Norges fjelltopper over 2000 meter bind 2

HURRUNGANE

Hurrungane 6

HURRUNGANE

7

HURRUNGANE Foregående dobbeltside: På vei opp den ­bratte snø­ flanken mot Stygge­ dals­ tindane fra Gjert­­vasskaret.

Gjertvass­tinden troner i bak­ grunnen.

Bildet er tatt en grytidlig morgen i månedsskiftet mai/­juni.

Sommerkveld på Bandet med dagens siste solstråler som flommer innover Ska­ ga­­stølsdalen. I ­forgrunnen ses den sterkt avsmeltede Ska­ga­­stølsbreen.

8

Hurrungane - alpine tinder, dype daler og ville brefall Hurrungane er nesten helt atskilt fra res­ten av Jotun­ heimen. Den ville Utledalen skjærer seg dypt inn på østsiden, og kun i nordøst, ved Keisarpasset, henger området riktig sammen med resten av Jotunheimen.

I vest danner fjellveien mellom Turtagrø og Årdal en naturlig avgrensing.

Denne delen av Jotunheimen er et mekka for fjell­ sport og klatring, mens de merkede turstiene for vanlig fjellvan­dring er nesten helt fraværende. De få stiene som finnes, går som regel til foten av et fjell ­eller kanten av en bre. I vår oversikt er det totalt 36 fjell over 2000 meter i området, hvorav 17 hovedtop­ per og 19 sekundærtopper. Breene setter et sterkt preg på området. Ingen er spesielt store, men det de mangler i størrelse tar de igjen i bratthet. Stygge­ dalsbreen overgår alle andre breer i Jotunheimen med sitt fall på omlag 1000 meter.

I nordøst finner vi de høyeste tindene. Skaga­støls­ massivet omfatter fjellene fra Gjertvasstinden til Skagastølsbandet, inkludert Maradals­ tin­ dane og Skagastølsryggen. Her ligger 5 selv­ stendige fjell over 2300 meter, inkludert Norges 3. og 4. høyeste.

Sørvest for Skagastølsbandet er tindene ­lavere, men ikke mindre vakre av den grunn. Store Austanbotn­

tinden med sine 2204 meter er høyest i denne delen av ­Hurrungane.

Mellom Gjertvasstinden og Store Austanbotntin­ den, som er ytterpunktene, er det ikke mer enn vel 7 kilometer i luftlinje, så det er et meget konsentrert fjellområde det er snakk om.

Ved siden av de spisse tindene og de bratte breene er det de dype ­da­le­­­ne som setter sitt preg på områ­ det. Mot Utledalen vender de tre u-dal­ene Stølsmara­ dalen, Midtmaradalen og Maradalen. Grav­­dalen og Gjertvassdalen munner også ut i Utle­dalen, men er ikke så dype som de tre andre. På nordsiden er ikke dalene like lange og dype som på sørøstsiden, men Ringsdalen og S­ kagastølsdalen er ikke mindre flotte.

Hurrungane oppfattes av mange både som util­ gjengelig og kanskje litt truende. Det er sant at de mest krevende fjelltoppene i Jotunheimen ligger her, og at det er få merkede stier. Hurrungane er ikke et «hytte til hytte område», men for dagsturer er det en perle for de fleste. Man kan selv velge om man vil gå en rolig tur i en av de flotte dalene eller om man ønsker å ta seg en tur opp på en av de enk­ lere toppene, for det finnes faktisk enkle topper her.

HURRUNGANE

Både Store Soleibotntinden og Vestre Austanbotn­ tinden er enkle og forholdsvis korte turer. Nørdre Skagastølstinden er også en rimelig grei tur. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det er de mer krevende toppene som dominerer. Store-, Vetle- og Midtre Skagastølstinden regnes sammen med Mara­ dalstindane, ­Sentraltinden, Store Styggedalstinden og Søre Austanbotntinden som de vanskelig­ste. De krever alle klatring for å nå toppen. For øvrig kan de fleste toppene nås av folk med en del erfa­ring under gode forhold. Rings­tindane krever bre­erfa­ring, mens Nørdre Soleibotntinden og Store Austanbotn­tinden ikke er uvanlig å sikre på.

Skiturer er kanskje ikke noe man forbinder med et så bratt og vilt fjellområde? Kanskje er det nett­opp derfor så mange lokkes hit på våren for å stå på ski ­eller brett. De avanserte oppsøker de utrolig­ste ren­ ner og flanker, mens det for mer normalt an­lagte skiløpere er to turer som peker seg ut: Den ene er Dyrhaugsryggen opp til Nørdre Dyr­haugs­­tinden, og den andre går inn Ringsdalen og opp breen til Store Ringstinden. Sistnevnte er kanskje den mest popu­ lære, og på fine maidager kan man oppleve noe som ligner på en folkevand­ring til toppen.

Klimaet er mer vestlandsk enn ellers i Jotunheimen.

Ofte kan store deler av Jotunheimen ha sol og blå

himmel, mens skyene ennå henger igjen i Hurrun­ gane. De høye fjellene her er veldig utsatt for fuktig vær fra vest. Hyppige værskifter er noe man også må regne med. Dette er viktig å ha i bakhodet, ­siden mange av turene er lange og har få muligheter for raske returer.

Atkomst Fra nord Turtagrø er og blir det sentrale utgangspunktet for turer i Hurrungane. Turtagrø ligger ved fylkesvei 51 over Sognefjellet, som åpner tidlig i mai etter å ha vært vinterstengt. Om vinteren er veien brøytet fra F­ ortun opp til Turtagrø, hvor det er vinterparke­ ringsplass. I sommersesongen er det bussforbin­del­se over Sognefjellet.

Fra Sørvestre Smørstabb­ tinden mot «Hurrungveg­ gen» i skiftende vær. Tåke­ skyer driver innover fjellene, mens Gjertvassbreen glit­rer i sola.

Fra venstre mot høyre ses: Gjert­vasstinden, Styggedals­ tindane, Sentraltinden, Store og Vetle Skagastøls­tinden.

Fra sør og vest Fra Årdal går det bomvei over Berdalsbandet til Turta­ grø. Veien åpner i mai. Denne veien er blant annet det beste utgangs­punktet for turer til Soleibotn­tindane, Austanbotn­tindane og Stølsmara­dalstinden.

Fra Årdal kan man også kjøre inn til Hjelle og sykle eller gå «dugnadsveien» inn til Vetti Gard. Vetti er utgangspunkt for bestigning av Store Midtmara­dals­ tinden, gjerne i forbindelse med en eller to overnat­ tinger på den ubetjente hytta Stølsmaradalen.

9

HURRUNGANE Idyllisk i Stølsmaradalen med Stølsmaradalstinden og Austre Ringstinden i bak­ grunnen.

Overnattingssteder i området (tall i parantes refererer til selvbetjeningskvarteret):

Neste side: Det klassiske ­ panoramaet like ved Turtagrø mot de tre ­ Skagastølstindane (Nør­dre, Midtre og ­Store ­– Vetle ses knapt) med elva i forgrunnen.

Turtagrø Hotel

114 senger

57 68 08 00 turtagro.no

hotel@turtagro.no

Skagastølsbu

nødlosji

22 82 28 00 turistforeningen.no

turinfo@dntoslo.no

Stølsmaradalen

7 senger

22 82 28 00 turistforeningen.no

turinfo@dntoslo.no

Skogadalsbøen

87 (14) senger 97 56 90 94 skogadalsboen.dnt.no

Ingjerdbu

skogadalsboen@turistforeningen.no

Nedlagt fra 2018

Avdalen Gård

18 (4) senger

91 56 79 24 avdalen.no

post@avdalen.no

Gravdalen

8 senger

22 82 28 00 turistforeningen.no

turinfo@dntoslo.no

Vormeli (enkel standard)

3–4

Vetti Gard Turiststasjon

12

57 66 30 24 vettigard.no

post@vettisriket.no

Turtagrø Ola Jensen Berge bygget i 1888 hotell på Turtagrø. Han så også tidlig muligheter for å tjene penger på fjellføring. Læremesteren var den berømte Carl Hall, som stod for en rekke førstebestigninger i Hurrungane. Frem til hans siste bestigning i 1926, hadde Ola Berge vært på toppen av Store Skagastøls­ tinden mer enn 130 ganger. Hans fremste egenskap var imidlertid som hotellvert og miljøbygger. Det utviklet seg et helt spesielt miljø rundt Turtagrø, som raskt ble et sentrum for fjellsport i Norge.

En annen ting som særpreger Turtagrø, er den store samlingen av historiske bøker, fotografier og klatreutstyr. Januar 2001 gikk deler av samlingen tapt, da hovedhuset ble totalskadd i en tragisk brann. Ole Berge Drægni valgte å gjenoppbygge stedet, og iherdig innsats fra ham og bl.a. vennefore­ ningen «Turtagrøs venner» har gjort at stedet har gjennoppstått på en verdig måte. Ole Berge Drægni omkom på tragisk vis i Tsunami­katastrofen i Thailand julen 2004.

Hovedbygningen er ny, men stedet oser fortsatt av tradisjon, historie og atmosfære. Klassiske bilder pryder veggene, og biblioteket er spekket med spennende fjell-litteratur, hvor man uten problemer kan tilbringe dagesvis.

I forbindelse med Turtagrø tilbys det turer til både Storen og flere andre flotte turmål i området.

10

HURRUNGANE

11

Hongi

Fa ing selv

P

Ringane

1374

P 1176

1435

Dy

Meinsete

Tindeklubbhytta

1260

1298

1694

1291

1696

Kolnosi

1582

b

ree

n

D yr 50

ane lstind astø

s ug ha

S

1380

1438

tyg ge 1754

er

1465

as

sb

1684

1771

tv

2351

a

1466

1766

1523

1982

Keisarpasset

Simlenosi

n

1658

yg

a

1723

a

Gj

Utla

rtv a

ale

1516

Rolandsnosi

n

1659

Ko n

gs

N

dø

la

Guridalen

Øysteinbøen

H

Storebrui

Stein over helle elva

døl

Luster Årdal

a

St

øl sm

ar ad

Fleskedalen

Hyse

1503

Friken

en

1237

al

Utl ad

al

5 km

ed

Hurrungbrest

Skogadalsbøen

Kalve

Gjertvassbøen

lvi

Guridalsnosi

Reinsreset

je

rt v

listi

Vormeli

as se

1318

Bak

4 985

haugane

997

Fleskenos-

gen

1318

alv eda len

len

K

1374

ssd a

3

H

Skoddedø la

1439

ed ale n

d od Sk 1368

1668

Gje

Marad

1764

Gjertvatnet n k ge par au de nal ssh asjo nområ 1391 nn r va ime apsve ert nhe sk Jotu n land e dal

øl

1586

1576

1924

tm

1593

id

ad

Kyrkjestigen

kedøla

la

en

1571

ge n

M a ra d a l s b re

d

ls r

tm

ar 1078

da l

M

ar

dø

a

sr

1220

Snørestødet

2

ra

ar

da l

1483

en

1241

Storebekkvatnet

yg g

a

en

9.0 Gjertvasstinden

ree

Ommane

dalen

1838

Gj 2383 2387

4.1

4.0 S t. S t

ra

ygg e d alsti nden

Kjerringi

1938

id

1950

M

Mannen

tm

1552

1542

ara

dø l

1

Stølsmaradalen 1271

Stølsmaradalshyrna

0

Stølsm

Stølsnosi

1513

Ma

1959

id

1573

M

en

a

2018

1664

M

e

m

1605

1425

G

e koran

a l s tind an

Stølsmaradalsbreen 1993

164.0 Stølsmaradalstinden

St

øl s

d

r

yg

ge n

re grov i

ls 2222 14.2 14.1

2284

74.0 Nørdre

2168

da

ss Løyfte

2026

1578

1405

ar a

al s

1749

10.3 10.1 10.2 10.4 10.5

2348

Slingsby-

2405

2340

14.0 Vetle

3.0 Store øre

S t yg g e

1367

2

207

breen g

Ska

144.1

breen Berges Chaussé nd et ba

ast øls

138.0 Nestnørdre

138.1

130

.0 S

Skagastøls-

35 21 134 2

89

it n .2 da ne 2062

2025

rø

MidtmaradalsM 185.0 Austre idt breen m a 165.0 Midtre 2002 r a d 2056144.0 Store 2025

Ringstindane

g Ska

21

89.1

Fremste Skagastølsvatnet

1390

Skagastølsbotn

n

rhau gssla ne

Dyrhaugsryggen

Øvre Dyrhaug

Skagastølsknubben

1207

Nedre Dyrhaug

124.1

102.0 Store

Ringsbreen

Lauvnostinden

lvi

2030

2124

2049

124.2

2083

2020

alsb ree n

Austanbotn-

55.3

rø 1414

1787

1700 1655

Isvatnet 1514

1310

Sto

1212

1296

Lauvnosi

1482

gse

1512

Berd

55.5

2020 2100

1343

55.0 Store 55.1 2203

55.2

1480

21 tindane 03 2042

1573

55.4

Austanbotn vatnet

1470

Soleibotntindane 146.0 Søre

124.0 Store

Soleibotnene

1516

Rin

1388

1464

1427

Bukkanosi 1674

1715

Vetle Austanbotnen

Austanbotn

1346

Ringsnonhaugen

i

i

1044 Hurrbak

Farningane

rn 1374

Berdalsfjellet 1443

Kolnosi

Tv e r

1367

P

relv i

Hurrungbotnen

t

1492

elv

1504

Fles

ri

esko

Bjørn

kori

i

Ilagsgrov

Lovardalsnosi

1431

tn

Gravdalsbandet

1558

ale n la nd

Målestokk 1:50 000 Kollhaugsbekken

nds

Rola

rtag u Til T

Sent raltind en

10.0 1591

1:25 000 utsnitt

.0

St or e 89

ag rt Tu Til 1110

let

e and alsb Berd 148 3

1390

bo

1215

1567

Kyrvassnosi 1534

gje

nalpark

n e ran Mu Til

1564

k

es

Fl

en

teig

Sty gge

Jotunheimen nasjo

Jotunheimen nasjonalpark åde Utladalen landskapsvernomr

rde s

Gje

2175

rovi

ingg emm

Skj a

st

Au

ska om

ern psv råd

Gr av da lsv at

e

Gravdalen ne

1374

N

Ringselvi

Ringsda

len

Lauvnostinden

e koran

een

Dyrhaugs-

rh au 35

21

Dy

50

21

89.1

89.

2

Fremste Skagastølsvatnet

1367

øre

1758

er Lust al Ård

74.0 Nørdre

V-skar

14.1

14.2

2168

2222

2284

4.1 2383

ag as l tø sb an

tm

1838

2351

G je r t vas s-

2387

b reen

ar

sr

øl

Ma ra

y

a

bree

de t

yg g

n

en

1938

Kjerringi

dals

Lu s År ter da l

sr

n

n

le

gg e

a

da l

ad a

ar

ar

ad

da l

Jernskardtinden

1958

a

id

i

tm

dt m

id

M

M

ar

4.0 S t. Styggedalstinden

M

1 10.4 209 10.5 2080

10.1

10.3

2348

2130

10.2

2148

2160

S t ygg ed a ls-

b reen va l’s s hel tc r/Pa me am lls h

14.0 Vetle

Ha

breen

Slingsby-

s skar

Mohn

Hjørnet

2406

2340

3.0 Store Svaene

a på Bandet Skagastølsbu/Hytt

Berges Chaussé

1959

M

1749

2 km

9.0 Gjertvasstinden

2 207

130

.0 S

gs tin Skagastølsd an e breen 34

21

Vær obs på bregleppe opp mot fjellet

144.1

144.0 Store 2018

1 Målestokk 1:25 000

2056

Halls hammer

M idt ma ra d alsbre en

138.0 Nestnørdre

138.1

Berges skar

2025

2062

M

t in d an e

i d Lovskard t ma r a da ls

Stølsmaradalsbre e n

2002

185.0 Austre sskar

Ring

Sk

2025

165.0 Midtre

ryggen

Gravdalsskar

Vikingskard

164.0 Stølsmaradalstinden

Ringstindane

1366

2026 1993

dane ølstin ga st Sk a

Ri ngs br

Ringsbotn

ss Løyfte

124.1

2030

2083

124.2

ark

102.0 Store 2124

55.0 Store 2203

tindane

0

Sent raltind en 10.0

Lauvnosi

1482

Soleibotnene

Soleibotn124.0 Store 20

2049

146.0 Søre

03

1414

St or e .0 89

nalp asjo en n nheim Jotu

Austanbotn-

Ramnaskar

Luster Årdal

20

een

tindane

Berd

alsb r

55.5 2020

55.3 2100

21

55.1

2042

55.2 Pinakkelen

55.4

2175

HURRUNGANE

14

STORE SKAGASTØLSTINDEN

3.0 STORE SKAGASTØLSTINDEN (STOREN) – 2406 moh Nøkkelinformasjon Mer informasjon på nett Førstebestigning Vanskelighetsgrad Vinter

Kommune: Luster/Årdal – Kartref.: 32v 439850 (Ø) 6814700 (N) - Primærfaktor: ca. 1020 m https://peakbook.org/peakbook-element/11/no/Store+Skagastølstinden.html 21.07.1876, William C. Slingsby / Lett klatring til Hjørnet eller innsteget til Andrews Renne. Utsatt, relativt enkel klatring videre opp til toppen via ulike ruter Svært krevende! Andrews renne eller atkomst via Mohns skar benyttes primært

Store Skagastølstinden, eller Storen som den også ­kalles, er Norges tredje høyeste fjell og det høyeste med en alpin karakter. Suverent dominerer den syl­ skarpe toppen sentralt i Hurrungane. Den tar seg godt ut fra nær sagt alle kanter og har alltid tiltrukket seg oppmerksomhet. Frem til første­ bestigningen ble den regnet som ubestigelig. I våre dager er den kanskje «ubestigelig» for den vanlige fotturist, men spesielt teknisk vanskelig er den ikke.

Hver sommer er det mange tindebestigere som flytter egne grenser og når et stort mål ved å ­erobre toppen. For mer erfarne klatrere regnes imidlertid Storen via enkleste rute som en lett tur. Ønkser man større utfordringer, er det en lang rekke andre, mer krevende og attraktive klatreruter å velge i.

Selv om det å nå toppen trolig er den fremste moti­ vasjonen for de fleste, er den enestående utsikten en bonus som ikke er å forakte. På toppen av Store Skagastøls­tinden er du høyt. Veldig høyt! Ingen fjell i nærheten rager høyere. Er du heldig med været, kan du skue utover enorme arealer og plukke ut fjellom­ råder i alle himmelretninger. Mest inntrykk gir likevel de ville næromgivelsene, med spisse tinder, bratte breer og dype daler som skjærer seg inn til foten av fjellene. Det er langt, langt ned til Midtmaradalen ­eller Turtagrø og videre ned mot Fortundalen.

Toppen har i løpet av de siste årene blitt umåtelig populær. I hovedsesongen går det opptil flere tu­rer med fører til toppen daglig, og i motsetning til enkle topper som Galdhøpiggen og Glittertinden oppstår det raskt komplikasjoner når trafikken vokser. Mange klatrere gir økt fare for skader i forbin­del­se med steinsprang, og de mest populære klatre­par­tiene blir flaskehalser med kødannelser som re­sultat.

Atkomst Førstebestigerne gikk via Slingsbybreen og Mohns ­skar, en rute som i svært liten grad benyttes i dag.

Ruta som Johannes Heftye med følge ved en tilfel­ dighet fant i 1880, har for ettertiden blitt den mest populære varianten, men også Andrews renne i sør­ flanken er mye brukt.

Fra Turtagrø via «Hytta på Bandet» og Heftyes ­ren­ne Til Bandet Fra Turtagrø går det merket sti oppover Skagastøls­ dalen, på venstre side av elva. På vei oppover dalen passerer man i tur og orden Tindeklubbhytta, som

mange bruker å telte like ved, Heimste og Frem­ste Skaga­stølsvatnet. Fra Fremste Skagastølsvatnet skrår stien opp i siden over vannet og gjennom flere more­ ner, før man kommer til Skagastølsbreen litt oppe på venstre side. Det er ikke vanlig å bruke tausikring på breen, til tross for at det finnes enkelte sprekker så vel som en solid bregleppe øverst på breen. Normalt er det et tydelig tråkk over breen, men på sensomme­ ren kan blåisen være smeltet frem over nesten hele breen. I så fall bør man ha med stegjern.

Turen opp til «Hytta på Bandet» tar 2,5–3 timer. Er det en fin dag, er det mest sannsynlig folk både her og oppover fjell­siden mot Store Skaga­støls­tinden som ruver høyt over hytta. Man er nå på vel 1750 me­ ter og har unna­gjort drøyt halve stigningen.

Foregående side: Like ved Vetle Skagastøls­ tinden mot Mohns skar og Storen. Fra denne kanten her den en imponerende monolittlignende form.

Ruta fra Mohns skar er skis­ sert på bildet. Den holder grad 2+ og har et par litt utsatte partier.

De to mest krevende punk­ tene er henholdsvis der stiple­linja dreier mot ven­ stre første gang, samt litt lenger oppe, der den bukter seg opp mot en markert høyre­dreining.

Fra Bandet til Hjørnet Fra hytta skrår man litt oppover mot høyre og videre rett opp et par bratte snøfelt (eller til venstre for disse).

Et stykke oppe i fjellsiden kommer man til «Svaene».

Svaene er en svasone som dekker sør­flan­ken i hele sin bredde. Det kan virke fristende å følge et naturlig drag rett oppover, men dette gir større vanskeligheter lenger oppe. Enklest er det å holde temmelig langt ut til ven­ stre. Et kort parti er så bratt og med få veldig gode tak, at enkelte velger å sikre et kort stykke – i alle fall dersom svaene er fuktige og glatte.

Ovenfor disse blir det mindre bratt, men til gjengjeld mer løst. Her må man være forsiktig så man ikke sender stein i hodet på klat­rer­ne som kommer etter!

Etter hvert skrår man oppover mot høyre, i retning Hjørnet. De som skal klatre Andrews renne tar til venstre et stykke nedenfor Hjørnet. Det siste stykket opp til Hjørnet er det lett klyve­ klatring i godt skjermet terreng.

Fra Hjørnet til toppen På Hjørnet beveger man seg fra sør­ flanken ut i østveggen. Det er langt ned til Slingsbybreen og Midtmaradalen, men hylle­galleriene er ikke så smale og utsatte som man kanskje skulle tro. De fleste velger likevel å ta på tau og sikre fra Hjørnet, noe som gjør at det r­ askt ­danner seg kø på fine dager. Det er liksom ikke så mange «forbikjørings­ muligheter». Hyllegalleriene

Ved «Hytta på Bandet» tidlig på morgenkvisten. Forvent­ ningsfulle gjør taulagene seg klare til avmarsj mot Storen.

15

HURRUNGANE

Det er september, og fjellet er isete. Ikke optimale klatre­ forhold. Her på vei opp forbi Svaene, det bratteste partiet nedenfor Hjørnet.

Klatring opp galleriene i østveggen. Hjørnet er pas­ sert, og Heftyes renne er neste utfordring.

16

fører svakt ned og noen meter bortover, på innsiden av en stor steinblokk og så enkel 2’er klatring et ­stykke ­oppover til første standplass. Videre er det 3’er klat­ ring opp til standplass rett under Heftyes renne. Stor slitasje fra støveltrafikk får fjellet til å virke glatt. Man har nå ankommet en relativt romslig og ueksponert hylle bak en stor steinblokk, De som har opplevd litt høydefornmelser på tur opp hit, kan vanligvis puste litt ut her. Videre er det i hovedsak tre varianter: Heftyes renne (opptak grad 5-) Heftyes renne ble oppdaget 14.8.1880 av Johannes T. Heftye sammen med to førerne Peder Melheim og Jens Klingen­berg fra Årdal.

Fra hylla (ofte kalt «Likkista») er det et stykke (snaut 3 meter) opp til selve renna, som er både trang, mørk, og ofte både kald og våt. Folk som har litt klatreerfaring kommer som regel greit opp, for andre kan det virke litt tyngre.

En gammel bolt i en sprekk kan være til hjelp, eller man kan bruke turkame­ ratens skulder, slik de gjerne gjorde i tidligere tider. Opptaket til renna er gra­dert til 5-, og sliter man med oppta­ ket kan man trøste seg med følgende utsagn fra førstebestiger­ne: «...for opp her kan nemlig intet menneske paa jor­ den komme (alene), hverken Slingsby, Peter­sen eller nogen annen.»

De som følger etter, kan i verste fall ta et godt tak i tauet. Sekken har en lei tendens til å kile seg fast inne i renna, spesielt dersom det henger ting uten­ på. For øvrig er det gjerne både trangt og fuktig inne i renna, og snø og is ligger gjerne lenge i den skyggefulle sprekken.

Når man kommer ut av renna på oversiden, er det med en gang mye enklere. Dersom det er tørt, går mange uten sikring herfra og til toppen. Det er først et stykke klyveklatring (grad 2) opp til en liten fortopp og så ned i et lite hakk, hvor Andrews Renne kommer opp fra venstre og Tandbergs renne fra høyre. Nå er gjenstår kun et kort stykke med klyve­klatring på sva opp til toppen, et parti som raskt blir verre når det er glatt og vått.

Vigdals sva Fra Likkista må man bevege seg ut til venstre på det som kalles Vigdals sva. Ruta ble oppdaget av Hans ­Olsen Vigdal sommeren 1890. Fra innsteget mot Heftyes renne beveger man seg 5–6 meter ut til ­venstre før selve svaet. Svaet er ikke stort, men

f­ ottaket er hellende, så man må stole på gummien til fjellstøvlene. Dette kan føles ekkelt dersom det er vått og sleipt. Tørre forhold er å anbefale her (­etter snø­ fall og lange regnperioder er det ofte vått på svaet en stund). Like etterpå blir det bedre tak for hender og føtter, og man klatrer vertikalt fremfor horison­ talt. Dette er trolig den enkleste varianten til topps fra denne siden. Ulempen er at man ikke får stramt topptau ovenfra hele tiden siden man må traversere mot venstre. Før begynnelsen av 1900-tallet var dette den mest brukte varianten til topps, men nå er Heftyes renne trolig mest brukt.

Tandbergs renne Fra innsteget til Heftyes renne traverserer man ca. 3 meter til høyre, før man klatrer oppover det som etter hvert blir Tandbergs renne. Denne ruta ble gått første gang av Kristian Tandberg sammen med Therese Bertheau og Erik Ullén 24. juli 1903.

De første ti meterne er mest utfordrende, og det er langt mer eksponert enn Heftyes renne, selv om klat­ ringen er teknisk enklere. I tillegg er det krevende å sette gode sikringsmidler, og fjellet er noe mer løst.

Spesielt oppe i renna må man være obs på stein­ sprang ovenfra, i tillegg til at man kan løse ut stein på de som kommer klatrende etter. Det er vanlig å ­klatre renna i to taulengder. Man kan velge å klatre seg ut til venstre av renna og komme opp på fortoppen før hakket der Tandbergs renne møter Heftyes renne, noe som anbefales – se for øvrig skisse til høyre.

Ved tørre forhold (en del lav der) kan man også ­klatre en variant ut mot høyre og komme direkte opp på toppen av Storen. Tandbergs renne er den mest direkte varianten til topps av Vigdals, Heftyes og Tandbergs, men er kanskje den som krever mest klatreerfaring.

Returen Det er mulig å ta en kort rappell ned Heftyes renne, eller Ulléns vei, men siden det ofte er stor møtende trafikk opp galleriene, er det langt mer vanlig å ta en lang rappell ned den såkalte Sørvestveien. Mange tar en kort rappell ned til øvre del av sørvestveien, hvor det normalt ligger en solid «lastestropp», lagt ut av fø­rerne, men det går også en litt kronglete «sti» ned til rappellfestet. Rapellen er snaut 50 ­meter, noe som forutsetter skjøting av to tau, og ender like nedenfor Hjørnet. Hvis man kun har et tau, er det ofte ikke noe problem å samarbeide med et annet taulag.

Videre ned til Bandet følger man normalt samme rute som opp. En del tar en kort rappell over svaene.

På vei nedover er det enda lettere å sette løse stei­ner i bevegelse enn på vei oppover, så det er viktig å være svært forsiktig! Steinsprang er kanskje det største fare­ momentet på Storen. Det har skjedd en rekke små og større uhell, ja til og med dødsfall på grunn av løse steiner. Nestenuhell er enda vanligere. Det er mange som kan berette om steiner som har råkt faretruende

STORE SKAGASTØLSTINDEN

17

HURRUNGANE Tips Å starte tidlig, veldig tidlig, kan være en stor fordel på Store Skagastølstinden. Det samme gjelder å ha med to 50 metertau. Da er man uavhengig av andre taulag og kan returnere den van­ lige Sørvestveien.

Hjelm er en selvfølge hele veien fra Bandet. For øvrig trenger man et normalt ut­ valg av sikringsmidler.

nær, på vei opp eller ned sørflanken på Store Skaga­ stølstinden.

Fra Turtagrø tar turen normalt 10–14 timer opp og ned, og fra «Hytta på Bandet» 5–8 timer. Kø eller ­ekstra mye sikring medfører raskt kraftig økning i tidsbruken.

Andrews renne Ruta er akkurat samme som Heftyes renne til et stykke før Hjørnet. Før det siste skrådraget til høyre opp mot Hjørnet svinger man til venstre og opp­over skrått, ikke spesielt eks­ ponert hyllesystem. Innen man entrer selve renna, passerer man et eksponert hjørne. Har man ikke tatt på tauet ennå, kan det være greit å gjøre det her. Videre er det 2–3 taulengder.

Den første går opp to avsatser á 5–6 meter på venstre side av renna, før man dreier mer over mot høyre side av renna videre. Graderingen er 3–3+. Helt øverst blir den slakere og enk­lere. Det er mulig å variere klat­ ringen ved å holde til høyre for renna i starten, men det er noe mer krevende. Andrews renne byr på mer klatring enn ruta via Heftyes renne og er et godt al­ ternativ til denne, spesielt når det er mye trafikk med kødannelser i Heftyes. Pga. av mye løs stein, ­an­be­fales det å kun være ett klatrelag ad gangen i renna.

Fra Mohns skar Mohns skar nås enten via en rappell (ca. 50 ­meter) fra ­Vet­le Skagastølstinden (topp 14.0), eller ved å tra­versere (grad 2) i sørflanken under Vetle Skaga­ stølstinden fra skaret mot Sentraltinden (topp 10.0).

Fra skaret fører en bratt egg opp til den impo­ nerende toppkronen. Den er imidlertid enklere enn det kan fortone seg nede fra skaret. Ryggen byr på utfordringer opp mot grad 2+, og er stedvis utsatt. I begynnelsen holder man seg stedvis litt til høyre for eggen, mens i de øvre delene går enk­leste vei litt til venstre for eggen. Den høyre siden av eggen ligger i skyggen, og det vil ofte være fuktig eller isete her.

Under slike forhold vil det for de fleste føles riktig å

På vei bortetter toppeggen på Store Skaga­ stølstinden med Slingsbys fortopp bak til venstre og Vetle Skaga­ stølstinden bak til høyre.

18

sikre, spesielt nedover. Før man kommer til toppen, når man Slingsbys fortopp. Herfra fører en smal og luf­tig egg bort til toppen.

Mohns skar kan også nås ved å gå opp Slingsbybreen, slik førstebestigerne gjorde.

For å komme til Slingsbybreen fra Bandet, skrår man først litt nedover til venstre mot Midtmaradalen og videre bortetter ­fjellsiden. Spredte var­der marke­ rer ruta til Ber­ges Chaussé, et fascine­rende hylle­galleri i den ellers glattskurte fjell­veg­gen. Har man først fun­ net Berges Chaussé, så vet man det (se bilde under Nørdre Maradalstinden, side 33). Hyllegalleriene er i starten brede, men smalner mer og mer av, stedvis med takoverheng. Nede til høyre er det et flere titalls meter stup, overrislet med smeltevann, og et par steder er det riktig smalt. Helt mot slutten av dette galleriet sperrer en avrundet stein­blokk hele hylla, og for å komme forbi må man k­ lyve på utsiden eller over, noe som kan virke litt utsatt. Etter Berges Chaussé er det bare et kort enkelt stykke bort til Slingsbybreen.

Forholdene på breen varierer i løpet av sesongen, og fra sesong til sesong. Den har smeltet mye s­ iden Slingsby gikk her første gang. Hvis snøfonnene mot Mohns skar har smeltet bort, må man oftere forsere en del brattre sva ovenfor breen.

Andre alternativer Det er en rekke andre alternative ruter på Store Skaga­stølstinden. Disse er beskrevet i «Klatrefører for Jotun­heimen» utgitt av Norsk Tindeklub.

Les også om traversen over hele Skaga­støls­ryg­gen under kapittelet om rygg­traverser, side 196.

Advarsel Steinsprang er et konstant faremoment i sørflanken opp fra Bandet. Vær veldig aktsom og ha fokus på løse steiner hele tiden. Dersom du er uheldig å løse ut en stein, rop for å advare andre!

STORE SKAGASTØLSTINDEN Flyfoto som viser Bandet og flanken opp mot Storen.

Dagens normalvei opp mot Hjørnet er skissert. De lyse steinfeltene vil være dekket av snøfelt til godt utpå som­ meren, noen år gjennom hele sommeren.

Berges Chaussee, som er en vanlig atkomst til Slingsby­ breen, er sammen med en alternativ variant også mar­kert.

Til venstre bak Storen ses deler av Skagastølsryggen, og til høyre ses Slingsby­ breen under Vetle Skaga­ stølstinden og Sentraltind.

Nærbilde mot toppkrona på Storen med normalveien retning Hjørnet skissert. I tillegg er ruta opp Andrews renne tegnet inn.

19

HURRUNGANE

Den mest berømte førstebestigning i Norsk fjellsports historie (Sitatene er hentet fra Slingsbys bok: «Norge – Den nordlige arena», til norsk ved Jan Schwarzott)

Vinteren 1875-76 brevvekslet jotunheimkjenneren Emanuel Mohn med den engelske klatreren William Cecil Slingsby. De planla å foreta en serie første­be­ stigninger i Jotunheimen den påfølgende somme­ ren. Fra England tok Slingsby med seg livbelter, tau, isøkser og naglesko, utstyr som Mohn aldri tidligere hadde sett. 8. juli 1876 møttes de på kaien i Oslo. På veien fikk de med seg Knut Lykken fra Beito i Valdres som kjentmann og tredjemann i taulaget. Dette legen­dariske felttoget mot ubestegne tinder tok til med førstebestigningen av Austre Torfinnstinden 16. juli, etterfulgt av Galdebergstinden den 17., Uranos­ tinden og Slingsbytinden den 19. Siste topp på vei mot det endelige målet, Store Skagastølstinden, var Gjertvasstinden den 20. juli.

De startet fra Vormeli rundt kl. 7 den 21. juli, under en himmel dekket av tåkeskyer. Fra Vormeli gikk de over Maradalsryggen sørøst for Mannen og bratt ned i Midt­maradalen. Disse 500 høydemeterne måtte de forsere begge veier i tillegg til de netto 1800 høyde­ meterne som skiller Storen fra Vormeli.

På Maradalsryggen åpenbarte Storen seg for turfølget, og begeistringen tok overhånd: «Det ligger utenfor mine evner å beskrive de ma­giske sceneskiftene dette eventyrlige panoramaet manet frem rett for øynene på oss. Fjetret ble vi stående i under og forbløffelse, like til trolldommen og skyene gikk i opp­ løsning og det fineste klarvær satte inn.

Det tør vel være lett å forestille seg den opp­hisselse og iver vår vesle trio kjente etterpå. Borte var tan­ken på tretthet, nødtørftig mat, radbrekkende senger og altfor korte visitter innom tiltrengt søvn, ti dager i strekk. Opp­ gaven lå klart i dagen, og uten et ord tok vi ved tolvtiden fatt på de steinsådde styrtningene ned mot Midtmara­ dalen.»

På den tiden gikk både Midtmaradalsbreen og Slingsby­breen mye lenger ned i dalen enn de gjør i dag. Slingsbybreen var delt i to. Følget gikk først opp den nedre delen og kom seg opp på den opp­sprukne øvre delen av breen. De fulgte et bjørnespor et stykke oppover breen.

Både Mohn og Lykken fikk problemer opp den

20

bratte breen uten naglesko. Mohn falt flere ganger, og dette tappet ham for krefter.

På grunn av stadige ras fra Sentraltinden holdt de seg på venstre side av breen til de nådde en tverrsprekk som gikk tvers over hele breen. Etter flere fånyttes forsøk på å komme over sprekken, fant de en snøbro på andre siden av breen. Øverst på breen var Mohn nedkjørt og trengte en pause. Slingsby begynte å bli utålmodig, så han bandt seg ut av tauet og fortsatte opp den hardfrosne snø­ fonna i retning det som senere ble h ­ e­ten­de Mohns skar.

Slingsby skulle til å ta fatt på en bestigning av Vet­le Skagastølstinden mens han ventet på de andre, da de med ett dukket opp.

Adressert til Mohn sa Slingsby: «Nå, Mohn, hva synes De?» «Jeg formoder vi trygt kan erklære tinden for ube­ stigelig.»

«Det gjenstår å bevise. Vi må ikke gi opp så lett, vi burde da vel gjøre et forsøk først. Blir De med?»

«Nei.» «Og Knut, vil De?» «Eg set ikkje livet på spel for slikt.»

«Nei da så –. Jeg akter i det minste å prøve, selv om jeg ikke har noen tro på at jeg klarer det.»

Slik gikk det til at de to følgesvennene ble værende igjen i skaret mellom Store- og Vetle Skagastøls­ tinden, skaret som senere har fått Mohns navn.

Slingsby oppmuntret de andre til å gjøre et forsøk på å bestige Vetle Skagastølstinden, uten hell, før han la i vei mot Storen. Eggen virket fryktinngyten­de på ham, og han var i sterk tvil, om hvorvidt det ville bli mulig å nå toppen. Bestigningen ble ytter­ligere vanskelig­ gjort av at hyller og fremspring stedvis var dekket av is. Omhyggelig måtte trinnene renses for is, men drevet av en sterk motivasjon fortsatte han. Etter en halvtime fra skaret nådde han fortoppen, som senere fikk navnet Slingsbytoppen. Der opp­daget han en 50 meter lang, smal egg som fortsatte bort til et punkt, som utvilsomt var enda høyere. Han fortsatte bort dit, bygget en varde, og festet lommetørkle sitt til den. Lommetørklet kunne han senere betrakte med kikkert.

Det ble en lang tilbaketur via samme rute som de

STORE SKAGASTØLSTINDEN

kom, og først klokka ett om natten var de tilbake på Vormeli. Dette er utvilsomt den mest berømte førstebestigningen i norsk fjellsports historie.

Epilog

kunne be­stige toppen.

Sammen med to andre karer ville de følge Slings­ bys rute, men havnet etter hvert ut i sørveggen og senere på Hjørnet, før de til sist fant den passa­sjen som i dag går un­der nav­net Heftyes renne.

Store Skagastølstinden med Slingsbybreen og Mohns skar til høyre. Det var den veien førstebesti­ gerne gikk opp.

Etter turen skrev Slingsby bl.a. at han neppe ville gått usikret på et slikt fjell i an­ dre sammenhenger, men at Store Skagastøls­tinden betød så mye for ham. Vi­ dere skrev han at han ikke kunne se for seg at Storen ville bli et turistfjell hvor guider nærmest «dyttet» klien­ter opp til toppen, til det var fjellet for stygt.

Mohn fikk i ettertid kri­ tikk fra enkelte hold for å ha sviktet den na­sjonale stolt­ heten ved å la en utlending bestige toppen alene. Mohn på sin side la ikke skjul på sine svakheter, og mente at nord­ menn ennå ikke var modne for slike bestigninger.

På et foredrag Mohn holdt i Det Norske Studentersam­ fund, var kunst­ maleren Ha­ rald Petersen blant tilhø­rerne.

Han følte sin n ­ asjonale stolthet krenket og lovet seg selv at han skulle følge Slingsbys rute.

I 1878, e ­ tter et mislykket forsøk i 1877, lyktes det ham å bestige Storen. Knut Lykken og ­Thomas ­Lystring var med ham, men ak­ kurat som Slingsby måtte han gå alene fra Mohns skar.

Den ruta som er mest benyttet i våre dager, Heftyes renne, ble op­ pdaget ved en tilfeldighet i 1880.

Johannes Heftye, som følte at hans førstebestigning av Store Knuts­ hols­tinden i 1875 var kommet full­ stendig i skyggen av Slingsby og Store Skagastøls­ tinden, ville bev­ ise at det ikke var noe spesielt ved Storen, og at han, uten alt spesial­ utstyret som Slingsby hadde, greit

21

HURRUNGANE

22