnet: (Uhørbart.)

Mr. Logiudice: Unnskyld, jeg oppfattet ikke hva du sa. Du nedstammer fra en lang rekke med voldelige menn, ikke sant? Mr. Barber?

Familien min har rykte på seg for å være voldelig. Man kan følge det som en rød tråd bakover gjennom tre generasjoner. Antagelig gikk det enda lenger tilbake. Antagelig gikk den røde tråden helt tilbake til Kain, men jeg har aldri hatt lyst til å følge den så langt. Jeg hadde hørt noen historier, stygge historier som stort sett ikke lot seg bekrefte, og jeg hadde sett noen fotografier, men det var ille nok. Da jeg var barn, prøvde jeg å fortrenge disse historiene helt. Jeg pleide å lure på hvordan det ville vært hvis et 75

magisk hukommelsestap hadde lagt seg over meg og slettet minnet mitt fullstendig, og bare etterlatt en kropp og et slags tomt selvbilde fullt av potensiale, lik bløt leire. Men selvsagt, uansett hvor mye jeg prøvde å glemme, så lå alltid historien til mine forfedre dypt begravd i hukommelsen min, alltid rede til å dukke opp i bevisstheten min. Jeg lærte meg å takle det. Senere lærte jeg meg å sluke det fullstendig, for Jacobs skyld, så det ikke var noe å se, ingenting «å dele». Laurie trodde fullt og fast på at man skulle dele, på å snakke seg frisk, men jeg har aldri hatt behov for å kurere meg selv. Jeg har aldri trodd at noe sånt er mulig.

Det har Laurie aldri forstått. Hun visste at min fars gjenferd plaget meg, men ikke hvorfor. Hun antok at problemet var at jeg aldri ble kjent med ham og at det derfor fantes et pappaformet hull i livet mitt. Jeg har aldri fortalt henne noe mer, selv om hun har prøvd å åpne meg som om jeg var en østers. Faren til Laurie var psykiater, og før Jacob ble født underviste hun på Gavin barneskole i SørBoston, engelsk for femte og sjette klasse. Basert på denne erfaringen mente hun at hun hadde en viss forståelse av gutter som hadde liten eller ingen kontakt med faren sin.

«Du kommer aldri til å takle det,» sa hun til meg, «hvis du ikke vil snakke om det.» Å Laurie, du skjønte det jo aldri!

Jeg har aldri hatt som mål «å takle det». Jeg hadde som mål å stoppe det. Jeg ville bli kvitt hele den skitne, kriminelle avstamningen ved å absorbere alt inni meg. Jeg hadde tenkt å stå der og stoppe det som en annen kule. Jeg ville ganske enkelt nekte å gi det videre til Jake. Derfor valgte jeg ikke å finne ut så mye. Ikke lete i historien min eller analysere den etter årsak og effekt. Jeg valgte med vilje å gjøre meg selv foreldreløs og ikke høre noe om hele den bråkete gjengen. Så vidt jeg visste – så vidt jeg valgte å vite – førte den røde tråden tilbake til oldefaren min, en smaløyd bølle som het James Burkett. Han flyttet østover fra Nord-Dakota, og i beinmargen bar han med seg et slags utemmet og hensynsløst instinkt for vold som skulle manifestere seg om og om igjen, hos Burkett selv, hos søn76

nen hans, og aller mest oppsiktsvekkende hos barnebarnet hans, min far.

James Burkett ble født i nærheten av Minot i NordDakota, en gang rundt 1890. Omstendighetene rundt barndommen hans, foreldrene hans, om han fikk noen skolegang – jeg vet ingenting om noe av det. Bare at han vokste opp på slettene i Dakota i årene etter Little Big Horn, da prærien ble erobret. Det første egentlige beviset jeg hadde om mannen, var et sepiabrunt fotografi på en tykk papplate, tatt i New York på H.W. Harrison Photographic Studio i Fulton Street, onsdag den 23. august 1911.

Dagen og datoen var nøye notert med blyant på baksiden av fotografiet, sammen med det nye navnet hans, «James Barber.» Historien bak denne reisen er også uklar. Slik jeg fikk høre den – fra moren min, som fikk høre den fra min farfar – hadde Burkett stukket av fra Nord-Dakota for å slippe unna en anklage for væpnet ran. Han lå lavt en stund på sørsiden av Lake Superior, sanket muslinger og jobbet på fiskebåter, og så dro han til New York under et nytt navn. Hvorfor han skiftet navn – om det var for å unngå en arrestordre eller at han bare ville begynne på nytt på østkysten med ny identitet, eller om det var en annen grunn – vet ingen med sikkerhet. Og det var heller ingen som kunne forklare hvorfor oldefaren min valgte Barber som nytt etternavn. Det eneste faste beviset jeg hadde fra denne perioden i livet hans, var selve fotografiet. Det er det eneste bildet jeg har sett av James Burkett-Barber. Han må ha vært omtrent tjue eller tjueen da det ble tatt. Han er vist i helfigur. Slank og stram, hjulbeint, i lånt frakk og med en bowlerhatt i armkroken. Han myser mot kamera med et stygt glis, den ene munnviken bøyer seg oppover som en røykvirvel.

Jeg gjettet at han antagelig var anklaget for noe mer alvorlig enn væpnet ran i Nord-Dakota. Ikke bare gjorde Burkett-Barber det han kunne for å slippe unna – en småraner på rømmen trengte verken å reise så langt eller forandre seg så fullstendig – men etter at han kom til New York, 77

viste han nesten umiddelbart hvilke evner han hadde til å utøve vold. Det var ingen læretid. Han jobbet seg ikke opp fra bagatellmessige overfall, slik kriminelle nybegynnere gjerne gjør; han sto fram på arenaen som en fullblods gangster. Det kriminelle rullebladet hans i New York inkluderte arrestasjoner for overfall og ransforsøk, overfall og drapsforsøk, grov legemsbeskadigelse, besittelse av eksplosiver, besittelse av uregistrert skytevåpen, voldtekt og drapsforsøk. Fra første gang han ble arrestert i 1912 og fram til han døde i 1941, tilbrakte James Barber nesten halvparten av tiden i fengsel eller i varetekt i påvente av rettssak. På to anklager for voldtekt og drapsforsøk sonet han til sammen i fjorten år.

Det var rullebladet til en profesjonell kriminell, og den eneste beskrivelsen av ham som var å finne i journalene, bekreftet det. Saken gjaldt et drapsforsøk i 1916. Det genererte en automatisk anke, og derfor ble den tatt med i saksjournalene i New York i 1918. Oppsummeringen av sakens fakta, slik de ble beskrevet av dommer Barton i hans kjennelse, er bare noen få setninger lang: Tiltalte ble trukket inn i en krangel med offeret, en mann ved navn Payton, på en bar i Brooklyn. Krangelen hadde å gjøre med en gjeld Payton skyldte enten tiltalte selv (ifølge tiltalte) eller en annen saksøkte jobbet som «stalker» eller innkrever for (ifølge påtalemyndigheten). I løpet av denne krangelen angrep tiltalte offeret med en flaske i et raserianfall. Han fortsatte angrepet lenge etter at flasken var knust, etter at slagsmålet hadde forflyttet seg fra baren og ut på gaten, og etter at offerets venstre øye var stygt skadet og venstre øre var skåret nesten helt av. Angrepet endte til slutt da flere utenforstående som kjente offeret grep inn og overmannet tiltalte, og med store anstrengelser holdt ham tilbake med makt til politiet kom.

Det var en annen detalj fra den rettsavgjørelsen som skilte seg ut. Dommeren bemerket: «Tiltaltes rykte for voldsbruk var godt kjent for Payton, slik det også var allment godt kjent.»

James Barber etterlot seg minst én sønn, min bestefar Russell, som ble kalt Rusty. Rusty Barber levde til 1971.

Jeg kjente ham bare så vidt da jeg var veldig liten. Mesteparten av det jeg vet om ham, kommer fra historiene han fortalte til moren min, som senere brakte dem videre til meg.

Rusty møtte aldri faren sin og savnet ham derfor heller aldri. Han gadd ikke kaste bort tiden på å tenke på ham. Rusty vokste opp i Meriden i Connecticut, der moren hadde familie. Hun flyttet dit fra New York City da hun var gravid, for å la ham vokse opp der. Hun fortalte gutten om faren sin, også om forbrytelsene. Hun la ikke fingrene imellom, men verken hun eller gutten gjorde noe stort nummer ut av det eller følte seg særlig preget av det.

På den tiden var det mange som hadde det enda verre. Det slo ikke noen at Rustys far på noen måte kunne påvirke guttens framtid. Tvert imot, Rusty vokste i hovedsak opp med de samme forventningene som naboene hans hadde.

Han var en middelmådig elev og litt vill, men han tok eksamen på Meriden High School. Han begynte på West Point i 1933, men sluttet etter førsteåret, hvor han hadde tilbrakt mye av tiden i kakebu eller på disiplinær utmarsj. Han kom tilbake til Meriden, tok småjobber, drev rundt. Han giftet seg med en lokal jente, bestemoren min, og sju måneder senere fikk de en sønn, som han kalte William. En gang var Rusty innblandet i et mindre slagsmål og endte opp med å bli arrestert for å ha overfalt en politimann, selv om han ikke hadde gjort noe, helt sant. Han likte bare ikke måten mannen hadde lagt hånd på ham på.

Krigen snudde opp ned på livet til Rusty Barber. Han vervet seg i Hæren som menig, og tok del i D-daginvasjonen med Første infanteridivisjon. Da krigen var over, var han løytnant i Tredje armé, var blitt tildelt Æresmedaljen 79

og to Sølvstjerner, og var en erklært helt. Under slaget om Nürnberg i 1945 tok han ene og alene en tysk maskingeværstilling og drepte seks tyskere, de to siste med bajonetten sin. Det ble holdt parade for ham da han kom tilbake til Meriden. Han ble kjørt i åpen kabriolet og vinket til damene.

Etter krigen fikk han to unger til, og kjøpte seg et lite trehus i Meriden. Men fredstid passet ham ikke like godt.

Han mislyktes i en rekke forretningsforetak – forsikring, eiendom, en restaurant. Han fikk seg til slutt jobb som handelsreisende. Han representerte en rekke kles- og skomerker, og tilbrakte mesteparten av arbeidslivet sitt med å kjøre omkring sør i New England med esker med vareprøver i bagasjerommet, som han viste fram for butikkeiere i det ene trange bakrommet etter det andre. Når jeg ser tilbake på denne perioden av livet til bestefaren min, må han virkelig ha strevd hardt med å holde seg på rett kjøl. Rusty Barber var en like genial voldsmann som sin far, og sånt ble det oppmuntret til og satt pris på under krigen, men bortsett fra det hadde han ingen andre usedvanlige egenskaper.

Han kunne likevel ha klart seg. Han kunne kommet seg fredelig gjennom livet, på sitt eget vis. Men det var en usikker balansegang, og hendelsene konspirerte mot ham.

Den 11. mai 1950 var han i Lowell i Massachusetts og besøkte Birke’s klesforretning for å vise fram høstens nye Mighty Mac-parkaser. Han stoppet for å spise lunsj på en pølsekiosk som han likte, Elliot’s. Da han forlot Elliot’s, skjedde det et uhell. En bil kom borti fronten på Rustys Buick Special idet han gled ut fra parkeringsplassen. Det oppsto en krangel. Det ble dytting. Den andre mannen fant fram en kniv. Da det var over, lå mannen på bakken, og Rusty gikk sin vei som om ingenting hadde skjedd. Mannen reiste seg med hendene presset mot magen. Blod sivet ut mellom fingrene hans. Han åpnet skjorten, men holdt hendene over magen et øyeblikk, som om han hadde vondt i magen. Da mannen endelig tok vekk hendene, ramlet en sleip, sammenrullet slange av innvoller ut av ham. Et ver80

tikalt snitt hadde delt magen i to fra underlivet og opp til brystbeinet. Med sine egne hender løftet mannen innvollene sine inn i bukhulen igjen, holdt dem på plass og gikk inn for å ringe politiet.

De brukte alt de hadde av lover mot ham: overfall og drapsforsøk, legemsbeskadigelse, overfall med farlig våpen. Under rettssaken hevdet han at det var i selvforsvar, men han tilsto skjebnesvangert nok at han ikke kunne huske noen av hendelsene han var anklaget for, inkludert det å ta kniven fra mannen og sløye ham med den. Hukommelsen sviktet i det øyeblikket mannen kom mot ham med kniven. Han ble dømt til sju til ti år; han sonet tre av dem. Da han kom tilbake til Meriden var eldstesønnen hans, William – faren min, Billy Barber – atten år og allerede så vill at ingen far kunne kontrollere ham, selv ikke en far som var så skremmende som Rusty.

Og her kommer vi til den delen av historien hvor stoffet revner og begynner å rakne. For jeg har egentlig ingen minner om min egen far den gangen, bare fragmenter – en uskarp, blågrønn tatovering på innsiden av høyre håndledd, i form av et kors eller en dolk, som han fikk i fengsel et eller annet sted – hendene, bleke, rødknokete, beinete klør, overbevisende som drapsvåpen. munnen, full av lange, gule tenner – en buet kniv med perlemorsskaft, som han alltid bar i beltet på korsryggen, han stakk den ned der automatisk hver morgen, akkurat som andre menn puttet lommeboken i baklommen – Men bortsett fra disse glimtene, klarer jeg bare ikke å huske ham. Og jeg stoler ikke engang på disse småbitene; jeg har hatt mange år på å finpusse dem. Siste gang jeg så faren min var i 1961. Jeg var fem år, han var tjueseks. Da jeg var liten, prøvde jeg lenge å bevare minnene om ham for at han ikke skulle forsvinne. Det var før jeg egentlig skjønte hva han var. I årenes løp løste han seg likevel opp. Da jeg var ti år eller der omkring hadde jeg ingen minner om 81

ham, bortsett fra de få, løsrevne puslespillbitene. En liten stund etter det sluttet jeg helt å tenke på ham. Av bekvemmelighetsgrunner levde jeg som om jeg var farløs, som om jeg hadde kommet til verden uten en far, og jeg stilte aldri spørsmål ved denne overbevisningen, fordi jeg visste at det ikke ville komme noe godt ut av det.

Men et minne ble sittende, selv om det ikke var perfekt.

En gang den siste sommeren, i 1961, tok moren min meg med for å besøke ham i fengselet i Whalley Avenue i New Haven. Vi satt ved et hullete trebord i det overfylte besøksrommet. Fangene, i posete dongeribukser og pysjjakker, så akkurat ut som tegningene vennene mine og jeg pleide å lage med fargestifter av flate, firkantede menn. Jeg må ha vært sjenert den dagen – man måtte oppføre seg varsomt i hans nærhet – for faren min måtte lokke meg til seg. «Kom hit, la meg få se på deg.» Han klemte neven rundt den tynne overarmen min og dro meg fram. «Kom hit. Når du har kommet helt hit for å besøke meg, får du komme bort hit.» Mange år senere kan jeg fortsatt kjenne grepet hans rundt armen min, hvordan han vred den litt, akkurat som man vrir på et kyllingbein for å få det løs.

Han hadde gjort noe fryktelig. Såpass visste jeg. Ingen voksne ville fortelle meg hva det egentlig var. Det dreide seg om en jente og et av de tomme, gjenspikrede rekkehusene i Congress Avenue. Og kniven med perlemorsskaft.

Det var den delen som fikk de voksne til å bli tause.

Barndommen min endte den sommeren. Jeg lærte ordet drap. Men det er ikke nok å få høre et så stort ord. Man må leve med det, bære det med seg. Man må gå rundt og rundt det, studere det fra forskjellige vinkler, til forskjellige tider på døgnet, i et annet lys, helt til man forstår, helt til man tar det opp i seg. Man må bære det inni seg i hemmelighet i mange år, akkurat som den skumle steinen inni en fersken.

Hvor mye av dette visste Laurie om? Ingenting. Fra det øyeblikket jeg så henne første gang, visste jeg at hun var en Pen Jødisk Jente fra en Pen Jødisk Familie, og at hun ikke 82

ville ta meg i betraktning hvis hun fikk vite sannheten. Derfor fortalte jeg henne bare i runde og romantiske vendinger at faren min levde et utsvevende liv, men at jeg aldri hadde kjent ham. Jeg var resultatet av et kort og ulykkelig kjærlighetsforhold. Og sånn sto saken de neste trettifem årene.

For Laurie var jeg så å si farløs. Jeg fortalte henne aldri noe annet, siden jeg i mitt eget hode var så å si farløs. Jeg var i hvert fall ikke sønnen til Bloody Billy Barber. Det lå ingen dramatikk i dette. Da jeg fortalte kjæresten min, som ble min kone, at jeg ikke visste hvem faren min var, så sa jeg ganske enkelt høyt det jeg hadde gjentatt for meg selv i alle år. Jeg villedet henne ikke. Hvis jeg en gang hadde vært sønnen til Billy Barber, hadde jeg for lengst sluttet å være det da jeg traff Laurie, bortsett fra rent biologisk. Det jeg sa til Laurie var nærmere sannheten enn det som var sakens egentlig fakta. Dere vil sikkert si: Ok, men det må da ha vært mange ganger der du kunne fortalt henne det. Men sannheten er at etter hvert som tiden gikk, ble det jeg hadde fortalt Laurie, mer og mer sant. Nå som jeg var voksen var jeg enda mindre gutten til Billy. Nå var det bare en historie, en gammel myte som ikke hadde noe å gjøre med den jeg egentlig var. Jeg tenkte egentlig ikke så mye på den, for å være ærlig. Som voksne, slutter vi på et tidspunkt å være våre foreldres barn og blir isteden våre barns foreldre. Og det beste var at jeg hadde fått jenta. Jeg hadde Laurie, og vi var lykkelige. Ekteskapet vårt hadde funnet sin rytme, vi trodde vi kjente hverandre, og vi var begge tilfredse med vår oppfatning av partneren. Hvorfor ødelegge det? Hvorfor risikere noe så sjeldent som et lykkelig ekteskap – enda sjeldnere, et ekteskap mellom to forelskede som fortsatt varte – mot noe som var så dagligdags og så giftig som total, ukritisk, gjennomskuelig ærlighet? Ville det hjelpe noen hvis jeg sa det? Meg? Ikke i det hele tatt. Jeg var laget av stål, det skal jeg love deg. Det finnes også en mer ordinær forklaring: det dukket bare aldri opp. Det viser seg at det ikke finnes noe bra tidspunkt på en vanlig hverdag til å fortelle din kone at du er sønn av en drapsmann.

83

7 Fornektelse

Logiudice hadde delvis rett: på dette tidspunktet hadde jeg fått mistanke til Jacob, men ikke om at han hadde drept noen. Scenarioet som Logiudice prøvde å overbevise storjuryen om – at jeg, på grunn av familiehistorien min og på grunn av kniven, umiddelbart skjønte at Jacob var en psykopat og dekket ham – var bare tullprat. Jeg klandrer ikke Logiudice for at han oversolgte saken på den måten. Juryer er tunghørte av natur, og desto mer tunghørte i denne saken, hvor omstendighetene mer eller mindre tvang dem til å stikke fingrene i ørene. Logiudice hadde ikke noe annet valg enn å rope høyt. Men faktum er at det ikke skjedde noe så dramatisk. Antydningen om at Jacob kunne være en drapsmann var bare helt vill; jeg tok den ikke alvorlig. Men jeg trodde derimot at noe var i gjære. Jacob visste mer enn han fortalte. Gudene skal vite at det var forstyrrende nok.

Da mistanken begynte å trenge inn i meg som en annen korketrekker, opplevde jeg alt to ganger: som etterforskende aktor og som engstelig far, den ene var ute etter sannheten, den andre var livredd for den. Og selv om jeg ikke tilsto alt det for storjuryen, vel, så visste jeg også bedre enn å overselge saken min.

Den dagen jeg fant kniven, kom Jacob hjem fra skolen omtrent klokken halv tre. Fra kjøkkenet hørte Laurie og jeg at han skramlet inn i entreen og smalt døren igjen med hælen, før han tok av seg ryggsekken og jakken på våtrom84

met. Vi utvekslet nervøse blikk mens vi tolket disse lydene, lik sonaroperatører.

«Jacob,» sa Laurie, «kan du komme inn hit, er du snill?»

Det ble stille et øyeblikk, som et gisp, før han sa: «Ok.» Laurie laget et positivt ansikt, som for å berolige meg.

Jacob subbet bekymret inn på kjøkkenet. Fra min synsvinkel, når jeg så opp på ham, slo det meg hvor stor han hadde blitt, denne gutten i voksenstørrelse.

«Pappa. Hvorfor er du hjemme?»

«Det er noe vi må snakke om, Jake.»

Han kom litt lenger inn og fikk øye på kniven mellom oss på bordet. Nå som bladet var foldet inn i skaftet, så den ikke farlig ut lenger. Den var bare et redskap.

Jeg sa, med så nøytral stemme som mulig: «Kan du fortelle oss hva dette er?» «Øh, en kniv?»

«Ikke tull, Jacob.»

«Sett deg ned, Jacob,» sa moren hans oppmuntrende.

«Sett deg ned.»

Han satte seg. «Har dere vært på rommet mitt?»

«Jeg, ikke moren din.»

«Har du ransaket det?»

«Jepp.»

«Har du noen gang hørt om privatliv?»

«Jacob,» sa Laurie, «faren din var bekymret for deg.»

Han himlet med øynene.

Laurie fortsatte: «Vi er begge bekymret. Kan du ikke bare fortelle oss hva dette dreier seg om.»

«Jacob, du har satt meg i en vanskelig stilling, vet du.

Halvparten av delstatspolitiet er ute og leter etter denne kniven.»

«Etter denne kniven?»

«Ikke denne kniven, en kniv. Du vet hva jeg mener. Etter en kniv som denne. Jeg forstår bare ikke hva en guttunge som deg gjør med en kniv som denne. Hva trenger du den til, Jake?»

«Jeg trenger den ikke. Den er bare noe jeg har.»

85

«Hvorfor?»

«Jeg vet ikke.»

«Du har den, men du vet ikke hvorfor?»

«Det er bare, jeg vet ikke, noe jeg gjorde. Ikke av noen grunn. Det betyr ikke noe. Hvorfor må alt bety noe?»

«Hvorfor gjemmer du den, da?»

«Sikkert fordi jeg visste at du kom til å frike ut.»

«Vel, det har du i det minste rett i. Hva trenger du en kniv til?»

«Jeg har jo sagt at jeg ikke trenger den. Jeg syntes bare den var litt kul. Jeg likte den. Jeg ville bare ha den.»

«Har du problemer med noen andre barn?»

«Nei.» «Er det noen du er redd for?»

«Nei. Jeg sa det jo, jeg så den bare og syntes den så kul ut, og derfor kjøpte jeg den.» Han trakk på skuldrene.

«Hvor da?»

«I den der militærbutikken i byen. De er ikke vanskelige å få tak i.»

«Har du kvittering for kjøpet? Brukte du kredittkort?»

«Nei, kontanter.» Øynene mine ble smale.

«Det er da ikke så rart, herregud, pappa. Folk bruker kontanter, ikke sant?»

«Hva bruker du den til?»

«Ingenting. Jeg ser bare på den, holder den, kjenner hvordan den føles.»

«Går du med den på deg?»

«Nei. Vanligvis ikke.»

«Men av og til?»

«Nei. Vel, sjelden.»

«Har du den med deg på skolen?»

«Nei. Bortsett fra en gang. Da viste jeg den til noen andre.»

«Hvem da?»

«Derek, Dylan. Kanskje et par andre.»

86

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg syntes den var kul. Det var sånn, Hei, sjekk denne, da.»

«Har du noen gang brukt den til noe?»

«Hva da?»

«Jeg vet ikke, det man bruker en kniv til: å skjære med.»

«Mener du om jeg har stukket ned noen med den i Cold Spring Park?»

«Nei, jeg mener, har du noen gang brukt den?»

«Nei, aldri. Selvsagt ikke.»

«Så du kjøpte den bare og stakk den ned i skuffen?»

«Ja, mer eller mindre.»

«Det gir ikke mening.»

«Vel, men det er sannheten.»

«Hvorfor skulle du –» «Andy,» brøt moren hans inn, «han er en tenåring. Det er derfor.»

«Laurie, han trenger ikke hjelp.»

Laurie forklarte: «Tenåringer gjør av og til dumme ting.» Hun snudde seg mot Jacob. «Til og med smarte tenåringer gjør dumme ting.»

«Jacob, jeg må spørre deg, så jeg kan få ro i sinnet: Er det denne kniven de leter etter?»

«Nei! Er du gal?»

«Vet du noe om det som skjedde med Ben Rifkin? Noe du har hørt fra vennene dine? Hva som helst?»

«Nei. Selvsagt ikke.» Han så bestemt på meg, møtte blikket mitt med sitt eget. Det varte bare et sekund, men det var uten tvil en utfordring – et blikk fullt av jævelskap, et blikk av den sorten et trassig vitne sender fra vitneboksen. Etter å ha stirret meg i senk og fått fram poenget sitt, ble han en grinete unge igjen: «Jeg kan ikke tro at du spør meg om dette, pappa. Det er liksom, her kommer jeg hjem fra skolen og så får jeg en masse spørsmål med en gang. Jeg nekter å tro det. Jeg kan ikke tro at du virkelig mener at jeg kan ha gjort noe sånt.»

87

«Jeg mener ikke noe om deg, Jacob. Det eneste jeg vet, er at du har tatt med deg denne kniven inn i huset, og jeg vil gjerne vite hvorfor.»

«Hvem sa at du skulle lete etter den?»

«Det er det samme hvem som sa det.»

«Det var selvsagt noen på skolen. En du avhørte i går.

Bare si hvem det var.»

«Det betyr ikke noe hvem det var. Dette handler ikke om hva andre barn har gjort. Du er ikke offeret her.»

«Andy,» sa Laurie advarende. Hun hadde bedt meg om ikke å konfrontere eller kryssforhøre ham, om ikke å anklage ham. Bare snakk med ham, Andy. Dette er en familie.

Vi snakker med hverandre.

Jeg måtte se bort. Trekke pusten dypt. «Jacob, hvis jeg leverer kniven for testing, sjekker om det er blod eller annet bevismateriale på den, har du noe imot det?»

«Nei. Vær så god, bare ta de testene du vil. Jeg bryr meg ikke.»

Jeg tenkte meg om et øyeblikk. «Ok. Jeg tror deg. Jeg tror deg.»

«Kan jeg få kniven min tilbake?»

«Aldri i verden.»

«Det er min kniv. Du har ikke rett til å ta den.»

«Jeg er faren din. Det gir meg all mulig rett.»

«Du er også med politiet.»

«Er du av en eller annen grunn bekymret for politiet, Jake?»

«Nei.» «Hvorfor snakker du da om rettighetene dine?»

«Hva om jeg ikke lar deg få ta den?»

«Du kan prøve.»

Han ble stående der og se på kniven på bordet og på meg, veide for og imot. «Dette er bare så feil,» sa han, og rynket pannen over hvor urettferdig alt sammen var.

«Jake, faren din gjør bare det han tror er best fordi han er glad i deg.»

88

«Hva med hva jeg tror er best? Det har vel ikke noe å si, antar jeg.»

«Nei,» sa jeg. «Det har det ikke.»

Da jeg kom til politistasjonen i Newton den samme ettermiddagen, hadde de Patz på avhørsrommet, han satt stille som et hode fra Påskeøya og stirret inn i kameraet som var skjult i skiven på en veggklokke. Patz visste at kameraet var der. Etterforskerne hadde plikt til å informere ham om det og få hans tillatelse til å ta opp avhøret. Kameraet var uansett skjult, i håp om at mistenkte skulle glemme at det var der.

Bildene av Patz ble sendt til en liten pc-skjerm på etterforskernes kontor, rett utenfor avhørsrommet, hvor fem–seks etterforskere fra Newton og CPAC sto og fulgte med. Så langt hadde det visstnok ikke vært stort å se på.

Politifolkene var helt uttrykksløse, det var ikke så mye å se på, og de regnet ikke med å få se noe spennende.

Jeg gikk inn på rommet til dem. «Har han sagt noe?»

«Ingenting. Han vet ikke noe.»

Bildet av Patz fylte skjermen. Han satt for enden av et langt trebord. Bak ham var det en hvit vegg. Patz var en svær mann. Ifølge kriminalomsorgen var han én nitti og veide hundre og sytten kilo. Selv når han satt bak bordet, virket han enorm. Men kroppen var myk. Sidene, magen og puppene hang under den svarte pologenseren, som om han hadde sunket helt nedi en svart sekk, som så var snurpet igjen i halsen.

«Herregud,» sa jeg, «han hadde hatt godt av litt trening.»

En av CPAC-folkene sa: «Er det ikke trening å runke til barneporno?»

Alle fniste.

Inne på avhørsrommet satt Paul Duffy fra CPAC på den ene siden av Patz, på den andre en etterforsker fra Newton som het Nils Peterson. Politifolkene var bare synlige på skjermen av og til, når de bøyde seg fram foran kamera.

89

Duffy ledet avhøret. «Ok, la oss gå gjennom det én gang til. Fortell hva du husker fra den morgenen.»

«Jeg har allerede sagt det.» «Én gang til. Du vil ikke tro hva folk husker når de forteller noe om igjen.»

«Jeg har ikke lyst til å snakke mer. Jeg er sliten.»

«Hei, Lenny, gjør deg selv en tjeneste, ok? Jeg prøver å sjekke deg ut fra saken. Jeg har jo allerede sagt det: jeg prøver å utelukke deg. Dette er i din interesse.»

«Jeg heter Leonard.»

«Et vitne hevder å ha sett deg i Cold Spring Park den morgenen.»

Det var en løgn.

På skjermen sa Duffy: «Du vet at jeg er nødt til å sjekke det. Med ditt rulleblad er det bare sånn. Jeg ville ikke gjort jobben min hvis jeg ikke gjorde det.»

Patz sukket.

«Bare én gang til, Lenny. Jeg vil ikke at noe skal kunne misforstås.»

«Jeg heter Leonard.» Han gned seg i øynene. «Greit. Jeg var i parken. Jeg går tur der hver eneste morgen. Men jeg var ikke i nærheten av stedet der gutten ble drept. Jeg går aldri den veien, jeg går aldri i den delen av parken. Jeg så ikke noe, jeg hørte ikke noe» – han begynte å telle poengene på fingrene – «jeg kjente ikke gutten, jeg så aldri gutten, jeg har aldri hørt om gutten.»

«Greit, ro deg ned nå, Lenny.»

«Jeg er rolig.» Et blikk inn i kameraet.

«Og du så ikke noe den morgenen?»

«Nei.» «Var det ingen som så at du forlot leiligheten eller kom tilbake?»

«Hvordan skal jeg vite det?»

«Så du noen i parken som virket mistenkelige, noen som ikke hørte til der, noen vi burde få vite om?»

«Nei.» «Greit, la oss ta en liten pause, ok? Du blir her. Vi kom90

mer tilbake om noen minutter. Vi har bare noen få spørsmål til, så er vi ferdige.»

«Hva med advokaten min?»

«Har ikke hørt fra ham ennå.»

«Sier dere fra når han kommer?»

«Selvsagt, Lenny.»

De to etterforskerne reiste seg for å gå.

«Jeg har aldri skadet noen,» sa Patz. «Husk det. Jeg har aldri skadet noen. Aldri.»

«Ok,» sa Duffy beroligende, «jeg tror deg.»

Etterforskerne passerte foran kameraet og kom inn døren og rett inn i rommet hvor de til nå bare hadde vært fjerne bilder på pc-skjermen.

Duffy ristet på hodet. «Jeg har ingenting. Han er vant til å snakke med politiet. Jeg har ikke noe å presse ham med.

Jeg har lyst til å la ham sitte der en stund og kjøle seg ned, men det tror jeg ikke vi har tid til. Advokaten hans er på vei. Hva vil du gjøre, Andy?»

«Hvor lenge har dere holdt på med ham?»

«Kanskje et par timer. Noe sånt.»

«Og det har bare vært sånn? Han nekter og nekter og nekter?»

«Ja. Det er nytteløst.»

«Gjør det igjen.»

«Gjør det igjen? Tuller du? Hvor lenge har du stått og sett på?»

«Jeg kom nettopp, Duff, men hva annet kan vi gjøre?

Han er den eneste mistenkte vi har. En gutt er død, denne fyren liker smågutter. Han har allerede bekreftet at han var i parken den morgenen. Han kjenner området. Han er der hver morgen, så han kjenner rutinene, han vet at ungene går gjennom skogen hver morgen. Han er i hvert fall stor nok til å overmanne offeret. Han har motiv, midler og mulighet. Derfor mener jeg at vi holder på til han gir deg noe.»

Blikket til Duffy flakket til de andre politifolkene i rommet, deretter tilbake til meg. «Advokaten hans kommer uansett til å sette en stopper for det, Andy.»

91

«Da har vi ingen tid å miste, ikke sant? Gå inn igjen. Få fram en tilståelse, så tar jeg den med til storjuryen i ettermiddag.»

«Bare få fram en tilståelse? Sånn uten videre?»

«Det er derfor de betaler deg så godt, kompis.»

«Hva med skolebarna? Jeg trodde vi skulle gå i den retningen nå.»

«Vi skal se på det også, Duff, men hva har vi egentlig?

En gjeng med vettskremte unger som er store i kjeften på Facebook? Og så? Se på denne fyren. Bare se på ham. Gi meg en bedre mistenkt. Det har vi ikke.»

«Tror du virkelig det, Andy? Tror du at dette er vår mann?»

«Ja. Kanskje. Kanskje. Men vi trenger et eller annet ordentlig for å bevise det. Skaff meg en tilståelse, Duff. Finn kniven. Et eller annet. Vi trenger noe.»

«Greit.» Duffy stirret bestemt på etterforskeren fra Newton, som var partneren hans i denne saken. «Da gjør vi det enda en gang. Som sjefen sier.»

Politimannen nølte, og appellerte til Duffy med øynene.

Hvorfor skal vi kaste bort tiden?

«Da gjør vi det enda en gang,» gjentok Duffy. «Som sjefen sier.»

Mr. Logiudice: De hadde ikke en sjanse, hadde de vel? Etterforskerne kom seg ikke inn på avhørsrommet til Leonard Patz den dagen.

Vitnet: Nei, det gjorde de ikke. Ikke den dagen og ikke neste dag.

Mr. Logiudice: Hva syntes du om det?

Vitnet: Jeg syntes det var en tabbe. Basert på det vi visste på det tidspunktet, var det en tabbe å se bort fra Patz som mistenkt så tidlig i etterforskningen. Han var på alle måter vår beste kandidat.

92

Mr. Logiudice: Mener du fortsatt det?

Vitnet: Uten tvil. Vi burde holdt oss til Patz.

Mr. Logiudice: Hvorfor det?

Vitnet: Fordi det var den retningen bevismaterialet pekte.

Mr. Logiudice: Ikke alt bevismaterialet.

Vitnet: Alt? Det hender aldri at alt bevismaterialet peker i samme retning, ikke i en så tung sak som denne.

Det er nettopp det som er problemet. Man får ikke nok informasjon, opplysningene er ikke fullstendige.

Det finnes ikke noe tydelig mønster, ikke noe opplagt svar. Derfor gjør etterforskerne som alle andre ville gjort: de lager seg en handlingstråd i hodet, en teori, deretter begynner de å lete i materialet etter beviser som kan støtte opp under den. Først plukker de ut en mistenkt, så leter de etter beviser for å kunne ta ut tiltale mot ham. Og så slutter de å bry seg om beviser som peker på andre mistenkte.

Mr. Logiudice: Som Leonard Patz.

Vitnet: Som Leonard Patz.

Mr. Logiudice: Antyder du at det kan ha skjedd her?

Vitnet: Ja, jeg antyder at det høyst sannsynlig ble begått feil.

Mr. Logiudice: Men hva skal en etterforsker gjøre i en slik situasjon?

Vitnet: Han må være forsiktig med å låse seg til én mistenkt altfor tidlig. For hvis han gjetter feil, kommer han til å gå glipp av bevismateriale som peker i retning av det riktige sva93

ret. Han kommer til å overse selv de mest opplagte ting.

Mr. Logiudice: Men en etterforsker må jo lage seg teorier. Han må fokusere på mistenkte, vanligvis før han har klare beviser som peker mot dem. Hva annet kan han gjøre?

Vitnet: Det er dilemmaet. Man starter alltid med en gjetning. Og noen ganger gjetter man feil.

Mr. Logiudice: Var det noen som gjettet feil i denne saken?

Vitnet: Det visste vi ikke. Det visste vi rett og slett ikke.

Mr. Logiudice: Greit, fortsett med historien din.

Hvorfor fortsatte ikke etterforskerne med å avhøre Patz?

En eldre mann med en medtatt advokatveske kom inn på etterforskningskontoret. Navnet hans var Jonathan Klein.

Han var liten, tynn og litt krokrygget. Han hadde på seg grå dress med svart, høyhalset genser under. Håret var langt og forbløffende hvitt. Han hadde gredd det bakover, så det hang ned over kragen. I tillegg hadde han hvitt fippskjegg. Med lav stemme sa han: «Hallo, Andy.»

«Jonathan.»

Vi håndhilste hjertelig. Jeg har alltid likt og respektert Jonathan Klein. Han er min rake motsetning, boklærd og litt bohem i stilen. (Jeg er like alminnelig som en skive loff.)

Men han holdt verken prekener eller løy, noe som skilte ham ut fra sine forsvarerkolleger, som bare forholdt seg løselig til sannheten, og han var genuint smart og kunne sin juss. Han var – det fantes ikke andre ord for det – en vis mann. Dessuten må det sies at jeg hadde en barnslig tiltrekning til menn fra min fars generasjon, som om jeg fortsatt øynet et svakt håp om ikke å lenger være farløs, selv etter så lang tid.

94

Klein sa: «Jeg vil gjerne treffe klienten min nå.» Stemmen hans var lav – den var naturlig lav, den var ikke tilgjort og det var ikke en taktikk – så det var en tendens til at det ble stille i rommet rundt ham. Man lente seg fram for å få med seg det han sa.

«Jeg visste ikke at det er du som representerer denne fyren, Jonathan. Er det ikke en litt for ubetydelig sak for deg?

En ekkel pedofil som tar gutter på ballene? Det er ikke bra for ryktet ditt.»

«Ryktet mitt? Vi er advokater. Dessuten er han ikke her fordi han er pedofil. Det vet både du og jeg. Man setter ikke så mange politifolk i sving hvis noen driver og tar gutter på ballene.»

Jeg tok et skritt til side. «Greit. Han sitter der inne. Bare gå inn.»

«Da slår du av kameraet og mikrofonen?»

«Ja da. Vil du heller bruke et annet rom?»

«Nei, selvsagt ikke.» Han smilte mildt. «Jeg stoler på deg, Andy.»

«Nok til at du lar klienten din fortsette å snakke?»

«Nei, nei. Jeg stoler altfor mye på deg til å la ham gjøre det.»

Og det var enden på visa for avhøret av Patz.

Tjueen tretti.

Laurie lå på sofaen og stirret på meg med boken opp ned på magen. Hun hadde på seg en brun, V-halset skjorte med en bred, brodert krans rundt halsen, og lesebrillene med skilpaddeinnfatning. Hun hadde klart å ta med seg den ungdommelige stilen sin selv som middelaldrende, ved å oppgradere de broderte bondeblusene og fillete jeansene hun gikk i da hun var en begavet og trendy tenåring, slik at hun nå framsto i en mer elegant og skreddersydd utgave av det samme utseendet.

Hun sa: «Har du lyst til å snakke om det?»

«Snakke om hva da?»

«Jacob.»

95

«Det har vi allerede gjort.»

«Jeg vet det, men du grubler på det.»

«Jeg grubler ikke. Jeg ser på tv.»

«The Cooking Channel?» Hun smilte, varmt og skeptisk.

«Det er ikke noe annet å se på. Dessuten liker jeg å lage mat.»

«Nei, det gjør du ikke.»

«Jeg liker å se på at andre lager mat.»

«Det er greit, Andy. Du trenger ikke si noe hvis du ikke er klar for det.»

«Det er ikke det. Jeg har bare ikke noe å si.»

«Kan jeg spørre deg om noe?»

Jeg himlet med øynene. Er det noe poeng i å si nei?

Hun plukket opp fjernkontrollen fra salongbordet og slo av tv-en. «Da vi snakket med Jacob i dag, sa du at du ikke trodde han hadde gjort noe, men så bråsnudde du og kryssforhørte ham.»

«Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Det gjorde du. Du anklaget ham ikke for noe, egentlig, men tonefallet ditt var … som en aktor.»

«Var det?»

«Litt.»

«Det mente jeg ikke. Jeg skal si unnskyld til ham senere.»

«Du trenger ikke be ham om unnskyldning.»

«Det gjør jeg, hvis det var sånn det hørtes ut.»

«Jeg spør bare om hvorfor. Er det noe du ikke har fortalt meg?»

«Som hva da?»

«Hva som fikk deg til å gå løs på ham på den måten?»

«Jeg gikk ikke løs på ham. Dessuten er svaret at jeg bare var opprørt på grunn av kniven. Og etter det Derek skrev på Facebook.»

«Bare fordi Jacob har hatt visse atferds–» «Herregud, Laurie, kom igjen. Ta det rolig. Det er bare 96

noen unger som sladrer. Hvis jeg bare hadde fått kloa i Derek. Det han skrev, var utrolig dumt. Ærlig talt, noen ganger tror jeg ikke han er helt som han skal være.»

«Det er ikke noe galt med Derek.»

«Kommer du til å si det etter at noen har banket på døren og spurt etter Jacob også?»

«Er det virkelig mulig?»

«Nei. Selvsagt ikke.»

«Har vi noe ansvar her?»

«Du mener om dette på noen måte kan være vår feil?»

«Feil? Nei. Jeg mener, må vi melde fra om dette?»

«Nei. Herregud, nei. Det er ingenting å melde fra om.

Det er ingen forbrytelse å ha en kniv. Det er heller ikke en forbrytelse å være en dum tenåring – takk og lov, ellers måtte vi kastet minst halvparten av dem i fengsel.»

Laurie nikket nøytralt. «Det er bare det at han er blitt anklaget, og nå vet du om det. Og politiet kommer jo til å oppdage det før eller siden, det står jo klart og tydelig på Facebook.»

«Det er ikke en troverdig anklage, Laurie. Det er ingen grunn til å skake opp Jake for det. Alt sammen er bare latterlig.»

«Mener du virkelig det, Andy?»

«Ja! Selvsagt. Gjør ikke du?»

Hun studerte ansiktet mitt. «Ok. Så da er det altså ikke det som plager deg?»

«Jeg har jo allerede sagt det: Det er ingenting som plager meg.»

«Helt sant?»

«Helt sant.»

«Hva har du gjort med kniven?»

«Jeg har kvittet meg med den.»

«Hvor har du kvittet deg med den?»

«Jeg kastet den. Ikke her. I en søppelkonteiner et eller annet sted.»

«Du dekker for ham.»

«Nei. Jeg ville bare ha kniven ut av huset. Og jeg ville 97

ikke at noen skulle bruke den til å få Jacob til å se skyldig ut, når han ikke er det. Det var det hele.»

«Hvordan er det annerledes enn å dekke for ham?»

«Man kan ikke dekke for en som ikke har gjort noe galt.»

Hun så undrende på meg. «Ok. Jeg går og legger meg.

Kommer du?»

«Om en liten stund.»

Hun reiste seg, kom bort og dro fingrene gjennom håret mitt og kysset meg på pannen. «Ikke sitt oppe for lenge, kjære. Da klarer du ikke å komme deg opp i morgen.»

«Laurie, du svarte ikke på spørsmålet mitt. Jeg spurte deg hva du synes. Er du ikke enig i at det er latterlig å tro at Jacob har gjort det?»

«Jo, jeg synes det er veldig vanskelig å forestille seg det.»

«Men kan du forestille deg det?»

«Jeg vet ikke. Mener du at du ikke kan det, Andy? At du ikke engang kan forestille deg det?»

«Nei, det kan jeg ikke. Det er sønnen vår vi snakker om.»

Hun trakk seg merkbart og forsiktig unna. «Jeg vet ikke.

Jeg kan vel heller ikke forestille meg det. Men så tenker jeg: Da jeg våknet i dag tidlig, kunne jeg ikke ha forestilt meg kniven heller.»

8 Slutten

Søndag 22. april 2007, ti dager etter drapet.

En rå og regnvåt morgen stilte flere hundre frivillige opp for å saumfare Cold Spring Park etter den savnede kniven. Det var et tverrsnitt av byens befolkning. Unger fra McCormick, noen hadde vært venner av Ben Rifkin, noen kom helt klart fra andre grupperinger på skolen – idrettsfolk, nerder, fnisete, veloppdragne jenter. Det var mange unge mødre og fedre. Noen av de faste aktivistene som til stadighet organiserte et eller annet for fellesskapet. Alle som hadde samlet seg denne fuktige morgenen, hørte på instruksjonene fra Paul Duffy om hvordan letingen skulle foregå, før de i små grupper trampet av sted bortover den myrete, våte bakken for å lete etter kniven på sine tildelte kvadranter av skogen. Det hvilte en besluttsomhet over hele tiltaket. Det var en lettelse for alle å endelig få gjøre noe, å få ta del i etterforskningen. De var sikre på at hele greia snart ville være løst. Det var ventingen og usikkerheten som gnagde på dem. Hvis de fant kniven, ville alt ordne seg. Det ville være fingeravtrykk eller blod eller et eller annet som ville løse mysteriet, og byen ville endelig kunne puste ut.

Mr. Logiudice: Du var ikke med på letingen, var du vel?

Vitnet: Nei, det var jeg ikke.

99

Mr. Logiudice: Fordi du visste det var nytteløst.

Kniven de lette etter hadde allerede blitt funnet i kommodeskuffen til Jacob. Og du hadde allerede kastet den for ham.

Vitnet: Nei. Jeg visste at det ikke var den kniven de lette etter. Det var det ingen tvil om hos meg. Null.

Mr. Logiudice: Hvorfor ble du ikke med på letingen da?

Vitnet: En i påtalemyndigheten tar aldri del i en leting han selv har iverksatt.

Jeg kunne ikke risikere å måtte vitne i min egen sak. Tenk deg om: Hvis jeg fant drapsvåpenet, ville jeg vært et nøkkelvitne. Jeg ville bli nødt til å krysse rettssalen og ta plass i vitneboksen. Jeg ville bli nødt til å gi fra meg saken. Det er derfor en god aktor alltid holder seg i bakgrunnen. Han venter på politistasjonen eller ute på gaten mens en ransakingsordre blir utført, han følger med fra siderommet når en etterforsker foretar et avhør. Det står i læreboken, Neal. Det er standard prosedyre. Det er nøyaktig det jeg lærte deg, en gang for lenge siden. Du hørte kanskje ikke etter.

Mr. Logiudice: Så det var av tekniske grunner?

Vitnet: Neal, ingen ville at letingen skulle lykkes mer enn meg. Jeg ville ha det bevist at sønnen min var uskyldig.

Jeg ville oppnådd det hvis den rette kniven ble funnet.

Mr. Logiudice: Er du ikke det minste bekymret over måten du kvittet deg med Jacobs kniv 100

Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

på? Selv nå, etter at du vet hva som skjedde?

Jeg gjorde det jeg mente var riktig.

Jake er uskyldig. Det var feil kniv.

Og du var selvsagt ikke villig til å prøve ut den teorien? Du leverte ikke inn kniven til kriminalteknisk testing etter fingeravtrykk eller blod eller fiberrester, som du truet Jacob med at du ville gjøre?

Det var feil kniv. Jeg trengte ingen tester for å få det bekreftet.

Det visste du allerede.

Det visste jeg allerede.

Hva var det – hvorfor var du så sikker på det?

Jeg kjenner sønnen min.

Var det alt? Du kjenner sønnen din?

Jeg gjorde bare det enhver annen far ville gjort. Jeg prøvde å beskytte ham mot sin egen dumhet.

Ok. Vi lar det ligge. Greit, så mens de andre gjennomsøkte Cold Spring Park den morgenen, hvor ventet du?

På parkeringsplassen ved inngangen til parken.

Og på et tidspunkt dukket Mr. Rifkin, offerets far, opp?

Ja. Da jeg fikk øye på ham, var han på vei ut av skogen. Det er idrettsbaner på den siden av parken, fotballbaner, baseballanlegg. Den morgenen var alle banene tomme. Det var bare en stor og flat og åpen gresslette. Og han kom gående over den, mot meg.

101

Det kommer alltid til å være det bildet jeg har av Dan Rifkin, alene med sorgen sin: en liten skikkelse som kommer vandrende over denne enorme, grønne sletten, med bøyd hode og armene stukket ned i jakkelommene. Vinden blåste ham til stadighet ut av kurs. Han gikk i sikksakk, som en liten båt som vender opp mot vinden.

Jeg gikk ut på sletten for å komme ham i møte, men vi var langt fra hverandre og det tok lang tid å krysse den. Det var noe pinlig over måten vi nærmet oss hverandre på. Hvordan må det ha sett ut fra luften? To bittesmå skikkelser som sakte beveger seg bortover en tom, grønn slette mot et møtepunkt et eller annet sted på midten.

Jeg vinket da han kom bort til meg. Men Rifkin returnerte ikke hilsenen. Jeg trodde bare han var oppskaket fordi han tilfeldigvis hadde havnet midt oppi letingen, og tenkte surt at jeg fikk kjefte på bistandsadvokaten som hadde glemt å be Rifkin holde seg unna parken den dagen.

«Hei, Dan,» sa jeg forsiktig.

Han hadde på seg pilotbriller, selv om det var gråvær, og jeg skimtet bare så vidt øynene hans bak glassene. Han stirret opp på meg, og øynene bak glassene var like store og uttrykksløse som øynene til en flue. Han var tydeligvis sint.

«Er alt bra, Dan? Hva gjør du her?»

«Jeg er overrasket over å se deg her.»

«Ja vel? Hvorfor det? Hvor skulle jeg ellers være?»

Han snøftet.

«Hva er det, Dan?» «Vet du» – han var rent filosofisk i stemmen – «jeg har hatt en merkelig følelse i det siste, som om jeg er på en scene og alle omkring meg er skuespillere. Alle i hele verden, hver eneste person som feier forbi meg på fortauet, de marsjerer omkring med nesa i sky og later som om ingenting har skjedd, og jeg er den eneste som vet sannheten. Jeg er den eneste som vet at Alt Er Forandret.»

Jeg nikket medfølende, jattet med ham.

102

«De er så falske. Skjønner du hva jeg mener, Andy? De bare later som.»

«Jeg kan bare forestille meg hvordan du har det, Dan.» «Jeg tror kanskje du også bare spiller for meg.»

«Hvorfor sier du det?»

«Jeg tror du er falsk.» Rifkin tok av seg solbrillene, foldet dem nøye sammen og stakk dem i en innerlomme i jakken. Posene under øynene hadde blitt mørkere siden sist jeg så ham. Den olivenfargede huden hadde fått et gråskjær.

«Jeg hører at du har blitt tatt av saken.»

«Hva? Hvem har du hørt det fra?»

«Det har ikke noe å si. Jeg vil bare at du skal vite det: Jeg vil ha en annen statsadvokat.»

«Ok, greit, vi kan selvsagt snakke om det, skjønner du.»

«Det er ikke noe å snakke om. Det er allerede gjort. Bare ring sjefen din. Du må snakke med folkene dine. Jeg har jo sagt at jeg vil ha en annen statsadvokat. En som ikke bare sitter på saken. Og det skal skje nå.»

«Sitter på saken? Dan, hva faen er det du snakker om?»

«Du sa at alt blir gjort. Hva er det egentlig som blir gjort?»

«Hør her, dette er en vanskelig sak, det skal jeg innrømme –» «Nei, nei, det er mer enn det, og det vet du. Hvorfor har du ikke lagt press på ungene? Ennå, ikke til denne dag? Jeg mener, virkelig kjørt dem hardt? Det lurer jeg på.»

«Jeg har snakket med dem.»

«Din egen sønn også, Andy?»

Munnen min gapte. Jeg strakte ut en hånd mot ham, for å ta på armen hans, få kontakt med ham, men han løftet armen, som for å feie den bort.

«Du har løyet for meg, Andy. Du har løyet hele tiden.»

Han så bort mot trærne. «Vet du hva som plager meg, Andy? Med det å være her, på dette stedet? Det at en stund – noen minutter, kanskje noen sekunder, jeg vet ikke hvor lenge – men en liten stund var sønnen min i live her. Han lå der ute i en jævla haug med vått løv og blødde i hjel.

103

Og jeg var ikke her hos ham. Jeg skulle vært her og hjulpet ham. Det skal en far gjøre. Men jeg visste ikke om det. Jeg var et eller annet sted, i bilen, på kontoret, snakket i telefonen, et eller annet gjorde jeg. Skjønner du det, Andy? Har du noen anelse om hvordan det føles? Kan du i det hele tatt forestille deg det? Jeg så at han ble født, jeg så ham ta sine første skritt … og lære å sykle. Jeg fulgte ham til skolen den første dagen. Men jeg var ikke der for å hjelpe ham da han døde. Kan du forestille deg hvordan det føles?»

«Dan,» sa jeg med spinkel stemme, «skal jeg få tak i en patruljebil som kan kjøre deg hjem? Jeg tror ikke det er bra for deg å være her. Du burde være sammen med familien din.»

«Jeg kan ikke være sammen med familien min, Andy, det er poenget mitt, for faen! Familien min er død.»

«Ok.» Jeg stirret ned i bakken, på de hvite joggeskoene hans, som var fulle av søle og furunåler.

«Jeg skal si deg én ting,» la Rifkin til. «Det betyr ingenting hva som skjer med meg nå. Jeg kan like gjerne bli … bli narkoman eller innbruddstyv eller uteligger. Fra nå av har det ingen betydning. Og hvorfor skulle det? Hvorfor skulle jeg bry meg?»

Han sa det med en bitter og snerrende stemme.

«Ring kontoret ditt, Andy.» En pause. «Kom igjen, ring.

Det er over. Du er ute.»

Jeg tok mobilen min og ringte direkte til Lynn Canavans mobil. Den ringte tre ganger. Jeg så for meg at hun så på skjermen hvem som ringte, at hun forberedte et svar.

«Jeg er på kontoret,» sa hun. «Kan du ikke bare komme hit med en gang?»

Jeg sa til henne, mens Rifkin så tilfreds på, at hvis hun hadde noe å si, kunne hun bare si det der og da og spare meg for turen.

«Nei,» insisterte hun. «Kom til kontoret, Andy. Jeg vil snakke med deg, ansikt til ansikt.»

Jeg klasket igjen telefonen. Jeg ville si et eller annet til 104

Rifkin, farvel eller lykke til eller noe tøv til avskjed, men hva da? Noe sa meg at han hadde rett og at dette var adjø.

Men han ville ikke høre det. Såpass avslørte holdningen hans. Han hadde allerede gitt meg rollen som skurk. Dessuten visste han antagelig mer enn jeg gjorde.

Jeg lot ham bli stående på den grønne sletten og kjørte over elven til Cambridge, fortapt i en nedslått dagdrøm.

Jeg hadde resignert for det faktum at jeg ville bli tatt av saken, det ga rett og slett ikke mening at Rifkin skulle ha funnet på det på egen hånd. Noen hadde tipset ham om det, antagelig Logiudice, som endelig hadde nådd fram med Jago-hviskingen sin i øret til førstestatsadvokaten. Greit nok. Jeg ville bli fjernet på grunn av en interessekonflikt, en teknisk detalj. Jeg var utmanøvrert, ikke noe annet. Det var kontorpolitikk og jeg var å regne som apolitisk, hadde alltid vært det. Dermed kunne Logiudice få den høyprofilerte saken sin og jeg kunne gå videre til neste saksmappe, neste lik, neste sak som skulle inn i systemet. Jeg trodde fortsatt det, siden jeg var så dum eller villfaren eller full av bortforklaringer. Jeg så fortsatt ikke hva som var i ferd med å ramme meg. Det var så få beviser som pekte mot Jacob – en skolejente med en hemmelighet, noen unger som sladret på Facebook, til og med kniven – som bevismateriale var dette ingenting. En hvilken som helst halvkompetent advokat kunne feie det bort som spindelvev.

Utenfor rettsbygningen sto ikke mindre enn fire sivilkledde politibetjenter og ventet på meg. Jeg kjente igjen alle som CPAC-folk, men det var bare én av dem jeg kjente godt, en etterforsker som het Moynihan. De eskorterte meg som en annen pretorianergarde gjennom lobbyen og bort til førstestatsadvokatens kontor, deretter forbi cellekontorer og korridorer som lå øde en søndag formiddag, og inn på hjørnekontoret til Lynn Canavan.

Det satt tre personer rundt konferansebordet der inne, Canavan, Logiudice og en pressefyr som het Larry Siff.

Hans konstante nærvær ved Canavans side det siste året hadde vært et dårlig tegn for valgkampen. Selv hadde jeg 105

ikke noe imot Siff, men jeg var full av forakt over at han hadde trengt inn i den hellige prosessen som jeg hadde viet livet mitt til. Mesteparten av tiden trengte han ikke engang å si noe, hans blotte nærvær var nok til at man tok hensyn til de politiske implikasjonene.

Førstestatsadvokat Canavan sa: «Sett deg, Andy.»

«Trodde du virkelig at alt dette var nødvendig, Lynn?

Hva trodde du jeg hadde tenkt å gjøre? Hoppe ut av vinduet?»

«Det er til ditt eget beste. Du vet hvordan det er.»

«Hvordan hva er? Det føles som om jeg er arrestert.»

«Nei. Vi må bare være forsiktige her. Folk blir opprørt.

De reagerer uforutsigbart. Vi vil ikke ha noen scener. Du ville gjort akkurat det samme.»

«Det er ikke sant.» Jeg satte meg. «Og hvorfor skal jeg bli opprørt?»

«Andy,» sa hun, «vi har noen dårlige nyheter. Om Rifkin-saken? Fingeravtrykket på offerets genser? Det tilhører din sønn Jacob.» Hun skjøv en sammenstiftet rapport bort til meg.

Jeg kikket gjennom rapporten. Den kom fra delstatspolitiets kriminaltekniske laboratorium. Rapporten identifiserte tolv likhetspunkter mellom det latente fingeravtrykket som ble funnet på åstedet for drapet og et av fingeravtrykkene på Jacobs avtrykkskort, mye mer enn de åtte som var påkrevd for en positiv match. Det var høyre tommelfinger: Jacob hadde strukket seg fram og grepet tak i offerets åpne hettejakke og etterlatt seg avtrykket på lappen på innsiden.

Forvirret sa jeg: «Jeg er sikker på at det finnes en forklaring.»

«Det gjør det nok.»

«De går på samme skole. Jacob går i klassen hans. De kjenner hverandre.»

«Ja.» «Det betyr ikke–» «Vi vet det, Andy.»

106

De så medfølende på meg. Alle bortsett fra de yngste betjentene, som nå sto ved vinduet og som ikke kjente meg og dermed kunne forakte meg som de ville foraktet enhver skurk.

«Vi gir deg permisjon med lønn. Dette er delvis min feil: det var i utgangspunktet en tabbe å la deg lede etterforskningen. Disse folkene» – hun gjorde en håndbevegelse mot betjentene – «blir med bort på kontoret ditt. Du kan ta med deg dine personlige eiendeler. Ingen papirer, ingen saksmapper. Du får ikke røre pc-en. Alt du har arbeidet med, tilhører statsadvokatens kontor.»

«Hvem overtar saken?»

«Det gjør Neal.»

Jeg smilte. Selvsagt gjør han det.

«Andy, har du av en eller annen grunn noe imot at Neal skal lede etterforskningen?»

«Har det noe å si hva jeg mener, Lynn?»

«Kanskje, hvis du kan argumentere for det.»

Jeg ristet på hodet. «Nei. La ham overta. Jeg insisterer.»

Logiudice så bort, unngikk blikket mitt.

«Har dere arrestert ham?»

Flere blikk begynte å flakke omkring i rommet for å unngå meg.

«Lynn, har dere arrestert sønnen min?»

«Nei.» «Kommer dere til å gjøre det?»

Logiudice avbrøt: «Det trenger vi ikke å fortelle deg.»

Canavan løftet en hånd for å få ham til å være stille. «Ja. Under omstendighetene har vi ikke noe valg.»

«Under omstendighetene? Hvilke omstendigheter? Tror dere han har tenkt å flykte til Costa Rica?»

Hun trakk på skuldrene.

«Har dere allerede en arrestordre?»

«Ja.» «Lynn, du har mitt ord på det: han melder seg selv. Dere trenger ikke arrestere ham. Han hører ikke hjemme i feng107

sel, selv ikke for en natt. Det er ingen risiko for at han skal flykte, det vet dere. Han er min sønn. Han er min sønn, Lynn. Jeg vil ikke se på at han blir arrestert.»

«Andy,» sa førstestatsadvokaten, og viftet vekk protestene mine som om de var røyk, «det er nok best for alle parter hvis du holder deg unna rettsbygningen en stund. La støvet falle til ro igjen.»

«Lynn, som din venn ber jeg deg om en personlig tjeneste: vær så snill, ikke arrester ham.»

«Det er ikke noen tvil, Andy.»

«Hvorfor det? Jeg skjønner ingenting. På grunn av et fingeravtrykk? Ett jævla fingeravtrykk? Er det alt dere har?

Dere må ha mer. Si at dere har mer.»

«Andy, jeg vil anbefale at du skaffer deg en advokat.»

«Skaffer meg en advokat? Jeg er advokat. Forklar meg hvorfor du gjør dette mot sønnen min. Du ødelegger familien min. Jeg har rett til å få vite hvorfor.»

«Jeg handler bare på grunnlag av bevismaterialet, ikke noe annet.»

«Bevismaterialet peker mot Patz. Det har jeg jo sagt.»

«Det er mer enn du er klar over, Andy. Mye mer.»

Det tok et lite øyeblikk før jeg klarte å fordøye hva det innebar. Men bare et lite øyeblikk. Jeg foldet sammen kortene mine og bestemte meg for at fra da av skulle jeg ikke vise dem noe som helst.

Jeg reiste meg. «Ok. La oss komme i gang.»

«Sånn uten videre?»

«Var det noe mer du ville si meg? Du, Neal?»

Canavan sa: «Du skal vite at vi fortsatt bryr oss om deg.

Uansett hva sønnen din … kan ha gjort, så er han ikke deg.

Du og jeg har kjent hverandre lenge, Andy. Det har jeg ikke tenkt å glemme.»

Jeg kjente at jeg ble stiv i ansiktet, som om jeg kikket ut gjennom øyehullene i en steinmaske. Jeg så bare på Canavan, min gamle venn, som jeg fortsatt var glad i og fortsatt, tross alt, stolte på. Jeg våget ikke å se på Logiudice. En ustyrlig energi strømmet gjennom høyrearmen min. I det 108

øyeblikket følte jeg at hvis jeg så mye som så på ham, ville hånden min lynraskt feste seg rundt strupen hans og knuse den.

«Er vi ferdige her?»

«Ja.» «Fint. Jeg må gå. Jeg må finne familien min med en gang.»

Førstestatsadvokat Canavan fikk et vaktsomt uttrykk i ansiktet. «Klarer du å kjøre, Andy?»

«Det går bra.»

«Greit. Disse folkene blir med deg til kontoret ditt.»

På kontoret slengte jeg en del ting ned i en pappeske, papirer og rask fra skrivebordet, bilder som jeg plukket ned fra veggen, de små suvenirene fra mange års arbeid. Et økseskaft som var et bevis fra en sak jeg aldri klarte å få forbi storjuryen. Alt fikk plass i én pappeske, alle årene, alt arbeidet, vennskapene, respekten jeg gradvis hadde opparbeidet meg i sak etter sak. Alt var borte nå, uansett hvordan saken til Jacob ville ende opp. For selv om Jacob ble renvasket, ville jeg aldri bli kvitt den skampletten som anklagen var. En jury kunne bare erklære sønnen min «ikke skyldig», aldri «uskyldig». Stanken ville aldri forlate oss.

Jeg tvilte på om jeg noen gang kunne gå inn i en rettssal som advokat igjen. Men akkurat nå gikk ting litt for fort til at jeg kunne tenke på hverken fortid eller framtid. Det var bare nåtid.

Merkelig nok fikk jeg ikke panikk. Jeg ble aldri redd.

Drapssiktelsen mot Jacob var en bombe – vi kom alle til å bli ødelagt av den til slutt, det var bare detaljene som gjensto – men jeg ble slått av en merkelig, rolig iver. Sannsynligvis var et team med ransakingsordre allerede på vei hjem til meg. Det kunne til og med ha vært derfor førstestatsadvokaten fikk meg ned hit: for at jeg skulle holde meg unna huset så de rakk å ransake det. Det var nøyaktig det samme jeg ville gjort.

Jeg stormet ut av kontoret.

Jeg ringte Lauries mobil fra bilen. Ikke noe svar. «Lau109

rie, dette er veldig, veldig viktig. Ring meg tilbake med en gang du får denne beskjeden.»

Jeg ringte også til Jacobs mobil. Ikke noe svar.

Jeg kom for sent hjem: fire patruljebiler fra Newton sto allerede parkert utenfor og holdt vakt, de hadde tatt kontroll over huset mens de ventet på at ransakingsordren skulle komme. Jeg fortsatte rundt kvartalet og parkerte.

Huset mitt ligger like ved en holdeplass for pendlertoget.

Et to og en halv meter høyt gjerde skiller plattformen fra bakhagen min. Det var enkelt å klatre over det. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at jeg kunne ha krabbet oppover Mount Rushmore.

Innenfor gjerdet presset jeg meg gjennom tujahekken som vokser ved kanten av plenen. Nålene slo og stakk mot meg mens jeg klemte meg mellom buskene.

Jeg løp over bakhagen. Naboen var i sin hage og stelte med plantene. Han vinket til meg, og som en ren naborefleks vinket jeg tilbake idet jeg sprintet forbi.

Inne i huset ropte jeg på Jacob med lav stemme, for å forberede ham på det som ville komme. Ingen var hjemme.

Jeg stormet opp trappen, inn på rommet til Jacob, hvor jeg rev opp skuffer, skapdøren, slengte skittentøyet på gulvet rundt meg, i et desperat forsøk på å finne noe som kunne være bevismateriale og kvitte meg med det.

Høres det ille ut for deg? Jeg kan høre den lille stemmen inni hodet ditt: Ødelegge bevis! Forhindre etterforskning! Du er naiv. Du innbiller deg at rettsvesenet er pålitelig, at resultatet sjelden blir feil, og at jeg derfor burde valgt å stole på systemet. Hvis han virkelig mente at Jacob var uskyldig, tenker du, ville han bare latt politiet feie inn og ta med seg alt de ville. Her skal du få en skitten, liten hemmelighet: feilmarginen i domfellelser er mye høyere enn noen skulle tro. Ikke bare feil frikjennelser, hvor skyldige kriminelle slipper straff – de «feilene» vedkjenner vi oss og aksepterer vi. Det er et forutsigbart resultat av å stokke kortene i tiltaltes favør, som vi gjør. Den virkelige overraskelsen er hvor ofte feilen er det motsatte, når uskyldige blir 110

kjent skyldige. Den feilmarginen vedkjenner vi oss ikke – vi tenker ikke engang på den – fordi den stiller spørsmål ved så mye. Faktum er at det vi kaller beviser er like feilbarlig som vitnene som legger dem fram, siden alle er mennesker.

Hukommelsen svikter, øyenvitneidentifikasjon er fryktelig upålitelig, selv politifolk med de edleste hensikter kan ha sviktende dømmekraft og hukommelse. Det menneskelige elementet er det svakeste ledd i ethvert system. Hvorfor skal rettsvesenet være annerledes? Det er det ikke. Vår blinde tillit til systemet er et resultat av uvitenhet og magisk tenking, og det var ikke snakk om at jeg hadde tenkt å overlate min sønns skjebne til det. Ikke fordi jeg trodde han var skyldig, det kan jeg forsikre deg om, men nettopp fordi han var uskyldig. Jeg gjorde det lille jeg kunne for å forsikre meg om å få riktig resultat, et rettferdig resultat.

Hvis du ikke tror meg, kan du heller gå og tilbringe noen timer i nærmeste rettslokale og så spørre deg selv om du virkelig tror at det er feilfritt. Spør deg selv om du ville overlate ditt barn til det som skjer der.

Men uansett, jeg fant ingenting som var det minste bekymringsfullt på rommet til Jake, bare det vanlige tenåringssøppelet, skittentøy, joggesko som hadde formet seg etter de enorme føttene hans, skolebøker, spillblader, ladere til de forskjellige elektroniske dingsene hans. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde forventet å finne. Problemet var at jeg ennå ikke visste hva statsadvokaten hadde, hva som gjorde dem så ivrige etter å ta ut tiltale mot Jacob, og jeg holdt på å bli gal av at jeg ikke visste hva den manglende biten kunne være.

Jeg gikk fortsatt gjennom rommet da mobilen min ringte. Det var Laurie. Jeg ba henne komme hjem med en gang – hun var og besøkte en venninne i Brookline, tjue minutter unna – men jeg fortalte henne ikke noe mer. Hun var for emosjonell. Jeg ante ikke hvordan hun ville reagere, og jeg hadde ikke tid til å takle henne. Hjelp Jacob nå, ta deg av Laurie etterpå. «Hvor er Jacob?» spurte jeg. Hun visste ikke. Jeg la på.

111

Jeg kastet et siste blikk på rommet. Jeg var fristet til å gjemme Jacobs bærbare pc. Gudene visste hva han hadde på harddisken. Men jeg var bekymret for at det å stikke unna pc-en bare ville gjøre vondt verre: hvis den forsvant, ville det være mistenkelig, siden han hadde vært så mye online, men på den annen side ville den kanskje inneholde farlige beviser hvis den ble funnet. Det endte med at jeg lot den ligge – kanskje var det uklokt, men jeg hadde ikke tid til å tenke mer over det. Jacob visste at han hadde blitt offentlig anklaget på Facebook, antagelig hadde han vært slu nok til å slette harddisken sin, hvis det var nødvendig.

Det ringte på dørklokken. Game over. Jeg pustet fortsatt tungt.

Utenfor sto ingen ringere enn Paul Duffy for å gi meg ransakingsordren. «Beklager, Andy,» sa han.

Jeg stirret. Betjentene i blå vindjakker, patruljebilene med blinklysene på, min gamle venn som holdt fram en ransakingsordre som var brettet i tre til meg – jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle reagere, derfor reagerte jeg nesten ikke i det hele tatt. Jeg sto der, stum, mens han trykket arket inn i hånden min.

«Andy, jeg må be deg om å vente utenfor. Du kjenner prosedyren.»

Det tok noen sekunder før jeg våknet, var tilbake i nået og aksepterte at dette virkelig skjedde. Men jeg var fast bestemt på ikke å gjøre noen amatørmessige feil, ikke snuble eller gi dem noe gratis. Ikke plumpe ut med dumme innrømmelser under press nå i den kritiske, tidlige fasen av saken. Det er sånne feil som gjør at folk havner i delstatsfengselet i Walpole.

«Er Jacob her, Andy?»

«Nei.» «Vet du hvor han er?»

«Aner ikke.»

«Ok, kom igjen, kompis, gå ut, er du snill.» Han la forsiktig en hånd på overarmen min for å oppmuntre meg, 112

men han dro meg ikke ut av huset. Det virket som om han var villig til å vente til jeg var klar. Han bøyde seg fram og sa fortrolig: «La oss gjøre dette på riktig måte.»

«Det er greit, Paul.»

«Unnskyld.»

«Bare gjør jobben din, ok? Ikke rot det til.»

«Ok.» «Du må gjøre alt nøyaktig etter boken, hvis ikke kommer Logiudice til å kjøre over deg. Han kommer til å få deg til å se ut som en tulling i vitneboksen, tro meg. Han gjør alt han må gjøre. Han kommer ikke til å beskytte deg, slik jeg ville gjort.»

«Ok, Andy. Det er greit. Bare kom ut.»

Jeg ble stående og vente på fortauet utenfor huset. Folk hadde samlet seg på den andre siden av gaten for å glo, siden de hadde sett patruljebilene som sto parkert utenfor.

Jeg ville foretrukket å vente i bakhagen, ute av syne, men jeg måtte være der når Laurie eller Jacob kom hjem, for å trøste dem – og for å fortelle dem hva de skulle gjøre.

Laurie kom da ransakingen bare hadde vært i gang noen minutter. Hun sjanglet litt da hun fikk høre hva som skjedde. Jeg holdt henne og hvisket inn i øret hennes at hun ikke måtte si noe, ikke engang vise følelser, verken frykt eller sorg. Ikke gi dem noe. Hun kom med en slags hånlatter, så begynte hun å gråte. Hulkingen var ærlig og uhemmet, som om ingen så på. Hun brydde seg ikke om hva folk mente, for det hadde aldri vært noen som trodde vondt om henne, aldri noen gang. Jeg visste bedre. Vi sto sammen foran huset, jeg med armen beskyttende og dominerende rundt henne.

Da ransakingen gikk inn i sin andre time, trakk vi rundt på baksiden av huset og satte oss på terrassen. Der begynte Laurie å gråte stille, tok seg sammen, gråt mer.

På et tidspunkt kom etterforsker Duffy rundt på baksiden og opp trappen til terrassen. «Andy, bare så du vet det, vi fant en kniv i parken i formiddag. Den lå i søla ved en innsjø.»

113

«Jeg visste det. Jeg visste at den ville dukke opp. Er det fingeravtrykk, blod, noe på den?»

«Ingenting synlig. Den er på lab-en. Det var grønne alger over hele kniven, som et slags grønt pulver.»

«Det er kniven til Patz.»

«Jeg vet ikke. Kanskje.»

«Hva slags kniv var det?»

«Bare en vanlig kjøkkenkniv, liksom.»

Laurie sa: «En kjøkkenkniv?»

«Ja. Har dere alle knivene deres?»

Jeg sa: «Kom an, Duff, vær ærlig. Hvorfor stiller du et sånt spørsmål?»

«Greit, unnskyld. Det er jobben min å spørre.»

Laurie glodde olmt på ham.

«Har dere hørt noe fra Jacob ennå, Andy?»

«Nei. Vi får ikke tak i ham. Vi har ringt alle han kjenner.»

Duffy holdt et skeptisk blikk i sjakk.

«Han er bare en guttunge,» sa jeg, «han forsvinner av og til. Paul, når han kommer, så vil jeg ikke at noen skal snakke med ham. Ingen spørsmål. Han er mindreårig. Han har rett til å ha en forelder eller verge til stede. Ikke prøv dere på noe.»

«Herregud, Andy, vi har ikke tenkt å prøve oss på noe.

Men vi vil jo selvsagt snakke med ham.»

«Glem det.»

«Andy, det kan hjelpe ham.»

«Glem det. Han har ikke noe å si. Ikke et ord.»

Midt ute på plenen var det noe som vekket oppmerksomheten vår, og vi snudde oss, alle tre. En kanin, grå som barken på et tre, satt og snuste i luften, rykket på hodet, årvåken, avslappet. Den hoppet et par meter, stoppet. Når den satt stille, blandet fargen seg med gresset og halvmørket. Jeg mistet den nesten ut av syne inntil den hoppet litt til, som en grå krusning.

Duffy snudde seg tilbake til Laurie. For bare noen lørdager siden hadde vi vært ute på restaurant sammen og 114

spist middag, Duffy og hans kone og Laurie og jeg. Det virket som en evighet siden. «Vi er stort sett ferdige nå, Laurie. Vi er snart ute herfra.»

Hun nikket, for sint og skuffet og sveket til å si at det var greit.

«Paul,» sa jeg til ham, «det var ikke han som gjorde det.

Jeg vil bare si det til deg i tilfelle jeg ikke får noen annen mulighet. Du og jeg kommer antagelig ikke til å snakke sammen på en stund, derfor vil jeg at du skal høre det fra meg, ok? Det var ikke han som gjorde det. Det var ikke han som gjorde det.»

«Ok, jeg har hørt det nå.» Han snudde seg for å gå.

«Han er uskyldig. Like uskyldig som sønnen din.»

«Ok,» sa han og gikk sin vei.

Borte ved tujahekken satt kaninen sammenkrøket og tygde på noe.

Vi ventet på Jacob til etter at det hadde blitt mørkt, til politiet og kikkerne hadde blitt borte. Han kom aldri.

Han hadde gjemt seg i mange timer, for det meste i skogen i Cold Spring Park, i bakhager og i lekeapparatet bak barneskolen han engang hadde gått på, og det var der politiet fant ham i åttetiden om kvelden.

De fikk sette håndjern på ham uten protester, sto det i politirapporten. Han løp ikke. Han hilste på politimannen ved å si: «Det er meg dere leter etter,» og «Jeg har ikke gjort det». Da politimannen nedlatende sa: «Hvordan havnet fingeravtrykket ditt på liket da?» utbrøt Jacob – og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var dumt eller smart – «Jeg fant ham. Han lå allerede der. Jeg prøvde å løfte ham opp så jeg kunne hjelpe ham. Da så jeg at han var død, og da ble jeg redd og løp min vei.» Det var den eneste forklaringen Jacob noen gang ga til politiet. Det må ha gått opp for ham, i seneste laget, at det var risikabelt bare å plumpe ut med en tilståelse på den måten, og han sa ikke et eneste ord etter det. I motsetning til de fleste på hans alder, visste Jacob betydningen av Det femte grunnlovstillegget. Senere begynte 115

man å spekulere på hvorfor Jacob kom med denne besynderlige forklaringen, om hvor fullstendig egoistisk den var.

Det ble antydet at han måtte ha formulert den på forhånd og så latt den glippe ut på et passende tidspunkt – han utfordret saken, startet sitt eget forsvar så tidlig som mulig.

Det eneste jeg er sikker på, er at Jacob aldri var så smart eller så slu som han ble beskrevet i mediene.

Uansett, etter det sa Jacob bare én ting til politimannen, om og om igjen: «Jeg vil ha faren min.»

Han kunne ikke løslates mot kausjon den kvelden. Han ble holdt i den lokale arresten i Newton, bare to–tre kilometer fra huset vårt.

Laurie og jeg fikk bare treffe ham en kort stund, i et lite besøksrom uten vinduer.

Jacob var tydelig rystet. Øynene var vasne og rødkantede. Han var rød i ansiktet, en horisontal, rød stripe over hvert kinn, som krigsmaling. Han var helt klart livredd.

Samtidig prøvde han å forholde seg rolig. Holdningen var anspent, stiv, mekanisk. En gutt som prøver å etterligne en voksen mann, i hvert fall en ungdoms oppfatning av hvordan en voksen mann oppfører seg. Jeg tror jeg syntes det var det mest hjerteskjærende, måten han strevde med ikke å bryte sammen på, å holde hele kaoset av følelser – panikk, sinne, sorg – lukket inni seg. Men han ville ikke klare å holde ut stort lenger, trodde jeg. Han var snart tom for drivstoff.

«Jacob,» sa Laurie med skjelvende stemme, «går det bra?»

«Nei! Selvsagt ikke.» Han gjorde en bevegelse mot rommet omkring seg, situasjonen han befant seg i, og skar en hånlig grimase. «Jeg er død.»

«Jake –» «De påstår at jeg har drept Ben? Det er ikke sant. Det er ikke sant. Jeg nekter å tro at dette skjer. Jeg nekter å tro det.»

Jeg sa: «Hei, Jake, det er en feil. Det er en fryktelig misforståelse. Vi skal finne ut av det, ok? Jeg vil ikke at du skal 116

miste håpet. Dette er bare begynnelsen på prosessen. Det er langt igjen.»

«Jeg nekter å tro det. Jeg nekter å tro det. Jeg er liksom» – han laget en lyd som en eksplosjon og med hendene formet han en soppsky – «ikke sant? Det er liksom, det er liksom, hva er det han heter? I den historien?»

«Kafka.»

«Nei. Han fyren fra, hva er det? Den filmen.»

«Jeg vet ikke, Jake.»

«Hvor han fyren liksom finner ut at verden egentlig ikke er verden? Den er bare liksom en drøm? En slags simulering? Alt er skapt av en datamaskin? Og så får han se den virkelige verdenen. Det er liksom en gammel film.»

«Jeg vet ikke helt.»

«The Matrix!»

«The Matrix? Er den gammel?»

«Keanu Reeves, pappa? Gi deg.»

Jeg kikket på Laurie. «Keanu Reeves?»

Hun trakk på skuldrene.

Det forbløffet meg at Jake kunne tulle, selv i en sånn stund. Men det gjorde han. Han var like dustete som han hadde vært for bare noen timer siden – som han alltid hadde vært, for den saks skyld.

«Pappa, hva skal jeg gjøre?»

«Vi skal kjempe. Vi skal kjempe mot dem med alt vi har.»

«Nei, jeg mente liksom ikke sånn generelt. Nå. Hva skjer etterpå?»

«Det kommer til å bli en fremstilling i morgen tidlig. De leser bare opp anklagen og bestemmer hvor stor kausjonen skal være, og så kan du bli med oss hjem.»

«Hvor mye er kausjonen på?»

«Det får vi vite i morgen.»

«Enn hvis vi ikke har råd til det? Hva skjer med meg da?»

«Vi skal nok finne ut av det, ikke vær redd. Vi har litt sparepenger. Vi har huset.»

117

Han snøftet. Han hadde hørt meg klage over lite penger minst tusen ganger. «Jeg er så lei meg. Jeg har ikke gjort det, det sverger jeg på. Jeg vet godt at jeg liksom ikke er noe perfekt barn, ok? Men jeg har ikke gjort det.»

«Jeg tror deg.»

Laurie la til: «Du er perfekt, Jacob.»

«Jeg kjente ikke Ben engang. Han var liksom bare en gutt på skolen. Hvorfor skulle jeg ha gjort dette? Hø?

Hvorfor? Ok, hvorfor sier de at jeg har gjort det?»

«Jeg vet ikke, Jake.»

«Dette er din sak! Hva mener du med at du ikke vet?»

«At jeg bare ikke vet det.»

«Du mener at du ikke vil fortelle det til meg.»

«Nei. Ikke si det. Jake, trodde du virkelig at jeg etterforsket deg?»

Han ristet på hodet. «Så helt uten grunn – helt uten grunn – drepte jeg bare Ben Rifkin? Det er – det er – jeg vet ikke hva det er. Det er vilt. Hele greia er bare helt vilt.»

«Jacob, du trenger ikke overbevise oss. Vi er på din side.

Alltid. Uansett hva som skjer.»

«Herregud.» Han dro fingrene gjennom håret. «Alt sammen er Dereks skyld. Han gjorde det. Det vet jeg.»

«Derek? Hvorfor Derek?»

«Han bare – han er liksom – han friker ut av og til, ikke sant? Det skal liksom bare småting til, så friker han helt ut.

Jeg sverger på at når jeg slipper ut, så skal han få. Jeg sverger.»

«Jake, jeg tror ikke Derek kan ha gjort det.»

«Det var han. Bare vent og se. Den fyren.»

Laurie og jeg utvekslet forbausede blikk.

«Jake, vi skal få deg ut herfra. Vi skal betale kausjonen, uansett hvor stor den er. Vi skal få tak i pengene. Vi har ikke tenkt å la deg bli sittende i fengsel. Men du er nødt til å bli her i natt, bare til du blir fremstilt for fengsling i morgen. Vi møter deg i rettsbygningen i morgen tidlig. Vi har med oss en advokat. Du skal få spise middag hjemme i 118

morgen. I morgen skal du få sove i din egen seng, det lover jeg.»

«Jeg vil ikke ha en advokat. Jeg vil ha deg. Du er advokaten min. Det finnes ingen bedre.»

«Jeg kan ikke.»

«Hvorfor ikke? Jeg vil ha deg. Du er faren min. Jeg trenger deg nå.»

«Det er en dårlig idé, Jacob. Du trenger en forsvarsadvokat. Dessuten er det allerede ordnet. Jeg har ringt min venn Jonathan Klein. Han er veldig, veldig flink, det lover jeg.»

Han rynket skuffet på pannen. «Du kunne uansett ikke gjort det. Du er statsadvokat.»

«Ikke nå lenger.»

«Fikk du sparken?»

«Ikke ennå. Jeg har permisjon. Men de kommer antagelig til å sparke meg senere.»

«På grunn av meg?»

«Nei, ikke på grunn av deg. Du har ikke gjort noe. Det er bare sånn det er.»

«Men hva har du tenkt å gjøre? For å tjene penger, mener jeg? Du må jo ha en jobb.»

«Du trenger ikke bekymre deg for pengene. Det kan jeg bekymre meg for.»

En politimann, en ung fyr som jeg ikke kjente, banket på døren og sa: «Tiden er ute.»

Laurie sa til Jacob: «Vi er glade i deg. Vi er så glade i deg.»

«Ok, mamma.»

Hun la armene rundt ham. Det gikk en liten stund uten at han rørte på seg, og Laurie sto der som om hun hadde omfavnet et tre eller en søyle. Men til slutt ga han etter og klappet henne på ryggen.

«Vet du det, Jake? Vet du hvor glade vi er i deg?»

Han himlet med øynene over skulderen hennes. «Ja, mamma.»

«Ok.» Hun trakk seg unna og tørket bort tårene fra øynene. «Ok, da.»

119

Jacob så ut som om også han var på nippet til å begynne å gråte.

Jeg ga ham en klem. Jeg trakk ham inntil meg, klemte hardt, og så gikk jeg unna. Jeg studerte ham fra topp til tå. Han hadde søle på bukseknærne fra timene han hadde ligget gjemt i Cold Spring Park, en regnvåt aprildag. «Vær sterk, ok?»

«Du også,» sa han. Han gliste, han skjønte antagelig hvor dumt svaret hans var.

Vi forlot ham der.

Og fortsatt var ikke natten over.

Klokken to om natten var jeg i stuen, jeg satt sammensunket i sofaen. Jeg følte meg som en skipbrudden, jeg klarte verken å bevege kroppen opp til soverommet eller falle i søvn der jeg var.

Laurie tasset barføtt ned trappen i pysjbukser og den turkise favoritt-T-skjorten som nå var for utslitt til å bruke som annet enn nattøy. Brystene hang innenfor den, beseiret av tiden og tyngdekraften. Håret var ustelt, øynene halvt lukkede. Jeg begynte nesten å gråte ved synet av henne.

Hun ble stående på det tredje trappetrinnet, og sa: «Andy, kom og legg deg. Vi får ikke gjort mer i kveld.»

«Snart.»

«Ikke snart, nå. Kom.» «Laurie, kom hit. Det er noe vi må snakke om.»

Hun subbet gjennom gangen og bort til meg i stuen, og i løpet av de tolv skrittene virket det som om hun ble lys våken. Jeg var ikke av den sorten som ba om hjelp ofte. Når jeg gjorde det, ble hun skremt. «Hva er det, kjære?»

«Sett deg. Det er noe jeg må fortelle deg. Noe som vil komme ut snart.»

«Om Jacob?»

«Om meg.»

Jeg fortalte henne alt, alt jeg visste om slekten min. Om James Burkett, den første blodige Barber, som kom østover fra prærien, som en pioner i feil retning, og tok med seg 120

villskapen sin til New York. Og Rusty Barber, krigshelten som var min bestefar, og som endte opp med å sløye en mann i et slagsmål etter et biluhell i Lowell i Massachusetts. Og min egen far, Bloody Billy Barber, og hans lyssky, klimaktiske voldsorgie som involverte en ung jente og en kniv i en forlatt bygning. Etter å ha ventet i trettifire år, tok det bare fem eller ti minutter å fortelle hele historien.

Da den først var ute, virket det som en ynkelig liten ting å ha båret på så lenge, og et kort øyeblikk var jeg overbevist om at også Laurie ville se sånn på det.

«Det er der jeg kommer fra.»

Hun nikket, med et tomt uttrykk i ansiktet, bedøvet av skuffelse – over meg, over historien min, over uærligheten min. «Andy, hvorfor har du ikke fortalt meg det før?»

«Fordi det ikke betydde noe. Det var aldri den jeg var.

Jeg er ikke som dem.»

«Men du stolte ikke på at jeg ville forstå det.»

«Nei. Laurie, det er ikke det dette handler om.»

«Det har kanskje aldri passet?»

«Nei. I begynnelsen ville jeg ikke at du skulle tro noe sånt om meg. Og jo mer tid som gikk, desto mindre betydning fikk det. Vi var så … lykkelige.»

«Helt fram til nå, når du måtte fortelle det, når du ikke lenger hadde noe valg.»

«Laurie, jeg vil at du skal vite om det nå fordi det antagelig vil komme ut – ikke fordi det egentlig har noe å gjøre med denne saken, men fordi sånn dritt som dette alltid kommer fram. Det har ingenting å gjøre med Jacob. Eller meg.»

«Er du sikker på det?»

Jeg døde et øyeblikk. Og så: «Ja, det er jeg sikker på.»

«Så sikker at du følte at du måtte skjule det for meg.»

«Nei, det er ikke riktig.»

«Er det noe mer du ikke har fortalt meg?»

«Nei.» «Er du sikker?»

«Ja.» 121

Hun tenkte seg om. «Ok, da.»

«Og hva betyr ok? Har du ingen spørsmål? Vil du ikke snakke om det?»

Hun sendte meg et bebreidende blikk: Spurte jeg henne om hun ville snakke? Klokken to om natten? Denne natten?

«Laurie, ingenting har forandret seg. Dette forandrer ikke noe. Jeg er den samme mannen som du har kjent siden vi var sytten.»

«Ok.» Hun kikket seg ned i fanget, hvor det så ut som hendene hadde brytekamp. «Du burde fortalt meg det før, det er det eneste jeg kan si akkurat nå. Jeg hadde rett til å vite det. Jeg hadde rett til å vite hvem jeg giftet meg med, hvem jeg fikk barn med.»

«Du visste det. Du giftet deg med meg. Alt det andre er bare historie. Det har ikke noe å gjøre med oss.»

«Men du skulle fortalt det. Jeg hadde rett til å vite det.»

«Hvis jeg hadde fortalt det, ville du ikke giftet deg med meg. Du ville aldri gått ut med meg.»

«Det vet du ikke. Du ga meg aldri sjansen.» «Å, kom an. Hvis jeg hadde invitert deg ut og du hadde visst dette?»

«Jeg vet ikke hva jeg ville sagt.»

«Det gjør jeg.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jenter som deg ikke … slår seg til ro med sånne gutter. Hør her, bare la oss glemme det.»

«Hvordan vet du det, Andy? Hvordan vet du hvem jeg ville velge?»

«Du har rett. Du har rett, jeg vet ikke det. Unnskyld.»

Det ble et opphold, og alt kunne fortsatt vært bra. På det tidspunktet kunne vi fortsatt ha kommet oss gjennom det og gått videre.

Jeg knelte foran henne, la armene i fanget hennes, på de varme beina hennes. «Unnskyld, Laurie. Jeg er virkelig lei for at jeg ikke fortalte det til deg. Men jeg kan ikke gjøre det om nå. Det viktigste er at jeg vil du skal forstå: faren 122

min, bestefaren min – jeg er ikke dem. Jeg vil at du skal tro det.»

«Jeg gjør det. Jeg mener, jeg tror jeg gjør det – selvsagt gjør jeg det. Jeg vet ikke, Andy, det er sent. Jeg må sove litt.

Jeg kan ikke gjøre dette nå. Jeg er for trøtt.»

«Laurie, du kjenner meg. Se på meg. Du kjenner meg.»

Hun studerte ansiktet mitt.

På kloss hold ble jeg overrasket over å se hvor gammel og sliten hun så ut, og jeg syntes det hadde vært egoistisk og lett ondskapsfullt av meg å lesse dette over på henne nå, midt på natten etter den verste dagen i livet hennes, bare for at jeg skulle kvitte meg med en byrde, lette samvittigheten min. Og jeg husket henne. Jeg husket jenta med brune bein som satt på et badehåndkle på Old Campus det første studieåret, jenta som var så langt utenfor min rekkevidde at det faktisk var lett å snakke med henne, fordi jeg ikke hadde noe å tape. Som syttenåring visste jeg det: hele barndommen min hadde bare ledet opp til denne jenta. Jeg hadde aldri følt noe lignende, og jeg har fortsatt ikke gjort det. Jeg følte meg fysisk forandret. Ikke seksuelt, selv om vi hadde sex overalt, akkurat som kaniner, mellom bibliotekhyllene, i et tomt klasserom, i bilen hennes, i familiens strandhus, til og med på en kirkegård. Det var noe mer: Jeg hadde blitt et annet menneske, jeg, det mennesket jeg er nå.

Og alt som fulgte deretter – familien min, hjemmet mitt, hele livet vårt sammen – var en gave hun ga meg. Magien varte i trettifire år. Nå, i en alder av femtien, så jeg henne endelig slik hun egentlig var. Det kom som en overraskelse: Hun var ikke lenger den glinsende jenta, hun var bare en kvinne, tross alt.

Del 2 «At myndighetene skal ha noen forpliktelser i forbindelse med et drap, er en forholdsvis moderne tanke. I mesteparten av menneskets historie har drap vært en privatsak. I tradisjonelle samfunn var et drap ganske enkelt grunnlag for uenighet mellom to klaner. Man forventet at drapsmannens familie eller stamme løste uenigheten på rettferdig vis, ved å tilby et slags offer til offerets familie eller stamme.

Restitusjonen varierte fra samfunn til samfunn. Det kunne involvere alt fra en bot til at drapsmannen (eller en stedfortreder) måtte dø. Hvis offerets slekt ikke ble tilfredse, kunne resultatet bli en blodfeide.

Dette mønsteret varte i mange århundrer og i mange samfunn … Men til tross for dagens praksis, er det lange tradisjoner for at et drap helt og holdent er en familiesak.»

JOSEPH EISEN, Drapets historie (1949)

9 Framstilling

Neste morgen sto Jonathan Klein sammen med Laurie og meg i halvmørket nede i parkeringshuset i Thorndike Street, mens vi forberedte oss på å møte journalistene som hadde samlet seg utenfor døren til rettsbygningen, som lå rett nedi gaten. Klein hadde på seg grå dress med sin sedvanlige svarte, høyhalsete genser. Ikke slips i dag, selv ikke i retten. Dressen, spesielt buksen, hang og slang rundt ham. Den tynne, rumpeløse kroppen hans må ha vært et mareritt for en skredder. Lesebrillene hang fra en snor med indianerperler rundt halsen hans. Han bar på den eldgamle okselærsvesken sin, som var glatt og slitt som en gammel sal. For en utenforstående virket det nok som om Klein ikke var helt på høyden. For liten, for mild. Men det var noe ved ham som virket betryggende på meg. Det hvite håret som var gredd bakover, det hvite fippskjegget og det gode smilet, alt i alt syntes jeg det var noe magisk ved ham.

Han var omgitt av en slags ro. Gudene skulle vite at vi trengte det.

Klein smugkikket rundt hjørnet mot journalistene, som subbet rundt og småpratet med hverandre, en ulveflokk som snuste omkring mens de ventet på noe å gjøre.

«Greit,» sa han. «Andy, jeg vet at du har vært gjennom dette før, men aldri fra denne siden. Laurie, alt dette er nytt for deg. Derfor skal jeg lese katekismen høyt for dere, begge to.»

Han strakte ut hånden for å ta på ermet til Laurie. Hun 127

virket knust etter gårsdagens to sjokk, Jacobs arrestasjon og Barber-familiens forbannelse. Vi hadde ikke sagt stort i dag tidlig mens vi spiste, kledde på oss og gjorde oss klar til en dag i retten. For første gang slo det meg at vi var på vei mot skilsmisse. Uansett hvordan rettssaken endte, ville Laurie gå fra meg når den var over. Jeg så at hun studerte meg, bestemte seg. Hva betydde det å finne ut at hun hadde blitt lurt til å gifte seg med meg? Burde hun føle seg sviktet? Eller innrømme at ubehaget hennes var fordi jeg hadde hatt rett hele tiden: jenter som henne gifter seg ikke med gutter som meg. Uansett virket det som om Jonathans berøring beroliget henne. Hun presterte til og med et lite smil til ham, men så var det slørete blikket tilbake.

Klein: «Fra nå av, fra det tidspunktet vi kommer til rettsbygningen og til dere er hjemme igjen i kveld og lukker døren til huset, vil jeg at dere ikke skal vise noe. Ingen følelser. Ha pokerfjes. Er det forstått?»

Laurie svarte ikke. Hun virket helt omtåket.

«Jeg er en potteplante,» forsikret jeg ham.

«Bra. For hvert eneste uttrykk, hver eneste reaksjon, hvert eneste glimt av følelser vil bli tolket mot dere. Smiler dere, kommer de til å si at dere ikke tar høringen på alvor.

Skuler dere, kommer de til å si at dere er sure, at dere ikke er angrende, at dere misliker å bli dratt for retten. Gråter dere, spiller dere bare.»

Han så bort på Laurie.

«Ok,» sa hun, ikke fullt så selvsikker, spesielt når det gjaldt det siste punktet.

«Ikke svar på noen spørsmål. Det er ikke nødvendig. På tv er det bare bildene som betyr noe, det er umulig å vite om dere har oppfattet et spørsmål noen roper til dere. Aller viktigst – og jeg skal snakke med Jacob om dette når jeg kommer til arresten – ethvert tegn til sinne, spesielt fra Jacob, vil bare bekrefte alles verste mistanker. Dere må huske at i deres øyne, i alles øyne, er Jacob skyldig. Dere også. De vil bare ha et eller annet som bekrefter det de allerede vet.

Det holder med en liten smule.»

128

Laurie sa: «Er det ikke litt for sent å bry seg om hvordan vi tar oss ut offentlig?»

Den morgenen hadde Boston Globe kjørt denne overskriften på førstesiden: STATSADVOKATENS TENÅRINGSSØNN ANKLAGET I NEWTON-DRAPET. Boston Herald var kanskje en sensasjonsavis, men den skal ha ros for at den var så direkte. Tabloidforsiden viste et bakgrunnsfoto av noe som så ut til å være åstedet for drapet, en tom skråning i en skog, med et øyeblikksbilde av Jacob som de måtte ha funnet på nettet, og ordet MONSTER. Nederst var det en liten appetittvekker: «Aktor sparket etter anklager om bevisforspillelse idet hans egen tenåringssønn ble avslørt i knivdrapet i Newton».

Laurie hadde et poeng: etter en sånn tirade, virket det litt utilstrekkelig å gå inn i rettssalen med pokerfjes.

Men Klein trakk bare på skuldrene. Man stilte ikke spørsmål ved reglene. De kunne like gjerne vært risset inn på steintavler med Guds egen finger. Han sa, på sitt rolige, fornuftige vis: «Vi gjør det vi kan med det vi har.»

Og vi gjorde som vi hadde blitt bedt om. Vi beveget føttene framover gjennom mobbens stedfortredere, gjengen med journalister som ventet på oss utenfor rettsbygningen.

Vi viste ingen følelser, besvarte ingen spørsmål, lot som om vi ikke hørte spørsmålene som ble ropt inn i ørene på oss.

Likevel ble det ropt enda flere spørsmål. Mikrofoner ble stukket fram og presset mot oss. «Hvordan har dere det?»

«Hva sier du til alle folkene som stolte på deg?» «Har dere noe å si til offerets familie?» «Var det Jacob som gjorde det?» «Vi vil bare høre deres side av saken.» «Kommer han til å vitne?» En av dem, som prøvde å provosere oss, sa: «Mr. Barber, hvordan føles det å være på den andre siden?»

Jeg holdt Laurie i hånden mens vi presset oss inn i lobbyen. Der inne var det overraskende fredelig, nesten normalt. Journalistene hadde ikke adgang her. Ved sikkerhetskontrollen i lobbyen gikk folk til side for å slippe oss fram.

Sheriffbetjentene, som vanligvis vinket meg igjennom med 129

et smil, brukte nå håndholdt metalldetektor på meg og inspiserte småpengene jeg hadde i lommen.

Vi var alene igjen et kort øyeblikk i heisen. Da vi kjørte opp til sjette etasje, hvor rettssalen var, strakte jeg meg etter hånden til Laurie, fingrene mine krafset mot hennes for å få grep. Min kone var en god del lavere enn meg, så for å holde hånden hennes måtte jeg løfte den opp på nivå med hoften min. Hun ble stående med bøyd albue, som om hun sjekket hvor mye klokken var. Et kort øyeblikk ble ansiktet hennes fylt med avsky – øyelokkene vibrerte, leppene ble smale. Det var nesten umerkelig, en mikrobevegelse, men jeg la merke til det og slapp hånden hennes. Heisdørene skalv idet heisen gikk oppover. Klein holdt taktfullt blikket festet på panelet med knapper på rekke og rad.

Da dørene skranglet opp, marsjerte vi gjennom den overfylte lobbyen og bort til rettssal 6B, hvor vi skulle vente foran dommerpodiet til saken vår ble ropt opp.

En pinlig pause fulgte før dommeren satte seg. Det hadde blitt oss fortalt at vår sak ville komme opp nøyaktig klokken ti så retten kunne gjøre seg ferdig med oss – og hele sirkuset med journalister og nysgjerrige – og deretter gå videre med dagens program. Vi var på plass i rettssalen omtrent kvart på. Tiden slepte seg av sted mens vi ventet. Det føltes som mye mer enn femten minutter. Alle advokatene, og de fleste av dem kjente jeg godt, holdt seg på avstand, som om det var et magnetfelt rundt oss.

Paul Duffy var der, han sto bakerst ved veggen sammen med Logiudice og et par CPAC-folk. Duffy – som nesten kunne regnes som onkelen til Jacob – kikket på meg idet vi satte oss, men så snudde han seg bort. Jeg ble ikke fornærmet. Jeg følte ikke at han unngikk meg. Det var tross alt en etikette i dette opplegget. Duffy måtte holde med hjemmelaget. Det var jobben hans. Vi ville kanskje bli venner igjen etter at Jacob var renvasket, eller kanskje ikke. For øyeblikket var vennskapet vårt satt på vent. Ingen uvilje, det var bare sånn det måtte være. Jeg visste at Laurie ikke var like upåvirket av å bli avvist av Duffy eller noen andre.

130

For henne var det fryktelig å se at vennskap ble brutt på denne måten. Vi var de samme personene nå som vi hadde vært før dette, og siden vi ikke hadde forandret oss, var det lett for henne å glemme at alle andre så på oss – oss tre, ikke bare Jacob – på en helt ny måte. Laurie følte at folk i det minste burde skjønne at uansett hva Jacob måtte ha gjort, så var i hvert fall hun og jeg uskyldige. Det var en vrangforestilling jeg aldri delte.

Rettssal 6B hadde ekstra juryplasser for å få plass til uvanlig store juryer, og denne morgenen var de tomme plassene tatt av et tv-kamera som var rigget opp for å sende felles til alle de lokale tv-stasjonene. Mens vi ventet, lot kameramannen linsen peke på oss. Vi satt med tomme ansikter, som om vi var tiltalt, vi sa ingenting til hverandre, vi blunket knapt. Det er ikke lett å bli overvåket så lenge. Jeg begynte å legge merke til småting, som man gjør når man må vente lenge. Jeg studerte hendene mine, de var store og bleke og hadde tydelige, oppskrapte knoker. Ikke advokathender, tenkte jeg. Rart å se dem stikke ut fra jakkeermene.

Hele kvarteret mens vi ventet og ble stirret på i rettssalen – en rettssal som engang var min, et rom som jeg trivdes like godt i som mitt eget kjøkken – var enda verre enn det som skulle følge.

Klokken ti feide first session-dommeren inn, iført sin svarte kappe. Dommer Rivera, en elendig dommer, men et lykketreff for oss. Du må forstå én ting: Rettssal 6B, som brukes til first session-møter, er en plage for dommerne, de jobber turnus der med noen måneders mellomrom. Det er first session-dommeren som får togene til å gå i rute – som fordeler saker til andre rettssaler på en slik måte at arbeidsbyrden blir jevnt fordelt, som luker ut saker fra rettslisten ved å lokke fram avtaler om lavere straff fra motvillige statsadvokater og tiltalte, og som sorterer gjennom resten av de administrative pliktene på rettslisten så effektivt som mulig. Det er en hektisk jobb som går ut på å delegere, forkaste og utsette. Lourdes Rivera var i femtiårene, var irritabel av natur og usedvanlig lite egnet til å få togene til å gå 131

i rute. Det var bare så vidt hun kom til rettsalen i tide, med glidelåsen på kappen lukket og mobilen slått av. Advokatene foraktet henne. De brummet om at hun bare hadde fått jobben på grunn av utseendet eller fordi hun tilfeldigvis var gift med en advokat med gode, politiske kontakter eller for at man skulle få opp antallet latinamerikanere blant dommerne. De kalte henne Tjukkebolla Rivera. Men vi kunne neppe ha valgt en bedre dommer denne morgenen. Dommer Rivera hadde vært i lagmannsretten i mindre enn fem år, men hun hadde allerede et solid rykte på seg blant statsadvokatene om at hun var de tiltaltes dommer.

De fleste dommerne i Cambridge hadde samme rykte: de var myke, urealistiske, liberale. Nå virket det helt passende at resultatet kunne gå i vår favør. En liberaler er ikke noe annet enn en konservativ som det er blitt tatt ut tiltale mot.

Da rettssekretæren ropte opp Jacobs sak – «Tiltalebeslutning nummer null-åtte-strek-fire-fire-null-sju, Commonwealth v. Jacob Michael Barber, for overlagt drap» – ble sønnen min ført inn fra arresten av to rettsbetjenter og plassert midt i rettssalen, foran juryen. Han studerte salen, fikk øye på oss, og senket med en gang blikket mot gulvet.

Han var flau og klossete, og begynte å fomle med dressen og slipset som Laurie hadde valgt for ham og som Klein hadde levert. Jacob var ikke vant til å gå i dress, og det virket som om han både følte seg velkledd og iført tvangstrøye på samme tid. Han hadde allerede begynt å vokse ut av jakken. Laurie pleide å fleipe med at han vokste så fort at om nettene, når det var stille i huset, kunne hun høre hvordan knoklene hans grodde. Nå fiklet han med jakken for å få den til å sitte ordentlig over skuldrene, men han klarte ikke å strekke den så langt. Basert på denne fiklingen skrev journalistene etterpå at Jacob var forfengelig, at han til og med nøt å være i rampelyset, en nedsettende bemerkning som vi skulle få høre om og om igjen da den egentlige rettssaken begynte. Sannheten var at han var en keitete guttunge, og så vettskremt at han ikke visste hvor han skulle gjøre av 132

hendene sine. Det var et under at han i det hele tatt klarte å stå der med så stor sinnsro som han gjorde.

Jonathan gikk gjennom svingporten til skranken, la mappen sin på forsvarerens bord og stilte seg ved siden av Jacob. Han la en hånd på ryggen til Jacob, ikke for å trøste ham, men for å gjøre et poeng ut av det: Denne gutten er ikke et monster, jeg er ikke redd for å ta på ham. Og dessuten: Jeg er ikke bare en leiesoldat som gjør min profesjonelle plikt for en usmakelig klient. Jeg tror på denne gutten. Jeg er hans venn.

«Aktor,» sa Tjukkebolla Rivera, «vær så god.»

Logiudice reiste seg fra aktors bord. Han strøk håndflaten nedover slipset før han strakte seg rundt og trakk jakken ned med et lite rykk. «Ærede dommer,» begynte han med dyster stemme, «dette er en grusom sak.» Han uttalte ordet gruu-som, og nå gikk det opp for meg hvorfor det egentlig ikke er vinduer i rettssaler: Det er for å forhindre at partene kaster advokater ut gjennom dem. Logiudice ramset opp sakens fakta, og de var allerede velkjente fra nyhetene de siste tjuefire timene, nå ble de gjenfortalt, med et minimum av utbroderinger, for mobben med fakler og høygafler som befant seg på den andre siden av tv-kameraet. Han snakket med en litt syngende stemme, til og med, som om vi hadde hørt disse faktaene så ofte at vi var lei av å høre dem.

Men da han kom til argumentet mot kausjon, ble stemmen til Logiudice dyster. «Ærede dommer, vi kjenner alle og har varme følelser for tiltaltes far, som er i retten i dag.

Jeg kjenner personlig denne mannen. Jeg respekterer og beundrer ham. Jeg har stor medfølelse med ham, noe jeg tror vi alle har. Han har alltid vært den smarteste mannen i rommet. Alt har virket så enkelt for ham. Men. Men.» «Protest.»

«Protest godtatt.»

Logiudice snudde seg for å se på meg, ikke ved å vri på kroppen, men ved å snu halsen mot skulderen.

Alt har virket så enkelt for ham. Trodde han virkelig det?

133

«Mr. Logiudice,» sa Tjukkebolla, «jeg antar du vet at Andrew Barber ikke er anklaget for noe.»

Logiudice så rett fram igjen. «Ja, dommer.»

«La oss komme til kausjonsspørsmålet, da.» «Ærede rett, påtalemyndigheten har satt kausjonen svært høyt: fem hundre tusen i kontanter og fem millioner i sikkerhet. Påtalemyndigheten er av den oppfatning at på grunn av de uvanlige omstendighetene i familiesituasjonen hans, er det svært stor risiko for at tiltalte vil flykte, fordi det dreier seg om en så brutal forbrytelse, fordi det er overveiende sannsynlighet for at han blir domfelt og fordi tiltalte har usedvanlig store kunnskaper om lov og rett, siden han har vokst opp i et hjem hvor strafferett er familieyrket.»

Logiudice fortsatte med denne drittpraten i flere minutter. Det virket som om han hadde lært seg replikkene utenat, og framførte dem nå uten særlig følelser.

I hodet mitt gikk henvisningene til meg om og om igjen som en kontramelodi. Jeg har stor medfølelse med ham.

Han har alltid vært den smarteste mannen i rommet. Alt har virket så enkelt for ham. Det virket som om retten hadde tatt imot det nesten som en glipp, en surmaget liten hyllest som ramlet ut av ham på impuls. De var rørt. De hadde sett denne scenen før: den desillusjonerte, unge læregutten som ser sin læremester avkledd som et vanlig menneske eller revet ned på en annen måte, skjellene falt fra øynene hans, etc. etc. Tullprat. Logiudice var ikke typen til å komme med spontane taler, selv ikke når kamera gikk. Jeg så for meg at han hadde øvd inn replikkene foran et speil.

Det eneste spørsmålet var hva han forventet å få ut av det, hvordan han egentlig hadde tenkt å stikke kniven i Jacob.

Når det kom til stykket, lot ikke Tjukkebolla Rivera seg påvirke av kausjonsargumentasjonen til Logiudice. Hun satte kausjonen til det samme som den hadde vært siden den dagen han ble arrestert, på usle ti tusen, et tilfeldig tall som reflekterte at Jacob ikke hadde noen steder å flykte og at familien hans tross alt var kjent for retten.

134

Logiudice ristet av seg nederlaget. Kausjonsargumentasjonen hadde uansett ikke vært noe annet enn et spill for galleriet. «Ærede rett,» fortsatte han, «påtalemyndigheten vil også protestere mot at Mr. Klein stiller som forsvarer i denne saken. Mr. Klein har tidligere vært engasjert som advokat for en annen mistenkt i denne drapssaken, en mann jeg ikke vil si navnet til i åpen rett. At han nå skal representere en annen tiltalt i samme sak, skaper en klar interessekonflikt. Forsvaret har sikkert fått kjennskap til konfidensiell informasjon fra den andre mistenkte, noe som kan påvirke forsvaret i denne saken. Jeg kan bare forestille meg at tiltalte allerede har begynt å planlegge en anke på bakgrunn av forsvarerens ineffektive bistand hvis han skulle bli dømt.»

Antydningen om urettferdig spill fikk Jonathan til å reise seg. Det var eksepsjonelt sjelden at en advokat angrep en annen så åpenlyst. Selv i kampens hete under en bitter rettssak opprettholdt man alltid en formell og hyggelig tone i retten. Jonathan var oppriktig fornærmet. «Ærede rett, hvis aktor hadde tatt seg tid til å sjekke sakens fakta, ville han aldri ha kommet med en slik anklage. Faktum er at jeg aldri ble engasjert av den andre mistenkte i denne saken, og jeg hadde heller ingen samtale med ham om det. Dette var en klient jeg representerte for mange år siden i en helt annen sak, men som ringte meg opp ut av det blå og ba meg komme til politistasjonen i Newton, hvor han ble avhørt. Mitt eneste bidrag til ham i denne saken var å råde ham til ikke å besvare noen spørsmål. Siden han aldri ble siktet, snakket jeg heller ikke med ham igjen. Jeg fikk ikke kjennskap til noen informasjon, verken konfidensiell eller av annen art, om denne eller noen annen sak, som kan ha den minste betydning for denne saken. Det eksisterer ingen interessekonflikt her.» «Ærede rett,» sa Logiudice med en glatt skuldertrekning, «som medlem av denne rett er det min plikt å rapportere om en slik hendelse. Hvis det fornærmer Mr. Klein …»

«Er det din plikt å nekte tiltalte å velge forsvarer? Eller 135

kalle ham en løgner før saken i det hele tatt har startet?»

«Greit,» sa Tjukkebolla, «da kan begge tie stille. Mr. Logiudice, påtalemyndighetens protest mot Mr. Kleins rolle som forsvarer er notert og avvist.» Hun kikket opp fra papirene sine og studerte ham over kanten på dommerbordet. «Du må ikke la deg rive med.»

Logiudice begrenset seg til å lage en liten pantomime for å vise at han var uenig – et lite nikk, hevede øyenbryn – for ikke å provosere dommeren. Men i skyggerettssaken i den offentlige opinion hadde han antagelig scoret et poeng.

I morgendagens aviser, i radiodebatter, på samtalegrupper på nettet som dissekerte saken, ville de diskutere om Jacob Barber prøvde å lure retten. Uansett var det aldri Logiudices mål å bli godt likt.

«Jeg sender denne saken videre til dommer French for rettslig behandling,» sa Tjukkebolla Rivera til slutt. Hun knipset mappen bort til rettssekretæren. «Vi tar ti minutter pause.» Hun rynket pannen mot kameramannen og journalistene bakerst i salen og – men dette kan jeg ha innbilt meg – mot Logiudice.

Kausjonen ble raskt ordnet, og Jacob ble løslatt i vår varetekt. Da vi forlot rettsbygningen måtte vi gå spissrotgang forbi alle journalistene, som så ut til å ha blitt enda flere siden vi kom. De hadde også blitt mer aggressive: Ute på Thorndike Street prøvde de å stoppe oss ved å stille seg i veien for oss. Noen – det kan ha vært en journalist, men ingen så ham – dyttet Jacob i brystet så han måtte ta noen skritt tilbake, bare i et forsøk på å framkalle en reaksjon.

Men Jacob reagerte ikke. Det tomme ansiktet hans forandret seg ikke. Selv de mest høflige av dem brukte en sleip taktikk for å få oss til å stoppe og snakke: de spurte «Kan dere bare fortelle oss hva som skjedde der inne?» som om de ikke visste det, som om de ikke hadde sett alt sammen på tv-overføringen og tekstmeldingene fra kollegene deres.

Da vi kom oss rundt hjørnet og kunne kjøre hjem, var vi utslitte. Spesielt Laurie så helt utmattet ut. Håret hen136

nes hadde begynt å kruse seg i den fuktige luften. Hun var dradd i ansiktet. Etter katastrofen hadde hun gradvis gått ned i vekt, og det vakre, hjerteformede ansiktet var i ferd med å bli utmagret. Da jeg begynte å svinge bilen inn i innkjørselen, gispet Laurie: «Å herregud,» og slo en hånd over munnen.

Det var graffiti på forsiden av huset vårt, skrevet med tykk, svart merkepenn.

MORDER VI HATER DEG MÅTTE DU RÅTNE I HELVETE Bokstavene var store, kompakte og tydelige, de var ikke skrevet i full fart. Huset vårt er kledd med lysebrune fliser, og kantene på flisene hadde fått pennen til å hoppe når den krysset fra den ene flisen til den neste. Ellers var det gjort nøye, midt på lyse dagen, mens vi var borte. Graffitien hadde ikke vært der da vi dro i dag tidlig, det var jeg helt sikker på.

Jeg så meg til begge sider bortover gaten. Fortauene var folketomme. Litt lenger borte i kvartalet hadde et gartnerfirma parkert bilen sin, og det summet kraftig fra gressklippere og løvblåsere. Ingen tegn til noen naboer. Ingen mennesker å se i det hele tatt. Bare pene, grønne plener, rosa og mørkerød rododendron, en rekke med gamle lønnetrær som sto bortover langs kvartalet og ga skygge til gaten.

Laurie hoppet ut og løp inn i huset, og lot Jacob og meg bli stående og stirre på graffitien.

«Ikke la dem provosere deg, Jake. De prøver bare å skremme deg.»

«Jeg vet det.»

«Det er bare én idiot. Det skal ikke mer til, bare én idiot.

Det er ikke alle. Det er ikke det folk mener.»

«Jo, det er det.»

«Ikke alle.»

137

«Selvsagt gjør de det. Det er ok, pappa. Jeg bryr meg ikke.»

Jeg vred meg rundt for å se på ham i baksetet. «Er det sant? Plager det deg ikke?»

«Nei.» Han satt med korslagte armer, smale øyne, sammenklemt munn.

«Men hvis det hadde plaget deg ville du sagt det, ikke sant?»

«Kanskje.»

«For det er lov å føle seg … såret. Du vet det?»

Han rynket foraktelig på pannen og ristet på hodet, lik en keiser som har avslått å gi noen en gunst. De kan ikke gjøre meg noe.

«Fortell, da. Hvordan har du det inni deg, Jake, akkurat nå, i dette øyeblikk?»

«Ingenting.»

«Ingenting? Det er ikke mulig.»

«Som du sa, det er bare ett rasshøl. En idiot, hva som helst. Jeg mener, det er liksom ikke første gang noen har sagt noe stygt om meg, pappa. De gjør det rett opp i ansiktet på meg. Hva tror du skolen er? Dette» – han gestikulerte med haken mot graffitien på huset – «dette er bare en annen plattform.»

Jeg stirret på ham et øyeblikk. Han leet ikke på seg, bortsett fra at blikket flyttet seg fra meg og bort til vinduet på passasjersiden. Jeg klappet ham på kneet, selv om det var klossete å nå fram til, og det beste jeg fikk til var å dunke fingertuppen mot den harde kneskålen hans. Det slo meg at jeg hadde gitt ham feil råd i går kveld, da jeg hadde bedt ham «være sterk». Jeg ba ham ganske enkelt om å være som meg. Men når jeg nå så at han hadde tatt det til seg og pakket seg inn i en teatralsk barskhet, som en ungdommelig Clint Eastwood, angret jeg på kommentaren. Jeg ville at den andre Jacob, den dustete, klumsete sønnen min, skulle komme fram igjen. Men det var for sent. Dessuten var det noe rørende ved skuespillet hans.

«Du er en flott gutt, Jake. Jeg er stolt av deg. Jeg mener, 138

måten du sto der framme på i dag, og nå dette. Du er en flott gutt.»

Han snøftet. «Ja, ok, pappa.»

Inne huset fant jeg Laurie på alle fire, hun rotet i skapet under kjøkkenbenken etter vaskemidler. Hun hadde fortsatt på seg det samme marineblå skjørtet som i retten.

«Bare la det være, Laurie. Jeg skal ordne det. Gå og hvil deg.»

«Når har du tenkt å ordne det?»

«Når du vil.»

«Du sier at du skal ordne ting, og så gjør du det ikke. Jeg vil ikke ha det der på huset mitt. Ikke et minutt til. Jeg har ikke tenkt å la det bli stående der.»

«Jeg sa at jeg skal ordne det. Vær så snill. Gå og hvil deg.»

«Hvordan kan jeg hvile, Andy, når det står der? Ærlig talt. Så du hva de skrev? På hjemmet vårt! På hjemmet vårt, Andy, og du vil at jeg skal gå og hvile meg? Flott. Dette er bare flott. De går bare bort og skriver på huset vårt uten at noen sier noe, ingen løfter en finger, ikke en eneste av de jævla naboene våre.» Hun uttalte banneordet nøye, hver eneste bokstav, folk som ikke er vant til å banne gjør gjerne det. «Vi burde ringe politiet. Det er en forbrytelse, ikke sant? Det er en forbrytelse, jeg vet det er det. Det er hærverk. Burde vi ringe politiet?»

«Nei. Vi skal ikke ringe politiet.»

«Nei. Selvsagt ikke.»

Hun kom fram med en flaske Fantastik vaskemiddel, rev til seg en kjøkkenklut og fuktet den under kranen.

«Laurie, vær så snill, la meg gjøre det. La meg i det minste få hjelpe deg.»

«Kan du ikke bare gi deg? Jeg sa at jeg skal gjøre det.»

Hun hadde tatt av seg skoene og marsjerte ut sånn, barføtt i nylonstrømper, og hun skrubbet og skrubbet og skrubbet.

Jeg gikk ut sammen med henne, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å se på.

139

Håret hennes gynget fram og tilbake i takt med den hektiske bevegelsen til armen. Hun var våt i øynene og rød i ansiktet.

«Kan jeg hjelpe deg, Laurie?»

«Nei. Jeg skal gjøre det.»

Til slutt ga jeg opp å se på og gikk inn igjen. Jeg hørte at hun gned mot husveggen lenge. Hun klarte å vaske bort ordene, men blekket etterlot seg en grå flekk i malingen. Den er der fortsatt i dag.

10 Leoparder

Jonathans kontor var en liten labyrint med rotete rom i en hundre år gammel viktoriansk bygning i nærheten av Harvard Square. Praksisen var i hovedsak et enkeltmannsforetak. Han hadde én medarbeider, en ung kvinne som het Ellen Curtice, som nettopp hadde tatt eksamen fra Suffolk Law School. Men han brukte henne bare som stedfortreder de dagene han selv ikke kunne møte i retten (vanligvis fordi han var opptatt med en annen rettssak et annet sted) og til å ta seg av grunnleggende, juridisk research. De hadde visstnok en avtale om at Ellen kunne slutte når hun var klar til å starte sin egen praksis. Men fortsatt var hun et lettere forvirrende nærvær på kontoret, hun satt stort sett taus og mørkøyd og observerte klientene som kom og gikk, drapsmenn, voldtektsforbrytere, tyver, barnemishandlere, skattesnytere og de hersens familiene deres. Det var litt Northampton over henne, litt klassisk studentradikalisme. Jeg innbilte meg at hun så fordømmende på Jacob – den rike forstadsgutten som pisset bort alle fordelene han hadde hatt flaks nok til å få helt gratis, noe sånt – men oppførselen hennes røpet ingenting. Ellen var gjennomført høflig da hun tok imot oss. Hun insisterte på å kalle meg Mr Barber, og tilbød seg å ta jakken min hver gang jeg viste meg der, som om ethvert forsøk på å bli nærmere kjent ville underminere nøytraliteten hennes.

Den eneste andre på Jonathans team var Mrs. Wurtz, som førte regnskap, tok telefonen og, når hun fikk nok 141

av alt rotet, motvillig skrubbet ned kjøkkenet og toalettet mens hun mumlet drapstrusler. Hun lignet nesten uhyggelig mye på moren min.

Det beste rommet på kontoret hans var biblioteket. Det hadde en rød mursteinpeis og bokhyller fylt med velkjente, gamle lovbøker: de honninggule bindene med saksrapporter fra kriminalsaker i Massachusetts og føderale kriminalsaker, de militærgrønne ankerapportene og den vinrøde, gamle jusspraksisserien.

På dette koselige, lille arbeidsrommet samlet vi oss for å diskutere saken, bare noen timer etter Jacobs fremstilling, tidlig på ettermiddagen. Vi tre i familien Barber satt ved et gammelt, rundt eikebord sammen med Jonathan. Ellen var også der, hun tok notater på en gul blokk.

Jacob hadde på seg en burgunderrød hettegenser med logoen til et klesfirma, silhuetten av en flodhest på brystet. Da møtet begynte, satt han sammensunket i stolen med den store hetten over hodet, som en annen druide. Jeg sa: «Jacob, ta av deg hetten. Ikke vær uhøflig.» Han flikket den furtent av seg og satt der med et fraværende uttrykk i ansiktet, som om møtet gjaldt en sak for voksne og ikke hadde noen betydning for ham.

Laurie, som hadde på seg sexy skolefrøkenbriller og en tynn fleece-genser, lignet på en hvilken som helst annen fotballmamma, bortsett fra at blikket hennes var sjokkskadd. Hun ba om å få en egen blokk, og gjorde seg besluttsomt klar til å ta notater sammen med Ellen. Laurie virket fast bestemt på å konsentrere seg – å tenke seg ut av labyrinten, holde hodet klart og stå på, selv i denne surrealistiske drømmen. Det ville kanskje vært lettere for henne hvis hun ikke hadde vært så engasjert. De som er dumme og aggressive har det enklere i sånne situasjoner, de kan rett og slett slutte å tenke og forberede seg på kamp, stole på ekspertene og skjebnen, insistere på at alt går bra til slutt. Laurie var verken dum eller aggressiv, og til slutt måtte hun betale en forferdelig pris – men nå foregriper jeg begivenhetene. Akkurat da fikk synet av henne med blokk 142

og penn meg naturlig nok til å tenke på studietiden, da Laurie var litt av en pugghest, i hvert fall sammenlignet med meg. Vi var sjelden på samme forelesning. Vi hadde ikke like interesser – jeg ble dratt mot historie, Laurie mot psykologi, engelsk og film – dessuten hadde vi ikke lyst til å bli et av disse kvalmende, uatskillelige parene som drev drømmende omkring på campus, side om side, lik siamesiske tvillinger. På fire år var vi bare i en felles klasse, Edmund Morgans introduksjon til tidlig amerikansk historie, som vi tok det første året, rett etter at vi hadde blitt sammen. Jeg pleide å stjele notatene til Laurie før eksamen, for å ta igjen de forelesningene jeg hadde skulket. Jeg husker at jeg ble sittende og gape når jeg så notatene hennes, side etter side med pen, skråstilt håndskrift. Hun hadde skrevet ned lange setninger fra forelesningene ordrett, hun delte innholdet i forelesningene opp i grupper og undergrupper, og la til egne tanker på veien. Det var lite av overstrykningene og kloringen og de forklarende pilene som fylte mine slurvete, desperate og klossete notater. Notatboken hennes fra Edmund Morgans forelesninger var faktisk en del av åpenbaringen det var å møte Laurie. Det som slo meg, var at hun antagelig ikke bare var smartere enn meg. Siden jeg kom fra en liten by – Watertown i New York – var jeg forberedt på det. Jeg forventet at det skulle sverme av smarte og verdensvante ungdommer som Laurie Gold på Yale. Jeg hadde lest meg opp på dem i Salinger-noveller og ved å se Love Story og The Paper Chase. Nei, åpenbaringen jeg fikk da jeg kikket i notatboken til Laurie, var ikke at hun var smart, men at hun var en som man ikke vet noe om. Hun var minst like kompleks som jeg var. Som liten var jeg overbevist om at det var noe spesielt med å være Andy Barber, men Laurie Golds indre liv må ha vært like fylt av hemmeligheter og sorger. Hun ville alltid forbli et mysterium, i likhet med alle andre mennesker. Selv om jeg prøvde å nå inn til henne, ved å snakke og kysse og trenge inn i henne, ville jeg aldri bli mer enn litt kjent med henne.

Jeg må innrømme at det er en barnslig erkjennelse – at man 143

aldri lærer å kjenne den som er verdt å kjenne, at man aldri kan eie den som er verdt å eie – men så var vi da også barn.

«Vel,» sa Jonathan og kikket opp fra papirene sine, «dette er bare den første forsendelsen fra Neal Logiudice.

Det jeg har her er bare tiltalen og noen av politirapportene, så vi har selvsagt ikke fått alt bevismaterialet til påtalemyndigheten ennå. Men vi kan danne oss et generelt bilde av saken mot Jacob. Vi kan i det minste begynne å snakke og prøve å få et generelt bilde av hvordan rettssaken vil bli.

Vi kan begynne med å finne ut hva vi må gjøre i mellomtiden.

Jacob, før vi begynner, er det et par ting jeg vil si spesielt til deg.»

«Ok.» «For det første er det du som er klienten her. Det betyr at du bestemmer, i den grad det er mulig. Ikke foreldrene dine, ikke jeg, ikke noen andre. Dette er din sak. Du har alltid kontroll over den. Det skal ikke skje noe her som du ikke er enig i. Ok?» «Ok.» «I den grad du vil overlate avgjørelsene til moren eller faren din eller meg, er det fullt forståelig. Men du må ikke føle at du ikke har noe å si i forhold til saken din. Loven behandler deg som en voksen. På godt og ondt sier lovene i Massachusetts at ethvert barn på din alder som blir anklaget for overlagt drap, skal anklages som en voksen. Derfor skal jeg også gjøre mitt beste for å behandle deg som en voksen. Ok?» Jacob sa: «’K.» Han kastet ikke bort en stavelse. Hvis Jonathan hadde forventet seg overstrømmende takknemlighet, burde han ha snakket til en annen gutt.

«Det andre er at jeg ikke vil at du skal føle deg overveldet. Jeg vil bare advare deg: I saker som denne kommer det et ‘å faen’-øyeblikk. Det er i det øyeblikket du ser på saken mot deg, du ser alle bevisene, alle folkene på aktors team, 144

du hører alt aktor sier i rettssalen, og så får du panikk. Du føler at alt er håpløst. Dypt der inne sier en liten stemme: ‘Å faen!’ Jeg vil at du skal forstå at det alltid skjer. Og da, når den ‘å faen’-følelsen tar deg, vil jeg at du skal huske at vi har nok ressurser i dette rommet til å vinne. Det er ingen grunn til panikk. Det har ingenting å si hvor stort team aktor har, det har ikke noe å si hvor sterk saken til aktor ser ut, eller hvor selvsikker Logiudice virker. Vi er ikke beseiret. Vi trenger bare å beholde roen. Og hvis vi gjør det, har vi alt vi trenger for å vinne. Nå, tror du på det?»

«Jeg vet ikke. Kanskje ikke, egentlig.»

«Vel, men jeg sier at det er sant.»

Jacob stirret ned i fanget sitt.

Et mikrouttrykk, en skuffet rykning, flagret over ansiktet til Jonathan.

Så mye for peptalken.

Han ga opp, tok på seg halvmånebrillene og bladde gjennom papirene foran seg, stort sett fotokopier av politirapporter og «saksfremstillingen» til Logiudice, som la fram hovedtrekkene i påtalemyndighetens bevismateriale. Uten dressjakke, og med den samme svarte, høyhalsede genseren som han hadde hatt på seg i retten, virket Jonathans skuldre tynne og beinete.

«Teorien,» sa han, «synes å gå ut på at Ben Rifkin mobbet deg, derfor fant du en kniv og tok hevn, da muligheten bød seg eller kanskje fordi offeret mobbet deg en gang for mye. Det virker ikke som om det har vært noen direkte vitner. En kvinne som var ute og gikk i Cold Spring Park, plasserer deg i området den morgenen. En annen som gikk tur i parken, hørte offeret rope: «Slutt, det gjør vondt,» men hun så faktisk ingenting. Og en medelev – det er Logiudices uttrykk, en medelev – hevder at du hadde en kniv. Denne medeleven er ikke nevnt ved navn i rapportene som jeg har her. Jacob, har du noen idé om hvem det kan være?»

«Det er Derek. Derek Yoo.» «Hvorfor sier du det?»

145

«Han har sagt det samme på Facebook. Han har sagt det en stund.»

Jonathan nikket, men han stilte ikke det opplagte spørsmålet: Er det sant?

«Vel,» sa han, «det er en sak som dreier seg om indisier.

Man har tommelfingeravtrykket, som jeg vil snakke om.

Men fingeravtrykk er et svært begrenset bevis. Det er umulig å si nøyaktig når eller hvordan et fingeravtrykk havnet der. Det er ofte en uskyldig forklaring.»

Han påpekte dette helt uten videre, uten å se opp.

Jeg vred meg i stolen.

Laurie sa: «Det er noe mer.»

Et øyeblikk ble det en merkelig stemning i rommet.

Laurie kikket seg engstelig rundt bordet. Stemmen hennes var plutselig hes, anstrengt. «Enn hvis de sier at Jacob har arvet noe, som en slags sykdom?»

«Nå forstår jeg ikke. Arvet hva da?»

«Vold.»

Jacob: «Hva?» «Jeg vet ikke om mannen min har fortalt deg det: Familien vår har en voldelig historie. Visstnok.»

Jeg merket meg at hun sa familien vår, i flertall. Jeg klynget meg til det for å forhindre at jeg falt ned fra en klippe.

Jonathan lente seg tilbake og tok av seg brillene, lot dem henge og dingle fra snoren. Han så forundret på henne.

«Ikke Andy og jeg,» sa Laurie. «Jacobs bestefar, hans oldefar, tippoldefar. Et cetera.»

Jacob: «Mamma, hva er det du snakker om?»

«Jeg lurer bare på, kan det skje at de sier at Jacob har en … en tendens? En … genetisk tendens?»

«Hva slags tendens?»

«Til å bruke vold.»

«En genetisk tendens til å bruke vold? Nei. Selvsagt ikke.» Jonathan ristet på hodet, men så tok nysgjerrigheten overhånd. «Hvem sin far og bestefar er det vi snakker om?»

«Mine.»

146

Jeg kjente at jeg rødmet, at jeg ble varm i kinnene, på ørene. Jeg skammet meg, og så skammet meg jeg over at jeg skammet meg, over denne mangelen på selvkontroll. Og så skammet jeg meg igjen over at Jonathan fikk se på da sønnen min fikk vite om det, at han avslørte meg som en løgner og en dårlig far. Til sist skammet jeg meg over hva sønnen min måtte tro.

Jonathan så demonstrativt bort fra meg, lot meg roe meg ned. «Nei, Laurie, den slags beviser vil helt klart ikke bli tillatt. Dessuten er det, så vidt jeg vet, ingenting som heter en genetisk tendens til å bruke vold. Hvis det virkelig finnes vold i Andys familiebakgrunn, beviser vel hans eget vennlige vesen og livet hans at en slik tendens ikke eksisterer.»

Han kikket bort på meg som for å forsikre seg om at jeg hadde fått med meg overbevisningen i stemmen hans.

«Det er ikke Andy jeg tviler på. Det er statsadvokaten, Logiudice. Enn hvis han får greie på det? Jeg googlet det i dag tidlig. I enkelte saker har man brukt denne formen for DNA-bevis. De sier at det gjør tiltalte aggressiv. De kalte det ‘drapsgenet’.»

«Det er latterlig. ‘Drapsgenet’! Du fant i hvert fall ingen sånne saker i Massachusetts.»

«Nei.» Jeg våget meg utpå. «Jonathan, hun er opprørt. Vi snakket akkurat om dette i natt. Det er min feil. Jeg skulle ikke ha fortalt henne det nå.»

Laurie satt rakrygget for å demonstrere hvor feil jeg tok.

Hun hadde kontroll, hun reagerte ikke vilt og følelsesladd.

Jonathan sa, i et trøstende tonefall: «Laurie, det eneste jeg kan si er at hvis de prøver å bringe det på banen som et tema, skal vi kjempe imot med nebb og klør. Det er sinnssykt.» Jonathan snøftet og ristet på hodet, og for en så lavmælt fyr som ham var det å regne som et voldsomt utbrudd.

Og selv nå, når jeg ser tilbake på øyeblikket da tanken om et «drapsgen» først ble luftet, av Laurie, av alle mennesker, kjenner jeg hvordan ryggen stivner, jeg kjenner 147

hvordan sinnet stiger oppover i ryggmargen min. Drapsgenet var ikke bare en forferdelig og ærekrenkende idé – selv om det også absolutt var begge deler. Tanken fornærmet meg også som advokat. Jeg så med en gang hvor bakstreversk det var, hvordan det forvrengte alt som hadde å gjøre med DNA-forskning og den genetiske delen av atferdsforskning, og pyntet ideen med vitenskapsforståelsen til en lurvete advokat, det kyniske, vagt vitenskapelige språket som bare hadde som mål å manipulere juryen, å villede dem med noe som ga seg ut for å være vitenskapelige fakta.

Drapsgenet var en løgn. Advokatens falskspill.

Det var også en gjennomført ødeleggende idé. Den undergravde straffeprosesslovens premisser. I retten straffer vi kriminell hensikt – mens rea, det skyldige sinn. Det finnes en eldgammel regel: actus non facit reum nisi mens sit rea – «handlingen skaper ikke skyld hvis ikke også sinnet er skyldig.» Det er derfor vi ikke dømmer barn, fylliker og schizofrene: de er ute av stand til å begå en forbrytelse og samtidig forstå betydningen av handlingen de har gjort. Fri vilje er like viktig for loven som den er for religion eller en annen moralkodeks. Vi straffer ikke leoparden fordi den er et villdyr. Men ville Logiudice likevel ha baller nok til å argumentere for det? «Født farlig?» Jeg var sikker på at han ville gjøre et forsøk. Og enten det var bra vitenskap eller bra juss, så ville han hviske det inn i øret til juryen, som en annen sladrehank som forteller en hemmelighet. Han ville få det til.

Laurie fikk selvsagt rett til slutt: drapsgenet ville henge over oss, men ikke helt på den måten hun hadde forutsett.

Men på det første møtet avviste Jonathan – og jeg – det instinktivt, siden vi begge var opplært i jussens humanistiske tradisjon. Vi lo det bort. Men tanken hadde slått rot i Lauries fantasi, og også i Jacobs.

Haken til sønnen min hang bokstavelig talt nede på brystet hans. «Har noen tenkt å forklare meg hva det er dere snakker om?»

«Jake,» begynte jeg. Men ordene ville ikke ut.

148

«Hva da? Kan noe si det?»

«Faren min sitter i fengsel. Han har gjort det veldig lenge.»

«Men du har jo aldri kjent faren din.»

«Det er ikke helt sant.»

«Men du sa det. Du har jo alltid sagt det.»

«Jeg gjorde det, jeg sa det. Jeg er lei for det. Jeg kjente ham egentlig aldri, det var sant. Men jeg visste hvem han var.»

«Løy du for meg?»

«Jeg fortalte deg ikke hele sannheten.»

«Du løy.»

Jeg ristet på hodet. Alle grunnene, alt det jeg hadde følt som barn, virket bare latterlige og utilstrekkelige nå. «Jeg vet ikke.»

«Herregud. Hva gjorde han?»

Jeg trakk pusten dypt. «Han drepte en jente.»

«Hvordan? Hvorfor? Hva skjedde?»

«Jeg har egentlig ikke lyst til å snakke om det.»

«Du vil ikke snakke om det? Visst faen skal du snakke om det!»

«Han var en kjeltring, Jacob, ikke noe annet. La det bare bli med det.»

«Hvorfor har dere aldri fortalt meg om det?»

«Jacob,» sa Laurie med lav stemme, «jeg visste det heller ikke. Jeg fant det ut først i natt.» Hun la en hånd på Jacobs og gned den. «Det er greit. Vi prøver fortsatt å finne ut hvordan vi skal takle alt sammen. Bare ta det med ro, ok?»

«Det er bare – det kan ikke være sant. Hvorfor har du aldri fortalt det? Det er – hva da – bestefaren min? Hvordan kunne du holde det skjult for meg? Hvem tror du at du er?»

«Jacob. Ikke snakk sånn til faren din.»

«Nei, det er ok, Laurie. Han har rett til å bli sint.»

«Jeg er sint!»

«Jacob, jeg har ikke fortalt det til deg – jeg har ikke for149

talt det til noen – fordi jeg var redd folk skulle se annerledes på meg. Og nå er jeg redd folk kommer til å se annerledes på deg også. Jeg ville ikke at det skulle skje. En dag, kanskje om ikke så lenge, kommer du til å forstå.»

Han måpte mot meg, misfornøyd med svaret.

«Jeg mente ikke at det skulle gå så langt. Jeg ville – jeg ville legge det bak meg.»

«Men pappa, det handler jo om hvem jeg er.»

«Det var ikke sånn jeg så på det.»

«Jeg hadde rett til å få vite det.»

«Det var ikke sånn jeg så på det, Jake.»

«Hadde jeg ikke rett til å få vite det? Om min egen familie?»

«Du hadde rett til ikke å få vite det. Du hadde rett til å få starte med blanke ark, til å være den du ville være, akkurat som alle andre barn.»

«Men jeg var jo ikke som alle andre barn.»

«Selvsagt var du det.»

Laurie så bort.

Jacob kastet seg bakover i stolen. Han virket mer sjokkert enn sint. Spørsmålene, anklagene, var bare en måte å kanalisere følelsene på. Han ble sittende i dype tanker en stund. «Jeg nekter å tro det,» sa han forundret. «Jeg kan bare ikke tro det. At du gjorde det.»

«Hør her, Jacob, hvis du har tenkt å være sint på meg fordi jeg løy, ok. Men det var i beste mening. Jeg gjorde det for deg. Selv før du var født, gjorde jeg det for deg.» «Å kom an, du gjorde det for din egen skyld.»

«Ja, jeg gjorde det for meg selv, og for sønnen min, for den sønnen jeg en dag håpet å få, for å gjøre det litt lettere for ham. For deg.»

«Men det gikk visst ikke så bra, eller?»

«Jeg tror da det. Jeg tror livet ditt har vært enklere enn det ville vært. Jeg håper i hvert fall det. Det har vært enklere enn livet mitt, det er nå helt sikkert.»

«Pappa, se hvor vi er.»

«Og så?»

150

Han sa ingenting.

Laurie prøvde seg med en sukkersøt stemme: «Jacob, vi må passe på hvordan vi snakker med hverandre, ok? Du må prøve å forstå din fars situasjon, selv om du er uenig med den. Forestill deg at du er i hans sko.»

«Mamma, det var du selv som sa det: Jeg har drapsgenet.»

«Det sa jeg ikke, Jacob.»

«Du antydet det. Selvsagt gjorde du det!»

«Jacob, du vet at jeg ikke sa det. Jeg visste ikke engang at det fantes noe sånt. Jeg snakket om andre rettssaker jeg har lest om.»

«Mamma, det er greit. Det er bare et faktum. Hvis det ikke hadde bekymret deg, ville du ikke googlet det heller.»

«Et faktum? Hvordan vet du plutselig at det er et faktum?»

«Mamma, la meg spørre deg om noe: hvorfor vil folk bare snakke om at de arver positive ting? Når en idrettsmann får et barn som er flink i idrett, er det ingen som har problemer med å si at han har arvet talentet. Når en musiker får et musikalsk barn, når en professor får en smart unge, og så videre. Hva er forskjellen?»

«Jeg vet ikke, Jacob. Det er bare ikke det samme.»

Jonathan – som ikke hadde sagt noe på så lenge at jeg helt hadde glemt at han var til stede – sa rolig: «Forskjellen er at det ikke er en forbrytelse å være et idrettstalent eller musikalsk eller smart. Vi må være forsiktige med å sperre inne folk for det de er i stedet for det de gjør. Det er en veldig lang og stygg tradisjon for akkurat det.»

«Men hva gjør jeg hvis det er sånn jeg er?»

Jeg: «Jacob, hva er det egentlig du sier?»

«Hva om jeg har det i meg og ikke kan noe for det?»

«Du har ikke noe i deg.»

Han ristet på hodet.

Det ble en veldig lang pause, ti sekunder eller noe, men den virket mye lengre.

151

«Jacob,» sa jeg, «’drapsgenet’ er bare et uttrykk. Det er en metafor. Du forstår det, ikke sant?»

Skuldertrekning. «Jeg vet ikke.»

«Jacob, du har bare misforstått, ok? Selv om en drapsmann får et barn som også blir en drapsmann, trenger man ikke forklare det genetisk.»

«Hvordan vet du det?» «Å, jeg har tenkt på det, Jacob, tro meg, jeg har tenkt på det. Men det stemmer bare ikke. Jeg ser sånn på det: Hvis Yo-Yo Ma fikk en sønn, kunne ikke sønnen spille cello når han ble født. Han måtte lære seg å spille cello, akkurat som alle andre. Det meste man kan arve er talentet, potensialet.

Hva man gjør med det, hva man blir, er helt og holdent opp til deg.»

«Har du arvet din fars talent?»

«Nei.» «Hvordan vet du det?»

«Se på meg. Se på livet mitt, som Jonathan sa. Du kjenner meg. Du har levd sammen med meg i fjorten år nå. Har jeg noen gang vært voldelig?»

Han trakk på skuldrene, lite imponert. «Kanskje du bare aldri lærte deg å spille celloen din. Det betyr ikke at du ikke har talent for det.»

«Jacob, hva vil du jeg skal si? Det er umulig å bevise noe sånt.»

«Jeg vet det. Det er også mitt problem. Hvordan vet jeg hva som finnes inni meg?»

«Det er ikke noe inni deg.»

«Jeg skal si deg noe, pappa: Jeg tror du vet nøyaktig hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg vet nøyaktig hvorfor du ikke har fortalt noen om dette. Det var på grunn av hva de kunne tro du var.»

Jacob lente seg tilbake og foldet hendene på magen, var ferdig med temaet. Han hadde grepet fatt i tanken om et drapsgen, og fra da av tror jeg ikke han ga slipp på den.

Jeg var også ferdig med temaet. Det var ingen vits i å forelese for ham om menneskets ubegrensede potensiale. Han, 152

i likhet med resten av sin generasjon, foretrakk instinktivt vitenskapelige forklaringer framfor gamle sannheter. Han visste hva som skjedde nür vitenskapen møtte magisk tenkning.

11 Løping

Jeg har ingen naturlige anlegg for å løpe. For tjukke bein, for stor og klumpete. Jeg er bygd som en slakter. Og for å være ærlig er jeg ikke så veldig glad i å løpe. Jeg gjør det fordi jeg må. Hvis jeg ikke løper, blir jeg feit, en uheldig konsekvens jeg har arvet fra min mors side, hvor alle var tettbygde og av bondeslekt fra Øst-Europa, Skottland og diverse andre steder. Så nesten hver eneste morgen tråkket jeg meg fram gjennom gatene og på joggestiene i Cold Spring Park, helt til jeg hadde lagt mine daglige fem kilometere bak meg.

Jeg var fast bestemt på å fortsette med det selv etter at det var tatt ut tiltale mot Jacob. Naboene ville utvilsomt foretrukket at vi i familien Barber ikke viste ansiktene våre, spesielt ikke i Cold Spring Park. Jeg tilpasset meg til en viss grad. Jeg løp tidlig om morgenen, jeg holdt meg unna andre, jeg bøyde hodet som en rømling når jeg passerte en jogger som kom i motsatt retning. Og jeg løp selvsagt ikke i nærheten av åstedet for drapet. Men helt fra begynnelsen av bestemte jeg meg for at jeg ville holde fast ved denne delen av før-livet mitt, for ikke å gå fra vettet.

Morgenen etter den første konferansen vår med Jonathan, opplevde jeg det flyktige oksymoronet som kalles «en god løpetur,» jeg følte meg lett og rask. For en gangs skyld var ikke løpingen bare en serie med hopping og dunking, men – og nå mener jeg ikke å være altfor poetisk – det var som å fly. Jeg følte at kroppen suste framover med en slags 154

naturlig ledighet og et rovdyraktig tempo, som om det alltid hadde vært meningen at det skulle føles sånn. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det skjedde, men jeg har en mistanke om at all bekymringen på grunn av saken fikk adrenalinet til å strømme gjennom kroppen. Jeg beveget meg raskt gjennom Cold Spring Park i den fuktige kulden, rundt sirkelen som følger parkens omkrets, jeg spratt over trerøtter og steiner, hoppet over de små dammene med regnvann og de myrete søleflekkene som dukker opp rundt om i parken om våren. Jeg følte meg faktisk så bra at jeg løp forbi den vanlige utgangen og fortsatte litt til gjennom skogen, til forsiden av parken. Jeg hadde bare en vag intensjon eller formening i hodet, men en overbevisning – som raskt var i ferd med å bli en sannhet – om at Leonard Patz var mannen. Og så var jeg på parkeringsplassen til Windsor Apartments.

Jeg tasset litt rundt på parkeringsplassen. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvor leiligheten til Patz var. Bygningene var enkle blokker av rød murstein, tre etasjer høye.

Jeg fant bilen til Patz, en rusten, plommerød Ford Probe fra slutten av nittiårene, jeg husket beskrivelsen fra mappen til Patz, det var blant detaljene Duffy hadde begynt å samle inn. Det var akkurat en sånn bil en barnemishandler burde kjøre. Kunne man ha personifisert kjøretøyet til en pedofil, ville det vært nettopp en plommerød Ford Probe fra slutten av nittiårene. Rent bortsatt fra at det ikke hang en vimpel for pederast-organisasjonen NAMBLA fra antennen, kunne ikke bilen ha passet mannen bedre. Patz hadde pyntet pedo-mobilen sin med diverse avvæpnende merker: Et personlig registreringsskilt fra Massachusetts som det sto «Teach Children» på, klistremerker for Red Sox og Verdens naturfond, med den søte pandalogoen.

Begge dørene var låst. Jeg la hendene mot vinduet på førersiden for å kikke inn. Interiøret var plettfritt, men slitt.

Ved inngangen til den nærmeste boligblokken fant jeg ringeknappen til leiligheten hans: «PATZ, L.» 155

Det var begynt å bli liv i blokkene. Noen beboere subbet ut mot bilene sine eller gikk den korte turen til Dunkin’ Donuts rett nedi gaten. De fleste så ut som om de jobbet på kontor. En kvinne som kom ut av bygningen til Patz holdt høflig døren åpen for meg – det finnes ingen bedre forkledning for en stalker i forstedene enn å framstå som en glattbarbert, hvit mann i joggeutstyr – men jeg avslo tilbudet med et takknemlig uttrykk i ansiktet. Hva hadde jeg inne i bygningen å gjøre? Banke på døren til Patz? Nei. Ikke ennå, i hvert fall.

I hodet mitt hadde jeg akkurat begynt å fundere på om Jonathans holdning var for forsiktig. Han tenkte for mye som en forsvarsadvokat, han var tilfreds med å la påtalemyndigheten ha bevisbyrden, han ville vinne over dem under kryssforhøret, stikke noen hull i saken til Logiudice og så påpeke for juryen at jo, det var en del beviser som pekte mot Jacob, men det var ikke nok. Jeg foretrakk som alltid å angripe. I rettferdighetens navn var dette en feiltolkning av det Jonathan hadde sagt, og det undervurderte ham stygt.

Men jeg visste – og Jonathan visste det også meget godt – at den beste strategien er å tilby juryen en annerledes historie. Jurymedlemmene ville naturligvis vite hvem som hadde gjort det, hvis ikke Jacob var den skyldige? Vi måtte gi dem en historie som oppfylte det kravet. Vi mennesker har mer tro på historier enn på abstrakte konsepter som «bevisbyrde» eller «antatt uskyldig». Mennesket er et historiefortellende dyr som leter etter mønstre, og sånn har vi vært siden vi begynte å tegne på huleveggene. Patz skulle bli historien vår. Jeg skjønner at det virker både kalkulert og uærlig, som om hele greia bare dreide seg om taktikk, men la meg bare legge til at i denne saken var den andre fortellingen tilfeldigvis sann: Det var faktisk Patz som gjorde det.

Jeg visste det. Det var bare et spørsmål om å legge fram sannheten for juryen. Det var det eneste jeg ville med Patz: følge beviskjeden, spille rettferdig, som jeg alltid har gjort.

Du sier kanskje at jeg protesterer for mye, gjør meg selv for moralsk rettferdig – legger fram min egen sak for en jury.

156

Vel, jeg skal innrømme at det høres ulogisk ut: Patz gjorde det fordi Jacob ikke gjorde det. Men det ulogiske var ikke tydelig for meg da. Jeg var guttens far. Og faktum er at jeg gjorde rett i ü mistenke Patz.

12 Tilståelser

Det var Jonathans idé å få med en psykiater. Det var standard prosedyre, forklarte han, å få «en kompetent evaluering av det kriminelle ansvaret». Men et raskt googlesøk avslørte at psykiateren han hadde valgt, var en autoritet på betydningen genetisk arv har på atferd. Til tross for det han hadde sagt om hvor absurd det hørtes ut med et «drapsgen», forberedte Jonathan seg på å konfrontere temaet hvis det skulle dukke opp. Jeg var overbevist om at uansett hvor vitenskapelig teorien måtte være, ville Logiudice aldri få lov til å legge den fram for juryen. Hele argumentasjonen var falsk, bare en glattslikket, vitenskapeliggjort versjon av et eldgammelt rettssal-triks, det advokater kaller «tendensiøse beviser»: tiltalte pleier vanligvis å gjøre ting som dette, derfor har han antageligvis også gjort det her, selv om ikke påtalemyndigheten kan bevise det. Det er enkelt og greit: tiltalte er bankraner, en bank er ranet – alle skjønner vel hva som har skjedd. Det er påtalemyndighetens måte å gi et lite hint som kan lure juryen til å kjenne tiltalte skyldig, selv om bevisene i saken er svake. Ingen dommer ville la Logiudice slippe unna med det. Like viktig er det at kunnskapen om genetisk påvirket atferd ikke var så omfattende at den kunne brukes i retten. Det var et nytt fagfelt, og loven ligger med vilje etter den vitenskapelige utviklingen. Retten har ikke råd til å gjøre feil ved å ta sjanser på nye teorier som kanskje viser seg å ikke stemme.

Jeg klandret ikke Jonathan for at han forberedte seg på å 158

utfordre drapsgenteorien. Å gjøre gode forberedelser til en rettssak handler egentlig om å overforberede seg. Jonathan måtte være forberedt på alt, selv den knøttlille sjansen for at dommeren ville tillate drapsgenet som bevis. Det som plaget meg, var at han ikke betrodde seg til meg om hva han holdt på med. Han stolte ikke på meg. Jeg hadde narret meg selv til å tro at vi skulle være et team, siden begge var advokater og kolleger. Men for Jonathan var jeg bare en klient. Enda verre, jeg var en sprø og upålitelig klient, en som måtte føres på villspor.

Møtene med psykiateren fant sted på området til McLean Hospital, det psykiatriske sykehuset hvor doktor Elizabeth Vogel hadde praksisen sin. Vi møttes i et nakent rom uten bøker. Det var sparsomt møblert, med bare noen stoler og lave bord. Det hang afrikanske masker på veggene.

Doktor Vogel var en stor kvinne. Ikke feit, tvert imot, hun var ikke myk og blek som en annen akademiker, selv om det var det hun var. (Hun underviste og forsket ved Harvard Medical School i tillegg til McLean.) Derimot hadde doktor Vogel brede skuldre og et stort, firkantet hode med markerte trekk. Huden var olivenfarget, og nå i mai var hun allerede blitt brun. Det hovedsakelig grå håret var kortklippet. Et smykke med tre diamanter var festet til en brun øreflipp. Jeg forestilte meg at hun gikk tur oppover solfylte fjellstier hver eneste helg, eller kjempet seg gjennom bølgene utenfor Truro. Hun var stor også i den forstand at hun var betydningsfull, en viktig person, noe som bare forsterket det majestetiske inntrykket. Det var uklart for meg hvorfor en slik kvinne ville velge et så stille og fredelig arbeidsfelt som psykiatri. Holdningen hennes antydet at hun hadde liten toleranse for tullprat, men det hadde hun sikkert vært nødt til å høre mye av. Hun satt ikke bare der og nikket, som psykiatere liksom skal gjøre. Hun satt framoverbøyd med hodet på skakke, som for å høre bedre, som om hun ventet glupsk på at man skulle snakke rett fram, at hun skulle få høre den virkelige historien.

Laurie tilsto ivrig og villig alt til henne. Hun hadde fun159

net en naturlig alliert i denne morsgudinnen, en ekspert som kunne forklare alle problemene Jacob hadde. Som om legen var på vår side. I lange spørsmål-og-svar-sekvenser prøvde Laurie å dra veksler på doktor Vogels ekspertise.

Hun spurte ut legen: Hvordan skal vi forstå Jacob? Hvordan kan vi hjelpe ham? Laurie hadde verken vokabularet eller spesialkunnskapen. Det ville hun skaffe seg fra doktor Vogel. Det virket ikke som om hun oppdaget, eller kanskje hun rett og slett ikke brydde seg om, at doktor Vogel også spurte ut henne. Og bare så det er klart: Jeg klandrer ikke Laurie. Hun elsket sønnen sin og hun trodde på psykiatrien, på snakketøyets makt. Og hun var selvsagt rystet. Anstrengelsen ved å ha levd med Jacobs siktelse i flere uker begynte å vises på henne, hun var sårbar overfor en så sympatisk tilhører som doktor Vogel. Men likevel kunne jeg ikke bare sitte der og la det skje. Laurie var så fast bestemt på å hjelpe Jacob at hun nesten fikk ham hengt.

På det første møtet med psykiateren kom Laurie med denne noe overraskende tilståelsen: «Da Jacob var baby, kunne jeg si ut fra lyden av krabbingen hans om han var i et farlig humør. Jeg vet at det høres forferdelig ut, men det er sant. Han kom stormende bortover gangen på alle fire, og da visste jeg det.»

«Hva visste du?»

«Jeg visste at nå fikk jeg gjennomgå. Han var på krigsstien. Han kastet ting, han hylte og skrek. Ingenting hjalp.

Jeg satte ham bare i lekegrinden eller i reisesengen og gikk min vei. Så lot jeg ham skrike og slå til han roet seg ned.»

«Skriker og slår ikke alle babyer, Laurie?»

«Ikke på den måten. Ikke på den måten.»

Jeg sa: «Det er latterlig. Han var en baby. Babyer gråter.»

«Andy,» kurret legen, « la henne snakke. Du skal få din tur. Fortsett, Laurie.»

«Ja, fortsett, Laurie. Fortell henne at Jacob rev vingene av fluer.»

160

«Doktor, du må unnskylde ham. Han tror ikke på dette – det å snakke ærlig om private ting.»

«Det er ikke sant. Jeg tror på det.»

«Men hvorfor gjør aldri du det?»

«Det er en evne jeg ikke har.» «Å snakke?» «Å beklage meg.»

«Nei, dette kalles å snakke, Andy, ikke å beklage seg. Og det er en evne, ikke et talent, du kunne ha lært deg det hvis du ville. I retten snakker du jo i timevis.»

«Det er noe annet.»

«Fordi en advokat ikke trenger å være ærlig?»

«Nei, fordi det er en annerledes situasjon, Laurie. Det finnes en tid og et sted for alt.»

«Herregud, Andy, vi er på kontoret til en psykiater. Hvis ikke dette er tiden og stedet …»

«Jo, men vi er her på grunn av Jacob, ikke på grunn av oss. Ikke på grunn av deg. Det må du huske.»

«Jeg tror jeg husker hvorfor vi er her, Andy. Ikke vær redd. Jeg vet nøyaktig hvorfor vi er her.»

«Gjør du det? Du snakker ikke som om du gjør det.»

«Ikke kjeft på meg, Andy.»

Doktor Vogel sa: «Hold an. Jeg vil bare gjøre en ting klart. Andy, jeg ble engasjert av forsvareren. Jeg jobber for deg. Det er ingen grunn til å holde noe skjult for meg. Jeg er på Jacobs side. Det jeg finner her, vil bare være til hjelp for sønnen din. Jeg leverer rapporten min til Jonathan, så kan dere i fellesskap bestemme hva dere vil gjøre med den. Det er helt og holdent opp til dere.»

«Og hvis vi vil kaste den i søpla?»

«Så kan dere det. Poenget mitt er at samtalene våre er konfidensielle. Det er ingen grunn til å være tilbakeholden.

Du trenger ikke forsvare sønnen din, ikke i dette rommet.

Jeg vil bare vite sannheten om ham.»

Jeg skar en sur grimase. Sannheten om Jacob. Hvem kunne si hva den var? Hva var sannheten om noen?

161

«Greit,» sa doktor Vogel. «Laurie, du beskrev Jacob som baby. Jeg vil gjerne høre mer om det.»

«Fra Jacob var to år, begynte andre barn å komme til skade når de var i nærheten av ham.»

Jeg så hardt på Laurie. Det virket som om hun ikke ante noe om faren ved å være så oppriktig.

Men Laurie gjengjeldte det sinte blikket mitt med et blikk som var minst like irritert. Jeg er ikke sikker på hva hun tenkte, Laurie og jeg snakket ikke så mye eller så lett sammen etter at jeg hadde avslørt min hemmelige forhistorie. Et lite teppe hadde senket seg mellom oss. Men det var tydelig at hun ikke var i humør til å motta råd fra en advokat. Hun hadde tenkt å si det hun ville si.

Hun sa: «Det skjedde flere ganger. En gang i barnehagen var Jacob øverst på et lekestativ da en annen gutt falt ned. Gutten måtte sy flere sting. En annen gang falt en liten jente av en klatrestang og brakk armen. En gutt lenger nede i gaten kjørte trehjulssykkelen sin nedover en bratt bakke.

Den gutten måtte også sy flere sting. Han sa at Jakey dyttet ham.»

«Hvor ofte skjedde dette?»

«Omtrent en gang i året. Førskolelærerne i barnehagen sa at de ikke kunne ta blikket fra ham, han var så voldsom mot de andre. Jeg var livredd for at han skulle miste plassen sin. Hva skulle vi gjort da? Jeg jobbet fortsatt som lærer på den tiden, og vi hadde behov for barnehageplass.

Det var lange ventelister i alle de andre barnehagene. Hvis Jacob ble kastet ut, ble jeg nødt til å slutte å jobbe. Vi skrev oss faktisk opp på listen i en annen barnehage, bare sånn i tilfelle.» «Å herregud, Laurie, han var fire år! Det er mange år siden! Hva er det du snakker om?»

«Andy, ærlig talt, du må la henne snakke ferdig, ellers kommer ikke dette til å fungere.»

«Men den gangen hun snakker om, da var Jacob fire – år – gammel.»

«Andy, jeg forstår hva du mener. Men la henne snakke 162

ferdig, og så er det din tur, ok? Greit, Laurie, jeg er bare nysgjerrig: Hva syntes de andre barna i barnehagen om ham?» «Å, ungene, jeg vet ikke. Jacob var ikke hjemme hos så mange lekekamerater, så jeg innbiller meg at de andre barna ikke likte ham så veldig godt.»

«Og foreldrene?»

«Jeg er overbevist om at de ikke ville at ungene deres skulle være alene med ham. Men det var aldri noen av mødrene som sa noe til meg. Vi var for hyggelige til å gjøre det. Vi kritiserte ikke hverandres barn. Sånt gjør ikke hyggelige folk, bortsett fra bak ryggen til hverandre.»

«Hva med deg, Laurie? Hva syntes du om oppførselen til Jacob?»

«Jeg visste at jeg hadde et vanskelig barn. Jeg gjorde det.

Jeg visste at han hadde atferdsproblemer. Han var uregjerlig, han var litt for voldsom, litt for aggressiv.»

«Var han en mobber?»

«Nei. Egentlig ikke. Han tenkte bare ikke på de andre barna, hvordan de følte det.»

«Var han hissig?»

«Nei.» «Ondskapsfull?»

«Ondskapsfull. Nei, ondskapsfull er heller ikke riktig ord for det. Det var mer som om – jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Han klarte bare ikke å forestille seg hvordan de andre barna følte det hvis han dyttet dem, og derfor var han … vanskelig å kontrollere. Jeg tror det er riktig: Han var vanskelig å kontrollere. Men mange gutter er sånn. Det var det vi sa den gangen: ‘Det er mange gutter som går gjennom dette. Det er en fase. Jacob kommer til å vokse det av seg.’ Det var sånn vi så på det. Jeg ble selvsagt vettskremt når andre barn ble skadet, men hva kunne jeg gjøre? Hva kunne vi gjøre?»

«Hva gjorde du, Laurie? Prøvde du noen gang å få hjelp?» «Å, vi snakket om det i det uendelige, Andy og jeg. Andy 163

sa alltid at jeg ikke skulle bekymre meg. Jeg spurte barnelegen, og han sa det samme: ‘Ikke vær redd, Jake er fortsatt liten, det går over.’ De fikk meg til å føle meg gal, som om jeg var en av de der sprø, nervøse mødrene som alltid henger over barna sine, som maser om plaster og … og peanøttallergi. Men Andy og barnelegen sa bare: ‘Det går over, det går over.’»

«Men det gikk over, Laurie. Du overreagerte. Barnelegen hadde rett.»

«Hadde han? Kjære, se hvor vi er. Du vil ikke innse det.»

«Innse hva da?»

«At Jacob kanskje trengte hjelp. Det er kanskje vår feil.

Vi burde gjort noe.»

«Gjort hva da? Ellers ville hva da skje?»

Hodet hennes sank framover i håpløshet. Minnene om hendelsene fra barndommen hans hjemsøkte henne, som om hun hadde sett en haifinne forsvinne under havoverflaten. Det var galskap.

«Laurie, hva er det du antyder? Det er sønnen vår vi snakker om.»

«Jeg antyder ikke noe som helst, Andy. Ikke gjør dette til en lojalitetsprøve eller en – en krangel. Jeg lurer bare på hva vi gjorde den gangen. Jeg mener, jeg aner ikke engang hva svaret ville blitt, jeg har ingen anelse om hva vi skulle gjort. Kanskje Jake hadde trengt å bli medisinert. Eller gått til psykolog. Jeg vet ikke. Jeg klarer bare ikke å la være å tenke på at vi kan ha gjort en tabbe. Det må vi ha gjort.

Vi prøvde så hardt og mente det så godt. Vi fortjener ikke dette. Vi var ordentlige, ansvarlige mennesker. Vet du hva?

Vi gjorde alt riktig. Vi var ikke for unge. Vi ventet. Vi ventet faktisk nesten altfor lenge, jeg var trettiseks da jeg fikk Jacob. Vi var ikke rike, men vi jobbet hardt begge to, og vi hadde penger nok til å gi babyen alt han trengte. Vi gjorde alt riktig, men likevel sitter vi her. Det er ikke rettferdig.»

Hun ristet på hodet og mumlet: «Det er ikke rettferdig.»

Lauries hånd lå ved siden av meg, på armlenet til stolen hun satt i. Jeg lurte på om jeg skulle legge hånden min oppå 164

hennes for å trøste henne, men i løpet av det øyeblikket jeg brukte på å vurdere det, trakk hun hånden unna og foldet armene stramt over magen.

Hun sa: «Når jeg nå ser tilbake, innser jeg jo at vi ikke var klare til å få barn. Men det er vel ingen som egentlig er det? Vi var bare unger. Jeg bryr meg ikke om hvor gamle vi var, vi var unger. Og vi visste ingenting og vi var dritredde, akkurat som alle andre førstegangsforeldre. Og jeg vet ikke, kanskje vi gjorde noe feil.»

«Hva gjorde vi feil, Laurie? Nå overdramatiserer du. Det var da ikke så ille. Jacob var litt uregjerlig og voldsom.

Er det virkelig noe å ta sånn på vei for? Han var en liten gutt! Noen barn ble skadet fordi fireåringer blir skadet! De stabber omkring og tre fjerdedeler av kroppsvekten er i de enorme hodene deres, derfor faller de og slår seg. De faller ned fra lekeapparater, de ramler fra sykler. Sånt skjer. De er akkurat som fylliker. Dessuten hadde barnelegen rett: Jacob vokste det av seg. Alt stoppet da han ble eldre. Du piner bare deg selv, men du har ingen grunn til å ha skyldfølelse, Laurie. Vi gjorde ikke noe galt.»

«Det var akkurat det du pleide å si. Du ville aldri innrømme at noe ikke var slik det skulle være. Eller kanskje du ikke så det. Jeg mener, jeg legger ikke skylden på deg.

Det var ikke din feil. Jeg skjønner det nå. Jeg forstår hva du prøvde å takle, hva du må ha båret inni deg.» «Å, ikke legg skylden på det.»

«Andy, det må ha vært en byrde.»

«Det var det ikke. Aldri. Det lover jeg deg.»

«Greit, da sier vi det. Men du bør vurdere muligheten for at du ikke så Jacob objektivt. Du er ikke pålitelig. Det bør doktor Vogel få vite.»

«Jeg er ikke pålitelig?»

«Nei, det er du ikke.»

Doktor Vogel fulgte med uten å si noe. Hun kjente bakgrunnshistorien min, selvsagt. Det var derfor vi engasjerte henne, en ekspert på genetisk ondskap. Likevel var emnet pinlig for meg. Jeg ble taus og skamfull.

165

Psykiateren sa: «Er det sant, Laurie? Ble Jacobs oppførsel bedre etter hvert som han ble eldre?»

«Ja, på mange måter. Jeg mener, den var i hvert fall bedre. Barn ble ikke lenger skadet i nærheten av ham. Men han oppførte seg fortsatt dårlig.»

«Hvordan da?»

«Vel, han stjal. Han har alltid stjålet, i hele barndommen. Fra butikker, fra apoteker, til og med fra biblioteket. Han stjal fra meg. Han forsynte seg fra lommeboken min. Jeg tok ham for butikktyverier et par ganger da han var liten. Jeg snakket til ham om det, men det gjorde aldri noen forskjell. Hva skulle jeg gjøre? Hogge av ham hendene?»

Jeg sa: «Dette er bare så urettferdig. Du er ikke rettferdig mot Jacob.»

«Hvorfor ikke? Jeg er ærlig.»

«Nei, du er ærlig i forhold til hva du føler, fordi Jacob er i trøbbel og du føler deg på en måte ansvarlig, derfor går du tilbake i livet hans og tolker inn alt dette som egentlig ikke var der. Jeg mener, ærlig talt, stjal han fra lommeboken din? Og hva så? Du gir ikke legen et riktig bilde. Vi er her for å snakke om rettssaken til Jacob.»

«Og så?»

«Hva har butikktyverier å gjøre med drap? Hva har det å si om han tok en sjokolade eller en penn eller noe fra CVSapoteket? Hva i all verden har det å gjøre med at Ben Rifkin ble brutalt stukket ned og døde? Du dumper bare alt i samme bås, som om butikktyverier og drap er det samme.

Det er det ikke.»

Doktor Vogel sa: «Jeg tror det Laurie beskriver, er et mønster med regelbrudd. Hun antyder at Jacob av en eller annen grunn ikke kan holde seg innenfor grensene til det som er akseptert oppførsel.»

«Nei. Det er en sosiopat.»

«Nei.» «Det du beskriver–» «Nei.» 166

«–er en sosiopat. Er det din påstand? At Jacob er en sosiopat?»

«Nei.» Doktor Vogel løftet hendene. «Jeg sa ikke det, Andy. Jeg brukte ikke det ordet. Jeg prøver bare å danne meg et fullstendig bilde av Jacob. Jeg har ikke trukket noen konklusjoner om noe som helst. Jeg har fortsatt et åpent sinn.»

Laurie sa, oppriktig og alvorlig: «Jeg tror kanskje Jacob har problemer. Han trenger kanskje hjelp.»

Jeg ristet på hodet.

«Han er sønnen vår, Andy. Det er vårt ansvar å ta oss av ham.»

«Det er akkurat det jeg prøver å gjøre.»

Det glinset i øynene til Laurie, men det kom ingen tårer.

Hun hadde grått fra seg. Dette var en tanke hun hadde båret inni seg en stund, strevd med, kommet til denne forferdelige konklusjonen. Jeg tror kanskje Jacob har problemer.

Doktor Vogel sa, med forrædersk medfølelse: «Laurie, er du i tvil om hvorvidt Jacob er uskyldig?»

Laurie tørket bort det fuktige i øynene og strammet seg opp. «Nei.» «Det høres ut som om du er det.»

«Nei.» «Er du sikker?»

«Ja. Han er ikke i stand til å gjøre noe sånt. En mor kjenner barnet sitt. Jacob er ikke i stand til å gjøre noe sånt.»

Psykiateren nikket og godtok forklaringen, selv om hun ikke helt trodde på den. Selv om hun for den saks skyld ikke trodde at Laurie trodde på den.

«Doktor, kan jeg få spørre om noe? Tror du jeg har gjort noe feil? Var det et mønster der jeg ikke så? Skulle jeg gjort noe mer, hvis jeg hadde vært en bedre mor?»

Legen nølte bare et øyeblikk. På veggen over henne skrek to av de afrikanske maskene. «Nei, Laurie. Jeg tror ikke du har gjort noe galt i det hele tatt. Ærlig talt, jeg tror du må slutte å skylde på deg selv. Hvis det fantes et mønster her, hvis det var en måte å forutse at Jacob ville havne i trøb167

bel på, tror jeg ikke en eneste forelder ville oppdaget det.

Ikke basert på det du så langt har fortalt. Mange barn har de samme problemene som Jacob har hatt, uten at det betyr noe som helst.»

«Jeg gjorde så godt jeg kunne.»

«Du gjorde en god jobb, Laurie. Ikke vær sånn mot deg selv. Andy tar ikke feil: hva har du beskrevet så langt? Du har bare gjort det enhver mor ville gjort. Du gjorde det beste du kunne for barnet ditt. Det er alt man kan be om.»

Laurie løftet hodet, men det var noe skjørt over henne nå. Det var som å sitte og se på at tynne, trådlignende sprekker begynte å spre seg utover ansiktet hennes. Det virket som om doktor Vogel også hadde oppdaget skjørheten i henne, men hun kunne ikke vite hvor ny og uvanlig den var. Hvor forandret Laurie allerede var. Man måtte virkelig kjenne Laurie og sette pris på henne for å skjønne hva som var i ferd med å skje. En gang leste min kone så kontinuerlig at hun holdt en bok i venstre hånd mens hun pusset tennene med høyre, nå tok hun aldri opp en bok, hun klarte ikke å konsentrere seg, og hun var ikke interessert lenger. Før pleide hun å feste blikket på den hun snakket med, så man følte at man var det viktigste og mest utrolig fascinerende mennesket i rommet, nå vandret blikket hennes omkring og det virket ikke engang som om hun selv befant seg i rommet. Klærne hennes, håret hennes, makeupen hennes, alt var litt feil og sjuskete, det matchet ikke lenger.

Og den egenskapen som alltid hadde fått henne til å skinne – den ungdommelige, ivrige optimismen – hadde begynt å falme. Men man måtte selvsagt ha kjent henne Før for å kunne se hva Laurie hadde tapt. Jeg var den eneste i rommet som forsto hva som var i ferd med å skje med henne.

Likevel var hun ikke i ferd med å overgi seg. «Jeg gjorde så godt jeg kunne,» sa hun plutselig, med en lite overbevisende besluttsomhet.

«Laurie, fortell meg om Jacob nå. Hvordan er han?»

«Hm.» Hun smilte ved tanken på ham. «Han er veldig smart. Veldig morsom, veldig sjarmerende. Kjekk.» Hun 168

rødmet faktisk litt over ordet kjekk. Morskjærlighet er tross alt kjærlighet. «Han er opptatt av data og han elsker dingser og tv-spill og musikk. Han leser mye.»

«Har han noen problemer med sinne eller vold?»

«Nei.» «Du har fortalt at Jacob hadde problemer med vold da han var i barnehagen.»

«Det stoppet da han begynte på barneskolen.»

«Jeg lurer bare på om det fortsatt bekymrer deg. Oppfører han seg fortsatt på en måte som uroer eller bekymrer deg?»

«Hun har allerede sagt nei, doktor.»

«Vel, jeg vil bare utdype det litt mer.»

«Det er greit, Andy. Nei, Jacob er aldri voldelig mer. Jeg skulle nesten ønske han var mer utagerende. Det kan være veldig vanskelig å kommunisere med ham. Han er vanskelig å tyde. Han sier ikke stort. Han grubler mye. Han er veldig innadvendt. Ikke bare sjenert, jeg mener at han vender følelsene sine innover, all energien hans er rettet innover.

Han er veldig fjern, veldig på vakt. Han ulmer. Men nei, han er ikke voldelig.»

«Har han andre måter å uttrykke seg på? Musikk, venner, sport, klubber, et eller annet?»

«Nei. Han er ikke av typen som blir med på ting. Og han har bare noen få venner. Derek og et par andre.»

«Kjærester?»

«Nei, han er for ung til det.»

«Er han det?»

«Er han ikke det?»

Legen trakk på skuldrene.

«Dessuten er han ikke ondskapsfull. Han kan være veldig kritisk, bitende, sarkastisk. Han er kynisk. Han er fjorten år gammel og allerede en kyniker. Han har ikke opplevd nok til å bli kynisk, har han vel? Han har ikke gjort seg fortjent til det. Det er kanskje bare påtatt. Det er sånn unger er i dag. Lurete, ironiske.»

«Det høres ut som ubehagelige egenskaper.»

169

«Gjør det? Jeg mente ikke det. Jacob er bare komplisert, tror jeg. Han er humørsyk. Du vet, han liker å bli oppfattet som den sinte gutten, ‘det-er-faen-ingen-som-forstår-meg’gutten.»

Dette ble for mye.

Jeg glefset: «Laurie, kom an, sånn er alle tenåringer, den sinte gutten, ‘det-er-faen-ingen-som-forstår-meg’-gutten. Kom an! Det du akkurat beskrev, var hver eneste tenåring på planeten. Det er ikke en unge, det er en strekkode.»

«Kanskje.» Laurie bøyde hodet. «Jeg vet ikke. Jeg har alltid ment at Jacob burde gå til psykolog.»

«Du har aldri sagt at han burde gå til psykolog!»

«Jeg sa ikke at jeg har sagt det. Jeg sa at jeg lurte på om det ville vært riktig, så han hadde hatt noen å snakke med.»

Doktor Vogel knurret: «Andy.»

«Vel, jeg kan ikke bare sitte her!»

«Prøv. Vi er her for å lytte til hverandre, for å støtte hverandre, ikke for å krangle.»

«Hør her,» sa jeg irritert, «nå får det være nok. Hele forutsetningen for denne samtalen er at Jacob har noe å svare for, noe å forklare. Det er bare ikke sant. Det har skjedd noe grusomt, greit? Grusomt. Men det er ikke vår feil. Det er i hvert fall ikke Jacobs feil. Jeg sitter her og hører på, ikke sant, og så tenker jeg: Hva faen er det vi snakker om?

Jacob hadde ikke noe å gjøre med at Ben Rifkin ble drept, ingenting, men vi sitter her og snakker om Jake som om han er en slags raring eller et monster eller noe. Det er han ikke. Han er bare en helt vanlig guttunge. Han har sine feil, akkurat som alle andre unger, men han hadde ikke noe med dette å gjøre. Beklager, men noen må føre Jacobs sak her.»

Doktor Vogel: «Andy, hvis du ser tilbake, hva tror du om alle de barna som kom til skade i nærheten av Jacob?

Alle barna som falt ned fra klatrestativer og krasjet med syklene sine? Var det bare uflaks? Tilfeldigheter? Hva tror du om det?»

170

«Jacob hadde masse energi, han lekte litt for voldsomt.

Det skal jeg innrømme. Det var noe vi måtte forholde oss til da han var liten. Men det var alt det var. Jeg mener, alt det skjedde lenge før Jake begynte i første klasse. I første klasse!»

«Og sinnet? Synes du ikke Jacob har problemer med sinnemestring?»

«Nei, det synes jeg ikke. Folk blir sinte. Det er ikke et problem.»

«Det er en rapport her i mappen til Jacob om at han slo hull i veggen på soverommet sitt. Dere måtte få noen til å skifte gipsplaten. Det var så sent som sist høst. Stemmer det?»

«Ja, men – hvordan fikk du vite det?»

«Jonathan.»

«Det skulle bare Jacobs forsvarer vite!»

«Men det vi gjør her, er å forberede Jacobs forsvar.

Stemmer det? Slo han hull i veggen?»

«Ja. Og så?»

«Folk slår vel vanligvis ikke hull i veggen?»

«Noen ganger gjør de faktisk det.»

«Gjør du det?»

Jeg trakk pusten dypt. «Nei.» «Laurie tror kanskje du har en blindsone når det gjelder muligheten for at Jacob er … voldelig. Hva tror du om det?»

«Hun tror at jeg fornekter det.»

«Gjør du det?»

Jeg ristet på hodet, sta og sørgmodig, lik en hest som svaier med hodet i en trang stall. «Nei. Tvert imot. Jeg er ekstremt på vakt for sånt, jeg er ekstremt våken. Jeg mener, du kjenner bakgrunnen min. Hele livet mitt–» Jeg trakk pusten dypt. «Hør her, man blir alltid bekymret når barn blir skadet, man vil ikke oppleve noe sånt, selv om det er et uhell. Og man er alltid bekymret når ens eget barn oppfører seg på en måte som er … urovekkende. Så ja, jeg var klar over dette, jeg var bekymret. Men jeg kjente Jacob, jeg 171

kjente ungen min, og jeg var glad i ham og jeg trodde på ham. Og det gjør jeg fortsatt. Jeg støtter ham.»

«Vi støtter ham begge to, Andy. Det er urettferdig å si noe annet! Jeg er også glad i ham. Det har ikke noe med det å gjøre.»

«Jeg har aldri sagt at du ikke gjør det, Laurie. Hørte du meg si at du ikke var glad i ham?»

«Nei, men du ender alltid opp med å si det: Jeg er glad i ham. Selvsagt er du glad i ham. Vi er glad i ham, begge to.

Jeg sier bare at det går an å være glad i barnet sitt og likevel innse at han har sine feil. Man må se feilene hans, ellers kan man ikke hjelpe ham.»

«Laurie, hørte du eller hørte du ikke at jeg sa at du ikke var glad i ham?»

«Andy, det er ikke det jeg snakker om! Du hører ikke etter!»

«Jeg hører etter! Jeg er bare uenig med deg. Du tegner et bilde av Jacob som voldelig og humørsyk og, og farlig, basert på ingenting, og jeg er bare uenig i det. Men hvis jeg er uenig, sier du at jeg er uærlig. Eller ‘upålitelig.’ Du kaller meg en løgner.»

«Jeg har ikke kalt deg en løgner! Jeg har aldri kalt deg en løgner.»

«Nei, du brukte ikke det ordet.»

«Andy, det er ingen som angriper deg. Det er ikke noe galt i å innrømme at sønnen din trenger litt hjelp. Det sier ikke noe om deg.»

Den kommentaren var som å bli stukket med bajonett.

For selvsagt snakket Laurie om meg. Hele greia handlet fullt og helt om meg. Jeg var årsaken, hele årsaken til at sønnen vår var farlig, mente hun. Hadde han ikke vært en Barber, ville ingen ha saumfart barndommen hans så grundig for å lete etter varselsignaler.

Men jeg forble taus. Hva var vitsen? Man kan ikke forsvare seg mot å være en Barber.

Doktor Vogel sa forsiktig: «Ok, vi kan kanskje stoppe her. Jeg er ikke sikker på om det er produktivt å fortsette.

172

Jeg forstår at dette ikke er enkelt for noen. Vi har gjort en del framskritt. Vi kan gjøre et nytt forsøk i neste uke.»

Jeg kikket ned i fanget, unngikk blikket til Laurie, skammet meg, selv om jeg ikke var sikker på hvorfor.

«La meg bare få stille dere et siste spørsmål. Kanskje vi kan avslutte på en hyggeligere måte. La oss tenke oss et øyeblikk at denne saken forsvinner. La oss tenke oss at om noen måneder kommer saken til å bli avvist, og Jacob er fri til å gjøre akkurat som han vil. Som om dette aldri har skjedd. Ingen betingelser, ingen dvelende skygger, ingenting. Hvis det skulle skje, hvor vil du se sønnen din om ti år? Laurie?»

«Wow. Jeg kan ikke tenke på den måten. Jeg lever bare fra den ene dagen til den neste nå. Ti år er bare … umulig å forestille seg.»

«Ok, det forstår jeg. Men som en tankeøvelse, da. Hvor ser du sønnen din om ti år?»

Laurie tenkte seg om. Hun ristet på hodet. «Jeg får det ikke til. Jeg orker ikke engang å tenke på det. Jeg ser ikke for meg noe bra. Jeg tenker på Jacobs situasjon hele tiden, doktor, hele tiden, og jeg kan ikke se for meg at denne historien får en lykkelig slutt. Stakkars Jacob. Jeg kan bare håpe, ikke sant? Det er det eneste jeg kan. Men hvis jeg tenker på ham når han er eldre og vi ikke er her lenger? Jeg vet ikke, jeg håper bare at han har det bra.»

«Er det alt?»

«Det er alt.»

«Greit, hva med deg, Andy? Hvis denne saken forsvant, hvor ser du for deg Jacob om ti år?»

«Hvis saken mot ham blir frafalt?»

«Riktig.»

«Da ser jeg for meg at han er lykkelig.»

«Lykkelig, ok.»

«Kanskje sammen med noen, en kone som gjør ham lykkelig. Kanskje er han blitt far. Med en sønn.»

Laurie flyttet på seg.

«Men ferdig med all denne tenåringsdritten. All selv173

medlidenheten, all selvopptattheten. Hvis Jacob har en svakhet, så er det at han ikke har den disiplinen som skal til. Han har … en svak karakter. Han har ikke … du vet … han er ikke hard nok.»

Doktor Vogel: «Han er ikke hard nok til hva?»

Laurie kikket nysgjerrig på meg over skulderen sin.

Jeg tror vi hørte svaret i hodet vårt, alle sammen, også doktor Vogel: Han er ikke hard nok til å være en Barber.

«Til å bli voksen,» sa jeg svakt. «Til å bli en voksen mann.»

«Lik deg?»

«Nei. Ikke lik meg. Jake må gjøre det på sin måte, jeg skjønner jo det. Jeg er ikke en sånn far.»

Jeg la albuene i fanget, som om jeg prøvde å presse meg gjennom en trang åpning.

«Jacob har ikke den samme disiplinen du selv hadde som gutt?»

«Nei, det har han ikke.»

«Hvorfor er det så viktig, Andy? Hvorfor skal han være så hard? Mot hva?»

Blikkene til de to kvinnene møttes så vidt. De studerte meg sammen, forsto hverandre. Vurderte meg som upålitelig, for å bruke Lauries ord.

«Livet,» mumlet jeg. «Jacob må være hard for å møte livet. Akkurat som alle andre barn.»

Laurie bøyde seg fram med albuene på knærne og tok hånden min.

13 179 dager

Det var en katastrofe da Jacob ble arrestert, og hver eneste dag etterpå ble uutholdelig alvorstung. En sløvende, konstant bekymring la seg over oss. På mange måter var ukene etter arrestasjonen verre enn selve hendelsen. Jeg tror vi talte dager, alle sammen. Datoen for Jacobs rettssak var satt til 17. oktober, og den datoen ble en besettelse. Det var som om framtiden, som vi i likhet med alle andre hadde målt i forhold til lengden på livene våre, nå hadde et tydelig sluttpunkt. Vi klarte ikke å se for oss det som måtte befinne seg etter rettssaken. Alt – hele universet – sluttet den 17. oktober. Det eneste vi kunne gjøre, var å telle ned de 179 dagene til da. Jeg forsto det ikke da jeg var som deg, før noe hadde rammet meg: Det er mye enklere å takle de store øyeblikkene enn tiden mellom dem, når det ikke skjer noe, når man bare venter. Det voldsomme dramaet da Jacob ble arrestert og framstilt for retten og så videre – selv om det var ille, rullet det bare forbi og ble borte. Det ble først virkelig ubehagelig da ingen så på, i løpet av de 179 lange dagene. De tomme ettermiddagene i et stille hus, når bekymringene omsluttet oss i taushet. Man ble intenst bevisst tiden, tyngden i hvert minutt som gikk, den svimlende, uvirkelige følelsen av at dagene både var for korte og for lange. Til slutt var vi ivrige etter å komme i gang med rettssaken, bare fordi vi ikke holdt ut å vente lenger. Det var som å sitte ved et dødsleie.

175

En kveld i mai – 28 dager etter arrestasjonen, 151 dager igjen – satt vi alle tre rundt middagsbordet.

Jacob furtet. Han løftet knapt øynene fra tallerkenen.

Han tygde maten sin høylytt, som en liten unge, laget våte, smattende lyder, en uvane han har hatt siden han var liten. «Jeg forstår ikke hvorfor vi må gjøre dette hver eneste kveld,» sa han litt nonsjalant.

«Gjøre hva da?»

«Liksom sette oss ned og spise en stor middag, som om det er fest eller noe. Det er jo bare vi tre.»

Laurie forklarte, ikke for første gang: «Det er egentlig veldig enkelt. Det er det familier gjør. De setter seg ned og spiser en ordentlig middag sammen.»

«Men det er jo bare oss.»

«Og så?»

«Så, liksom, hver dag bruker du masse tid på å lage mat til tre mennesker. Og etterpå setter vi oss og spiser i liksom et kvarter. Og så må vi bruke enda mer tid etter det igjen for å ta oppvasken, som vi ikke engang ville hatt hvis ikke du hadde gjort et så stort nummer av det hver eneste kveld.»

«Det er da ikke så ille. Jeg ser ikke akkurat at du vasker opp så mye, Jacob.»

«Det er ikke poenget, mamma. Det er bare bortkastet tid. Vi kunne bare spist pizza eller kinesisk eller noe, så ville alt være over på liksom et kvarter.»

«Men jeg vil ikke at alt skal være over på et kvarter. Jeg vil ha gleden av å spise middag med familien min.»

«Vil du faktisk bruke en time på det hver kveld?»

«Jeg ville foretrukket to timer. Men jeg tar det jeg får.»

Hun flirte skjevt og drakk litt vann.

«Før gjorde vi aldri noe stort nummer av å spise middag.»

«Nei, men det gjør vi nå.»

«Jeg vet hvorfor du gjør det, mamma.»

«Ja vel? Og hvorfor gjør jeg det?»

«For at jeg ikke skal bli deprimert. Du tror at hvis jeg 176

bare får en hyggelig familiemiddag hver kveld, så kommer saken min bare til å forsvinne.»

«Vel, det tror jeg i hvert fall ikke.»

«Bra, for den kommer ikke til å forsvinne.»

«Jeg vil bare at den skal forsvinne en liten stund, Jacob.

Bare én time hver dag. Er det virkelig så ille?»

«Ja! For det hjelper ikke. Det gjør det bare verre. Det er liksom, jo mer du later som om alt er normalt, desto mer minner du meg om hvor unormalt alt egentlig er. Jeg mener, se på dette.» Han veivet med armene, brakt ut av fatning av den gammeldagse, hjemmekoselige middagen Laurie hadde laget: kyllingpai, friske brekkbønner, limonade, med et sylinderformet stearinlys som midtpunkt. «Det er tilgjort normalt.»

«Akkurat som kjempereker,» sa jeg.

«Hysj, Andy. Jacob, hva vil du jeg skal gjøre? Jeg har aldri vært i denne situasjonen før. Hva skal en mor gjøre?

Hvis du forteller meg det, skal jeg gjøre det.»

«Jeg vet ikke. Hvis du vil at jeg ikke skal bli deprimert, får du gi meg piller, ikke … kyllingpai.»

«Jeg er redd jeg er tom for piller akkurat nå.»

«Jake,» sa jeg mellom to munnfuller, «Derek kan sikkert skaffe det.»

«Det var veldig hjelpsomt, Andy. Jacob, har det noensinne slått deg at grunnen til at jeg lager middag hver eneste kveld, og grunnen til at du ikke får spise foran tv-en, og grunnen til at du ikke får stå ved kjøkkenbenken og spise middagen din fra en Tupperware-bolle eller at du får hoppe helt over middagen og sitte på rommet og spille tvspill, er meg. Alt dette er kanskje for meg, ikke for deg.

Dette er ikke lett for meg heller.»

«Fordi du ikke tror jeg blir frikjent.»

«Nei.» Telefonen ringte.

«Jo! Jeg mener, selvsagt. Ellers ville du ikke trengt å telle hver eneste middag.»

«Nei, Jacob. Det er fordi jeg vil ha familien min rundt 177

meg. Når det stormer som verst, så gjør familier det. De samler seg, de støtter hverandre. Alt handler ikke om deg, vet du. Du må også være der for meg.»

Det ble stille et øyeblikk. Jacob virket ikke det minste flau over sin ungdommelige, selvopptatte narsissisme, han klarte bare ikke å komme på en kvikk og passende replikk.

Telefonen ringte igjen.

Laurie kastet et så-det-så-blikk på Jacob – hevede øyenbryn, løftet hake – så reiste hun seg for å ta telefonen, hun skyndte seg litt for å rekke den før den ringte for fjerde gang, for da brøt telefonsvareren inn.

Det virket som om Jacob var på vakt. Hvorfor svarte mamma på telefonen? Vi hadde allerede lært oss å ikke reagere på at den ringte. Jacob var i hvert fall sikker på at den ikke var til ham. Alle vennene hadde vendt ham ryggen. Dessuten hadde han aldri brukt telefonen særlig mye. Han syntes den var påtrengende, klossete, arkaisk, ineffektiv. Hvis en venn ville snakke med Jake, kunne han bare tekste ham eller logge seg på Facebook og chatte. Den nye teknologien var mye mer behagelig fordi den var mindre intim. Jake foretrakk å taste framfor å snakke.

Jeg følte en instinktiv trang til å advare Laurie mot å svare, men jeg tok meg i det. Jeg ville ikke ødelegge kvelden. Jeg ville støtte henne. Disse familiemiddagene var viktige for Laurie. Jacob hadde i hovedsak rett: Hun ville bevare så mye som mulig av det vanlige familielivet vårt.

Det var antagelig derfor hun ikke hadde vært på vakt: vi strevde med å oppføre oss som en normal familie, og normale familier er ikke redde for telefonen.

Jeg sa, som en påminnelse i kode: «Står det på skjermen hvem som ringer?» «’Nummer ukjent.’»

Hun tok av røret på telefonen, som var på kjøkkenet, lett synlig fra spisestuebordet. Hun sto med ryggen til Jacob og meg. Hun sa: «Hallo,» og så ble hun taus. I løpet av de neste sekundene sank skuldrene og ryggen hennes nes178

ten umerkelig. Det var som om luften gikk litt ut av henne mens hun lyttet.

Jeg sa: «Laurie?»

Med skjelvende stemme sa hun til den som ringte: «Hvem er det? Hvor fikk du dette nummeret fra?»

Mer lytting.

«Du ringer ikke hit igjen. Hører du? Du våger ikke å ringe hit igjen.»

Jeg tok røret forsiktig fra henne, og la på. «Å herregud, Andy.»

«Er alt i orden?»

Hun nikket.

Vi gikk tilbake til bordet og ble sittende i taushet et øyeblikk.

Laurie tok gaffelen og stakk en symbolsk kyllingbit i munnen. Hun var stiv i ansiktet, kroppen var fortsatt sammensunket og skuldrene runde.

«Hva sa han?» spurte Jacob.

«Bare spis maten din, Jacob.»

Jeg nådde ikke bort til henne over bordet. Det eneste jeg hadde å tilby henne, var et bekymret ansikt.

«Du kan spore nummeret hans,» foreslo Jacob.

«La oss bare nyte middagen,» sa Laurie. Hun tok enda en liten bit og tygde ivrig, men så ble hun sittende stokk stille.

«Laurie?»

Hun kremtet, mumlet «Unnskyld meg,» og så forlot hun bordet.

Det var fortsatt 151 dager igjen.

14 Utspørring

Jonathan: «Fortell meg om kniven.»

Jacob: «Hva er det du vil vite?»

«Vel, påtalemyndigheten kommer til å si at du kjøpte den fordi du ble mobbet. De kommer til å si at det er motivet ditt. Men du fortalte foreldrene dine at du kjøpte den helt uten grunn.»

«Jeg sa ikke at jeg kjøpte den helt uten grunn. Jeg sa at jeg kjøpte den fordi jeg ville ha den.»

«Ja, men hvorfor ville du ha den?»

«Hvorfor ville du ha det slipset der? Har man en grunn for alt man kjøper?»

«Jacob, en kniv er litt annerledes enn et slips, synes du ikke det?»

«Nei. Det er bare en ting. Det er sånn samfunnet fungerer: man bruker alt man har av tid på å tjene penger så man kan bytte dem mot ting, og så –» «Nå er den borte?»

«– og så går man ut og tjener enda mer penger så man kan kjøpe enda flere ting –» «Jacob, er kniven borte?»

«Ja. Faren min tok den.»

«Har du kniven, Andy?»

«Nei. Den er borte.»

«Kvittet du deg med den?»

«Den var farlig. Det var ikke en passende kniv for en guttunge. Det var ikke en leke. Alle fedre ville ha–» 180

«Andy, jeg anklager deg ikke for noe. Jeg prøver bare å få bekreftet hva som skjedde.»

«Unnskyld. Ja, jeg kvittet meg med den.»

Jonathan nikket, men kom ikke med flere kommentarer. Vi satt ved det runde eikebordet på kontoret hans, det eneste rommet han hadde som var stort nok til hele familien vår. Den unge medhjelperen, Ellen, var også der, og tok flittig notater. Det slo meg at hun var der som et vitne til samtalen for å beskytte Jonathan, ikke for å hjelpe oss.

Han fikk laget et referat i tilfelle han skulle komme i konflikt med klientene sine og det oppsto uenighet om hva som hadde blitt sagt.

Laurie satt og så ned på hendene som hun hadde foldet i fanget. Holdningen hennes, som en gang hadde vært så naturlig, krevde nå større anstrengelser for å opprettholdes.

Hun snakket litt mindre, involverte seg litt mindre i de juridiske strategimøtene. Det var som om hun sparte på energien sin for å holde ut anstrengelsen det var å ikke bryte sammen.

Jacob furtet. Han pirket på bordet med en negl, den dustete tenåringsstoltheten hans var såret av Jonathans manglende entusiasme for hans innsikt i kapitalismens grunntrekk.

Jonathan strøk seg over det korte skjegget, oppslukt av sine egne tanker. «Men du hadde kniven den dagen Ben Rifkin ble drept?»

«Ja.» «Hadde du den med deg i parken den morgenen?»

«Nei.» «Hadde du den med deg da du gikk?»

«Nei.» «Hvor var den?»

«I en skuff på rommet mitt, som alltid.»

«Er du sikker på det?»

«Ja.» «Men da du gikk til skolen, var det noe uvanlig denne morgenen?»

181

«Da jeg gikk? Nei.» «Tok du den vanlige veien til skolen? Gjennom parken?»

«Ja.» «Så det stedet der Ben ble drept, var rett ved stien som du vanligvis tar gjennom parken?»

«Jeg antar det. Jeg har egentlig aldri tenkt på det på den måten.»

«Før du fant liket, så eller hørte du noe mens du gikk gjennom parken?»

«Nei. Jeg gikk bare og der var han, han lå bare der.»

«Beskriv ham. Hvordan lå han da du først så ham?»

«Han lå bare der. Han lå liksom på magen i en liten skråning, i en haug med løv.»

«Tørt løv eller vått løv?»

«Vått.»

«Er du sikker?»

«Jeg tror det.»

«Du tror det? Eller gjetter du bare?»

«Jeg husker egentlig ikke den delen så veldig godt.»

«Hvorfor svarte du da på spørsmålet?»

«Det er jeg ikke helt sikker på.»

«Fra nå av svarer du helt ærlig, ok? Hvis det korrekte svaret er Det husker jeg ikke, så sier du det, ok?»

«Ok.» «Så du ser altså en kropp som ligger på bakken. Var det noe blod?»

«Jeg så ikke noe akkurat da.»

«Hva gjorde du mens du gikk bort til kroppen?»

«Jeg ropte liksom navnet hans. Sånn ‘Ben, Ben. Er du ok?’ Noe sånt.»

«Du kjente ham altså igjen med en gang?»

«Ja.» «Hvordan? Jeg trodde han lå på magen med hodet nederst i en skråning, og du så ned på ham fra kanten av stien.»

«Jeg tror kanskje jeg kjente igjen klærne hans, liksom, og utseendet, vet du.»

182

«Utseendet?»

«Ja. Hvordan han liksom så ut.»

«Det eneste du kunne se, var sålene på joggeskoene til Ben.» «Nei, jeg kunne se mer enn det. Man vet det bare, ikke sant?»

«Greit, så du finner altså kroppen og du sier ‘Ben, Ben.’ Hva skjer videre?»

«Vel, han svarte ikke og han rørte ikke på seg, derfor gikk jeg ut fra at han var veldig skadet, så da gikk jeg liksom ned for å høre om han var ok.»

«Ringte du etter hjelp?»

«Nei.» «Hvorfor ikke? Hadde du ikke mobilen med deg?»

«Jo.» «Så du finner et blodig drapsoffer og du har en mobiltelefon i lommen, men det slår deg ikke at du kan ringe nødnummeret?»

Jonathan var nøye med å stille alle spørsmålene sine i et forundret tonefall, som om han bare prøvde å finne ut av hele greia. Det var et avhør, men ikke et fiendtlig avhør.

I hvert fall ikke tydelig fiendtlig.

«Kan du noe førstehjelp?»

«Nei, jeg tenkte bare at jeg skulle se om han var ok først.»

«Gikk det opp for deg at det var begått en forbrytelse?»

«Det gikk kanskje opp for meg, men jeg var ikke helt sikker. Det kunne jo vært en ulykke. Som om han hadde falt eller noe.»

«Falt på hva? Hvorfor?»

«Ingenting. Jeg sa det bare.»

«Så du hadde ingen grunn til å tro at han bare falt?»

«Nei. Nå vrir du på det jeg sier.»

«Jeg prøver bare å forstå, Jacob. Hvorfor ringte du ikke etter hjelp? Hvorfor ringte du ikke til faren din? Han er advokat, han jobber for statsadvokaten – han ville visst hva du skulle gjort.»

183

«Det bare – jeg vet ikke, jeg tenkte ikke på det. Det var liksom en krise. Jeg var liksom ikke forberedt på det. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.»

«Ok, hva skjedde så?»

«Jeg gikk liksom nedover bakken og satte meg ned ved siden av ham.»

«Satte deg ned på kne, mener du?»

«Jeg antar det.»

«I det våte løvet?»

«Jeg vet ikke. Kanskje jeg ble stående.»

«Du ble stående. Og da så du ned på ham, ikke sant?»

«Nei. Jeg husker egentlig ikke. Når du sier det på den måten, så tror jeg kanskje at jeg satt på ett kne.»

«Derek så deg på skolen noen minutter senere, og han sa ingenting om at buksen din var våt eller skitten.»

«Da ble jeg vel stående, da.»

«Greit, du står altså. Du står over ham og ser ned på ham. Hva skjer så?»

«Som jeg sa, jeg rullet ham liksom rundt for å sjekke ham.»

«Sa du noe til ham først?»

«Det tror jeg ikke.»

«Du ser en klassekamerat som ligger på magen, bevisstløs, og så vipper du ham bare rundt uten å si et ord?»

«Nei, jeg mener at jeg kanskje sa noe. Jeg er ikke helt sikker.»

«Da du sto over Ben i bunnen av skråningen, la du da merke til noe som tydet på en forbrytelse?»

«Nei.» «Det var en lang blodstripe nedover bakken fra sårene til Ben. La du ikke merke til den?»

«Nei. Jeg mener, jeg friket liksom ut, ikke sant?»

«Hvordan friket du ut? Hva betyr det egentlig?»

«Jeg vet ikke. Jeg fikk liksom panikk.»

«Hvorfor fikk du panikk? Du sa jo at du ikke visste hva som hadde skjedd, du trodde ikke det var en forbrytelse.

Du trodde det bare var et uhell.»

184

«Jeg vet det, men han lå bare der. Jeg friket ut av hele situasjonen.»

«Da Derek så deg noen minutter senere, friket du ikke ut.»

«Jo, det gjorde jeg. Jeg viste det bare ikke. Jeg friket ut inni meg.»

«Greit. Så da står du altså over kroppen. Ben er allerede død. Han har blødd fra tre sår i brystet, og en blodstripe fører nedover bakken mot kroppen, men du så ikke noe blod og du hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd?

Og du friker ut, men bare inni deg. Hva skjer videre?»

«Det høres ut som om du ikke tror meg.»

«Jacob, la meg fortelle deg noe: det har ingen betydning om jeg tror deg eller ikke. Jeg er advokaten din, ikke moren eller faren din.»

«Jo, men likevel. Jeg setter egentlig ikke pris på hvordan du får det til å høres ut. Dette er min versjon, ok? Og du får det til å høres ut som om jeg lyver.»

Laurie, som ikke hadde sagt noe i løpet av hele møtet, sa: «Vær snill og stopp nå, Jonathan. Unnskyld. Bare stopp nå, er du snill. Du har fått fram poenget ditt.»

Jonathan bråstoppet, som om han hadde fått kjeft.

«Greit, Jacob, moren din har rett. Vi bør kanskje stoppe her. Jeg mente ikke å være ubehagelig. Men jeg vil at du skal tenke på noe. Din versjon av historien hørtes kanskje bra ut da du fortalte den i hodet ditt, da du satt alene på rommet ditt. Men ting har en tendens til å høres annerledes ut når man blir kryssforhørt. Og jeg kan love deg én ting, det vi holder på med her, er ingenting mot det Neal Logiudice kommer til å gjøre mot deg når du sitter i vitneboksen. Jeg er på din side, det er ikke Logiudice. Jeg er hyggelig, men Logiudice – vel, han har en jobb å gjøre. Nå, jeg tror at det du skulle til å fortelle meg, er at da du så denne kroppen som lå på magen med blodet strømmende ut av tre hull i brystet, så klarte du på et eller annet vis å stikke armen din under kroppen hans så du kunne etterlate deg ett eneste tommelfingeravtrykk på innsiden av jakken til Ben 185

– men da du trakk armen ut igjen, var det ikke den dråpe blod på den, så da du dukket opp på skolen noen minutter senere, var det ingen som trodde at noe var galt. Vel, hvis du satt i juryen, hva ville du tro om den historien?»

«Men det er sant. Ikke detaljene – du fikk meg til å rote med detaljene. Han lå liksom ikke helt på magen, og det var liksom ikke blod overalt. Det var ikke sånn. Det er bare du som kødder med meg, ikke sant. Jeg forteller sannheten.»

«Jacob, jeg beklager hvis du synes dette er ubehagelig.

Men jeg kødder ikke med deg.»

«Jeg sverger ved Gud, det er sannheten.»

«Greit, jeg forstår.»

«Nei. Du sier at jeg lyver.»

Jonathan svarte ikke. Det er selvsagt løgnerens siste utvei å utfordre den som utspør ham, å be ham kalle seg løgner rett opp i ansiktet. Enda verre var det at det var noe skarpt i stemmen til Jacob. Det kan ha vært antydningen til en trussel, men det kan også ha vært en vettskremt gutt som var på gråten.

Jeg sa: «Jake, det er greit. Jonathan har en jobb å gjøre.»

«Jeg vet det, men han tror meg ikke.»

«Det er greit. Han kan være advokaten din enten han tror på deg eller ikke. Sånn er forsvarsadvokater.» Jeg blunket til Jacob.

«Hva med rettssaken min? Hvordan skal jeg kunne gå i vitneboksen?»

«Det skal du ikke,» sa jeg. «Du skal ikke være i nærheten av vitneboksen. Du skal sitte ved forsvarerens bord og du skal bare reise deg når du går hjem om ettermiddagen.»

Jonathan skjøt inn: «Jeg tror det er klokt.»

«Men hvordan skal jeg få fortalt min historie?»

«Jacob, jeg vet ikke om du har hørt på deg selv de siste minuttene. Du kan ikke sette deg i vitneboksen.»

«Hva er da forsvaret mitt?»

Jonathan sa: «Vi trenger ikke presentere et forsvar. Vi 186

har ikke bevisbyrden. Den må påtalemyndigheten legge fram. Vi skal angripe saken deres fra alle vinkler, Jacob, helt til det ikke er noe igjen av den. Det er vårt forsvar.»

«Pappa?»

Jeg nølte. «Jeg er ikke sikker på om det er nok, Jonathan.

Vi kan ikke bare kaste en og annen papirkule mot saken til Logiudice. Han har tommelfingeravtrykket, han har vitnet som sier at Jacob har holdt i en kniv. Vi må gjøre noe mer.

Vi må gi juryen noe.»

«Men hva foreslår du at jeg gjør, Andy?»

«Jeg tror kanskje vi er nødt til å vurdere å presentere et virkelig, bekreftende forsvar.»

«Mer enn gjerne. Hva ser du for deg? Så vidt jeg kan se, peker alle bevisene i samme retning.»

«Hva med Patz? Juryen må i det minste få høre om ham.

Gi dem den virkelige drapsmannen.»

«Den virkelige drapsmannen? Oi oi. Hvordan skal vi bevise det?»

«Vi leier en privatetterforsker som graver for oss.»

«Graver i hva da? Det er ingenting å grave i. Da du var på statsadvokatens kontor, hadde du delstatspolitiet, alle lokale politiavdelinger, FBI, CIA, KGB, NASA.» «Vi hadde alltid mindre ressurser enn dere forsvarsadvokater innbilte dere.»

«Kanskje. Men du hadde mer enn du har nå, og du fant ingenting. Hva kan en privatetterforsker gjøre som ikke ti–tolv etterforskere fra delstatspolitiet fikk til?»

Jeg hadde ikke noe svar.

«Hør her, Andy, jeg vet at du forstår at forsvaret ikke har bevisbyrden. Du vet det, men jeg er ikke overbevist om at du tror det. Det er sånn man spiller spillet fra den andre siden. Vi får ikke velge klientene våre, vi kan ikke bare droppe en sak hvis det ikke finnes beviser. Og dette er vår sak.» Han gestikulerte mot papirene som lå foran ham. «Vi spiller med de kortene vi har fått utdelt. Vi har ikke noe annet valg.»

«Da må vi finne noen nye kort.»

187

«Hvor da?»

«Det vet jeg ikke. Kanskje i ermet.»

«Jeg har merket meg,» sa Jonathan slepende, «at du har på deg en kortermet skjorte.»

15 Å leke etterforsker

Sarah Groehl hadde plugget seg inn i en MacBook på Starbucks på Newton Centre. Da hun fikk øye på meg, koblet hun seg fra maskinen og bøyde hodet først til venstre, deretter til høyre for å ta ut øreproppene, akkurat som kvinner gjør når de tar av seg ørepynt. Hun kikket søvnig på meg, blunket, vekket seg selv fra en nett-transe.

«Hei, Sarah. Forstyrrer jeg?»

«Nei, jeg bare … jeg vet ikke.»

«Kan jeg snakke med deg?»

«Om hva da?»

Jeg sendte henne et blikk: Kom an. «Vi kan gå et annet sted hvis du heller vil det.»

Det gikk et øyeblikk før hun svarte. Bordene sto tett sammen, og folk lot som om de ikke lyttet, men fulgte kaffebarenes etikette. Men den vanlige sjenansen man føler når man fører en samtale innenfor andres hørevidde, ble forsterket av min families dårlige rykte og av Sarahs egen sjenanse. Hun syntes det var pinlig å bli sett sammen med meg. Hun var kanskje også litt redd meg, etter alt hun hadde hørt. Og med så mye å tenke på, ble det vanskelig for henne å svare. Jeg foreslo at vi kunne sette oss på en parkbenk på den andre siden av gaten, jeg antok at hun ville føle seg trygg der andre kunne se henne, men ingen kunne overhøre det vi sa, og hun gjorde en feiende bevegelse med hodet for å vifte håret bort fra pannen, bort fra øynene, og sa ok.

189

«Skal jeg kjøpe en kaffe til deg?»

«Jeg drikker ikke kaffe.»

Vi satte oss ved siden av hverandre på den grønne benken på den andre siden av gaten. Sarah satt rakrygget, som om hun var kongelig. Hun var ikke tjukk, men hun var heller ikke tynn nok til den trange T-skjorten hun hadde på seg. En bilring foldet seg ut over shortsen, uten at det var flaut. Jeg trodde hun kunne bli en hyggelig venn for Jacob når alt dette var over.

Jeg holdt et pappkrus fra Starbucks i hånden. Jeg hadde mistet interessen for det, men her var det ingen steder å kaste det. Jeg beveget det rundt og rundt i hendene.

«Sarah, jeg prøver å finne ut hva som egentlig skjedde med Ben Rifkin. Jeg må finne fyren som egentlig gjorde det.»

Hun kastet et skrått og skeptisk blikk på meg. «Hva mener du med ‘fyren som egentlig gjorde det’?»

«Det var ikke Jacob som gjorde det. De har feil person.»

«Jeg trodde ikke det var jobben din lenger. Leker du etterforsker?»

«Det er min jobb som far nå.»

«O-k.» Hun hånflirte og ristet på hodet.

«Høres det så vilt ut å si at han er uskyldig?»

«Nei. Kanskje ikke.»

«Jeg tror muligens at du også vet at Jacob er uskyldig.

Det du sa …»

«Jeg sa aldri det.»

«Sarah, du vet at vi voksne ikke har en anelse om hva som foregår i livene deres. Hvordan kan vi det? Da må noen åpne seg litt. Noen av dere må hjelpe oss.»

«Det har vi gjort.»

«Ikke nok. Forstår du ikke, Sarah? En venn av deg kan havne i fengsel for et drap han ikke begikk.»

«Hvordan kan jeg vite at han ikke begikk det drapet? Er ikke det liksom poenget? Hvordan kan noen liksom vite det? Deg inkludert.»

190

«Vel, tror du at han er skyldig?»

«Jeg vet ikke.»

«Du har altså tvil.»

«Jeg sa jo akkurat at jeg vet ikke.»

«Jeg vet det, Sarah. Ok? Jeg har drevet med dette lenge, og jeg er sikker: Jacob gjorde det ikke. Jeg lover det. Han gjorde det ikke. Han er helt uskyldig.»

«Selvsagt tror du det. Du er jo faren hans.»

«Riktig, det er jeg. Men jeg er ikke bare faren hans. Det finnes også beviser, Sarah. Du har ikke sett dem, men det har jeg.»

Hun så på meg med et velmenende lite smil, og med ett var hun den voksne og jeg en dum guttunge. «Jeg vet ikke hva du vil jeg skal si, Mr. Barber. Hva vet vel jeg? Jeg var liksom ikke bestevenner med noen av dem, verken Jacob eller Ben.» «Sarah, det var du som ba meg se på Facebook.»

«Det gjorde jeg ikke.»

«Ok, greit, la oss bare si hvis – hvis det var du som ba meg se på Facebook. Hvorfor gjorde du det? Hva ville du at jeg skulle oppdage?»

«Ok, jeg sier ikke at det var jeg som fortalte deg noe som helst, ok?»

«Ok.» «For jeg har liksom ikke lyst til å bli innblandet, ok?»

«Ok.» «Det var bare, du vet, det gikk så mange rykter og jeg syntes du burde få vite hva folk sa. For det var liksom ingen som visste det, ikke sant? Ingen av de som var ansvarlige, liksom. Ikke bli sint, men det virket som om dere ikke skjønte noe som helst. Men folk visste det. Folk sa at Jacob hadde kniv, og at Jake og Ben slåss. Men dere løp bare omkring og skjønte ikke noe. Ben hadde faktisk mobbet Jake kjempelenge, ikke sant? Ikke at man blir drapsmann av det, ok? Men det var bare noe jeg syntes dere burde vite om.»

«Hvorfor mobbet Ben Jake?»

191

«Hvorfor spør du ikke Jake? Han er din sønn.»

«Jeg har gjort det. Han har aldri sagt noe om at Ben mobbet ham. Det eneste han sier er at alt var greit, han hadde ingen problemer med Ben eller noen andre.»

«Ok, men kanskje – jeg vet ikke, jeg mener, jeg tar kanskje feil.»

«Kom an, Sarah, du tror ikke at du tar feil. Hvorfor ble Jake mobbet?»

Hun trakk på skuldrene. «Hør her, det er ikke så mye å ta på vei for. Alle blir mobbet. Vel, kanskje ikke mobbet – men ertet, ok? Jeg ser at øynene dine lyser opp når jeg sier ‘mobbet’, som om det er en stor greie. Voksne elsker å snakke om mobbing. Vi har hatt undervisning om det og greier.» Hun ristet på hodet.

«Ok, så ble han ikke mobbet – men ertet. Hvorfor? Hva var det de plaget ham med?»

«Det vanlige: Han er homo, han er en nerd, han er en taper.»

«Hvem sa det?»

«Bare noen. Alle. Det var ikke noen stor greie. Det skjer en stund, og så finner man en annen å erte.»

«Drev Ben og ertet Jacob?»

«Ja, men det var liksom ikke bare Ben. Du må ikke misforstå meg, men Jacob er ikke akkurat en av de kuleste på skolen.»

«Nei vel? Hvem er han da?»

«Jeg vet ikke. Han hører liksom ikke til noen steder. Han er bare ingenting, liksom. Det er vanskelig å forklare. Jacob er en kul nerd, ville jeg sagt, bortsett fra at det ikke finnes noe sånt. Gir det mening?»

«Nei.» «Vel, du har de som driver med sport, ikke sant? Han er definitivt ikke en av dem. Og så er det de smarte ungene?

Men han er liksom ikke smart nok til å være en av dem heller. Jeg mener, han er smart, ok? Men han er ikke så smart.

Man må liksom ha sin greie, ikke sant? Man må spille et instrument eller være på et lag eller i et skuespill eller et 192

eller annet, eller være liksom innvandrer eller lesbisk eller tilbakestående eller noe – ikke at det er noe galt med noe av det. Det er liksom bare sånn at hvis du ikke er noen av de greiene, så er du liksom bare en av de ungdommene, liksom? Du er liksom bare helt vanlig, og ingen vet hva de kan kalle det – du er ingenting, men ikke på feil måte. Og det var liksom sånn Jake var, ikke sant? Han var bare en vanlig gutt. Gir det mening?»

«Helt og holdent.»

«Mener du det?»

«Ja. Hva er du, Sarah? Hva er din ‘greie’?»

«Jeg har ingen. Akkurat som Jacob. Jeg er ingenting.»

«Men ikke på feil måte.»

«Det stemmer.»

«Vel, jeg har ikke tenkt å bli helt Cliff Huxtable, men jeg synes ikke at du er ingenting.»

«Hvem er Cliff Huxtable?»

«Glem det.»

På den andre siden av gaten kastet folk stjålne blikk mot oss mens de gikk inn og ut av Starbucks, men jeg visste ikke om de kjente meg igjen. Jeg var kanskje i ferd med å bli paranoid.

«Jeg vil liksom bare si» – hun lette etter de riktige ordene – «at jeg synes det er skikkelig kult det du prøver å gjøre?

At du liksom prøver å bevise at Jacob er uskyldig og sånn?

Du virker som en skikkelig ålreit far. Bortsett fra at Jacob ikke er som deg. Men det vet du vel?»

«Nei? Hvordan da?»

«Liksom bare oppførselen hans? Han er litt stille? Han er skikkelig sjenert? Jeg sier ikke at han er slem. Det er han ikke. Men han har ikke så mange venner, ikke sant? Han har liksom sin lille krets? Som Derek og han der Josh? (Han er forresten skikkelig sær. Jeg mener, helt uberegnelig, liksom.) Men Jacob har liksom ikke så mange venner i, du vet, nettverket sitt. Jeg mener, han liker kanskje at det er sånn, ikke sant? Og det er greit, det er helt kult. Jeg mener ikke noe annet. Det er bare liksom at det må jo skje mye 193

der inne, ikke sant, i – du vet, inni ham. Jeg bare, jeg vet ikke om han er så veldig lykkelig.»

«Synes du han virker ulykkelig, Sarah?»

«Ja, litt. Men, jeg mener, alle er jo ulykkelige, ikke sant?

I hvert fall noen ganger.»

Jeg svarte ikke.

«Du må snakke med Derek. Derek Yoo. Han vet mer om dette enn jeg gjør.»

«Akkurat nå snakker jeg med deg, Sarah.»

«Nei, du må snakke med Derek. Jeg vil ikke havne midt oppi dette, skjønner du? Derek og Jacob har vært venner siden de var små, liksom. Jeg er sikker på at Derek kan hjelpe deg mer enn jeg kan. Jeg mener, jeg er sikker på at han har lyst til å hjelpe Jacob. Han er liksom bestevennen til Jacob.»

«Hvorfor vil ikke du hjelpe Jacob, Sarah?»

«Jeg vil hjelpe ham. Jeg bare, jeg vet ikke. Jeg vet ikke nok om det. Men det gjør Derek.»

Jeg fikk lyst til å klappe henne på hånden eller på skulderen eller noe, men den sorten faderlig kontakt har blitt programmert ut av oss. Derfor løftet jeg pappkruset som til en skål, og sa: «Det var noe vi alltid spurte om når vi avsluttet et avhør i den gamle jobben min: Er det noe du synes jeg burde vite som jeg ikke spurte om? Hva som helst?»

«Nei. Ikke som jeg kan tenke meg.»

«Er du sikker?»

Hun holdt opp lillefingeren. «Det lover jeg.»

«Ok, Sarah, takk skal du ha. Jeg vet at Jacob antageligvis ikke er den mest populære gutten akkurat nå, og jeg synes du er veldig modig som ville snakke med meg.»

«Det er ikke modig. Hadde det vært modig, ville jeg ikke gjort det. Jeg er ikke modig. Det er mer sånn at jeg liker Jake. Jeg mener, jeg er ikke sikker på saken og alt det der?

Men jeg likte Jake, skjønner du, før, liksom. Han var grei.»

«Er. Han er grei.»

«Er. Greit.»

«Takk.»

194

«Vet du hva, Mr. Barber? Jeg skal vedde på at du hadde en skikkelig bra far. For, du vet, du er en skikkelig bra far, og derfor vedder jeg på at du hadde en bra far som liksom lærte deg opp. Har jeg rett?»

Herregud, leste hun ikke aviser?

«Ikke akkurat,» sa jeg.

«Ikke akkurat, men i nærheten?»

«Jeg hadde ingen far.»

«Stefar?»

Jeg ristet på hodet.

«Alle har en far, Mr. Barber. Bortsett fra liksom Gud eller noe.»

«Ikke jeg, Sarah.» «Å. Vel, da er det kanskje bare bra, da. At faren liksom ikke er der i det hele tatt.»

«Kanskje. Jeg er sikkert ikke den beste å spørre om det.»

Familien Yoo bodde i en av de skyggefulle gatene i labyrinten bak biblioteket, rett i nærheten av barneskolen hvor alle disse ungene først møttes. Huset sto på en liten tomt, det var pent og lite, bygd i kolonistil med inngangsdøren på midten, hvitmalt med svarte skodder. En tidligere eier hadde bygd et bislag av murstein rundt inngangen, det stakk ut som en munn med rød leppestift på den hvite husfasaden. Jeg husket at vi klemte oss inn i det lille rommet når Laurie og jeg var på besøk i vintermånedene. Det var den gangen Jacob og Derek gikk på barneskolen. Familiene våre hadde vært venner da. Det var på den tiden da foreldrene til Jacobs venner ofte også ble våre venner. Vi pleide å vurdere andre familier som puslespillbrikker, far mot far, mor mot mor, barn mot barn, for å se om vi matchet. Familien Yoo passet ikke helt perfekt til oss – Derek hadde en lillesøster som het Abigail, tre år yngre enn guttene – men vennskapet mellom familiene våre hadde vært nyttig en stund. At vi ikke møtte dem så ofte lenger, skyldtes ikke at vi var blitt uvenner. Barna hadde rett og slett vokst fra oss. De sosialiserte seg imellom nå, og det var ikke nok igjen av familievennska195

pet til at noen av foreldreparene oppsøkte hverandre. Likevel følte jeg at vi fortsatt var venner. Jeg var naiv.

Det var Derek som åpnet døren da jeg ringte på. Han stivnet. Ble bare stående og gape mot meg med de store, tomme, fuktige, brune øynene sine helt til jeg sa: «Hei, Derek.»

«Hei, Andy.»

Yoo-barna hadde alltid vært på fornavn med Laurie og meg, en litt for slepphendt praksis som jeg aldri hadde blitt vant til, og under de nåværende omstendighetene skurret den bare enda mer.

«Kan jeg få snakke litt med deg?»

Igjen virket det som om Derek var ute av stand til å formulere et svar. Han stirret på meg.

Fra kjøkkenet hørte jeg David Yoo, faren til Derek, rope: «Derek, hvem er det?»

«Det er ok, Derek,» sa jeg beroligende. Det var nesten noe komisk over panikken hans. Hvorfor i all verden var han så nervøs? Han hadde sikkert truffet meg tusen ganger.

«Derek, hvem er det?»

Jeg hørte at en stol skrapte bortover kjøkkengulvet. David Yoo kom ut i bislaget, la en hånd lett rundt nakken til Derek og trakk sønnen sin bort fra døren. «Hei, Andy.»

«Hei, David.»

«Er det noe vi kan gjøre for deg?»

«Jeg ville bare snakke med Derek.»

«Snakke om hva?»

«Om saken. Det som skjedde. Jeg prøver å finne ut hvem som egentlig gjorde det. Jacob er uskyldig, vet du. Jeg hjelper til med forberedelsene til rettssaken.»

David nikket forståelsesfullt.

Hans kone Karen kom nå ut av kjøkkenet og hilste kort på meg, og alle tre ble stående i døråpningen, lik et familieportrett.

«Kan jeg komme inn, David?»

«Jeg tror ikke det er en god idé.»

196

«Hvorfor ikke?»

«Vi står på vitnelisten, Andy. Jeg tror ikke det er meningen at vi skal snakke med noen.»

«Det er latterlig. Dette er USA – du kan snakke med akkurat den du vil.»

«Aktor sa at vi ikke skulle snakke med noen.»

«Logiudice?»

«Det stemmer. Han sa: Ikke snakk med noen.»

«Vel, han mente journalister. Han vil ikke at dere skal løpe rundt og komme med motstridende uttalelser. Han tenker bare på kryssforhøret. Jeg prøver å finne ut san–» «Det var ikke det han sa, Andy. Han sa: Ikke snakk med noen.»

«Jo, men det kan han ikke si. Ingen kan si at dere ikke får snakke med noen.»

«Jeg er lei for det.»

«David, det gjelder sønnen min. Du kjenner Jacob. Du har kjent ham siden han var liten.»

«Jeg er lei for det.»

«Vel, kan jeg i det minste få komme inn, så vi kan snakke om det?»

«Nei.» «Nei?» «Nei.» Blikkene våre møttes.

«Andy,» sa han, «dette er familiestunden vår. Jeg liker faktisk ikke at du er her.»

Han skulle til å lukke døren. Hans kone stoppet ham, holdt fast i dørkanten, sendte ham et bedende blikk.

«Ikke kom tilbake, er du snill,» sa David Yoo til meg.

Han la til, med svak stemme: «Lykke til.»

Han fjernet Karens hånd fra døren og lukket den forsiktig, og jeg kunne høre at han satte på sikkerhetslenken.

16 Vitne

I døren til leiligheten til familien Magrath ble jeg møtt av en klumpete kvinne med rundt ansikt og krusete, ustelt hår. Hun hadde på seg svarte, glinsende tights og en altfor stor T-skjorte med en prangende påskrift på brystet: Don’t Give Me Attitude, I Have One of My Own. Vittigheten trengte seks linjer for å få plass, og trakk dermed blikket mitt sørover på kroppen hennes, fra de dissende brystene til den innsunkne magen, en bevegelse jeg fortsatt angrer på.

Jeg sa: «Er Matthew hjemme?»

«Hvem er det som spør?»

«Jeg representerer Jacob Barber.»

Et tomt blikk.

«Drapet i Cold Spring Park.»

«Ah. Er du advokaten hans?»

«Jeg er faktisk faren hans.»

«Det var på tide. Jeg begynte å tro at gutten var helt alene i verden.»

«Hvordan da?»

«Vi har bare ventet på at noen skulle dukke opp. Det har gått flere uker. Hvor har politiet blitt av?»

«Kan jeg bare – er Matthew Magrath hjemme? Det er sønnen din, antar jeg?»

«Er du sikker på at du ikke er politi?»

«Ja, temmelig sikker.»

«Fra kriminalomsorgen?»

198

«Nei.» Hun la en hånd på hoften, stakk den inn under det lille skjørtet av fett som omkranset midjen.

«Jeg vil gjerne snakke med ham om Leonard Patz.»

«Jeg vet det.»

Kvinnens oppførsel var så merkelig – ikke bare de kryptiske svarene hennes, men også den underlige måten hun stirret opp på meg på – at det gikk lang tid før jeg forsto hva hun sa om Patz.

«Er Matt hjemme?» gjentok jeg, ivrig etter å bli kvitt henne.

«Ja.» Hun svingte opp døren. «Matt! Det er en her som vil snakke med deg.»

Hun subbet inn i leiligheten igjen, som om hun hadde mistet interessen for hele greia. Leiligheten var liten og rotete. Selv om Newton er en pen forstad, finnes det fortsatt små lommer som lavtlønte har råd til. Familien Magrath bodde i en liten leilighet med to soverom i et hvitt hus kledd med plastpanel på utsiden. Huset var delt i fire enheter. Det var tidlig på kvelden, og halvmørkt her inne. En Red Soxkamp ble vist på en enorm, eldgammel tv med bilderør.

Foran tv-en sto en skjoldete og sennepsfarget stoppet lenestol, som Mrs. Magrath dumpet ned i.

«Liker du baseball?» spurte hun over skulderen. «For det gjør jeg.»

«Ja visst.»

«Vet du hvem de spiller mot?»

«Nei.» «Jeg syntes du sa at du likte baseball.»

«Jeg har litt annet å tenke på.»

«Det er Blue Jays.»

«Ah. Blue Jays. Hvordan kunne jeg glemme det?»

«Matt!» ropte hun. Deretter, til meg: «Han er der inne sammen med kjæresten sin og holder på med gud vet hva.

Kristin, det er kjæresten. Jenta har ikke sagt to ord til meg på alle de gangene hun har vært her. Behandler meg som om jeg var en dritt. Hun tenker bare på å stikke av med 199

Matt, som om jeg ikke eksisterte. Matt også. Han vil bare være sammen med Kristin. De har ikke tid til meg, ingen av dem.»

Jeg nikket. «Å.»

«Hvordan fikk du tak i navnet vårt? Jeg trodde sexofre skulle være hemmelige.»

«Før jobbet jeg på statsadvokatens kontor.» «Å ja, det stemmer, jeg visste jo det. Det er deg. Jeg har lest om deg i avisen. Så du har sett hele mappen?»

«Ja.» «Så da visste du altså om denne Leonard Patz-fyren?

Hva han gjorde med Matt?»

«Ja. Det hørtes ut som om han tafset på ham på biblioteket.»

«Han tok ham på ballene.»

«Vel, det – ok, der også.»

«Matt!»

«Hvis det passer dårlig …»

«Nei. Det er flaks for deg at han er her. Vanligvis stikker han ut med kjæresten, og da ser jeg ikke mer til ham. Han har påbud om å være inne før halv ni om kvelden, men det bryr han seg ikke om. Han stikker bare av. Kriminalomsorgen vet om det. Jeg kan vel fortelle deg det, at han er under tilsyn av kriminalomsorgen? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ham. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si til folk, vet du. Ungdomstjenesten hadde ham en stund, men de sendte ham tilbake. Jeg flyttet hit fra Quincy så han ikke skulle ha kontakt med vennene sine lenger, for de var ikke mye å samle på. Derfor kom jeg hit, fordi jeg trodde det skulle hjelpe ham, ikke sant? Har du noen gang prøvd å få tak i en sosialleilighet i denne byen? Pfft. Jeg bryr meg ikke om hvor jeg bor. Det har ingen betydning. Men vet du hva? Vet du hva han sier til meg nå? Etter alt jeg har gjort for ham?

Han sier: ‘Å, du har forandret deg, mamma. Du har blitt så jålete etter at du flyttet til Newton. Du går med jålete briller, med jålete klær, du tror du er som folk i Newton.’ Vet du hvorfor jeg bruker disse brillene?» Hun tok opp et par 200

briller fra et bord ved siden av armlenet. «Fordi jeg ikke kan se! Men nå har jeg blitt så rasende på ham at jeg ikke engang går med dem i mitt eget hus. Jeg brukte de samme brillene i Quincy, og da sa han ingenting. Nei, uansett hva jeg gjør for ham, så er det ikke bra nok.»

«Det er ikke lett å være mor,» sa jeg forsiktig.

«Vel, han sier at han ikke vil at jeg skal være moren hans lenger. Det sier han hele tiden. Vet du hvorfor? Jeg tror det er fordi jeg er overvektig, fordi jeg ikke er pen å se på. Jeg har ikke en mager kropp som Kristin, og jeg går ikke og trener og jeg har ikke en pen frisyre. Jeg kan ikke for det! Det er sånn jeg er! Jeg er likevel moren hans! Vet du hva han kaller meg når han blir sint? Han kaller meg en feit dritt.

Kan du tenke deg, si noe sånt til moren sin, at hun er en feit dritt. Jeg har gjort alt for gutten, alt. Men takker han meg for det? Sier han noen gang: ‘Å, mamma, jeg er så glad i deg, takk skal du ha’? Nei. Det eneste han sier, er: ‘Jeg må ha penger.’ Han ber om penger, og så sier jeg: ‘Jeg har ikke noe å gi deg, Matty.’ Og da sier han: ’Kom an, mamma, har du ikke et par dollar?’ Og så sier jeg at jeg trenger pengene til å kjøpe alt det han liker, sånn som Celtics-jakken som han bare måtte ha, til hundre og femti spenn, og som jeg var dum nok til å kjøpe bare for å gjøre ham glad.»

Døren til soverommet åpnet seg, og Matt Magrath kom ut, barføtt, bare iført Adidas-shorts og T-skjorte.

«Mamma, kan du gi deg? Du friker jo fyren helt ut.»

Politirapporten i utuktsaken til Leonard Patz beskrev offeret som fjorten år gammel, men Matt Magrath virket noen år eldre enn det. Han var en kjekk gutt med firkantet hake og en litt lutete, gatesmart holdning.

Kjæresten Kristin fulgte etter ham ut fra soverommet.

Hun var ikke så pen som Matt. Hun hadde et smalt ansikt, en liten munn, fregner og var flatbrystet. Hun hadde på seg en skjorte med vid hals, som hang ned på den ene siden og avslørte en melkehvit skulder og en vampete, lavendelfarget bh-stropp. Jeg skjønte umiddelbart at gutten ikke brydde seg om henne. Han kom til å knuse hjertet hennes, 201

antagelig om ikke lenge. Jeg syntes synd på henne allerede før hun var helt ute av soverommet. Hun så ut som om hun var tretten–fjorten år gammel. Hvor mange menn kom til å knuse hjertet hennes før hun var ferdig?

«Er du Matthew Magrath?»

«Ja. Hvordan da? Hvem er du?»

«Hvor gammel er du, Matthew? Hva er fødselsdatoen din?»

«17. august 1992.»

Jeg ble litt distrahert ved tanken på det: 1992. Det hørtes ut som om det var ganske nylig, jeg var allerede kommet langt i livet da. I 1992 hadde jeg vært advokat i åtte år.

Laurie og jeg prøvde å unnfange Jacob på mer enn en måte.

«Du har ikke fylt femten en gang.»

«Og så?»

«Og så ingenting.» Jeg kikket på Kristin, som myste mot meg med senkede øyelokk, akkurat som en ordentlig slem jente skal gjøre. «Jeg kom for å spørre deg om Leonard Patz.»

«Len? Hva er det du vil vite?» «’Len’? Pleier du å kalle ham det?»

«Noen ganger. Hvem er du igjen?»

«Jeg er faren til Jacob Barber. Gutten som er anklaget for Cold Spring Park-drapet.»

«Ja.» Han nikket. «Jeg tenkte at det var noe sånt. Jeg trodde du var politi eller noe. Måten du stirret på meg på.

Som om jeg har gjort noe galt.»

«Tror du at du har gjort noe galt, Matt?»

«Nei.» «Da har du vel ingenting å bekymre deg for, eller? Da betyr det ikke noe om jeg er politimann eller ikke.»

«Hva med henne?» Han pekte med hodet mot jenta.

«Hva med henne?»

«Er det ikke en forbrytelse å ha sex med en unge og hun er liksom for ung – så det er liksom, hva er det man kaller det?»

«Utuktig omgang med mindreårige.»

202

«Riktig. Bortsett fra at det ikke betyr noe hvis jeg også er ung, ikke sant? For hvis liksom to unger har sex med hverandre, vet du, og begge er mindreårige og de knuller hverandre –» Moren hans gispet: «Matt!»

«Den seksuelle lavalderen i Massachusetts er seksten år.

Hvis to fjortenåringer har sex, begår begge voldtekt.»

«Mener du at de voldtar hverandre?»

«Ja, teknisk sett.»

Han kastet et konspiratorisk blikk bort på Kristin.

«Hvor gammel er du, jenta mi?»

«Seksten,» sa hun.

«Dette er lykkedagen min.»

«Jeg ville ikke gå så langt. Dagen er ikke over ennå.»

«Vet du hva? Jeg tror ikke jeg vil snakke med deg, verken om Len eller noe annet.»

«Matt, jeg er ikke fra politiet. Jeg bryr meg ikke om hvor gammel kjæresten din er, jeg bryr meg ikke om hva dere holder på med. Jeg er bare opptatt av Leonard Patz.»

«Er du faren til han gutten?» En anelse Boston-aksent: fatha.

«Ja.» «Det var ikke gutten din som gjorde det, vet du.»

Jeg ventet. Hjertet mitt begynte å dunke hardt.

«Len gjorde det.»

«Hvordan vet du det, Matt?»

«Jeg bare vet det.»

«Hvordan vet du det? Jeg trodde du hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg trodde ikke du kjente … Len.» «Vel, det er komplisert.»

«Er det?»

«Ja. Lenny og jeg er på en måte venner.»

«Han er den sorten venn du anmelder til politiet for utukt?»

«Jeg skal være ærlig mot deg. Det jeg anmeldte ham for?

Lenny gjorde aldri det.»

«Nei vel? Hvorfor anmeldte du ham da?»

203

Et lite smil. «Som jeg sa, det er komplisert.»

«Tok han på deg eller ikke?»

«Ja, det gjorde han.»

«Hva er det da som er komplisert?»

«Hei, vet du hva? Jeg er egentlig ikke så komfortabel med dette. Jeg tror ikke jeg bør snakke med deg. Jeg har rett til å forholde meg taus. Jeg tror jeg velger å gjøre det, ok?»

«Du har rett til å forholde deg taus til politiet. Jeg er ikke politiet. Det femte grunnlovstillegget gjelder ikke meg.

I dette rommet, her og nå, finnes det ikke noe Femte grunnlovstillegg.»

«Det kan bety trøbbel for meg.»

«Matt – gutten min. Hør på meg. Jeg er en veldig tålmodig mann. Men du begynner å tære på tålmodigheten min.

Jeg holder på å bli» – jeg trakk pusten dypt – «sint, Matt, ok? Og det liker jeg ikke å være. Så kan vi slutte med skuespillet nå, er det greit?»

Jeg følte at kroppen som huset meg var enorm. Jeg var så mye større enn denne guttungen. Jeg fikk følelsen av at jeg utvidet meg, at jeg var i ferd med å bli for stor for rommet jeg befant meg i.

«Hvis du vet noe om drapet i Cold Spring Park, Matt, så forteller du det til meg. For du har ingen anelse om hva jeg har gått gjennom.»

«Jeg har ikke lyst til å si noe foran dem.»

«Greit.»

Jeg klemte neven rundt overarmen til gutten og vred – men jeg vred den ikke på langt nær så mye som jeg kunne gjort akkurat da, for jeg merket hvor lett det ville være å vri armen hans løs fra kroppen med bare en liten bevegelse, jeg kunne rive den løs med skinn og muskler og bein – og så førte jeg ham inn på morens soverom, som minneverdig nok var møblert med et nattbord som besto av to Hoodmelkekasser plassert oppå hverandre og snudd opp ned, og på veggen var det teipet opp en kollasj av mannlige filmstjerner klippet ut av ukeblader. Jeg lukket døren og stilte 204

meg foran den med armene i kors. Like kjapt som adrenalinet hadde strømmet ut, var det allerede nå på vei bort fra armene og skuldrene, som om kroppen min hadde merket at den verste krisen var over, guttungen hadde allerede roet seg ned.

«Fortell meg om Leonard. Hvordan kjenner du ham?»

«Leonard kom bort til meg på McDonald’s en gang, helt ekkel og patetisk, og spurte om jeg ville ha noe, en burger eller noe. Han sa han kunne kjøpe det jeg ville ha hvis jeg bare satt ved bordet med ham. Jeg visste at han var soper, men hvis han ville kjøpe en Big Mac til meg, så var det greit. Jeg vet at jeg ikke er homo, så det gjør ikke meg noe.

Derfor sa jeg ok, og så spiser vi og han prøver å gjøre seg barsk, som om han er en kul fyr, som om han er kompisen min, og så spør han om jeg har lyst til å se leiligheten hans.

Han sier at han har en haug med DVD-er, og vi kan se på film eller noe. Og da skjønte jeg hva han var ute etter. Så da fortalte jeg ham bare rett ut at jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe med ham, men hvis han hadde penger så kunne vi kanskje bli enige om noe. Da sier han at han kan gi meg femti spenn hvis han får ta på utstyret mitt, liksom, utenpå buksa. Jeg sa at han kunne få lov hvis han ga meg hundre spenn. Og det gjorde han.»

«Ga han deg hundre spenn?»

«Ja. Liksom bare for å ta meg på rumpa og sånn.» Gutten snøftet høyt over at han hadde klart å presse ham for den summen for så lite.

«Fortsett.»

«Og etterpå sa han at han hadde lyst til å fortsette å gjøre det. Så da ga han meg hundre spenn hver gang.»

«Og hva måtte du gjøre for ham?»

«Ingenting. Det sverger jeg på.»

«Kom an, Matt. For hundre spenn?»

«Helt sant. Det eneste jeg gjorde, var å la ham ta meg på rumpa og, liksom … foran.»

«Tok du av deg noe?»

«Nei. Jeg hadde klærne på meg hele tiden.»

205

«Hver gang?»

«Hver gang.»

«Hvor mange ganger var det i alt?»

«Fem.» «Fem hundre spenn?»

«Det stemmer.» Gutten fniste igjen. Lettjente penger.

«Stakk han hånden innenfor buksen din?»

Han nølte. «Én gang.» «Én gang?»

«Helt sant. Én gang.»

«Hvor lenge pågikk dette?»

«Noen uker. Han sa at det var alt han hadde råd til.»

«Og hva var det som skjedde på biblioteket?»

«Ingenting. Jeg har aldri vært på biblioteket. Jeg vet ikke engang hvor det er.»

«Hvorfor anmeldte du ham da?»

«Han sa at han ikke ville betale meg mer. Han sa at han ikke likte å betale, det skulle ikke være nødvendig å betale hvis vi var venner, liksom. Jeg sa at hvis han ikke betalte, ville jeg anmelde ham. Jeg visste at han var ute på prøve.

Jeg visste at han sto på listen over seksualforbrytere. Hvis han gjorde noe mens han var løslatt på prøve, ville han bli satt inn igjen. Selv han visste det.»

«Og så ville han ikke betale?»

«Han betalte litt. Han kom til meg og var sånn: ‘Jeg kan betale halvparten.’ Da sa jeg: ‘Du skal betale alt.’ Han hadde råd til det. Han hadde masse penger. Dessuten var det ikke sånn at jeg ville gjøre det. Men jeg trenger penger, skjønner du. Jeg mener, se på dette stedet. Vet du hvordan det er å ikke ha penger? Man kan ikke gjøre noe, liksom.»

«Og du presset ham for penger. Og så? Hva har det å gjøre med Cold Spring Park?»

«Det var hele grunnen til at han droppet meg, liksom.

Han sa at det var en annen gutt han likte, en gutt som gikk gjennom parken om morgenen, ved leiligheten hans.»

«Hvilken gutt?»

«Han som ble drept.»

206

«Hvordan vet du at det er den samme gutten?»

«Fordi Leonard sa at han skulle prøve å treffe ham. Han speidet liksom på ham. Han gikk liksom gjennom parken om morgenen for å prøve å treffe ham. Han visste til og med hva gutten het. Han hadde hørt vennene hans si det.

Det var Ben. Han sa at han skulle prøve å snakke til ham.

Og da han sa det, var det før alt det andre skjedde. Jeg tenkte ikke mer på det før gutten ble drept.»

«Hva sa Leonard om ham?»

«Han sa at han var vakker. Det var ordet han brukte, vakker.»

«Hvorfor tror du han kan være voldelig? Truet han deg noen gang?»

«Nei. Tuller du? Da hadde jeg banket ham. Det er akkurat det. Lenny er en liten feiging. Det er derfor han liker gutter, tror jeg, siden han er så stor, tror han at gutter er mindre.»

«Men hvorfor skulle han bli voldelig mot Ben Rifkin hvis han traff ham i parken?»

«Det vet jeg ikke. Men jeg vet at Lenny hadde en kniv som han tok med seg når han trodde han skulle treffe noen, for han sa at av og til, hvis man liksom er soper og prøver seg på feil fyr, så kan det gå ille.»

«Så du kniven?»

«Ja, han hadde den med seg den dagen jeg traff ham.»

«Hvordan så den ut?»

«Bare, jeg vet ikke, det var en kniv.»

«Som en kjøkkenkniv?»

«Nei, mer som en kampkniv, tror jeg. Den hadde liksom tagger. Jeg holdt på å stjele den fra ham. Den var ganske kul.»

«Hvorfor har du aldri fortalt noen om dette? Du visste jo at gutten ble drept.»

«Jeg er også ute på prøve. Jeg kan egentlig ikke fortelle noen at jeg liksom fikk penger fra ham eller at jeg liksom hadde løyet om at han tok på meg på biblioteket. Det er liksom en forbrytelse.»

207

«Du må slutte å si ‘liksom’. Det er ikke liksom en forbrytelse. Det er en forbrytelse.»

«Akkurat. Nettopp.»

«Matt, hvor lenge hadde du tenkt å la det gå før du fortalte noen om dette? Hadde du tenkt å la sønnen min bli dømt for et drap han ikke begikk så du ikke skulle bli flau fordi du lot en fyr ta på ballene dine hver uke? Hadde du tenkt å holde kjeft mens de sendte sønnen min til Walpole?»

Gutten svarte ikke.

Raseriet jeg kjente var av den gamle, gode sorten. Et primitivt, rettferdig, lindrende raseri som jeg kjente like godt som en gammel venn. Jeg var ikke sint på denne bråkjekke småkjeltringen. Livet har uansett en tendens til å straffe idioter som Matt Magrath før eller senere. Nei, jeg var sint på Patz, fordi han var en drapsmann – og en drapsmann av verste sort, en barnedrapsmann, en kategori som både politifolk og påtalemyndighet har en spesiell forakt for.

«Jeg regnet ikke med at noen ville tro meg. Problemet mitt var liksom at jeg ikke kunne fortelle om gutten som ble drept fordi jeg allerede hadde løyet om det i biblioteket.

Så hvis jeg fortalte sannheten kom de bare til å si: ‘Vel, du har allerede løyet én gang. Hvorfor skulle vi tro deg nå?’

Hva skulle være poenget med det?»

Han hadde selvsagt rett. Matt Magrath var omtrent det verste vitnet man kunne forestille seg. Ingen jury ville tro på en som innrømmet at han løy. Det eneste problemet var at han, i likhet med gutten som ropte ulv, snakket sant denne gangen.

17 Det er ikke noe galt med meg!

Facebook hadde sperret kontoen til Jacob, antagelig på grunn av en rettslig kjennelse som ga politiet rett til å undersøke alt han hadde lagt ut. Men med en suicidal standhaftighet åpnet han en ny Facebook-konto under navnet «Marvin Glasscock», og begynte å legge til sin innerste krets som venner igjen. Han prøvde ikke å skjule det, og det gjorde meg sint. Til min store overraskelse tok Laurie parti med Jacob. «Han er helt alene,» sa hun. «Han trenger folk.» Alt Laurie gjorde – det eneste Laurie gjorde – var å hjelpe sønnen sin. Hun insisterte på at Jacob var helt isolert nå, og at «online-livet» hans var en så nødvendig, integrert, «naturlig» del av ungdommenes sosiale liv at det ville være ren ondskap å nekte ham selv denne minimale formen for menneskelig kontakt. Jeg minte henne om at påtalemyndigheten i Massachusetts hadde til hensikt å ta fra ham mye mer enn det, og vi ble enige om i hvert fall å sette visse grenser på den nye kontoen. Jacob fikk ikke bytte passord, fordi det ville nekte oss tilgang og mulighet til å redigere ham, han skulle ikke legge ut noe som hadde det fjerneste å gjøre med saken, og han fikk strengt forbud mot å legge ut bilder eller videoer, som kunne spre seg rundt på Internett når de først var lagt ut og lett kunne misforstås. Dermed begynte en katt og mus-lek, hvor en ellers intelligent gutt forsøkte å fleipe med sin egen situasjon med ord som var akkurat vage nok til at faren hans ikke kunne sensurere det han skrev.

209

Jeg gjorde det til en del av morgenritualet på Internett å sjekke hva Marvin Glasscock hadde skrevet på Facebook kvelden før. Hver morgen: første stopp Gmail, så Facebook. Deretter google «Jacob Barber» for å få nyheter om saken. Og så, hvis alt var klart, kunne jeg forsvinne inn i kaninhullet til Internett noen minutter og glemme skittstormen som raste rundt meg.

Det jeg syntes var mest forbløffende med min sønns reinkarnasjon på Facebook, var at noen i det hele tatt ville bli «venn» med ham. I den virkelige verden hadde han ingen venner. Han var nå helt alene. Ingen ringte ham, ingen kom på besøk. Han var utvist fra skolen, og når det ble september ville kommunen bli nødt til å leie inn en lærer til ham.

Det sto i loven. Laurie hadde forhandlet med skolekontoret i ukevis, prutet over hvor mye hjemmeundervisning Jake hadde rett til. De samme ungene som var villige til å kjenne Jacob på nettet, nektet å vedkjenne seg ham i virkeligheten. Jeg skal innrømme at det bare var en håndfull som aksepterte å bli Facebook-venner med «Marvin Glasscock». Før Rifkin-drapet hadde Jacobs Facebook-nettverk – antallet ungdommer som leste Jacobs kjappe kommentarer og som Jacob i sin tur fulgte kommentarene til – vært på 474 venner, stort sett kullkamerater, stort sett ungdommer jeg aldri hadde hørt om. Etter drapet hadde han bare fire igjen, og en av dem var Derek Yoo. Jeg lurer på om de fire, eller Jacob selv, noen sinne fullt forsto at hver eneste bevegelse de gjorde online ble registrert, at hvert eneste tastetrykk ble lagret på en server et eller annet sted. Ingenting de gjorde på nettet – ingenting var privat. Og i motsetning til en telefonsamtale var dette en skrevet form for kommunikasjon: de genererte en transkripsjon av hver eneste samtale. Nettet er en aktors drøm, en overvåknings- og registreringsmåte som hører selv de mest intime og sjokkerende hemmelighetene, også de som aldri blir sagt høyt. Det er bedre enn avlytting. Det er en avlytting av hodet til alle på nettet.

Det var selvsagt bare et tidsspørsmål. Før eller siden, når 210

han satt og tastet på den bærbare maskinen sent en kveld, i nettsurfingens salige rus, ville Jacob gjøre en idiotisk glipp av den sorten som bare en tenåring kan gjøre. Det skjedde til slutt i midten av august. Tidlig en søndagsmorgen kikket jeg innom Facebook-siden til Marvin Glasscock og fant et bilde av Anthony Perkins fra Psycho, det berømte silhuettbildet med kniven løftet over skulderen for å stikke Janet Leigh i dusjen, men nå var ansiktet til Jacob photoshoppet inn – Jacob som Norman Bates. Bildet var klippet fra et annet foto av Jacob, antagelig på en fest. Jacob smilte på bildet. Jacob hadde lagt ut det behandlede bildet med teksten «Hva folk synes om meg.» Vennene hans svarte med disse kommentarene: «Fyren ser ut som ei dame.» «Dritbra. Du burde bruke det som profilbilde.» «Wee-wee-wee [Psycho-musikken].» «Marvin Glasscock! Det er bare totalt kult!!!»

Jeg slettet ikke bildet med en gang. Først ville jeg konfrontere Jacob med det. Jeg tok den bærbare med meg opp, maskinen summet i hånden min.

Han lå fortsatt på rommet sitt og sov. En åpen ungdomsroman lå opp ned på nattbordet. Det gikk stort sett i futuristisk science fiction eller militære fantasier om ultrahemmelige hærenheter med navn som «Alpha Force». (Ingen tungsindige tenåringsvampyrer for Jacob: det var ikke eskapistisk nok.)

Klokken var omtrent sju. Persiennen var trukket ned, dagslyset i rommet var dempet.

Jacob våknet idet jeg trampet barføtt bort til sengen, og han vred seg rundt for å se på meg. Jeg skulte sikkert mot ham. Jeg snudde datamaskinen rundt så han kunne se skjermen, beviset på forbrytelsen han hadde begått.

«Hva er dette?»

Han stønnet, fortsatt ikke helt våken.

«Hva er dette?»

«Hva da?»

«Dette!»

«Jeg vet ikke. Hva er det du snakker om?»

211

«Dette bildet på Facebook. Fra i går kveld? Har du lagt det ut?»

«Det er en fleip.»

«En fleip?»

«Det er bare en fleip, pappa.»

«En fleip? Hva er det som feiler deg?»

«Må vi gjøre så stort nummer–» «Jacob, vet du hva de kommer til å gjøre med dette bildet? De kommer til å vifte med det foran juryen, og vet du hva de kommer til å si? De kommer til å si at det viser at du er bevisst at du er skyldig. Det er akkurat de ordene de kommer til å bruke, bevisst skyldig. De kommer til å si: ‘Det er sånn Jacob Barber ser på seg selv. Psykopat. Når han ser seg i speilet, er det dette speilbildet han ser: Norman Bates.’ De kommer til å bruke ordet psykopat om og om igjen, og så holder de opp dette bildet og juryen kommer til å stirre på det. De kommer til å stirre på det, og gjett hva som skjer? De kommer aldri til å klare å glemme det, de kommer aldri til å få det helt ut av hodet. Det kommer til å feste seg der. Det kommer til å påvirke dem. Det kommer til å fordreie dem, det kommer til å merke dem. Kanskje ikke alle sammen, kanskje ikke så mye. Men det vil flytte nålen enda litt mer i den retningen. Det er sånn det fungerer. Det var det du gjorde med dette: Du ga dem en gave. En gave. Uten noen god grunn. Hvis Logiudice finner dette bildet, kommer det aldri til å forsvinne. Skjønner du ikke det? Vet du ikke hva som står på spill, Jake?»

«Jo!» «Vet du hva de vil gjøre med deg?»

«Selvsagt gjør jeg det.»

«Hvorfor la du det da ut? Si det. For det gir bare ikke mening. Hvorfor gjorde du det?»

«Jeg har jo sagt at det var en fleip. Det betyr det motsatte av alt det du sier. Det er sånn andre ser på meg. Det er ikke sånn jeg ser på meg selv. Det handler ikke engang om meg.» «Å. Nei, det høres jo fullstendig troverdig ut. Du var 212

bare smart og ironisk. Og statsadvokaten og juryen kommer selvsagt også til å forstå det. Herregud. Er du dum?»

«Jeg er ikke dum.»

«Hva er det da som feiler deg?»

Lauries stemme bak meg: «Andy! Det klarer seg.» Hun hadde lagt armene i kors, øynene var fortsatt søvnige.

Jacob sa sørgmodig: «Det er ikke noe galt med meg.»

«Hva var det da som fikk deg til å–» «Andy, gi deg.»

«Hvorfor, Jacob? Kan du ikke bare si hvorfor?» Sinnet mitt hadde nådd toppen. Likevel følte jeg meg gal nok til å sende noen kuler Lauries vei også. «Kan jeg spørre ham om det? Kan jeg spørre hvorfor han gjorde det? Eller er det også for mye?»

«Det var bare en fleip, pappa. Kan vi ikke bare slette det?»

«Nei! Vi kan ikke bare slette det. Det er hele poenget!

Det blir ikke borte, Jacob. Vi kan slette det, men det blir ikke borte. Når din kompis Derek går til statsadvokaten og forteller at du har en Facebook-konto under navnet Melvin Glasscock eller hva det nå er og så legger du ut dette bildet, da trenger bare statsadvokaten å sende dem en stevning, så får han det. Facebook gir det bare til ham, alt sammen.

Dette blir hengende ved deg. Det er akkurat som napalm.

Du må ikke gjøre sånt. Du må ikke gjøre det.»

«Ok.» «Du må ikke gjøre sånne ting mer. Ikke nå.»

«O-k, sa jeg. Unnskyld.»

«Det hjelper ikke å si unnskyld. Å si unnskyld ordner ikke problemet.»

«Andy, kan du slutte? Du skremmer meg. Hva vil du han skal gjøre? Det er gjort. Han har sagt unnskyld. Du trenger ikke holde tale for ham.»

«Jeg holder tale for ham fordi det er viktig!»

«Det er gjort. Han gjorde en tabbe. Han er en unge. Ro deg ned, Andy. Vær så snill.»

Hun krysset rommet, tok den bærbare fra meg – jeg 213

visste knapt at jeg fortsatt holdt i den – og så studerte hun fotografiet nøye. Hun holdt den bærbare med én hånd i hver ende, som et kafeteriabrett.

«Greit.» Hun trakk på skuldrene. «Da sletter vi det bare og er ferdige med det. Hvordan sletter jeg det? Jeg kan ikke se noen knapp.»

Jeg tok den bærbare og sjekket skjermen. «Jeg ser den heller ikke. Jacob, hvordan får man slettet dette?»

Han tok den bærbare, satte seg på kanten av sengen og klikket noen ganger på den. «Der. Borte.» Han lukket lokket, ga den til meg, la seg og rullet seg rundt, snudde ryggen mot meg.

Laurie sendte meg et blikk, som om det var jeg som var sprø. «Jeg går og legger meg igjen, Andy.» Hun tasset ut av rommet, så hørte jeg det rasle i sengen vår da hun klatret opp i den igjen. Laurie pleide alltid å være tidlig oppe, selv på søndager, før dette skjedde med oss.

Jeg ble stående et øyeblikk med den bærbare langs siden, jeg holdt den ved hoften som en lukket bok.

«Unnskyld at jeg kjeftet.»

Jacob snøftet. Jeg visste ikke helt hva lyden betydde, om han var på gråten eller om han var sint på meg. Men det traff et eller annet i meg og gjorde meg sentimental. Jeg husket babyen Jake, den lille, dyrebare, nydelige, blonde, storøyde babyen. At denne gutten, denne unge mannen, var den samme personen som den babyen – det slo meg som en ny tanke, noe jeg aldri hadde skjønt. Babyen ble ikke til en gutt, babyen var gutten, den samme skapningen, uforandret innerst inne. Dette var den samme babyen som jeg hadde holdt i armene mine.

Jeg satte meg ved siden av ham på sengen, og la hånden min på den bare skulderen hans. «Unnskyld at jeg kjeftet.

Jeg skulle ikke blitt så sint. Jeg prøver bare å være på vakt for deg. Du vet det, ikke sant?»

«Jeg vil sove mer.»

«Ok.» «Bare la meg være i fred.»

214

«Ok.» «Ok, så gå da.»

Jeg nikket, gned ham på skulderen et par ganger, som om jeg kunne klemme tanken inn gjennom huden hans, jeg er glad i deg, men han lå der som en stein og jeg reiste meg for å gå.

Skikkelsen i sengen sa: «Det er ikke noe galt med meg.

Og jeg vet nøyaktig hva de har tenkt å gjøre med meg. Du trenger ikke fortelle meg det.»

«Jeg vet det, Jake. Jeg vet det.»

Og så sovnet han igjen, like trassig og ubekymret som et barn.

18 Mer om drapsgenet

En tirsdagsmorgen på slutten av sommeren satt Laurie og jeg på doktor Vogels kontor på vårt ukentlige møte, mens de hylende, afrikanske maskene stirret på oss. Timen hadde ikke begynt – vi satte oss fortsatt til rette i de faste stolene våre, kom med rituelle kommentarer om det varme været ute, Laurie skalv litt på grunn av aircondition-anlegget – da legen kunngjorde: «Andy, jeg tror dette kommer til å bli en vanskelig time for deg.»

«Ja vel? Hvorfor det?»

«Vi må snakke litt mer om noen av de biologiske sidene ved saken, det genetiske.» Hun nølte. Doktor Vogel var alltid nøye med å holde ansiktet nøytralt i timene våre, antagelig for å unngå at hennes følelser skulle påvirke våre.

Men denne gangen strammet hun både munn og kjever synlig. «Og så må jeg ta en DNA-prøve av deg. Det er raskt gjort med en vattpinne i munnen din. Ingen nåler, ingenting påtrengende. Jeg bruker bare en steril Q-tip som jeg stryker bortover gommene dine og tar en prøve av spyttet ditt med.»

«En DNA-prøve? Nå tuller du. Jeg trodde ikke vi skulle bry oss om det.»

«Hør her, Andy, jeg er lege, ikke advokat, jeg kan ikke fortelle deg hva som blir godkjent som bevismateriale og hva som blir avvist. Det er mellom deg og Jonathan. Det eneste jeg kan si, er at atferdsgenetikk – og med det mener jeg vitenskapen om hvordan genene våre påvirker atferden 216

– går to veier. Påtalemyndigheten vil kanskje presentere denne sorten beviser for å vise at Jacob er voldelig av natur, en født drapsmann, fordi det selvsagt gjør det mer sannsynlig at Jacob begikk drapet. Men kanskje vi også vil presentere det. Hvis det kommer til det punktet hvor statsadvokaten har bevist at det sannsynligvis var Jacob som drepte gutten – jeg sier hvis, jeg forutser ikke, jeg sier ikke at det er det jeg tror, bare hvis – da må kanskje vi legge fram det genetiske bevismaterialet som en formildende omstendighet.»

Laurie sa: «En formildende omstendighet?»

Jeg forklarte: «For å redusere tiltalen fra overlagt drap til forsettlig eller uaktsomt drap.»

Laurie rykket til. De tekniske beskrivelsene var nedslående, en påminnelse om hvor effektivt systemet fungerte. En rettssal er en fabrikk, som sorterer vold inn under en klassifisering av forbrytelser, som gjør mistenkte om til kriminelle.

Jeg var også nedslått. Advokaten i meg forsto øyeblikkelig hva Jonathan kalkulerte med. I likhet med en general som forbereder seg før et slag, planla han rettrettposisjoner, en kontrollert og taktisk tilbaketrekning.

Med mild stemme forklarte jeg for min sønns mor: «Overlagt drap er livstid uten benådning. Det er en obligatorisk dom. Dommeren kan ikke bruke skjønn. Med forsettlig drap kan Jake benådes etter tjue år. Da er han bare trettifire. Han har fortsatt et helt liv foran seg.»

«Jonathan har bedt meg om å undersøke dette, forberede oss på det, sånn i tilfelle. Laurie, jeg tror den enkleste måten å forstå poenget på, er denne: loven straffer forsettlige forbrytelser. Den går ut fra at enhver handling er gjort med forsett, et resultat av ens dømmekraft. Hvis man gjorde det, må de anta at man mente å gjøre det. Loven ser ikke blidt på et ‘Ja, men’-forsvar. Ja, men jeg hadde en vanskelig barndom. Ja, men jeg har en psykisk lidelse.

Ja, men jeg var full. Ja, men jeg ble revet med i sinne. Hvis man begår en forbrytelse, vil loven si at man er skyldig selv om man sier de tingene. Men den vil ta hensyn til dem når 217

det kommer til den nøyaktige beskrivelsen av forbrytelsen og når det kommer til straffeutmålingen. På det tidspunktet vil alt som kan påvirke dømmekraften – inkludert en genetisk tilbøyelighet til å bruke vold eller at man har lav impulskontroll – bli tatt med i beregningen, i hvert fall teoretisk.»

«Det er latterlig,» sa jeg hånlig. «Ingen jury kommer til å gå på den. Skal man si: ‘Jeg drepte en fjorten år gammel gutt, men dere kan jo la meg gå for det’? Glem det. Det skjer aldri.»

«Vi har kanskje ikke noe valg, Andy, hvis.»

«Det er bare tullprat,» sa jeg til doktor Vogel. «Har du tenkt å ta DNA-prøve av meg? Jeg ville aldri gjort en flue fortred.»

Legen nikket. Ingen reaksjon. Hun var den perfekte psykiater, hun satt bare der og lot ordene skylle over seg som bølger mot en molo, for på den måten fikk hun meg til å fortsette å snakke. Hun hadde lært at hvis en intervjuer forholder seg taus, vil intervjuobjektet snakke for å få slutt på stillheten.

«Jeg har aldri skadet noen. Jeg har ikke noe temperament. Det er bare ikke meg. Jeg har ikke spilt fotball engang. Moren min ga meg ikke lov. Hun visste at jeg ikke ville like det. Hun visste det. Det var ikke vold i vårt hus.

Da jeg var liten, vet du hva jeg spilte? Jeg spilte klarinett.

Mens alle vennene mine spilte fotball, spilte jeg klarinett.»

Laurie skjøv en hånd bort til meg for å dempe den voksende opphisselsen min. Det gikk lenger og lenger tid mellom disse gestene mellom oss, og det traff noe i meg. Det roet meg ned.

Doktor Vogel sa: «Andy, jeg vet at det står mye på spill for deg i denne saken. Det er identiteten din, ryktet ditt, mannen du har blitt, mannen du selv har skapt. Vi har snakket om det, og jeg forstår det utmerket godt. Men det er akkurat det som er poenget. Vi er ikke bare et produkt av genene våre. Vi er alle et produkt av mye, mye forskjellig: gener og omgivelser og arv og miljø. Det at du er den 218

du er, er det beste eksempelet jeg vet på at et individ har fri vilje. Uansett hva vi måtte finne programmert i genene dine, så sier det ingenting om den du er. Menneskelig atferd er mye mer komplisert enn det. Den samme genetiske sekvensen i ett individ kan framkalle helt andre resultater hos andre individer i andre omgivelser. Det vi snakker om her, er bare genetiske anlegg. Anlegg er ikke det samme som forutbestemmelse. Vi mennesker er så mye, mye mer enn bare DNA-et vårt. Tabben folk har en tendens til å gjøre med en ny vitenskap som denne, er å overdrive determinismen. Vi har diskutert dette før. Her snakker vi ikke om genene som inneholder koden for blå øyne. Menneskelig atferd har mange, mange flere årsaker enn enkle, fysiske trekk.»

«Det var en vakker tale – men likevel vil du stikke en Q-tip i munnen på meg. Enn om jeg ikke vil vite hva som finnes i DNA-et mitt? Enn om jeg ikke liker det jeg er programmert for?»

«Andy, selv om dette er vanskelig for deg, så handler det ikke om deg. Det handler om Jacob. Spørsmålet er, hvor langt er du villig til å gå for Jacob? Hva vil du gjøre for å beskytte sønnen din?»

«Det er urettferdig.»

«Det er bare sånn det er. Jeg har ikke bedt deg komme hit.»

«Nei. Det har Jonathan gjort. Han skulle fortalt meg alt dette, ikke du.»

«Han har antagelig ikke lyst til å krangle med deg om det. Han vet ikke engang om han kommer til å få bruk for det under rettssaken. Det er bare noe han vil ha i lommen, sånn i tilfelle. Dessuten tror han kanskje at du ville sagt nei til ham.»

«Han har rett. Det er derfor han selv burde hatt denne samtalen med meg.»

«Han gjør bare jobben sin. Det burde du, av alle, forstå.»

«Jobben hans er å gjøre det klienten vil.»

219

«Jobben hans er å vinne, Andy, ikke å la være å såre følelsene dine. Dessuten er ikke du klienten, det er Jacob.

Det eneste som betyr noe her, er Jacob. Det er derfor vi er her, for å hjelpe Jacob.»

«Så Jonathan vil altså hevde i retten at Jacob har drapsgenet?»

«Hvis det blir nødvendig, hvis vi blir desperate, ja, så må vi kanskje hevde at Jacob har spesielle genvarianter som gjør det mer sannsynlig at han oppfører seg aggressivt eller antisosialt.»

«Alle de egenskapene og nyansene høres bare ut som sludder og vrøvl for vanlige folk. Avisene kommer til å kalle det et drapsgen. De kommer til å si at vi er født drapsmenn. Hele familien.»

«Da har vi ikke noe annet valg enn å fortelle dem sannheten. Hvis de vil forvrenge den, skape sensasjoner av den, hva kan vi gjøre?»

«Ok, la oss si at jeg går med på det, at jeg lar deg ta en DNA-prøve. Fortell meg nøyaktig hva det er du leter etter.»

«Kan du noe om biologi?»

«Bare det jeg lærte på videregående.»

«Fikk du god karakter i biologi på videregående?»

«Jeg var bedre til å spille klarinett.»

«Ok, i et nøtteskall? Hvis man tar i betraktning at årsakene til menneskelig atferd er uendelig komplekse og at det ikke finnes en egen genetisk utløser for en spesiell type menneskelig atferd, så snakker vi alltid om en interaksjon mellom gener og miljø, og dessuten er ikke ‘kriminell’ atferd et vitenskapelig begrep, det er et juridisk begrep, og visse former for atferd som kan defineres som kriminell i én situasjon er ikke nødvendigvis kriminell i en annen, som for eksempel krig–» «Ok, ok, jeg skjønner. Det er komplisert. Forklar det så det blir forståelig for meg. Bare fortell meg én ting: hva leter du etter i spyttet mitt?»

Hun smilte og ga etter. «Ok. Det er to spesifikke gen220

varianter som har blitt koblet til antisosial oppførsel hos menn, og det kan være med på å forklare de flergenerasjonelle voldsmønstrene i en familie som din. Den første er et allel i et gen som heter MAOA. MAOA-genet finnes i X-kromosomet. Det kontrollerer et enzym som metaboliserer visse nevrotransmittere, som serotonin, noradrenalin og dopamin. Det har blitt kalt ‘krigergenet’, fordi det forbindes med aggressiv oppførsel. Mutasjonen kalles MAOA Knockout. Det har tidligere blitt lagt fram i retten som en utløser for vold, men argumentasjonen var så forenklet at den ble avvist. Vår forståelse av samspillet mellom gener og miljø har blitt bedre siden den gangen – forskningen har gjort store og raske framskritt – og vi kan få til et bedre vitnemål nå.

Den andre mutasjonen befinner seg i det man kaller serotonintransportgenet. Genets offisielle navn er SLC6A4.

Det finnes i kromosom 17. Genet utløser et protein som igjen aktiverer serotonintransportsystemet, som i sin tur gjør det mulig å gjenoppta serotonin fra synapsen og tilbake til nevronet.»

Jeg løftet en hånd: det holder.

Hun sa: «Poenget er at forskningen har gjort store framskritt, og den gjør framskritt for hver dag som går. Bare tenk deg: Fram til nå har vi alltid spurt: Hva er årsaken til menneskelig atferd? Skyldes den arv eller miljø? Og vi har vært veldig flinke til å studere den delen av regnestykket som har å gjøre med miljø. Det finnes haugevis med gode studier om hvordan miljø påvirker atferd. Men nå kan vi se, for første gang i historien, på det som har å gjøre med arv. Dette er banebrytende forskning. DNA-strukturen ble først oppdaget i 1953. Vi har så vidt begynt å forstå den.

Vi har så vidt begynt å se på hva vi er. Ikke som noe abstrakt som ‘sjel’ eller en metafor som ‘menneskets hjerte’, men den virkelige mekanikken i mennesket, skruene og mutrene. Dette» – hun klemte på huden på armen sin og trakk i den – «menneskekroppen er en maskin. Den er et system, et veldig komplekst system som er satt sammen av 221

molekyler og drevet av kjemiske reaksjoner og elektriske impulser. Hjernene våre er en del av det systemet. Folk har ikke noe problem med å godta at miljø påvirker atferd. Så hvorfor ikke akseptere at også arv gjør det?»

«Doktor, vil dette gjøre at sønnen min ikke havner i fengsel?»

«Kanskje.»

«Da gjør vi det.»

«Det er mer.»

«Hvorfor overrasker det meg ikke?»

«Jeg trenger også en prøve fra faren din.»

«Fra faren min? Nå fleiper du. Jeg har ikke snakket med faren min siden jeg var fem år. Jeg aner ikke om han fortsatt lever.»

«Han lever. Han sitter i Northern-fengselet i Somers i Connecticut.»

Det gikk et øyeblikk. «Hvorfor drar ikke du og tester ham?»

«Jeg prøvde. Han vil ikke møte meg.»

Jeg blunket mot henne. Jeg ble overrumplet, både av nyheten om at faren min fortsatt var i live, og at hun allerede hadde vært i kontakt med ham. Hun hadde et overtak på meg. Ikke bare kjente hun til forhistorien min, hun så ikke engang på den som historie. Den var ikke noen byrde for henne. For doktor Vogel var det å kontakte Billy Barber ikke vanskeligere enn å ta en telefon.

«Han sier at du må spørre.»

«Jeg? Han ville ikke kjent meg igjen om jeg hadde stått midt i suppa hans.»

«Det virker som om han vil ha en forandring på det.»

«Vil han det? Hvorfor?»

«Når en far blir gammel, vil han bli litt kjent med sønnen sin.» Hun trakk på skuldrene. «Hvem forstår seg vel på menneskets hjerte?»

«Så han vet om meg?» «Å, han vet alt om deg.»

Jeg kjente at jeg rødmet som en liten unge, så spent ble 222

jeg: en far! Men så, like raskt, sank humøret mitt brått, tanken på Bloody Billy Barber ble uutholdelig.

«Si at han kan dra til helvete.»

«Det kan jeg ikke si. Vi trenger hans hjelp. Vi trenger en prøve, så vi kan argumentere for at en genetisk mutasjon er mer enn et engangstilfelle, at det er en familieegenskap som går i arv fra far til sønn til sønn.»

«Vi kan skaffe en rettslig kjennelse.»

«Ikke uten å avsløre planene våre for statsadvokaten.»

Jeg ristet på hodet.

Laurie brøt tausheten. «Andy, du må tenke på Jacob.

Hvor langt er du villig til å gå for ham?»

«Jeg ville gå til helvete og tilbake.»

«Ok, da. Da gjør du det.»

19 Nettstedet

Den siste uken i august – ikke-uken, en uke med bare søndager, når alt går litt saktere og man sørger over sommeren som er over og forbereder seg på høsten – den uken steg temperaturen og luften ble fuktigere og det eneste folk orket å snakke om, var varmen: når ville den gi seg, hvor varmt kunne det bli, så uutholdelig luftfuktigheten var. Heten drev folk innendørs, som om det var vinter. Det var merkelig stille på fortauene og i butikkene. For meg var ikke heten en lidelse, den var bare et symptom, akkurat som feber er et symptom på influensa. Den var bare den mest opplagte grunnen til at verden raskt var i ferd med å bli uutholdelig.

Vi var litt gale av varmen da, både Laurie og Jacob og jeg. Når jeg ser meg tilbake, er det vanskelig å tro at jeg hadde blitt så selvopptatt, at hele denne historien syntes å handle om meg, ikke om Jacob, ikke om hele familien vår.

I mitt hode hadde Jacobs skyld og min skyld rotet seg sammen, selv om ingen eksplisitt hadde anklaget meg for noe.

Jeg var selvsagt i ferd med å bryte sammen. Jeg visste det.

Jeg kan tydelig huske at jeg oppmuntret meg selv til å holde masken, ikke vise noe, ikke bukke under.

Men jeg delte ikke følelsene mine med Laurie, og jeg prøvde heller ikke å ta del i hennes, fordi vi begge var i ferd med å bryte sammen. Jeg avviste ethvert forsøk på å snakke om følelser, og snart sluttet jeg helt å legge merke til min kone. Jeg spurte aldri – spurte aldri! – hvordan hun opp224

levde det å være moren til drapsmannen Jacob. Jeg syntes det var viktigere å være – i hvert fall virke som – en klippe som oppmuntret henne også til å være sterk. Det var den eneste fornuftige innstillingen: hold ut, kom deg gjennom rettssaken, gjør det som må til for at Jacob er trygg, og reparer de følelsesmessige skadene senere. Etterpå. Det var som om det fantes et sted som het Etterpå, og hvis jeg bare klarte å skyve familien min over til den kysten, ville alt bli bra. I landet Etterpå ville det bli tid til alle de «myke» problemene. Jeg tok feil. Nå tenker jeg på at jeg burde ha sett Laurie da, burde vært mer oppmerksom. Hun reddet livet mitt en gang. Jeg var en skadet sjel da jeg kom til henne, men likevel elsket hun meg. Og nå som hun var skadet på sjelen, løftet jeg ikke en finger for å hjelpe henne. Jeg la bare merke til at håret hennes ble gråere og mattere, at ansiktet ble fylt av tynne rynker, som en gammel keramikkvase. Hun hadde gått så mye ned i vekt at hoftebeina stakk ut, og når vi var sammen, sa hun mindre og mindre. Til tross for det ble jeg aldri svekket i min overbevisning om at jeg måtte redde Jacob først og lege Laurie senere. Nå prøver jeg å rasjonalisere at jeg var så nådeløs og uforsonlig: på den tiden hadde jeg blitt en mester i å stenge inne farlige følelser, tankene mine var overopphetet av den endeløse, stressende sommeren. Alt er sant og alt er også bare tull. Sannheten er at jeg var en tosk. Laurie, jeg var en tosk.

Det vet jeg nå.

Jeg dro til familien Yoos hus i titiden om formiddagen.

Begge foreldrene til Derek jobbet, selv denne liksom-ferieuken. Jeg visste at Derek ville være alene hjemme. Han og Jacob tekstet fortsatt jevnlig. De snakket til og med sammen på telefonen, men bare på dagtid, når foreldrene til Derek ikke var der og kunne høre på. Jeg var overbevist om at Derek ville hjelpe vennen sin, at han ville snakke med meg, fortelle meg sannheten, men jeg var likevel redd for at han ikke ville slippe meg inn. Han var en grei gutt. Han gjorde som han ble bedt om, som han alltid gjorde, som han alltid hadde gjort. Dermed var jeg forberedt på å måtte 225

snakke meg inn i huset, til og med tvinge meg inn for å få snakke med ham. Jeg husker at jeg følte meg i stand til det.

Jeg kom til huset iført posete shorts og en T-skjorte som klistret seg til den svette ryggen min. Jeg hadde lagt på meg litt siden alt dette begynte, og jeg husker at shortsen hele tiden gled nedover hoftene mine, den ble presset nedover av magen min. Jeg måtte trekke buksen opp hele tiden. Jeg hadde alltid vært slank og veltrent. Nå skammet jeg meg over den slappe, nye kroppen min, men følte ingen trang til å fikse på den. Også det skulle det bli tid til etterpå.

Da jeg kom til familien Yoos hus, banket jeg ikke på. Jeg hadde ikke lyst til å gi gutten sjansen til å gjemme seg for meg, til å se meg og ikke åpne døren, late som om han ikke var hjemme. I stedet gikk jeg rundt på baksiden, forbi den lille blomsterhagen, forbi en hortensia som sendte hvite, kjegleformede blomsterklynger i alle retninger, lik et fyrverkeri, en blomstring som David Yoo ventet hele året på, husket jeg.

Familien Yoo hadde bygd på huset på baksiden. Påbygget inneholdt et våtrom og et frokostrom. Det var vinduer på alle sider. Fra terrassen på baksiden kunne jeg se inn gjennom kjøkkenet til en liten stue, der Derek lå utstrakt på en sofa foran tv-en. Det var terrassemøbler her ute, et bord med parasoll og seks stoler. Hvis Derek hadde nektet å slippe meg inn, ville jeg kanskje kastet en av de tunge terrassestolene gjennom glassdøren, akkurat som William Hurt i Het puls. Men døren var ikke låst. Jeg gikk bare rett inn i huset, som om jeg eide det, som om jeg bare hadde vært ute i garasjen med søpla.

Inni var huset kjølig, luftkondisjonert.

Derek spratt opp, men han kom ikke mot meg. Han sto med de tynne leggene mot sofaen, i gymshorts og svart T-skjorte med Zildjian-logoen på brystet. De nakne føttene var lange og knoklete. Tærne presset seg ned i gulvteppet, de buet seg lik små larver. Nerver. Første gang jeg møtte Derek, var han fem år og fortsatt lubben. Nå var han bare enda en radmager, hengslete og litt speisa tenåring, akku226

rat som min egen sønn. Han var akkurat som Jacob på alle måter, bortsett fra én: det hang ingen skyer over Dereks framtid, han hadde ingen hindre foran seg. Han kunne gå gjennom tenårene med det samme sløve uttrykket som Jacob, de samme stygge klærne, den samme subbete holdningen uten øyenkontakt, og så ville han bli voksen. Han var den uskyldige gutten som Jacob kunne ha vært, og jeg tenkte i forbifarten på hvor fint det ville vært å ha en sånn ukomplisert unge. Jeg misunte David Yoo, samtidig som jeg for øyeblikket anså ham for å være verdens største rasshøl.

«Hallo, Derek.»

«Hei.» «Er det noe galt, Derek?»

«Du skal ikke være her.»

«Jeg har vært her sikkert hundre ganger.»

«Jo, men du skal ikke være her nå.»

«Jeg vil bare snakke. Om Jacob.»

«Jeg skal ikke snakke om ham.»

«Derek, hva er galt med deg? Du er jo helt … nervøs.»

«Nei.» «Er du redd meg?»

«Nei.» «Hvorfor oppfører du deg sånn, da?»

«Hvordan sånn? Jeg gjør ingenting.»

«Du ser ut som om du har fått sjokk.»

«Nei. Det er bare at du ikke skal være her.»

«Slapp av, Derek. Sett deg ned. Jeg vil bare vite sannheten, ikke noe annet. Hva i all verden er det som foregår?

Hva er det egentlig som foregår? Jeg skulle ønske noen ville fortelle meg det.»

Jeg beveget meg forsiktig gjennom kjøkkenet og inn på tv-rommet, som om jeg nærmet meg et skvettent dyr.

«Jeg bryr meg ikke om hva foreldrene dine har sagt, Derek. Foreldrene dine tar feil. Jacob fortjener din hjelp. Han er vennen din. Vennen din. Det er jeg også. Jeg er vennen din og dette er det venner gjør, Derek. De hjelper hver227

andre. Jeg vil bare at du skal være Jacobs venn akkurat nå.

Han trenger deg.»

Jeg satte meg.

«Hva har du fortalt Logiudice? Hva i all verden har du fortalt ham siden han tror at sønnen min er en drapsmann?»

«Jeg har aldri sagt at Jake er en drapsmann.»

«Hva er det da du har sagt?»

«Hvorfor spør du ikke Logiudice? Jeg trodde han måtte fortelle det til deg?»

«Det er meningen, det, Derek, men han leker med oss.

Han er ikke snill, Derek. Jeg vet at det kanskje er vanskelig for deg å forstå det. Han lot deg ikke vitne foran en storjury, for da ville han bli nødt til å gi meg en transkripsjon.

Han lot deg antagelig heller ikke snakke med en etterforsker, for da ville politimannen vært nødt til å skrive en rapport. Derfor vil jeg at du skal fortelle meg det, Derek. Jeg vil at du skal fortelle meg det som er riktig. Fortell meg det du sa til Logiudice, det som gjorde ham så sikker på at Jacob er skyldig.»

«Jeg fortalte ham sannheten.» «Å, det vet jeg, Derek. Alle forteller sannheten. Det er så slitsomt. For det er aldri den samme sannheten. Derfor må jeg få vite nøyaktig hva du sa.»

«Men jeg skal ikke–» «Faen heller, Derek! Hva sa du!»

Han rykket unna og dumpet ned på sofaen igjen, som om ropet mitt hadde trykket ham bakover.

Jeg roet meg ned. Jeg sa, med en lav stemme som var på grensen til fortvilelse: «Vær så snill, Derek. Fortell meg det, er du snill.»

«Jeg fortalte ham liksom bare om ting som har skjedd på skolen.»

«Som hva da?»

«Som at Jake har blitt plaget. Ben Rifkin var liksom lederen for den gjengen. Sånne sløvinger. De mobbet Jake, liksom.»

«Hvorfor det?»

228

«De sa liksom at han var homse, det var mest det. Bare rykter, liksom. Ben fant bare på ting. Og det bryr ikke meg om Jake er homse, vet du. Ikke i det hele tatt. Jeg skulle bare ønske han sa det hvis det var tilfelle.»

«Tror du han er homse?»

«Jeg vet ikke. Kanskje. Men det har ikke noe å si, for han hadde ikke gjort noe av det Ben sa han hadde gjort. Det var bare noe Ben fant på. Han likte bare å kødde med Jake av en eller annen grunn. Som om det var en lek for ham eller noe. Han var en bølle, liksom.»

«Hva sa Ben?» «Jeg vet ikke. Han startet liksom bare rykter. Han sa for eksempel at Jake hadde spurt om å få suge en gutt på en fest – noe han ikke gjorde. Eller at han fikk ståpikk i dusjen etter gymmen en dag. Eller at en av lærerne gikk inn i klasserommet i friminuttet en dag og tok Jake i å runke. Ingenting av det var sant.»

«Hvorfor sa han det da?»

«Fordi Ben var en pikk. Det var bare et eller annet med Jake som Ben ikke likte, og det giret ham, vet du. Det var som om han ikke kunne noe for det. Hvis han så Jake, så slengte han masse dritt. Hver eneste gang. Jeg tror til og med han trodde at han kunne slippe unna med det. Han var bare en pikk. Skal jeg være ærlig? Ingen vil si det fordi han ble drept og sånn. Men Ben var ondskapsfull. Den som gjorde det – vel, jeg vet ikke, jeg vil ikke si noe – samma det. Ben var bare ondskapsfull.»

«Men hvorfor var han ondskapsfull mot Jacob? Det skjønner jeg ikke.»

«Han likte ham bare ikke. Jake er liksom – jeg mener, jeg kjenner Jake, ok? Og jeg liker ham. Men kom an. Jeg mener, du vet vel at Jake liksom ikke er helt normal?»

«Hvordan da? Fordi de andre trodde han var homse?»

«Nei.» «Og hva betyr da ‘normal’?»

Han sendte meg et skarpt blikk. «Jake kan også være ondskapsfull.» Han holdt blikket mitt fast.

229

Jeg prøvde å være upåvirket. Prøvde å forhindre at adamseplet hoppet opp og ned.

Derek sa: «Jeg tror kanskje ikke Ben visste det. Ben valgte liksom feil raring å plage. Han ante ingenting.»

«Så det var derfor du fortalte alle om kniven på Facebook?»

«Nei. Det var mer enn det. Jeg mener, det var liksom, hele grunnen til at han hadde kniven var at han var redd for Ben. Han trodde Ben kom til å ta ham en dag og prøve å gi ham juling, og da måtte Jake kunne forsvare seg. Visste du ikke dette?»

«Nei.» «Fortalte Jake deg aldri om det?»

«Nei.» «Vel, jeg fortalte det fordi jeg visste at Jake hadde skaffet seg kniven og jeg visste det var fordi han var redd Ben skulle finne på noe. Jeg burde kanskje ikke sagt noe. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det.»

«Du sa det fordi det var sannheten. Du ville fortelle sannheten.»

«Kanskje.»

«Men det var ikke den kniven som var drapsvåpenet.

Kniven du så, som Jacob hadde? Det var ikke den som drepte Ben. De fant en annen kniv i Cold Spring Park. Du vet det, ikke sant?»

«Jo, men hvem vet? De fant en kniv …» En skuldertrekning. «Dessuten var det liksom, på den tiden snakket alle fortsatt om ‘Hvor er kniven?’ Og Jake pleide alltid å si: ‘Faren min er statsadvokat, og jeg vet hvordan loven er’, som om han visste hva han kunne slippe unna med. Hvis noen anklaget ham for det, liksom? Ikke sant?»

«Sa han noen gang det?»

«Nei. Ikke egentlig.»

«Men fortalte du det til Logiudice?»

«Nei! Selvsagt ikke. For det er liksom ikke noe jeg vet, ikke sant? Det er bare noe jeg tror.»

«Hva var det egentlig du fortalte Logiudice?»

230

«Bare at Jacob hadde en kniv.»

«Feil kniv.»

«Vel, hvis du mener det, greit. Jeg fortalte bare Logiudice om kniven og at Ben liksom mobbet ham. Og at den morgenen det skjedde, kom Jake på skolen med blod på seg.»

«Noe Jacob innrømmer. Han fant Ben. Han prøvde å hjelpe ham. Det var sånn han fikk blod på seg.»

«Jeg vet det, jeg vet det, An – Mr. Barber. Jeg sier ikke noe om Jake. Jeg forteller deg bare det jeg fortalte statsadvokaten. Jake kom på skolen og da så jeg blod på ham, og så fortalte han at han måtte vaske seg, for folk kom ikke til å forstå. Og han fikk rett: De forsto ikke.»

«Derek, kan jeg spørre deg om noe? Tror du virkelig det er mulig? Jeg mener, er det noe mer du ikke har fortalt? For ut fra det jeg hører, virker det fortsatt ikke logisk at Jacob gjorde det. Det henger bare ikke sammen.»

Derek krympet seg. Kroppen vred seg unna meg.

«Du tror han gjorde det, Derek, ikke sant?»

«Nei. Jeg mener, det er liksom én prosent sjanse for det, ikke sant? Bare liksom, litte grann» – han holdt fingrene omtrent en millimeter fra hverandre – «jeg vet ikke.»

«Tvil.»

«Ja.» «Hvorfor? Hvorfor tviler du i det hele tatt? Du har kjent Jacob nesten hele livet. Dere har vært bestevenner.»

«Fordi Jake – han er bare litt annerledes. Du vet, jeg sier ikke noe, greit? Men han er bare – jeg sa jo at han liksom kan være ondskapsfull, men det er ikke det heller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Det er ikke sånn at han har temperament eller blir sint eller noe. Han blir ikke sint, vet du? Han bare – han er på en måte ondskapsfull. Ikke mot meg, fordi jeg er vennen hans. Men mot andre av og til? Da sier han rare ting. Litt sånn rasistiske greier, bare på fleip. Eller han kaller feite jenter feite eller så sier han upassende ting om dem, om kroppen deres, liksom. Og så leser han mye på nettet? Nesten som porno, men om tortur. Han 231

kaller det ‘kutting’, liksom ‘kutting-porno’. Han sa liksom: ‘Døh, jeg satt oppe til langt på natt og leste om kutting på nettet.’ Han viste meg noen av historiene? På iPod-en, liksom? Og jeg liksom, ‘Døh, dette er helt sykt.’ Du vet, det er liksom historier om … du vet, å kutte folk. At man binder kvinner og kutter dem og dreper dem og sånn? Og binder menn og kutter av greier og» – han skar en grimase – «du vet, kastrerer dem? Det er helt sykt. Han gjør det fortsatt.»

«Hva mener du med at han gjør det fortsatt?»

«Han leser sånt.»

«Det er ikke sant. Jeg sjekker dataen hans. Jeg har lastet inn et program på den som forteller meg hva Jacob gjør og hvor han er på Internett.»

«Han bruker iPod-en sin. Han har en iPod Touch, ikke sant?»

Et kort øyeblikk var jeg en sånn dum forelder som ikke følger med.

Derek sa, for å hjelpe: «Han finner det på et forum på nettet. Et nettsted som heter The Cutting Room. Folk utveksler historier, tror jeg. De skriver dem og legger dem ut så andre kan lese dem.»

«Derek, jeg vet at ungdommer ser på porno. Er du sikker på at det ikke bare er det vi snakker om?»

«Nei, jeg er helt, helt sikker på det. Dette er ikke porno.

Dessuten er det ikke det engang. Jeg mener, han kan jo lese akkurat det han vil. Det har ikke jeg noe med. Men det er bare noe med ham som gjør at han ikke bryr seg.»

«Ikke bryr seg om hva?»

«Om mennesker, om dyr, om noe.» Han ristet på hodet.

Jeg satt stille og ventet.

«En gang vi var ute, en gjeng av oss, vi satt bare og hang på en mur, liksom. Det var midt på ettermiddagen. Og så kommer det en fyr forbi på fortauet, han går liksom med sånne krykker? Du vet liksom sånne som går oppover armen og så er de festet med en ring som går over armen?

Og han hadde ikke kontroll over beina. Han slepte dem liksom, som om han var lam eller hadde hatt en sykdom 232

eller noe. Og så går fyren forbi oss, og Jake begynner bare å le. Jeg mener ikke sånn forsiktig latter, men skikkelig høyt, en helt vill latter, ‘HA HA HA’, liksom. Han klarte ikke stoppe. Fyren må ha hørt ham, men han gikk bare rett forbi, rett foran oss. Og alle ser liksom på Jacob sånn: ‘Du, hva er galt med deg?’ Og han liksom: ‘Er dere helt blinde, eller? Så dere ikke han fyren? Han var jo rene frikshowet!’

Det var bare … ondskapsfullt. Jeg mener, jeg vet at du er faren til Jacob og alt, og jeg har ikke lyst til å si det, men Jake kan være ondskapsfull. Jeg liker ikke å være i nærheten av ham når han er sånn. Da blir jeg litt redd ham, for å være ærlig.»

Derek skar en trist, liten grimase, som om han for første gang innrømmet noe vanskelig for seg selv. Hans venn Jake hadde skuffet ham. Han fortsatte i et mindre forferdet og mer sørgmodig tonefall.

«En gang – det var sist høst, tror jeg? – fant Jake en hund. Bare en liten kjøter, liksom. Jeg tror han hadde gått seg bort, men han var ikke vill, for han hadde halsbånd på.

Jake hadde ham i et tau, liksom. I stedet for et hundebånd, ikke sant?»

«Jacob har aldri hatt en hund,» sa jeg.

Derek nikket til meg med det samme triste uttrykket, som om det var hans oppgave å forklare dette til Jacobs stakkars, uvitende far. Det virket som om det endelig hadde gått opp for ham hvor lite foreldre får med seg, og det skuffet ham.

«Jeg traff ham senere, og da spurte jeg ham om hunden, og Jake sa liksom: ‘Jeg måtte begrave den’. Og jeg sa liksom: ‘Mener du at den døde?’ Og så ville han ikke svare ordentlig. Han sa bare: ‘Døh, jeg måtte begrave den’. Jeg traff ikke Jake igjen på en stund etter det, fordi jeg visste det liksom bare, ikke sant? Jeg visste at det var ille. Og så var det alle plakatene. Familien som eide hunden hadde liksom hengt opp plakater overalt, stiftet dem til telefonstolper og trær, ikke sant? Med bilder av hunden, ikke sant?

Og jeg sa aldri noe om det, og etter hvert sluttet familien å 233

henge opp plakater og jeg prøvde bare å glemme alt sammen.»

Det gikk et øyeblikk uten at noen sa noe. Da jeg var sikker på at han ikke hadde mer å legge til, sa jeg: «Derek, hvis du visste alt dette, hvordan kunne du og Jacob fortsatt være venner?»

«Vi er ikke venner på den måten vi pleide, ikke som da vi var små. Vi er liksom bare gamle venner, ikke sant? Det er annerledes.»

«Gamle venner, men likevel venner?»

«Jeg vet ikke. Noen ganger tror jeg at han egentlig ikke var en ordentlig venn, ikke sant? Han var bare liksom en fyr jeg kjente fra skolen. Jeg tror egentlig aldri at han virkelig brydde seg om meg. Ikke at han ikke likte meg eller noe.

Det var liksom det samme for ham, det meste av tiden.»

«Og resten av tiden?»

Derek trakk på skuldrene. Svaret hans var litt ulogisk, men jeg siterer ham likevel ordrett, akkurat som han sa det. «Jeg tenkte alltid at han ville havne i trøbbel en dag.

Jeg trodde bare at det først ville skje etter at vi var blitt voksne.»

Vi ble sittende en stund til, Derek og jeg, uten å si noe.

Jeg tror vi begge forsto at det ikke var noen vei tilbake nå, at det ikke gikk an å trekke tilbake det han hadde sagt.

Jeg kjørte sakte hjemover gjennom sentrum, og nøt kjøreturen. I ettertid var det kanskje en tabbe, men nå virker det som om jeg skjønte hva som kom. Jeg visste at dette var slutten på noe, og det å forlenge kjøreturen ga meg en ørliten glede, jeg fikk være «normal» litt til.

Da jeg kom hjem, fortsatte jeg å bevege meg på den samme bestemte måten, opp trappen og inn på rommet til sønnen min. iPod-en hans lå på kommoden, en liten, flat, glassdekket flis som våknet til liv i hånden min. iPod-en var passordbeskyttet, men Jacob hadde gitt oss passordet mot at han fikk beholde iPod-en. Jeg tastet inn de fire sifrene i passor234

det og åpnet nettleseren. Jacob hadde bare bokmerket en håndfull opplagte nettsteder: Facebook, Gmail, noen blogger han likte om teknologi og tv-spill og musikk. Det var ingen tegn til et nettsted som het The Cutting Room. Jeg måtte søke på Google for å finne det.

The Cutting Room var et diskusjonsforum, et sted hvor besøkende kunne legge ut tekster som andre kunne lese.

Nettstedet var fylt av historier som mer eller mindre var slik Derek hadde beskrevet dem: lange seksualfantasier som dreide seg om bondage og sadisme, men også om lemlesting, voldtekt, drap. Noen – en ørliten brøkdel – så ikke ut til å ha noen seksuelle elementer, de beskrev tortur for torturens skyld, ikke ulikt de ultravoldelige splatterfilmene som fyller kinoene for tiden. Nettstedet hadde verken bilder eller videoer, bare tekst, og selv den var uformatert. På den enkle nettleseren på iPod-en var det umulig å si hvilke av disse historiene Jacob hadde lest eller hvor lang tid han hadde brukt på dem. Men siden viste at Jacob var medlem i dette diskusjonsforumet: skjermnavnet hans, Job, sto øverst på siden. Jeg går ut fra at «Job» var et ordspill på fornavnet hans eller initialene hans (selv om den midterste initialen hans ikke var en O), eller kanskje det var en slu referanse til prøvelsene han gjennomgikk.

Jeg klikket på brukernavnet «Job» og en lenke førte meg videre til siden hvor Jacobs favoritthistorier på nettstedet var lagret. Det var listet tolv historier. Øverst på listen var en historie som het «Skogturen». Den var datert 19. april, over tre måneder tidligere. Feltene for forfatternavn og den som hadde lastet opp historien, var tomme.

Den begynte: «Jason Fears tok med seg en kniv ut i skogen den morgenen, fordi han trodde han kanskje ville trenge den. Han hadde kniven i lommen på jakken, og mens han gikk, klemte han fingrene rundt skaftet og kniven i neven sendte et signal oppover i armen og gjennom skulderen og opp i hjernen og lyste opp i solar pleksusen lik et fyrverkeri som eksploderer på himmelen.»

Historien fortsatte med lignende lange, snirklete, blomst235

rete setninger. Det var en sjokkerende, nesten dokumentarisk beskrivelse av drapet på Ben Rifkin i Cold Spring Park.

I historien hadde parken fått navnet «Rock River Park».

Newton het «Brooktown». Ben Rifkin ble til en skummel, bøllete kjeltring som het «Brent Mallis».

Jeg gikk ut fra at Jacob hadde skrevet den, men det var umulig å være sikker. Det var ingenting i historien som avslørte forfatterens identitet. Fortellerstemmen hørtes voksen ut, men Jacob var en leseglad gutt som hadde lusket omkring på The Cutting Room lenge nok til at han hadde lært seg sjangeren. Forfatteren hadde i hvert fall en overfladisk kjennskap til Cold Spring Park, siden den var beskrevet temmelig korrekt. Likevel, det eneste jeg kunne si med sikkerhet var at Jacob hadde lest historien, og det beviste jo ikke noe som helst.

Derfor fortsatte jeg å jobbe med bevismaterialet, akkurat som en advokat ville gjort. Minimerte det. Til forsvar for Jacob.

Selve historien var ingen tilståelse. Det var ingenting i den som ikke var offentlig kjent allerede. Hele greia kunne vært sydd sammen av avisutklipp og en livlig fantasi. Selv den mest uhyggelige detaljen, da Ben – eller «Brent Mallis» – ropte «Slutt, det gjør vondt», var flittig sitert i avisene.

Og når det gjaldt det som ikke var offentlig kjent, hvor nøyaktig var det? Selv etterforskerne kunne umulig vite om Ben Rifkin virkelig hadde sagt: «Hei, soper,» da han fikk øye på drapsmannen sin i skogen den morgenen, som «Brent Mallis» sa til «Jason Fears». Eller da drapsmannen stakk Ben i brystet, om kniven gled inn uten motstand, uten å treffe bein, uten å klistre seg til huden eller gummiaktige organer, «som om han stakk i løse luften». Alt dette var uten vitner, uten mulighet til å bli bekreftet.

Dessuten ville Jacob ha innsett at det var idiotisk å skrive dette søppelet enten han var skyldig eller ikke. Ja, han hadde lagt ut Pscycho-plakaten på Facebook, men han ville i hvert fall ikke gå så langt som dette.

Selv om han hadde skrevet historien, eller bare lest den, 236

hva beviste det? Det ville være dumt, ja, men unger gjør dumme ting. Innsiden av hodet til en tenåring er som en uendelig krig mellom Dummen og Smarten, dette var bare et tilfelle hvor Dummen vant en kamp. Hvis man tok hensyn til presset Jake befant seg under, og det faktum at han praktisk talt hadde vært innelåst i huset i flere måneder, i tillegg til den tiltakende støyen fra rettssaken, var det forståelig. Kunne man virkelig holde gutten ansvarlig for hver eneste smakløse, taktløse, hjerneløse ting han sa? Hvilken guttunge ville ikke begynt å oppføre seg litt rart i Jacobs situasjon? Dessuten, hvor mange av oss er det som vil bli bedømt etter de dummeste tingene vi gjorde da vi var tenåringer?

Jeg sa alt det til meg selv, jeg ordnet argumentene slik jeg hadde lært å gjøre, men jeg klarte ikke å få ropet til gutten ut av hodet: «Slutt, det gjør vondt.» Og ett eller annet inni meg revnet. Jeg vet ikke noen annen måte å uttrykke det på. Jeg ville fortsatt ikke la tvilen slippe til i tankene mine.

Jeg trodde fortsatt på Jacob, og gudene skal vite at jeg fortsatt var glad i ham, og det fantes ingen beviser – ikke noe håndfast – på noe. Advokaten i meg forsto alt dette. Men den delen av meg som var Jacobs far, følte seg såret. En følelse er en tanke, ja, en idé, men den er også merkbar, som om det verker i kroppen. Begjær, kjærlighet, hat, frykt, avsky – man føler det i marg og bein, ikke bare i tankene. Det var sånn denne lille sorgen kjentes: som en fysisk skade, dypt inne i kroppen min, en indre blødning, en rift som ville lekke mer og mer.

Jeg leste historien om igjen, og så fjernet jeg den fra minnet i nettleseren. Jeg la iPod-en tilbake på kommoden til Jacob og ville latt den bli liggende der og aldri sagt noe til ham om det, og i hvert fall ikke sagt noe til Laurie, men jeg var bekymret for at det var noe farlig med iPod-en. Jeg visste nok om Internett og politiarbeid til å vite at det ikke er lett å slette digitale fotavtrykk. Hver gang man klikker på nettet blir det registrert på servere ute i eteren i tillegg til harddiskene på de forskjellige datamaskinene, og uan237

sett hvor mye man prøver å slette det, vil man fortsatt være registrert. Hva om statsadvokaten av en eller annen grunn fant Jacobs iPod og lette etter beviser på den? iPod-en var også farlig på en annen måte, som en portal til nettet for Jacob som jeg ikke kunne overvåke like lett som familiens datamaskiner. iPod-en var liten og lignet på en mobil, og når Jacob brukte den, forventet han at den skulle gi ham samme grad av privatliv som en telefon. Han var uforsiktig med den, og kanskje også snikete. iPod-en var en lekkasje.

Den var en fare.

Jeg tok den med meg ned i kjelleren og la den på den lille arbeidsbenken min, med glasset opp, og fant en hammer og knuste den.

20 En sønn var her, den andre var borte

Den nærmeste dagligvarebutikken vår var en Whole Foodsforretning, og vi hatet den. De sløsete pyramidene med perfekte frukter og grønnsaker kunne bare bygges ved at man kastet enorme mengder kosmetisk ufullkommen mat. Den falske jordnærheten var et omhyggelig forsøk på å late som om Whole Foods var noe annet enn en luksuriøs matbutikk.

Og så var det prisene, da. Vi hadde alltid unngått å handle der fordi prisene var så høye. Og nå, når saken til Jacob var i ferd med å slå oss konkurs, ble tanken på det ekstra latterlig. Vi hadde ikke noen grunn til å handle der.

Vi var allerede drevet til økonomisk ruin. Vi var ikke rike i utgangspunktet. Den eneste grunnen til at vi hadde vært i stand til å bo i denne byen, var fordi vi kjøpte da boligprisene var lave og fordi vi satte oss i gjeld til opp over ørene. Allerede nå var advokatregningen til Jonathan sekssifret. Vi hadde brukt alle collegepengene til Jacob, og vi hadde begynt å ta av pensjonssparingen vår. Jeg var sikker på at før saken var over, ville vi være helt bunnskrapt, og bli nødt til å ta opp lån på huset for å få råd til å betale regningene. Jeg visste også at min karriere i påtalemyndigheten var over. Selv om dommen lød på «ikke skyldig», kunne jeg aldri mer gå inn i en rettssal uten å ha med meg stanken fra anklagen. Når saken var over, ville kanskje Lynn Canavan gjøre det som var riktig og tilby meg å stå på lønningslisten, men jeg ville ikke bli værende der av ren veldedighet. Laurie kunne kanskje gå tilbake til lærerjob239

ben, men vi ville ikke klare å betale regningene med bare hennes inntekt. Dette er en side ved kriminalsaker som jeg aldri har forstått fullt ut før jeg selv opplevde det: det er så forferdelig kostbart å engasjere en forsvarer, at om man er uskyldig eller skyldig er anklagen i seg selv en ruinerende straff. Alle saksøkte betaler den prisen.

Det var også en annen grunn til at vi burde unngå Whole Foods. Jeg var fast bestemt på ikke å vise meg i byen, i hvert fall ikke gjøre noe som kunne antyde at vi tok lett på saken.

Det var et spørsmål om image. Jeg ville at folk skulle se på familien vår som knust, fordi vi var knust. Når juryen kom inn i rettssalen, ville jeg ikke at de skulle ha et vagt minne om at familien Barber fråtset i dyre butikker mens Rifkingutten var død og begravet. En lite smigrende omtale i avisen, et fantasifullt rykte, et grunnløst inntrykk – det var så lite som skulle til for å snu juryen mot oss.

Men vi dro til Whole Foods en kveld, alle tre, vi hadde dårlig tid og vi var lei av å være forsiktige og lei av å vente, og vi var sultne. Det var like før Labor Day. Byen var tømt for folk på grunn av langhelgen.

Og for en lettelse det var å komme dit. Vi ble sløvet ned av det vidunderlig bedøvende alminnelige ved å gå og handle i en butikk. Det var nesten som før i tiden – Laurie var den kompetente shopperen og måltidsplanleggeren, jeg var den klønete ektemannen som finner en ting her og der etter innfallsmetoden, Jacob var den sytende ungen som ville ha noe å spise med en gang, før vi kom til kassen – så vi glemte både tid og sted. Vi vandret fram og tilbake mellom hyllene. Vi nøt synet av alle varene som lå stablet rundt oss, fleipet litt om den økologiske maten på hyllene. I ostedisken kom Jacob med en morsom kommentar om lukten av en moden gruyère som de hadde lagt fram smaksprøver av, og de mulige konsekvensene det ville føre til hvis man spiste for mye av den, og vi lo, alle tre, ikke fordi det var spesielt morsomt (selv om jeg liker blaute vitser av og til), men fordi Jacob faktisk hadde spøkt med noe. Han hadde blitt stillere og stillere i løpet av sommeren, mer og mer gå240

tefull for oss, og vi feiret at den lille gutten vår kikket ut til oss igjen. Han smilte, og da var det umulig å tro at han var det monsteret alle syntes å mene at han var.

Vi smilte fortsatt da vi kom fra de siste reolene og ut til området foran kassene. Alle veier førte hit, og de som handlet bølget omkring for å finne en kø å stille seg i. Vi tok plass bakerst i en kort kø, det var bare et par stykker foran oss. Laurie sto med hånden på håndtaket til handlevognen. Jeg sto ved siden av henne. Jacob var bak oss.

Dan Rifkin styrte sin handlevogn inn i køen ved siden av vår. Han var toppen halvannen meter unna. Det gikk et lite øyeblikk før han oppdaget oss. Solbrillene satt på hodet hans, nedi håret. Han hadde på seg pressede kakishorts og en poloskjorte som var stukket ned i shortsen. Beltet var av lerret, det hadde en blå stripe hvor det var brodert et mønster av små skipsankre. Han hadde på seg mokasiner med tynne såler, uten sokker. Det var den sorten avslappet country club-klesstil som jeg alltid synes ser latterlig ut på voksne mannfolk. En som er formell av natur ser ofte rar ut hvis han prøver å kle seg uformelt, akkurat som en som er en slask av natur virker utilpass i dress. Dan Rifkin var ikke en mann som følte seg hjemme i kortbukser.

Jeg snudde ryggen til ham og hvisket til Laurie at han sto ved siden av oss.

Hun la en hånd over munnen. «Hvor?»

«Rett bak meg. Ikke se.»

Hun så.

Jeg snudde meg tilbake, og oppdaget at Rifkins kone, Joan, hadde dukket opp ved siden av ham. Hun hadde litt av det samme dukkeaktige miniatyr-utseendet som mannen sin. Hun var liten og slank og hadde et nydelig ansikt.

Det lett grånende, blonde håret var klippet kort. Hun må ha vært veldig vakker en gang i tiden – hun hadde fortsatt den livlige, skuespiller-aktige holdningen til en kvinne som vet hvordan hun skal bruke utseendet – men skjønnheten var i ferd med å falme nå. Ansiktet var dradd og øynene bulte litt ut, av tidens tann, av stress, av sorg. Jeg 241

hadde truffet henne mange ganger i årenes løp, før alt dette skjedde, hun husket aldri hvem jeg var.

Nå sto de og stirret på oss. Dan rørte seg knapt. Nøklene hang og dinglet fra en krøket pekefinger, men de laget ikke en lyd. Bestyrtelsen eller overraskelsen eller hva han nå følte, var omtrent ikke synlig i ansiktet hans.

Det var mer liv i ansiktet til Joan. Hun glodde olmt på oss, forulempet over at vi befant oss her. Ingen trengte å si noe. Det handlet om antall mennesker. Vi var tre, de var to. En sønn var her, den andre var borte. Det enkle faktum at Jacob fortsatt eksisterte må ha vært respektløst for dem.

Alt var så tydelig opplagt og pinlig at alle fem ble stående der målløse et øyeblikk, vi gapte mot hverandre mens verden gikk videre rundt oss i butikken.

Jeg sa til Jacob: «Kan ikke du gå og vente i bilen.»

«Ok.» Han begynte å gå.

Ekteparet Rifkin fortsatte å stirre.

Jeg hadde umiddelbart bestemt meg for ikke å si noe, hvis ikke de tok initiativ til samtalen. Det var umulig å forestille seg hva jeg kunne si som ikke var smertefullt eller taktløst eller provoserende.

Men Laurie ville si noe. Det var helt tydelig at hun hadde lyst til å gå bort til dem. Hun måtte anstrenge seg for ikke å gjøre det. Jeg synes det var rørende og nesten naivt, hvor stor tro min kone hadde på kommunikasjon og kontakt.

For henne finnes det omtrent ikke det problem som ikke kan løses med litt snakk-snakk-snakk. I tillegg trodde hun fullt og fast på at saken var en slags felles ulykke, at vår familie også var rammet, at det ikke var så enkelt å se sin egen sønn bli anklaget for et drap han ikke hadde begått, å se at livet hans ble ødelagt uten noen god grunn. Det tragiske drapet på Ben Rifkin gjorde det ikke noe mindre tragisk at Jake var gjort til et offer. Jeg tror ikke Laurie hadde tenkt å si noe av dette. Hun er altfor empatisk. Jeg tror bare hun på en måte ville kommunisere medfølelsen sin, skape 242

kontakt, med en dagligdags banalitet som «Jeg kondolerer så mye» eller noe lignende.

Laurie sa: «Jeg –» «Laurie,» avbrøt jeg, «gå og vent i bilen sammen med Jacob. Jeg betaler for varene.»

Det slo meg ikke at jeg bare kunne gå. Vi hadde rett til å være der. Vi hadde da rett til å få mat.

Laurie gikk forbi meg, mot Joan Rifkin. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å stanse henne, men det er umulig å snakke min kone bort fra noe når hun først har bestemt seg. Hun er sta som et esel. En søt, empatisk, strålende, sensitiv, skjønn kvinne, men like fullt sta som et esel.

Hun gikk rett bort til dem og gjorde en håndbevegelse, strakte dem fram med håndflatene opp som om hun ville ta hendene til Joan i sine, eller kanskje hun bare signaliserte at hun ikke helt visste hva hun skulle si, eller at hun var ubevæpnet.

Joan møtte gesten med å legge armene i kors.

Dan løftet den ene armen litt. Det så ut som om han hadde tenkt å holde Laurie unna hvis hun av en eller annen grunn skulle gå til angrep.

Laurie sa: «Joan –» Joan spyttet henne i ansiktet. Hun gjorde det helt plutselig, uten å bry seg om å samle spytt i munnen, så det var ikke så mye som kom ut. Det var mer som en gest, kanskje den gesten hun syntes passet best etter omstendighetene – men hvem kunne gå rundt og være forberedt på sånne omstendigheter?

Laurie dekket ansiktet med begge hender, tørket spyttet bort med fingrene.

«Mordere,» sa Joan.

Jeg gikk bort til Laurie og la en hånd på skulderen hennes. Hun var stiv som en støtte.

Joan glodde stygt opp på meg. Hadde hun vært en mann eller hadde hun vært mindre fornem, ville hun kanskje kastet seg over meg. Hun var så full av hat at hun skalv som en stemmegaffel. Jeg klarte ikke å gjengjelde hatet. Jeg klarte 243

ikke å bli sint på henne, klarte ikke å finne stort av følelser for henne bortsett fra sorg, sorg for oss alle.

Jeg sa til Dan: «Unnskyld,» som om det ikke var noe poeng i å si noe til Joan og det var opp til oss mannfolk å håndtere følelsene som konene våre ikke fikk til å takle.

Jeg tok hånden til Laurie og førte henne ut av butikken med overdreven høflighet, om og om igjen sa jeg lavt «Unnskyld oss … beklager … unnskyld oss,» mens vi presset oss forbi de andre kundene og vognene deres og ut på parkeringsplassen hvor ingen kjente oss igjen og hvor vi var tilbake i den halvanonyme tilværelsen vi fortsatt kunne nyte de siste ukene før rettssaken, før syndfloden.

«Vi fikk ikke med oss varene våre,» sa Laurie.

«Det er greit. Vi trenger dem ikke.»

21 Vokt deg for raseriet til en tålmodig mann

Forsvarsadvokatens lykkelige lodd i livet er å bare se det gode i mennesket. Uansett hvor ond eller uforståelig ugjerningen er, uansett hvor overveldende bevismaterialet er, glemmer forsvarsadvokaten aldri at klienten hans er et menneske som alle oss andre. Det er selvsagt det som gjør det verdt å forsvare enhver som er tiltalt. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger en advokat har antydet til meg at babyristeren eller konebankeren «egentlig er en grei fyr». Selv de brautende leiesoldatene med gull-Rolex og dokumentmapper i alligatorskinn holder fast på dette ørlille, forløsende fnugget av humanisme: enhver kriminell er fortsatt et menneske, satt sammen av gode og dårlige egenskaper, og fortjener fortsatt vår empati og vår barmhjertighet. For politifolk og påtalemyndighet er ikke ting så strålende. Vi har den motsatte impulsen. Vi er raske til å se flekkene, ondskapen, den latente kriminaliteten i selv de beste menneskene. Erfaringen sier oss at den hyggelige mannen i nabohuset er i stand til å gjøre hva som helst.

Presten kan være pedofil, politimannen korrupt, den kjærlige ektemannen og faren kan bære på en stygg hemmelighet. Selvsagt tror vi disse tingene av samme grunn som en forsvarer tror det han gjør: alle er bare mennesker.

Jo mer jeg fulgte med på Leonard Patz, desto mer overbevist ble jeg om at han hadde drept Ben Rifkin. Jeg fulgte etter ham på morgenrundene hans, først til Dunkin’ Donuts og deretter til jobben på Staples, og jeg var der når han 245

var ferdig. Han så latterlig ut i Staples-uniformen sin. Den røde poloskjorten satt altfor stramt rundt den feite overkroppen hans. Den kakifargede buksen understreket det bulende underlivet som Jacob og kompisene hans kaller en «frontrumpe». Jeg våget ikke gå inn i butikken for å se hva Patz solgte. Antagelig elektronikk, pc-er og mobiltelefoner – han så sånn ut. Selvsagt er det aktors privilegium å velge den tiltalte, men jeg kunne rett og slett ikke forstå hvorfor Logiudice foretrakk Jacob framfor denne mannen. Muligens var det bare ønsketenkning fra en forelder eller kynismen til en aktor, men jeg forstår det fortsatt ikke, selv ikke nå.

Da det ble august hadde jeg allerede fulgt etter Patz i flere uker, hver morgen og kveld, før og etter arbeidstid.

Slik jeg så det, var Matt Magraths informasjon solid, men den ville ikke holde vann i retten. Ingen jury ville noen sinne tro ham på hans ord. Jeg trengte fastere beviser, noe som ikke var avhengig av en upålitelig guttunge. Jeg vet ikke hva jeg egentlig håpet å få se ved å følge etter Patz på denne måten. At han skulle snuble. At han skulle vende tilbake til åstedet, ta en kjøretur sent på kvelden for å kvitte seg med beviser. Hva som helst.

Når det kom til stykket, gjorde ikke Patz noe som var spesielt mistenkelig. Han gjorde faktisk ikke stort, for den saks skyld. På fritiden virket det som om han var fornøyd med å vandre rundt i butikker eller holde seg i leiligheten ved Cold Spring Park. Han likte å spise på McDonald’srestauranten på Soldiers Field Road i Brighton, hvor han bestilte i drive-through-luken og spiste i den plommefargede bilen sin mens han hørte på radioen. En gang gikk han på kino alene. Ikke noe av det betydde noe. Men ingenting av det han gjorde, rokket ved min overbevisning om at Patz var riktig mann. Den skandaløse muligheten for av min sønn skulle ofres for å redde denne mannen ble en besettelse. Jeg ble mer og mer forvirret jo lenger jeg fulgte etter ham, stirret på ham, jo mer jeg dvelte ved denne tanken. Det kjedelige livet hans drev ikke bort mistanken min, 246

det gjorde meg bare enda mer rasende. Han skjulte seg, lå lavt, ventet på at Logiudice skulle gjøre jobben for ham.

En lummer onsdagskveld i august lå jeg rett etter bilen til Patz mens han kjørte hjem gjennom Newton Centre, et handlestrøk og et grøntområde hvor flere tungt trafikkerte veier krysser hverandre. Klokken var cirka fem, og solen skinte fortsatt. Det var mindre trafikk enn vanlig (denne byen blir omtrent tømt for folk i august), men bilene sto fortsatt tett inntil hverandre. De fleste bilførerne hadde rullet opp vinduene mot den fuktige heten. Noen få, deriblant Patz og jeg, hadde åpnet vinduene og stukket ut venstre albue for å få litt luft. Selv de som spiste iskrem på fortauet utenfor J.P. Licks virket slappe og oppgitte.

Da det ble rødt lys, trykket jeg meg helt inntil bilen til Patz. Jeg klemte hardt rundt rattet.

Det blinket i bremselyset til Patz, og bilen hans vugget litt.

Jeg løftet foten fra bremsen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ikke sikker på hvor langt jeg hadde tenkt å gå. Men for første gang på lenge var jeg lykkelig, idet bilen min rullet framover og dunket inn i hans med et tilfredsstillende tsjunk.

Han så på meg i bakspeilet og løftet hendene. Hva var det!

Jeg trakk på skuldrene, rygget en meter og dunket borti støtfangeren hans igjen, litt hardere denne gangen. Tsjunk.

Gjennom bakruten hans så jeg at den skyggeaktige skikkelsen løftet hendene igjen i irritasjon. Jeg så at han satte automatgiret på Park, åpnet døren og svingte den store kroppen sin ut av bilen.

Og så ble jeg et annet menneske. Et annet menneske, men jeg beveget meg og oppførte meg likevel naturlig og ledig, på en måte som var vill og uvant og opphissende.

Jeg var ute av bilen og på vei mot ham før jeg var klar over at jeg var i bevegelse, uten at jeg egentlig hadde bestemt meg for å konfrontere ham.

247

Han løftet hendene foran brystet med håndflatene fram, og det var overraskelse å lese i ansiktet hans.

Jeg samlet skjorten hans i hendene mine og dyttet ham inn mot bilen, bøyde ham bakover. Jeg presset nesen opp i ansiktet på ham og knurret: «Jeg vet hva du gjorde.»

Han svarte ikke.

«Jeg vet hva du gjorde.»

«Hva er det du snakker om? Hvem er du?»

«Jeg vet om gutten i Cold Spring Park.» «Å herregud, du må være gal.»

«Du aner ikke.»

«Jeg vet ikke hva du snakker om. Helt ærlig. Du har feil mann.»

«Ja vel? Husker du at du skulle treffe Ben Rifkin i parken? Husker du at du fortalte Matt Magrath at du skulle gjøre det?»

«Matt Magrath?»

«Hvor lenge fulgte du med på Ben Rifkin, hvor lenge stalket du ham? Snakket du noensinne med ham? Tok du med deg kniven din den dagen? Hva skjedde? Ga du ham det samme tilbudet som du hadde gitt Matt, hundre spenn for å få ta litt på ham? Takket han nei? Gjorde han narr av deg, kalte han deg noe? Prøvde han å banke deg opp, dytte deg, skremme deg? Hva var det som utløste det, Leonard?

Hvorfor gjorde du det?»

«Du er faren, ikke sant?»

«Nei, jeg er ikke faren til Ben.» «Nei, til han som ble anklaget. Du er faren hans. De fortalte meg om deg. Statsadvokaten sa at du kom til å prøve å snakke med meg.»

«Hvilken statsadvokat?»

«Logiudice.»

«Hva sa han?»

«Han sa at du hadde fått en fiks idé og at du kanskje kom til å prøve å snakke med meg en dag, og jeg burde ikke snakke med deg. Han sa at du var …»

«Hva da?»

248

«Han sa at du var gal. Han sa at du kunne være voldelig.»

Jeg slapp Patz og trakk meg et skritt unna.

Jeg var overrasket over å oppdage at jeg hadde løftet ham opp fra bakken. Han gled nedover langs siden på bilen og landet på hælene. Den røde uniformskjorten fra Staples ble dratt opp fra Dockers-buksen og avslørte en stor og rund mage, men han våget ikke å rette på klærne ennå.

Han stirret avventende på meg.

«Jeg vet hva du gjorde,» forsikret jeg ham, og tok meg sammen igjen. «Det er ikke snakk om at ungen min skal i fengsel på grunn av deg.»

«Men jeg har ikke gjort noe.»

«Jo, det har du. Jo, det har du. Matt fortalte meg alt sammen.»

«La meg være i fred. Jeg har ikke gjort noe. Jeg gjør bare det statsadvokaten ba meg om å gjøre.»

Jeg nikket, følte meg eksponert og ute av kontroll. Flau.

«Jeg vet hva du gjorde,» sa jeg enda en gang, lavt og overbevisende, like mye til meg selv som til Patz. Setningen trøstet meg, den var som en liten bønn.

Mr. Logiudice: Og fortsatte du å følge etter Leonard Patz etter den dagen?

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Hvorfor? Hva i all verden håpet du å oppnå?

Vitnet: Jeg prøvde å løse saken, og bevise at Patz var drapsmannen.

Mr. Logiudice: Trodde du virkelig på det?

Vitnet: Ja. Du tok feil, Neal. Bevisene pekte mot Patz, ikke mot Jacob.

Det ville vært den beste saken din. Du skulle følge bevisene uansett hvor de førte. Det var jobben din.

Mr. Logiudice: Jøss, du gir virkelig ikke opp.

249

Vitnet: Du har vel ikke barn, Neal?

Mr. Logiudice: Nei. Vitnet: Nei, jeg tenkte meg det. Hadde du hatt barn, ville du forstått. Sa du til Patz at han ikke skulle snakke med meg?

Mr. Logiudice: Ja. Vitnet: Fordi du visste at hvis juryen fikk høre om bevisene mot Patz, ville de aldri trodd at Jacob hadde gjort det. Du ga deg selv bedre odds, stemmer ikke det?

Mr. Logiudice: Jeg forberedte saken min. Jeg reiste tiltale mot den mistenkte som jeg trodde gjorde det. Det er jobben min.

Vitnet: Men hvorfor var du da så redd for å la juryen få høre om Patz?

Mr. Logiudice: Fordi det ikke var han som gjorde det! Jeg gjorde det jeg mente var rett, basert på bevismaterialet jeg hadde på den tiden. Hør her, Andy, det er ikke du som stiller spørsmål her. Det er ikke jobben din lenger.

Det er min jobb.

Vitnet: Jeg synes bare det er rart, ikke sant? Å si til en fyr som ham at han ikke må snakke med forsvaret. Det er å bevisst holde tilbake beviser som kan frikjenne den tiltalte. Men det hadde du dine grunner til, ikke sant Neal?

Mr. Logiudice: Kan du i det minste – Kan du være så snill å kalle meg Mr. Logiudice. Det har jeg i hvert fall fortjent.

Vitnet: Fortell det til dem, Neal. Kom 250

igjen, fortell dem hvordan du kjenner Leonard Patz. Fortell dem det juryen aldri fikk høre.

Mr. Logiudice: La oss gĂĽ videre.

22 Et hjerte som er to størrelser for lite

Mr. Logiudice: Hvis jeg får rette din oppmerksomhet mot et dokument som er merket Bevis, øh, 22, kjenner du igjen dette dokumentet?

Vitnet: Ja, det er et brev fra doktor Vogel til Jonathan Klein, forsvarsadvokaten vår.

Mr. Logiudice: Og datoen?

Vitnet: Det er datert 2. oktober.

Mr. Logiudice: To uker før rettssaken.

Vitnet: Ja, pluss minus.

Mr. Logiudice: Nederst på brevet står det: “Kopi til: Mr. og Mrs. Andrew Barber.” Fikk du se dette brevet den gangen?

Vitnet: Ja, det fikk jeg.

Mr. Logiudice: Men dette dokumentet ble aldri lagt fram av advokaten deres, er det korrekt?

Vitnet: Ikke så vidt jeg vet.

Mr. Logiudice: Ikke så vidt noen vet.

Vitnet: Du skal ikke vitne, Neal. Kom igjen, spør meg om noe.

Mr. Logiudice: Greit. Hvorfor ble aldri dette dokumentet overlevert til påtalemyndigheten?

Vitnet: Fordi det er konfidensielt. Det er 252

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

kommunikasjon mellom lege og pasient, og det er hemmelig. Det ble laget av forsvarerteamet som en del av forberedelsene til rettssaken. Det gjør det konfidensielt. Det er unntatt fra å bli lagt fram i retten.

Men du har lagt det fram nå. Og som respons på en helt vanlig forespørsel om overlevering. Hvorfor? Har du opphevet unntaket?

Det er ikke opp til meg å oppheve unntaket. Men det har uansett ikke noe å si nå. Det eneste som betyr noe nå, er sannheten.

Da er vi i gang. Det er nå du skal fortelle oss at du tror på systemet og alt det der.

Systemet er ikke bedre enn folkene som styrer det, Neal.

Trodde du på doktor Vogel?

Ja. Fullt og helt.

Og har du like stor tiltro til henne nå? Det har ikke skjedd noe som har rokket ved din tro på legens observasjoner?

Jeg stoler på henne. Hun er en flink lege.

Du benekter altså ikke noe av det som står i brevet?

Nei. Og hva var meningen med brevet?

Det var en bedømmelse. Det var ment å oppsummere legens funn hos Jacob, så Jonathan kunne avgjøre om han skulle innkalle doktor Vogel som vitne og om han i det hele tatt ville komme inn på dette em253

Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

254

net, som går på Jacobs mentale helse.

Kan du være så vennlig å lese andre avsnitt for storjuryen.

“Klienten gir inntrykk av å være en velartikulert, intelligent, høflig fjorten år gammel gutt. Han er sjenert og han er litt tilbakeholden i samtale, men ingenting i oppførselen hans antyder at han har manglende evne til å oppfatte, huske eller fortelle hendelsene som angår denne saken eller til å assistere sakens advokater ved å komme med informative, intelligente, velresonnerte avgjørelser hva angår hans eget forsvar.”

Det legen sier her, er at etter hennes profesjonelle mening var Jacob i stand til å stilles for retten, stemmer ikke det?

Det er en juridisk, ikke en klinisk påstand. Men jo, legen er tydeligvis klar over forskjellen.

Men hva med kriminelt ansvar? Legen kommer også inn på det spørsmålet i brevet sitt, ikke sant? Se på tredje avsnitt.

Ja. Les det, er du snill.

Sitat: “Det finnes fortsatt ikke nok beviser til at man kan konkludere endelig hvorvidt Jacob i tilstrekkelig grad oppfatter forskjellen mellom rett og galt, eller kan styre atferden sin i tilstrekkelig grad så han kan handle i samsvar med denne

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

forskjellen. Men det kan finnes tilstrekkelig bevis til å underbygge en troverdig argumentasjon som støtter seg til genetiske og nevrologiske bevis, basert på teorien om en ‘uimotståelig impuls.’” Sitat slutt.

Det kan finnes tilstrekkelige beviser, “en troverdig argumentasjon” – det var mye gardering der, synes du ikke det?

Det er forståelig. Folk blir nødvendigvis skeptiske når man kommer med unnskyldninger for et drap. Hvis legen inntok vitneboksen og la fram denne argumentasjonen, burde hun helst være helt sikker i sin sak.

Men hun sa faktisk at det var mulig, i hvert fall på dette stadiet? Det var en “troverdig argumentasjon”?

Ja. Et drapsgen?

Hun brukte aldri den betegnelsen.

Kan du lese avsnittet som er merket “Diagnose-oversikt”? Side tre, øverst på siden.

Neal, vil du at jeg skal lese hele greia for dem? Dokumentet ligger allerede i bevismaterialet. De kan lese det selv.

Vær så snill. La meg få viljen min.

Sitat: “Jacob utviser atferd og gir uttrykk for tanker og tilbøyeligheter, både i private samtaler og i sin historie utenom direkte klinisk observasjon, som underbygger hver enkelt og alle av de påfølgende diagnosene isolert eller i kombina255

sjon: reaktiv tilknytningsforstyrrelse, narsissistisk personlighetsforstyrrelse” – hør nå her, hvis du ber meg om å kommentere den kliniske diagnosen til en psykiater– Mr. Logiudice: Bare én til, er du snill. Side fire, andre avsnitt, setningen jeg har merket med en klistrelapp.

Vitnet: Sitat: “Den beste måten å oppsummere hele dette spekteret av observasjoner – mangel på empati, vanskeligheter med impulskontroll, sporadiske grusomme handlinger – på, er å si at Jacob minner om Grinchen til Dr. Seuss: ‘Hjertet hans er to størrelser for lite’.” Sitat slutt.

Mr. Logiudice: Du virker opprørt. Unnskyld. Gjorde det deg opprørt?

Vitnet: Herregud, Neal. Herregud.

Mr. Logiudice: Var det sånn du følte det første gang du fikk høre at sønnen din hadde et hjerte som var to størrelser for lite?

(Vitnet svarer ikke).

Mr. Logiudice: Var det sånn det føltes?

Vitnet: Protest. Irrelevant.

Mr. Logiudice: Det er notert. Svar nå på spørsmålet, er du snill. Var det sånn det føltes?

Vitnet: Ja! Hvordan tror du det føltes, for guds skyld! Jeg er faren hans.

Mr. Logiudice: Nettopp. Hvordan kan det ha seg at du i alle år har bodd sammen med en gutt som har hatt anlegg for å begå en voldshandling av denne sorten, uten at du har lagt merke til det? Har du aldri hatt mistanke om at noe ikke 256

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

var som det skulle være? Aldri løftet en finger for å ta fatt i disse psykologiske problemene?

Hva vil du jeg skal si, Neal?

At du visste det. Du visste det, Andy. Du visste det.

Nei. Hvordan er det mulig, Andy? Hvordan kunne du unngå å vite det? Hvordan er det i det hele tatt mulig?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er sannheten.

Og så er vi tilbake der. Du holder deg virkelig til poengene dine.

Du sier “sannheten, sannheten, sannheten”, som om det blir sant bare ved å si det.

Du har ikke barn, Neal. Jeg forventer ikke at du skal forstå.

Da får du opplyse meg. Du får opplyse oss alle sammen.

Man ser ikke sine egne barn klart.

Det er det ingen som gjør. Man elsker dem for høyt, man er for kloss oppi dem. Hvis du hadde hatt en sønn.

Hvis du hadde hatt en sønn.

Trenger du litt tid for å samle deg igjen?

Nei. Har du noen gang hørt om bekreftelsesbias? Bekreftelsesbias er å ha en tendens til å se ting i omgivelsene som bekrefter det man har forutinntatt, uten at man ser tingene som er i konflikt med det man allerede tror. Jeg har en anelse om at det er det som skjer når man har barn. Man ser det man vil se.

257

Mr. Logiudice: Og det man ikke vil se, velger man å se bort fra?

Vitnet: Man velger det ikke. Man ser det bare ikke.

Mr. Logiudice: Men for at det skal bli sant, for at det skal være bekreftelsesbias, må man virkelig tro på det. For du snakker om en ubevisst prosess. Så du måtte virkelig tro dypt og inderlig på at Jacob var en helt vanlig gutt, at hjertet hans ikke var to størrelser for lite, er det korrekt?

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Men i dette tilfellet kunne det ikke være sant, kunne det vel? For du hadde god grunn til å være på utkikk etter tegn på problemer, stemmer ikke det? Hele livet ditt – hele livet ditt, Andy – har du vært klar over denne muligheten, er ikke det sant?

Vitnet: Nei, det er det ikke.

Mr. Logiudice: Nei? Har du glemt hvem faren din var?

Vitnet: Ja. I omtrent tretti år glemte jeg det. Jeg ville glemme ham, jeg glemte ham med vilje, jeg hadde rett til å glemme ham.

Mr. Logiudice: Du hadde rett til å glemme ham?

Vitnet: Ja. Det var en privatsak.

Mr. Logiudice: Var det virkelig det? Det trodde du egentlig aldri på. Glemte du hvem faren din var? Glemte du hva sønnen din kunne bli hvis han viste seg å være lik bestefar? Kom igjen, man glemmer ikke noe sånt. Du visste det. Bekreftelsesbias!

258

Vitnet: Gi deg, Neal.

Mr. Logiudice: Du visste det.

Vitnet: Gi deg. Slutt. Oppfør deg som en advokat, for en gangs skyld.

Mr. Logiudice: Vel, vel. Der har vi den Andy Barber vi alle kjenner. Med kontroll over seg selv igjen. Selvkontrollens mester, selvbedragets mester. Skuespillets mester. La meg få spørre deg om noe: De tretti årene da du glemte hvem du er, hvor du kom fra, da fortalte du bare en historie til deg selv, stemmer ikke det? Du fortalte en historie til alle rundt deg, for den saks skyld. Med andre ord, du løy.

Vitnet: Jeg har aldri sagt noe som ikke er sant.

Mr. Logiudice: Nei, men du utelot en del, ikke sant?

Du utelot en del.

(Vitnet svarer ikke).

Mr. Logiudice: Men nå vil du at storjuryen skal tro på hvert eneste ord du sier.

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Vel, det er greit. Du får fortsette å fortelle historien din.

23 Han

Northern Correctional Institution, Somers, Connecticut.

Det virket som om besøksavlukket i Northern-fengselet var laget for å forvirre og isolere. Det var en klaustrofobisk, forseglet hvit kasse, omtrent halvannen meter bred og to og en halv meter dyp, bak meg var det en dør med vindu i, og foran meg var det en speilglassrute. En beige telefon uten tallskive hang på veggen ved min høyre side.

En hvit hylle som jeg kunne hvile armene på. Avlukket var selvsagt laget for å holde fangene buret inne: Northern var et høysikkerhetsfengsel på nivå fem, og tillot bare besøk uten fysisk kontakt. Men det var jeg som følte meg innesperret.

Og så dukket han opp i vinduet – faren min, Bloody Billy Barber – med hendene lenket foran, rufsete, askegrått hår, et hånflir mot meg – han moret seg antagelig over at den lille drittungen hans endelig viste seg her – og jeg var glad vi hadde en tykk glassrute mellom oss. Glad han kunne se meg, men ikke ta på meg. Leoparden i dyrehagen går bort til kanten av innhegningen sin og gjennom sprinklene eller over en vollgrav som er for stor til å hoppe over, stirrer han foraktelig på deg for å vise at du er underlegen, at du trenger en barriere mellom dere. I slike øyeblikk oppstår det en felles forståelse, den er ikke-verbal, men likevel høyst reell: leoparden er rovdyret og du er byttet, og det er bare sperringen mellom dere som gjør at vi mennesker føler oss 260

overlegne og trygge. Og man skammer seg litt når man står foran leopardens innhegning, for dyret er så mye sterkere, så totalt overlegent og har en så lav oppfatning av oss. Og de første sekundene i min fars nærvær følte jeg til min store overraskelse nettopp den svake skammen man opplever i dyrehagen. Følelsen kom brått på meg. Jeg hadde ikke regnet med å føle noe som helst. La oss være ærlige her: Billy Barber var en fremmed for meg. Jeg hadde ikke sett ham på omtrent førtifem år, siden jeg var en liten gutt. Men jeg ble som lamslått ved synet av ham. Han holdt meg like fast som om han hadde materialisert seg på min side av ruten og slått armene rundt meg.

Han sto der, innrammet av vinduet, et trekvartfigurs portrett av en gammel kjeltring, med blikket festet på meg.

Han snøftet litt.

Jeg brøt øyenkontakten, og han satte seg.

Det sto en vakt noen meter bak ham, ved den bare veggen. (Alt var bart, alle vegger, alle dører, alle overflater.

Ut fra det jeg kunne se, virket det som om Northern-fengselet var bygd utelukkende av hvite gipsvegger og grå betongvegger. Anlegget var nytt, fullført så sent som i 1995, derfor gikk jeg ut fra at mangelen på farger var en del av en fengselsstrategi som gikk ut på å gjøre folk gale. Det er tross alt ikke vanskeligere å male en vegg gul eller blå enn å male den hvit.)

Faren min løftet telefonen sin – bare det å skrive ordene faren min er litt opphissende, og i hodet spoler tankene tilbake til 1961 da jeg sist så ham, på besøksrommet til fengselet i Whalley Avenue, det var da vi gikk i forskjellige retninger, det var da livskursene våre forgrenet seg og ble vilkårlige, alt begynte der – og jeg løftet min telefon.

«Takk for at du ville treffe meg.»

«Folk står ikke akkurat i kø for å komme hit.»

På håndleddet hans var den blå tatoveringen som jeg hadde husket i alle disse årene. Den var egentlig ganske liten og utydelig, et lite, uskarpt krusifiks som med tiden hadde mørknet og blitt plommerødt, lik et kraftig blå261

merke. Jeg hadde husket feil om det. Jeg hadde husket feil om ham: han var bare middels høy, tynn, mer muskuløs nå enn jeg hadde forestilt meg. Seige fengselsmuskler, selv i en alder av syttito. Han hadde også fått seg en ny tatovering, mye mer intrikat og kunstnerisk enn den gamle: en drage som krøllet seg rundt halsen hans, så hale og snute møttes midt under strupen, lik anhenget på et halskjede.

«Det var på tide at du kom på besøk.»

Jeg snøftet. Bare den latterlige antydningen om at det var hans følelser som var såret, at han var offeret her, gjorde meg sur. Snakk om å ha baller. Fyren var en typisk fange – han smisket, fisket, spilte hele tiden.

«Hvor lenge er det siden,» fortsatte han, «et helt liv? Jeg har råtnet bort her inne et helt liv, men du har ikke tid til å komme og besøke faren din. Ikke en eneste gang. Hva slags unge er du? Hva slags unge er det som gjør noe sånt?»

«Har du øvd på den talen?»

«Ikke vær stor i kjeften nå. Har jeg noen gang gjort deg noe? Hø? Aldri. Men det går et helt liv uten at du kommer og besøker meg. Din egen far. Hva slags unge er det som ikke besøker faren sin på førti år?»

«Jeg er sønnen din. Det burde være forklaring nok.»

«Sønnen min? Du er ikke sønnen min. Jeg kjenner deg ikke. Har aldri sett deg før.»

«Vil du se fødselsattesten?»

«Jeg gir vel faen i en jævla fødselsattest. Tror du at det er nok til å skape en sønn? For meg er ikke du mer enn en liten sprut for femti år siden. Hva trodde du? At jeg ville bli glad for å se deg? Trodde du jeg skulle hoppe opp og ned, hei-og-faens-hå?»

«Du kunne sagt nei. Jeg sto ikke på besøkslisten din.»

«Det står ingen på den jævla lista mi. Hva tror’u? Hvem skulle stå på den jævla lista mi? De lar dessuten ikke folk komme på besøk hit. Bare nærmeste familie.»

«Vil du at jeg skal dra?»

«Nei. Hørte du at jeg sa det?» Han ristet på hodet og rynket pannen. «Dette jævla stedet. Dette stedet er det 262

verste. Jeg har ikke vært her hele tiden, vet du. De flytter meg rundt. Gjør man noe dumt et annet sted, sender de deg hit. Det er et høl.»

Det virket som om han mistet interessen for temaet, og ble taus.

Jeg sa ingenting. Jeg har oppdaget at i enhver utspørring, enten det er i retten, i et vitneavhør, uansett, er det ofte best å vente uten å si noe. Da får vitnet lyst til å fylle den pinlige pausen. Han føler fortsatt en vag trang til å fortsette å snakke, til å vise at han ikke holder noe tilbake, til å bevise at han er smart og vet mye, til å vinne tillit. Men i dette tilfellet tror jeg bare jeg ventet av gammel vane. Jeg hadde i hvert fall ingen intensjoner om å gå. Ikke før han sa ja.

Humøret hans skiftet. Han sank sammen. Det gikk nesten an å se hvordan han gikk fra å være irritabel til å bli resignert, nesten selvmedlidende.

«Vel,» sa han, «du vokste deg i hvert fall stor. Hun må ha gitt deg rikelig med mat.»

«Hun var flink. Til alt.»

«Hvordan har moren din det?»

«Det driter vel du i.»

«Det gjør jeg ikke.»

«Ikke snakk om henne.»

«Hvorfor ikke?»

Jeg ristet på hodet.

«Jeg kjente henne før du gjorde det,» sa han. Han vred seg i stolen med et lystent blikk, vrikket på hoftene, lot som han knullet henne.

«Barnebarnet ditt er i trøbbel. Visste du det?»

«Om jeg visste –? Jeg visste ikke engang at jeg hadde et barnebarn. Hva heter han?»

«Jacob.»

«Jacob?»

«Hva er så morsomt med det?»

«Hva slags jævla homonavn er Jacob?»

«Det er et navn!»

Han ristet av latter og sang i falsett: «Jaaaacob!»

263

«Pass kjeften din. Han er en grei gutt.»

«Ja vel? Han kan ikke ha vært så grei siden du er her.»

«Jeg sa pass kjeften din.»

«Hva er det lille Jacob har rotet seg bort i?»

«Drap.»

«Drap? Drap. Hvor gammel er han?»

«Fjorten.»

Faren min senket telefonrøret ned i fanget og sank sammen i stolen. Da han rettet seg opp igjen, sa han: «Hvem drepte han?»

«Ingen. Han er uskyldig.»

«Ja, det er jeg også.»

«Han er virkelig uskyldig.»

«Ok, ok.»

«Har du aldri hørt noe om dette?»

«Jeg hører aldri noe om noe her inne. Dette er en dass.»

«Du må jo være den eldste innsatte her.»

«En av dem.»

«Jeg skjønner ikke hvordan du overlever.»

«Man kan ikke skade stål.» Håndjernene tvang ham til å løfte begge armene når han holdt telefonrøret i venstre hånd, og han spente den ledige høyrearmen. «Man kan ikke skade stål.» Men så forsvant skrytet hans. «Dette stedet er et høl,» sa han. «Det er som å bo i en jævla hule.»

Han hadde en tendens til å svinge mellom å være hypermacho og selvmedlidende. Det var vanskelig å si hva som var påtatt. Kanskje ingen av delene. På gaten ville en så følelsesmessig ustabil mann framstå som gal. Her inne, hvem vet? Det var kanskje en naturlig reaksjon i forhold til fengselet.

«Du sørget selv for å havne her.»

«Jeg sørget selv for å havne her, og jeg gjør som jeg blir bedt om og jeg klager ikke. Har du hørt meg klage?»

Jeg svarte ikke.

«Men hva er det du vil ha fra meg? Vil du at jeg skal gjøre noe for stakkars, uskyldige, lille Jacob?»

264

«Jeg vil kanskje at du skal vitne.»

«Vitne om hva da?»

«La meg få spørre deg om noe. Da du drepte den jenta, hvordan føltes det? Ikke fysisk. Jeg mener, hva foregikk i hodet ditt, hva tenkte du på?»

«Hva mener du med hva jeg tenkte på?»

«Hvorfor gjorde du det?»

«Hva vil du jeg skal si? Fortell meg det.»

«Jeg vil bare at du skal fortelle sannheten.»

«Ja, særlig. Det er det ingen som vil. Spesielt ikke de som vil at man skal fortelle sannheten – tro meg, de vil ikke høre sannheten. Fortell meg hva du vil jeg skal si for å hjelpe guttungen, så skal jeg si det. Jeg driter i det. Hvorfor skulle jeg bry meg?»

«La meg si det på denne måten. Da det skjedde, tenkte du på noe spesielt? Noe som helst? Eller var det bare en uimotståelig impuls?»

Den ene munnviken hans krøllet seg oppover. «En uimotståelig impuls?»

«Bare svar.»

«Har du tenkt å satse på det?»

«Ikke bry deg med hva jeg har tenkt å satse på. Jeg satser ikke på noe. Bare fortell hva du følte.»

«Jeg følte en uimotståelig impuls.»

Jeg pustet høyt og lenge ut. «Du vet, hadde du vært en bedre løgner, ville du kanskje ikke sittet her.»

«Hadde ikke du vært så flink til å lyve, ville du kanskje ikke vært der ute.» Han så på meg. «Hvis du vil at jeg skal hjelpe deg med å få gutten frikjent, så skal jeg hjelpe deg.

Han er barnebarnet mitt. Bare si hva du trenger.»

Jeg hadde allerede bestemt meg for at Bloody Billy Barber ikke skulle få komme i nærheten av vitneboksen. Han var verre enn en løgner – han var en elendig løgner.

«Greit,» sa jeg, «vil du vite hvorfor jeg kom? Det var på grunn av dette jeg kom.» Jeg holdt fram en liten pakke: En steril vattpinne og en plastflaske til å legge den i. «Jeg må ta en spyttprøve av gommene dine med denne. For DNA.» 265

«Det kommer ikke vaktene til å tillate.»

«La meg bekymre meg for vaktene. Jeg vil at du skal gi meg lov.»

«Hvorfor trenger du DNA-et mitt?»

«Vi tester for å finne en spesiell mutasjon. Den heter MAOA Knockout.»

«Hva i helvete er MAOA Knockout?»

«Det er en genetisk mutasjon. De tror at den kanskje programmerer kroppen din til å oppføre seg mer aggressivt i visse miljøer.»

«Hvem tror det?»

«Forskere.» Øynene hans ble smale. Man kunne praktisk talt lese tankene hans, den egoistiske opportunismen til en karrierefange: her var det kanskje et argument som kunne oppheve hans egen dom.

«Jo mer du snakker, desto sikrere blir jeg på at Jacob kanskje ikke er så uskyldig.»

«Jeg kom ikke hit for å høre din mening. Jeg kom hit for å få spyttet ditt på denne Q-tipen. Hvis du sier nei, kommer jeg til å skaffe en rettslig kjennelse og komme tilbake, og da må vi gjøre det på den ubehagelige måten.»

«Hvorfor skulle jeg si nei?»

«Hvorfor skulle du gjøre noe som helst? Jeg forstår meg ikke på folk som deg.»

«Hva er det å forstå? Jeg er akkurat som alle andre. Akkurat som deg.»

«Ja, jøss, greit.»

«Ikke si ‘ja, jøss’. Har du noen sinne tenkt over at uten meg, ville ikke du eksistert?»

«Hver eneste dag.»

«Der ser du.»

«Det er ikke en lystig tanke.»

«Vel, jeg er fortsatt faren din, gutten min, enten du liker det eller ikke. Sånn er det bare.»

«Dessverre.»

Etter litt forhandlinger og en telefon til assisterende feng266

selsdirektør, kom vi fram til en avtale. Jeg fikk ikke lov til å ta spyttprøven av min far personlig, noe som ville vært det beste, siden det ville skapt den enkleste beviskjeden: Jeg kunne bevitne at prøven var ekte fordi Q-tipen var i min besittelse hele tiden. Ikke på Northern-fengselet. «Ingen kontakt» betydde ingen kontakt. Til slutt fikk jeg lov til å gi utstyret til en fengselsbetjent, som ga det videre til faren min.

Jeg forklarte prosedyren for ham gjennom telefonen i besøksavlukket. «Du trenger bare å åpne pakken og tørke Q-tipen litt rundt på innsiden av kinnet. Bare så den suger opp litt spytt. Svelg først. Så tørker du den på innsiden av kinnet nesten innerst i munnen, helt innerst der kjevene møtes. Så vil jeg at du skal legge Q-tipen i plastflasken der, uten at tuppen kommer borti noe annet, og så skrur du på lokket. Så vil jeg at du skal klistre merkelappen over korken, og signere og datere merkelappen. Og jeg vil se på at du gjør alt sammen, så ikke stå i veien.»

Med hendene fortsatt lenket sammen rev han opp papirposen som inneholdt vattpinnen. Det var en lang trepinne, lengre enn en vanlig Q-tip. Han stakk vattpinnen rett inn i munnen, som en kjærlighet, og lot som om han bet i den.

Og så, mens han kikket på meg gjennom vinduet, blottet han tennene og tørket bomullsspissen over gommene foran i overkjeven. Så vred han den rundt innerst i munnen, ut mot kinnet. Han holdt pinnen opp mot vinduet.

«Din tur.»

Del 3 «Jeg har et eksperiment i tankene. Ta et spedbarn – uansett opphav, rase, talent eller forutsetninger, så lenge det i hovedsak er friskt – så skal jeg gjøre det til hva du vil. Jeg kan skape en som blir kunstner, soldat, lege, advokat, prest, eller jeg kan oppdra ham til å bli en tyv. Det er opp til deg. Spedbarnet er i utgangspunktet mottakelig for alt. Det eneste som trengs er opplæring, tid og et nøye kontrollert miljø.»

JOHN F. WATKINS, Principles of Behaviorism (1913)

24 Det er annerledes for mødre

I mange år forventet jeg aldri å tape i retten. I praksis tapte jeg selvsagt. Alle advokater taper, akkurat som alle baseballspillere slår ballen ut sytti prosent av gangene han går for å slå. Men jeg lot meg aldri skremme, og jeg spyttet på aktorer som gjorde det – politikerne og de snikene som var redde for å ta ut tiltale i en sak hvor de ikke var sikre på utfallet, som ikke ville risikere en dom som sa ikke skyldig. For en aktor er det ingen skam å få en dom som sier ikke skyldig, ikke hvis alternativet er en skitten avtale. Vi måles ikke etter seire og tap. Sannheten er at de beste resultatene ikke kommer fordi man utmerker seg i rettssaken. De kommer hvis man bare plukker de sikre sakene og gjør avtaler om lavere straff i resten, enten det er riktig eller galt. Det var Logiudices framgangsmåte, ikke min. Det er bedre å kjempe og tape enn å selge offeret sitt.

Det er en av grunnene til at jeg liker drapssaker så godt.

I Massachusetts kan man ikke bare si seg skyldig i drap.

Alle saker må opp for retten. Regelen har overlevd siden den tiden da delstaten hadde dødsstraff for drap. I en sak som kunne gi dødsstraff, var det ikke tillatt med snarveier eller avtaler. Innsatsen var ganske enkelt for høy. Så til denne dag må alle drapssaker, uansett hvordan utfallet blir, opp for retten. Da kan ikke aktor velge ut de sikre vinnerne og bare dumpe de mer tvilsomme. Vel, pleide jeg å tenke, desto bedre. Da er det jeg som utgjør forskjellen. Jeg 271

skal vinne, selv med en dårligere sak. Det var sånn jeg så på det. Men vi forteller jo alle historier om oss selv. Bankmannen sier til seg selv at hvis han selv blir rik, gjør han også andre rike, kunstneren sier til seg selv at det han skaper er udødelig skjønnhet, soldaten sier til seg selv at han er på englenes side. I retten pleide jeg å si til meg selv at jeg skulle ordne opp i ting – at når jeg vant, var det til lovens fortjeneste. Man kan bli beruset av å tenke sånn, og i Jacobs sak ble jeg det.

Da rettssaken nærmet seg, fikk jeg den velkjente slagmarkeuforien. Det slo meg aldri at vi kunne tape. Jeg var full av energi, optimisme, selvsikkerhet og kamplyst. I ettertid virker alt litt virkelighetsfjernt. Men det er ikke så rart, når man tenker på det. Hvis man behandler et menneske som en ambolt, vil det til slutt slå tilbake.

Rettssaken begynte midt i oktober 2007, da høstløvet var på sitt fineste. Snart ville trærne slippe alt løvet på én gang, men for øyeblikket blomstret bladene i sine flotteste farger, rødt, oransje og sennepsgult.

Kvelden før rettssaken var en tirsdag, og det var usedvanlig varmt for årstiden. Nattetemperaturen var ikke stort under femten grader Celsius, og luften var tung, fuktig, opprørt. Jeg våknet midt på natten og merket at det var noe galt i atmosfæren, noe jeg alltid gjør når Laurie ikke får sove.

Hun lå på siden, på den ene albuen, støttet hodet i hånden.

«Er det noe galt?» hvisket jeg.

«Hør.»

«Hva da?»

«Hysj. Bare vent, hør.»

Utenfor raslet natten.

Jeg hørte et kraftig skrik. Det begynte som hylet fra et dyr, men så steg det raskt til et gjennomtrengende, høylytt skrik, som lyden et tog lager når det bremser.

«Hva i all verden er det?» sa hun.

272

«Jeg vet ikke. En katt? Kanskje en fugl? Noe som dreper den.»

«Hva er det som dreper en katt?»

«En rev, en coyote. Kanskje en vaskebjørn.»

«Plutselig er det som om vi bor midt ute i skogen. Dette er byen! Jeg har bodd her hele livet. Det har aldri vært rev eller coyote her. Og de svære villkalkunene som har vært i hagen vår? Jeg har aldri sett det før.»

«Det er mye utbygging. Byen utvider seg. De naturlige habitatene deres forsvinner. De blir jaget ut.»

«Hør på den lyden, Andy. Jeg vet ikke engang hvilken retning den kommer fra eller hvor langt unna den er. Det er som om den er rett ved siden av oss. Det må være en av kattene til naboen.»

Vi lyttet. Den kom igjen. Denne gangen hørtes skrikene til det døende dyret tydelig ut som en katt. Skriket begynte å bli gjenkjennelig som kattemjauing, før de ville, nærmest elektriske hylene begynte igjen.

«Hvorfor tar det så lang tid?»

«Den leker kanskje med byttet sitt. Jeg vet at katter gjør det med mus.»

«Det er forferdelig.»

«Det er sånn naturen er.» «Å være ond? Å torturere byttet før man dreper det?

Hvordan er det naturlig? Gir ondskap en slags evolusjonsmessig fordel?»

«Jeg vet ikke, Laurie. Det er bare sånn det er. Hva som helst kan angripe en katt på den måten – en sulten coyote eller en villhund eller noe – jeg er sikker på at dyret er desperat av sult. Det kan ikke være enkelt å jakte her omkring.»

«Hvis det er desperat av sult, burde det ha drept og spist byttet allerede.»

«Hvorfor prøver vi ikke å sove litt til? Det er en stor dag i morgen.»

«Hvordan skal jeg få sove i dette bråket?»

«Vil du ha en sovepille av meg?»

273

«Nei. De slår meg helt ut på formiddagen. Jeg vil være våken i morgen. Jeg vet ikke hvordan du klarer å ta dem.»

«Tuller du? Jeg spiser dem som om det var sukkertøy.

De slår meg ikke hardt nok ut.»

«Jeg trenger ikke piller, Andy. Jeg vil bare at den lyden skal stoppe.»

«Kom igjen, legg deg ned.»

Hun la hodet på puten. Jeg foldet kroppen min mot hennes, og hun lå i skje med meg.

«Du er bare nervøs, Laurie. Det er forståelig.»

«Jeg vet ikke om jeg klarer dette, Andy. Helt ærlig, jeg vet ikke om jeg er sterk nok.»

«Vi skal komme oss gjennom dette.»

«Det er enklere for deg. Du har sett hele prosessen før.

Og du er ikke en mor. Ikke at dette er enkelt for deg. Det vet jeg at det ikke er. Men det er annerledes for meg. Jeg orker det bare ikke. Jeg kommer ikke til å klare det.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne få det til å forsvinne for deg, Laurie, men det kan jeg ikke.»

«Nei. Det du gjør nå, hjelper uansett. Vi kan bare ligge her. Det må slutte snart.»

Skrikingen fortsatte i et kvarters tid til. Ingen av oss sov noe særlig, selv etter at det hadde gitt seg.

Da vi kom ut av huset klokken åtte neste morgen, sto en nyhetsbil fra Fox 25 og gikk på tomgang på den andre siden av gaten, eksosen snek seg ut av eksosrøret. En kameramann filmet oss idet vi gikk til bilen vår. Han var ansiktsløs bak det skulderholdte kameraet. Eller kameraet var heller ansiktet hans, det enøyde insekthodet hans.

Utenfor rettsbygningen i Cambridge gikk vi bort til hovedinngangen i Thorndike Street, hvor det svermet av journalister. Nok en gang skumpet de mot hverandre mens vi kom gående bortover. Nok en gang kjempet kameraene innbyrdes for å få fri sikt, nok en gang stakk mikrofonene opp i luften foran oss. Presset fra journalistene var mye lettere å takle denne gangen, siden vi hadde vært gjennom det 274

en gang før, under fengslingsmøtet. Det var Jacobs nærvær som var mest opphissende for dem, men jeg var merkelig nok takknemlig for at Jacob måtte gå spissrotgang. Jeg har en teori om at det alltid er bedre for en tiltalt å bli sluppet fri mot kausjon og være ute på gaten enn å sitte i fengsel i påvente av rettssaken, som de fleste av mine drapstiltalte hadde vært. Tiltalte som ikke fikk kausjon hadde en tendens til bare å forlate rettsbygningen på én måte, via fangenes utgang – på vei til Concord, ikke hjem. Disse straffedømte tiltalte beveget seg gjennom rettsbygningen som kjøtt gjennom en kvern eller som stålkulene som spretter rundt i et pachinko-spill: fra cellene i øverste etasje, nedover gjennom de forskjellige rettssalene, og til slutt ut i garasjen i kjelleren, hvor sheriffens biler frakter dem til de forskjellige fengslene. Det var bedre for Jacob å gå inn gjennom hoveddøren, bedre at han fikk beholde friheten og verdigheten sin så lenge som mulig. Når denne bygningen først fikk kloa i en, likte den ikke å gi slipp på byttet sitt.

25 Læreren, Jenta med brillene, Den feite fyren fra Somerville, Urkel, Platestudiofyren, Husmoren, Tannreguleringskvinnen og andre Sannhetens orakler Det virker som det er tilfeldigheter som gjør at en dommer blir utpekt til å lede en rettssak i Middlesex fylke. Ingen trodde det fantes et sånt lotteri i virkeligheten. Noen få dommere får tildelt den ene høyprofilerte saken etter den andre, og dommerne som trekker disse vinnerloddene har en tendens til å være primadonnaer – akkurat den sorten som finner på å drive lobbyvirksomhet i kulissene for å få en sak. Men det er aldri noen som klager. Å protestere mot de etablerte rutinene i den rettsbygningen er vanligvis omtrent like klokt som å pisse i motvind, dessuten er det antagelig bare til det beste at de egomaniske dommerne får velge sakene sine selv. Det skal en god dose ego til for å holde kommandoen i en kranglevoren rettssal. I tillegg blir det også en bedre forestilling: store saker trenger store personligheter.

Derfor kom det ikke som noen overraskelse at dommeren som fikk tildelt Jacobs rettssak, var Burton French. Alle visste at det ville bli ham. Kafeteriadamene med hårnett, vaktmesterne som hadde vært pasienter på mentalsykehus, selv musene som skrapte bak takflisene visste det, for hvis det skulle være et tv-kamera i rettssalen, het dommeren Burt French. Han var sannsynligvis den eneste dommeren folk flest kjente igjen, siden han ofte var på lokalnyhetene 276

og la ut om juridiske saker. Kameraet elsket ham. Av utseende minte han litt om den latterlige tegneseriefiguren Colonel Blimp – en vintønneformet kropp som ble holdt oppe av to tynne bein – men som snakkehode på tv-skjermen utstrålte han den sorten betryggende verdighet vi liker å se hos dommerne våre. Han snakket klart og tydelig, ikke noe «på den ene side, på den annen side» som journalister liker. Men samtidig var han aldri bombastisk, det virket aldri som om han jukset eller provoserte, eller konstruerte den «dramatikken» fjernsynet elsker. Han hadde heller en tendens til å bruke det firkantede, alvorlige ansiktet sitt, til å trekke inn haken og feste blikket på kamera og si ting som: «Loven tillater ikke [ditt eller datt].» Man kunne ikke akkurat klandre tv-seerne for at de tenkte: Hvis Loven kunne snakke, ville det høres sånn ut.

Det som gjorde alt dette så uutholdelig for advokatene som samlet seg for å sladre før First Session hver morgen eller under lunsjen på Cinnabon på Galleria, var at det barske inntrykket dommer French ga, i seg selv var bare tull. Mannen som i offentligheten presenterte seg som Loven personlig, var i virkeligheten en publisitetssøkende, intellektuell lettvekter, og en pedantisk tyrann i rettssalen.

Og det gjorde ham til den perfekte personifiseringen av Loven, når man virkelig tenkte over det.

Men da rettssaken mot Jake endelig begynte, brydde jeg meg ikke en dritt om svakhetene til dommer French. Det eneste som betydde noe var selve spillet, og Burt French ga oss en fordel. Han var i all hovedsak konservativ, en dommer av den sorten som ikke ville ta noen sjanser på grunn av en nymotens juridisk teori om et drapsgen.

Like viktig var det at han var en dommer av den sorten som likte å teste advokatene som stilte foran ham.

Han hadde en mobbers instinkt for svakhet og usikkerhet, og han elsket å plage klossete og uforberedte advokater. Å kaste Neal Logiudice foran en sånn mann var som å kaste åte i vannet, og Lynn Canavan gjorde en tabbe ved å la det skje i en så viktig sak. Men hadde hun noe 277

annet valg? Hun kunne jo ikke bruke meg denne gangen.

Og så begynte det.

Men som så ofte er tilfelle med en hendelse man har gått og ventet lenge på, begynte det med en følelse av antiklimaks. Vi ventet i den overfylte rettssal 12B mens klokken passerte ni, ni femten, ni tretti. Jonathan satt ved siden av oss, uberørt av forsinkelsen. Han sjekket med rettssekretæren noen ganger, bare for å høre at man var forsinket med å sette opp kameraet som skulle sende bildene nyhetskanalene, deriblant Court TV, skulle dele. Så ventet vi en stund til mens den uvanlig store jurygruppen vi hadde reservert ordnet seg. Jonathan rapporterte dette til oss før han åpnet New York Times og satt og leste fredelig.

Foran i rettssalen satt sekretæren til dommer French, en kvinne ved navn Mary McQuade. Hun fiklet med noen papirer, og da hun var tilfreds, reiste hun seg og studerte salen med korslagte armer. Jeg har alltid kommet godt overens med Mary. Jeg gjorde et poeng av det. Rettssekretærene er dommernes portvoktere, og har derfor stor innflytelse.

Det virket som om spesielt Mary nøt prestisjen stillingen ga henne, denne nærheten til makten. Og når sant skal sies gjorde hun en god jobb, hun meglet mellom kjeftingen til dommer French og advokatenes evige mas for å få fordeler.

Ordet byråkrat har en negativ biklang, men likevel trenger vi byråkratier, og gode byråkrater får dem til å fungere.

Mary ba i hvert fall ikke om unnskyldning for sin plass i systemet. Hun gikk med dyre, stilige briller og pene dresser, som for å skille seg ut fra klossmajorene i de andre rettssalene.

I en stol ved bakveggen satt rettsbetjenten, en enormt feit mann ved navn Ernie Zinelli. Ernie var noen og seksti år gammel og veide sikkert hundre og femti kilo, og hvis det noen gang hadde blitt bråk i rettssalen, ville stakkaren antagelig fått hjerteinfarkt og falt om. Hans tilstedeværelse som dommerens utøvende arm var rent symbolsk, akkurat slik dommerklubben var det. Men jeg var glad i Ernie.

278

I årenes løp hadde han blitt stadig mer åpenhjertig mot meg og sagt sin mening om de tiltalte, og den var vanligvis ekstremt ufordelaktig, og om dommere og advokater, hvor han bare var en anelse mer positiv.

Denne morgenen var det bare så vidt de to gamle kollegene mine ville kjenne meg igjen. Mary kikket av og til i min retning, men hun viste ingen tegn til at hun hadde sett meg før. Ernie våget seg på et lite smil. Det virket som om de var redde for at noen kunne tro at eventuelle vennlige gester var rettet mot Jacob, som satt ved siden av meg.

Jeg lurte på om de hadde fått instruks om å ignorere meg.

Antagelig gikk de bare ut fra at jeg hadde gått over til det andre laget.

Da dommeren endelig kom inn litt før klokken ti, var vi stive av å ha sittet så lenge.

Alle reiste seg da Ernie resiterte de velkjente ordene: «Oyez, oyez, oyez, lagmannsretten i delstaten Massachusetts er nå satt,» og Jacob sto urolig gjennom hele talen: «Kan alle som har saker til denne retten komme fram, så skal dere bli hørt.» Både moren hans og jeg la en hånd på ryggen til Jacob for å berolige ham.

Saken ble ropt opp, Jonathan gjorde tegn til Jacob, og begge to gikk gjennom skranken og tok plass ved forsvarerens bord, som de skulle gjøre de to neste ukene.

Dette kom til å bli Lauries utsikt gjennom hele rettssaken. Hun måtte sitte uanfektet på første benk i salen i time etter time, dag etter dag, og stirre på bakhodet til Jacob.

Min kone virket veldig blek og tynn der hun satt rakrygget mellom de andre tilhørerne, som om Jacobs sak var et krefttilfelle hun måtte lide seg gjennom, en fysisk kamp.

Men likevel, uansett hvor svak hun virket, kunne jeg ikke unngå å se skyggen av hennes yngre jeg, tenåringsjenta med det vakre, formfullendte, hjerteformede ansiktet. Jeg har en anelse om at det er dette man mener med at kjærligheten er langmodig, når minnene om en jente på sytten år blir like virkelige og levende som den middelaldrende kvinnen som sitter foran deg. Det er å se dobbelt på en god måte, 279

når man både ser noe og minnes noe. Å bli sett på denne måten, er å bli gjenkjent.

Laurie hadde det fryktelig der hun satt. Foreldrene til unge tiltalte er overgitt til en merkverdig form for skjærsild under en rettssak som denne. Det forventes at vi skal være til stede, men forholde oss tause. Vi var innblandet i Jacobs sak, både som ofre og gjerningsmenn. Vi fikk medlidenhet siden vi ikke hadde gjort noe galt. Vi hadde bare vært uheldige, tapt i graviditetslotteriet og fått en kjeltring til barn. Sperma + egg = drapsmann – noe sånt. Ikke noe å gjøre med. Samtidig ble vi foraktet: noen må ha vært ansvarlige for Jacob, og vi hadde skapt gutten og oppdratt ham – vi måtte ha gjort noe galt. Enda verre var det at vi var frekke nok til å støtte drapsmannen, vi ville faktisk at han skulle slippe unna, og det bekreftet bare at vi var antisosiale av natur, at vi var korrupte inn til beinet. Selvsagt var den offentlige oppfatningen av oss så full av selvmotsigelser og proppfull av følelser at det var umulig å imøtegå den, det var ingen korrekt måte å oppføre seg på. Folk fikk bare mene det de ville, de fikk fantasere i fred om hvorvidt vårt indre liv var preget av ondskap eller lidelse. Og de to neste ukene måtte Laurie spille rollen sin. Hun måtte sitte i rettssalen, like ubevegelig og uttrykksløs som en marmorstatue. Hun satt og stirret på bakhodet til sønnen sin mens hun prøvde å tolke hver minste mikrobevegelse. Hun reagerte ikke på noe. Det hadde ikke noe å si at hun en gang hadde holdt denne guttebabyen i armene og hvisket inn i øret hans: «Hysj, hysj». Akkurat nå brydde ingen seg om det.

Da dommer French endelig inntok plassen sin, studerte han salen mens sekretæren leste opp saken: «Nummer nullåtte-strek-fire-fire-null-sju, Massachusetts v. Jacob Michael Barber, overlagt drap. For tiltalte, Jonathan Klein.

For Massachusetts, assisterende statsadvokat Neal Logiudice.» Dommerens renskårne, alvorlige ansikt kikket kort på alle deltakerne, Jacob, advokatene, til og med oss, 280

gjorde hver av oss betydningsfulle det korte øyeblikket blikket hans hvilte på oss, en betydningsfullhet som forsvant idet øynene hans flyttet seg videre.

I årenes løp har jeg ført mange saker for dommer French, og selv om jeg syntes han var litt selvhøytidelig, likte jeg ham ganske godt. Han hadde spilt fotball på Harvard, som defensiv linjespiller. I avgangsåret hadde han tatt ballen som motspilleren mistet i målsonen, i en kamp mot Yale, og dette ene, store øyeblikket ble hengende ved ham. Han hadde et innrammet bilde av begivenheten på kontorveggen, svære Burt French i mørkerød og gullfarget drakt, ligger på siden på bakken mens han holder rundt det dyrebare egget han har funnet. Jeg har en mistanke om at jeg oppfattet bildet noe annerledes enn dommer French gjorde det.

For meg var han en sånn fyr som ting skjedde for. Han var rik og kjekk og mer til, og mulighetene hadde høyst sannsynlig alltid bare meldt seg for ham, akkurat slik en fotball lå i veien for ham og han bare kunne kaste seg ned på den, samtidig som han lot som om all flaksen skyldtes naturtalentet hans. Man lurer på hvordan en så sjarmerende mann ville blitt påvirket av en far som Bloody Billy Barber.

All sorgløsheten, all naturligheten, all den godtroende selvsikkerheten. I mange år hadde jeg studert menn som Burt French, foraktet dem, etterlignet dem.

«Mr. Klein,» sa dommeren, og tok på seg et par halvbriller, «har du noen innledende begjæringer før vi begynner på sakens voir dire?»

Jonathan reiste seg. «Et par ting, ærede dommer. For det første vil tiltaltes far, Andrew Barber, gjerne møte i retten på vegne av tiltalte. Med rettens tillatelse skal han assistere meg under rettssaken.»

Jonathan gikk bort til rettssekretæren og ga henne begjæringen, et enslig ark som forklarte at jeg ville være en del av forsvarerens team. Sekretæren ga det videre til dommeren, som rynket pannen mot det.

«Det er egentlig ikke min avgjørelse, Mr. Klein, men jeg er uansett ikke sikker på om det er klokt.»

281

«Det er familiens ønske,» sa Jonathan, og distanserte seg fra avgjørelsen.

Dommeren klorte ned navnet sitt på arket og tillot begjæringen. «Mr. Barber, vil du komme fram.»

Jeg gikk gjennom åpningen i skranken og satte meg ved forsvarerens bord, ved siden av Jacob.

«Noe mer?» «Ærede dommer, jeg har levert inn en begjæring in limine om å ekskludere vitenskapelige beviser som baserer seg på en antatt genetisk tilbøyelighet til voldsbruk.»

«Ja. Jeg har lest begjæringen din, og jeg heller mot å godta den. Ønsker du å si mer før jeg tar en avgjørelse?

Slik jeg forstår det, er din holdning at de vitenskapelige fakta ennå ikke er etablerte, og selv om de var det, foreligger det ingen spesielle beviser om voldelige tilbøyeligheter, verken genetiske eller andre, i denne saken. Er det hovedtrekkene?»

«Ja, ærede dommer, det er hovedtrekkene.»

«Mr. Logiudice? Vil du si noe eller vil du vente? For meg virker det som om forsvaret har rett til en høring om bevismateriale av den sorten før det blir lagt fram. Og merk deg også at jeg ikke utelukker slike beviser definitivt. Jeg har kun bestemt at hvis du velger å legge fram bevismateriale om en genetisk tendens til voldsbruk, holder vi en høring da, utenfor juryens nærvær, for å bestemme om det skal kunne tillates eller ikke.»

«Ja, ærede dommer, jeg vil gjerne si noe om det.»

Dommeren blunket mot ham. I ansiktet hans kunne man tydelig lese: Sett deg ned og hold kjeft.

Logiudice reiste seg og kneppet dressjakken, et tettsittende plagg som ikke passet ham ordentlig når den var kneppet sånn. Halsen til Logiudice stakk litt fram mens jakken sto rett opp og ned, det fikk jakkekragen til å sveve noen centimeter ut fra halsen hans, lik en munkekutte. «Ærede rett, delstatens holdning – og vi er forberedt på å komme med ekspertuttalelser på dette punktet – er at forskningen på atferdsgenetikk har gjort store framskritt 282

og fortsatt gjør det hver dag, og fagfeltet er allerede omfattende nok til å kunne tillates brukt her. Vi vil til og med hevde at i denne spesielle saken vil det være upassende å ekskludere slike beviser –» «Begjæringen er godtatt.»

Logiudice ble stående der et øyeblikk, usikker på om han hadde vært utsatt for lommetyveri.

«Mr. Logiudice,» forklarte dommeren mens han signerte begjæringen, Godtatt. French, J., «jeg har ikke ekskludert bevismaterialet. Min kjennelse er ganske enkelt at hvis du vil legge det fram, må du varsle forsvaret på forhånd og så holder vi en høring om hvorvidt det kan tillates før du legger det fram for juryen. Forstått?»

«Forstått, ærede dommer.»

«La meg være krystallklar: ikke et ord om det før jeg har bestemt at det kan legges fram.»

«Forstått, ærede dommer.»

«Vi har ikke tenkt å gjøre denne saken til et sirkus.»

Dommeren sukket. «Greit, er det noe mer før jeg får inn gruppen som kan velges til juryen?»

Advokatene ristet på hodet.

Med en serie nikk – fra dommeren til sekretæren, fra sekretæren til rettsbetjenten – ble de potensielle jurymedlemmene hentet fra en av etasjene under oss. De kom subbende inn, strakte hals mot rettssalen som om de var turister på omvisning i Versailles. Rettssalen må ha skuffet dem. Det var en sal i moderne stil: et firkantet rom med høyt tak, minimalistisk innredning i lønnetre og svart laminat, dempet, indirekte belysning. To flagg hang slapt fra skråstilte flaggstenger, et amerikansk flagg til høyre for dommeren og flagget til Massachusetts til venstre for ham. Det amerikanske flagget hadde i det minste sine opprinnelige, livlige farger. Delstatsflagget, som en gang hadde vært snøhvitt, hadde falmet og var nå elfenbensfarget. Ellers var det ingenting, ingen statuer, ingen innhogde inskripsjoner på latin, ingen portretter av glemte dommere, ingenting som lettet på den nøkterne, minimalistiske innredningen. Jeg 283

hadde sikkert vært i denne rettssalen tusen ganger, men jurymedlemmenes skuffelse fikk meg endelig til se på den og innse hvor slitent alt virket.

De som skulle velges til juryen fylte hele den bakerste delen av salen, det eneste som sto igjen var de to benkeradene som var reservert til tiltaltes familie, journalister og noen få andre som hadde gode kontakter i rettsbygningen og derfor fikk bli. De potensielle jurymedlemmene var en blanding av arbeidsfolk og husmødre, ungdommer og pensjonister. De som stiller til jurytjeneste heller vanligvis litt mot de som har manuelle jobber eller deltidsjobb, siden det er større sannsynlighet for at de svarer positivt på en innkalling. Men denne gangen syntes jeg det var litt mer kontorpreg over kandidatene. Mange fine frisyrer, nye sko, BlackBerry-hylstre, penner som stakk opp av lommen. Det var også bra for oss, syntes jeg. Vi ville ha smarte, reflekterte jurymedlemmer, folk med hjernekapasitet til å forstå tekniske detaljer i forsvaret eller begrensningene i vitenskapelige beviser, folk som hadde baller nok til å si Ikke skyldig.

Vi begynte voir dire-prosessen, spørsmål og svar-seansen hvor jurymedlemmene velges. Jonathan og jeg hadde juryens seteoversikt foran oss, en tabell på to rader, seks kolonner – tolv plasser i alt, pluss to ekstra bokser på høyre side av arket – som matchet stolene der juryen satt. Tolv jurymedlemmer, pluss to reserver som fikk høre på hele bevisførselen uten å kunne ta del i selve rettsforhandlingen, hvis da ikke en i juryen falt fra. Fjorten kandidater ble kalt fram, fjorten stoler ble fylt, vi klorte ned navnene pluss noen få notater i boksene på kortene våre, og så begynte utvelgelsen.

Jonathan og jeg konfererte om hvert eneste potensielle jurymedlem. Vi hadde seks kategoriske forkastelser, som vi kunne bruke til å eliminere en kandidat uten å gi noen grunn, og et ubegrenset antall forkastelser «av en årsak», som betyr forkastelser som baserer seg på en eksplisitt grunn til å tro at jurymedlemmet ville være partisk. Men til tross for alskens strategier, har juryutvelgelse alltid vært 284

litt av et skudd i mørket. Det finnes dyre eksperter som påstår at de kan minske gjettingen litt ved å bruke fokusgrupper, psykologiske profiler, statistikk og så videre – den vitenskapelige metoden – men å forutse hvordan en fremmed vil dømme saken din, spesielt basert på den veldig spinkle forhåndsinformasjonen man har når man spør ut juryen, er ærlig talt mer en kunst enn en vitenskap, og det spesielt i Massachusetts, hvor reglene setter klare begrensninger for hvor inngående man kan spørre ut jurymedlemmer. Men likevel prøvde vi å sortere dem. Vi lette etter folk med utdannelse, etter forstadsbeboere som kanskje ville føle sympati med Jacob og ikke bruke den trygge bakgrunnen hans mot ham, etter upartiske yrkesgrupper som revisorer, ingeniører, programmerere. Logiudice prøvde å fylle opp med arbeidsfolk, foreldre, alle som kunne bli opprørt av forbrytelsen og som ikke ville ha noe problem med å tro at en gutt kan drepe selv med minimalt med provokasjon.

Jurymedlemmene kom fram, satte seg, ble sendt tilbake igjen, og nye kandidater kom fram og satte seg, og vi klorte ned detaljer om dem på seteoversikten vår – Og to timer senere hadde vi juryen vår.

Vi ga hvert eneste jurymedlem et kallenavn så vi kunne huske dem. Det var: Læreren (forkvinnen), Jenta med brillene, Bestefar, Feit fyr fra Somerville, Platestudiofyren, Urkel, Kanalen (en kvinne født i Panama), Waltham-moren, Servitrisen, Bygningsarbeideren (mer presist var han tregulvlegger, en tverr og skjeløyd fyr som vi bekymret oss for helt fra begynnelsen av), Concord-husmoren, Lastebilsjåføren (egentlig en varebilsjåfør for et firma som kjørte ut varer til butikker), Tannreguleringskvinnen (reserve) og Bartenderen (reserve). De hadde ingenting til felles, bortsett fra en åpenbar mangel på kvalifikasjoner til jobben.

Det var nesten komisk hvor lite de kunne om juss, om hvordan en rettssak foregikk, selv denne saken som hadde vært smurt ut over avisforsider og i tv-nyhetene. De ble valgt fordi de ikke ante noe om dette. Det er sånn systemet fungerer. Til slutt trer advokatene og dommerne gladelig 285

til side og overlater hele prosessen til tolv rene amatører.

Det kunne vært morsomt, hadde det ikke vært så perverst.

Hele prosjektet er meningsløst. Jacob må i hvert fall ha innsett det da han så på de fjorten tomme ansiktene. Den tårnhøye løgnen til strafferettssystemet – at vi på pålitelig vis kan fastslå sannheten, at vi kan vite «bortenfor enhver rimelig tvil» hvem som er skyldig og hvem som ikke er det – bygger på en kjempeløgn av en innrømmelse: etter å ha finpusset prosessen i omtrent tusen år, er ikke dommere og advokater mer i stand til å si hva som er sant enn et dusin dumskaller som blir tilfeldig valgt på gaten. Jacob må ha grøsset ved tanken.

26 Noen følger med

Den kvelden, mens vi satt på det trygge kjøkkenet vårt og spiste middag, pratet vi ivrig sammen. Ordene ramlet ut, enten det var surmuling, skryt eller angst. Det handlet mest om å få brukt opp nervøs energi.

Laurie gjorde sitt beste for å holde samtalen i gang. Hun var tydelig utslitt etter en søvnløs natt og en lang dag, men hun hadde alltid ment at jo mer vi snakket, desto bedre ville vi ha det. Derfor stilte hun spørsmål og betrodde oss hva hun engstet seg for og sendte rundt fat med mat, inviterte oss til å snakke og snakke. I disse lette stundene fikk jeg et glimt av den gamle, sprudlende Laurie – eller hørte henne i hvert fall, for stemmen hennes ble aldri eldre. På alle andre måter var Laurie i ferd med å visne under Jacobs krise: øynene var innsunkne og plagede, den lyse, glatte huden var gusten og sprukken. Men stemmen var heldigvis uforandret. Når hun åpnet munnen var det den samme tenåringsstemmen som jeg første gang hørte for nesten trettifem år siden. Det var som å få en telefon fra 1974.

På et tidspunkt sa Jacob om juryen: «Jeg tror ikke de likte meg, ut fra måten de så på meg på.»

«Jacob, de har bare sittet der i én dag. Gi dem en sjanse.

Dessuten er det eneste de vet om deg, at du er anklaget for drap. Hva forventer du at de skal tro?»

«Det er ikke meningen at de skal tro noe som helst ennå.»

«De er mennesker, Jake. Men pass på at du ikke gir dem 287

grunn til å mislike deg. Vær rolig. Ikke vis noen reaksjoner.

Ikke lag grimasene dine.»

«Hvilke grimaser?»

«Du lager en grimase når du ikke følger med. Du skuler.»

«Jeg skuler ikke!»

«Det gjør du.»

«Mamma, skuler jeg?»

«Det har jeg ikke lagt merke til. Noen ganger blir faren din revet med av strategien sin.»

«Du gjør det, Jake. Det er sånn –» Jeg laget et skulende fjes.

«Pappa, det der er ikke å skule. Du ser ut som om du har forstoppelse.»

«Hei, jeg mener det alvorlig. Det er sånn du ser ut når du ikke følger med. Det får deg til å se sint ut. Ikke vis det ansiktet til juryen.»

«Det er mitt ansikt! Hva kan jeg gjøre med det?»

«Bare vær ditt kjekke jeg, Jacob,» sa Laurie søtt. Hun sendte ham et skjørt, lite smil. Hun hadde tatt genseren på seg bak fram. Det virket ikke som om hun var klar over det, selv om merkelappen gned mot halsen hennes.

«Hei, siden vi først snakker om mitt kjekke jeg, har dere sett at det er en hashtag på Twitter om meg?»

Laurie: «Hva betyr det?»

«Det er en måte å snakke om meg på Twitter på. Og hva sier de? Det er bare: Jacob Barber er deilig. Jeg vil ha barn med ham. Jacob Barber er uskyldig.»

Jeg: «Ja vel, og hva mer sier de?»

«Greit, det er litt stygge ting, men stort sett er det positivt. Sytti prosent, liksom.»

«Sytti prosent positivt?»

«Omtrent.»

«Dette har du fulgt nøye med på?»

«Det skjedde først i dag. Men jo da, selvsagt har jeg lest det. Du må sjekke det, pappa. Bare gå på Twitter og søk på ‘firkant Jacob Barber’, uten mellomrom.» Han skrev 288

det ned på papirservietten sin: #jacobbarber. «Jeg har blitt en trend på Twitter! Vet dere hva det betyr? Vanligvis er det Kobe Bryant eller Justin Timberlake eller folk som dem.»

«Det er, øh, flott, Jacob.» Jeg kikket skeptisk på guttens mor.

Det var ikke første gang vår sønns Internett-berømmelse hadde vært tema. Noen – antagelig en skolekamerat – hadde laget en webside, JacobBarber.com, for å støtte ham. Nettstedet hadde et forum hvor folk kunne erklære at Jacob var uskyldig eller ønske ham alt godt eller legge ut om den helgenaktige karakteren hans. Negative meldinger ble filtrert ut. Det var også en Facebook-gruppe som støttet ham. Konsensusen på nettet var at Jacob var litt rar, muligens farlig, definitivt tiltrekkende, konklusjoner som ikke var uten sammenheng. Han fikk også en og annen tekstmelding fra fremmede på mobilen sin. De fleste var ondsinnede, men ikke alle. Noen kom fra jenter som sa at de syntes han var søt eller kom med seksuelle forslag. Han påsto at disse meldingene var omtrent to til én negative mot positive, og det virket som om det var bra nok for ham. Han visste uansett at han var uskyldig. Dessuten hadde han ikke lyst til å skifte nummer på mobilen.

Laurie: «Kanskje du skulle holde deg borte fra Facebook og sånt, Jacob. I hvert fall til dette er over.»

«Jeg leser bare, mamma. Jeg skriver aldri noe. Jeg bare snoker der.»

«Du snoker? Ikke bruk det ordet. Kan du ikke gjøre meg en tjeneste og holde deg unna Internett en stund? Du kan bli såret.»

«Jacob, jeg tror moren din forsøker å si at det kanskje blir lettere hvis vi prøver å holde oss på rett kjøl de neste par ukene. Derfor bør vi kanskje lukke ørene våre litt, alle sammen.»

«Jeg kommer til å gå glipp av mine femten minutter med berømmelse,» sa han. Han gliste, uanfektet og bekymringsløst tappert, som bare en guttunge kan.

289

Laurie så skrekkslagen ut.

«Det ville være synd og skam,» gryntet jeg.

«Jacob, la oss heller håpe at du får femten minutter med berømmelse for noe annet.»

Vi ble stille. Bestikket klirret mot tallerkenene.

Laurie sa: «Jeg skulle ønske at han fyren ville slå av motoren sin.»

«Hvilken fyr?»

«Den fyren.» Hun gjorde en bevegelse med kniven mot vinduet. «Hører du ham ikke? Det sitter en fyr i bilen sin med motoren på. Jeg får hodepine av det. Det er slags summing i ørene mine som ikke gir seg. Hva er det ordet igjen, når man får summing i ørene?»

«Tinnitus,» sa jeg.

Hun skar en grimase.

«Kryssord,» forklarte jeg.

Jeg reiste meg for å se ut av vinduet, mer nysgjerrig enn bekymret. Det var en stor personbil. Jeg klarte ikke helt å se hva slags modell det var. En altfor stor, elendig sluttenpå-amerikansk-bilindustri-dritt med fire dører, kanskje en Lincoln. Den sto parkert på den andre siden av gaten, to hus bortenfor, i et mørkt område mellom to gatelykter så jeg ikke kunne se bilføreren, selv ikke en silhuett. Inni lyste det rødt, som en stjerne, da bilføreren tok et trekk av en sigarett, og så forsvant den lille stjernen.

«Han venter sikkert bare på noen.»

«Da kan han vente med motoren av. Har han ikke hørt om global oppvarming?»

«Han er sikkert gammel.» Jeg dro den slutningen fra sigaretten, motoren på tomgang, en bil på størrelse med et hangarskip – alt var uvaner som tilhørte en eldre generasjon, tenkte jeg.

«Rasshølet er sikkert journalist,» sa Jacob.

«Jake!»

«Unnskyld, mamma.»

«Laurie, skal jeg gå og snakke med ham? Jeg kan be ham slå av motoren.»

290

«Nei. Hvem vet hva han vil? Han har neppe noe godt i tankene. Bare bli her.»

«Kjære, nå er du paranoid.» Jeg brukte aldri ord som kjære eller søta eller vennen, men akkurat nå virket det viktig å snakke mildt til henne. «Det er sikkert bare en gammel gubbe som røyker opp en sneip mens han hører på radioen. Han skjønner kanskje ikke at han plager andre når han lar motoren gå.»

Hun rynket skeptisk pannen. «Det er du som sier at vi bør ligge lavt og holde oss unna trøbbel. Han vil kanskje at du skal komme ut og prøve deg på noe. Han prøver kanskje å lokke deg ut.»

«Kom an, Laurie. Det er bare en bil.»

«Bare en bil, hva?»

«Bare en bil.»

Men det var ikke bare en bil.

I nitiden gikk jeg ut med søppelet: én plastbeholder med restavfall, én klossete, rektangulær grønn boks med ting som skulle til gjenvinning. Gjenvinningsboksen var så stor at det omtrent var umulig å bære den med én hånd. Fingrene begynte alltid å få krampe når man hadde gått halve innkjørselen, så hvis man skulle bære begge deler ut på fortauet på én gang, måtte man bruke samme gåteknikk som kappgjengere for å komme ut på gaten før det som skulle gjenvinnes, lå strødd utover. Først da jeg hadde satt fra meg plastbeholderen og gjenvinningsboksen, og plassert dem pent ved siden av hverandre, la jeg merke til den samme bilen igjen. Den hadde flyttet seg. Nå sto den parkert noen hus fra oss i den andre retningen, igjen på den andre siden av gaten. Motoren var slått av. Ingen ildflue fra en tent sigarett inni den. Bilen kunne like godt være tom.

Det var umulig å være sikker i mørket.

Jeg stirret inn i mørket for å se etter detaljer på bilen.

Motoren ble slått på, deretter lysene. Bilen hadde ikke skilt foran.

Jeg begynte å spasere mot den, nysgjerrig.

Bilen rygget langsomt unna meg, lik et dyr som merker 291

en trussel, så rygget den fortere. I det første krysset snudde den raskt og effektivt og kjørte sin vei. Jeg var aldri nærmere enn tjue meter. I mørket kunne jeg ikke se bilen ordentlig, ikke engang fargen eller modellen. Det var hensynsløs kjøring på en så liten gate. Hensynsløs og dyktig.

Enda senere, etter at Laurie fornuftig nok hadde sovnet, satt jeg og Jacob og så på Jon Stewart i stuen. Jeg hadde spredd meg utover sofaen med høyre fot på puten, høyre arm dinglet over ryggen. Jeg kjente en slags kløe, en svak følelse av at jeg ble overvåket, så jeg løftet persiennen for å kikke ut igjen.

Bilen var tilbake.

Jeg gikk ut bakdøren, gjennom naboens bakhage og kom ut på gaten bak bilen. Det var en Lincoln Town Car, nummeret var 75K 582. Det var mørkt inni den.

Jeg gikk langsomt fram mot døren på førersiden. Jeg var klar til å banke på ruten, til å åpne døren, dra fyren ut av bilen, legge ham ned på fortauet og be ham holde seg langt unna oss.

Men bilen var tom. Jeg kikket meg raskt rundt for å se etter bilføreren, en mann med en sigarett. Men jeg var dum. Laurie hadde gjort meg også paranoid. Det var bare en parkert bil. Føreren var antagelig i et av husene i nærheten, enten sov han eller knullet kona eller så på tv eller gjorde en av de andre tingene som vanlige folk gjør, alt det vi pleide å gjøre. Hva hadde jeg egentlig sett, når alt kom til alt?

Det var likevel best å være på den sikre siden. Jeg ringte Paul Duffy.

«Herr advokat,» svarte han på sitt vanlige knappe vis, som om han var glad for å høre fra meg, glad og ikke overrasket, selv etter flere måneders taushet, når jeg ringte klokken halv tolv kvelden før saken skulle begynne.

«Beklager å forstyrre deg, Duff.»

«Det går bra. Er det noe galt?»

«Det er antagelig ingenting. Jeg tror det er noen som føl292

ger med på oss. Han har stått parkert utenfor hos oss i hele kveld.»

«Er det en mann?»

«Det er jeg ikke sikker på. Jeg fikk ikke sett ham. Bare bilen.»

«Du sa ‘han’.»

«Jeg går ut fra det.»

«Hva gjorde han?»

«Det var bare en bil som sto parkert utenfor huset med motoren i gang. Det var i sekstiden, mens vi spiste middag.

Og jeg så ham igjen i nitiden. Men idet jeg begynte å gå mot ham, snudde han bilen og kjørte sin vei.»

«Har han truet deg på noen måte?»

«Nei.» «Har du sett bilen før?»

«Nei. Det tror jeg ikke.»

Han trakk pusten dypt i telefonen. «Andy, kan jeg få gi deg et råd?»

«Jeg skulle ønske noen kunne gjøre det.»

«Gå og legg deg. Det er en stor dag for dere i morgen.

Du er under mye press.»

«Du tror det bare var en bil som sto parkert.»

«For meg høres det bare ut som en bil som sto parkert.»

«Kan du gjøre meg en tjeneste og sjekke nummeret?

Sånn for sikkerhets skyld. Laurie er skikkelig stresset. Da vil hun føle seg bedre.»

«Dette blir mellom oss?»

«Selvsagt, Duff.»

«Ok, la meg få det.»

«Det er et skilt fra Massachusetts, 75K 582. Det er en Lincoln Town Car.» «Greit, hold linjen.»

Det ble en lang pause mens han tok en annen telefon. Jeg så på Steven Colbert uten lyd.

Da han kom tilbake, sa han: «Det skiltet tilhører en Honda Accord.»

«Faen. Det er stjålet.»

293

«Nei. Det er i hvert fall ikke meldt stjålet.»

«Hva gjør det da på en Lincoln?»

«Han har antagelig lånt det, i tilfelle noen skulle legge merke til ham og melde fra om skiltet til politiet. Det eneste man trenger, er en skrutrekker.»

«Faen.»

«Andy, du må melde fra om dette til politiet i Newton.

Det er antagelig ingenting, men lever en anmeldelse så det i det minste blir registrert.»

«Jeg har ikke lyst til å gjøre det akkurat nå. Rettssaken starter i morgen. Hvis jeg anmelder det, havner det på nyhetene. Det vil jeg ikke. Det er viktig at vi virker normale og stabile akkurat nå. Jeg vil at juryen skal se en vanlig familie, akkurat som dem. Fordi vi er akkurat som dem.»

«Andy, hvis det er noen som truer deg …»

«Nei. Ingen har truet oss. Ingen har egentlig gjort noe.

Du sa det jo selv, det ser ut som en parkert bil.»

«Men du var så bekymret at du ringte meg.»

«Det har ikke noe å si. Jeg skal ta meg av det. Hvis juryen får høre om det, vil halvparten av dem tro at vi bare snakker dritt. De tror vi har funnet på det for å få sympati, som om vi prøver å leke ofre oppi alt dette. Ikke noe drama. Alt som får oss til å se rare ut, ikke tillitverdige, falske, underlige, gjør det bare vanskeligere for dem å si ikke skyldig.»

«Hva vil du at jeg skal gjøre da?»

«Du kan jo kanskje sende en patruljebil forbi uten at det blir skrevet rapport om det? Bare få ham til å kjøre sin vei, skremme ham bort. Bare så jeg kan fortelle Laurie at hun ikke trenger å bekymre seg.»

«Jeg bør kanskje heller gjøre det selv, ellers må noen skrive rapport om det.»

«Jeg setter stor pris på det. Jeg kan aldri gjøre gjengjeld for det.»

«Bare sørg for at det går bra med gutten din, Andy.»

«Mener du det?»

En pause.

«Jeg vet ikke. Det er et eller annet som ikke føles riktig 294

her. Kanskje er det bare å se deg og Jacob ved forsvarets bord. Jeg har kjent guttungen siden han ble født.»

«Paul, han gjorde det ikke. Det garanterer jeg.»

Han gryntet, var ikke overbevist. «Andy, hvem er det som kan tenkes å overvåke huset ditt?»

«Offerets familie? Kanskje en gutt som kjente Ben Rifkin? En gærning som har lest om saken i avisen? Det kan være hvem som helst. Har dere egentlig fulgt opp Patz?»

«Hvem vet? Andy, jeg har ingen anelse om hva som skjer der borte. De har plassert meg i en jævla PR-enhet. Snart kommer de vel til få meg til å kjøre fram og tilbake på motorveien og skrive ut fartsbøter. De tok meg av saken så snart det ble tatt ut tiltale mot Jacob. Jeg forventet halvveis at de skulle etterforske meg, som om jeg var med på en slags dekkoperasjon med deg. Derfor har jeg ikke så mye informasjon. Men det var aldri noen grunn til at de skulle fortsette å følge opp Patz når de hadde tiltalt en annen. Saken var allerede løst.»

Vi tenkte begge over det i taushet et øyeblikk.

«Greit,» sa han. «Jeg tar en tur forbi. Si fra til Laurie at det er ok.»

«Jeg har allerede sagt at det er ok. Hun tror meg ikke.»

«Hun kommer ikke til å tro meg heller. Samma det. Nå går du og får deg litt søvn. Ellers kommer ikke dere to til å klare dere. Det er bare den første natten.»

Jeg takket ham, og gikk opp for å legge meg ved siden av Laurie.

Hun lå sammenkrøllet som en katt, med ryggen mot meg. «Hvem var det?» mumlet hun ned i puten.

«Paul.»

«Hva sa han?»

«Han sa at det antagelig bare er en parkert bil. Alt er ok.»

Hun stønnet.

«Han sa at du ikke ville tro ham.»

«Han hadde rett.»

27 Åpningsforedrag

Hva tenkte Neal Logiudice på da han reiste seg for å holde åpningsforedraget sitt for juryen? Han var fullt klar over de to ubemannede kameraene som pekte mot ham. Såpass var tydelig da han omhyggelig kneppet de to øverste knappene på dressjakken sin. Det var tydeligvis enda en ny dress, ikke den samme som han hadde hatt på seg dagen før, men også dagens dress var i samme hippe stil med tre knapper. (Denne handleorgien var en tabbe. Han hadde en tendens til å briske seg i de nye antrekkene sine.) Han må ha sett på seg selv som en helt. Ambisiøs, ja visst, men hans mål matchet også tilskuernes mål – det som var bra for Neal var bra for alle andre, bortsett fra Jacob, selvsagt – så det var ingen skade i det. Det må også ha vært en viss tilfredshet i å se meg ved forsvarerbordet, bokstavelig talt tvangsflyttet. Jeg mener ikke å antyde at det var noen følelse av ødipal gjengjeldelseslyst i hodet til Logiudice den dagen. Han viste i hvert fall ingen tegn til det utad. Da han rettet på den nye jakken og ble stående et øyeblikk og vise seg fram for juryen – de to juryene, burde jeg vel si, én i retten og én på den andre siden av tv-kameraene – så jeg bare en forfengelig, ung mann. Det var ikke mulig å hate ham eller misunne ham selvtilfredsheten. Han hadde tatt eksamen, blitt voksen, han var endelig en viktig mann. Vi har alle hatt den følelsen på et eller annet tidspunkt. Enten det er ødipalt eller ikke, er det alltid en glede å kunne innta sin fars plass etter mange år, og det er en helt uskyldig glede.

296

Dessuten, hvorfor legge skylden på Ødipus? Han var et offer. Stakkars Ødipus ønsket aldri å skade noen.

Logiudice nikket til dommeren (Vis juryen at du er respektfull …). Han glodde truende på Jacob idet han passerte (… og at du ikke er redd for tiltalte, for hvis ikke du har mot nok til å se ham inn i øynene og si «skyldig», hvordan kan du da forvente at juryen skal ha det?). Han stilte seg rett foran juryen med fingertuppene på rekkverket foran dem (Gjør avstanden mellom dere mindre, få dem til å føle at du er en av dem).

«En tenåringsgutt,» sa han, «ble funnet død. I en skog som kalles Cold Spring Park. Tidlig en vårmorgen. En fjorten år gammel gutt ble stukket tre ganger på linje i brystkassen, slengt nedover en skråning som var sleip av søle og vått løv, og lagt igjen der på magen for å dø, mindre enn fire hundre meter fra skolen han hadde vært på vei til, fire hundre meter fra hjemmet han forlot bare noen minutter tidligere.» Øynene hans streifet over juryen.

«Og alt sammen – avgjørelsen om å gjøre dette, valget – å ta et liv, å ta denne guttens liv – det tok bare et sekund.»

Han lot setningen bli hengende i luften.

«Et brøkdels sekund og» – han knipset med fingrene – «klikk. Det tar bare et sekund å miste fatningen. Det er alt som skal til, et sekund, et øyeblikk, for å få en intensjon om å drepe. I denne rettssalen kalles det med forsett. Den bevisste avgjørelsen om å drepe, uansett hvor raskt denne intensjonen dannes, uansett hvor kort tid drapsmannen tenker på det. Et forsettlig drap kan skje … helt … brått.»

Han begynte å gå bortover langs juryens stoler, og stoppet underveis for å etablere øyekontakt med hvert eneste jurymedlem.

«La oss tenke på tiltalte et øyeblikk. Denne saken handler om en gutt som hadde alt: en god familie, gode karakterer, et vakkert hjem i en velstående forstad. Han hadde alt, mer enn de fleste, i hvert fall, mye mer. Men tiltalte hadde også noe annet: han hadde et livsfarlig temperament. Og 297

når han ble presset – ikke for langt, bare ertet litt, bare tullet litt med, sånt som sikkert skjer hver eneste dag på hver eneste skole i hele landet – når han ble presset litt for langt og fant ut at han hadde fått nok, da sa det livsfarlige temperamentet bare … klikk.»

Du må fortelle juryen «historien om saken», fortellingen som fører opp til den endelige handlingen. Det er ikke nok med fakta, du må flette dem inn i handlingen. Juryen må kunne svare på spørsmålet «Hva handler denne saken om?» Hvis du svarer på det spørsmålet for dem, har du vunnet. Du må destillere saken ned til én eneste setning for dem, et tema, til og med et enslig ord. Få setningen til å sette seg fast i tankene deres. La dem ta den med seg inn på juryrommet, så det er dine ord som kommer ut når de åpner munnen for å snakke om saken.

«Tiltalte klikket.» Han knipset med fingrene igjen.

Han kom bort til forsvarerens bord, stilte seg altfor nært inntil, var med vilje respektløs ved å komme for tett innpå oss. Han pekte med fingeren på Jacob, som stirret ned i fanget for å unngå den. Logiudice var full av dritt, men teknikken hans var enestående.

«Men dette var ikke bare en hvilken som helst gutt fra et godt hjem i en pen forstad. Og han var ikke bare en hvilken som helst gutt med et hissig temperament. Det er noe annet med denne tiltalte som får ham til å skille seg ut.»

Logiudices finger flyttet seg fra Jacob og bort til meg.

«Han hadde en far som var assisterende statsadvokat.

Og ikke en hvilken som helst assisterende statsadvokat.

Nei, tiltaltes far, Andrew Barber, var førsteassisterende, sjefen på det samme kontoret hvor jeg jobber, her i denne bygningen.»

I det øyeblikket kunne jeg ha strukket meg fram og tatt tak i den jævla fingeren og revet den av den bleke, fregnete hånden til Logiudice. Jeg stirret ham rett inn i øynene, uten å vise noe.

«Denne tiltalte –» Ikke referer til tiltalte ved navn. Bare kall ham «den til298

talte». Et navn gjør ham menneskelig, får juryen til å se på ham som en person som trenger sympati, kanskje til og med medfølelse.

«Denne tiltalte var ikke bare en dum og uvitende guttunge. Å nei. I mange år hadde han fulgt med mens faren hadde vært aktor i hver eneste større drapssak i dette fylket. Han hadde hørt på samtalene ved middagsbordet, overhørt telefonsamtaler, jobbsnakk. Han vokste opp i et hjem hvor drap var familiegeskjeften.»

Jonathan slapp pennen sin ned på blokken, slapp ut et irritert sukk og ristet på hodet. Antydningen om at «drap var familiegeskjeften» var ikke så fryktelig langt unna argumentasjonen som Logiudice var blitt nektet å framføre.

Men Jonathan protesterte ikke. Han kunne ikke gi inntrykk av at han stilte seg i veien for aktor med tekniske, juridiske spørsmål. Forsvaret ville ikke bli teknisk: Jacob gjorde det ikke. Jonathan hadde ikke lyst til å skape forvirring om det budskapet.

Jeg forsto alt dette. Likevel var det forferdelig irriterende å la sånt foraktelig tullprat gå uimotsagt.

Dommeren stirret på Logiudice.

Logiudice: «I hvert fall var rettssaker om drap familiegeskjeften. Kunnskapen om å bevise at en drapsmann var skyldig, det vi gjør her og nå – det var noe tiltalte visste litt om, og ikke fordi han hadde sett det på tv. Og da det klikket for ham – da øyeblikket kom, den siste, dødelige konfrontasjonen, og han gikk løs på en av sine egne klassekamerater med en jaktkniv – hadde han allerede gjort grunnarbeidet, sånn i tilfelle. Da det var over, skjulte han sporene sine som en ekspert. For på mange måter er han en ekspert.

Det var bare ett problem: selv eksperter gjør tabber. Og i løpet av de neste dagene skal vi avdekke sporene som førte rett tilbake til ham. Og bare til ham. Og når dere har sett alle bevisene, vil dere forstå at det er utenfor enhver rimelig tvil, utenfor enhver tvil, at tiltalte i denne saken er skyldig.»

299

En pause.

«Men hvorfor? Dere spør: Hvorfor drepte han en gutt i åttende klasse? Hvorfor ville et barn gjøre dette mot et annet barn?»

Han laget en perpleks bevegelse: hevede øyenbryn, en stor skuldertrekning.

«Vel, vi har alle gått på skolen.»

Leppene hans begynte å krølle seg i et konspiratorisk hånflir. La oss være litt stygge sammen og få noe å le av her i rettssalen.

«Kom an, vi har vært der alle sammen, noen av oss mer nylig enn andre.»

Han smilte et krokodillesmil, som til min store forbløffelse ble gjengjeldt med små smil fra jurymedlemmene.

«Det stemmer, vi har alle sammen vært der. Og vi vet alle hvordan unger er. La oss innse det: skolen kan være vanskelig. Unger kan være ondskapsfulle. De erter, de tuller, de gjør narr av hverandre. Dere kommer til å få høre vitneprov om at offeret i denne saken, en fjorten år gammel gutt som het Ben Rifkin, ertet tiltalte. Det er ikke så spesielt sjokkerende, ingenting som var noen stor sak for unger flest. Ingenting man ikke ville høre på enhver lekeplass i enhver by hvis man forlot denne rettssalen nå og kjørte litt omkring.

La meg gjøre en ting klart: det er ikke nødvendig å fremstille Ben Rifkin, offeret i denne saken, som en helgen. Dere kommer til å få høre ting om Ben Rifkin som kanskje ikke er så smigrende. Men jeg vil at dere skal huske dette: Ben Rifkin var en gutt som alle andre. Han var ikke perfekt.

Han var en vanlig gutt med alle feilene og voksesmertene til en helt vanlig tenåring. Han var fjorten år gammel – fjorten! – og hadde hele livet foran seg. Han var ikke en helgen, slett ikke en helgen. Men hvor mange av oss er det som vil bli dømt etter de første fjorten årene av livet vårt? Hvem av oss var fullkomne og … og … og fullt utviklet da vi var fjorten?

Ben Rifkin var alt det tiltalte ville være. Han var kjekk 300

og kul og populær. Tiltalte, derimot, var en outsider selv blant sine egne klassekamerater. Stillferdig, ensom, sensitiv, rar. En utstøtt.

Men Ben gjorde en fatal feil ved å erte denne merkelige gutten. Han visste ikke om temperamentet hans, om tiltaltes skjulte evne – eller trang – til å drepe.»

«Protest!»

«Godtatt. Juryen skal se bort fra bemerkningen om tiltaltes trang, som er ren spekulasjon.»

Logiudice så ikke bort fra juryen. Han sto stokk stille, lurte seg unna protesten, lot som om han ikke engang hadde hørt den. Dommeren og forsvaret prøver å sørge for at dere ikke får høre det, men vi vet sannheten.

«Tiltalte la sine planer. Han kjøpte en kniv. Og ikke en lekekniv, ikke en tollekniv, ikke en Swiss Army-kniv – men en jaktkniv, en kniv som var laget for å drepe. Dere skal få høre om kniven fra tiltaltes bestevenn, som så den i tiltaltes hånd, som hørte tiltalte si at han hadde tenkt å bruke den mot Ben Rifkin.

Dere skal få høre at tiltalte hadde tenkt ut alt sammen, han planla drapet. Han beskrev til og med drapet flere uker senere i en historie han skrev og til og med var frekk nok til å legge ut på Internett – en historie hvor han beskriver hvordan drapet ble tenkt ut, planlagt i detalj og utført.

Nå vil kanskje tiltalte prøve å bortforklare denne historien, som inneholder en detaljert beskrivelse av drapet på Ben Rifkin, inkludert detaljer som bare drapsmannen kunne kjenne til. Han vil kanskje si: ‘Jeg fantaserte bare’. Og da sier jeg, som dere også utvilsomt vil si: Hva slags barn er det som fantaserer om drapet på en venn?»

Han gikk fram og tilbake og lot spørsmålet bli hengende i luften.

«Dette vet vi: Da tiltalte forlot hjemmet sitt og la i vei mot Cold Spring Park om morgenen den 12. april 2007, da han gikk inn i skogen, hadde han en kniv i lommen og en tanke i hodet. Han var klar. Fra da av gjensto bare den utløsende faktoren, gnisten som fikk tiltalte til å … klikke.

301

Og hva var den utløsende faktoren? Hva var det som gjorde at en drapsfantasi ble til virkelighet?»

Han stoppet. Det var det sentrale spørsmålet som skulle besvares, gåten som Logiudice ganske enkelt måtte løse: hvordan kan en normal gutt uten noen voldelig forhistorie plutselig gjøre noe så brutalt? Motiv er et element i enhver sak, ikke juridisk, men i hodet til hvert eneste jurymedlem. Det er derfor det er så vanskelig å bevise forbrytelser uten motiv (eller undermotiverte forbrytelser). Jurymedlemmene har behov for å forstå hva som skjedde, de vil vite hvorfor. De krever et logisk svar. Logiudice hadde tydeligvis ikke det. Han kunne bare tilby dem teorier, gjetninger, antagelser, «drapsgener».

«Vi får kanskje aldri vite det,» innrømmet han, og gjorde sitt beste for å late som om det ikke var et stort og gapende hull i saken, det uvanlige ved forbrytelsen, at den tilsynelatende ikke kunne forklares? «Kalte Ben ham noe stygt? Kalte han ham soper eller fitte, som han hadde gjort før? Eller nerd eller taper? Dyttet han ham, truet han ham, mobbet han ham? Sannsynligvis.»

Jeg ristet på hodet. Sannsynligvis?

«Uansett hva det var som fikk tiltalte til å tenne, da han traff Ben Rifkin i Cold Spring Park den skjebnesvangre morgenen den 12. april 2007, omtrent klokken åtte tjue – hvor han visste Ben ville være, fordi de to hadde gått til skolen gjennom denne skogen i mange år – så valgte han å gjøre alvor av planen sin. Han stakk Ben tre ganger. Han slo kniven inn i brystet hans» – han demonstrerte det med tre sverdstikk med høyre arm – «en, to, tre. Tre rene sår med jevne mellomrom, på rekke og rad på brystet hans. Selv mønsteret på sårene antyder overlegg, ro, selvkontroll.»

Logiudice tok en pause, litt mer usikker denne gangen.

Jurymedlemmene virket også usikre. De så på ham med bekymrede ansikter. Åpningsforedraget hans, som hadde åpnet så sterkt, hadde strandet på det avgjørende spørsmålet om hvorfor. Det virket som om han ville ha både i pose og sekk: i det ene øyeblikket antydet Logiudice at det 302

hadde klikket for Jacob, at han hadde fått et raserianfall og plutselig drept kameraten sin. I neste øyeblikk antydet han at Jacob hadde planlagt drapet i ukevis, tenkt nøye over detaljene, brukt den juridiske ekspertisen som sønnen til en statsadvokat hadde, og deretter ventet på en mulighet.

Problemet var selvsagt at Logiudice selv aldri hadde vært i stand til å svare på spørsmålet om motiv, uansett hvor mange teorier han slengte ut. Drapet på Ben Rifkin ga bare ikke mening. Selv nå, etter flere måneder med etterforskning, spurte vi fortsatt: Hvorfor? Jeg var sikker på at juryen merket at Logiudice hadde et problem.

«Da det var over, kvittet tiltalte seg med kniven. Og så gikk han på skolen. Han lot som om han ikke visste noe, selv da skolen ble sperret av og politiet panisk prøvde å løse saken. Han beholdt roen. Å, men tiltalte burde visst, denne sønnen til en aktor, fra sin egen, lange lærlingtid, at drap alltid etterlater seg spor.

Det finnes ikke noe sånt som et perfekt drap. Drap er grisete, blodig, skittent. Blodet spruter omkring. I opphisselsen over selve drapet begår man tabber.

Tiltalte hadde etterlatt seg et fingeravtrykk på offerets jakke, presset ned i offerets våte blod – et avtrykk som bare kunne blitt etterlatt der like etter drapet.

Og så begynte løgnene å hope seg opp. Da fingeravtrykket endelig blir identifisert, flere uker etter drapet, forandrer tiltalte historien sin. Etter å ha nektet for at han visste noe som helst om drapet i ukevis, påstår han nå at han var der, men bare etter drapet.»

Et skeptisk blikk.

«Et motiv: en utstøtt skolegutt med et horn i siden til en klassekamerat som har ertet ham.

Et våpen: kniven.

En plan: en detaljert beskrivelse av drapet skrevet av tiltalte selv.

De fysiske bevisene: fingeravtrykket på offerets kropp, i offerets blod.

Mine damer og herrer, bevisene er overveldende. Dette 303

er et helt fjell av bevismateriale. Det etterlater ingen rom for tvil. Når denne rettssaken er over og jeg har bevist alt det jeg har beskrevet for dere, kommer jeg til å stå foran dere her igjen, denne gangen for å be dere om å gjøre deres plikt, å si det som opplagt er sant, å trekke den eneste konklusjonen dere kan: skyldig. Det ordet, skyldig, er vanskelig å si, det kan jeg love dere. Det er vanskelig å dømme et annet menneske. Hele livet har vi lært at vi ikke skal dømme andre. ‘Døm ikke,‘ står det i Bibelen. Det er spesielt vanskelig når tiltalte er et barn. Vi tror inderlig at våre barn er uskyldige. Vi vil tro på det, vi vil at barna våre skal være uskyldige. Men dette barnet er ikke uskyldig. Nei. Når dere ser på alle bevisene mot ham, vil dere vite innerst i hjertet at det bare finnes én rettferdig kjennelse i denne saken: skyldig. En kjennelse som har utgangspunkt i det latinske ordet veredictum, ‘si sannheten’. Det er det eneste jeg vil be dere om å gjøre, si sannheten: skyldig. Skyldig. Skyldig.

Skyldig. Skyldig.»

Han sendte dem et blikk som var bestemt, rettferdig og tryglende.

«Skyldig,» sa han enda en gang.

Han bøyde hodet sørgmodig før han gikk tilbake til stolen sin, hvor han sank sammen, tilsynelatende utslitt eller fordypet i tanker eller i sorg over den døde gutten, Ben Rifkin.

Bak meg hørte jeg at en kvinne i salen ynket seg. Jeg hørte skritt og en dør som ble åpnet idet hun stormet ut av rettssalen. Jeg våget ikke snu meg for å se.

Jeg følte at Logiudice hadde holdt et ganske godt åpningsforedrag. Det var med god margin det beste jeg hadde sett ham levere. Men det var ikke den hjemmeseieren han trengte. Det var fortsatt rom for tvil. Hvorfor gjorde han det? Jurymedlemmene måtte ha merket seg svakheten i framstillingen hans, smultringhullet i midten. Det var et stort problem for påtalemyndigheten, siden det ikke er noe annet tidspunkt i en rettssak hvor påtalemyndighetens sak ser sterkere ut enn i åpningsforedraget, for da er saken 304

ufordervet og uimotsagt, da er ikke bevisene blitt ødelagt av rettssakens virkelighet, av klossete, vennligsinnede vitner, av dyktige, fiendtlige vitner, av krysseksamineringen og alt det andre. Mitt inntrykk var at han hadde gitt oss en mulighet.

«Forsvaret?» sa dommeren.

Jonathan reiste seg. Den gangen slo det meg – og det gjør det ennå når jeg ser ham – at han var en av de mennene det er lett å se for seg som gutt, selv når han var gråhåret og i sekstiårene. Håret var alltid ugredd, dressjakken var åpen, slips og skjortekrage var alltid litt skjeve, som om hele påkledningen var en gutteskoleuniform som han bare gikk i fordi reglementet krevde det. Han stilte seg foran juryen og klødde seg i bakhodet og fikk et forfjamset uttrykk i ansiktet, som om han tenkte gjennom alt han skulle si. For alt man visste hadde han ikke forberedt seg og trengte et øyeblikk for å samle tankene. Etter Logiudices lange åpningsforedrag, som på en måte virket både innøvd og virrete, var Jonathans rufsete spontanitet et friskt innslag. Vel, jeg både beundrer og liker Jonathan, så jeg er kanskje partisk med ham, men allerede før han hadde åpnet munnen for å si noe, virket det for meg som om han var den mest sympatiske av de to advokatene, og det er ikke uten betydning. Sammenlignet med Logiudice, som knapt klarte å trekke pusten uten å måtte tenke over hvordan det tok seg ut for andre, var Jonathan helt naturlig og avslappet. Når han subbet rundt i rettssalen i den stygge dressen sin, distrahert av sine egne tanker, virket han som en mann i pysjamas som står og spiser over vasken hjemme på sitt eget kjøkken.

«Vet dere,» begynte han, «jeg tenker på en ting han sa, han advokaten for myndighetene.» Han veivet med armen bak seg, mer eller mindre i retning Logiudice. «Det er fryktelig når en ung mann som Ben Rifkin dør. Selv når det sammenlignes med alle forbrytelsene, alle drapene, alt det forferdelige vi ser her inne, er det bare tragisk. Han var bare en guttunge. Og alle årene denne gutten hadde foran 305

seg, alt det han kunne blitt, en stor lege, en stor kunstner, en klok leder, alt er borte. Borte.

Når man står overfor en tragedie som er så enorm, vil man gjøre det godt igjen, man vil på en måte ordne opp.

Man vil ha rettferdighet. Man føler seg kanskje sint, man vil at noen skal få gjengjelde. Alle føler det sånn, det er helt menneskelig.

Men Jacob Barber er uskyldig. Jeg vil si det en gang til, så det ikke kan misforstås: Jacob Barber er helt uskyldig.

Han har ikke gjort noe som helst, han hadde ingenting å gjøre med dette drapet. Det er feil mann.

Bevisene dere nettopp har fått høre om, de viser seg å være ingenting. I det øyeblikket man skraper litt i overflaten, i det øyeblikket man ser på dem, vil man forstå hva som egentlig skjedde, og påtalemyndighetens sak blåser bort som om den var røyk. Fingeravtrykket, for eksempel, som advokaten til myndighetene gjorde et så stort nummer av. Dere skal få vite hvordan fingeravtrykket havnet der, akkurat som Jacob fortalte politimannen som arresterte ham da han ble spurt om det. Han fant klassekameraten sin liggende skadet på bakken, og han gjorde det ethvert vanlig menneske ville gjort: han prøvde å hjelpe. Han rullet Ben rundt for å sjekke ham, for å se om han var ok, for å hjelpe ham. Og da han så at Ben var død, gjorde han nøyaktig det samme som mange andre av oss ville gjort: han ble redd. Han ville ikke bli innblandet. Han bekymret seg for at hvis han fortalte noen at han hadde sett liket, for ikke å si hadde tatt på det, ville han bli mistenkt, han kunne bli anklaget for noe han ikke hadde gjort. Var det riktig reaksjon? Selvsagt ikke. Ønsker han at han hadde vært modigere og fortalt sannheten helt fra begynnelsen av? Selvsagt gjør han det. Men han er en gutt, han er menneskelig, og han gjorde en tabbe. Mer er det ikke å si om det.

Ikke –» Han stoppet, så ned, tenkte over neste setning.

«Ikke la det skje to ganger. Én gutt er død. Ikke ødelegg enda en uskyldig gutt for å gjøre det godt igjen. Ikke la 306

denne saken bli enda en tragedie. Vi har allerede nok tragedie.»

Det første vitnet het Paula Giannetto, joggeren som oppdaget liket. Jeg kjente ikke denne kvinnen, men jeg hadde sett henne i byen, på butikken eller på Starbucks eller på renseriet. Newton er ikke en liten by, men den er oppdelt i flere «landsbyer», og innenfor disse områdene dukker de samme ansiktene til stadighet opp. Merkelig nok kan jeg ikke huske å ha sett henne jogge i Cold Spring Park, selv om vi begge to tilsynelatende ofte løp der i tiden før drapet.

Logiudice førte henne gjennom vitneprovet, og det tok altfor lang tid. Han var over-grundig, han ville ha ut av henne hvert minste gram med detaljer og følelser som var å finne. Vanligvis finner det sted en morsom forandring hos aktor når det første vitnet kommer: etter å ha stått i sentrum under åpningsforedraget, trer aktor nå ut av rampelyset. Fokuset flytter seg til vitnet, og reglementet forutsetter at aktor skal være nesten passiv i utspørringen sin. Han styrer vitnet eller leder henne bortover med nøytrale spørsmål som «Hva skjedde deretter?» eller «Hva så du da?»

Men Logiudice var veldig pirkete med detaljene han ville ha fra Paula Giannetto. Han stoppet henne stadig vekk for å spørre mer om ditt og datt. Jonathan protesterte aldri på noe, siden det overhodet ikke var noe av vitnemålet hennes som kunne koble Jacob til drapet. Men igjen merket jeg at Logiudice fomlet med saken sin, han gjorde ikke noen stor, strategisk tabbe, isteden skjedde det litt etter litt, på tusen små måter. (Var det ønsketenkning? Kanskje. Jeg later ikke som om jeg er objektiv.) Giannetto satt i vitneboksen og fortalte historien sin i mesteparten av en time, og det hun fortalte, var i hovedsak uforandret siden første gang hun fortalte det på drapsdagen.

Det hadde vært en kjølig og fuktig vårmorgen. Hun løp på en sti gjennom et kupert område av Cold Spring Park, da hun så noe som lignet på en gutt som lå på magen i løvet i en skråning som førte ned til en knøttliten, algedekket 307

dam. Gutten hadde på seg jeans, joggesko og jakke. Ryggsekken hadde ramlet nedover bakken i nærheten av ham.

Giannetto jogget alene, og hun så ikke noen andre i nærheten av kroppen. Hun hadde passert et par andre joggere og unger på vei til skolen (det var vanlig å gå gjennom parken til McCormick-skolen, som grenset opp mot den), men hun så ingen i nærheten av kroppen. Hun hadde heller ikke hørt noe annet, ingen rop eller lyder som tydet på kamp, siden hun hadde hørt på musikk på iPod-en sin, som hun hadde i en holder festet til overarmen. Hun kunne til og med si navnet på låten som ble spilt da hun så kroppen: «This Is The Day» av en gruppe som het The The. Giannetto stoppet, tok ut øreproppene til iPod-en og kikket ned på gutten fra stien over ham. På noen meters avstand så hun bare sålene på joggeskoene hans, resten av kroppen var nesten ikke synlig. Hun sa: «Går det bra?

Trenger du hjelp?» Da hun ikke fikk noe svar, gikk hun ned for å sjekke ham, hun gikk forsiktig sidelengs nedover på grunn av det glatte løvet. Hun var selv mor, sa hun, og det var utenkelig å ikke sjekke hvordan gutten hadde det, noe hun ville forventet at andre gjorde for hennes barn.

Hun tenkte at gutten kanskje hadde besvimt, kanskje av sykdom eller allergi, kanskje av narkotika eller hvem vet hva. Derfor satte hun seg på kne ved siden av ham og dyttet ham i skulderen, så dyttet hun ham i begge skuldrene, før hun grep tak i dem og rullet ham rundt.

Det var da hun så blodet som hadde rent ut på brystet hans og på det røde løvet under ham og rundt ham, det var fortsatt vått og glinsende, det rant ut av de tre luftehullene i brystet. Huden til gutten var grå, men det var små, rosa flekker i ansiktet, sa hun. Hun hadde en vag formening om at huden var kald å ta på, men hun kunne ikke huske at hun hadde tatt på den. Kanskje hadde kroppen glidd ut av hendene hennes så huden kom borti hånden hennes. Hodet falt tungt bakover, munnen gapte opp.

Det tok et øyeblikk før det surrealistiske faktumet gikk opp for henne, at gutten i armene hennes var død. Hun 308

slapp liket, som hun hadde holdt under skuldrene. Hun skrek. Hun skjøv seg bort fra det på rumpa, før hun snudde og klarte å klatre oppover løvet på alle fire og opp på stien igjen.

Et øyeblikk, sa hun, skjedde ingenting. Hun sto der, alene i skogen, og stirret på liket. Hun kunne høre musikken som fortsatt spilte svakt i øretelefonene, som fortsatt spilte «This Is The Day». Alt sammen hadde ikke engang vart de tre minuttene det tar å komme seg gjennom en poplåt.

Det tok latterlig lang tid å få fram denne enkle historien.

Etter et så langvarig, direkte avhør, var Jonathans krysseksaminering så kort at den nesten ble komisk.

«Du så vel aldri den tiltalte, Jacob Barber, i parken den morgenen?»

«Nei.» «Ingen flere spørsmål.»

Logiudice tråkket feil med det neste vitnet. Nei, mer enn det. Han tråkket i dritten. Vitnet var etterforskeren fra Newton-politiet som hadde ledet den lokale etterforskningen. Han var et standard pro forma-vitne. I begynnelsen måtte Logiudice gå gjennom en del vitner for å få etablert de viktigste faktaene og tidspunktene den første dagen, da drapet ble oppdaget. Politimannen som er først på stedet blir ofte innkalt for å vitne om tilstanden på åstedet og de kritiske første øyeblikkene av etterforskningen, før saken blir delt med – og overtatt av – delstatspolitiets CPACenhet. Så dette var et vitne Logiudice var nødt til å innkalle.

Han fulgte bare boken. Jeg ville gjort det samme. Problemet var bare at han ikke kjente vitnet sitt like godt som jeg gjorde.

Politibetjent Nils Peterson begynte i Newton-politiet bare et par år før jeg fikk jobb på statsadvokatens kontor, rett fra jusstudiene. Det vil si, jeg hadde kjent Nils siden 1984 – da Neal Logiudice fortsatt gikk på ungdomsskolen og strevde med å rekke over en travel timeplan med 309

studiespesialiserende ekstraundervisning, korpsøvelser og kompulsiv onani. (Jeg spekulerer her. Jeg vet ikke med sikkerhet om han spilte i korpset.) Nils hadde vært en kjekk mann da vi var yngre. Han hadde det sandfargete, blonde håret som navnet kunne antyde. Nå, tidlig i femtiårene, var håret blitt mørkere, ryggen lutet litt, magen var rundere.

Men han hadde en sympatisk og lavmælt framtoning i vitneboksen, ikke det røffe, skråsikre skrytet som enkelte politifolk øser ut av seg. Juryer elsker ham.

Logiudice førte ham gjennom sakens grunnleggende fakta. Liket ble funnet på rygg, med ansiktet opp mot himmelen, etter at det ble veltet rundt av joggeren som fant det.

Mønsteret på de tre stikksårene. Mangelen på et opplagt motiv eller mistenkte. Ingen tegn til kamp eller forsvarsskader, noe som antydet at angrepet skjedde plutselig eller overraskende. Fotografier av kroppen og området rundt den ble lagt til bevismaterialet. I løpet av de første minuttene og timene av etterforskningen ble parken avstengt og undersøkt, uten resultater. Flere fotavtrykk ble funnet i parken, men ingen i nærheten av kroppen og ingen som noen sinne ble koblet til en mistenkt. Det var uansett en offentlig park – det var antagelig mange tusen fotavtrykk der hvis man begynte å lete.

Og deretter dette.

Logiudice: «Er det vanlig prosedyre at en assisterende statsadvokat tar over ledelsen av en drapsetterforskning med en gang?»

«Ja.» «Hvilken assisterende statsadvokat fikk saken den dagen?»

«Protest!»

Dommer French: «Jeg vil snakke med advokatene ved sideskranken.»

Logiudice og Jonathan gikk til den borterste enden av dommerens skranke, hvor de snakket lavt sammen. Dommer French raget høyt over dem, noe han hadde for vane.

De fleste dommerne rullet bare stolen sin bort til kanten 310

eller bøyde seg fram, for at det skulle bli lettere å hviske til advokatene. Ikke Burt French.

Skrankekonferansen fant sted utenfor både juryens og min hørevidde. De neste avsnittene har jeg klippet ut og limt inn fra transkripsjonen av rettssaken.

Dommeren: «Hvor vil du med dette?»

Logiudice: «Ærede dommer, juryen har rett til å få vite at tiltaltes far ledet etterforskningen i begynnelsen, spesielt hvis forsvaret har tenkt å antyde at det ble begått feil, noe jeg har mistanke om at de vil gjøre.»

«Herr advokat?»

Jonathan: «Vel, protesten vår er todelt. For det første er det irrelevant. Det er et forsøk på kollektiv skyld. Selv om tiltaltes far ikke skulle ledet etterforskningen, og selv om han hadde håndtert den dårlig på en eller annen måte – og jeg antyder ikke at noen av delene er riktig – så sier det fortsatt ikke en døyt om tiltalte selv. Hvis ikke Mr. Logiudice mener å antyde at sønnen var involvert i en konspirasjon med faren sin for å skjule beviser i saken, er det umulig å fortolke bevismaterialet på en slik måte at faren skal ha noe å gjøre med om sønnen er skyldig eller uskyldig. Hvis Mr. Logiudice vil ta ut tiltale mot faren for å ha motarbeidet retten eller noe sånt, får han heller gjøre det, og så får vi komme tilbake hit en annen gang og ha en rettssak om det. Men det er ikke den saken som skal for retten i dag.

Den andre protesten vår er at dette er upassende og skadelig. Det er et forsøk på insinuerende skyld. Han prøver å forgifte juryen ved å antyde at faren må ha visst at sønnen var involvert og derfor må han ha gjort noe upassende.

Men det finnes ingen bevis for at faren hadde mistanke til sønnen – noe han selvsagt ikke hadde – eller at han gjorde noe upassende mens han ledet etterforskningen. La oss være ærlige: aktor vil slenge inn en stinkbombe i rettslokalet for å distrahere juryen fra det faktum at det omtrent ikke finnes direkte beviser mot tiltalte. Det er –» «Greit, greit, jeg har skjønt det.»

Logiudice: «Ærede dommer, det er opp til juryen å av311

gjøre om det er viktig eller ikke. Men de har rett til å få vite det. Tiltalte kan ikke få både i pose og sekk: han kan ikke argumentere med at politiet rotet det til og så beleilig utelate det faktum at politimannen som ledet saken, var tiltaltes egen far.»

Dommeren: «Jeg kommer til å tillate det. Men Mr. Logiudice, jeg advarer deg, hvis denne rettssaken blir avsporet til å bli en diskusjon om hvorvidt faren rotet det til, med eller uten vilje, kommer jeg til å avskjære deg. Forsvaret har et poeng: det er ikke den saken som skal opp for retten.

Hvis du vil ta ut tiltale mot faren, får du gjøre det.»

Transkripsjonen har ikke tatt med Logiudices reaksjon, men jeg husker den godt. Han stirret ut i rettssalen, rett mot meg.

Da han var tilbake på den lille talerstolen ved juryen, stilte han seg med ansiktet mot Nils Peterson og gjenopptok utspørringen. «Etterforsker, jeg skal gjenta spørsmålet.

Hvilken assisterende statsadvokat fikk saken den dagen?»

«Andrew Barber.»

«Kan du se Andrew Barber i rettssalen her i dag?»

«Ja, han sitter der borte, ved siden av tiltalte.»

«Og kjente du Mr. Barber da han var assisterende statsadvokat? Har dere to noen gang jobbet sammen?»

«Selvsagt kjente jeg ham. Vi har jobbet sammen mange ganger.»

«Var du venner med Mr. Barber?»

«Ja, det vil jeg si.»

«Slo det deg den gangen at det var rart at Mr. Barber tok seg av en sak som involverte skolen til sønnen hans, en klassekamerat, en gutt som han til og med kan ha visst noe om?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Vel, virket det rart for deg at Mr. Barbers sønn godt kunne bli et vitne i saken?»

«Nei, det tenkte jeg ikke på.»

«Men da tiltaltes far ledet saken, så presset han på for å forhøre en mistenkt som viste seg å ikke være involvert, 312

en mann som bodde i nærheten av parken og var dømt for seksuelle overgrep?»

«Ja. Navnet hans var Leonard Patz. Han var dømt for overgrep mot mindreårige og sånne ting.»

«Og Mr. Barber – Andrew Barber, faren – ville at dere skulle se på denne mannen som mistenkt, stemmer ikke det?»

«Protest. Irrelevant.»

«Godtatt.»

Logiudice: «Etterforsker, mens tiltaltes far ledet etterforskningen, vurderte du også Leonard Patz som mistenkt?»

«Ja.» «Men Patz ble senere renvasket da statsadvokatens egen sønn ble tiltalt?»

«Protest.»

«Avvist.»

Nå nølte Peterson, han så fellen. Hvis han gikk for langt i å hjelpe sin venn, ville han nødvendigvis også hjelpe forsvaret. Han prøvde å finne en middelvei. «Patz ble ikke tiltalt.»

«Og da Mr. Barbers sønn ble tiltalt, ble du da overrasket over at Mr. Barber tidligere hadde vært involvert i saken?»

«Protest.»

«Avvist.»

«Jeg syntes det var overraskende, ja, i den forstand–» «Har du noen gang hørt om at en aktor eller en politimann har vært involvert i en etterforskning som angikk hans egen sønn?»

Peterson skjønte at han var trengt opp i et hjørne, og trakk pusten dypt. «Nei.» «Det ville være en interessekonflikt, ikke sant?»

«Protest.»

«Godtatt. Gå videre, Mr. Logiudice.»

Logiudice stilte noen springende, halvhjertede spørsmål til, og nøt å ha innkassert en seier. Da han satte seg, hadde han det tåpelige, rødmende ansiktsuttrykket til en mann 313

som akkurat har fått seg et nummer, og han ble sittende med bøyd hode til han klarte å overvinne det.

Heller ikke under denne krysseksamineringen brydde Jonathan seg om å angripe noe særlig av det Peterson hadde sagt om åstedet, for nok en gang var det så å si ingenting i hans gjengivelse som pekte mot Jacob. Det var så få tegn til motsetninger mellom disse to lavmælte karene, og alle spørsmålene var så ubetydelige at det like gjerne kunne vært et av forsvarets vitner Jonathan stilte spørsmål til.

«Liket ble funnet liggende i en forvridd stilling da du kom til åstedet, stemmer ikke det, etterforsker?»

«Jo.» «Så, tatt i betraktning at liket var flyttet på, vil noen beviser ha gått tapt allerede før dere kom. For eksempel, likets stilling kan ofte hjelpe dere med å rekonstruere selve angrepet, stemmer ikke det?»

«Jo, det gjør det.»

«Og når liket blir snudd, blir også effekten av dødsflekkene – eller det at blodet samler seg på de laveste stedene i kroppen på grunn av tyngdekraften – de blir reversert. Det er som å snu et timeglass: blodet begynner å strømme i den andre retningen, og konklusjoner som man vanligvis kan trekke av dødsflekker vil gå tapt, stemmer ikke det?»

«Jo. Nå er jeg ingen ekspert på rettsmedisin, men jo.»

«Forstått, men du er drapsetterforsker.»

«Ja.» «Og det er riktig å si at generelt sett, hvis man forstyrrer eller flytter på liket på et åsted, så går beviser ofte tapt.»

«Generelt sett ja. I dette tilfellet er det umulig å vite om noe egentlig hadde gått tapt.»

«Ble drapsvåpenet funnet?»

«Nei, ikke den dagen.»

«Ble det noen gang funnet?»

«Nei.» «Og bortsett fra det enslige fingeravtrykket på offerets jakke, var det ingenting i det hele tatt som pekte mot en spesiell gjerningsperson?»

314

«Korrekt.»

«Og fingeravtrykket ble selvsagt ikke identifisert før mye senere, ikke sant?»

«Jo.» «Så selve åstedet, den første dagen, ga ingen beviser som pekte mot en spesiell mistenkt?»

«Nei. Bare det uidentifiserte fingeravtrykket.»

«Så det er riktig å si at dere ikke hadde noen opplagte mistenkte i begynnelsen av etterforskningen?»

«Ja.» «Og i den situasjonen, som etterforsker, ville du ikke ha likt å vite, ville det ikke vært relevant informasjon at en kjent, straffedømt pedofil bodde like ved parken? En mann med et rulleblad for seksuelle overgrep mot unge gutter på omtrent samme alder som offeret?»

«Det ville det.»

Jeg kunne merke juryens øyne på meg idet det endelig gikk opp for dem hvor Jonathan ville – at han ganske enkelt ikke nøyde seg med en serie små treff.

«Så for deg virket det ikke upassende eller uvanlig eller det minste rart at Andy Barber, tiltaltes far, fokuserte oppmerksomheten på denne mannen, denne Leonard Patz?»

«Nei, det gjorde det ikke.»

«Basert på det dere da visste, ville det faktisk vært slik at han ikke hadde gjort jobben sin hvis han ikke sjekket ut denne mannen, stemmer ikke det?»

«Jo, det stemmer.»

«Og i løpet av den påfølgende etterforskningen oppdaget dere faktisk at Patz pleide å gå i parken om morgenen, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Protest.» Det var ikke mye overbevisning i stemmen til Logiudice.

«Avvist.» Det var rikelig med overbevisning i stemmen til dommeren. «Du åpnet selv døren, herr advokat.»

Jeg hadde alltid mislikt dommer Frenchs tendens til å 315

vise hvem han sympatiserte med. Han var en dårlig skuespiller, og generelt sett favoriserte han forsvaret i sitt overspill. Hans rettssal føltes alltid som en hjemmekamp for tiltalte. Og nå som jeg var på tiltaltes side, frydet jeg meg selvsagt over å se at dommeren så åpenlyst heiet på oss. Det var uansett en enkel avgjørelse. Logiudice hadde åpnet for dette temaet. Nå kunne han ikke hindre forsvaret fra å utnytte det.

Jeg gjorde tegn til Jonathan, og han kom bort og fikk et ark av meg. Da han leste det, hevet øyenbrynene seg. Jeg hadde skrevet tre spørsmål på arket. Han brettet det pent på midten og beveget seg nærmere vitneboksen.

«Etterforsker, var du noensinne uenig i avgjørelsene Andrew Barber tok mens han ledet etterforskningen?»

«Nei.» «Og er det ikke faktisk sant at du også ville følge opp etterforskningen av denne mannen, Patz, i begynnelsen av etterforskningen?»

«Jo.» Et jurymedlem – Feit fyr fra Somerville, i stol nummer sju – snøftet faktisk og ristet på hodet.

Jonathan hørte hånfliret fra juryen over skulderen sin, og han så ut som om han hadde lyst til å sette seg.

Jeg sendte ham et blikk som sa: Fortsett.

Han rynket pannen. Det er bare i tv-serier man setter inn nådestøtet under krysseksamineringen. Man får inn en del treff, men så setter man seg igjen. Husk at det er vitnet som har all makt, ikke du. Dessuten, den tredje linjen på siden var det arketypiske Spørsmålet Man Aldri Stiller Under Krysseksaminering: åpent, subjektivt, et sånt spørsmål som fører til et langt og uforutsigbart svar. For en advokatveteran var følelsen omtrent som på det punktet i en skrekkfilm hvor barnevakten hører en lyd i kjelleren og åpner den knirkende døren for å gå ned og undersøke. Ikke gjør det! sier de som ser på.

Gjør det, insisterte ansiktet mitt.

«Etterforsker,» begynte han, «jeg vet at dette er vanske316

lig for deg. Jeg ber deg ikke uttrykke noen mening om tiltalte. Jeg forstår at du har en jobb å gjøre i den forbindelse.

Men hvis vi begrenser samtalen vår til tiltaltes far, Andy Barber, for det har blitt stilt spørsmål ved hans dømmekraft og integritet her–» «Protest.»

«Avvist.»

«Hvor lenge har du kjent Mr. Barber senior?»

«Lenge.»

«Hvor lenge?»

«Tjue år. Sikkert mer.»

«Og siden du har kjent ham i mer enn tjue år, hva er ditt inntrykk av ham som aktor, når det gjelder hans evner, hans integritet, hans dømmekraft.»

«Vi snakker ikke om sønnen? Bare faren?»

«Det stemmer.»

Peterson stirret rett på meg. «Han er den beste de har.

I hvert fall den beste de hadde.»

«Ingen flere spørsmål.»

Ingen flere spørsmål betydde Dra til helvete. Logiudice kom aldri igjen til å fokusere så direkte på min rolle i etterforskningen, selv om han var borti temaet noen ganger i løpet av rettssaken. Det var ingen tvil om at han lyktes i å plante ideen i hodet til jurymedlemmene. For øyeblikket kan det også ha vært alt han ville oppnå.

Likevel, den ettermiddagen gikk vi ut av rettssalen og følte at vi hadde seiret.

Det skulle ikke vare.

28 En kjennelse

En bister doktor Vogel hadde denne beskjeden til oss: «Jeg er redd jeg har en del vanskelige ting å si.»

Vi følte oss helt tomme, alle sammen. Man blir trøtt og støl av stresset ved å ha vært en hel dag i retten. Men den dystre legen gjorde at vi ble på vakt igjen. Laurie fokuserte på henne med et spent uttrykk i ansiktet, Jonathan så på henne med sin vanlige, ugleaktige nysgjerrighet.

Jeg: «Vi er vant til dårlige nyheter, det skal jeg love deg.

Akkurat nå er vi skuddsikre.»

Doktor Vogel unngikk blikket mitt.

I ettertid skjønner jeg hvor latterlig jeg må ha virket.

Vi foreldre er ofte latterlig skrytete når det gjelder ungene våre. Vi sverger på at vi kan tåle alt av fornærmelser, takle enhver utfordring. Ingen prøvelse er for stor. Alt for barna.

Men ingen er skuddsikre, aller minst foreldre. Ungene gjør oss sårbare.

I ettertid ser jeg også at dette møtet var usedvanlig godt timet for å knekke oss. Det hadde bare gått en times tid siden retten ble hevet for dagen, og etter hvert som adrenalinet trakk seg unna, forsvant også følelsen av triumf, og i stedet ble vi omtåkete, groggy. Vi var ikke i form til å få dårlige nyheter. Åstedet var Jonathans kontor, like ved Harvard Square.

Vi satt ved det runde eikebordet i det bokfylte biblioteket, bare vi fire, Laurie og jeg, Jonathan og doktor Vogel. Jacob 318

satt ute i venterommet sammen med Jonathans unge assistent, Ellen.

Da doktor Vogel snudde seg bort fra meg, da hun ikke lenger så meg inn i øynene, må hun ha tenkt: Så du tror du er skuddsikker? Bare vent.

«Hva med deg, Laurie?» sa psykiateren med den bekymrede terapeutstemmen sin. «Tror du at du kan takle dette akkurat nå?»

«Absolutt.»

Blikket til doktor Vogel beveget seg over Laurie: håret, som stakk opp som utstrakte springfjær, og hudfargen, som nå var gusten med mørke poser under øynene. Hun hadde gått så mye ned i vekt at ansiktshuden var blitt slapp og klærne hang på de beinete skuldrene hennes. Jeg tenkte: når skjedde dette forfallet? På én gang, av påkjenningen fra saken? Eller gradvis, i årenes løp, uten at jeg hadde lagt merke til det? Dette var ikke lenger min Laurie, den tapre jenta som hadde skapt meg og som det nå virket som om jeg hadde for meg selv. Hun virket så medtatt at det slo meg at hun var i ferd med å dø rett foran øynene på meg.

Saken slukte henne helt. Hun var ikke bygd for en kamp av denne sorten. Hun hadde aldri vært hard. Hun hadde aldri trengt å være det. Livet hadde aldri herdet henne. Det var selvsagt ikke hennes feil, men for meg – som følte meg uknuselig, selv så sent i begivenhetene – var det noe håpløst og gripende over Lauries skjørhet. Jeg var forberedt på å måtte kjempe hardt for oss begge, for oss alle tre, men jeg kunne ikke gjøre noe for å beskytte Laurie mot presset.

Du skjønner, jeg kunne ikke slutte å elske henne, og det kan jeg fortsatt ikke. For det er lett å være hard når man er kald av natur. Men tenk deg hva det måtte ha kostet Laurie den dagen, der hun satt rett opp og ned på kanten av stolen og tappert fokuserte på legen, klar til å få enda et slag i ansiktet. Hun sluttet aldri å forsvare Jacob, sluttet aldri å analysere sjakkbrettet, hun kalkulerte hvert eneste trekk og mottrekk. Hun sluttet aldri å beskytte ham, selv ikke mot slutten.

319

Doktor Vogel sa: «Kan jeg ikke bare forklare konklusjonene mine litt, så kan jeg svare på spørsmål etterpå, hvis dere har noen da, ok? Jeg vet at det er veldig, veldig tungt å høre dårlige nyheter om Jacob, men dere må stålsette dere en liten stund, ok? Men hør på meg først, så kan vi snakke etterpå.»

Vi nikket.

Jonathan sa: «For ordens skyld, ingenting av dette skal legges fram for påtalemyndigheten. Dere trenger ikke bekymre dere for det. Alt vi diskuterer her og alt doktor Vogel forteller dere nå, er hemmelig. Denne samtalen er bare mellom oss. Den forlater ikke dette rommet. Så dere kan snakke fritt, og det kan legen også, ok?»

Flere nikk.

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi må gjøre dette,» sa jeg.

«Jonathan, hvorfor må vi i det hele tatt komme inn på dette, hvis forsvaret vårt bygger på at Jacob ikke gjorde det?»

Jonathan formet hånden sin til en V og strøk seg over det korte, hvite skjegget. «Jeg håper du har rett. Jeg håper saken går bra og at vi aldri trenger å legge fram dette.»

«Hvorfor gjør vi det da?»

Jonathan snudde seg litt bort, avviste meg.

«Hvorfor gjør vi dette, Jonathan?»

«Fordi Jacob ser skyldig ut.»

Laurie gispet.

«Jeg mener ikke at han er skyldig, bare at mange beviser peker mot ham. Statsadvokaten har ennå ikke kommet med de sterkeste vitnene sine. Dette kommer bare til å bli tyngre for oss. Mye tyngre. Og når det skjer, vil jeg være forberedt. Andy, det bør du av alle forstå.»

«Greit,» sa legen og hoppet inn. «Jeg har akkurat gitt Jonathan rapporten min. Det er vel egentlig mer min mening, en oppsummering av konklusjonene mine, hva jeg ville sagt hvis jeg ble bedt om å vitne, og det jeg tror dere kan forvente dere hvis dette noensinne skulle dukke opp under rettssaken. Men først ville jeg snakke med dere to 320

alene, uten Jacob. Jeg har ikke delt konklusjonene mine med Jacob. Når saken er over, alt ettersom hvordan den ender, kan vi ha en mer meningsfylt samtale om hvordan man kan takle enkelte av disse problemene i klinisk forstand. Men akkurat nå er det ikke behandling som er vårt anliggende, det er rettssaken. Jeg ble engasjert av en spesiell grunn, som ekspert for forsvaret. Og det er derfor Jacob ikke er i rommet nå. Han skal få mye mer å gjøre når rettssaken er over. Men akkurat nå må vi kunne snakke åpent om ham, og det kan være lettere hvis han ikke er i rommet.

Jacob viser tydelige tegn til å ha to forstyrrelser, narsissistisk personlighetsforstyrrelse og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det er i tillegg en viss antydning til en antisosial personlighetsforstyrrelse, som ikke er uvanlig i forbindelse med de andre sykdommene, men siden jeg ikke er like sikker på den diagnosen, har jeg ikke tatt den med i rapporten min.

Det er viktig å innse at all atferden jeg beskriver ikke nødvendigvis er patologisk, selv ikke i kombinasjon. Alle tenåringer er til en viss grad narsissister, alle ungdommer har problemer med tilknytning. Det handler mer om grad.

Vi snakker ikke om et monster her. Vi snakker om en vanlig gutt – og litt til. Så jeg vil ikke at dere skal oppfatte dette som en fordømmelse. Jeg vil at dere skal bruke det jeg forteller dere, ikke la dere overvelde av det. Jeg vil gi dere verktøyet, vokabularet, til å hjelpe sønnen deres. Poenget er å forstå Jacob bedre, ok? Laurie? Andy?»

Vi sa oss enige, lydige, uærlige.

«Bra. Ok, narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Den vet dere kanskje litt om allerede. Hovedkarakteristikkene er svulstighet og mangel på empati. I Jacobs tilfelle får ikke svulstigheten uttrykk i oppførsel som er dramatisk eller skrytende, arrogant, hoven, alt det folk vanligvis forbinder med ordet. Jacobs svulstighet er mer dempet. Den viser seg som en oppblåst følelse av innbilskhet, en overbevisning om at han er spesiell, eksepsjonell. Regler som gjelder 321

andre, gjelder ikke ham. Han føler at han ikke blir forstått av sine likemenn, spesielt ikke av andre unger på skolen, bortsett fra noen få, utvalgte eksempler som Jacob identifiserer som spesielle i likhet med ham selv, vanligvis basert på intelligensen deres.

Det andre nøkkelaspektet ved NPF, spesielt i forhold til en kriminalsak, er mangel på empati. Jacob viser en uvanlig kulde mot andre, til og med – og det overrasket meg, sammenhengen tatt i betraktning – til og med overfor Ben Rifkin og familien hans. Da jeg spurte Jacob om det på et av møtene våre, var svaret hans at det dør mange millioner mennesker hver eneste dag, at bilulykker statistisk sett er viktigere enn drap, at soldater dreper mange tusen flere og får medaljer for det – så hvorfor skulle vi bekymre oss for én drept gutt? Selv da jeg prøvde å lede ham tilbake til familien Rifkin og prøvde å anspore ham til å uttrykke følelser for dem eller for Ben, så kunne eller ville han ikke gjøre det. Alt sammen passer inn i et mønster av hendelser som dere har beskrevet opp igjennom Jacobs barndom, når andre barn ble skadet rundt ham, falt ned fra lekeapparater og veltet på sykkelen og så videre.

Det virker som om han ikke bare ser på andre mennesker som mindre betydningsfulle enn ham selv, men også som mindre menneskelige. Han får ikke til å se seg selv i andre på noen måte. Han kan ikke forestille seg at andre har de samme universelle menneskelige følelsene som han har – smerte, sorg, ensomhet – følelser ungdommer på hans alder vanligvis ikke har noen problemer med å forstå. Jeg skal ikke utdype poenget noe mer. Betydningen av disse følelsene er opplagt i en rettsmedisinsk sammenheng. Uten empati er alt tillatt. Moral blir noe svært subjektivt og fleksibelt.

Den gode nyheten er at NPF ikke er en kjemisk ubalanse.

Og den er ikke genetisk. Det er et atferdskompleks, en dypt forankret uvane. Og det betyr at den med tiden kan avlæres.»

Legen fortsatte, nesten uten avbrekk.

322

«Den andre forstyrrelsen er faktisk den mest bekymringsfulle. Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en forholdsvis ny diagnose. Og siden den er ny, vet vi ikke så mye om den. Det har ikke vært gjort mange studier av den. Den er uvanlig, den er vanskelig å diagnostisere og den er vanskelig å behandle.

Det kritiske aspektet ved RTF er at den stammer fra et avbrudd i den vanlige, emosjonelle tilknytningen som finner sted i tidlig barndom. Teorien er at spedbarn vanligvis knytter seg til én pålitelig omsorgsperson, og fra denne trygge basen utforsker de verden. De vet at deres grunnleggende følelsesmessige og fysiske behov vil bli tatt vare på av denne ene personen. Hvis den pålitelige omsorgspersonen ikke er til stede, eller hvis omsorgspersonen skifter for ofte, kan barn forholde seg til andre på upassende måter, og noen ganger på grovt upassende måter: ved aggresjon, raseri, løgner, trass, mangel på anger, ondskapsfulle handlinger, eller ved at de blir for nærgående, hyperaktive eller utgjør en fare for seg selv.

Definisjonen på denne forstyrrelsen er avhengig av en form for avbrudd tidlig i omsorgen – ‘patogenetisk omsorg’, som vanligvis skyldes mishandling eller vanskjøtsel av forelderen eller omsorgspersonen. Men det er en viss uenighet om hva dette egentlig betyr. Jeg antyder ikke at noen av dere på noen måte var ufullkomne. Dette handler ikke om dere som foreldre. Men nyere forskning antyder at forstyrrelsen kan dukke opp også uten mangelfull omsorg. Det virker som om noen barn av temperament er mer sårbare for tilknytningsforstyrrelser, slik at selv mindre avbrudd – som for eksempel barnehage, eller at de blir flyttet fra en omsorgsperson til en annen for ofte – kan være nok til å utløse en tilknytningsforstyrrelse.»

«Barnehage?» sa Laurie.

«Bare i uvanlige tilfeller.»

«Jacob var i barnehage fra han var tre måneder gammel. Vi jobbet begge to. Jeg sluttet å undervise da han var fire.»

323

«Laurie, vi vet ikke nok til å si noe om årsak og effekt. Du må kjempe mot trangen til å legge skylden på deg selv. Det er ingen grunn til å tro at vanskjøtsel er årsaken her. Jacob kan bare være et av disse sårbare, hypersensitive barna. Alt dette er et svært nytt fagfelt. Vi forskere strever også med å forstå det.»

Doktor Vogel sendte Laurie et beroligende blikk, men det var noe i stemmen hennes som antydet at hun protesterte for mye, og jeg kunne se at Laurie ikke ble mildere stemt.

Doktor Vogel innså at hun ikke kunne hjelpe, og gikk videre. Det virket som om hun mente at den beste måten å få fram all denne ødeleggende informasjonen på, var å få det fort unna og bli ferdig med det.

«Uansett hva utløseren var, finnes det i Jacobs tilfelle tegn til en atypisk tilknytning som spedbarn. Dere har sagt at som barn virket han enkelte ganger reservert og veldig på vakt, eller uberegnelig og andre ganger hadde han en tilbøyelighet til voldsomme raserianfall og til å slå rundt seg.»

Jeg: «Men alle barn er ‘uberegnelige’ og har ‘en tilbøyelighet til voldsomme raserianfall’. Det er mange barn som er i barnehage og som ikke –» «Det er svært uvanlig å finne RTF hvis det er et fravær av en eller annen form for vanskjøtsel, men det vet vi ganske enkelt ikke.»

«Det holder!» Laurie løftet begge hender som et stoppsignal. «Det er mer enn nok!» Hun reiste seg og skjøv stolen unna, trakk seg bort i det innerste hjørnet av rommet.

«Du tror han gjorde det.»

«Det har jeg ikke sagt,» innvendte doktor Vogel.

«Du trenger ikke si det.»

«Nei, Laurie, ærlig talt, det er umulig for meg å vite om han gjorde det. Det er ikke min jobb. Det var ikke det jeg skulle slå fast.»

Jeg: «Laurie, dette er bare psyko-babbel. Hun sa det jo selv, man kan si akkurat det samme om alle barn – narsis324

sistiske, selvsentrerte. Finn en tenåring som ikke er sånn.

Det er bare søppel. Jeg tror ikke på et ord av det.»

«Selvsagt gjør du ikke det! Du ser aldri sånne ting. Du er så fast bestemt på å være normal og på at vi alle skal være normale, at du bare lukker øynene og ignorerer alt som ikke passer inn.»

«Vi er normale.» «Å herregud. Synes du dette er normalt, Andy?»

«Denne situasjonen? Nei. Men tror jeg Jacob er normal?

Ja! Er det så sprøtt?»

«Andy. Du ser ikke klart på dette. Jeg føler at jeg må tenke for oss begge, fordi du ikke ser dette klart.»

Jeg gikk bort til henne for å trøste henne, la hånden min på de korslagte armene hennes. «Laurie, dette gjelder sønnen vår.»

Hun veivet med hendene, viftet bort min hånd. «Andy, gi deg. Vi er ikke normale.»

«Selvsagt er vi det. Hva er det du snakker om?»

«Du later bare som. Har gjort det i årevis. Du bare lot som hele tiden.»

«Nei. Ikke når det gjaldt det som var viktig.»

«Det som var viktig! Andy, du fortalte ikke sannheten.

På alle de årene fortalte du ikke sannheten.»

«Jeg har aldri løyet.»

«Hver dag du ikke sa noe, så løy du. Hver dag. Hver dag.»

Hun skjøv seg forbi meg og konfronterte doktor Vogel igjen. «Du tror Jacob gjorde det.»

«Laurie, sett deg ned, er du snill. Du er opprørt.»

«Bare si det. Men ikke sitt der og les rapporten din og deklamer fra de diagnostiske kriteriene for psykiske lidelser. Jeg kan også lese de diagnostiske kriteriene for psykiske lidelser. Bare si hva du mener: han gjorde det.»

«Jeg kan ikke si om han gjorde eller ikke gjorde det. Jeg vet bare ikke.»

«Da sier du altså at han kan ha gjort det. Du mener faktisk at det er mulig.»

325

«Laurie, sett deg ned, er du snill.»

«Jeg vil ikke sette meg! Svar meg!»

«Jeg ser visse egenskaper og atferder hos Jacob som bekymrer meg, ja, men det er noe helt annet–» «Og det er vår feil? Unnskyld meg: Det kan ha vært vår feil, det er mulig at det kanskje kan være vår feil, siden vi er så dårlige foreldre, fordi vi var så frekke, så … så ondskapsfulle at vi plasserte ham i barnehage, i likhet med alle de andre barna i denne byen. Alle de andre barna!»

«Nei, jeg ville ikke sagt det, Laurie. Det er helt klart ikke på noen måte deres feil. Den tanken kan du bare skyve fra deg med en gang.»

«Og genet, denne mutasjonen som du tok prøver av.

Hva var det du kalte den? Knockout et eller annet.»

«MAOA Knockout.»

«Har Jacob den?»

«Det genet er ikke hva du antyder. Jeg har jo forklart at det i høyden skaper et anlegg for –» «Doktor. Har. Jacob. Det?» «Ja.» «Og mannen min?»

«Ja.» «Og min – jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle ham – svigerfaren min?»

«Ja.» «Vel, der ser du. Selvsagt har han det. Og det du sa tidligere, om at hjertet til Jacob var to størrelser for lite, akkurat som Grinchen?»

«Jeg skulle ikke ha formulert det sånn. Det var dumt av meg å si. Unnskyld.»

«Det er det samme hvordan du formulerte det. Mener du det fortsatt? Er hjertet til sønnen min to størrelser for lite?»

«Vi må jobbe med å bygge opp et emosjonelt vokabular hos Jacob. Det handler ikke om størrelsen på hjertet hans.

Den emosjonelle modenheten hans er ikke på samme nivå som hans jevnaldrende.»

326

«Hvor ligger den da? Den emosjonelle modenheten hans?»

Hun trakk pusten dypt. «Jacob viser noen av kjennetegnene til en gutt som er halvparten så gammel.»

«Sju! Sønnen min er like emosjonelt moden som en sjuåring! Det er det du sier!»

«Det er ikke sånn jeg ville sagt det.»

«Man hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?»

Ikke noe svar.

«Hva i all verden skal jeg gjøre?»

«Hysj,» sa jeg, «ellers hører han deg.»

29 Den brennende munken

Dag tre av rettssaken.

Jacob satt ved siden av meg ved forsvarets bord og plukket på en hudflik på høyre tommelfinger, like ved neglen. Han hadde sittet og skrapt akkurat der en stund, nervøst og fraværende, og hadde åpnet en liten sprekk som gikk fra neglebåndet og en centimeter nedover mot knoken. Han tygde ikke på neglebåndet, som så mange unger gjør. Hans metode gikk ut på å skrape på huden med en negl, løfte opp små fliker til han lyktes i å få tak i en stor strimmel, og så gikk han i gang med å prøve å fjerne den gummiaktige utstikkeren ved å vri og dra og, hvis ingenting annet nyttet, skjære løs på den med en sløv negl. Området hvor disse utgravningene fant sted, rakk aldri å gro igjen. Etter en spesielt aggressiv bortskjæring rant det blod fra såret, og han måtte klemme en Kleenex, hvis han hadde en, rundt tommelen, eller stikke hele greia i munnen og slikke den ren. Det virket som om han mot enhver logikk trodde at ingen ville bry seg om dette kvalmende, lille dramaet.

Jeg grep hånden som Jacob torturerte og flyttet den ned i fanget hans, ute av syne for jurymedlemmene, og så lot jeg armen hvile beskyttende på stolryggen hans.

Det sto en kvinne i vitneboksen nå. Ruthann Et-ellerannet. Hun var omtrent femti år gammel. Et sympatisk ansikt. En kort, enkel frisyre. Håret var mer grått enn mørkt, 328

et faktum hun ikke gjorde noe forsøk på å skjule. Ingen smykker, bortsett fra et armbåndsur og en giftering. Hun hadde på seg svarte tresko. Hun var en av naboene som luftet hunden på stiene i Cold Spring Park hver eneste morgen. Logiudice hadde innkalt henne som vitne fordi hun hadde passert en gutt som lignet litt på Jacob ved åstedet for drapet den morgenen. Det kunne ha vært et verdifullt lite vitneprov, hvis bare denne kvinnen kunne fortelle noe, men hun mistrivdes tydeligvis sterkt i vitneboksen. Hun gned hendene fram og tilbake i fanget. Hun vurderte hvert eneste spørsmål nøye før hun svarte. Det tok ikke lang tid før angsten hennes ble mer spennende enn selve vitneprovet, som ikke hadde så mye for seg.

Logiudice: «Kan du beskrive gutten?»

«Han var gjennomsnittlig, tror jeg. Én syttifem, én syttiåtte. Tynn. Han hadde på seg jeans og joggesko. Mørkt hår.»

Det var ikke en gutt hun beskrev, det var en skygge.

Halvparten av barna i Newton passet til den beskrivelsen, og hun var ikke ferdig ennå. Hun helgarderte seg og helgarderte seg, helt til Logiudice ble nødt til å legge ordene i munnen på sitt eget vitne ved å snike små påminnelser inn i spørsmålene sine, som stikkord, om det hun opprinnelig hadde sagt til politiet på drapsdagen. Denne jevne strømmen av stikkord fra aktor fikk Jonathan til å reise seg for å protestere om og om igjen, og det hele ble fullstendig latterlig da vitnet var i ferd med å gå tilbake på identifikasjonen sin, og Logiudice var for treg til å få henne ned fra vitneboksen før hun gjorde det offisielt, og Jonathan spratt opp og ned for å protestere mot at vitnet ble stilt ledende spørsmål – og på en eller annen måte forsvant alt sammen for meg.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg om det, langt mindre bry meg. Jeg hadde en tung følelse av at hele rettssaken ikke betydde noe. Det var allerede for sent. Doktor Vogels kjennelse betydde minst like mye som denne kjennelsen ville bety.

329

Ved siden av meg satt Jacob, denne gåten som Laurie og jeg hadde skapt. Størrelsen hans, likheten til meg, sannsynligheten for at han ville bli fyldigere og ligne enda mer på meg – alt dette var i ferd med å knuse meg. Enhver far gjenkjenner det forvirrende øyeblikket når man ser på sitt eget barn som en rar, forvrengt dobbeltgjenger av seg selv. Det er som om identitetene overlapper hverandre et øyeblikk.

Man ser en oppfatning, en tolkning av sitt gutteaktige indre jeg rett foran seg, av kjøtt og blod. Han er deg og ikke deg, velkjent og fremmed. Han er deg med en ny start, spolt tilbake, samtidig som han er like underlig og en man ikke vet noe om, som ethvert annet menneske. I denne forvirrede dragkampen, da armen min lå på stolryggen hans, tok jeg ham på skulderen.

Skyldbetynget la han hendene flatt i fanget, hvor han hadde fortsatt å plukke på den røde huden på høyre tommelfinger, og hadde klart å pille opp en ny strimmel.

Rett bak meg satt Laurie alene på første rad. Hun satt alene hver eneste dag under rettssaken. Vi var selvsagt venneløse i Newton. Jeg ville verve Lauries foreldre til å sitte med henne i rettssalen. Jeg er sikker på at de ville ha gjort det. Men Laurie nektet. Akkurat her var hun litt martyr.

Hun hadde nedkalt katastrofen over familien sin ved å gifte seg inn i min familie, og nå var hun fast bestemt på å betale prisen for det alene. I retten hadde folk en tendens til å holde seg en halvmeter unna henne på hver side av henne.

Hver gang jeg snudde meg, satt hun alene i den isolerte sonen på benken, urolig, med armene halvveis korslagt, haken hvilte på den ene hånden, hun lyttet, kikket ned i gulvet, ikke på vitnet. Kvelden før hadde Laurie vært så rystet av diagnosen til doktor Vogel at hun hadde bedt om å få en Ambien-tablett av meg, men likevel fikk hun ikke sove.

Da hun lå der i sengen i mørket, sa hun: «Hvis han er skyldig, Andy, hva gjør vi da?» Jeg forklarte henne at for øyeblikket kunne vi ikke gjøre annet enn å vente til juryen bestemte seg for om han var skyldig eller ikke. Jeg prøvde å legge meg inntil henne for å trøste henne, for det syntes 330

jeg virket riktig å gjøre av en ektemann, men da jeg tok på henne, ble hun bare enda mer nervøs og vred seg bort fra meg, helt bort til kanten av sengen, hvor hun ble liggende så stille som hun kunne, men fortsatt lys våken, snufsingen og små bevegelser avslørte henne. Den gangen Laurie fortsatt jobbet som lærer, hadde hun vært (for meg) mirakuløst god til å sove. Hun slo av lyset så tidlig som klokken ni fordi hun måtte opp så tidlig, og hun sovnet idet hodet traff puten. Men det var en annen Laurie.

Samtidig, i rettssalen, hadde Logiudice tilsynelatende bestemt seg for å fullføre utspørringen av vitnet sitt, selv om hun viste klare tegn på at hun var i ferd med å briste. Det er vanskelig å rettferdiggjøre Logiudices avgjørelse rent strategisk, jeg innbiller meg at han bare ville hindre Jonathan i å få æren av å lokke fram hennes siste helgardering. Eller han næret kanskje fortsatt et desperat håp om at hun ville si noe viktig til slutt. Men den sta jævelen ville ikke gi opp.

Det var faktisk noe edelt over det, på en underlig måte, som en kaptein som går ned med sitt eget skip eller en munk som dynker seg med bensin og setter fyr på seg selv.

Da Logiudice kom fram til sitt siste spørsmål – han hadde skrevet ned hele utspørringen på den gule blokken sin og holdt seg til manuskriptet selv når vitnet improviserte fritt – hadde Jonathan lagt fra seg pennen og så på mellom fingrene sine.

Spørsmål: «Den gutten du så i Cold Spring Park den morgenen, kan du se ham her i salen i dag?»

Svar: «Det er jeg ikke sikker på.»

«Vel, ser du en gutt som passer til beskrivelsen du ga av gutten i parken?»

Svar: «Det er – jeg er rett og slett ikke sikker lenger. Det var en unge. Det er det eneste jeg er sikker på. Det er så lenge siden. Jo mer jeg tenker på det, desto mindre vil jeg si noe. Jeg har ikke lyst til å sende en unge i fengsel på livstid hvis det er en mulighet for at jeg tar feil. Jeg ville ikke klart å leve med meg selv hvis jeg hadde gjort det.»

Dommer French sukket langt og tilgjort. Han hevet øy331

enbrynene og tok av seg brillene. «Mr. Klein, jeg går ut fra at du ikke har noen spørsmål?»

«Nei, ærede dommer.»

«Jeg tenkte meg det.»

Resten av dagen ble ikke noe bedre for Logiudice. Han hadde organisert vitnene sine i logiske grupper, og denne dagen var viet sivile vitner. De var forbipasserende. Ingen hadde sett noe spesielt fellende, sett fra Jacobs synspunkt. Men så var det da også en dårlig sak, og Logiudice gjorde rett i å kaste alt han hadde i gryta. Derfor fikk vi høre to andre, en mann og en kvinne, som begge vitnet på at de hadde sett Jacob i parken, riktignok ikke i nærheten av åstedet for drapet. Et annet vitne så en skikkelse løpe bort fra det generelle området hvor drapet ble begått. Hun kunne ikke si noe om vedkommendes alder eller identitet, men klærne matchet grovt sett det Jacob hadde hatt på seg den dagen, selv om jeans og en lys jakke ikke akkurat var en karakteristisk uniform, spesielt ikke i en park full av ungdommer på vei til skolen.

Logiudice avsluttet på en rystende måte. Hans siste vitne var en mann som het Sam Studnitzer, som gikk tur med hunden gjennom parken den morgenen. Studnitzer hadde veldig kortklippet hår, smale skuldre, et mildt vesen.

«Hvor var du på vei?» spurte Logiudice.

«Det er en eng hvor hundene kan løpe fritt omkring uten bånd. Jeg går dit med hunden nesten hver morgen.»

«Hva slags hund er det?»

«En svart labrador. Han heter Bo.» «Hva var klokken?»

«Omtrent ti på halv ni. Vanligvis er jeg tidligere ute.»

«Hvor i parken var du og Bo?» «Vi var på en av stiene som går gjennom skogen. Hunden gikk foran meg og snuste rundt omkring.»

«Og hva skjedde?»

Studnitzer nølte.

Ekteparet Rifkin satt i salen, på første benk, bak aktors bord.

332

«Jeg hørte stemmen til en liten gutt.»

«Hva sa den lille gutten?»

«Han sa: ‘Slutt, det gjør vondt’.»

«Sa han noe mer?»

Studnitzer sank sammen, rynket pannen. Lavt: «Nei.» «Bare ‘Slutt, det gjør vondt’?»

Studnitzer svarte ikke, men klemte fingrene mot tinningene, dekket øynene sine.

Logiudice ventet.

Det var så stille i rettssalen at man tydelig hørte den snufsete pusten til Studnitzer. Han tok hånden bort fra ansiktet. «Nei. Det var alt jeg hørte.»

«Så du noen andre i nærheten?»

«Nei. Jeg kunne ikke se så langt. Siktlinjene er begrenset. Det er mye bakker i den delen av parken. Trærne vokser tett. Vi var på vei ned en liten skråning. Jeg kunne ikke se noen.»

«Kan du si hvilken retning ropet kom fra?»

«Nei.» «Så du deg rundt, undersøkte du? Prøvde du på noen måte å hjelpe den lille gutten?»

«Nei. Jeg visste ikke. Jeg trodde bare det var noen unger. Jeg visste ikke. Jeg tenkte ikke noe mer på det. Det er så mange unger i parken hver eneste morgen, de ler og tuller. Det hørtes bare ut som om noen var litt … hardhendt.»

Blikket hans sank.

«Hvordan hørtes stemmen til den lille gutten ut?»

«Som om han var skadet. Han hadde det vondt.»

«Var det noen andre lyder etter skriket? Dytting, lyder av kamp, hva som helst?»

«Nei. Jeg hørte ikke noe sånt.»

«Hva skjedde deretter?»

«Hunden var årvåken, hyper, rar. Jeg skjønte ikke hva det var med ham. Jeg måtte nesten dytte ham av gårde, men så gikk vi videre gjennom parken.»

«Så du noen mens du gikk?»

«Nei.» 333

«Observerte du noe annet uvanlig denne morgenen?»

«Nei, ikke før etterpå, da jeg hørte sirenene og politiet begynte å strømme inn i parken. Det var da jeg fant ut hva som hadde skjedd.»

Logiudice satte seg.

Alle i rettssalen hørte ordene om og om igjen inni hodene sine: Slutt, det gjør vondt. Slutt, det gjør vondt. Jeg har ikke fått dem ut av hodet ennå. Jeg tviler på om jeg kommer til å gjøre det. Men sannheten er at selv ikke denne detaljen pekte mot Jacob.

For å understreke det, reiste Jonathan seg for å krysseksaminere ham, ved å stille ett enslig, likegyldig spørsmål: «Mr. Studnitzer, du så vel ikke denne gutten, Jacob Barber, i parken den morgenen?»

«Nei.» Jonathan brukte et øyeblikk til å riste på hodet foran juryen, og si: «Fryktelig, fryktelig,» for å demonstrere at også vi var på englenes side.

Der sto saken. Til tross for alt – doktor Vogels forferdelige diagnose og Lauries sjokk og de skremmende, dagligdagse ordene til gutten da han ble stukket – etter tre dager var vi fortsatt høyt oppe. Hadde dette vært en Little League-kamp, kunne vi snakket om å avslutte før det andre laget tapte for mye. Men det skulle vise seg at dette var den siste gode dagen vår.

Mr. Logiudice: La meg stoppe deg der et øyeblikk.

Jeg forstår det slik at din kone var opprørt.

Vitnet: Vi var alle sammen opprørt.

Mr. Logiudice: Men det var særlig tungt for Laurie.

Vitnet: Ja, hun syntes det var vanskelig å takle presset.

Mr. Logiudice: Mer enn det. Det var tydelig at hun tvilte på om Jacob var uskyldig, spesielt etter at dere hadde snakket med doktor Vogel og fått en detal334

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: (Vitnet svarer Mr. Logiudice:

jert diagnose. Hun spurte deg til og med rett ut om hva dere burde gjøre hvis han ble funnet skyldig, stemmer ikke det?

Jo. Litt senere. Men akkurat da var hun veldig opprørt. Du aner ikke hvordan det er å leve med et sånt press.

Hva med deg? Var ikke du også opprørt?

Selvsagt var jeg det. Jeg var vettskremt.

Vettskremt fordi du endelig begynte å vurdere muligheten for at Jacob var skyldig?

Nei, vettskremt fordi juryen kunne dømme ham enten han var skyldig eller ikke.

Det hadde fortsatt ikke slått deg at Jacob faktisk kunne ha gjort det?

Nei. Ikke én gang? Ikke et eneste sekund?

Ikke én eneste gang.

“Bekreftelsesbias,” stemmer ikke det, Andy?

Faen ta deg, Neal. Din hjerteløse dritt.

Nå må du ikke bli sint.

Du har aldri sett meg bli sint.

Nei. Men jeg kan forestille meg det. ikke.)

Greit, da fortsetter vi.

30 Den strømførende skinnen

Rettsdag fire.

Paul Duffy i vitneboksen. Han hadde på seg blå blazer, ribbevevd slips og grå flanellsbukser, og det var omtrent så formelt som han kledde seg. I likhet med Jonathan var han en mann det var lett å se for seg som liten gutt, de er menn med et utseende som nesten tvinger en til å se gutten i dem.

Det var ikke noe spesielt med de fysiske trekkene, men det var noe gutteaktig over væremåten hans. Kanskje var det bare effekten av vårt lange vennskap. For meg ville Paul alltid være tjuesju år gammel, samme alder som da jeg traff ham.

Dette vennskapet gjorde selvsagt Duffy til et vanskelig vitne for Logiudice. Til å begynne med famlet Logiudice, spørsmålene var overdrevent forsiktige. Hvis han hadde spurt, kunne jeg fortalt ham at Paul Duffy ikke kom til å lyve, selv ikke for min skyld. Han hadde det ikke i seg. (Jeg ville også bedt ham om å legge fra seg den latterlige, gule blokken sin. Han så ut som en jævla amatør.)

«For ordens skyld, kan du si hva du heter?»

«Paul Michael Duffy.»

«Hva jobber du med?»

«Jeg er betjent i delstatspolitiet i Massachusetts.»

«Hvor lenge har du vært ansatt i delstatspolitiet?»

«I tjueseks år.»

336

«Og hva er din nåværende stilling?»

«Jeg er i en PR-enhet.»

«For å gå tilbake til hendelsene den 12. april 2007, hva var din rolle den dagen?»

«Jeg hadde ansvar for en enhet med spesialetterforskere som er tilknyttet kontoret til statsadvokaten i Middlesex. Enheten heter CPAC, det står for Crime Prevention and Control. Den består til enhver tid av mellom femten og tjue etterforskere, som alle har den spesialutdannelsen og erfaringen som er nødvendig for å assistere statsadvokatene og det lokale politiet i etterforskningen og påtalen av kompliserte kriminalsaker av forskjellig slag, spesielt drapssaker.» Duffy resiterte denne lille talen monotont og på rams.

«Og hadde du deltatt i mange drapsetterforskninger før 12. april 2007?»

«Ja.» «Omtrent hvor mange?»

«Over hundre, men jeg ledet ikke alle.»

«Ok, den 12. april 2007, fikk du telefon om et drap i Newton?»

«Ja. Omtrent klokken ni femten fikk jeg telefon fra en inspektør Foley i Newton, som informerte meg om at det hadde vært et drap som involverte et barn i Cold Spring Park.»

«Og hva var det første du gjorde?»

«Jeg ringte statsadvokatens kontor for å informere dem.»

«Er det standard prosedyre?»

«Ja. Det lokale politiet har plikt til å informere delstatspolitiet om alle drap eller unaturlige dødsfall, deretter informerer vi øyeblikkelig statsadvokaten.»

«Hvem ringte du helt nøyaktig?»

«Andy Barber?»

«Hvorfor Andy Barber?»

«Han var førsteassisterende statsadvokat, det betyr at han var nestkommanderende under førstestatsadvokaten.»

337

«Hva var din oppfatning av hva Mr. Barber skulle gjøre med den informasjonen?»

«Han skulle utpeke en statsadvokat som skulle lede etterforskningen for dem.»

«Kunne han beholde saken selv?»

«Det kunne han. Han har ledet en rekke drapssaker.»

«Hadde du den morgenen noen forventninger om at Mr. Barber ville lede saken selv?»

Jonathan løftet baken femten centimeter fra stolen.

«Protest.»

«Avvist.»

«Etterforsker Duffy, hva trodde du Mr. Barber ville gjøre med denne saken på det tidspunktet?»

«Det visste jeg ikke. Jeg trodde kanskje han ville ta den selv. Helt fra utgangspunktet så det ut til å bli en stor sak.

Han tok mange slike saker selv. Men det ville heller ikke overrasket meg om han hadde satt noen andre på saken.

Det er andre dyktige folk der i tillegg til Mr. Barber. For å være ærlig, så tenkte jeg ikke stort over det. Jeg hadde min egen jobb å gjøre. Jeg lot ham bekymre seg for statsadvokatens kontor. Min jobb var å lede CPACs etterforskning.»

«Vet du om førstestatsadvokat Lynn Canavan ble informert med en gang?»

«Det vet jeg ikke. Jeg går ut fra det.»

«Greit, etter at du hadde ringt Mr. Barber, hva gjorde du da?»

«Jeg dro til åstedet.»

«Når kom du dit?»

«Klokken ni trettifem den formiddagen.»

«Beskriv åstedet da du kom dit.»

«Inngangen til Cold Spring Park ligger i Beacon Street.

Det er en parkeringsplass på forsiden av parken. Bak den ligger det tennisbaner og friområder. Bak dem igjen er det bare skog, og det går flere stier inn i skogen. Det var mange politibiler på parkeringsplassen og på gaten på forsiden.

Mye politifolk.»

«Hva gjorde du?»

338

«Jeg parkerte i Beacon Street og gikk til fots mot parken.

Jeg ble møtt av etterforsker Peterson fra Newton-politiet og Mr. Barber.»

«Nok en gang, var det noe uvanlig med at Mr. Barber var til stede på åstedet for et drap?»

«Nei. Han bodde like i nærheten, og han var vanligvis til stede på drapsåsteder, selv om han ikke skulle beholde saken.»

«Hvordan visste du at Mr. Barber bodde i nærheten av Cold Spring Park?»

«Fordi jeg har kjent ham i mange år.»

«Stemmer det ikke at dere er personlige venner?»

«Jo.» «Nære venner?»

«Ja. Det var vi.»

«Og nå?»

Det ble en pause før han fortsatte. «Jeg kan ikke snakke for ham. Jeg anser ham fortsatt som en venn.»

«Møtes dere fortsatt sosialt?»

«Nei. Ikke etter at det ble tatt ut tiltale mot Jacob.»

«Når snakket du sist med Mr. Barber?»

«Før det ble tatt ut tiltale.»

En løgn, men en hvit løgn. Sannheten ville vært villedende for juryen. Den ville feilaktig antydet at Duffy ikke var til å stole på. Duffy var forutinntatt, men ærlig når det gjaldt de store spørsmålene. Han fortrakk ikke en mine da han sa det. Jeg fortrakk heller ikke en mine. Poenget med en rettssak er å komme fram til riktig resultat, og det krever jevne justeringer hele veien, akkurat som en seilbåt som krysser i motvind.

«Greit, du kommer til parken, du møter etterforsker Peterson og Mr. Barber. Hva skjer deretter?»

«De forklarte hovedtrekkene i situasjonen for meg, at offeret allerede var identifisert som Benjamin Rifkin, deretter fulgte de meg gjennom parken til selve åstedet for drapet.»

«Hva fikk du se da du kom dit?»

«Området var allerede sperret av. Verken rettsmedisi339

nere eller åstedsteknikere hadde kommet til åstedet ennå.

En fotograf fra det lokale politiet tok bilder. Offeret lå fortsatt på bakken, liket, og det var ikke noe rundt det. De frøs mer eller mindre åstedet da de kom dit, for å bevare det.»

«Kunne du faktisk se liket?»

«Ja.» «Kan du beskrive stillingen liket lå i da du så det?»

«Offeret lå i en skråning med hodet nederst og føttene høyere opp. Kroppen var vridd, så hodet stirret opp mot himmelen og den nederste halvdelen av overkroppen og beina lå på siden.»

«Hva gjorde du deretter?»

«Jeg gikk bort til liket sammen med etterforsker Peterson og Mr. Barber. Etterforsker Peterson viste meg detaljene rundt åstedet.»

«Hva viste han deg?» «Øverst i skråningen, like ved stien, var det ganske mye blod på bakken. Jeg så en rekke dråper som var ganske små, mindre enn to centimeter i diameter. Det var også en del større flekker, som så ut til å være det man kaller kontaktmerker. De var på løvet.»

«Hva er et kontaktmerke?»

«Det er når en overflate med vått blod kommer i kontakt med en annen overflate, og blodet overføres fra den ene til den andre. Det lager et merke.»

«Beskriv kontaktmerkene.»

«De var lenger nede i skråningen. Det var flere av dem.

De første var flere centimeter lange, og når man gikk lenger nedover bakken ble de tykkere og lengre, mer blod.»

«Jeg har forstått det slik at du ikke er noen kriminalekspert, men dannet du deg noen inntrykk der og da, eller teorier, om hva disse blodsporene kunne antyde?»

«Ja, det gjorde jeg. Det så ut som om drapet hadde funnet sted i nærheten av stien, der bloddråpene hadde landet, og så enten falt kroppen eller den ble skjøvet nedover skråningen så den skled på magen og laget de lange kontaktmerkene på løvet.»

340

«Greit, så etter å ha dannet deg denne teorien, hva gjorde du da?»

«Jeg gikk ned og studerte liket.»

«Hva så du?»

«Det hadde tre sår på brystet. Det var litt vanskelig å se, siden hele forsiden av liket var gjennomvåt av blod, offerets skjorte også. Det var også en god del blod rundt liket, der det hadde rent ut fra disse sårene.»

«Var det noe uvanlig med blodflekkene som lå i dammer rundt kroppen?»

«Ja. Det var flere tydelige avtrykk, skoavtrykk og andre avtrykk, i blodet, det betydde at noen hadde tråkket i vått blod og etterlatt avtrykk i det, som en støpeform.»

«Hva konkluderte du ut fra de tydelige skoavtrykkene?»

«Det var helt opplagt at noen hadde stått eller knelt ved siden av liket rett etter drapet, mens blodet fortsatt var så vått at det ble satt avtrykk i det.»

«Visste du om joggeren, Paula Giannetto, som oppdaget liket?»

«Ja, det gjorde jeg.»

«Hvordan passet det inn i det du tenkte om de tydelige avtrykkene?»

«Jeg tenkte kanskje hun hadde satt dem, men jeg var ikke sikker på det.»

«Hvilke andre konklusjoner trakk du?»

«Vel, det kom ganske mye blod under angrepet. Det hadde sprutet ut og blitt smurt omkring. Jeg visste ikke hvordan angriperen kunne ha stått, men ut fra plasseringen av stikksårene på offerets bryst sto han antagelig rett foran ham. Dermed gikk jeg ut fra at vedkommende vi lette etter hadde en del blod på seg. Han hadde kanskje et våpen også, selv om en kniv er liten og lett å bli kvitt. Men blodet var det viktigste. Det var et forholdsvis grisete åsted.»

«Gjorde du noen andre observasjoner av offeret, spesielt når det gjaldt hendene?»

«Ja, det var ingen kutt eller andre skader på dem.»

«Hva antydet det for deg?»

341

«Mangelen på forsvarssår antydet at han ikke strittet imot overfallsmannen, og det antydet at han enten ble overrasket eller aldri så angrepet komme, og ikke hadde sjanse til å løfte hendene og blokkere knivhuggene.»

«Antyder det at han kan ha kjent gjerningsmannen?»

Jonathan hevet baken noen centimeter over stolsetet igjen. «Protest. Spekulasjon.»

«Godtatt.»

«Greit, hva gjorde du deretter?»

«Vel, drapet var fortsatt forholdsvis nytt. Parken var avsperret, og vi gjennomsøkte den umiddelbart for å forsikre oss om at det ikke fantes mennesker der. Søket var i gang før jeg kom dit.»

«Og fant dere noen?»

«Vi fant noen få mennesker, men de var ganske langt unna åstedet. Ingen av dem virket spesielt mistenkelige.

Det var ingen indikasjoner på at noen av dem hadde noe å gjøre med drapet.»

«Det var ikke blod på dem?»

«Nei.» «Ingen kniver?»

«Nei.» «Så det er riktig å si at i begynnelsen av etterforskningen hadde dere ingen opplagte mistenkte?»

«Vi hadde ingen mistenkte.»

«Og i løpet av de neste dagene, hvor mange mistenkte hadde dere identifisert og etterforsket?»

«Ingen.»

«Hva gjorde du deretter? Hvordan fortsatte du etterforskningen?»

«Vel, vi avhørte alle vi kunne som hadde informasjon.

Offerets familie og venner, alle som kunne ha sett noe den morgenen drapet ble begått.»

«Inkluderte dette offerets klassekamerater?»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Det ble litt forsinkelser i forbindelse med å få adgang 342

til skolen. Foreldrene i byen var bekymret for at vi skulle avhøre barna. Det var en viss diskusjon om barna trengte å ha en advokat til stede under avhørene, og hvorvidt vi kunne gå inn på skolen uten en rettslig kjennelse, gjennomsøke skap og så videre. Det var også en viss diskusjon om hvorvidt det var passende å bruke skolebygningen til avhørene og hvilke elever vi skulle få lov til å avhøre.»

«Hva var din reaksjon på denne utsettelsen?»

«Protest.»

«Avvist.»

«For å være ærlig så ble jeg sint. Jo kaldere en sak blir, desto vanskeligere blir det å løse den.»

«Og hvem ledet saken sammen med deg fra statsadvokatens kontor?»

«Mr. Barber.»

«Andrew Barber, tiltaltes far?»

«Ja.» «På dette tidspunkt, slo det deg at det var upassende at Andy Barber arbeidet med denne saken når hans sønns skole var involvert?»

«Egentlig ikke. Jeg mener, jeg var klar over det. Men det var liksom ikke som på Columbine: det var ikke nødvendigvis et barn som hadde drept et barn. Vi hadde ingen egentlig grunn til å tro at noen av barna på skolen var innblandet, langt mindre Jacob.»

«Så du stilte aldri spørsmål ved Mr. Barbers vurderinger angående dette, selv ikke for deg selv?»

«Nei, aldri.»

«Diskuterte du det med ham?» «Én gang.»

«Og kan du beskrive den samtalen?»

«Jeg sa bare til Andy at, du vet, bare for å … ha sitt på det tørre, burde du kanskje stå over denne saken.»

«Fordi du syntes det var en interessekonflikt?»

«Jeg så at skolen til sønnen hans kanskje var involvert, og man vet jo aldri. Hvorfor ikke bare holde avstand?»

«Og hva sa han?»

343

«Han sa at det ikke var noen konflikt, for hvis en drapsmann truet sønnen hans, var det desto større grunn til at han ville ha saken løst. Dessuten sa han at han følte et visst ansvar siden han bodde i den delen av byen og det ikke var så mange drap der, derfor mente han at folk var ekstra opprørt. Han ville gjøre det rette.»

Logiudice stoppet etter den siste setningen, og glodde stygt på Duffy et øyeblikk.

«Antydet Mr. Barber, tiltaltes far, at du burde følge opp en teori om at en av Ben Rifkins klassekamerater kunne ha drept ham?»

«Nei. Han verken antydet eller utelukket det.»

«Men han fulgte ikke aktivt opp en teori om at Ben ble drept av en klassekamerat?»

«Nei. Men man ‘følger ikke aktivt opp’ –» «Prøvde han å lede etterforskningen i noen annen retning?»

«Jeg forstår ikke, ‘lede’ den?»

«Hadde han andre mistenkte i tankene?»

«Ja. En mann som het Leonard Patz bodde i nærheten av parken, og det var visse indisier som tydet på at han kunne være innblandet. Andy ville følge opp den mistanken.»

«Var ikke Andy Barber egentlig den eneste som presset på for å mistenke Patz?»

«Protest. Ledende spørsmål.»

«Godtatt. Dette er ditt vitne, Mr. Logiudice.»

«Jeg trekker tilbake spørsmålet. Dere fikk til slutt avhørt barna, Bens klassekamerater på McCormick-skolen?»

«Ja.» «Og hva fikk dere vite?»

«Vel, vi fikk etter hvert vite – og med etter hvert mener jeg at barna ikke akkurat var åpenhjertige – at det var en pågående uoverensstemmelse mellom Ben og tiltalte, mellom Ben og Jacob. Ben hadde mobbet Jacob. Det førte til at vi begynte å vurdere Jacob som mistenkt.»

«Selv mens faren hans ledet etterforskningen?»

344

«Enkelte aspekter ved etterforskningen måtte utføres uten at Mr. Barber visste om det.»

Det kom som et slag i ansiktet på meg. Jeg hadde ikke hørt om det før. Jeg hadde antatt at det foregikk, men ikke at Duffy personlig var involvert. Han må ha sett at haken min ramlet ned, for et hjelpeløst uttrykk gled over ansiktet hans.

«Og hvordan skjedde det? Ble en annen assisterende statsadvokat utpekt til å etterforske saken, uten at Mr. Barber visste om det?»

«Ja. Du.» «Og hvem godkjente dette?»

«Førstestatsadvokat Lynn Canavan.»

«Og hva avslørte denne etterforskningen?»

«Det ble funnet beviser mot tiltalte i den forstand at han hadde en kniv som passet til stikksårene, han hadde tilstrekkelig motiv, og aller viktigst så hadde han gjort sine intensjoner om å forsvare seg med kniven hvis offeret fortsatte å mobbe ham, kjent. Tiltalte kom også på skolen den morgenen med en liten mengde blod på høyre hånd, bloddråper. Alt dette fikk vi vite fra tiltaltes venn, Derek Yoo.» «Tiltalte hadde blod på høyre hånd?»

«Ja, ifølge hans venn Derek Yoo.» «Og han hadde bekjentgjort sine intensjoner om å bruke kniven på Ben Rifkin?»

«Det var hva Derek Yoo informerte oss om.»

«På et tidspunkt ble dere klar over en historie på et nettsted som kalles The Cutting Room?»

«Ja. Derek Yoo beskrev den også.»

«Og undersøkte dere dette nettstedet, The Cutting Room?»

«Ja. Det er et nettsted hvor folk legger ut fantasihistorier som stort sett handler om sex og vold, blant annet noen som er svært opprørende –» «Protest.»

«Godtatt.»

345

«Fant dere en historie på The Cutting Room som hadde forbindelse med denne saken?»

«Ja, det gjorde vi. Vi fant en historie som i hovedsak beskrev drapet fra drapsmannens synspunkt. Navnene var forandret og noen av detaljene var litt annerledes, men situasjonen var den samme. Det var helt klart den samme saken.»

«Hvem skrev denne historien?»

«Det gjorde tiltalte.»

«Hvordan vet du det?»

«Derek Yoo informerte oss om det tiltalte hadde fortalt ham.»

«Klarte dere å få det bekreftet på noen andre måter?»

«Nei. Vi klarte å slå fast ISP-adressen til datamaskinen som historien opprinnelig ble lastet opp fra, og det er som et fingeravtrykk som identifiserer hvor datamaskinen befinner seg. Den viste seg å være på Peet’s kaffebar i Newton Centre.»

«Klarte dere å identifisere den faktiske maskinen som ble brukt til å laste opp historien?»

«Nei. Noen hadde koblet seg til det trådløse nettverket til kaffebaren. Det var så langt vi kunne spore den.

Peets har ingen oversikt over hvilke datamaskiner som er innom nettverket deres, og de forlanger heller ikke at brukere skal registrere seg på nettverket med navn eller et kredittkort eller noe. Dermed kunne vi ikke følge sporet videre.»

«Men dere hadde Derek Yoos ord på at tiltalte innrømmet å ha skrevet den?»

«Korrekt.»

«Og hva var det med historien som gjorde den så overbevisende, som fikk deg til å være sikker på at bare drapsmannen kunne ha skrevet den?»

«Alle detaljene var der. Det avgjørende argumentet var at den beskrev vinkelen på stikksårene. I historien står det at knivstikkene var planlagt å trenge inn i brystkassen i en vinkel som gjorde at knivbladet traff mellom ribbeina, så 346

det ble maksimalt med skader på indre organer. Jeg tror ikke noen andre kunne vite om vinkelen til kniven. Det var ikke offentlig kjent. Og det var heller ikke en detalj det ville være enkelt å gjette seg fram til, fordi den krever at angriperen holder kniven i en unaturlig vinkel, horisontalt, så den treffer mellom ribbeina. Dessuten er detaljnivået, planleggingen – det var i hovedsak en skriftlig tilståelse. På det tidspunktet skjønte jeg at vi hadde rimelig grunn til å arrestere ham.»

«Men dere arresterte ikke tiltalte med en gang?»

«Nei. Vi ville fortsatt finne kniven og eventuelle andre beviser som tiltalte kunne ha gjemt i huset sitt.»

«Så hva gjorde dere?»

«Vi fikk en rettslig kjennelse og oppsøkte huset.»

«Og hva fant dere?»

«Ingenting.»

«Tok dere med dere tiltaltes datamaskin?»

«Ja.» «Hva slags datamaskin var det?»

«Det var en bærbar Apple, hvit.»

«Og fikk dere datamaskinen undersøkt av spesialister som er opplært i å finne materiale på harddisker av denne sorten?»

«Ja. De klarte ikke å finne noe som var direkte inkriminerende.»

«Fant de i det hele tatt noe som hadde betydning for saken?»

«De fant et program som het Disk Scraper. Programmet sletter spor etter gamle eller slettede dokumenter og programmer fra harddisken. Jacob er svært flink med datamaskiner. Derfor er det fullt mulig at historien ble slettet fra datamaskinen, selv om vi ikke fant den.»

«Protest. Spekulasjon.»

«Godtatt. Juryen skal se bort fra den siste setningen.»

Logiudice: «Fant de pornografi?»

«Protest.»

«Avvist.»

347

«Fant de pornografi?»

«Ja.» «Andre voldelige historier eller noe som hadde forbindelse med drapet?»

«Nei.» «Var dere i stand til å få bekreftet Derek Yoos påstand om at Jacob hadde en kniv? Fantes det for eksempel papirer fra kjøpet av kniven?»

«Nei.» «Ble selve drapsvåpenet noensinne funnet?»

«Nei.» «Men det ble på et tidspunkt funnet en kniv i Cold Spring Park?»

«Ja. Vi fortsatte å lete i parken en stund etter drapet. Vi følte at gjerningsmannen måtte ha kastet fra seg kniven et eller annet sted i parken for å unngå å bli oppdaget. Til slutt fant vi en kniv i en grunn dam. Kniven hadde omtrent riktig størrelse, men den påfølgende rettsmedisinske analysen viste at det ikke var kniven som ble brukt til drapet.»

«Hvordan ble det slått fast?»

«Knivbladet var større enn sårene indikerte, og den hadde heller ikke et taggete blad som stemte med de opprevne kantene på sårene til offeret.»

«Og hva konkluderte dere med ut fra det at kniven hadde blitt kastet i dammen der?»

«Jeg trodde den var plassert der for å villede oss, for å føre oss på villspor. Antagelig av en eller annen som ikke hadde tilgang til de rettsmedisinske rapportene som beskrev sårene og våpenets sannsynlige utseende.»

«Har du noen gjetninger om hvem som kan ha plantet kniven?»

«Protest. Det er spekulasjoner.»

«Godtatt.»

Logiudice tenkte seg om et øyeblikk. Han trakk pusten dypt og tilfreds, lettet over endelig å ha et profesjonelt vitne å jobbe med. At Duffy kjente og likte meg – at han holdt litt 348

med Jacob og følte et visst ubehag ved å være i vitneboksen – gjorde bare vitneprovet hans enda mer dømmende. Endelig, virket det som Logiudice tenkte, endelig.

«Ingen flere spørsmål,» sa han.

Jonathan spratt opp og stilte seg i den borterste enden av juryens plasser, hvor han lente seg mot rekkverket. Hadde han kunne klatre opp til juryen for å få stilt spørsmålene sine, ville han gjort det.

«Eller kunne kniven ha havnet der uten noen grunn?» sa han.

«Det er mulig.»

«For det slenges jo ting i parker hele tiden?»

«Det er sant.»

«Så når du sier at kniven kan ha blitt plantet der for å lure dere, så er det en gjetning, ikke sant?»

«En kvalifisert gjetning, ja.»

«En vill gjetning, ville jeg sagt.»

«Protest.»

«Godtatt.»

«La oss gå litt tilbake, betjent. Du sa i vitnemålet ditt at det ble funnet mye blod på åstedet, blod fra offeret, dråper, kontaktmerker, og selvsagt var offerets skjorte gjennomvåt av blod.»

«Ja.» «Det var faktisk så mye blod at du sa i vitneprovet at da dere gikk for å lete etter mistenkte i parken, lette dere etter en med mye blod på seg. Var det ikke det du sa?»

«Lette etter en som kunne ha mye blod på seg, ja.»

«Mye blod på seg?»

«Det var jeg ikke sikker på.» «Å, kom igjen. Du sa i vitneprovet at basert på sårenes mønster, sto Ben Rifkins angriper sannsynligvis rett foran ham, korrekt?»

«Ja.» «Og du sa i vitneprovet at det var mye blod fra offeret.»

«Ja.» 349

«’Fra offeret’ betyr at det flommet, at det strømmet, at det strålte ut?»

«Ja, men –» «Og er det ikke et faktum at i en sak med så mye blod, med så stygge sår, går man ut fra at angriperen ville fått ganske mye blod på seg, fordi det ville sprute fra sårene?»

«Ikke nødvendigvis.»

«Ikke nødvendigvis, men høyst sannsynlig, etterforsker?»

«Det er sannsynlig.»

«Og når noen blir stukket med kniv må angriperen stå ganske tett inntil offeret, innenfor en armlengde, er ikke det opplagt?»

«Jo.» «Og der ville det være umulig å unngå spruten?»

«Jeg har ikke brukt ordet sprut.»

«Og der ville det være umulig å unngå offerets blod?»

«Det kan jeg ikke si med sikkerhet.»

«Og beskrivelsen av at Jacob hadde blod på seg da han kom til skolen den morgenen – den hørte du fra hans venn Derek Yoo, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Og Derek Yoo beskrev at Jacob hadde små mengder med blod på høyre hånd, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Ingenting på klærne?»

«Nei.» «Ingenting i ansiktet eller noe annet sted på kroppen?»

«Nei.» «På skoene?»

«Nei.» «Og alt sammen er fullt forenlig med forklaringen Jacob ga til sin venn Derek Yoo, at han fant liket etter angrepet og deretter tok på det med sin høyre hånd?»

«Det er forenlig, ja, men det er ikke den eneste mulige forklaringen.»

«Og Jacob gikk selvsagt på skolen den morgenen?»

350

«Ja.» «Han var på skolen bare noen minutter etter drapet, det vet vi, ikke sant?»

«Jo.» «Når begynner skoledagen på McCormick?» «Åtte trettifem.»

«Og når var tidspunktet for drapet, ifølge rettsmedisineren, hvis du vet det?»

«En gang mellom åtte og åtte tretti.»

«Men Jacob satt ved pulten sin på skolen klokken åtte trettifem, uten noe blod på seg?»

«Ja.» «Og hvis jeg, rent hypotetisk, skulle antyde for deg at historien Jacob skrev og som imponerte deg så veldig – du beskrev den omtrent som en skrevet tilståelse – hvis jeg skulle gi deg beviser på at Jacob ikke fant på faktaene i den historien, at alle detaljene i historien allerede var godt kjent blant elevene på McCormick-skolen, ville det påvirke hvordan du tenker på den som viktig bevismateriale?»

«Ja.» «Ja, selvsagt!»

Duffy stirret på ham med pokerfjes. Jobben hans her var å si så lite som mulig, å skrelle bort alle overflødige ord. Å si noe frivillig ville bare hjelpe forsvarets sak.

«Nå, når det gjelder spørsmålet om Andy Barbers rolle i etterforskningen, antyder du at din venn Andy gjorde noe galt eller upassende her?»

«Nei.» «Kan du peke på noen feil eller mistenkelige avgjørelser han tok?»

«Nei.» «Noe du har stilt spørsmål ved, den gangen eller nå?»

«Nei.» «Man nevnte den mannen som heter Leonard Patz. Selv nå, når vi vet det vi gjør, virker det upassende for deg at Patz ble sett på som en legitim mistenkt?»

«Nei.» 351

«Nei, for i begynnelsen av etterforskningen følger man alle fornuftige spor, man kaster garnet så vidt ut som mulig, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Så hvis jeg forteller deg at Andy Barber fortsatt mener at Patz er den virkelige drapsmannen i denne saken, vil det overraske deg, betjent?»

Duffy rynket litt på pannen. «Nei. Det var det han alltid mente.»

«Er det ikke også sant at du selv var etterforskeren som først gjorde Mr. Barber oppmerksom på Leonard Patz?»

«Jo, men –» «Og var Andy Barbers dømmekraft vanligvis pålitelig når det gjaldt drapsetterforskninger?»

«Ja.» «Virket det på noen måte underlig for deg at Andy Barber ville sette i gang en etterforskning av Leonard Patz for drapet på Ben Rifkin?»

«Underlig? Nei, det virket fornuftig, basert på det lille vi hadde av informasjon på det tidspunkt.»

«Likevel kom aldri etterforskningen av Patz ordentlig i gang, stemmer ikke det?»

«Den ble stanset da man bestemte seg for å ta ut tiltale mot Jacob Barber, ja.»

«Og hvem tok avgjørelsen om at man skulle slutte å konsentrere seg om Patz?»

«Førstestatsadvokat Lynn Canavan.»

«Tok hun den avgjørelsen alene?»

«Nei, jeg tror hun fikk råd av Mr. Logiudice.»

«Fantes det på det tidspunktet beviser som utelukket Leonard Patz som mistenkt?»

«Nei.» «Har det kommet fram beviser som har renvasket ham direkte?»

«Nei.» «Nei. Fordi den vinklingen rett og slett ble droppet, ikke sant?»

352

«Jeg går ut fra det.»

«Den ble droppet fordi Mr. Logiudice ville at den skulle droppes?»

«Det ble diskutert blant etterforskerne, deriblant førstestatsadvokaten og Mr. Logiudice –» «Den ble droppet fordi Mr. Logiudice i løpet av diskusjonen presset på for å få den droppet, stemmer ikke det?»

«Vel, vi er jo her nå, så selvsagt ja.» Det var et snev av irritasjon i stemmen til Duffy.

«Så selv om vi vet det vi nå vet, har du noen tvil om integriteten til din venn Andrew Barber?»

«Nei.» Duffy tenkte seg om, eller lot som om han gjorde det. «Nei, jeg tror aldri Andy hadde mistanke mot Jacob.»

«Du tror ikke Andy mistenkte noe?»

«Nei.» «Guttens egen far, som har bodd sammen med ham hele livet? Han visste ingenting?»

Duffy trakk på skuldrene. «Jeg kan ikke si det med sikkerhet. Men jeg tror ikke det.»

«Hvordan er det mulig å leve sammen med et barn i fjorten år og vite så lite om ham?»

«Det kan jeg ikke si med sikkerhet.»

«Nei. For du har faktisk også kjent Jacob hele livet hans, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Og opprinnelig hadde heller ikke du noen mistanke mot Jacob?»

«Nei.» «I løpet av alle disse årene hadde du aldri noen grunn til å tro at det var noe farlig med Jacob? Hadde du noen grunn til å mistenke ham?»

«Nei.» «Nei, selvsagt ikke.»

«Protest. Jeg ber om at Mr. Klein ikke legger til egne kommentarer til vitnets svar.»

«Godtatt.»

353

«Jeg ber om unnskyldning,» sa Jonathan, så lite oppriktig som han maktet. «Da var det ikke mer.»

Dommeren: «Mr. Logiudice. Vil du spørre vitnet på nytt?»

Logiudice tenkte seg om. Han kunne latt det bli med dette. Han hadde i hvert fall nok til å argumentere for juryen at jeg var korrupt og hadde kapret etterforskningen for å dekke over for den gærne ungen min. Faen heller, han trengte ikke engang å argumentere for det, juryen hadde hørt det bli antydet flere ganger i løpet av vitneførselen.

Men uansett var det ikke jeg som sto for retten her. Han kunne bare innkassert seieren og gått videre. Men han var så oppblåst av den uventede framgangen. Man kunne se på ansiktet hans at han han følte seg virkelig inspirert. Det virket som om han trodde at nådestøtet var innen rekkevidde.

Han var som en liten gutt fanget i kroppen til en voksen, ute av stand til å motstå kjeksboksen som sto foran ham.

«Ja, ærede dommer,» sa han, og stilte seg på et punkt rett foran vitneboksen.

Det raslet i noe i salen.

«Etterforsker Duffy, du sier at du ikke har noen reservasjoner mot måten Andrew Barber ledet saken på?»

«Det stemmer.»

«Fordi han ikke visste noe, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Protest. Ledende spørsmål. Dette er aktors vitne.»

«Han kan få det.»

«Og hvor lenge vil du si at du har kjent Andrew Barber, hvor mange år?»

«Protest. Ikke relevant.»

«Avvist.»

«Jeg tror jeg har kjent Andy i over tjue år.»

«Så du kjenner ham ganske godt?»

«Ja.» «Inn og ut?»

«Ja visst.»

«Når fikk du vite at faren hans er dømt for drap?»

354

Bang.

Både Jonathan og jeg spratt opp fra stolene våre, så bordet ble dyttet bortover. «Protest!»

«Godtatt! Vitnet har instruks om ikke å svare på det spørsmålet, og juryen skal se bort fra det! Det har ingen betydning. Se på spørsmålet som om det aldri har blitt stilt.» Dommer French snudde seg mot advokatene. «Jeg vil snakke med dere ved skranken nå.»

Jeg ble ikke med Jonathan bort for å konferere ved skranken, så igjen siterer jeg dommerens hviskede kommentarer fra rettstranskripsjonen. Men jeg så på dommeren mens han snakket, og jeg skal love deg at han var tydelig rasende. Han var rød i ansiktet da han la hendene på kanten av dommerens skranke, og bøyde seg fram for å hvese mot Logiudice.

«Jeg er sjokkert, jeg er lamslått over det du gjorde. Jeg sa klart fra, på en måte du ikke kunne ta feil av, at du ikke skulle ta opp temaet, hvis ikke ville jeg erklære rettssaken ugyldig. Hva har du å si, Mr. Logiudice?»

«Det var forsvarets advokat som valgte å krysseksaminere på spørsmålet om karakteren til tiltaltes far og etterforskningens integritet. Hvis han velger å gjøre et poeng ut av det, har også påtalemyndigheten full rett til å argumentere for sitt syn på saken. Jeg fulgte bare opp Mr. Kleins argumentasjon. Han tok spesielt opp spørsmålet om hvorvidt tiltaltes far hadde grunn til å mistenke sin sønn.»

«Mr. Klein, jeg går ut fra at du kommer til å be om at rettssaken blir kjent ugyldig.»

«Jepp.»

«Gå tilbake.»

Advokatene gikk tilbake til sine respektive bord.

Dommer French ble stående mens han snakket til juryen, noe han hadde for vane å gjøre. Han åpnet til og med glidelåsen i kappen litt og tok tak i kragekanten, som om han poserte for en statue. «Mine damer og herrer, jeg beordrer dere til å ignorere det siste spørsmålet. Stryk det fra hukommelsen. Det er et juridisk ordtak som sier ‘har man ringt 355

med bjellen, kan man ikke late som det ikke har skjedd’, men jeg må be dere om å gjøre akkurat det. Spørsmålet var upassende og aktor skulle ikke stilt det, og jeg vil at dere skal være klar over det. Nå kommer jeg til å be dere om å gå for i dag, mens retten tar seg av andre ting. Sekvestrasjonsordren står ved lag. Jeg minner dere igjen om at dere ikke må snakke med andre om saken. Dere skal ikke høre på rapporter i media om den eller lese om den i aviser. Slå av radioer og tv-er. Steng den helt ute. Greit, juryen kan trekke seg tilbake. Vi sees i morgen tidlig, presis klokken ni.»

Juryen gikk ut mens de vekslet blikk. Noen få av dem smugkikket på Logiudice.

Da de hadde gått, sa dommeren: «Mr. Klein.»

Jonathan reiste seg. «Ærede dommer, forsvaret vil at rettssaken blir kjent ugyldig. Dette temaet var del av en omfattende diskusjon i forkant av rettssaken, og utfallet av den var at temaet er så ustabilt og så skadelig at bare det å nevne det ville resultere i at rettssaken ble kjent ugyldig.

Dette var den strømførende skinnen aktor fikk klar beskjed om ikke å ta på. Nå har han gjort det.»

Dommeren masserte pannen sin.

Jonathan fortsatte: «Hvis retten ikke vil kjenne denne saken ugyldig, vil forsvaret forlange å få utvide vitnelisten sin med to personer: Leonard Patz og William Barber.»

«William Barber er tiltaltes farfar?»

«Korrekt. Jeg vil kanskje trenge en kjennelse fra guvernøren for å få ham transportert hit. Men hvis aktor insisterer på den bisarre insinuasjonen om at tiltalte på en eller annen måte er skyldig på grunn av arv, at han tilhører en kriminell familie, er født som drapsmann, da har vi rett til å motbevise det.»

Dommeren ble stående et øyeblikk mens han skar tenner. «Jeg skal overveie det. Dere skal få min avgjørelse i morgen tidlig. Retten er hevet til klokken ni i morgen.»

Mr. Logiudice: Før vi går videre, Mr. Barber, angående den kniven, den som ble kastet 356

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

i dammen for å lure etterforskerne.

Har du noen anelse om hvem som plantet kniven der?

Selvsagt. Jeg visste det jo helt fra begynnelsen av.

Gjorde du det? Og hvordan har det seg?

Kniven var tatt fra kjøkkenet vårt.

En identisk kniv?

En kniv som passet til beskrivelsen jeg hadde fått. Jeg har senere sett kniven som ble funnet i dammen, da vi fikk se påtalemyndighetens bevismateriale. Det er vår kniv. Den var gammel, ganske lett gjenkjennelig.

Den matchet ikke de andre i settet.

Jeg kjente den igjen.

Da ble den altså kastet ut i dammen av en i din familie?

Selvsagt.

Jacob? For å avlede enhver antydning om at kniven han eide kunne vært brukt?

Nei. Jake var for smart til det. Og det var jeg også. Jeg visste hvordan stikksårene så ut, jeg hadde snakket med rettsmedisinerne. Jeg visste at den kniven ikke kunne ha laget stikksårene på Ben Rifkin.

Laurie, da. Hvorfor?

Fordi vi trodde på sønnen vår. Han fortalte oss at han ikke hadde gjort det. Vi hadde ikke lyst til at livet hans skulle bli ødelagt bare fordi han hadde vært så dum å kjøpe seg en kniv. Vi visste at folk ville se kniven og trekke forhastede konklu357

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

sjoner. Vi snakket om hvor farlig det var. Derfor bestemte Laurie seg for å gi politiet en annen kniv. Det eneste problemet var at hun var den minst sofistikerte av oss tre når det gjaldt dette, og hun var også den som var mest opprørt. Hun var ikke nøye nok. Hun valgte feil type kniv.

Hun etterlot en løs tråd.

Snakket hun med deg før hun gjorde det?

Før, nei.

Etterpå, da?

Jeg konfronterte henne. Hun nektet ikke for det.

Og hva sa du til denne personen som akkurat hadde forstyrret en pågående drapsetterforskning?

Hva jeg sa? Jeg sa at jeg skulle ønske at hun hadde snakket med meg først. Jeg ville gitt henne en kniv av riktig type å kaste.

Mener du virkelig det nå, Andy? At dette bare er en spøk? Har du virkelig så liten respekt for det vi gjør her?

Da jeg sa det til min kone, skal jeg love deg at jeg ikke spøkte. La det bli med det.

Greit. Du kan fortsette med historien din.

Da vi kom tilbake til bilen vår i parkeringshuset et kvartal fra rettslokalet, hadde noen stukket et hvitt papirark under vindusviskeren. Det var brettet i fire. Jeg brettet det ut og leste: 358

DOMMEDAG KOMMER MORDER, DU SKAL DØ Jonathan var fortsatt med oss, så vi var fire stykker. Han rynket på pannen da han fikk se lappen og stakk den ned i dokumentkofferten sin. «Jeg skal ta meg av det. Jeg leverer en anmeldelse til politiet i Cambridge. Dere kan bare dra hjem.»

Laurie sa: «Er det alt vi kan gjøre?»

«Vi bør si fra til politiet i Newton også, sånn i tilfelle,» foreslo jeg. «Det er kanskje på tide at vi får en patruljebil utenfor huset vårt på heltid. Verden er full av gærninger.»

Jeg ble distrahert av en skikkelse som sto i en krok av parkeringshuset, han var et godt stykke unna, men det var tydelig at han så på oss. Det var en eldre mann, antagelig bortimot sytti år. Han hadde på seg jakke, golfskjorte og sixpence. Han lignet på tusen andre fyrer i Boston. En gammel, irskættet tøffing. Han tente en sigarett – det var lighterflammen som gjorde meg klar over ham – og den røde gloen fikk meg til å tenke på bilen som hadde stått parkert utenfor huset vårt for noen kvelder siden, mørklagt bortsett fra den lille ildflue-gloen fra en sigarett i bilruten. Og var ikke dette en sånn typisk dinosaurus som ville kjøre en jævla Lincoln Town Car? Blikkene våre møttes kort. Han stakk lighteren ned i bukselommen og gikk videre, ut gjennom en dør til trappen, og så var han borte. Hadde han vært i bevegelse før jeg så ham? Det virket som om han bare hadde stått stille og stirret, men jeg hadde bare kikket tilfeldig bort på ham.

Han hadde kanskje bare stoppet et øyeblikk for å tenne sigaretten.

«Så du han fyren?»

Jonathan: «Hva slags fyr?»

«Han fyren som sto der borte og så på oss.»

«Jeg så ham ikke. Hvem var det?»

«Jeg vet ikke. Har aldri sett ham før.»

«Tror du han kan ha hatt noe med lappen å gjøre?»

359

«Vet ikke. Jeg vet ikke engang om han så på oss. Men det virket sånn, ikke sant?»

«Kom an,» sa Jonathan og fikk oss mot bilen, «det er mange som har sett på oss i det siste. Snart er det over.»

31 Legg på

I sekstiden den kvelden, mens vi tre satt og spiste middag – Jacob og jeg tillot oss en litt forsiktig optimisme, vi spyttet på Logiudice og den desperate taktikken hans, Laurie prøvde å late som om alt var normalt og trygt, selv om hun var blitt en anelse mistenkelig innstilt til oss – ringte telefonen.

Jeg svarte. En sentralborddame informerte meg om at hun hadde en noteringsoverføring til meg. Om jeg ville akseptere den? Jeg ble overrasket over at det fortsatt gikk an å ringe på noteringsoverføring. Var det tull? Fantes det telefonkiosker som det gikk an å ringe på noteringsoverføring fra? Bare i fengsler.

«Hvem kommer samtalen fra?»

«Bill Barber.»

«Herregud. Nei, den aksepterer jeg ikke. Vent litt, hold an.» Jeg holdt røret inn mot brystet, som om hjertet mitt ville snakke direkte til ham. Og så: «Greit, jeg tar imot den.»

«Takk. Vennligst vent mens jeg setter deg over. Ha en fin dag.»

Et klikk.

«Hallo?»

«Hva er det?»

«Hva det er? Jeg trodde du skulle komme på besøk igjen.»

«Det har vært litt travelt.»

361

Han apet etter meg. «Å, det har vært litt travelt. Slapp av, da. Jeg tuller bare med deg, din dust. Hei, stikk en tur innom, da, junior, så kan vi dra på fisketur! Jeg skal ta deg med på fisketur – vet du etter hva? Etter fisk!» Jeg ante ikke hva det betydde. Antagelig var det fengselsslang. Men uansett hva det betydde, så syntes han at det var morsomt.

Han skoggerlo inn i røret.

«Herregud, så pratsom du er.»

«Kødder du, for det er jo ingen å snakke med i dette jævla hølet. Sønnen min kommer aldri på besøk.»

«Var det noe du ville? Eller ringte du bare for å prate?»

«Jeg vil vite hvordan det går med rettssaken til gutten.»

«Hva bryr det deg?»

«Han er barnebarnet mitt. Jeg vil vite det.»

«Du har aldri visst hva han het engang, før nå.»

«Og hvem er det sin feil?»

«Din.» «Ja, det mener du vel.»

En pause.

«Jeg hørte at navnet mitt ble nevnt i retten i dag. Vi følger med på saken her. For innsatte er det som å se Eliteserien.»

«Ja, navnet ditt ble nevnt. Du skjønner, selv om du sitter i fengsel, så klarer du fortsatt å drite ut familien din.» «Å junior, ikke vær så sur. Gutten kommer til å bli frikjent.»

«Tror du det? Tror du at du ville blitt en god advokat, Mister Livstid-uten-benådning?»

«Jeg vet litt av hvert.»

«Du vet litt. Pff. Kan du gjøre meg en tjeneste, Clarence Darrow, ikke ring hit igjen og fortell meg hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede en advokat.»

«Ingen forteller deg hva du skal gjøre, junior. Men når advokaten din begynner å snakke om å få meg dit for å vitne, da er det noe jeg må gjøre, ikke sant?»

«Det kommer aldri til å skje. Det siste vi trenger, er deg i vitneboksen. Da kommer alt til å bli et sirkus.»

362

«Har dere en bedre strategi?»

«Ja, det har vi.»

«Hva går den ut på?»

«Vi trenger ikke å tale vår egen sak. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden. De har – hvorfor snakker jeg egentlig med deg om dette?»

«Fordi du vil. Man trenger faren sin når det virkelig står mye på spill.»

«Var det en vits?»

«Nei! Jeg er fortsatt faren din.»

«Nei, det er du ikke.»

«Ikke?»

«Nei.» «Hvem er da faren din?»

«Jeg.» «Har du ingen far? Hva er du, et tre?»

«Det stemmer, jeg har ingen far. Og jeg trenger ikke en nå.»

«Alle trenger en far, alle trenger en far. Og nå trenger du meg mer enn noen gang. Hvordan skal du ellers kunne bevise den greia med ‘uimotståelig impuls’?»

«Vi trenger ikke bevise den.»

«Nei vel? Hvorfor ikke?»

«Fordi Logiudice ikke kan bevise saken sin. Det er opplagt. Derfor er forsvarsstrategien vår enkel: Jacob gjorde det ikke.»

«Og hvis det forandrer seg?»

«Det gjør det ikke.»

«Men hvorfor kom du helt hit for å spørre meg om det?

Og teste spyttet mitt? Hva var det for noe?»

«Jeg tar bare alle forholdsregler.»

«Du tar bare alle forholdsregler. Så guttungen gjorde det ikke, men bare sånn i tilfelle han gjorde det.»

«Noe sånt.»

«Og hva er det advokaten din vil at jeg skal si, da?»

«Han vil ikke at du skal si noe. Han burde ikke ha sagt det i retten i dag. Det var en tabbe. Han trodde kanskje at 363

han kunne frakte deg hit for å vitne at du aldri har hatt noe å gjøre med barnebarnet ditt. Men jeg har jo allerede sagt at du ikke kommer i nærheten av den rettssalen.»

«Det bør du kanskje snakke med advokaten din om.»

«Hør på meg, Bloody Billy. Nå sier jeg dette for siste gang: Du eksisterer ikke. Du er bare et mareritt jeg hadde da jeg var liten.»

«Hei, junior, nå sårer du følelsene mine. Sparker meg i balla.»

«Hva skal det bety?»

«Det betyr at du ikke trenger å bruke skjellsord. De biter ikke på meg. Uansett hva du sier, så er jeg bestefaren hans. Det kan du ikke gjøre noe med. Du kan fornekte meg så mye du bare vil, late som om jeg ikke eksisterer. Det har ingenting å si. Det forandrer ikke på sannheten.»

Jeg følte meg plutselig svimmel, og måtte sette meg.

«Hvem er denne Patz-fyren som han politivennen din snakket om?»

Jeg var sint og forvirret, opphisset, så jeg stoppet ikke for å tenke meg om. Jeg plumpet ut: «Det var han som gjorde det.»

«Som drepte denne gutten?»

«Ja.» «Er du sikker på det?»

«Ja.» «Hvordan vet du det?»

«Jeg har et vitne.»

«Og så har du tenkt å la barnebarnet mitt ta skylden for det?»

«La ham? Nei.» «Da får du gjøre noe, junior. Fortell meg om denne Patzfyren.»

«Hva er det du vil vite? Han liker smågutter.»

«Er han barnemishandler?»

«På en måte.»

«På en måte? Enten er han det eller så er han det ikke.

Hvordan kan man på en måte være barnemishandler?»

364

«Akkurat som du var en drapsmann før du faktisk drepte noen.» «Å, gi deg, junior. Jeg har jo sagt at du ikke klarer å såre meg.»

«Kan du slutte å kalle meg ‘junior’?»

«Plager det deg?»

«Ja.» «Hva skal jeg da kalle deg?»

«Ikke kall meg noe.»

«Pssh. Jeg må jo kalle deg noe. Hvordan skal jeg ellers kunne snakke med deg?»

«Du skal ikke snakke med meg.»

«Junior, det er mye sinne i deg, vet du det?»

«Var det noe mer du ville?»

«Ville? Jeg vil ikke ha noe fra deg.»

«Jeg trodde kanskje du ønsket deg en kake med en fil i.»

«Morsomt. En fil i. Jeg tok den. Fordi jeg sitter i fengsel.»

«Det stemmer.»

«Hør på meg, junior. Jeg trenger ikke en kake med en fil i, greit? Vet du hvorfor? Jeg skal fortelle deg hvorfor. Fordi jeg ikke er i fengsel.»

«Nei vel. Har de sluppet deg ut?»

«De trenger ikke slippe meg ut.»

«Trenger de ikke det? La meg gi deg et tips, din gamle gærning. Det store huset med gitter? Det som de aldri kommer til å slippe deg ut av? Det kalles et fengsel, og du sitter helt klart i det.»

«Nei. For nå er det du som ikke skjønner noe, junior.

Det eneste de har sperret inne her, er kroppen min. Det er alt de har, kroppen min, ikke meg. Jeg er overalt, skjønner du. Overalt rundt deg, junior, overalt hvor du er. Ok? Og nå sørger du for å holde barnebarnet mitt ute herfra. Skjønner du det, junior?»

«Hvorfor kan ikke du gjøre det? Du er jo overalt.»

«Kanskje det. Kanskje jeg flyr opp dit og –» «Hør her, jeg må gå nå, greit? Jeg legger på.»

365

«Nei. Vi er ikke ferdige –» Jeg la på. Men han hadde rett, han var der med meg, for stemmen hans fortsatte å skrangle i ørene mine. Jeg løftet telefonrøret og slo det ned på gaffelen igjen – én, to, tre ganger – helt til jeg ikke kunne høre ham lenger.

Jacob og Laurie sto storøyde og stirret på meg.

«Det var bestefaren din.»

«Jeg skjønte det.»

«Jake, jeg vil ikke at du skal snakke med ham, ok? Jeg mener alvor.»

«Ok.» «Du må aldri finne på å snakke med ham, selv om han ringer deg. Da må du bare legge på. Skjønner du det?»

«Ok, ok.»

Laurie glodde stygt på meg. «Det gjelder deg også, Andy.

Jeg vil ikke at den mannen ringer hit til huset mitt. Han forgifter oss. Neste gang han ringer, så legger du på, har du skjønt det?»

Jeg nikket.

«Er alt bra med deg, mannen min?»

«Jeg vet ikke.»

32 Fraværet av beviser

Rettsdag fem.

På slaget ni stormet dommer French inn bak skranken og annonserte med sammenbitt stemme at forsvarets krav om at rettssaken ble kjent ugyldig, var avvist. Han sa – idet stenografen gjentok ordene hans inn i en kjegleformet mikrofon som hun holdt over ansiktet som en oksygenmaske – «Tiltaltes protest mot at tiltaltes farfar ble nevnt i saken, er notert, og temaet kan tas opp i en ankesak. Jeg har gitt juryen instruks om å se bort fra det. Jeg tror det er nok.

Aktor blir advart om ikke å nevne temaet mer, og det er alt som skal sies om den saken. Og nå, hvis det ikke er flere protester, rettsbetjent, før inn juryen og la oss komme i gang.»

Jeg kan ikke si at jeg var overrasket. Det er sjelden en rettssak blir kjent ugyldig. Dommeren hadde ikke tenkt å spyle delstatens enorme investering i å få gjennomført denne rettssaken ned i do, ikke hvis han kunne forhindre det. Dessuten kunne en ugyldig rettssak bli pinlig for ham også. Det kunne virke som om han hadde mistet kontrollen over rettssalen sin. Logiudice visste selvsagt dette. Han kunne ha gått over streken med vilje, og satset på at den høye innsatsen gjorde det svært lite sannsynlig at rettssaken ville bli kjent ugyldig. Men det er ikke pent av meg å tenke sånn.

Rettssaken gikk sin gang.

367

«Kan du være vennlig og si hva du heter?»

«Karen Rakowski. R-A-K-O-W-S-K-I.» «Hva er yrket ditt og hvor er du ansatt?»

«Jeg er kriminaltekniker hos delstatspolitiet i Massachusetts. Jeg er for tiden ansatt i delstatspolitiets kriminaltekniske laboratorium.»

«Hva er egentlig en kriminaltekniker?»

«En kriminaltekniker er en som bruker kunnskap fra naturvitenskap, fysikk og kjemi til å identifisere, preservere og analysere bevismateriale fra et åsted. Senere vitner hun om funnene sine i retten.»

«Hvor lenge har du vært kriminaltekniker hos delstatspolitiet?»

«I elleve år.»

«Omtrent hvor mange åsted vil du si at du har undersøkt i løpet av karrieren din?»

«Omtrent fem hundre.»

«Er du med i noen profesjonelle organisasjoner?»

Rakowski begynte å ramse opp navnene på fem–seks organisasjoner, deretter eksamenene hun hadde tatt, en undervisningsstilling hun hadde og et par artikler hun hadde publisert, og alt gikk like fort for seg som et godstog: vanskelig å skille ut noen detaljer, men imponerende langt. Når sant skulle sies var det ingen som fulgte med på Rakowskis informasjonsstrøm, for ingen stilte egentlig spørsmål ved kvalifikasjonene hennes. Hun var godt kjent og respektert. Det bør nevnes at stillingen som «kriminaltekniker» er blitt mye mer profesjonell og nøyaktig enn da jeg begynte. Den har til og med blitt litt moteriktig. Rettsmedisin er blitt mye mer komplisert, ikke minst på grunn av DNA-beviser. Det var heller ingen tvil om at jobben også hadde blitt mer glamorøs på grunn av tv-serier som CSI. Men uansett hva årsaken er, så er de som utdanner seg i faget både flere og dyktigere, og Karen Rakowski kom fra den første gruppen med kriminalteknikere i vårt fylke som ikke var politifolk som utga seg for å være kriminaltekniker på si. Hun var hel ved. Det er mye lettere å se henne 368

for seg i hvit laboratoriefrakk enn i delstatspolitiets ridebukser og skaftestøvler. Jeg var glad for at hun var tildelt denne saken. Jeg visste at hun ville gi oss rettferdig behandling.

«Den 12. april 2007, omtrent klokken ti om formiddagen, fikk du da en telefon om et drap i Cold Spring Park i Newton?»

«Ja, det gjorde jeg.»

«Hva gjorde du da du fikk meldingen?»

«Jeg dro til åstedet, hvor jeg ble møtt av inspektør Duffy, som ga meg en brifing om hva han hadde ved åstedet og hva han ville at jeg skulle gjøre. Han tok meg med til stedet hvor liket lå.»

«Hadde liket blitt flyttet på, så vidt du vet?»

«Jeg ble fortalt at det ikke var forstyrret etter at politiet kom.»

«Hadde rettsmedisineren kommet da?»

«Nei.» «Er det å foretrekke at kriminalteknikeren kommer før rettsmedisineren?»

«Ja. Rettsmedisineren kan ikke undersøke liket uten å flytte på det. Og når liket først er flyttet på, kan man selvsagt ikke trekke noen slutninger ut fra stillingen det ligger i.»

«Men i dette tilfellet visste du at liket allerede var flyttet på av joggeren som fant det.»

«Det gjorde jeg.»

«Var du likevel i stand til å trekke noen konklusjoner ut fra kroppens stilling og fra omgivelsene da du først så den?»

«Ja. Det var tydelig at angrepet hadde funnet sted øverst i skråningen ved en gangsti, og at liket hadde sklidd nedover bakken etterpå. Det fantes det beviser for, siden et blodspor førte nedover skråningen til stedet der liket ble liggende.»

«Det er disse kontaktmerkene som vi fikk høre om i går?»

369

«Ja. Da jeg kom, var liket rullet rundt og lå med ansiktet opp, og jeg kunne se at offerets T-skjorte var gjennomtrukket av noe som så ut til å være vått blod.»

«Hvilken betydning knyttet du til de store mengdene med blod på offeret?»

«Ingen akkurat da. Det var opplagt at sårene var betydelige og dødelige, men det visste jeg før jeg ankom.»

«Men antyder ikke de store mengdene med blod på åstedet at det hadde vært en blodig kamp?»

«Ikke nødvendigvis. Blodet sirkulerer konstant gjennom kroppen vår. Det er et hydraulisk system: det blir pumpet rundt og rundt. Det beveger seg gjennom sirkulasjonssystemet, gjennom blodårene, hele tiden under trykk. Når et menneske blir drept, står ikke blodet lenger under trykk fra en pumpe, dermed blir bevegelsen underlagt de vanlige, fysiske lovene. Mye av blodet som var synlig på åstedet, både på offeret selv og på bakken under og rundt ham, kunne ganske enkelt ha rent ut på grunn av tyngdekraften, på grunn av måten kroppen lå på: med føttene høyere enn hodet, ansiktet nedover. Dermed kunne blodet på kroppen godt ha vært post mortem-blødninger. Det kunne jeg ikke være sikker på da.»

«Ok, og hva gjorde du deretter?»

«Jeg undersøkte åstedet nøyere. Jeg observerte enkelte blodflekker øverst i skråningen, på det som så ut til å være stedet for overfallet. Det var bare noen få flekker der.»

«La meg stoppe deg litt. Finnes det en gren innenfor rettsmedisin som analyserer blodsprut?»

«Ja. Man studerer mønsteret i blodsprut, som kan gi nyttig informasjon.»

«Klarte du å få noe nyttig informasjon ut av blodspruten i denne saken?»

«Ja. Som jeg sa, ved stedet for overfallet hadde det sprutet ut noen få, svært små blodflekker, bare et par centimeter store, og ut fra størrelsen var det tydelig at de hadde falt mer eller mindre rett ned på bakken og sprutet jevnt ut370

over i alle retninger. Det kalles et fall i lav hastighet, eller noen ganger ‘passiv blødning’.»

Logiudice: «I går hørte vi en argumentasjon fra forsvaret om hvorvidt man kan forvente å finne blod på angriperens kropp eller på klærne hans etter et overfall som dette.

Basert på dine observasjoner av blodspruten, har du dannet deg noen mening om det?»

«Ja. Det er ikke nødvendigvis sant at angriperen i dette tilfellet fikk blod på seg. Hvis vi går tilbake til sirkulasjonssystemet som pumper blodet rundt i kroppen: husk at når blodet først støtes ut av kroppen og ut i luften, blir det underlagt de samme fysiske lovene som alt annet. Men det er riktig at hvis en arterie blir skåret over vil man, avhengig av hvor på kroppen den er, forvente at blodet fosser ut. Det kalles ‘arteriell foss’. Det samme gjelder venene. Men hvis det er kapillarer, drypper det bare som det vi ser her. Jeg så ingen flekker på åstedet som så ut til å ha sprutet ut med kraft. Den sorten utstøtt blod lander i vinkel og spruter ujevnt utover, som dette.» Hun demonstrerte det ved å skyve neven bortover langs underarmen for å vise hvordan blodet ville spre seg utover overflaten når det traff. «Det er også mulig at angriperen sto bak offeret da han stakk ham, og da ville han være utenfor banen til blodspruten. Det er selvsagt også mulig at angriperen skiftet klær etter angrepet. Og alt dette understreker bare at man ikke automatisk kan gå ut fra at angriperen i dette tilfellet ville være dekket av blod etter angrepet, til tross for de store mengdene med blod som ble funnet på åstedet.»

«Kjenner du uttrykket ‘Fravær av bevis er ikke et bevis på fravær’?»

«Protest. Ledende spørsmål.»

«Han kan få det. Du kan svare på spørsmålet.»

«Ja.» «Hva betyr uttrykket?»

«Det betyr at selv om det ikke finnes fysiske beviser på at en person var til stede et spesielt sted på et spesielt tids371

punkt, kan man ikke nødvendigvis konkludere med at han ikke befant seg der. Det er antagelig enklere å forstå hvis jeg uttrykker det på denne måten: en person kan være til stede under en kriminell handling uten å etterlate seg noen fysiske spor på at han har vært der.»

Rakowskis vitneprov fortsatte en stund til. Det var en kritisk del av Logiudices saksframstilling, og han tok seg god tid for å få med seg alt. Hun vitnet i detalj om at alt blodet som ble funnet på åstedet tilhørte offeret. Det ble ikke funnet noen fysiske beviser i nærheten av kroppen som kunne kobles til noen andre – ingen finger-, hånd- eller skoavtrykk, ingen hår eller fibre, ikke noe blod eller annet organisk materiale – det eneste unntaket var det jævla fingeravtrykket.

«Nøyaktig hvor ble fingeravtrykket funnet?»

«Offeret var iført en jakke med glidelås, og glidelåsen var åpen. På innsiden av jakken, omtrent her» – hun indikerte et punkt på innsiden av sin egen jakke, på venstre side av fôret, der det ofte sitter en innerlomme – «var det en merkelapp av plast med fabrikantens navn på. Fingeravtrykket ble funnet på merkelappen.»

«Har overflaten et fingeravtrykk blir funnet på, noe å si for verdien av avtrykket?»

«Vel, fingeravtrykk fester seg bedre på noen overflater.

Dette var en flat overflate. Den var gjennomvåt av blod, nesten som en blekkpute, og fingeravtrykket var helt tydelig.»

«Så dette var et tydelig avtrykk?»

«Ja.» «Og etter å ha studert dette fingeravtrykket, hvem kunne du slå fast at det tilhørte?»

«Det tilhørte tiltalte, Jacob Barber.»

Jonathan reiste seg og sa med en skuldertrekning: «Vi stipulerer at det er tiltaltes fingeravtrykk.»

Dommeren sa: «Uten protest,» og så vendte han seg mot juryen: «Med en stipulering menes det at forsvaret går med på at et faktum er sant uten at aktor må bevise det. Begge 372

parter er enige om sannheten i dette faktum, derfor kan dere anse det som sant og bevist. Ok, Mr. Logiudice.»

«Hvilken betydning ga du det faktum at fingeravtrykket var satt i offerets eget blod?»

«Det var opplagt at blodet først måtte ha vært på merkelappen for at tiltaltes finger kunne bli presset ned i det.

Det betyr dermed at fingeravtrykket ble avsatt etter at angrepet hadde begynt, eller i hvert fall etter at offeret hadde blitt stukket minst én gang, og såpass kort tid etter angrepet at blodet på merkelappen fortsatt var vått, siden et avtrykk i størknet blod enten ikke ville vært så tydelig eller ikke satt noe avtrykk i det hele tatt. Så fingeravtrykket ble plassert der under eller like etter angrepet.»

«Hvor stort tidsrom snakker vi om? Hvor lang tid tar det før blodet på merkelappen er for tørt til at fingeravtrykket ville satt seg?»

«Det er mange faktorer som spiller inn. Men ikke mer enn i høyden femten minutter.»

«Eller mindre, er det sannsynlig?»

«Umulig å si.»

Flink pike, Karen. Ikke bit på kroken.

Den eneste sparringen som fant sted, var da Logiudice prøvde å ta med en kniv i bevisførselen, en blank og stygg sak som het Spyderco Civilian, kniven som Jacob hadde nevnt spesielt i historien hvor han fantaserte om Rifkindrapet. Jonathan protesterte kraftig mot at kniven skulle vises til juryen, siden det ikke fantes beviser på at Jacob noen gang hadde eid en sånn kniv. Jeg hadde kastet kniven til Jacob lenge før politiet ransaket rommet hans, men jeg bleknet ved synet av Spyderco Civilian-kniven. Den lignet veldig på Jacobs kniv. Jeg våget ikke snu meg og se på Laurie, så jeg kan bare rapportere det hun fortalte meg senere: «Jeg døde da jeg så den.» Dommer French bestemte til slutt at Logiudice ikke fikk ta den med i bevismaterialet. Knivens fysiske utseende, sa han, var «provoserende», siden aktor ikke kunne vise til at det var noen kobling mellom den og Jacob. Det var dommer Frenchs måte å si at 373

han ikke hadde tenkt å la Logiudice få vifte med en livsfarlig kniv i rettssalen for å hisse opp juryen og skape lynsjestemning – ikke før aktor kom med et vitne som kunne si at Jacob hadde en sånn kniv. Men han tillot at eksperten fikk uttale seg om kniven på generelt grunnlag.

«Passer kniven til stikksårene på offeret?»

«Ja. Vi undersøkte størrelsen og formen på knivbladet i forhold til sårene, og de stemte overens. Bladet på den spesielle kniven er kurvet og har en taggete egg, som forklarer de opprevne sårkantene. Dette er en kniv som er laget for å hogge etter en motstander, som man ville gjort i et knivslagsmål. En kniv som skal lage et jevnt kutt har en glatt og veldig skarp egg, som en skalpell.»

«Så drapsmannen kan ha brukt akkurat en sånn kniv?»

«Protest.»

«Avvist.»

«Ja, det kan han ha gjort.»

«Kan du ut fra vinkelen på sårene og formen på kniven si hvordan drapsmannen påførte de dødelige stikkene, hva slags bevegelse han kan ha brukt?»

«Basert på at sårene trenger omtrent rett inn i kroppen, det vil si horisontalt, virker det som om angriperen mest sannsynlig sto rett foran offeret, var omtrent like høy og stakk rett fram i tre støt mens han holdt armen omtrent rett ut.»

«Kan du være så snill å demonstrere bevegelsen du mener?»

«Protest.»

«Avvist.»

Rakowski reiste seg og stakk ut høyre arm foran seg tre ganger. Hun satte seg igjen.

Det gikk noen sekunder før Logiudice sa noe. I løpet av den korte tiden var det så stille i rettssalen at jeg hørte noen bak meg i rommet puste dypt ut, puff.

Jonathan kjempet galant i krysseksamineringen. Han angrep ikke Rakowski direkte. Hun var helt klart kompetent og snakket rett ut, og det var ingenting å vinne på å gå 374

løs på henne. Han konsentrerte seg i stedet om de fysiske bevisene, og hvor tynne de egentlig var.

«Aktor nevnte uttrykket ‘Fravær av bevis er ikke et bevis på fravær’. Husker du det?»

«Ja.» «Er det ikke også sant at fraværet av bevis er nettopp det: et fravær av bevis.»

«Jo.» Jonathan smilte skjevt til juryen. «I dette tilfellet, har vi ikke da et ganske betydelig fravær av bevis? Det finnes ikke noe blod som bevis mot tiltalte?»

«Nei.» «Genetiske beviser? DNA?» «Nei.» «Hår?»

«Nei.» «Fibre?»

«Nei.» «Noe som i det hele tatt plasserer tiltalte på åstedet, bortsett fra fingeravtrykket?»

«Nei.» «Håndavtrykk? Fingeravtrykk? Fotavtrykk? Fantes det der?»

«Nei, det gjorde det ikke.»

«Vel! Det er i hvert fall hva jeg ville kalle fravær av bevis!»

Juryen lo. Jacob og jeg lo, mer av lettelse enn av noe annet. Logiudice spratt opp for å protestere, og protesten ble godtatt, men det hadde ikke noe å si.

«Og fingeravtrykket som ble funnet, Jacobs fingeravtrykk på offerets jakke. Stemmer det ikke at fingeravtrykk som bevis har én enorm begrensning: man kan ikke si når avtrykket ble plassert der?»

«Det er riktig, bortsett fra den slutningen man kan trekke fra det faktum at blodet fortsatt var vått da tiltaltes finger kom borti det.»

«Ja, det våte blodet. Nettopp. Kan jeg få stille deg et hy375

potetisk spørsmål, Ms. Rakowski? La oss rent hypotetisk anta at tiltalte, Jacob, fant offeret, sin venn og klassekamerat, da han lå på bakken idet han, Jacob, var på vei til skolen. La oss anta, igjen rent hypotetisk, la oss anta at det bare var noen minutter etter angrepet. Og la oss til slutt anta at han grep tak i jakken til offeret i et forsøk på å hjelpe ham eller finne ut hvordan det sto til med ham. Ville ikke det stemme perfekt med at dere fant fingeravtrykket der dere fant det?»

«Jo.» «Og til slutt, når det gjelder kniven vi hørte om, en – hva var det? – en Spyderco Civilian. Stemmer det ikke at mange andre kniver kunne laget de samme sårskadene?»

«Jo. Jeg går ut fra det.»

«For alt du hadde å gå etter, var karakteristikken av sårene, størrelsen og formen, hvor dypt den trengte inn og så videre, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Derfor vet du egentlig bare at drapsvåpenet har en taggete egg og et blad av en viss størrelse, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Gjorde du noen anstrengelser for å finne ut hvor mange kniver som passer til den beskrivelsen?»

«Nei. Statsadvokaten ba meg bare om å bestemme om denne spesielle kniven stemte med sårene på offeret. Jeg fikk ingen andre kniver å sammenligne med.»

«Vel, det er vel omtrent som å legge kaninen i hatten selv?»

«Protest.»

«Godtatt.»

«Etterforskerne gjorde ikke noe forsøk på å finne ut hvor mange kniver som kunne forårsaket de sårene?»

«Jeg ble ikke spurt om noen andre merker, nei.»

«Har du noen anelse om det, grovt sett? Hvor mange kniver ville etterlate seg et sår som er omtrent fem centimeter bredt og trenger åtte til ti centimeter inn i kroppen?»

«Jeg vet ikke. Det ville være ren spekulasjon.»

376

«Tusen? Kom igjen, det må da være minst så mange.»

«Det kan jeg ikke uttale meg om. Det er nok et stort antall. Du må huske at en liten kniv kan lage en åpning som er større enn knivbladet selv, siden angriperen kan skjære opp såret med den. En skalpell er ganske liten, men den kan selvsagt skape et veldig stort snitt. Når vi snakker om størrelsen på såret i forhold til knivbladet, så snakker vi om maksimumsstørrelsen på knivbladet, den ytre grensen, for et knivblad kan selvsagt ikke være større enn åpningen det blir stukket inn i, i hvert fall ikke hvis vi snakker om et inntrengningssår, som vi gjør her. Under den grensen kan ikke størrelsen på såret i seg selv fortelle nøyaktig hvor stor kniven var. Så jeg kan ikke besvare spørsmålet.»

Jonathan la hodet på skakke. Han kjøpte ikke den. «Fem hundre?»

«Jeg vet ikke.»

«Hundre?»

«Det er mulig.»

«Ah, det er mulig. Så sjansene våre er én av hundre?»

«Protest.»

«Godtatt.»

«Hvorfor var etterforskerne bare interessert i den spesielle kniven, Ms. Rakowski, en Spyderco Civilian? Hvorfor ba de deg sammenligne den modellen med stikksårene?»

«Fordi den ble nevnt i en beskrivelse av drapet som tiltalte skrev –» «Ifølge Derek Yoo.» «Korrekt. Og det samme vitnet så visstnok en lignende kniv hos tiltalte.»

«Derek Yoo igjen?»

«Jeg tror det.»

«Så det eneste som kobler kniven til Jacob, er denne ene, forvirrede gutten, Derek Yoo?» Hun svarte ikke. Logiudice protesterte for kjapt. Det hadde ingenting å si.

«Ingenting mer, ærede dommer.»

33 Pater O’Leary

Jeg syntes det virket som om saken ble mer og mer uavgjort, men jeg følte meg fortsatt optimistisk. Logiudice håpet å presentere en ren straight – at han satte sammen en vinnerkombinasjon av en rotete hånd som besto av én-trefem-seks. Han hadde egentlig ikke noe valg. Han hadde elendige kort. Ingen ess, ingen beviser som var så dømmende at de krevde at juryen måtte erklære Jacob skyldig.

Hans siste håp var en gruppe vitner som var plukket ut fra klassekameratene til Jacob. Jeg kunne ikke forestille meg at noen av ungene fra McCormick kunne forvente noen særlig respekt fra juryen.

Jacob følte det samme som meg, og vi hadde det moro med å gjøre narr av saken til Logiudice, og forsikret hverandre om at hvert eneste kort han spilte ut var en toer eller en treer. Jonathans utsagn om «fravær av beviser» og overhøvlingen Logiudice fikk da han indirekte henviste til drapsgenet, gledet oss spesielt. Jeg mener ikke å antyde at Jacob ikke var livredd. Det var han. Det var vi alle tre. Jacobs angst fikk bare uttrykk i at han slo seg litt på brystet.

Min også. Jeg følte meg aggressiv, full av adrenalin og testosteron. Jeg var en motor som gikk fort på tomgang. Alle sanser ble skjerpet av å være i nærheten av en så enorm katastrofe som det å bli kjent skyldig.

Laurie var mye mer dyster. Hun gikk ut fra at i en rettssak som virket så uavgjort, ville juryen føle seg forpliktet til å kjenne tiltalte skyldig. De ville ikke ta noen sjanser.

378

Sperr inne dette guttemonsteret, beskytt alle andres uskyldige små barn, og bli ferdig med det. Hun trodde også at juryen ville at noen skulle henges for drapet på Ben Rifkin. Hvis ikke hadde man ikke oppnådd rettferdighet. Og hvis halsen i løkken tilfeldigvis var Jacobs, så taklet de det.

Oppi alle disse dystre spådommene til Laurie, hørte jeg også en antydning av noe mørkere, men jeg våget ikke utfordre henne på det. Ikke alle følelser trenger å komme til overflaten. Det er visse ting en mor aldri skal tvinges til å si om sønnen sin, selv ikke om hun tror på dem.

Derfor erklærte vi våpenhvile den kvelden. Vi ble enige om å slutte å snakke om det rettsmedisinske vitneprovet vi hadde hørt den dagen. Ikke mer snakk om nyanser i blodsprut eller vinkler på knivstikk og alt det der. I stedet satt vi på sofaen og så på tv i en tilfreds taushet. Da Laurie gikk opp og la seg i titiden, hadde jeg en vag idé om å følge etter.

En gang i tiden ville jeg gjort det. Min libido ville dratt meg oppover trappen lik en grand danois i bånd. Men det var forbi nå. Lauries interesse for sex hadde forsvunnet, og jeg kunne ikke forestille meg at jeg skulle sovne ved siden av henne eller at jeg i det hele tatt skulle få sove. Dessuten måtte noen slå av tv-en og be Jacob om å legge seg når det var tid for det, ellers ville guttungen bli sittende oppe til klokken to.

Like etter klokken elleve – Jon Stewart hadde akkurat begynt – sa Jake: «Nå er han her igjen.»

«Hvem?»

«Fyren med sigaretten.»

Jeg kikket ut gjennom tresprinklene på persiennene i stuen.

På den andre siden av gaten sto Lincoln-en. Den sto parkert åpenlyst vis-à-vis huset vårt, under en gatelykt. Bilruten sto på gløtt, så bilføreren kunne vippe sigarettasken ut på gaten.

Jacob sa: «Burde vi ringe politiet?»

«Nei. Jeg skal ordne det selv.»

Jeg gikk til garderobeskapet i entreen og rotet fram et 379

balltre som hadde stått der i årevis, gjemt mellom paraplyene og støvlene, der Jacob må ha satt det fra seg etter en trening en gang. Det var av aluminium, rødt, en Louisville Slugger i barnestørrelse.

«Det er kanskje ikke noen god idé, pappa.»

«Det er en fantastisk idé, stol på meg.»

Når jeg tenker tilbake, må jeg nok innrømme at dette faktisk ikke var en så fantastisk idé. Jeg var fullt klar over at jeg kunne skade den offentlige oppfatningen av oss og av Jacob. Jeg tror jeg hadde en vag tanke om at jeg skulle skremme bort Sigarettmannen uten å skade ham. For å være mer nøyaktig, jeg følte at jeg kunne løpt gjennom en vegg, og jeg hadde endelig lyst til å gjøre noe. Jeg er ærlig talt ikke sikker på hvor langt jeg hadde vært villig til å gå.

Og når det kom til stykket, fikk jeg aldri sjansen til å finne det ut heller.

Da jeg kom ut på fortauet foran huset mitt, suste en sivil politibil – en svart Interceptor – inn mellom oss. Det var som om den dukket opp fra ingen steder, de blinkende frontlyktene og de blå blinklysene på taket lyste opp gaten. Politibilen parkerte i vinkel foran Lincoln-en, sperret for den så den ikke kunne kjøre sin vei.

Ut spratt Paul Duffy i sivile klær, bortsett fra en vindjakke som tilhørte delstatspolitiet og et politiskilt som var festet til beltet. Han så på meg – jeg tror at jeg innen den tid holdt balltreet ned langs beinet, i hvert fall, men jeg så helt sikkert latterlig ut uansett – og han hevet øyenbrynene.

«Kom deg inn i huset igjen, Babe Ruth.»

Jeg rørte meg ikke av flekken. Jeg var så sjokkert og følelsene jeg hadde for Duffy var så blandede akkurat da, at jeg uansett egentlig ikke hørte på ham.

Duffy ignorerte meg og gikk bort til Lincoln-en.

Vinduet på førersiden åpnet seg med en elektrisk summing, og bilføreren spurte: «Er det et problem?»

«Førerkort og vognkort, takk.»

«Hva har jeg gjort?»

«Førerkort og vognkort, takk.»

380

«Jeg har vel lov til å sitte i min egen bil?»

«Sir, nekter du å identifisere deg?»

«Jeg nekter ikke noe. Jeg vil bare vite hvorfor du plager meg. Jeg sitter bare her og passer mine egne saker på en offentlig gate.»

Men føreren ga seg til slutt. Han satte sigaretten i munnen og bøyde seg så langt forover at han klarte å lirke fram lommeboken fra baklommen. Da Duffy tok førerkortet og gikk tilbake til politibilen, kikket fyren bort på meg under bremmen på sixpencen og sa: «Åssen går’e, kompis?»

Jeg svarte ikke.

«Står det bra til med deg og familien din?»

Han stirret enda mer.

«Det er bra å ha en familie.»

Jeg svarte ikke nå heller, og fyren fortsatte å røyke sigaretten sin med en overdreven nonsjalanse.

Duffy kom ut av politibilen og ga fyren førerkort og vognkort.

Duffy: «Sto du parkert her for et par kvelder siden?»

«Nei, sir. Det vet jeg ikke noe om.»

«Hvorfor kjører du ikke bare videre, Mr. O’Leary? Ha en fin kveld. Ikke kom tilbake hit igjen.»

«Det er en offentlig gate, stemmer ikke det?»

«Ikke for deg.»

«Greit, betjent.» Han bøyde seg igjen og gryntet idet han stakk lommeboken ned i baklommen. «Unnskyld. Jeg beveger meg litt langsomt. Holder på å bli gammel. Det skjer med oss alle, ikke sant?» Han gliste opp mot Duffy, deretter til meg. «Ha en hyggelig aften, mine herrer.» Han trakk setebeltet over brystet og gjorde et stort nummer ut av å klikke det fast. «Hvis ikke, blir det vel bot,» sa han.

«Betjent, jeg er redd jeg må be deg flytte bilen din. Du sperrer for meg.»

Duffy gikk til politibilen og rygget et par meter.

«G’natt, Mr. Barber,» sa mannen, og så kjørte han langsomt sin vei.

Duffy kom bort til meg igjen.

381

Jeg sa: «Har du lyst til å fortelle meg hva det der var for noe?»

«Jeg tror vi må ta en prat.»

«Blir du med inn?»

«Hør her, Andy, jeg forstår godt hvis du ikke vil ha meg her, i huset eller noe. Det er greit. Vi kan bare snakke her.»

«Nei, det er greit. Bare kom inn.»

«Jeg vil heller –» «Jeg sa at det er greit, Duff.»

Han rynket pannen. «Er Laurie oppe?»

«Er du redd for å treffe henne?»

«Ja.» «Men du er ikke redd for å møte meg?»

«For å være ærlig, så gleder jeg meg ikke.»

«Vel, ikke vær redd. Hun sover.»

«Har du noe imot om jeg tar det?»

Jeg ga ham balltreet.

«Hadde du virkelig tenkt å bruke det?»

«Jeg har rett til å forholde meg taus.»

«Det er sikkert smart å gjøre det nå.»

Han slengte balltreet inn i patruljebilen og fulgte etter meg inn i huset.

Laurie sto øverst i trappen, i flanellspysjbukse og genser, med armene i kors. Hun sa ingenting.

Duffy sa: «Hei, Laurie.»

Hun snudde seg bort, gikk og la seg igjen.

«Hei, Jacob.»

«Hei,» sa Jacob, manerer og vaner hemmet ham fra å uttrykke noen tegn til sinne eller følelse av å ha blitt forrådt.

På kjøkkenet spurte jeg hva han gjorde utenfor huset vårt.

«Advokaten din ringte meg. Han sa at han ikke fikk gehør hos politiet i Newton eller Cambridge.»

«Og så ringte han deg? Jeg trodde du jobbet i PR-seksjonen nå.»

«Jo, vel, dette er vel mer et personlig prosjekt.»

Jeg nikket. Jeg visste ikke helt hva jeg syntes om Paul 382

Duffy akkurat da. Jeg tror jeg skjønte at han hadde gjort det han måtte gjøre da han vitnet mot Jacob. Jeg kunne ikke tenke på ham som en fiende. Men vi kom aldri til å bli venner igjen. Hvis sønnen min endte opp i Walpole uten håp om benådning, ville det være Duffy som sendte ham dit. Det visste vi begge. Ingen av oss hadde de rette ordene til å ta tak i dette direkte, derfor ignorerte vi det. Det er det beste med vennskap mellom menn: omtrent alt som er ubehagelig kan ignoreres hvis begge er enige om det, og siden det var utenkelig å ha direkte kontakt, kan man heller gjøre det letteste og bare leve sine liv parallelt med hverandre.

«Hvem er han?»

«Han heter James O’Leary. De kaller ham Pater O’Leary. Født i februar 1943, så han er sekstifire år gammel.»

«Da er han vel snart eks-pater O’Leary.»

«Man fleiper ikke med ham. Han er en gammel gangster.

Rullebladet hans går femti år tilbake i tiden, og det er som å lese en lovsamling. Det inneholder alt. Våpen, narkotika, vold. FBI tiltalte ham til og med etter RICO-loven sammen med en gjeng andre på åttitallet, for organisert kriminalitet, men han vred seg unna. Han var en muskelmann, har jeg fått høre. En som brekker beina på folk. Nå er han for gammel til sånt.»

«Og hva gjør han nå?»

«Han fikser og ordner. Leier ut seg selv, men det er bare smågreier. Han sørger for at problemer forsvinner. Hva man måtte trenge, innkreving, utkastelse, få folk til å holde kjeft.»

«Pater O’Leary. Og hva har han imot Jacob?»

«Ingenting, tror jeg. Spørsmålet er hvem som betaler ham, og for hva.»

«Og?» Duffy trakk på skuldrene. «Jeg aner ikke. Det må være noen som har noe uoppgjort med Jacob. For øyeblikket er det en stor gruppe: alle som kjente Ben Rifkin, alle som er sinte på grunn av denne saken – faen, alle som har kabel-tv.»

383

«Flott. Og hva skal jeg gjøre hvis jeg treffer ham igjen?»

«Du kan krysse gaten. Og så ringer du meg.»

«Da sender du PR-avdelingen?»

«Da sender jeg 82nd Airborne om jeg så må.»

Jeg smilte.

«Jeg har fortsatt kontakter,» forsikret han meg.

«Kommer de til å la deg få begynne i CPAC igjen?»

«Det kommer an på. Vi får se om Rasputin gir dem lov når han blir førstestatsadvokat.»

«Han trenger fortsatt en stor rettssak før han kan stille til valg som førstestatsadvokat.»

«Ja, det er det andre: han kommer ikke til å bli det.»

«Nei?» «Nei. Jeg har kikket litt på din venn Patz.»

«Fordi du ble krysseksaminert om ham?»

«Både det og fordi jeg husker fordi du spurte meg om Patz og Logiudice og hvorvidt det var noen kobling mellom dem. Hva var det som gjorde at Logiudice ikke ville se nærmere på ham når det gjaldt drapet?»

«Og?» «Vel, det er kanskje ingenting, men det er en kobling der.

Logiudice hadde en sak med ham da han var i barnemishandlingsenheten. Det gjaldt en voldtekt. Logiudice fikk gjort den om til overgrep mot mindreårig, og han fikk lavere straff fordi han tilsto.»

«Og så?»

«Det er kanskje ingenting. Offeret var kanskje motvillig eller kunne ikke gjennomføre det av en eller annen grunn, og Logiudice gjorde det som var riktig. Eller så dumpet han kanskje feil sak, og Patz var fri til å begå drap. Det er ikke akkurat noe man skriver på en valgplakat.» Han trakk på skuldrene. «Jeg har ikke tilgang til statsadvokatens arkiv.

Det var så langt jeg kom uten at noen ble oppmerksomme på hva jeg holdt på med. Hei, det er ikke så mye, men det er nå litt.»

«Takk.»

«Ja, vi får se,» mumlet han. «Det har kanskje ikke noe å 384

si om det er sant, eller? Om man nevner noe sånt i retten, sparker litt støv i øynene på folk, hvis du skjønner hva jeg mener?»

«Ja, jeg skjønner hva du mener, Perry Mason.»

«Og hvis Logiudice får seg en på trynet, så er det bare en bonus, ikke sant?»

Jeg smilte. «Jo.» «Andy, du vet jeg er lei meg.»

«Det vet jeg.»

«Av og til suger denne jobben.»

Vi sto og så på hverandre noen sekunder.

«Greit,» sa han, «vel, jeg skal la deg få sove. Det er en stor dag i morgen. Vil du at jeg skal sitte der ute en stund i tilfelle vennen din kommer tilbake?»

«Nei. Takk. Jeg tror det går bra.»

«Ok. Men da sees vi vel senere.»

Før jeg gikk og la meg tjue minutter senere, løftet jeg gardinen på soverommet for å kikke ut på gaten. Den svarte patruljebilen sto fortsatt der, som jeg visste den ville gjøre.

34 Jacob var sint

Rettsdag seks.

Pater O’Leary satt blant tilhørerne bakerst i rettslokalet da rettssaken startet igjen neste formiddag.

Laurie så grå og utpint ut der hun satt på første rad på tilhørerbenken.

Logiudice, som hadde fått selvtilliten styrket av en rekke profesjonelle vitner, brisket seg litt når han gikk. Det er noe av det merkelige med en rettssak, for selv om vitnet angivelig er stjernen, er advokaten som stiller spørsmålene den eneste i rettssalen som kan bevege seg fritt omkring. Gode advokater har en tendens til ikke å bevege seg så mye, siden de vil at øynene til juryen skal holde seg på vitnet. Men det virket ikke som om Logiudice klarte å finne et behagelig sted å stå, der han flagret fra vitneboksen til juryen til aktors bord og diverse punkter imellom før han endelig falt til ro ved den lille talerstolen. Jeg hadde en mistanke om at han var litt på tuppa før han skulle i gang med dagens sivile vitner, klassekameratene til Jacob, at han var fast bestemt på ikke å la disse amatørvitnene få overtaket på saken, akkurat som de forrige vitnene hadde fått.

Derek Yoo satt i vitneboksen. Derek, som hadde spist på kjøkkenet vårt minst tusen ganger. Som hadde ligget henslengt i sofaen vår og sett på fotball og strødd potetgull utover gulvteppet. Derek, som hadde hoppet rundt i stuen vår og spilt GameCube og Wii med Jacob. Derek, 386

som hadde sittet og nikket salig med hodet i timevis, antagelig mens han var stein, til de dundrende bassrytmene fra iPod-en sin, mens Jacob gjorde det samme ved siden av ham – med musikken så høyt at vi kunne høre den rumle gjennom hodetelefonene, det var som om vi hørte tankene deres. Når jeg nå så den samme Derek Yoo i vitneboksen, kunne jeg gladelig ha flådd ham levende, gutten med den slappe, ustelte garasjebandfrisyren og det sløve ansiktsuttrykket, som nå truet med å sende sønnen min til Walpole for alltid. For anledningen hadde Derek tatt på seg en tweedjakke som hang ned fra de smale skuldrene. Skjortekragen var for stor. Slipset klemte den sammen så den lå i folder, den dinglet rundt den tynne halsen hans som en ventende renneløkke.

«Hvor lenge har du kjent tiltalte, Derek?»

«Siden første klasse, tror jeg.»

«Dere gikk på barneskolen sammen?»

«Ja.» «Hvor var det?»

«Mason-Rice i Newton.»

«Og siden har dere vært venner?»

«Ja.» «Bestevenner?»

«Jeg tror det. Iblant.»

«Dere har vært hjemme hos hverandre?»

«Ja.» «Hengt sammen etter skoletid og i helgene?»

«Ja.» «Har dere gått i samme klasse?»

«Noen ganger.»

«Når var det?»

«Ikke i fjor. I år går ikke Jake på skolen. Jeg tror han har hjemmeundervisning. Så da må det vel være to år siden.»

«Men selv de årene dere ikke delte klasserom, så var dere fortsatt nære venner?»

«Ja.» 387

«Så i hvor mange år har du og tiltalte vært nære venner?» «Åtte.» «Åtte. Og hvor gammel er du nå?»

«Jeg er femten nå.»

«Er det riktig å si at den dagen Ben Rifkin ble drept, den 12. april 2007, så var Jacob Barber bestevennen din?»

Derek ble taus. Tanken gjorde ham enten taus eller flau.

«Ja.» «Ok. Hvis vi vender oppmerksomheten mot den 12. april 2007, kan du huske hvor du var den morgenen?»

«På skolen.»

«Omtrent når kom du til skolen?» «Åtte tretti.»

«Hvordan kom du deg til skolen den dagen?»

«Jeg gikk.»

«Førte skoleveien deg gjennom Cold Spring Park?»

«Nei, jeg kommer fra den andre retningen.»

«Ok. Da du kom til skolen, hvor gikk du da?»

«Jeg stoppet ved skapet mitt for å legge fra meg noe, så gikk jeg til klasserommet mitt.»

«Og tiltalte var ikke i ditt klasserom det året, er det korrekt?»

«Ja.» «Så du ham før timen den morgenen?»

«Ja, jeg så ham ved skapene.»

«Hva gjorde han?»

«Han la bare sakene sine i skapet sitt.»

«Var det noe uvanlig med utseendet hans?»

«Nei.» «Med klærne?»

«Nei.» «Hadde han noe i hånden?»

«Det var en stor flekk på hånden. Det så ut som blod.»

«Beskriv flekken.»

«Det var liksom bare en rød flekk, omtrent på størrelse med en tjuefemcent-mynt.»

388

«Spurte du ham om den?»

«Ja. Jeg sa: ‘Døh, hva har du gjort med hånden din?’ Og da sa han bare: ‘Å, det er ingenting. Bare en skramme’.»

«Så du at tiltalte prøvde å fjerne blodet?»

«Ikke akkurat da.»

«Benektet han at flekken på hånden hans var blod?»

«Nei.» «Ok. Hva skjedde deretter?»

«Jeg gikk til klasserommet mitt.»

«Var Ben Rifkin i klassen din det året?»

«Ja.» «Men han var ikke i klasserommet ditt den morgenen?»

«Nei.» «Syntes du det var rart?»

«Nei. Jeg vet ikke engang om jeg la merke til det. Jeg tror jeg bare gikk ut fra at han var syk.»

«Og hva skjedde i klasserommet?»

«Ingenting. Bare det vanlige: opprop, noen beskjeder, og så begynte timen i et annet klasserom.»

«Hva hadde du i første time?»

«Engelsk.»

«Var du til stede?»

«Ja.» «Var tiltalte i engelskklassen din?»

«Ja.» «Så du ham i klasserommet den morgenen?»

«Ja.» «Snakket du med ham?»

«Vi sa bare hei, ikke noe mer.»

«Var det noe uvanlig med tiltaltes oppførsel eller noe han sa?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Han virket ikke opprørt?»

«Nei.» «Var det noe uvanlig med utseendet hans?»

«Nei.» «Han hadde ikke blod på klærne eller noe sånt?»

389

«Protest.»

«Godtatt.»

«Kan du beskrive tiltaltes utseende da du så ham i engelsktimen den morgenen?»

«Jeg tror han liksom hadde på seg helt vanlige klær: jeans, joggesko og sånt. Han hadde ikke blod på klærne, hvis det var det du mente.»

«Hva med hendene hans?»

«Flekken var borte.»

«Hadde han vasket hendene?»

«Jeg tror det.»

«Hadde han noen kutt eller skrammer på hendene?

Noen årsak til at han kan ha blødd?»

«Ikke som jeg kan huske. Jeg la egentlig ikke merke til det. Det var ikke viktig der og da.»

«Ok, hva skjedde deretter?»

«Vi hadde engelsk i omtrent et kvarter, så fikk vi beskjed om at skolen var avstengt.»

«Hva betyr det?»

«Det er når man må gå tilbake til klasserommet sitt og de tar opprop og låser alle dører og passer på at ingen går.»

«Vet du hvorfor man stenger av skolen?»

«Fordi det er en eller annen fare.»

«Hva tenkte du da du fikk høre at skolen ble avstengt?»

«Columbine.»

«Du trodde at noen var på skolen med våpen?»

«Ja.» «Hadde du noen anelse om hvem det kunne være?»

«Nei.» «Ble du redd?»

«Ja, selvsagt. Det ble alle.»

«Husker du hvordan tiltalte reagerte da rektor annonserte at skolen var avstengt?»

«Han sa ikke noe. Han smilte liksom bare. Det var ikke så mye tid til å reagere. Vi hørte det bare, og så løp alle.»

«Virket tiltalte nervøs eller redd?»

390

«Nei.» «På det tidspunktet, visste noen hvorfor skolen var avstengt?»

«Nei.» «Var det noen som koblet det til Ben Rifkin?»

«Nei. Jeg mener, de fortalte det jo til oss senere på formiddagen, men ikke da.»

«Hva skjedde deretter?»

«Vi ble sittende i klasserommene med dørene låst. De sa over høyttaleranlegget at vi ikke var i fare, at det ikke dreide seg om våpen eller noe, så da låste lærerne opp dørene, og vi ble bare sittende og vente. Det var som en øvelse eller noe.»

«Hadde dere øvd på å stenge av skolen tidligere?»

«Ja.» «Hva skjedde deretter?»

«Vi ble bare sittende. De sa vi skulle finne fram bøkene og lese eller gjøre lekser eller noe. Så fikk vi fri resten av dagen, og vi gikk hjem i ellevetiden.»

«Det var ingen som avhørte deg eller noen av de andre elevene?»

«Ikke den dagen, nei.»

«Var det ingen som gjennomsøkte skolen eller skapene til noen av elevene?»

«Ikke som jeg så.»

«Så da skolen var over og de endelig lot dere få gå, hva så du da?»

«Det sto masse foreldre og ventet på barna sine utenfor skolen. Alle foreldrene kom til skolen.»

«Når så du tiltalte igjen?»

«Vi tekstet den ettermiddagen, tror jeg.»

«Når du sier tekstet, mener du da at dere sendte tekstmeldinger til hverandre på mobiltelefon?»

«Ja.» «Hva snakket dere om?»

«Vel, på det tidspunktet visste alle at Ben var drept. Vi visste liksom ikke nøyaktig hva som hadde skjedd eller 391

noe. Derfor var vi begge sånn, Har du hørt noe? Hva har du hørt? Hva er det som skjer?»

«Og hva sa tiltalte til deg?»

«Vel, jeg var liksom sånn, Døh, er det ikke den veien du går til skolen? Så du noe? Og Jake sa bare nei.»

«Han sa nei?»

«Det stemmer.»

«Han sa ikke at han hadde sett Ben ligge på bakken og at han prøvde å gjenopplive ham for å sjekke om han var ok?»

«Nei.» «Hva mer sa han da dere tekstet?»

«Vel, vi fleipet liksom med det, fordi Ben hadde liksom plaget Jacob en stund. Så vi sa sånt som ‘Det var virkelig velfortjent’ og ‘Ønsket ditt gikk i oppfyllelse’ og sånt. Jeg vet at det høres ille ut nå, men vi fleipet bare.»

«Når du sier at Ben hadde plaget Jacob, kan du beskrive hva du mener? Hva skjedde egentlig mellom dem?»

«Ben var liksom, han tilhørte en annen gjeng. Han var bare – jeg har ikke lyst til å si stygge ting om ham etter det som skjedde og sånn – men han var ikke så veldig grei mot Jake eller meg, eller mot noen andre i vår gjeng.»

«Hvem er i din gjeng?»

«Det var liksom bare jeg, Jake og en annen fyr, som heter Dylan.»

«Og hvordan var gjengen din? Hva slags rykte hadde den på skolen?»

«Vi var nerder.» Derek sa det uten å bli verken flau eller bitter. Det plaget ham ikke. Det var bare sånn det var.

«Og Ben, hvordan var han?»

«Jeg vet ikke. Han var kjekk.»

«Han var kjekk?»

Derek rødmet. «Jeg vet ikke. Han tilhørte bare en annen gjeng enn oss.»

«Var du venner med Ben Rifkin?»

«Nei. Jeg mener, jeg kjente ham jo, vi sa hei, men vi var ikke venner.»

392

«Men han plaget aldri deg?»

«Jeg vet ikke. Han kalte meg sikkert soper eller noe. Jeg vil ikke kalle det mobbing eller noe. Hvis noen kaller deg soper, så er det liksom greit. Det er ikke noe å bry seg om.»

«Kalte Ben andre folk for noe?»

«Ja.» «Hva da?»

«Jeg vet ikke, soper, nerd, hore, bitch, taper, sånne ting.

Det var bare sånn han var, det var sånn han snakket.»

«Med alle?»

«Nei, ikke alle. Bare de han ikke likte. Folk som han ikke syntes var kule.»

«Var Jacob kul?»

Sjenert smil. «Nei. Det var ingen av oss.»

«Likte Ben Jacob?»

«Nei. Helt klart ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«Han likte ham bare ikke.»

«Uten noen grunn? Var det noen uoverensstemmelser mellom dem? Noe spesielt?»

«Nei. Det var bare sånn at Ben ikke syntes Jake var kul.

Ingen av oss var kule. Han sa ting til oss alle tre.»

«Men det var verre for Jacob enn for deg og Dylan?»

«Ja.» «Hvorfor det?»

«Jeg tror bare han skjønte at det gikk inn på Jake. Som jeg sa, for meg, hvis noen kaller meg soper eller nerd eller noe, hva kan jeg gjøre med det? Jeg tok liksom ikke igjen.

Men Jake ble kjempesint, og derfor fortsatte Ben bare.»

«Med hva?»

«Med å kalle ham ting.»

«Hva da?»

«Stort sett ‘soper’. Og en del andre ting, verre ting.»

«Hva slags verre ting? Kom igjen. Du kan si det.»

«Det handlet stort sett om at han var homo. Han spurte alltid Jacob om han hadde gjort forskjellige homsegreier.

Han sa det bare om og om og om igjen.»

393

«Hva sa han?»

Derek trakk pusten dypt. «Jeg vet ikke om jeg kan si de ordene.»

«Det er greit. Kom igjen.»

«Han sa liksom: ‘Har du sugd –‘ Jeg har ikke lyst til å si det. Det var sånne ting. Han ga seg aldri.»

«Var det noen på skolen som faktisk trodde at Jacob var homse?»

«Protest.»

«Avvist.»

«Nei. Jeg mener, jeg tror ikke det. Jeg bryr meg ikke om det.» Han så på Jacob. «Jeg bryr meg fortsatt ikke om det.»

«Sa Jacob noen gang til deg at han var homse?»

«Han sa at han ikke var det.»

«I hvilken sammenheng? Hvorfor sa han det til deg?»

«Jeg sa liksom til ham at han skulle slutte å bry seg om Ben. Jeg sa liksom: ‘Hei Jake, du er jo uansett ikke homse, så hvorfor bryr du deg?’ Og da sa han at han ikke var det, og han sa at det handlet ikke om hvorvidt han var homse eller ikke, det handlet om at Ben oppførte seg som en dritt – oppførte seg dårlig, mener jeg – og hvor lenge skulle det gå før noen gjorde noe for å stoppe det? Han visste at det var galt, men ingen gjorde noe for å stoppe det.»

«Så Jacob var opprørt over det?»

«Ja.» «Følte han at han ble mobbet?»

«Han ble mobbet.»

«Gikk du noen gang imellom for å prøve å hindre Ben i å mobbe vennen din?»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Fordi det ikke ville hjulpet. Ben ville ikke ha hørt på meg. Det er ikke sånn det fungerer.»

«Var mobbingen bare verbal? Eller var den av og til fysisk?»

«Noen ganger dyttet Ben ham og dunket til ham idet han gikk forbi, kom borti ham med skulderen. Noen gan394

ger tok han ting fra Jake, ting fra sekken hans eller lunsjen hans eller noe.»

«Men tiltalte ser jo ut som en ganske stor gutt. Hvordan slapp Ben unna med å plage ham?»

«Ben var også stor, og han var liksom tøffere. Og så hadde han flere venner. Jeg tror vi tre – Jake og Dylan og jeg, liksom – vi visste at vi ikke var viktige. Jeg mener, jeg vet ikke, det er bare rart. Det er vanskelig å forklare. Men hvis det hadde blitt slåsskamp med Ben, så ville vi bare blitt stengt ute.»

«Sosialt, mener du.»

«Ja. Og hvordan ville det da vært på skolen, hvis vi liksom var helt alene?»

«Gjorde Ben dette mot andre barn også, eller var det bare mot Jacob?»

«Bare mot Jacob.»

«Vet du hvorfor?»

«Fordi han visste at det gjorde Jake sint.»

«Kunne du se at det gjorde ham sint?»

«Det kunne alle.»

«Ble Jacob ofte sint?»

«På Ben? Selvsagt.»

«På andre ting også?»

«Ja, litt.»

«Fortell oss om temperamentet til Jacob.»

«Protest.»

«Avvist.»

«Kom igjen, Derek, fortell oss om tiltaltes temperament.»

«Han blir liksom skikkelig opprørt over enkelte ting.

Han gnager liksom på det og kan ikke legge det bak seg.

Han gikk bare rundt og tenkte på det inni seg, og av og til skulle det ingenting til for at han eksploderte. Han var alltid lei seg etterpå og flau over at han alltid overreagerte, for det var aldri på grunn av det han var irritert over. Det var alle de andre greiene han tenkte på.»

«Og hvordan vet du dette?»

395

«Fordi han fortalte meg det.»

«Ble han aldri sint på deg?»

«Nei.» «Så du at han noen gang ble sint?»

«Ja, noen ganger var han litt schizofren.»

«Protest.»

«Godtatt. Juryen skal ignorere den siste kommentaren.»

«Derek, kan du beskrive en anledning da du så tiltalte bli sint?»

«Protest, ikke relevant.»

«Godtatt.»

«Derek, kan du fortelle retten hva som skjedde da tiltalte fant en løshund?»

«Protest, ikke relevant.»

«Godtatt. Gå videre, Mr. Logiudice.»

Logiudice laget trutmunn. Han bladde om i den gule blokken sin, en side med spørsmål som han måtte la ligge.

Han var som en fugl som er blitt skremt opp fra pinnen sin, der han gikk nervøst fram og tilbake i rettssalen mens han stilte spørsmålene sine, helt til han til slutt roet seg ned på plassen ved talerstolen i nærheten av juryen.

«I dagene etter drapet på Ben Rifkin, ble du av en eller annen grunn bekymret over din venn Jacobs rolle i drapet?»

«Protest.»

«Avvist.»

«Du kan svare, Derek.»

«Ja.» «Var det noe spesielt, bortsett fra temperamentet hans, som gjorde at du fikk mistanke til Jacob?»

«Ja. Han hadde en kniv. Det var liksom en slags militærkniv, som en kampkniv. Den hadde et veldig skarpt blad med masse … tenner. Det var en skikkelig skummel kniv.»

«Så du denne kniven selv?»

«Ja. Jake viste meg den. Han hadde den med seg på skolen en gang.»

«Hvorfor hadde han den med seg på skolen?»

396

«Protest.»

«Godtatt.»

«Viste han deg kniven på skolen en gang?»

«Ja, han viste den til meg.»

«Sa han hvorfor han viste den til deg?»

«Nei.» «Fortalte han deg hvorfor han i det hele tatt ville ha en kniv?»

«Jeg tror bare han syntes den var kul.»

«Og hvordan reagerte du da du så kniven?»

«Jeg var liksom: ‘Døh, den var kul’.»

«Den plaget deg ikke?»

«Nei.» «Eller bekymret deg?»

«Nei, ikke da.»

«Var Ben Rifkin i nærheten da Jacob tok fram kniven den dagen?»

«Nei. Ingen visste at Jake hadde kniven. Det er greia.

Han gikk bare rundt med den på seg. Jake hadde liksom en hemmelighet.»

«Hvor hadde han kniven?»

«I sekken eller i lommen.»

«Viste han den noen gang til noen andre, eller truet han noen med den?»

«Nei.» «Greit, så Jacob hadde altså en kniv. Var det noe annet som gjorde at du mistenkte din venn Jacob i timene og dagene etter at Ben Rifkin ble drept?»

«Vel, som jeg sa, helt til å begynne med var det ingen som visste hva som hadde skjedd. Så kom det etter hvert ut at Ben var blitt drept med kniv i Cold Spring Park, og da visste jeg det bare.»

«Visste hva da?»

«Visste – jeg mener, jeg følte at han antagelig hadde gjort det.»

«Protest.»

«Godtatt. Juryen skal se bort fra det siste svaret.»

397

«Hvordan visste du at Jacob –» «Protest.»

«Godtatt. Gå videre, Mr. Logiudice.»

Logiudice laget trutmunn, samlet tankene. «Snakket Jacob noen gang om et nettsted som heter The Cutting Room?»

«Ja.» «Kan du fortelle juryen hva The Cutting Room er?»

«Det er liksom et slags pornonettsted, bortsett fra at det bare er historier der og alle kan skrive historier og legge dem ut.»

«Hva slags historier?»

«Litt sånn S&M, tror jeg. Jeg vet ikke helt. Det er liksom sex og vold.»

«Snakket Jacob ofte om dette nettstedet?»

«Ja. Jeg tror han likte det. Han var ofte der.»

«Var du der?»

Flau, rødmende. «Nei. Jeg likte det ikke.»

«Plaget det deg at Jacob var der?»

«Nei. Det bestemmer han selv.»

«Viste Jacob deg noen gang en historie på The Cutting Room som beskrev drapet på Ben Rifkin?»

«Ja.» «Når viste Jacob deg denne historien?»

«Sånn i slutten av april, tror jeg.»

«Etter drapet?»

«Ja, noen dager etter.»

«Hva sa han om den?»

«Han sa bare at han hadde skrevet en historie som han hadde lagt ut på dette diskusjonsforumet.»

«Du mener at han la den ut på nettet så andre kunne lese den?»

«Ja.» «Og leste du historien?»

«Ja.» «Hvordan opplevde du den?»

«Jacob sendte meg en lenke.»

398

«Hvordan? Epost? Facebook?»

«Facebook? Nei! Da kunne hvem som helst sett den. Jeg tror det var på epost. Og da gikk jeg inn og leste den.»

«Og hva syntes du om historien da du leste den første gang?»

«Jeg vet ikke. Jeg syntes det var sprøtt at han skrev den, men den var jo litt interessant, tror jeg. Jacob skriver godt.»

«Har han skrevet andre historier som denne?»

«Nei, egentlig ikke. Han skrev noen som var liksom –» «Protest.»

«Godtatt. Neste spørsmål.»

Logiudice tok fram et dokument, laser-printet, fylt med tekst på begge sider. Han la det foran Derek i vitneboksen.

«Er dette historien som tiltalte fortalte deg at han skrev?»

«Ja.» «Er denne utskriften en korrekt gjengivelse av historien slik du leste den da?»

«Ja, jeg tror det.»

«Jeg ber om at dokumentet blir tatt med i bevisførselen.»

«Dokumentet er tatt med i bevisførselen og merket Aktors bevis nummer … Mary?»

«Tjueseks.»

«Aktors bevis nummer tjueseks.»

«Hvordan kan du med sikkerhet si at tiltalte skrev denne historien?»

«Hvorfor skulle han si det hvis det ikke var sant?»

«Hva var det med historien som gjorde deg så bekymret for Jacob og Rifkin-drapet?»

«Det var liksom bare hele beskrivelsen, alle de små detaljene. Han beskrev kniven, knivstikkene mot brystet, alt sammen. Selv personen, gutten som ble stukket – i historien kaller Jake ham ‘Brent Mallis’, men det er opplagt at det er Ben Rifkin. Alle som kjente Ben, ville skjønt det. Det var liksom ikke helt fiksjon. Det var bare så opplagt.»

399

«Pleier du og vennene dine av og til å utveksle meldinger på Facebook?»

«Selvsagt.»

«Og tre dager etter at Ben Rifkin ble drept, 15. april 2007, la du ut en melding på Facebook hvor det sto: ‘Jake, alle vet at du gjorde det. Du har en kniv. Jeg har sett den.’»

«Ja.» «Hvorfor la du ut den meldingen?»

«Jeg ville bare ikke være den eneste som visste om kniven. Det var liksom, jeg ville ikke være den eneste som visste det.»

«Da du la ut den meldingen på Facebook, hvor du anklaget vennen din for drapet, svarte han på den?»

«Jeg anklaget ham egentlig ikke. Det var bare noe jeg ville ha sagt.»

«Svarte tiltalte på noen måte?»

«Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Jeg mener, han la ut noe på Facebook, men det var egentlig ikke et svar.»

«Vel, benektet han at han hadde drept Ben Rifkin?»

«Nei.» «Etter at du publiserte denne anklagen på Facebook foran hele klassen hans?»

«Jeg publiserte det ikke. Jeg la det bare ut på Facebook.»

«Benektet han noensinne anklagen?»

«Nei.» «Anklaget du ham direkte noen gang, ansikt til ansikt?»

«Nei.» «Før du fikk se historien på The Cutting Room, meldte du fra til politiet om mistanken du hadde mot Jacob?»

«Ikke akkurat.»

«Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg ikke var helt sikker. Dessuten var det faren til Jacob som ledet etterforskningen.»

«Og hva tenkte du da du fikk vite at faren til Jacob ledet etterforskningen?»

«Pro-test.» Jonathans stemme var full av avsmak.

«Godtatt.»

400

«Derek, et siste spørsmål. Det var du som gikk til politiet med informasjonen du satt på, stemmer ikke det? Ingen kom for å spørre deg?»

«Det stemmer.»

«Følte du at du måtte melde bestevennen din?»

«Ja.» «Ingen flere spørsmål.»

Jonathan reiste seg. Utad virket han helt upåvirket av det han hadde hørt. Og jeg visste at han kom til å utføre en galant krysseksaminering. Men et eller annet hadde forandret seg i rettssalen. Stemningen var elektrisk. Det var som om vi alle nettopp hadde bestemt oss for noe. Man kunne lese det i ansiktene til jurymedlemmene og dommer French, man kunne høre det i den totale stillheten fra tilhørerne: Jacob kom ikke til å gå ut fra denne rettssalen, i hvert fall ikke gjennom hoveddøren. Spenningen var en blanding av lettelse – endelig var all tvil fjernet, om hvorvidt Jacob hadde gjort det og hvorvidt han ville slippe unna med det – og en påtakelig iver etter hevn. Resten av rettssaken ville bare bli detaljer, formaliteter, samle sammen løse tråder. Selv min venn Ernie, rettsbetjenten, så på Jacob med et vaktsomt blikk, han vurderte hvordan han ville reagere på håndjern. Men det virket ikke som om Jonathan la merke til at lufttrykket hadde falt. Han gikk bort til pulten og tok på seg halvbrillene han hadde i et kjede rundt halsen og begynte å ta vitneprovet fra hverandre, bit for bit.

«Alt dette du har fortalt oss, det plaget deg, men ikke så mye at du brøt vennskapet med Jacob?»

«Nei.» «For dere to var jo fortsatt venner i flere dager og til og med uker etter drapet, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Stemmer det ikke at du til og med var hjemme hos Jacob etter drapet?»

«Jo.» «Så da er det vel riktig å si at du på det tidspunktet ikke var så sikker på om Jacob var drapsmannen?»

401

«Ja, det stemmer.»

«For du ville vel selvsagt ikke fortsatt være venner med en drapsmann?»

«Nei, antagelig ikke.»

«Selv etter at du la ut den meldingen på Facebook, der du anklaget Jacob for drapet, så var du fortsatt venner med ham? Dere hadde fortsatt kontakt, snakket med hverandre?»

«Ja.» «Var du noen gang redd for Jacob?»

«Nei.» «Truet eller skremte han deg på noen måte? Eller ble han sint på deg?»

«Nei.» «Stemmer det ikke at det var foreldrene dine som sa at du ikke kunne være venner med Jacob lenger, at du aldri bestemte deg for å slutte å være venner med Jacob?»

«På en måte.»

Jonathan trakk seg unna, han merket at Derek begynte å gardere seg, og gikk over til et nytt tema. «På drapsdagen sa du at du så Jacob før skoletid og deretter i engelskklassen rett etter at skolen begynte?»

«Ja.» «Men det var ingen tegn til at han hadde vært innblandet i et slagsmål av noe slag?»

«Nei.» «Ikke noe blod?»

«Nei.» «Ingen kloremerker, ingen opprevne klær, ingenting sånt? Ikke noe søle?»

«Nei.» «Stemmer det ikke at det aldri slo deg, da du så Jacob i engelsktimen den morgenen, at han kunne ha vært innblandet i noe på vei til skolen?»

«Jo, det stemmer.»

«Da du senere kom til den konklusjonen at Jacob kunne ha begått drapet, som du har antydet her, tok du det med 402

i betraktningen? At etter et blodig, dødelig knivangrep, klarte Jacob på et eller annet vis å komme fra det uten en dråpe blod på seg, uten så mye som en skramme? Tenkte du på det, Derek?»

«På en måte.»

«På en måte?»

«Ja.» «Du sa at Ben Rifkin var større enn Jacob, større og tøffere?»

«Ja.» «Men likevel kom Jacob fra dette slagsmålet uten en skramme?»

Derek svarte ikke.

«Og så, du sa noe om at Jacob gliste da det ble gjort kjent at skolen var stengt av. Var det ingen andre som gliste? Er det ikke naturlig for et barn å glise når det skjer noe spennende, når man er nervøs?»

«Antagelig.»

«Det er vel sånt som barn gjør av og til?»

«Jeg tror det.»

«Vel, den kniven du så, Jacobs kniv. Bare for å være helt sikker, du har ingen anelse om det var den kniven som ble brukt under drapet?»

«Nei.» «Og Jacob har aldri sagt noe til deg om at han hadde tenkt å bruke kniven på Ben Rifkin, fordi han ble mobbet?»

«Om han hadde tenkt det? Nei, det sa han ikke.»

«Og da han viste deg kniven, slo det deg aldri at han hadde planlagt å drepe Ben Rifkin? For hvis han gjorde det, ville du vel ha gjort noe med det, ikke sant?»

«Jeg tror det.»

«Og så vidt du visste, hadde Jacob aldri planer om å drepe Ben Rifkin?»

«Planer? Nei.» «Han snakket aldri om når og hvordan han skulle drepe Ben Rifkin?»

403

«Nei.» «Men senere, så sendte han deg bare historien?»

«Ja.» «Han sendte deg en lenke med epost, sa du?»

«Ja.» «Har du spart på den eposten?»

«Nei.» «Hvorfor ikke?»

«Det virket ikke lurt. Jeg mener, for Jake – fra Jacobs synspunkt.»

«Så du slettet eposten fordi du beskyttet ham?»

«Jeg tror det.»

«Kan du fortelle meg, av alle detaljene i den historien, var det noe som var nytt for deg, noe du ikke allerede visste, enten fra nettet eller fra nyhetene eller fra andre barn som snakket om det?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Kniven, parken, de tre stikksårene – alt det var velkjent da, stemmer ikke det?»

«Jo.» «Da er det vel ikke akkurat en tilståelse?»

«Jeg vet ikke.»

«Og sa han i eposten at han hadde skrevet historien?

Eller bare funnet den?»

«Jeg husker egentlig ikke hva det sto i eposten. Jeg tror det var bare ‘Døh, sjekk ut denne’ eller noe sånt.»

«Men du er sikker på at Jacob fortalte deg at han hadde skrevet historien, ikke at han bare hadde lest den?»

«Ganske sikker.»

«Ganske sikker?»

«Ja, ganske sikker.»

Jonathan fortsatte på samme måte en stund til, han gjorde det han kunne for å file løs og file løs på vitneprovet til Derek Yoo, og scoret det han kunne av poenger. Hvem vet hva juryen fikk med seg. Det eneste jeg kan si, er at de seks jurymedlemmene som noterte ivrig mens Derek vitnet, hadde lagt fra seg pennene nå. Noen så ikke lenger på 404

ham engang, de hadde flyttet blikket ned i fanget. Jonathan hadde kanskje vunnet til slutt og de hadde bestemt seg for å se helt bort fra vitneprovet til Derek. Men det virket ikke sånn. Det virket som om jeg narret meg selv, og for første gang begynte jeg å tenke realistisk over hvordan det ville bli når Jacob sonet i Concord-fengselet.

35 Argentina

Jeg var mutt da vi kjørte hjem fra retten den dagen, og humøret mitt påvirket Jacob og Laurie. Fra begynnelsen av var det jeg som hadde vært den stødige. Det opprørte dem å se at jeg var i ferd med å miste håpet. Jeg prøvde å lyve for dem. Jeg sa alle de vanlige tingene om at man ikke skal føle seg for høy på en god dag og ikke være for langt nede på en dårlig dag, om at aktoratets bevisførsel alltid ser verre ut ved første øyekast enn det gjør senere, når man ser hele saken i sammenheng, om at det er umulig å forutsi hva en jury mener og vi ikke måtte lese for mye ut av hver eneste bevegelse de gjorde. Men stemmen min avslørte meg. Jeg trodde at vi antagelig hadde tapt saken den dagen. I det minste var skadene så store at vi ville bli nødt til å presentere et ordentlig forsvar. Det ville være dumt å stole for mye på «rimelig tvil» på dette tidspunktet: historien Jacob hadde skrevet om drapet så ut som en tilståelse, og uansett hvor mye Jonathan prøvde, kunne han ikke motbevise Dereks vitneprov om at Jacob skrev den. Jeg innrømmet ikke noe av dette. Det var ingenting å vinne på å fortelle sannheten, og dermed gjorde jeg det ikke. Det eneste jeg sa til dem, var at «Det var ikke en god dag.» Men det var ikke nok.

Pater O’Leary dukket ikke opp for å overvåke oss den natten, det gjorde ingen andre heller. Familien Barber fikk være helt alene. Vi kunne ikke følt oss mer alene om vi hadde vært sendt ut i verdensrommet. Vi bestilte kinesisk, 406

som vi hadde gjort tusen ganger de siste månedene, siden China City leverer på døren og sjåføren snakker så dårlig engelsk at vi ikke trenger å bekymre oss for å åpne for ham.

Vi spiste beinfrie spare ribs og general Gaos kylling nesten i taushet, før vi lusket til hver vår krok av huset resten av kvelden. Vi var så lei av rettssaken at vi ikke orket å snakke om den, men så besatt av den at vi ikke snakket om noe annet. Vi var i for dystert humør til å se på et idiotisk tvprogram – plutselig virket livene våre begrensede og altfor korte til å kaste bort på ingenting – og vi var for ukonsentrerte til å lese.

I titiden gikk jeg inn på rommet til Jacob for å se til ham.

Han lå på rygg på sengen.

«Går det bra, Jacob?»

«Egentlig ikke.»

Jeg gikk bort og satte meg på sengekanten. Jake flyttet på rumpa for å gi plass til meg, men han hadde blitt så stor at det nesten ikke var plass til oss begge. (Han pleide å ligge på brystet mitt og sove da han var liten. Da var han ikke større enn et brød.)

Han rullet seg over på siden og støttet hodet med hånden. «Pappa, kan jeg spørre deg om noe? Hvis du syntes at ting så ille ut, at saken liksom kunne ende dårlig, ville du sagt det da?»

«Hvordan det?»

«Nei, ikke ‘hvordan det’, bare: ville du sagt det til meg?»

«Ja, jeg tror det.»

«For det ville vel ikke gi mening – vel, hvis jeg stakk av, hva ville da skje med deg og mamma?»

«Vi ville tape alle pengene våre.»

«Ville de ta huset også?»

«Etter hvert. Vi brukte det som sikkerhet da vi betalte kausjonen for deg.»

Han tenkte over det jeg hadde sagt.

«Det er bare et hus,» sa jeg. «Jeg ville ikke savnet det.

Det betyr ikke like mye som deg.»

«Jo, men likevel. Hvor skulle dere da bo?»

407

«Har du ligget her og tenkt på dette?»

«Litt.»

Laurie kom i døråpningen. Hun la armene i kors og lente seg mot dørkarmen.

Jeg sa: «Hvor skulle du dra?»

«Buenos Aires.»

«Buenos Aires? Hvorfor det?»

«Det høres bare ut som et kult sted.»

«Sier hvem?»

«Det var en artikkel om det i Times. Det er Sør-Amerikas Paris.»

«Hm. Jeg visste ikke at Sør-Amerika hadde et Paris.»

«Det ligger i Sør-Amerika, ikke sant?»

«Jo, det er i Argentina. Du bør kanskje gjøre litt mer research før du drar.»

«Har de en – hva er det man kaller det – en avtale, en sånn avtale for folk på rømmen?»

«En utleveringsavtale? Det vet jeg ikke. Jeg tror kanskje det er en annen ting du bør sjekke ut først.»

«Ja, jeg får vel det.»

«Hvordan skulle du betale for billetten?»

«Jeg skulle ikke betale. Det skulle du.»

«Og et pass? Du har levert inn ditt eget, husker du.»

«Jeg må vel skaffe meg et nytt, på en måte.»

«Bare sånn uten videre? Hvordan?»

Laurie kom og satte seg på gulvet ved siden av sengen og strøk ham over håret. «Han kan jo snike seg over grensen til Canada og få seg et kanadisk pass.»

«Hm. Jeg er ikke sikker på om det er så enkelt, men ok.

Og hva ville du så gjøre når du kom til Buenos Aires, som vi vet er i Argentina?»

Laurie sa: «Han kan danse tango.» Hun var fuktig i øynene.

«Kan du danse tango, Jacob?»

«Ikke egentlig.»

«Ikke egentlig, sier han.»

«Ikke egentlig betyr liksom at jeg ikke kan det.» Han lo.

408

«Vel, man kan jo få tangoundervisning i Buenos Aires, skulle jeg tro.»

Laurie sa: «I Buenos Aires kan alle danse tango.»

«Tror du ikke du trenger noen å danse tango med?»

Han smilte sjenert.

Laurie sa: «Buenos Aires er full av vakre kvinner som danser tango. Vakre, mystiske kvinner. Jacob får mange å velge mellom.»

«Er det sant, pappa? Er det masse vakre kvinner i Buenos Aires?»

«Jeg mener at jeg har hørt det.»

Han la seg ned og flettet fingrene bak hodet. «Dette høres bedre og bedre ut.»

«Hva har du tenkt å gjøre når du er ferdig med å danse tango, Jake?»

«Begynne på skolen, går jeg ut fra.»

«Må jeg betale for det også?»

«Selvsagt.»

«Og etter skolen?»

«Jeg vet ikke. Kanskje jeg skal bli advokat, som deg.»

«Tror du ikke du bør holde lav profil? Siden du er på flukt og sånn?»

Laurie svarte for ham. «Nei. De kommer til å glemme alt om ham og så kan han leve et langt og lykkelig og vidunderlig liv i Argentina, sammen med en vakker kvinne som danser tango, og Jacob kommer til å bli en stor mann.»

Hun satte seg opp på kne så hun kunne se ansiktet hans, og hun fortsatte å stryke ham over håret mens hun satt der.

«Han kommer til å få barn, og barna hans kommer til å få barn, og han kommer til å spre så mye glede rundt seg til så mange mennesker at ingen kommer til å tro at folk i Amerika en gang i tiden sa grusomme ting om ham.»

Jacob lukket øynene. «Jeg vet ikke om jeg orker å møte i retten i morgen. Jeg orker ikke mer.»

«Jeg vet det, Jake.» Jeg la håndflaten på brystet hans.

«Det er snart over.»

«Det er det jeg er redd for.»

409

Laurie: «Jeg tror ikke jeg heller orker mer.»

«Det er over snart. Vi må bare holde ut. Jeg lover.»

«Pappa, du vil si fra, ikke sant? Som du sa? Hvis det er på tide at jeg …» Han la hodet på skakke mot døren.

Jeg går ut fra at jeg kunne fortalt ham sannheten. Det er ikke sånn det fungerer, Jake. Det er ingen steder å dra. Men det gjorde jeg ikke. Jeg sa: «Det skjer ikke. Vi kommer til å vinne.»

«Men hvis.»

«Hvis. Ja, jeg skal helt klart si fra, Jacob.» Jeg rusket ham i håret. «Nå må vi prøve å sove litt.»

Laurie kysset ham på pannen, og jeg gjorde det samme.

Han sa: «Dere kan kanskje også dra til Buenos Aires. Vi kan dra alle tre.»

«Kan vi fortsatt bestille mat fra China City der?»

«Selvsagt, pappa.» Han gliste. «Vi flyr den ned.»

«Ok, da. Et øyeblikk trodde jeg ikke det var en realistisk plan. Nå må du sove. Det er enda en stor dag i morgen.»

«La oss ikke håpe det,» sa han.

Da Laurie og jeg la oss, mumlet hun med kosestemmen sin: «Da vi snakket om Buenos Aires, var det første gang på, jeg vet ikke hvor lenge, at jeg følte meg lykkelig. Jeg kan ikke huske sist jeg smilte.»

Men selvsikkerheten må ha sviktet hos henne, for bare noen sekunder etterpå, da hun lå på siden med ansiktet mot meg, hvisket hun: «Enn hvis han drar til Buenos Aires og dreper noen der?»

«Laurie, han skal ikke til Buenos Aires og han skal ikke drepe noen. Han har ikke drept noen her.»

«Det er jeg ikke så sikker på.»

«Ikke si det.»

Hun så bort.

«Laurie?»

«Andy, enn om det er vi som tar feil? Hva om han blir frikjent og så, måtte Gud forby det, så gjør han det igjen?

Har ikke vi et ansvar?»

410

«Laurie, det er sent, du er utslitt. Vi kan ta denne samtalen en annen gang. Men nå må du slutte å tenke sånn. Du blir gal av det.»

«Nei.» Hun sendte meg et bønnfallende blikk, som om jeg var den som ikke snakket fornuftig. «Andy, vi må være ærlige mot hverandre. Dette er noe vi må tenke på.»

«Hvorfor det? Rettssaken er ikke over ennå. Du gir opp for lett.»

«Vi må tenke på det fordi han er sønnen vår. Han trenger vår støtte.»

«Laurie, vi gjør jobben vår. Vi støtter ham, vi hjelper ham gjennom rettssaken.»

«Er det jobben vår?»

«Ja! Hva annet skulle den være?»

«Hva om det er noe annet han trenger, Andy?»

«Det er ikke noe annet. Hva er det du snakker om? Vi kan ikke gjøre noe mer. Vi gjør allerede alt som er menneskelig mulig.»

«Andy, hva om han er skyldig?»

«Det er han ikke.»

Hviskingen hennes ble intens, skarp. «Jeg mener ikke selve dommen. Jeg mener sannheten. Hva om han virkelig er skyldig?»

«Det er han ikke.»

«Andy, mener du det innerst inne? At han ikke gjorde det? Er det så enkelt? Har du overhodet ingen tvil?»

Jeg svarte ikke. Jeg orket ikke.

«Andy, jeg kan ikke lese deg lenger. Du må snakke med meg, du må fortelle meg hva du tenker. Jeg aner ikke hva som foregår inni deg lenger.»

«Det foregår ingenting inni meg,» sa jeg, og den påstanden føltes sannere enn jeg hadde tenkt.

«Andy, av og til har jeg bare lyst til å ta deg i skjortekragen og tvinge deg til å fortelle sannheten.» «Å, den greia med faren min igjen.»

«Nei, det er ikke det. Jeg snakker om Jacob. Jeg vil at du skal være fullstendig ærlig mot meg nå. Jeg må få vite det.

411

Selv om ikke du vil vite det, så vil jeg vite det: tror du Jacob gjorde det?»

«Jeg tror det er enkelte ting en forelder aldri bør tenke om et barn.»

«Det var ikke det jeg spurte om.»

«Laurie, han er sønnen min.»

«Han er sønnen vår. Vi er ansvarlige for ham.»

«Nettopp. Vi er ansvarlige for ham. Vi må støtte ham.»

Jeg la en hånd på hodet hennes, strøk henne over håret.

Hun feide den bort. «Nei! Andy, forstår du ikke hva jeg sier? Hvis han er skyldig, da er vi også skyldige. Det er bare sånn det er. Vi er innblandet. Vi laget ham – du og jeg. Vi skapte ham og vi sendte ham ut i verden. Og hvis han virkelig har gjort dette – klarer du å takle det? Klarer du å takle den muligheten?»

«Hvis jeg må.»

«Mener du det, Andy? Klarer du det?»

«Ja. Hør nå her, hvis han er skyldig, hvis vi taper, da må vi bare ta det på strak arm. Jeg mener, jeg forstår det. Vi er fortsatt foreldrene hans. Det er en jobb man ikke kan si opp.»

«Andy, du er den mest irriterende og uærlige mannen jeg vet om.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg vil at du skal være her hos meg nå, men det er du ikke.»

«Det er jeg!»

«Nei. Du styrer meg. Du sier bare plattheter. Du har gjemt deg der inne bak de pene, brune øynene dine og jeg aner ikke hva du egentlig tenker. Det er umulig å si.»

Jeg sukket og ristet på hodet. «Av og til vet ikke jeg det heller, Laurie. Jeg vet ikke hva jeg tenker. Jeg prøver bare ikke å tenke.»

«Andy, vær så snill, du må tenke. Let inni deg. Du er faren hans. Du kan ikke unngå dette. Gjorde han det? Det er et ja eller nei-spørsmål.»

Hun skjøv meg mot den, denne tanken som tårnet seg 412

opp over meg, Drapsmannen Jacob. Jeg strøk meg mot den, berørte kjortelen dens – men jeg kunne ikke gå lenger.

Det ble for farlig.

Jeg sa: «Jeg vet ikke.»

«Da tror du kanskje han har gjort det.»

«Jeg vet ikke.»

«Men det er i det minste mulig.»

«Jeg sa, jeg vet ikke, Laurie.»

Hun studerte ansiktet mitt, øynene mine, etter noe hun kunne stole på, noe fast og solid. Jeg prøvde å ta på meg en besluttsom maske for hennes skyld, så hun kunne finne det hun trengte i ansiktsuttrykket mitt – oppmuntring, kjærlighet, kontakt, hva som helst. Men sannheten? Overbevisningen? Jeg hadde ingen av delene. Det kunne jeg ikke gi henne.

Et par timer senere, i ett-tiden, hørte jeg en sirene i det fjerne. Det var uvanlig, i den fredelige forstaden vår bruker vanligvis ikke politiet og brannvesenet sirener. Bare blinklys. Sirenen varte ikke mer enn fem–seks sekunder, før den gradvis ble borte i stillheten, den ble hengende der som en nødrakett. Laurie lå og sov bak meg, i samme stilling som før, med ryggen mot meg. Jeg gikk bort til vinduet og kikket ut, men det var ingenting å se. Jeg ville ikke finne ut før neste morgen hva sirenen var og hvordan alt, uten at vi visste det, allerede hadde forandret seg. Vi var allerede i Argentina.

36 En jævlig bra forestilling

Telefonen ringte klokken halv seks neste morgen, det var mobilen min, og jeg svarte automatisk, med årene er jeg blitt vant til å få nødtelefoner til alle døgnets tider. Jeg svarte faktisk med den gamle, bestemte stemmen min: «Andy Barber!», for å overbevise folk om at jeg ikke sov, uansett hva klokken var.

Da jeg la på, sa Laurie: «Hvem var det?»

«Jonathan.»

«Er det noe galt?»

«Ingenting.»

«Hva var det da?»

Jeg kjente at et smil spredte seg over ansiktet mitt, og en drømmeaktig, forvirrende lykkefølelse omfavnet meg.

«Andy?»

«Det er over.»

«Hva mener du, det er over?»

«Han tilsto.»

«Hva? Hvem tilsto?»

«Patz.»

«Hva!» «Jonathan gjorde det han sa han ville gjøre i retten: han fikk tatt ut en stevning mot ham. Patz fikk den, og i går kveld tok han livet av seg. Han etterlot seg et brev med en full tilståelse. Jonathan sa at politiet har vært i leiligheten hans hele natten. De har bekreftet håndskriften, brevet er ekte. Patz tilsto.»

414

«Tilsto han? Sånn uten videre? Er det mulig?»

«Det høres helt uvirkelig ut, ikke sant?»

«Hvordan tok han livet av seg?»

«Han hengte seg.» «Å herregud.»

«Jonathan sier han skal levere inn begjæring om frifinnelse så snart retten settes.»

Lauries hender la seg over munnen hennes. Hun gråt allerede. Vi omfavnet hverandre, og så løp vi inn på rommet til Jacob som om det var julemorgen – eller påske, siden dette mirakelet var mer på linje med en gjenoppstandelse – og vi ristet ham våken og klemte ham og delte den utrolige nyheten.

Og alt ble annerledes. Helt uten videre ble alt annerledes.

Vi kledde oss i rettsantrekkene og satt og ventet til vi kunne kjøre til rettsbygningen. Vi så på tv-nyhetene og sjekket Boston.com for å se om de nevnte selvmordet til Patz, men det ble ikke sagt noe, så vi satt bare og gliste til hverandre mens vi ristet vantro på hodet.

Det var bedre enn et ikke skyldig fra juryen. Vi sa det hele tiden: ikke skyldig er bare på grunn av dårlige beviser.

Jacob hadde faktisk blitt erklært uskyldig. Det var som om hele den grufulle episoden var utradert. Jeg tror verken på Gud eller mirakler, men dette var et mirakel. Jeg kan ikke forklare følelsen på noen annen måte. Det føltes som om vi hadde blitt reddet av en eller annen form for hjelp fra oven – av et virkelig mirakel. Den eneste begrensningen på lykkefølelsen vår var det faktum at vi ikke helt våget å tro på den og vi ville ikke feire før saken var offisielt erklært hevet. Det var i det minste tenkelig at Logiudice ville gjennomføre saken selv etter å ha fått høre om tilståelsen til Patz.

Men når det kom til stykket, så fikk ikke Jonathan sjansen til å be om at saken ble hevet. Allerede før dommeren kom inn i salen, hadde Logiudice lagt inn en nol pro – en nolle prosequi, en påtaleunnlatelse som sa at påtalemyndigheten frafalt alle anklager.

415

Presis klokken ni kom dommeren ut i salen med et fornøyd, lite smil. Han leste gjennom nol pro-erklæringen, gjorde en håndbevegelse og ba Jacob om å reise seg. «Mr. Barber, jeg kan se på ansiktet ditt og på ansiktet til faren din at dere allerede har hørt nyheten. Og la meg få bli den første som sier ordene jeg er sikker på at du har lengtet etter å høre: Jacob Barber, du er en fri mann.» Noen ropte hurra – hurra! – og Jacob og jeg ga hverandre en klem.

Dommeren banket med klubben, men han gjorde det med et overbærende smil. Da det var forholdsvis rolig i salen igjen, gjorde han tegn til rettssekretæren, som leste med monoton stemme – hun var tydeligvis ikke fornøyd med resultatet – «Jacob Michael Barber, i tiltale nummer null-åtte-strek-fire-fire-null-sju, har påtalemyndigheten levert inn en nolle prosequi-erklæring angående nevnte tiltale, og retten bestemmer dermed at du er frikjent for tiltalen og kan go without day. Kausjonen som tidligere er innbetalt vil bli returnert til kausjonisten. Retten er hevet.»

Rettssekretæren hadde brukt uttrykket go without day, den litt klossete formuleringen som er tiltaltes billett ut.

Det betyr at man kan gå uten at det er satt opp flere dager til rettssaken – man kan gå og ikke komme tilbake.

Mary stemplet tiltalen, stakk arket inn i saksmappen sin og slengte mappen i utboksen med en sånn byråkratisk effektivitet at man skulle tro hun skulle gjennom en hel haug med saker før lunsj.

Og så var det over.

Eller nesten over. Vi trengte oss fram gjennom mengden av journalister, som nå konkurrerte om å få gratulere oss og få filmet det de trengte til morgensendingen, og vi endte opp med å bokstavelig talt løpe bortover Thorndike Street til parkeringshuset der vi hadde bilen. Vi løp og lo – fri!

Vi kom oss bort til bilen, og et pinlig øyeblikk ble vi stående og lete etter de rette ordene å takke Jonathan med, men han avslo høflig å ta æren for noe som helst, for som han sannferdig sa, han hadde faktisk ikke gjort noe som helst. Vi takket ham likevel. Takket ham og takket ham.

416

Jeg pumpet armen hans opp og ned, og Laurie ga ham en klem. «Du ville ha vunnet,» sa jeg. «Det er jeg sikker på.»

Oppi alt dette var det Jacob som så dem komme. «Å-å,» sa han.

De var to stykker. Dan Rifkin kom først. Han hadde på seg en lysebrun frakk, finere enn de fleste frakker, overpyntet med en overflod av knapper og lommer og epåletter.

Han hadde fortsatt det dukkeaktige, ubevegelige ansiktet, så det var umulig å vite hva han egentlig ville. Kanskje be oss om unnskyldning?

Noen meter bak ham kom Pater O’Leary, en kjempe sammenlignet med Rifkin, han slentret bortover med hendene i lommen og sixpencen trukket ned over øynene.

Vi snudde oss langsomt for å møte dem. Vi må ha hatt det samme uttrykket alle fire, forundret, men glade over å se denne mannen som normalt sett skulle vært vennen vår nå, til tross for det tunge han hadde gjennomgått, som høflig kom for å ønske oss velkommen tilbake til sin verden, den virkelige verdenen. Men uttrykket hans var merkelig.

Hardt.

Laurie sa: «Dan?» Han svarte ikke. Fra en av de dype frakkelommene tok han fram en kniv, en vanlig kjøkkenkniv, som jeg, selv om det høres absurd ut, så var en Wüsthof Classic biffkniv, siden vi har det samme knivsettet i en knivblokk på kjøkkenbenken hjemme. Men jeg hadde ikke tid til å komme helt til bunns i hvor enestående vilt det var å bli stukket ned med en sånn kniv, for nesten øyeblikkelig, før Dan Rifkin var en meter fra oss, grep Pater O’Leary tak i armen hans.

Han dunket Rifkins hånd mot bilpanseret én gang, og det fikk kniven til å skrangle ned på betonggulvet i garasjen.

Så vred han armen til den lille mannen bak på ryggen hans, og helt uanstrengt – som om det var en utstillingsdukke – bøyde han ham over panseret. Han sa til Rifkin: «Ta det rolig, sjef.»

Han gjorde alt sammen med en kyndig og elegant profe417

sjonalitet. Hele situasjonen kan ikke ha tatt mer en et par sekunder, og vi ble bare stående og gape mot de to mennene.

«Hvem er du?» sa jeg til slutt.

«En venn av faren din. Han ba meg passe på deg.»

«Faren min? Hvordan kjenner du faren min? Nei, vent, det trenger du ikke svare på. Jeg vil ikke vite det.»

«Hva vil du jeg skal gjøre med denne fyren?»

«Slipp ham! Hva er galt med deg?»

Han gjorde det.

Rifkin rettet seg opp. Han hadde tårer i øynene. Han så på oss med en hjelpeløs maktesløshet – det virket som om han fortsatt mente at Jacob hadde drept sønnen hans, men han kunne ikke gjøre noe med det – og han sjanglet av gårde mot en sorg jeg ikke klarer å forestille meg.

Pater O’Leary gikk bort til Jacob og rakte fram hånden.

«Gratulerer, gutt. Det var virkelig stort der inne i dag. Så dere ansiktet til det rasshølet av en aktor? Ubetalelig!»

Jacob håndhilste på ham med et forvirret uttrykk i ansiktet.

«En jævlig bra forestilling,» sa Pater O’Leary. «Jævlig bra forestilling.» Han lo. «Og du er guttungen til Billy Barber?»

«Ja.» Jeg har aldri vært stolt over å innrømme det. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde sagt det høyt i all offentlighet før. Men det ga meg en forbindelse til Pater O’Leary, og det så ut til å more ham, så vi smilte av det, begge to.

«Du er større enn ham, det er i hvert fall sikkert. Det er plass til to av den lille drittsekken inni én av deg.»

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare på den kommentaren, så jeg ble bare stående der.

«Si hei til faren din fra meg, ok?» sa Pater O’Leary.

«Herregud, jeg kunne fortalt deg noen historier om ham.»

«Helst ikke, er du snill.»

Til slutt, til Jacob: «Dette var lykkedagen din, gutt.»

Han lo igjen, og så slentret han av sted, og til denne dag har jeg aldri sett Pater O’Leary mer.

418

Del 4 «Nøyaktig hvordan de elektriske signalene og de kjemiske reaksjonene som finner sted hvert sekund i menneskekroppen blir til tanker, motivasjon, impulser – hvor det fysiske maskineriet i mennesket stopper og hvor gjenferdet i maskineriet, bevisstheten, begynner – er egentlig ikke et vitenskapelig spørsmål, av den enkle grunn at vi ikke kan utføre et eksperiment som fanger, måler eller kopierer det.

For til tross for all kunnskap er det fortsatt et faktum at vi ikke har noen meningsfylt oppfatning av hvorfor folk gjør som de gjør, og det kommer vi sannsynligvis aldri til å få.»

PAUL HEITZ, «Neurocriminology and Its Discontents» American Journal of Criminology and Public Policy, høsten 2008

37 Livet etterpå

Livet går videre, antagelig altfor lenge hvis vi skal være helt ærlige. I et langt liv må man gjennom tretti til trettifem tusen dager, men det er bare noen få titalls dager som virkelig betyr noe, Store Dager Hvor Noe Meget Betydningsfullt Skjer. Resten – det store flertallet, titusenvis av dager – er lite bemerkelsesverdige, gjentagende, kanskje til og med monotone. Vi glir gjennom dem, og så glemmer vi dem med én gang. Vi har en tendens til ikke å tenke på dette regnestykket når vi ser tilbake på livet. Vi husker håndfullen med Store Dager og kaster resten. Vi organiserer de lange, uformelige livene våre i pene, små historier, akkurat som jeg gjør her. Men livene består stort sett av søppel, av vanlige, forglemmelige dager, og «Slutten» er aldri slutten.

Den dagen Jacob ble renvasket var selvsagt en Stor Dag. Men etter den fortsatte merkelig nok de små dagene å komme.

Vi vendte ikke tilbake til det «normale», vi hadde alle tre glemt hva som var det normale. Vi hadde i det minste ingen illusjoner om at vi kunne finne tilbake til det. Men i dagene og ukene etter at Jacob igjen var fri, etter hvert som euforien over at vi var frikjent ble mindre, henfalt vi til en rutine, selv om det var en fattig rutine. Vi gikk svært sjelden ut. Aldri på restaurant eller noe annet offentlig sted hvor vi følte oss beglodd. Jeg tok meg av handlingen, siden Laurie ikke ville risikere å støte på ekteparet Rifkin i 421

butikken igjen, og jeg fikk den husmoderlige vanen med å planlegge en hel ukemeny i hodet mens jeg handlet (pasta mandag, kylling tirsdag, hamburger onsdag …). Vi gikk på en og annen kino, vanligvis midt i uken når det var færre folk i salen, og selv da gjorde vi et poeng av å snike oss inn akkurat idet lysene ble slukket. Stort sett holdt vi oss hjemme. Vi surfet ustanselig på nettet, som forhekset, med stivt blikk. Vi trente på tredemøllen i kjelleren i stedet for å jogge utendørs. Vi utvidet Netflix-avtalen, så vi hadde så mange filmer som mulig tilgjengelig. Det høres bedrøvelig ut når jeg ser tilbake på det, men den gangen føltes det vidunderlig. Vi var fri, eller noe lignende.

Vi vurderte å flytte – ikke til Buenos Aires, dessverre, men til mer prosaiske steder hvor vi kunne starte på nytt: Florida, California, Wyoming, et eller annet sted hvor vi innbilte oss at folk dro for å begynne på nytt. En stund var jeg opptatt av den lille byen Bisbee i Arizona, hvor jeg hadde hørt at det var lett å gjemme seg og forbli gjemt. Vi hadde selvsagt også mulighet til å forlate landet, noe som hadde en viss glamour. Vi hadde uendelige diskusjoner om dette. Laurie tvilte på om vi kunne løpe fra all publisiteten saken hadde skapt, uansett hvor langt vi flyttet. Dessuten var hele livet hennes i Boston, sa hun. For min del kunne jeg gjerne tenke meg å flytte et annet sted. Jeg hørte uansett ikke til noen steder i utgangspunktet, mitt hjem var der Laurie var. Men jeg klarte aldri å komme noen vei med henne.

Den dårlige stemningen i Newton vedvarte. De fleste naboene våre hadde kommet fram til sine egne kjennelser: ikke skyldig, men heller ikke direkte uskyldig. Jacob hadde kanskje ikke drept Ben Rifkin, men de hadde hørt nok til at han skremte dem. Kniven hans, de voldelige fantasiene, den onde slekten hans. For noen var også den brå avslutningen på rettssaken mistenkelig. At gutten fortsatt befant seg i byen, syntes mange var både bekymringsfullt og irriterende. Selv de snille folkene ivret ikke spesielt for at Jacob skulle treffe barna deres. Hvorfor ta sjansen på det?

422

Selv om de var nittini prosent sikre på at han var uskyldig, hvorfor skulle man risikere å ta feil når innsatsen var så høy? Og hvem ville risikere å bli utstøtt ved å bli sett sammen med ham? Han var en paria, enten han var skyldig eller ikke.

På grunn av alt dette våget vi ikke å sende Jacob tilbake til skolen i Newton. Da det ble tatt ut tiltale mot ham og han ble utvist, hadde byen vært forpliktet til å betale for en privatlærer for ham, Mrs. McGowan, og nå engasjerte vi henne for å fortsette å undervise ham hjemme hos oss. Mrs. McGowan var den eneste faste gjesten i huset vårt, omtrent den eneste som fikk se hvordan vi levde. Når hun kom inn, litt gammeldags og tung over hoftene, danset blikket hennes rundt omkring, fikk med seg haugene med skittentøy, oppvasken som sto stablet på kjøkkenet, det skitne håret til Jacob. Hun syntes nok vi virket litt gale. Men hun fortsatte å dukke opp klokken ni hver eneste morgen, og satt ved kjøkkenbordet sammen med Jacob, gikk gjennom pensumet hans, kjeftet på ham når han ikke hadde gjort leksene. «Det er ingen som kommer til å synes synd på deg,» sa hun rett ut. Laurie tok også aktivt del i undervisningen til Jacob. Hun var en bemerkelsesverdig lærer, syntes jeg, tålmodig og snill. Jeg hadde faktisk aldri sett henne undervise før, men når jeg så henne med Jacob, tenkte jeg: hun burde begynne å undervise igjen. Hun skulle ha gjort det hele tiden.

Ettersom ukene gikk, ble Jacob mer og mer tilfreds i sitt nye, enslige liv. Han var en einstøing av natur. Han savnet verken skolen eller vennene, sa han. Faktisk ville nok hjemmeundervisning ha passet best for ham fra begynnelsen av. Det ga ham det beste fra skolen, «innholdet» (hans ord), uten de uendelig mange komplikasjonene som fulgte med, som jenter og sex og sport og bøller og gruppepress og klikker – alle komplikasjonene de andre ungene hadde, med andre ord. Jake trivdes bare best alene. Og hvem kunne klandre ham, etter det han hadde vært gjennom?

Når vi snakket om å flytte, var det alltid Jacob som var 423

mest entusiastisk. Jo lenger bort, jo mer øde, desto bedre.

Bisbee i Arizona hadde passet ham fint. Det var sånn Jacob var – sinnsroen hans, verdigheten hans, halvt fredfull, halvt fraværende. Det høres rart ut, det vet jeg, men Jacob, som alltid hadde mest å tape i denne saken, hadde aldri brutt sammen i gråt, aldri mistet grepet. Noen ganger ble han sint eller tverr eller innadvendt, av og til selvmedlidende, som alle barn er, men han brøt aldri sammen. Nå som rettssaken var over, var han den samme rolige gutten.

Det var ikke vanskelig å tenke seg hvorfor klassekameratene hans syntes den uhyggelige roen hans var litt skremmende. Personlig syntes jeg den var beundringsverdig.

Jeg trengte ikke å jobbe, i hvert fall ikke på en stund.

Teknisk sett hadde jeg fortsatt permisjon med lønn fra statsadvokatens kontor. Hele lønnen min ble fortsatt satt rett inn på brukskontoen min, som den hadde blitt hele denne tiden. Men det var utvilsomt et litt kinkig problem for Lynn Canavan. Hun hadde satset på feil hest. Nå hadde hun ingen grunn til å si meg opp, siden jeg ikke hadde gjort noe galt, men hun kunne likevel ikke ta meg tilbake som førsteassisterende. Til slutt ville hun bli nødt til å tilby meg en stilling som jeg ville bli nødt til å takke nei til, og da ville det være over. Men foreløpig virket det som om hun var villig til å beholde meg på lønningslisten mot at jeg holdt munn, og det virket som en liten pris å betale. Jeg ville uansett ha holdt munn, jeg likte henne.

I mellomtiden hadde Canavan viktigere ting å ta seg av.

Hun måtte finne ut hva hun skulle gjøre med Logiudice, Rasputin i hennes hoff, for hans yrkesmessige implosjon hadde garantert tatt knekken på hans politiske forhåpninger, og den kunne, hvis hun ikke passet seg, også gjøre slutt på hennes. Men heller ikke her kunne hun sparke en aktor bare fordi han hadde tapt en sak, for hvem ville da være villig til å jobbe for henne? Det generelle synet var at Canavan kunne stille til valg som delstatens justisminister eller til og med guvernør snart, og så la neste førstestatsadvokat rydde opp i alt rotet. Men for tiden kunne hun bare følge 424

med og vente. Logiudice klarte kanskje å gjenopplive ryktet sitt på en eller annen måte. Hei, man vet jo aldri.

Jeg var ikke så veldig bekymret for min egen karriere.

Jeg visste at jeg var ferdig som aktor. Det ville blitt for mye tisking. Jeg antar at jeg kunne fortsatt som en annen type advokat. Det var alltid behov for forsvarsadvokater, hvor forbindelsen til Jacobs sak til og med kunne vært et adelsmerke – dramaet om en ung gutt som ble anklaget for noe han ikke hadde gjort, som hadde utfordret Overmakten, noe sånt. Men det var litt sent å skifte side. Jeg var ikke sikker på om jeg ville orke å forsvare de samme drittsekkene som jeg hadde brukt et helt liv på å sperre inne. Jeg ante med andre ord ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var vel i ingenmannsland, i likhet med resten av familien min.

Av oss tre var det Laurie som var mest mørbanket etter rettssaken. Hun kom seg litt i ukene som fulgte, men ble aldri den samme som før. Hun la aldri på seg igjen de kiloene hun hadde mistet, og ansiktet hennes så alltid dradd ut for meg. Det var som om hun hadde blitt ti år eldre i løpet av noen måneder. Men den virkelige forandringen var på innsiden. De første ukene etter at Jacob havnet i trøbbel, var det noe kjølig og reservert over Laurie. Hun var på vakt. Denne nye og mer forsiktige væremåten var fullt forståelig for meg. Hun hadde blitt gjort til offer, og hun reagerte slik ofre gjør. Det forandret dynamikken i familien vår – det var ikke lenger en mor som varmt ba Jacob og meg, familiens innadvendte, om å fortelle hva vi syntes og skravle i vei om problemene våre og generelt sett vrenge oss for henne. Hun hadde trukket seg unna alt det, i hvert fall for en stund. Hun fulgte med oss på avstand nå. Jeg misunte henne ikke akkurat. Nå var også min kone skadet, og dermed var hun blitt litt lik meg, litt hardere. Skader gjør oss alle hardere. De vil gjøre også deg hardere – når de finner deg – og det gjør de til sist.

38 Politimannens dilemma

Northern Correctional Institution, Somers, Connecticut.

Tilbake i besøksavlukket. Sperret inne i den lille boksen med hvite vegger, med en tykk glassrute foran meg. Jevn bakgrunnsstøy: mumling fra avlukkene ved siden av, dempede rop og bråk fra fengselet i det fjerne, meldinger over høyttaleranlegget.

Bloody Billy subbet inn i vindusrammen, håndjernene var festet til en lenke rundt midjen, en annen lenke gikk fra midjen og ned til fotjernene. Likevel kom han inn i rommet lik en tyrannisk konge, med haken framskutt og et hånlig flir, det grå håret var gredd bakover i pompadourfrisyren til en gal, gammel mann.

To vakter styrte ham ned i stolen, men uten å legge hånd på ham. Den ene løsnet håndjernene fra midjen mens den andre fulgte med, deretter rygget begge unna, ut av vindusrammen.

Faren min tok telefonen og, med hendene samlet som til bønn under haken, sa han: «Junior!» Tonefallet hans sa: For en hyggelig overraskelse!

«Hvorfor gjorde du det?»

«Gjorde hva?»

«Patz.»

Blikket hans flyttet seg fra ansiktet mitt til telefonen på veggen og tilbake igjen, og minte meg om at jeg måtte passe på hva jeg sa på en overvåket linje.

426

«Junior, hva er det du snakker om? Jeg har vært her hele tiden. Du har kanskje ikke hørt det: jeg kommer meg ikke ut særlig ofte.»

Jeg brettet ut et Triple-I-rulleblad, et flerstatlig kriminelt rulleblad. Det var på mange sider. Jeg glattet det ut og presset forsiden mot glasset med fem fingertupper, så han kunne lese navnet: James Michael O’Leary, også kjent som Jimmy, Jimmy-O, Pater O’Leary, født 18/2/43.

Han bøyde seg fram og myste mot dokumentet. «Aldri hørt om ham.»

«Aldri hørt om ham? Er det sant?»

«Aldri hørt om ham.»

«Dere sonet sammen her.»

«Det er mange som er innom her.»

«Dere satt sammen her i seks år. I seks år!»

Han trakk på skuldrene. «Jeg er ikke så veldig sosial.

Dette er et fengsel, ikke en skole. Du har kanskje med et bilde eller noe?» Han blunket ertende. «Men jeg har aldri hørt om fyren.»

«Vel, han har hørt om deg.»

Skuldertrekning. «Det er mange som har hørt om meg.

Jeg er en legende.»

«Han sa at du ba ham passe på oss, passe på Jacob.»

«Tullprat.»

«Beskytte oss.»

«Tullprat.»

«Sendte du noen for å beskytte oss? Tror du jeg trenger deg til å beskytte sønnen min?»

«Hei, jeg har aldri sagt noe sånt. Det er bare du som prater. Som jeg sa, jeg har aldri hørt om fyren. Jeg vet faen ikke hva du snakker om.»

Når man tilbringer mye tid i rettssaler blir man etter hvert en kjenner når det gjelder løgner. Man lærer seg å kjenne igjen forskjellige typer drittprat, akkurat som eskimoer skiller mellom forskjellige typer snø. Den sorten blunkende benektelser som Billy henga seg til – der ordene Jeg gjorde det ikke ble framført på en måte som sa Selv427

sagt gjorde jeg det, men vi vet jo begge at du ikke kan bevise det – må være den største gleden til enhver kriminell. Å le en politimann rett opp i ansiktet! Den drittsekken av en far jeg hadde, satte i hvert fall veldig stor pris på det.

Fra en politimanns synspunkt er det ingen vits i å prøve å motbevise denne typen benektende tilståelse. Man lærer seg å akseptere situasjonen. Det er en del av spillet. Det er politimannens dilemma: noen ganger kan man ikke bevise en sak uten at man har en tilståelse, men man får ikke ut en tilståelse med mindre man har et bevis.

Derfor tok jeg bare arkene bort fra glasset og slapp dem ned på den lille melaminhyllen foran meg. Jeg lente meg tilbake og gned meg i pannen. «Din tosk. Din dumme, gamle tosk. Vet du hva du har gjort?»

«Tosk? Hvordan våger du å kalle meg en tosk? Jeg har ikke gjort en dritt.»

«Jacob var uskyldig! Din dumme, dumme gamle mann.»

«Pass munnen din, junior. Jeg må ikke sitte her og snakke med deg.»

«Vi trengte ikke din hjelp.»

«Nei vel? Det virket jaggu sånn.»

«Vi kunne ha vunnet.»

«Enn hvis dere ikke vant? Hva da? Vil du at guttungen skal råtne på et sted som dette? Vet du hva dette er, junior? Det er en grav. Det er en søppelhaug. Det er et stort hull i bakken hvor man kaster alt søppelet som ingen vil se.

Dessuten var det du som sa det den kvelden på telefonen, at dere kom til å tape.»

«Hør her, du kan ikke – du kan ikke bare –» «Herregud, junior, nå må du roe deg ned. Dette er faen meg flaut. Hør her, jeg sier ikke noe om det som skjedde, ok? For det vet jeg ikke noe om. Det som skjedde med denne fyren – hva het han? Patz? – jeg aner ikke hva som skjedde med ham. Jeg sitter her i dette hølet. Hva faen vet vel jeg? Men hvis du ber meg om å grine fordi en dritt av en overgriper som voldtar unger blir drept, eller tar livet av seg eller hva det nå var? Glem det. Lykke på reisen.

428

En drittsekk mindre i verden. Til helvete med ham. Han er borte.» Han holdt en knyttneve opp mot munnen og blåste på den så fingrene åpnet seg, akkurat lik en tryllekunstner som får en mynt til å forsvinne i løse luften. Borte. «Et rasshøl mindre i verden, ikke noe annet. Verden er et bedre sted uten en sånn som ham.»

«Men med deg?»

Han glodde stygt på meg. «Hei, jeg sitter fortsatt her.»

Han blåste opp brystkassen. «Det betyr ikke noe hva du tror om meg. Jeg er fortsatt her, junior, enten du liker det eller ikke. Du blir ikke kvitt meg.»

«Akkurat som en kakerlakk.»

«Det stemmer, jeg er en tøff, gammel kakerlakk. Og stolt av det.»

«Men hva gjorde du? Fikk gjengjeldt en tjeneste? Eller kontaktet du bare en gammel venn?»

«Jeg sa jo at jeg ikke aner hva du snakker om.»

«Du vet, det tok faktisk litt tid før jeg skjønte det. Jeg har en venn i politiet som fortalte at denne Pater O’Learyfyren var en gammel kjenning som fortsatt fikset ting for folk, og da jeg spurte hva han mente med at han fikset ting, så sa han: ‘Han sørger for at problemer forsvinner.’ Og det var det du gjorde, ikke sant? Du ringte en gammel venn og fikk et problem til å forsvinne.»

Ikke noe svar. Hvorfor skulle han hjelpe meg ved å snakke?

Bloody Billy forsto politimannens dilemma like godt som meg. Ingen tilståelse, ingen sak; ingen sak, ingen tilståelse.

Men vi visste begge to hva som hadde skjedd. Vi tenkte nøyaktig det samme, det er jeg overbevist om: Pater O’Leary drar bort dit en kveld, etter en spesielt dårlig dag i retten for Jacob, og skremmer den feite fyren, vifter med en pistol i ansiktet hans, tvinger ham til å skrive en tilståelse.

Fyren hadde sikkert gjort i buksa før Pater O’Leary hengte ham.

«Vet du hva du har gjort med Jacob?»

«Ja, jeg reddet livet hans.»

«Nei. Du tok fra ham rettssaken. Du tok fra ham sjan429

sen til å få høre juryen si ‘ikke skyldig’. Fra nå av kommer det alltid til å finnes et snev av tvil. Det kommer alltid til å finnes de som er overbevist om at Jacob har drept noen.»

Han lo. Ikke en liten latter, men et brøl. «Tok fra ham rettssaken? Og det er liksom jeg som er dum? Junior, vet du hva? Du er ikke så smart som jeg trodde du var.» Han lo litt til. Store, ville, bølgende latterbrøl fra magen. Han apet etter meg med en høy, prippen stemme: «’Å, rettssaken hans!’ Herregud, junior! Det er et under at du er der ute og jeg er her inne. Hvordan i helvete skjedde det? Din dumskalle.»

«Det er en gal verden. Tenk at de setter en som deg i fengsel.»

Han ignorerte meg. Han bøyde seg fram, som om han hadde tenkt å hviske en hemmelighet i øret mitt gjennom det to–tre centimeter tykke glasset. «Hør her,» sa han, «har du plutselig tenkt å bli så fryktelig rettferdig? Vil du slenge guttungen din ut i dritten igjen? Vil du det, junior?

Ring politiet. Kom igjen, ring politiet og fortell dem hele den sprø historien om Patz og denne O’Leary-fyren som jeg visstnok skal kjenne. Det driter vel jeg i. Jeg sitter uansett her inne resten av livet. Du kan ikke gjøre meg noe. Kom an. Det er din sønn. Du kan gjøre hva du vil med ham. Som du sa, han blir kanskje frikjent. Ta sjansen.»

«De kan uansett ikke stille Jacob for retten igjen. Man kan ikke tiltale noen to ganger for samme sak.»

«Og så? Enda bedre. Det høres ut som du tror at denne O’Leary-fyren har begått et drap. Hvis jeg var deg, ville jeg anmeldt det med en eneste gang. Har du tenkt å gjøre det, Mr. Statsadvokat? Eller kommer det kanskje ikke til å se så bra ut for guttungen da?»

Han stirret meg rett inn i øynene noen sekunder, helt til jeg merket at jeg blunket.

«Nei,» sa han, «jeg tenkte meg det. Er vi ferdige nå?»

«Ja.» «Fint. Hei, vakter! Vakter!»

430

To vakter kom slentrende bort til ham med skeptiske uttrykk i ansiktet.

«Jeg og sønnen min er ferdige med besøket. Har dere noen gang truffet sønnen min?»

Vaktene svarte ikke, de kikket ikke engang på meg. Det virket som om de trodde det var et triks for å få dem til å se bort et øyeblikk, og det hadde de ikke tenkt å falle for.

Jobben deres var å få villdyret tilbake i buret sitt. Det var farlig nok. Det var ingen fortjeneste i å bryte regelverket.

«Greit,» sa faren min da en av vaktene fisket etter nøkkelen for å feste håndjernene til lenkene hans. «Kom snart tilbake, junior. Husk at jeg fortsatt er faren din. Jeg vil alltid være faren din.» Vaktene begynte å ruske i ham for å få ham til å reise seg, men han fortsatte bare å snakke. «Hei,» sa han til vaktene, «dere burde bli kjent med ham. Han er advokat. Kanskje dere kommer til å trenge en advokat en d–» Den ene vakten dro telefonrøret ut av hånden hans og la på. Han fikk fangen opp i stående og festet håndjernene til lenken rundt midjen, før han dro i hele stasen for å forsikre seg om at han var ordentlig bundet. Billy holdt øynene på meg hele tiden, selv mens vaktene dro i ham. Hva han så mens han stirret på meg, er umulig å si. Antagelig bare en fremmed i en vindusramme.

Mr. Logiudice: Jeg spør deg igjen. Og jeg må få minne deg om at du er under ed Mr. Barber.

Vitnet: Jeg er klar over det.

Mr. Logiudice: Og du er klar over at vi her snakker om et drap.

Vitnet: Rettsmedisineren slo fast at det var selvmord.

Mr. Logiudice: Leonard Patz ble drept, og det vet du!

Vitnet: Jeg aner ikke hvordan noen kan vite det med sikkerhet.

Mr. Logiudice: Og du har ingenting å tilføye?

431

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Du aner ikke hva som skjedde med Leonard Patz den 25. oktober 2007?

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Noen teorier?

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Vet du noe som helst om James Michael O’Leary, også kjent som Pater O’Leary?

Vitnet: Jeg har aldri hørt om ham.

Mr. Logiudice: Ja vel? Du har ikke engang hørt navnet?

Vitnet: Jeg har aldri hørt om ham.

Jeg husker at Neal Logiudice sto der med armene i kors og ulmet av sinne. En gang i tiden ville jeg nok ha klappet ham på ryggen og sagt: «Vitner lyver. Det er ingenting å gjøre med det. Gå og ta deg en øl, glem det. All kriminalitet er lokal, Neal – før eller siden kommer disse folkene tilbake.» Men Logiudice var ikke typen til å riste av seg et uforskammet vitne. Dessuten brydde han seg ikke en dritt om drapet på Patz. Dette dreide seg ikke om Leonard Patz.

Det var allerede sent på ettermiddagen da Logiudice til slutt tvang meg til å begå en harmløs, liten mened. Jeg hadde sittet i vitneboksen hele dagen, og jeg var sliten. Det var april. Dagene begynte å bli lengre. Det hadde nettopp begynt å skumre da jeg sa: «Jeg har aldri hørt om ham».

Da må Logiudice ha skjønt at han ikke kom til å bygge opp igjen ryktet sitt her, aller minst ved å be meg om hjelp.

Han sa opp stillingen som statsadvokat like etter. Han jobber som forsvarsadvokat i Boston nå. Jeg tviler ikke på at han også kommer til å være en utmerket forsvarsadvokat, helt til den dagen han blir fratatt bevillingen. Men fram til den tid må jeg nøye meg med bildet av ham i storjuryrommet, hvor han ulmet langsomt mens rettssaken og karrieren hans kollapset foran øynene på ham. Jeg liker å tenke 432

pĂĽ det som den siste leksen jeg lĂŚrte den tidligere protesjeen min. Det er politimannens dilemma, Neal. Man blir vant til det etter en stund.

39 Paradis

Det viser seg at man kan venne seg til omtrent alt. Det som den ene dagen er sjokkerende og en uutholdelig skandale, blir med tiden både ordinært og lite bemerkelsesverdig.

Ettersom månedene gikk, forsvant gradvis raseriet vi følte over at Jacob ble stilt for retten. Vi hadde gjort alt vi kunne. Denne groteske hendelsen hadde rammet familien vår. Den ville alltid henge ved oss. Den ville være første setning i nekrologene våre. Og vi ville for alltid være formet av erfaringen, på måter vi ikke ante noe om da. Etter hvert begynte alt å virke helt normalt, permanent, nesten ikke verdt å kommentere. Og da det var et faktum, da vi endelig begynte å se framover, ikke bakover – kom familien vår gradvis opp til overflaten igjen.

Laurie var den første som våknet på nytt. Hun fornyet vennskapet med Toby Lanzman. Toby hadde ikke holdt kontakt med oss under rettssaken, men hun var den første av Newton-vennene våre som gjenopptok forbindelsen etterpå. Hun var fortsatt sitt gamle, veltrente, bestemte jeg – det samme magre løperansiktet, den samme spenstige kroppen, den samme spretne rumpa – og Toby guidet Laurie gjennom et fryktinngytende treningsopplegg som inkluderte lange, kalde joggeturer langs Commonwealth Avenue. Laurie ville bli sterkere, sa hun. Snart slet Laurie seg gjennom beinharde treningsøkter også uten Toby. Hun kom tilbake fra stadig lengre løpeturer, rød i ansiktet og glinsende av svette midt på vinteren. «Jeg må bli sterkere.»

434

Etter hvert som hun gjenvant rollen som familiens kaptein, kastet Laurie seg ut i det store prosjektet som gikk ut på å gjenopplive også Jacob og meg. Hun laget store frokoster med vafler eller omeletter eller grøt, og nå som vi ikke hadde noen jobber å skynde oss til, ble vi sittende lenge med avisen, som Jacob leste på MacBook-en sin mens Laurie og jeg delte papirutgavene av Globe og Times. Hun organiserte kinokvelder for familien, og lot meg til og med få velge gangsterfilmene som jeg elsker, og led seg velvillig gjennom det når Jacob og jeg gjentok favorittreplikkene våre om og om igjen: «Say hello to my leetle friend» og «I didn’t know until this day that it was Barzini all along.»

Hun sa at Brando-stemmen min hørtes ut som Elmer Midd, og da måtte vi inn på YouTube så Jacob skulle få høre hvordan Elmer Midd lød. Så rart å høre at vi lo igjen.

Og da selv ikke alt dette fikk det til å gå fort nok, da det ikke så ut til at Jacob og jeg klarte å riste av oss dysterheten fra det siste året, bestemte Laurie seg for at det måtte sterkere lut til.

«Hvorfor reiser vi ikke bort en stund?» sa hun lystig under middagen en kveld. «Vi kan ta en familieferie, akkurat som vi pleide å gjøre.»

Det var egentlig en helt opplagt idé, men den slo ned som en åpenbaring. Selvsagt! I samme øyeblikk som hun foreslo det, visste vi at vi selvsagt måtte dra. Hvorfor hadde det tatt oss så lang tid å tenke på det? Vi ble svimle bare ved tanken.

«Det er en strålende idé,» sa jeg. «Få renset hodet!»

«Trykke på reset-knappen!» sa Jacob.

Laurie løftet nevene og viftet med dem, så oppskjørtet var hun. «Jeg er så lei av alt dette her. Jeg hater dette huset. Jeg hater denne byen. Jeg hater hvordan jeg føler meg hver eneste dag – innesperret. Egentlig vil jeg helst være et helt annet sted.»

Slik jeg husker det, gikk alle tre rett til datamaskinen allerede samme kveld og valgte en destinasjon. Vi endte med et feriested på Jamaica som het Waves. Ingen av oss hadde 435

noen gang hørt om Waves eller vært på Jamaica. Vi baserte utelukkende avgjørelsen på feriestedets nettside, som blendet oss med fantastiske, photoshoppede bilder: palmer, hvite sandstrender, blågrønt hav. Alt var så perfekt og så opplagt tilgjort at vi ikke kunne motstå det. Det var turistporno. Det var bilder av leende par, hun var slank og brun i bikini og han hadde grånet ved tinningene, men hadde likevel magemuskler som en kroppsbygger – det var fotballmammaen og mellomlederen som på Waves ble forvandlet til sine virkelige jeg, som villkatt og hingst. Det var et hotellkompleks som var pyntet med skodder og verandaer, ytterveggene var malt i skarpe farger for å ligne på en karibisk eventyrlandsby. Hotellet hadde utsikt over et nettverk av svømmebassenger med fontener og barer man måtte svømme bort til. Waves-logoen skimret i bunnen av hvert eneste basseng. De blå bassengene rant fra det ene ned til det neste helt til vannet nådde kanten av en lav klippe, der en heis førte ned til en hesteskoformet strand og et perfekt, lite korallrev, og det blå havet strakte seg helt bort til den uendelige, blå himmelen uten noen tydelig horisont, noe som ville ha ødelagt illusjonen om at Waves lå på samme runde planet som alt det andre vi kjente. Det var akkurat en sånn drømmeverden vi ville reise til. Vi ville ikke reise til et «virkelig» sted, man kan ikke være i Paris eller Roma uten å tenke, og mest av alt ville vi ikke tenke.

På Waves virket det heldigvis som om en tanke ikke ville overleve lenge. Ingenting måtte få ødelegge moroa.

Det bemerkelsesverdige med all denne følelsesmessige manipulasjonen var at den faktisk fungerte. Vi oppnådde faktisk turistens fantasi om å legge bak seg sitt gamle jeg og alle sine problemer. Vi ble forflyttet, i dobbel forstand.

Ikke på én gang, selvsagt, men litt etter litt. Vi kjente hvordan byrdene begynte å lette fra oss idet vi booket turen, et langt og deilig to ukers opphold. Vi følte oss enda lettere da flyet tok av fra Boston, og enda mer da vi gikk ut i det skarpe solskinnet og den varme, tropiske brisen på den lille flyplassen i Montego Bay. Vi var allerede annerledes.

436

Vi var lykkelige, på en merkelig, mirakuløs og yr måte. Vi kikket overrasket på hverandre, som for å si: Er det sant?

Er vi virkelig … lykkelige? Du kan si at vi narret oss selv, problemene våre hadde ikke blitt noe mindre virkelige. Og det var selvsagt sant, men hva så? Vi hadde fortjent en ferie.

På flyplassen gliste Jacob. Laurie holdt meg i hånden.

«Dette er paradis!» strålte hun.

Vi kom oss gjennom terminalen og ut til en liten matebuss, hvor sjåføren holdt en skriveplate med Waves-logoen og en liten liste over gjestene han skulle plukke opp. Han så litt sjuskete ut, i T-skjorte, shorts og badesandaler. Men han gliste til oss og han pepret setningene sine med «Ya, mahn!» og var i det store og hele i overstrømmende humør.

«Ya, mahn!» sa han om og om igjen, helt til også vi sa det.

Det var tydelig at han hadde spilt rollen som lykkelig innfødt tusen ganger før, men de bleke turistene tok gladelig imot, oss inkludert. Ya, mahn!

Bussturen tok nesten to timer. Vi humpet bortover en elendig vei som grovt sett fulgte nordkysten på øya. På høyre side hadde vi frodige, grønne fjell, til venstre lå havet. Det var vanskelig å unngå å se fattigdommen på øya.

Vi passerte små, falleferdige hus og skur som var spikret sammen av tilfeldige plankebiter og bølgeblikk. Fillete kvinner og magre unger gikk langs veikanten. Turistene på bussen var lavmælte på turen. Det var en nedtur at de innfødte var så fattige, og de ville ta hensyn til det, men samtidig hadde de kommet hit for å ha det hyggelig, og det var ikke deres skyld at øya var fattig.

Jacob ble sittende på den brede benken som utgjorde baksetet sammen med en pen jente omtrent på hans egen alder. Det var noe debattklubbaktig over henne, og de to ungdommene pratet forsiktig sammen. Jacob svarte kort på spørsmålene, som om hvert eneste ord var en dynamittpinne. Han gliste dumt. Her var det en jente som ikke visste noe om drapet, som ikke engang var klar over at Jacob var en nerd som ikke helt våget å møte blikket til en jente.

437

(Men han var fullt i stand til å se på brystene til jenta.) Alt var så vidunderlig normalt at Laurie og jeg gjorde et poeng av ikke å stirre, så ikke vi skulle ødelegge for ham.

Jeg hvisket: «Og så jeg som trodde at jeg skulle få meg et nummer før Jacob på denne turen.»

«Jeg satser fortsatt pengene mine på deg,» sa hun.

Da bussen endelig kom fram til Waves, passerte vi gjennom en flott port, forbi frodige, velstelte blomsterbed med rød hibiskus og gule springfrø, før vi stanset under en søylegang foran hovedinngangen til hotellet. Smilende pikkoloer tok ut bagasjen. De var iført uniformer som kombinerte britiske militære plagg – blendende hvite tropehjelmer, svarte bukser med en bred, rød stripe langs siden – og glorete, blomstermønstrede skjorter. Det var en berusende kombinasjon, som passet perfekt til hæren i Paradis, party-hæren.

Vi sjekket inn i lobbyen. Vi vekslet pengene våre mot den interne valutaen til Waves, små sølvmynter som ble kalt «sanddollar». En party-soldat i tropehjelm serverte gratis rompunsj, og det eneste jeg kan fortelle deg om den er at den inneholdt grenadin (den var knallrød) og rom, og jeg drakk øyeblikkelig én til, siden jeg følte det var min patriotiske plikt til pseudo-nasjonen Waves. Jeg tipset soldaten, gudene vet hvor mye siden vekslingsraten for sanddollar var heller flyktig, men tipset må ha vært sjenerøst, for han stakk mynten i lommen og sa: «Ya, mahn,» ulogisk, men fornøyd. Og fra da av blir minnene om den første dagen litt uklare.

Og den andre dagen.

Jeg ber om unnskyldning for den flåsete tonen, men sannheten er at vi var pokker så lykkelige. Og lettet. Nå som presset fra det siste året var borte, oppførte vi oss rett og slett litt dumt. Jeg vet at hele denne historien er svært alvorlig. Ben Rifkin var fortsatt drept, selv om det ikke var Jacob som hadde gjort det. Og Jacob ble bare reddet fordi et annet drap kom imellom, et drap som var iscenesatt av en deus ex fengsel – en hemmelighet bare jeg visste om.

438

Og vi var selvsagt de anklagede, og derfor var det allment antatt at vi var skyldige i noe, og dermed hadde vi ingen grunn til å være lykkelige. Vi hadde lagt oss på hjertet Jonathans svært strenge instruks om at vi aldri måtte le eller smile offentlig, så ingen skulle tro at vi ikke tok situasjonen på alvor, så de ikke skulle tro at vi var noe annet enn knust.

Men nå kunne vi endelig puste ut, og vi var så utslitte at vi følte oss beruset, selv om vi ikke var det. Vi følte oss overhodet ikke som drapsmenn.

De første formiddagene tilbrakte vi på stranden, ettermiddagene ved et av de mange bassengene. Hver kveld tilbød feriestedet en eller annen form for underholdning. Det kunne være et musikalsk show eller karaoke eller en talentkonkurranse for gjestene. Uansett hva formatet var, oppmuntret staben oss til å være utadvendte og ha det gøy. De pleide å rope fra scenen, med øyas syngende aksent: «Kom an, ev-ry-bah-dy, vis at dere er her!» og vi gjestene klappet og ropte så ivrig vi bare kunne. Etterpå var det dans.

En god dose Waves-punsj måtte til for å komme gjennom dette.

Vi spiste grådig. Måltidene besto av buffeer hvor man kunne spise så mye man orket, og vi tok igjen for alle månedene vi nesten ikke hadde spist. Laurie og jeg brukte sanddollarene våre til øl og piña colada. Jacob prøvde til og med sin første øl. «Godt,» erklærte han mandig, men han drakk ikke hele glasset.

Jacob tilbrakte mesteparten av tiden sammen med den nye venninnen sin, og navnet hennes – stålsett deg – var Hope. Han var også fornøyd med å være sammen med oss, men det ble mer og mer til at de to gikk sammen et sted. Senere fant vi ut at Jacob hadde brukt falskt etternavn overfor henne. Han lånte Lauries pikenavn og kalte seg Jacob Gold, og det var derfor Hope aldri fant ut om saken.

Da visste vi ikke om Jacobs lille dekkoperasjon, så vi ble sittende og lure på hva det egentlig betydde at denne jenta flørtet med Jacob. Var hun så fjern at det aldri slo henne at hun kunne søke etter ham på Google? Hvis hun hadde 439

googlet «Jacob Barber», ville hun fått minst tre hundre tusen treff. (Antallet er større nå.) Eller så visste hun det kanskje, og syntes det var litt spennende å date denne farlige pariaen. Jacob fortalte oss at Hope ikke visste noe om saken, og vi våget ikke spørre henne direkte fordi vi ikke ville ødelegge det første hyggelige Jacob hadde opplevd på veldig lang tid. Vi så uansett ikke stort til Hope de få dagene vi kjente henne. Hun og Jake foretrakk å være for seg selv.

Selv om alle satt ved bassenget sammen, kom de to bort for å si hei, men så satte de seg et stykke unna oss. En gang fikk vi et glimt av at de holdt hverandre i hendene i smug der de lå på hver sin solseng.

Jeg vil gjerne si – det er viktig at du vet det – at vi likte Hope, ikke minst fordi hun gjorde sønnen vår lykkelig. Jacob lyste opp når hun var i nærheten. Hun hadde en varm væremåte. Hun var høflig og imøtekommende, med blondt hår og en vidunderlig, myk Virginia-dialekt som vi fra Boston syntes var vakker. Hun var litt lubben, men komfortabel med kroppen sin, så komfortabel at hun gikk i bikini hver dag, og det gjorde også at vi likte henne, i tillegg til den sorgløse måten hun oppførte seg på, uten den vanlige, morbide tenåringsusikkerheten. Selv det uvanlige navnet hennes passet til den eventyraktige symmetrien som gjorde at hun plutselig hadde dukket opp. «Endelig har vi håp,» sa jeg til Laurie.

Sannheten er at vi ikke konsentrerte oss fullt og helt om Jacob og Hope. Laurie og jeg hadde vårt eget forhold å ta oss av. Vi måtte bli kjent med hverandre igjen, bygge opp igjen de gamle mønstrene. Vi gjenopptok til og med sexlivet vårt, ikke desperat, men langsomt, prøvende. Vi var sikkert like klossete som Jacob og Hope, som antagelig drev og famlet på hverandre samtidig, i hemmelige kroker og opp mot palmer. Laurie ble veldig fort brun, det er hun alltid blitt. For mine middelaldrende øyne var hun sinnssykt sexy, og jeg begynte å lure på om ikke nettstedet tross alt hadde rett: hun lignet mer og mer på den heite fotballmammaen fra reklamen. Hun var fortsatt den vakreste 440

kvinnen jeg visste om. Det var et mirakel at jeg i det hele tatt hadde fått henne, og et mirakel at hun hadde blitt hos meg så lenge som hun hadde.

Jeg tror at en gang i løpet av den første uken begynte Laurie å tilgi seg selv for arvesynden sin – slik hun så det – da hun mistet troen på sin egen sønn, da hun tvilte på uskylden hans under rettssaken. Man kunne se det på måten hun oppførte seg på i nærheten av ham. Det var en indre kamp for henne, hun og Jacob hadde ingenting å forsone, siden han ikke visste om tvilen hennes, langt mindre at hun faktisk hadde vært redd ham. Bare Laurie kunne tilgi seg selv. Personlig syntes jeg ikke det var noe å mase med. Til forræderi å være var dette ganske beskjedent, og fullt forståelig under omstendighetene. Man må kanskje være en mor for å forstå hvorfor det gikk sånn innpå henne. Det eneste jeg kan si, er at hele familien vår begynte å finne tilbake til sin normale rytme da Laurie begynte å bli bedre. Familien vår gikk i bane rundt Laurie. Det hadde den alltid gjort.

Vi falt fort inn i nye rutiner, som folk gjør, selv i drømmeverdener som Waves. Favorittritualet mitt var at hele familien satt på stranden og så på solnedgangen. Hver kveld tok vi med oss øl og dro tre strandstoler bort til vannkanten, så vi kunne sitte med føttene i vannet. Hope var med og så på solnedgangen en gang, hun satte seg taktfullt ved siden av Laurie, lik en hoffdame som passet på dronningen sin. Men vanligvis var det bare vi tre i Barber-familien. Rundt oss i skumringen lekte små barn i sanden og det grunne vannet, både smårollinger og til og med noen babyer og de unge foreldrene deres. Det ble gradvis stillere på stranden etter hvert som de andre gjestene gikk for å gjøre seg klar til middag. Badevaktene dro de tomme strandstolene bortover sanden og stablet dem skranglende opp for natten, og så gikk også badevaktene, og bare de som nøt solnedgangen, ble sittende igjen på stranden. Vi satt og stirret ut i det fjerne, der to landtunger strakte seg ut for å omfavne den lille bukten, og i ho441

risonten brant det i gult og deretter rødt og til slutt indigo.

Når jeg ser tilbake på det nå, ser jeg for meg den lykkelige familien min på tre som sitter på den stranden i solnedgangen, og jeg har lyst til at historien skal slutte der. Vi må ha sett så normale ut, Laurie og Jacob og jeg, så like alle de andre fest- og forstadsmenneskene på feriestedet. Vi må ha sett ut som alle andre, og når alt kommer til alt, var det ikke noe annet jeg ville.

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Og deretter?

Og deretter – Og hva skjedde deretter, Mr. Barber?

Jenta forsvant.

40 Ingen utvei

Det begynte å bli kveld nå. Utenfor trakk dagslyset seg unna, himmelen ble matt, den velkjente, solløse grå himmelen en kald vårdag i New England. Storjuryrommet, som ikke lenger var fylt med solskinn, ble farget gult av lysstoffrørene.

Storjuryens oppmerksomhet hadde kommet og gått de siste timene, men nå rettet de oppmerksomt på seg. De visste hva som kom.

Hele dagen hadde jeg sittet i stolen og vitnet. Jeg må ha sett litt sliten ut. Logiudice kretset oppmerksomt rundt meg, lik en bokser som vurderer en svimmel motstander.

Mr. Logiudice: Har du noen informasjon om hva som skjedde med Hope Connors?

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Når fikk du vite at hun var forsvunnet?

Vitnet: Det husker jeg ikke helt. Jeg husker hvordan det begynte. Vi fikk en telefon på rommet på feriestedet, omtrent ved middagstid. Det var moren til Hope, som spurte om hun var sammen med Jacob. De hadde ikke hørt fra henne hele ettermiddagen.

Mr. Logiudice: Hva sa du til henne?

443

Vitnet: At vi ikke hadde sett henne.

Mr. Logiudice: Og Jacob? Hva sa han om det?

Vitnet: Jake var sammen med oss. Jeg spurte om han visste hvor Hope var. Han sa nei.

Mr. Logiudice: Var det noe uvanlig med Jacobs reaksjon da du stilte ham det spørsmålet?

Vitnet: Nei. Han trakk bare på skuldrene.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi trodde alle at hun bare hadde gått for å se seg rundt. Kanskje glemt hva klokken var. Det var ingen mobildekning der, så unger forsvant hele tiden. Men feriestedet var veldig trygt. Det var helt inngjerdet.

Ingen kunne komme inn og gjøre henne noe vondt. Moren til Hope hadde heller ikke panikk. Jeg sa at hun ikke skulle bekymre seg, Hope ville sikkert komme tilbake hvert øyeblikk.

Mr. Logiudice: Men Hope Connors kom aldri tilbake.

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Faktisk ble ikke kroppen hennes funnet på flere uker, stemmer ikke det?

Vitnet: Sju uker.

Mr. Logiudice: Og da den ble funnet?

Vitnet: Kroppen ble skylt i land flere kilometer unna feriestedet. Hun hadde visstnok druknet.

Mr. Logiudice: Visstnok?

Vitnet: Når et lik blir liggende så lenge i vannet – Det var svært medtatt. Jeg har også forstått at det var blitt spist på av dyr i havet. Det vet jeg 444

Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

ikke med sikkerhet, jeg hadde ikke tilgang til etterforskningen. Det er vel tilstrekkelig å si at liket ikke ga så mye bevismateriale.

Det blir sett på som en uløst drapssak?

Det vet jeg ikke. Det burde ikke være det. Det er ingen beviser som underbygger den påstanden. Bevisene antyder bare at hun la på svøm og druknet.

Vel, det er vel ikke helt sant? Enkelte ting tyder på at luftrøret til Hope Connors ble knust før hun havnet i vannet.

Den påstanden understøttes ikke av bevismaterialet. Liket var svært medtatt. Politiet der – det var så mye press på dem, så mye media. Etterforskningen gikk ikke ordentlig for seg.

Det skjer litt av hvert rundt Jacob, synes du ikke det? Et drap, en halvferdig etterforskning. Han må ha vært en uheldig gutt.

Er det et spørsmål?

Vi går videre. Din sønns navn har vært koblet til saken, stemmer ikke det?

I tabloidavisene og på noen sjuskete nettsteder. De skriver hva som helst for penger. Det er ingen fortjeneste i å skrive at Jacob er uskyldig.

Hvordan reagerte Jacob på at jenta hadde forsvunnet?

Han var bekymret, selvsagt. Han brydde seg om Hope.

445

Mr. Logiudice: Og din kone?

Vitnet: Hun var også veldig, veldig bekymret.

Mr. Logiudice: Er det alt, “veldig, veldig bekymret”?

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Er det ikke riktig å si at hun konkluderte med at Jacob hadde noe å gjøre med at jenta forsvant?

Vitnet: Jo. Mr. Logiudice: Var det noe spesielt som overbeviste henne om dette?

Vitnet: Det var noe som skjedde på stranden.

Det var den dagen jenta forsvant. Jacob kom dit – dette var sent på ettermiddagen, for å se på solnedgangen – og han satt til høyre for meg. Laurie satt til venstre for meg. Vi sa: “Hvor er Hope?” Jacob sa: “Med familien sin, tror jeg. Jeg har ikke sett henne.” Så da fleipet vi litt – jeg tror det var Laurie som spurte – om alt var greit mellom dem, om de hadde kranglet. Han sa nei, han hadde bare ikke sett henne på noen timer. Jeg – Mr. Logiudice: Andy? Er alt ok?

Vitnet: Ja. Unnskyld, ja. Jacob – han hadde noen små flekker på badebuksen sin, noen små, røde flekker.

Mr. Logiudice: Beskriv flekkene.

Vitnet: De var sprutet på buksen.

Mr. Logiudice: Hva slags farge?

Vitnet: Brunrøde.

Mr. Logiudice: Blodsprut?

Vitnet: Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det.

Jeg spurte ham hva det var, hva han hadde gjort med badebuksen sin? Han 446

Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

sa at det måtte ha dryppet noe da han spiste, ketsjup eller noe.

Og din kone? Hva mente hun om den røde spruten?

Hun sa ikke noe om det da. Det var ingenting, for vi visste ennå ikke at jenta var borte. Jeg sa bare at han fikk hoppe ut i vannet og svømme omkring til badebuksen var ren.

Og hvordan reagerte Jacob?

Han reagerte ikke i det hele tatt.

Han reiste seg bare og gikk ut på bryggen – det var en H-formet brygge, han gikk ut på den høyre siden – og så kastet han seg uti.

Interessant at det var du som ba ham vaske blodflekkene av badebuksen.

Jeg hadde ingen anelse om at det var blodflekker. Jeg vet fortsatt ikke om det er sant.

Vet du det fortsatt ikke? Er det sant? Hvorfor var du da så kjapp med å be ham hoppe uti vannet?

Laurie sa et eller annet til ham om at badebuksen var dyr og at Jacob burde passe bedre på tingene sine.

Han var så uforsiktig, så sjuskete.

Jeg ville ikke at moren skulle bli sint på ham. Vi hadde det så hyggelig. Det var ikke noe annet.

Men var det derfor Laurie ble så opprørt da Hope Connors forsvant?

Ja, delvis. Det var hele situasjonen, alt vi hadde vært igjennom.

Laurie ville reise hjem med en gang, stemmer ikke det?

Jo. 447

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

448

Men du nektet.

Ja. Hvorfor?

Fordi jeg visste at folk ville si at Jacob var skyldig og at han stakk av før politiet fikk tak i ham. De ville kalle ham drapsmann. Jeg hadde ikke tenkt å la noen kalle ham det.

For myndighetene på Jamaica avhørte faktisk Jacob, stemmer ikke det?

Jo. Men de arresterte ham aldri?

Nei. Det var ingen grunn til å arrestere ham. Han hadde ikke gjort noe.

Herregud, Andy, hvordan kan du være så skråsikker på det? Hvordan kan du være så sikker?

Hvordan kan man være sikker på noe som helst? Jeg stoler på sønnen min.

Det må jeg.

Hvorfor må du det?

Fordi jeg er faren hans. Jeg skylder ham det.

Er det alt?

Ja. Hva med Hope Connors? Hva skyldte du henne?

Jacob drepte ikke jenta.

Nei, unger døde bare rundt ham, stemmer ikke det?

Det er et upassende spørsmål.

Jeg trekker det tilbake. Andy, mener du helt ærlig at du er et pålitelig vitne? Tror du ærlig talt at du ser sønnen din utenfra?

Ja, jeg tror jeg generelt er pålitelig. Jeg tror ikke noen forelder kan

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice:

Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

være helt objektiv når det gjelder barnet sitt, det skal jeg innrømme.

Men likevel hadde ikke Laurie noen problemer med å se hvem Jacob var?

Det må du spørre henne om.

Laurie hadde ingen problemer med å tro at Jacob hadde noe å gjøre med at jenta forsvant?

Som jeg sa, Laurie var veldig rystet av alt som hadde skjedd. Hun var ikke seg selv. Hun trakk sine egne konklusjoner.

Diskuterte hun noen gang mistanken sin med deg?

Nei. Jeg skal gjenta spørsmålet. Diskuterte din kone noen gang mistanken hun hadde mot Jacob med deg?

Nei, det gjorde hun ikke.

Din egen kone betrodde seg ikke til deg?

Hun følte kanskje ikke at hun kunne.

Ikke om dette. Vi snakket selvsagt om Rifkin-saken. Jeg tror hun visste at det var visse ting jeg ikke ville diskutere, det var enkelte ting jeg ikke ville rippe opp i. De tingene måtte hun bare takle på egen hånd.

Så etter to uker på Jamaica?

Kom vi hjem.

Og da dere kom hjem, begynte Laurie endelig å snakke om mistanken sin mot Jacob?

Egentlig ikke.

“Egentlig ikke” – hva betyr det?

Da vi kom hjem fra Jamaica, var Laurie veldig, veldig stille. Hun 449

ville egentlig ikke diskutere noe som helst med meg. Hun var veldig, veldig opprørt. Hun var redd. Jeg prøvde å snakke med henne, få henne til å åpne seg, men hun stolte ikke på meg, tror jeg.

Mr. Logiudice: Diskuterte hun noen gang hva dere to burde gjøre, moralsk sett, som foreldre?

Vitnet: Nei. Mr. Logiudice: Hvis hun hadde spurt, hva ville du ha sagt? Hva tror du deres moralske forpliktelse var, som foreldrene til en drapsmann?

Vitnet: Det er et hypotetisk spørsmål. Jeg tror ikke vi var foreldrene til en drapsmann.

Mr. Logiudice: Greit, hypotetisk da: Hvis Jacob var skyldig, hva burde du og din kone ha gjort med det?

Vitnet: Du kan stille det spørsmålet så mange ganger du bare vil, Neal. Jeg kan ikke svare på det. Det skjedde aldri.

Det som da skjedde, må jeg ærlig talt si var den mest ektefølte, spontane reaksjonen jeg noen gang så fra Neal Logiudice. Han kastet den gule blokken fra seg i frustrasjon.

Den flagret som en haglskutt fugl som falt ned fra himmelen, og la seg til ro i det borterste hjørnet av rommet.

En eldre kvinne i storjuryen gispet.

Jeg tenkte et øyeblikk at dette var en av de tomme gestene til Logiudice – et stikkord til juryen: Ser dere ikke at han lyver? – desto bedre fordi det ikke ville bli tatt med i transkripsjonen. Men Logiudice ble bare stående der med hendene på hoftene og så på skoene sine mens han ristet svakt på hodet.

450

Etter et øyeblikk tok han seg sammen. Han la armene i kors og trakk pusten dypt. Tilbake til saken. Lokk til deg vitnet, fang vitnet i en felle, kjør vitnet hardt.

Han løftet blikket mot meg og så – hva da? En kriminell?

Et offer? I alle fall en skuffelse. Jeg tviler på om han hadde vett til å se sannheten: at det finnes sår som er verre enn dødelige, som lovens lille, binære skiller – skyldig/uskyldig, kriminell/offer – ikke kan favne, langt mindre reparere. Loven er en slegge, ikke en skalpell.

Mr. Logiudice: Du har forstått at storjuryen etterforsker din kone, Laurie Barber?

Vitnet: Selvsagt.

Mr. Logiudice: Vi har vært her i hele dag og snakket om henne, om hvorfor hun gjorde dette.

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Jeg gir pokker i Jacob.

Vitnet: Det bestemmer du.

Mr. Logiudice: Og du vet at du ikke er under mistanke for noe som helst?

Vitnet: Det bestemmer du.

Mr. Logiudice: Men du er under ed. Jeg trenger vel ikke minne deg om det?

Vitnet: Jeg kan reglene, Neal.

Mr. Logiudice: Det din kone gjorde, Andy – jeg forstår ikke hvorfor du ikke vil hjelpe oss. Det var familien din.

Vitnet: Still et spørsmål, Neal. Ikke hold tale.

Mr. Logiudice: Det Laurie gjorde – plager det ikke d– Vitnet: Protest! Still et ordentlig spørsmål!

Mr. Logiudice: Det bør bli tatt ut tiltale mot henne!

Vitnet: Neste spørsmål.

451

Mr. Logiudice: Det bør bli tatt ut tiltale mot henne og hun bør stilles for retten og sperres inne, og det vet du!

Vitnet: Neste spørsmål!

Mr. Logiudice: Den datoen da forbrytelsen skjedde, 19. mars 2008, fikk du høre noe om tiltalte, Laurie Barber?

Vitnet: Ja. Mr. Logiudice: Hvordan?

Vitnet: Det ringte på dørklokken omtrent klokken ni om formiddagen. Det var Paul Duffy.

Mr. Logiudice: Hva sa betjent Duffy?

Vitnet: Han spurte om han kunne få komme inn og sette seg. Han sa han hadde en forferdelig nyhet til meg. Jeg sa at han bare kunne si det, samme hva det var, bare si det der i døren. Han sa at det hadde vært en ulykke. Laurie og Jacob satt i bilen, på motorveien, og den kjørte av veien. Han sa at Jacob var død. Laurie hadde fått seg en kraftig smell, men hun ville klare seg.

Mr. Logiudice: Fortsett.

(Vitnet svarer ikke.)

Mr. Logiudice: Hva skjedde så, Mr. Barber?

(Vitnet svarer ikke.)

Mr. Logiudice: Andy?

Vitnet: Jeg, øh – jeg kjente at beina begynte å gi etter, jeg holdt på å falle.

Paul strakte seg fram og tok tak i meg. Han holdt meg oppe. Han hjalp meg inn i stuen og satte meg i en stol.

Mr. Logiudice: Hva mer fortalte han?

Vitnet: Han sa– 452

Mr. Logiudice: Vitnet: Mr. Logiudice: Vitnet:

Trenger du en pause?

Nei. Unnskyld. Det går bra.

Hva mer fortalte inspektør Duffy deg?

Han sa at det ikke hadde vært andre biler involvert. Det var vitner, andre bilførere, som så at bilen siktet rett på brokaret til en bro.

Hun bremset ikke og prøvde ikke å svinge unna. Vitnene sa at hun satte opp farten idet sammenstøtet nærmet seg. Hun satte faktisk opp farten. Vitnene trodde bilføreren måtte ha besvimt eller fått hjerteinfarkt eller noe.

Mr. Logiudice: Det var drap, Andy. Hun drepte sønnen din.

(Vitnet svarer ikke.)

Mr. Logiudice: Storjuryen vil ta ut tiltale mot henne. Se på dem. De vil gjøre det som er rett. Det vil vi alle. Men da må du hjelpe oss. Du må fortelle oss sannheten. Hva skjedde med sønnen din?

(Vitnet svarer ikke.)

Mr. Logiudice: Hva skjedde med Jacob?

(Vitnet svarer ikke.)

Mr. Logiudice: Dette kan fortsatt få en riktig avslutning.

Vitnet: Kan det?

Utenfor rettsbygningen blåste det kraftig bortover Thorndike Street. Enda en arkitektonisk feil: de høye, flate veggene på alle fire sider skapte en tornado nederst ved bygningen. En rå aprilmorgen som denne, når vinden feide rundt den, var det vanskelig å komme seg bort til rettsbygningen. Det kunne like gjerne vært en vollgrav rundt den.

Jeg trakk frakken rundt meg og gikk bortover Thorndike i 453

retning parkeringshuset, med vinden i ryggen. Det var aller siste gang jeg var i den rettsbygningen. Jeg lente meg mot vinden som en mann som prøvde å lukke en dør.

Selvsagt er det enkelte ting det er umulig å legge bak seg.

Jeg har forestilt meg de siste øyeblikkene om og om igjen.

Jeg gjenopplever de siste sekundene av livet til Jacob hver eneste dag, og når jeg sover, drømmer jeg om det. Det har ikke noe å si at jeg ikke var der. Jeg kan ikke forhindre at hjernen min ser det.

Da det var mindre enn ett minutt igjen av livet til Jacob, satt han henslengt på midterste rad i minivanen, med de lange beina strukket ut foran seg. Han satt alltid på andre rad, som en liten unge, selv når han og moren var alene i bilen. Han brukte ikke setebelte. Han brydde seg ikke alltid med å ta det på. Laurie ville vanligvis ha kjeftet på ham.

Denne morgenen gjorde hun ikke det.

Jacob og Laurie hadde ikke sagt stort på turen. Det var ikke så mye å si. Moren til Jacob hadde vært stille og alvorlig siden vi kom hjem fra Jamaica noen uker tidligere.

Han var smart nok til å gi henne plass. Innerst inne visste han nok at han hadde mistet moren sin – mistet tilliten hennes, ikke kjærligheten. Det var ikke lett for dem å være sammen. Og etter å ha vekslet noen anstrengte ord mens de kjørte bortover Route 128, ble de tause da de kom til motorveien og fortsatte vestover fra påkjøringsrampen. Minivanen gled inn i den andre trafikken og satte opp farten, og mor og sønn forberedte seg på en lang og kjedelig kjøretur.

Det var en annen grunn til at Jacob var så taus. Han skulle på intervju hos en privatskole i Natick. Vi trodde ærlig talt ikke at en eneste skole ville ha ham. Hvilken skole ville påta seg det juridiske ansvaret, selv om den var villig til å risikere ryktet sitt ved å ha jævla Jacob Barber på campus? Vi regnet med at Jacob måtte ha hjemmeundervisning resten av tiden på ungdomsskolen. Men vi hadde fått beskjed om at kommunen ikke ville dekke utgiftene ved hjemmeundervisning under en spesialopplæringsplan med 454

mindre vi hadde prøvd alle andre muligheter, og derfor arrangerte vi et par overfladiske intervjuer. Hele prosessen var vanskelig for Jacob – han måtte bevise at han ikke var ønsket ved å bli avvist gang på gang – og denne morgenen var han sur ved tanken på at han måtte gjennom enda et meningsløst intervju. Han trodde skolene lot ham komme til intervju bare for at de skulle få tatt en kikk på ham, for å se hvordan monsteret så ut på nært hold.

Han ba moren sin om å sette på radioen. Hun satte på WBUR, nyhetskanalen til National Public Radio, men hun slo den fort av igjen. Det var tungt å bli minnet om at den store verden fortsatt gikk videre, uten å bry seg om noe.

Etter å ha kjørt noen minutter på motorveien, kom det tårer i ansiktet til Laurie. Hun klemte hendene rundt rattet.

Jacob la ikke merke til det. Han var fortapt i sine egne tanker. Blikket hans var festet på utsikten foran ham, mellom de to forsetene. Gjennom frontruten: den tette trafikken som suste i formasjon bortover veien.

Laurie satte på blinklyset og svingte over i høyre fil, hvor det var færre biler, og hun begynte å sette opp farten: 120, 122, 125, 128, 130. Hun løsnet setebeltet sitt og førte det tilbake over sin venstre skulder.

Jacob ville selvsagt ha vokst. Om et par år ville stemmen hans blitt dypere. Det ville vært nye venner. I tjueårene ville han lignet mer og mer på faren sin. Det mørke blikket ville slappet mer av med tiden, og fått et mildere uttrykk etter hvert som han møtte sorgene og bekymringene i voksenlivet. Den magre skikkelsen ville lagt seg ut. Han ville ikke blitt like stor som den svære faren sin, bare litt høyere og litt bredere over skuldrene enn de fleste andre. Han ville vurdert å studere juss. Alle barn ser en kort stund for seg at de følger i foreldrenes fotspor, uansett hvor ubehagelig det måtte være. Men han ville ikke blitt advokat. Han ville syntes at jobben var for utadvendt, for teatralsk, for pedantisk for en så tilbakeholden person som ham. Han ville brukt lang tid på å lete, lang tid på å streve i jobber som ikke passet ham.

455

Idet minivanen passerte 135 kilometer i timen, sa Jacob, uten å være spesielt bekymret: «Kjører du ikke litt vel fort nå, mamma?»

«Gjør jeg det?»

Han ville ha truffet bestefaren sin. Han var allerede nysgjerrig på ham. Og gitt hans egne juridiske problemer, ville han ha ønsket å konfrontere hele problemet med forfedrene sine, hva det betydde å være barnebarnet til Bloody Billy Barber. Han ville dratt for å treffe mannen, og blitt skuffet. Legenden – kallenavnet, det skumle ryktet, drapet som bokstavelig talt var unevnelig for de fleste – var mye større enn den inntørkede gamle mannen bak den, når alt kom til alt var han bare en kjeltring, men likevel en veloppdragen kjeltring. Jacob ville forsonet seg med det på en eller annen måte. Han ville ikke gjort det på min måte, ved å slette det, ignorere det, ønske det bort. Han var for tankefull til å narre seg selv på den måten. Men han ville sluttet fred med det. Han ville gått fra å være sønn til å bli far, og først da ville han skjønt hvor lite det egentlig betydde.

Senere, etter å ha streifet litt omkring, ville han ha slått seg ned et sted langt unna, et sted hvor ingen hadde hørt om familien Barber, eller i hvert fall hvor ingen hadde hørt nok om dem til å bry seg med det. Et eller annet sted lenger vest, tror jeg. Bisbee i Arizona, kanskje. Eller California. Hvem vet? Og et eller annet sted der ville han en dag ha holdt sin egen sønn i armene og kikket inn i øynene til babyen – som jeg gjorde med Jacob for mange år siden – og lurt på: Hvem er du? Hva tenker du?

«Er alt i orden, mamma?»

«Selvsagt.»

«Hva er det du gjør? Dette er farlig.»

140, 143, 145. Minivanen, en Honda Odyssey, var faktisk ganske tung – ikke mini i det hele tatt, til tross for navnet – og den hadde en kraftig motor. Det var lett å få opp farten på den. Den kjentes veldig stabil i høye hastigheter. Når jeg kjørte den, ble jeg ofte overrasket når jeg kik456

ket ned på speedometeret og oppdaget at jeg kjørte i 130 eller 135 kilometer i timen. Men over 145 begynte den å riste litt, og hjulene begynte å miste kontakten med veibanen.

«Mamma?»

«Jeg er glad i deg, Jacob.»

Jacob presset seg bakover i setet. Hendene fomlet etter setebeltet, men det var allerede for sent. Det var bare noen få sekunder igjen. Han skjønte fortsatt ikke hva det var som foregikk. Han lette etter forklaringer på farten, på mammas bisarre ro: gasspedalen satt fast, hun måtte skynde seg for ikke å komme for sent til intervjuet, eller kanskje hun rett og slett ikke fulgte med.

«Jeg er glad i både deg og faren din.»

Minivanen begynte å svinge ut på veiskulderen på høyre kant av veien, først krysset de høyre hjulene linjen, deretter de venstre – nå gjensto det bare sekunder – og satte fortsatt opp farten idet veien gikk nedover en bakke som ga motoren ekstra hjelp, siden den ikke hadde mer å gi nå som farten var 154, 156, 158.

«Mamma! Stopp!»

Hun svingte minivanen rett mot brokaret. Det var en formstøpt betongvegg som var bygd inn mot en skråning. Brokaret var beskyttet av betongblokker som burde ha hindret minibussen i å treffe rett på veggen. Men bilen kjørte for fort og vinkelen var for direkte, så da Laurie traff betongblokkene løftet hjulene på høyre side seg, så kjøretøyet gled oppover blokkene og katastrofalt nok gikk rundt. Laurie mistet umiddelbart kontrollen over bilen, men hun slapp aldri taket i rattet. Minivanen skrapte og skled bortover langs betongblokkene før den hoppet over dem, farten gjorde at den spratt opp i luften, der den snurret rundt og landet på taket, som et skip som får slagside mot babord.

Mens minivanen var oppe i luften og rullet rundt, mot solen, mens motoren gikk for fullt og Laurie skrek – i brøkdelen av et sekund, ikke mer – ville Jacob ha tenkt på meg 457

– som hadde holdt ham, min egen lille baby, sett ned i øynene hans – og da ville han forstått at jeg elsket ham uansett, helt til det siste – idet han så betongveggen komme flygende mot seg.