Per Roger Lauritzen
Omveier Fjellturer i pionerenes fotspor
FONT
111029_omveier_kap1_.indd 3
02/07/2019 12.51
Omveier og krokveier utenfor fjellets hovedveier
6
Gjennom et rimelig langvarig friluftsliv har det for meg ofte vært omveiene som har blitt snarveiene til de gode opplevelsene. Det er gjerne de krokete veivalgene og de uventede opplevelsene som gjør at jeg husker noen turer som bedre enn andre. For eksempel klarer jeg ikke å skille fra hverandre minnene om de vel hundre gangene jeg har slitt meg opp på Fannaråken, vest i Jotunheimen. Den gangen en av bikkjene mine stoppet turkamerat Sigbjørn fra å kjøre utfor et flere hundre meter høyt stup like under den 2068 meter høye toppen, husker jeg derimot hver detalj av. Minnene om natta øverst på Hellstugubreen da teltet blåste i filler i orkankast, ligger også ganske langt fremme i hjernebarken, mens alle de gangene teltovernattingen var ren rutine, for lengst har forsvunnet fra arkivet. Samtidig har graden av opplevelse ofte vært nært forbundet med hva jeg har lært på de forskjellige turene. Turene har vært mer eller mindre vellykkede alt etter hvor mye jeg har fått med meg av kunnskap om natur, historie og kultur underveis. Å dra på tur bare for å gå langt eller nå et eller annet mål, har jeg lenge vært lite interessert i – selv om jeg nok i yngre dager fikk min dose av det også. Å gå på tur bare for å bli svett har stort sett ikke vært min greie. Jeg har hatt stor glede av å møte eller gå sammen med skikkelig lokalkjente folk, og disse turene sto langt fremme da jeg skulle skrive denne boka. Flere ganger har jeg for eksempel vandret opp den villvakre dalen til Arentzbu i Breheimen. Det har vært flotte turer selv når været har vist seg fra sin mest mistrøstige side. Å vandre turen sammen med den lokalkjente fjellbonden Arne Mørkrid står allikevel for meg som en enda større opplevelse. Han fortalte levende om historien til mange av stedene vi passerte underveis, og krydret med anekdoter fra et langt liv i fjellet. Det å ferdes i pionerenes spor har ofte også vært drivkraften bak mine turer. Jo mer jeg har lært om hva våre forfedre har gjort i norske fjell – desto mer imponert har jeg blitt. Jeg har blant annet tatt for meg et par av turene til den smått legendariske botanikeren Christen Smith. Å gå en tur over Hardangervidda etter DNTs merkede ruter kan være en stor opplevelse. Å prøve å følge Christen Smiths tur over vidda er allikevel en mye mer interessant tur sett med mine øyne. Villmarksområdet Femundsmarka ble også enda mer tilfredsstillende å ta seg frem i da jeg prøvde å gå samme rute som Carl von Linné fulgte på sin pionerferd i 1734. Dette er derfor ingen bok for dere som vil ha kunnskap om de mest brukte rutene i de fjellområdene jeg forteller om. Riktig nok har jeg skrevet litt om dem også, men bare for å vise sammenhengene. Hensikten med boka er å fortelle om mine favoritter litt utenfor allfarvei og å inspirere leserne til å tenke litt utradisjonelt neste gang de drar til fjells.
FORORD
111029_omveier_kap1_.indd 6
02/07/2019 12.51
7
Gjennom et rimelig langt liv som skribent av bøker og artikler, har jeg også skrevet ganske mye annet om de områdene som jeg presenterer her. For interesserte har jeg satt inn en oversikt bakerst i boka. God tur!
Norge har utrolig mange muligheter for dem som vil gå sine egne spor eller finne noen riktig gamle de kan følge.
Asker, mai 2019 Per Roger Lauritzen
111029_omveier_kap1_r1_.indd 7
03/07/2019 10.00
8
HARDANGERVIDDA
111029_omveier_kap1_.indd 8
02/07/2019 12.51
KAPITTEL 1
Hardangervidda For meg har det lenge vært noe særskilt med Hardangervidda. De lange, lave linjene og de nesten uendelige viddene har fascinert meg siden jeg som 15-åring gikk alene fra Rjukan til Eidfjord.
9
HARDANGERVIDDA
111029_omveier_kap1_.indd 9
02/07/2019 12.51
10
HARDANGERVIDDA
111029_omveier_kap1_.indd 10
02/07/2019 12.51
I hæla på Claus Helberg og andre pionerer Siden første fottur over Norges største høyfjellsplatå har jeg vandret og gått på ski svært mange ganger på forskjellige deler av vidda. Særlig ble det mange turer i de årene jeg var inspektør for DNT Oslo og Omegns selvbetjente og ubetjente hytter. Da var Stordalsbu, Lågaros, Hellevassbu, Middalsbu, Tyssevassbu, Torehytten, Rembesdalseter, Kjeldebu og Lufsjå hyppige reisemål. Dessuten var det selvbetjente losjier på Litlos, Sandhaug og Krækkja som også måtte inspiseres. Om vinteren skulle det dessuten merkes ruter mellom de fleste av hyttene. Det sørget en rekke dyktige bestyrere og tilsynsmenn for, men virksomheten skulle koordineres og inspiseres, og det var også en del av min jobb i mange år. Det var altså på Hardangervidda jeg begynte som fjellvandrer, og det var der jeg hadde den fjellturen som kom til å bli avgjørende for valg av yrke. Noen uker en sommer i 1970-årene jobbet jeg nemlig som gårdsgutt på Kalhovd turisthytte, sørøst på vidda. En av arbeidsoppgavene var å tømme pengebøssa på den selvbetjente Stordalsbu turisthytte, vest for Kalhovd. Fotturen dit inn tok 4–5 timer, litt avhengig av om jeg fikk transport til enden av veien ved Stegaros eller ikke. Kunne jeg starte på Stegaros, rakk jeg frem og tilbake til Stordalsbu på dagen, men som oftest ble det overnatting i den trivelige turisthytta oppe i bakken vest for Viervatnet. På en av turene fikk jeg følge med DNT-legenden Claus Helberg. Han var på sin årlige inspeksjonstur på Hardangervidda, overnattet på Kalhovd og skulle til Stordalsbu. Vi gikk sammen innover, Helberg først og jeg beskjedent bak. Jeg hadde lest om den legendariske tungtvannsaksjonen under krigen og visste at han var en av heltene derfra. Jeg visste dessuten at han var en av dem som hadde hovedæren for DNTs omfattende system av selvbetjeningshytter. Hva jeg ikke visste den gang, var at Helberg sterkt mislikte unødig prat på en fjelltur. Det bidro jeg heller ikke med på den turen siden jeg holdt meg bak og ikke sa noe før jeg ble spurt. Det skjedde svært sjelden. Da vi kom til Stordalsbu, stoppet Helberg og sa: – Det er hyggelig å gå på tur med folk som har vett på å tie stille underveis. Hvis du kan tenke deg flere sommerjobber i DNT, Per Roger, er det bare å ringe. Det gjorde jeg samme høst, og det ble starten på 34 år i DNTs tjeneste og et tett og godt samarbeid med Claus i mange av de årene.
11
Det er få steder i norske fjell hvor det er så langt til veggen og høyt til taket som på de sentrale delene av Hardangervidda. Fra Rauhelleren ved Langesjøen (i forgrunnen) til Nordmannslågen og Sandhaug (i bakgrunnen) er det en solid dagsmarsj. Videre til Hårteigen er det enda én.
HARDANGERVIDDA
111029_omveier_kap1_.indd 11
02/07/2019 12.51
12
Helberghytta ble åpnet i 1993 for å dele den lange ruta mellom Rjukan og Kalhovd i to mer håndterlige etapper.
111029_omveier_kap1_.indd 12
Claus Helberg og hytta hans 125 år etter at DNT i 1868 åpnet Norges første turisthytte i Vestfjorddalen ved Rjukan, ble det bygget en ny hytte i Tinn kommune. Hytta ble plassert ved Våervatnet og fikk navnet etter min gamle sjef og DNTs æresmedlem, Claus Helberg. Han var født og oppvokst på Rjukan, og deltok i den legendariske sabotasjesaksjonen mot tungtvannsfabrikken på Vemork i februar 1943. Etter krigen arbeidet Helberg i DNT helt til sin død i 2003, 84 år gammel. Han var en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av systemet med selvbetjente hytter i fjellet, og hadde i mange år ansvaret for driften av DNTs selv- og ubetjente hytter. Hans drøm for disse hyttene var at flest mulig av medlemmene skal føle eierskapet og ta ansvaret for å holde hyttene i god stand. Folk som sløste med ved og lå i sengene uten lakenpose, mislikte han sterkt. Et eksempel på at han selv sto for det motsatte, understreket det: Før Lågaros på Hardan-
02/07/2019 12.51
gervidda sto ferdig i 1960, kom Helberg på inspeksjon sammen med en kollega. Da de skulle legge seg om kvelden, oppdaget de at det ikke fantes sengetøy på hytta, men Claus var ikke rådløs. Han gikk ut i vedskjulet hvor det lå oppbevart en del ruller med isolasjonsmatter fra byggingen. De rullet ut to stykker hver, la seg på én og brukte den andre som dyne. – Vi holdt varmen brukbart, men det klødde forferdelig, mintes Helberg senere. Å bryte seg inn i en DNT-hytte var selvfølgelig utenkelig for den godeste Helberg. Sent en høstkveld kom han og journalist Knut A. Nilsen i Aftenposten frem til Drammen Turistforenings hytte Daggrø på Vegglifjell. De hadde gått fra Imingfjell, og forholdene var heller utrivelige. Skiføret var så ille som det kan være senhøstes, med lite og løs snø. Været var heller ikke noe særlig. Daggrø var akkurat bygget ferdig, og Helberg hadde avtalt med byggmesteren at han skulle henge nøkkelen til hytta på utsiden. Der var det imidlertid ingen nøkkel, og istedenfor å ta et vindu og komme seg i hus allikevel, som nok de fleste andre ville ha gjort, nølte ikke Helberg. Etter å ha delt en rosinboks med turkameraten sin, fastslo han: – Vi går videre! Det ble sent før de kom i hus den kvelden!
13
En fornøyd Claus Helberg ved hytteinnvielsen kan fastslå at hytta som bærer hans navn, har utsikt mot Gaustatoppen, hans favorittfjell.
111029_omveier_kap1_.indd 13
02/07/2019 12.51