Predator by De norske Bokklubbene

PREDATOR

TOM SCHANDY

PREDATOR

Store rovdyr i en moderne verden 3

Forside: Løve, Okavango, Botswana Ïsbjørn, Svalbard Brunbjørn, Finland Jaguar, Pantanal, Brasil Ulv, Finland Gepard, Maasai Mara, Kenya Tiger, Tadoba, India Puma, Torres del Paine, Chile Side 1: Løve, Okavango, Botswana Side 2-3: Tiger, India Side 4-5: Gepard, Maasai Mara, Kenya Side 240: Puma, Torres del Paine, Chile Bakside: Jaguar, Pantanal, Brasil Dersom noe annet ikke er angitt så er bildene tatt av forfatteren. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Konsul Haldor Viriks legat. Design: Svein Grønvold, www.sveingronvold.no Repro: Svein Grønvold Trykk: Edda Grafisk ISBN 978-82-92916-33-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forbudet gjelder enhver form for mangfoldiggjørelse.

Innhold

Forord Innledning Store predatorer - økologi Bjørnenes økologi Hundedyrenes økologi Jervens økologi Kattenes økologi Norsk forvaltning Loven om rovdyrutryddelse Rovdyrforvaltning Rovdyr og næring Rovdyr og mennesker Stemmer i rovdyrdebatten Arne Nævra Karoline Andaur Arnodd Håpnes Siri Martinsen Viggo Ree Kjersti Bjørnstad Ole Petter Berget Eldar Berli Utfordringer og løsninger Katter i motbakke Den siste løvejakten Unik forvaltningsmodell i masailand Villhunden – Afrikas svar på ulven Pelskåpa som ble fotomotiv Puma-tvillingene Tiger – den mektigste Himalayas grå spøkelse Ulven kom tilbake Rovdyrturisme i ingenmannsland Gjetere i Europas tetteste rovdyrområde Rovdyrenes comeback Litteratur

7 8 15 17 31 41 45 67 69 77 89 97 105 106 108 110 112 114 116 120 122 125 127 135 145 151 157 167 181 195 207 215 225 231 238 5

Jon Swenson med en bedøvet bjørn i Gobi-ørkenen i Mongolia. Foto: Privat

Forord Jeg traff Tom Schandy i 1991, da han var naturvernrådgiver og pressetalsmann i WWF Norge og jeg hadde nettopp begynt som en av lederne i Det skandinaviske bjørneprosjektet. På den tiden ble Bjørneprosjektet støttet økonomisk ikke bare av forvaltningsmyndighetene i Norge og Sverige, men også av naturvernorganisasjoner som WWF Norge og WWF Sverige samt Svenska Jägareförbundet. Det var en fin balanse. Tom var vår kontaktperson i WWF Norge og utmerket seg som en som var opptatt av bevaring av bjørnen og annen biodiversitet, forskningens rolle i dette bevaringsarbeidet, viktigheten av formidling, spesielt til storsamfunnet, og de internasjonale aspekter av arbeidet for bevaringen av biodiversitet på vår felles klode. Etter at Tom sluttet i WWF Norge, har jeg hatt kontakt med ham fra tid til annen. Han ba meg kvalitetssikre teksten om brunbjørn for sin bok om norske pattedyr, og da min kone og jeg planla en tur til Antarktis, fikk vi mye glede av Toms bok «Antarktis – natur og historie ved verdens ende». Gjennom disse kontaktene vet jeg at Tom er en lidenskapelig og prisbelønnet formidler som forfatter, fotograf, foredragsholder, foreleser på skoler og universiteter, og reiseleder for naturinteresserte i Norge og utlandet. Tom har faktisk skrevet og illustrert med egne fotografier 42 bøker om natur i Norge og utlandet. Denne boka handler om store rovdyr, spesielt deres økologi og forvaltning i Norge, men også om sameksistens mellom store rovdyr og mennesker andre steder. Å skrive en slik bok er ingen enkel oppgave, gitt det høye konfliktnivået omkring store rovdyr i Norge. Studier har dokumentert at nordmenn er mer splittet i synet på store rovdyr enn svensker eller polakker, og jeg kjenner ikke til noe annet land enn Norge med et høyere konfliktnivå om temaet. Men dette er grunnen til at boka er så viktig. Tom har gjort en utmerket jobb ved å presentere relevant, forskningsbasert kunnskap på en interessant og lettforståelig måte, illustrert med vakre fotografier. I tillegg beskriver han egne erfaringer, egne og andres meninger om forvaltning av rovdyr, og hvordan konflikter håndteres i en rekke andre land. Man finner ikke en sammenligning av for-og-imot argumenter i denne boka, hvilket ikke er så overraskende når temaet er kanskje det mest konfliktfylte i norsk naturforvaltning. Jeg vil anbefale denne boka til alle fordi den er viktig for alle som er interessert i Norges fascinerende store rovdyr og konfliktene rundt dem. De som er glad i store rovdyr og som mener at artene hører hjemme i Norge og bør få lov til å være her i levedyktige bestander, vil få stor glede av boka. De som er imot å ha store rovdyr i Norge, eller vil ha mindre, mer truede, bestander, bør også lese boka. De ville lære mye om disse artene og forstå bedre hvorfor mange nordmenn vil ha en bedre bevaring av de store rovdyrene i landet. Og de få i landet som ikke har en mening om store rovdyr, vil få viktig kunnskap for å bedre kunne følge med i debatten. Jon Swenson Pensjonert professor i økologi og naturforvaltning, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Tidligere leder for Det skandinaviske bjørneprosjektet

PREDATOR

Innledning

Som liten gutt satt jeg klistret til TV-skjermen når det var naturfilmer. Ikke minst var det spennende med filmer som omhandlet store rovdyr, både våre egne og de mer eksotiske. Jeg drømte om at jeg en gang skulle få oppleve disse selv. Nå, nesten et liv etterpå, kan jeg se meg tilbake og tenke tilfreds på at jeg faktisk klarte å følge guttedrømmen. Jeg har sett de store, karismatiske rovdyrene i levende live. Ja til og med snøleoparden har jeg møtt. Det har vært mange spennende møter i både Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Europa. Mine turer rundt omkring i verden for å se og fotografere store rovdyr – og andre dyr og fugler – startet i 1986 med tur til Øst-Afrika hvor jeg traff på løver, geparder og leoparder. I 1990 så jeg min første tiger i India. I 2008 fotograferte jeg min første jaguar, og i 2012 min første puma. Min første ville bjørn så jeg i Pasvik i 1994, sammen med den legendariske bjørneeksperten og bjørnejegeren Herman Sotkajervi. Det var en storslått opplevelse, så året etter dro jeg til Finland og lå i ei lita kamuflasjehytte ei uke og så seks forskjellige brunbjørner. Ulver og jerver har jeg også sett i Finland, mens min eneste gaupeobservasjon er fra Nordvestlandet i 2015. I Norge har det i hele min levetid vært vanskelig å se og fotografere store rovdyr. Det skyldes jo at de har vært etterstrebet og på utryddelsens rand. Det har vært debatter om store rovdyr så lenge jeg kan huske. Da jeg gikk på Blindern og studerte biologi på 1980-tallet, var ulven tilnærmet utryddet i Norge. Derimot kom det opp en forskerrapport som hevdet at det var bjørnestammer både her og der. Det visste seg å være

feil. Først da det skandinaviske bjørneprosjektet så dagens lys på slutten av 1980-tallet, fikk vi ordentlig kunnskap om hvordan det sto til med bjørnen. I 1989 begynte min karriere i WWF Verdens Naturfond. Der fikk jeg etter hvert ansvar for organisasjonens rovdyrarbeid. Jeg var flere ganger i media for å fronte rovdyrsaken, og jeg husker med glede at jeg fikk lov til å være deltaker i Holmgang på TV2 og i NRKs Dagsrevyen. Det var en givende tid som varte i 10 år, før jeg i 2000 startet for meg selv og siden har levd av å lage bøker, skrive artikler, være redaktør for magasinet Natur&Foto og lede fotoreiser rundt omkring i verden. Alt dette har gitt meg førstehånds innsikt i rovdyr og rovdyrproblematikk. Dessverre er rovdyrene like konfliktskapende i dag som de var på 90-tallet da jeg jobbet i WWF. Menneskenes verden vokser på bekostning av den ville naturen. Vi «temmer» stadig mer vill natur, legger den under våre føtter. Vi hogger skoger, bygger veier, dyrker opp villmarka og forfølger de ville dyrene. En gang utgjorde de ville dyrene 96 prosent av biomassen på jorda. I dag utgjør mennesker og husdyr 96 prosent av biomassen, de ville dyrene bare 4 prosent. Mellom 1970 og 2018 er dyrebestander som er overvåket, i gjennomsnitt redusert med 69 prosent, viser Living Planet Report 2022 som ble gitt ut av WWF. Det er et dystert tall som viser at det går veldig dårlig for mange dyrebestander rundt om i verden. De store rovdyrene, eller predatorene, stiller i en særstilling i økosystemet. De står på toppen av næringspyramiden, de krever store arealer og kan aldri bli veldig mange. Dessuten utgjør de tilsynelatende

en trussel mot menneskenes verden, primært fordi de tar menneskenes husdyr og matvilt, sekundært fordi flere arter utgjør en sikkerhetsrisiko. Denne boka beskriver denne konflikten – for og mot store rovdyr. Vi kan alle stille oss spørsmålet: Ønsker vi store rovdyr i verden? Hvis ja, hvor mange ønsker vi? Ønsker vi små, museums-bestander – eller ønsker vi rovdyr som har en funksjon i våre økosystemer. Skal – og må – utmarksnæringene vinne over naturvernet? Er det ingen annen gangbar vei? Hvordan forvaltes store rovdyr i andre land i verden? Kan Norge, som selv regner seg som en foregangsnasjon innen naturvern, lære noe av andre land, av f.eks. u-land? For mange land betyr levende rovdyr langt mer i form av lokaløkonomi og arbeidsplasser enn døde rovdyr. I Finland fôrer man bjørn, ulv og jerv – slik at fotografer kan leie seg inn i skjul for å fotografere dem. I Chile har landeiere som tidligere var plaget med at puma tok husdyr, avsatt landområder for fototurisme. Det samme har skjedd i Brasil. I Alaska er villdyrturisme stor business, det samme i Canada. Det samme gjelder mange afrikanske nasjonalparker hvor store rovdyr er trekkplaster for turister fra hele verden, for ikke å glemme tiger i indiske nasjonalparker. Økoturisme er derfor blitt viktig for å bevare store rovdyr. Uten turister vil manglende inntekter føre til dårligere vakthold av nasjonalparker – og dermed fare for økt krypskyting. Min bok er et lite bidrag i forståelsen av at vår klode trenger store rovdyr – og at en verden uten store rovdyr er en fattigere verden!

PREDATOR

Forfatteren Tom Schandy (til høyre) sammen med en gjeter i fjellene i Romania.

Noen trenger å få en stor takk. Uten sjenerøs støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening hadde nok ikke denne boka blitt til. Det var midt i starten av pandemien. Plutselig forsvant mange inntektskilder. Da søkte jeg om stipend og var så heldig å være en av dem som ble tildelt et åtte måneder langt stipend. Det reddet meg gjennom pandemien – og førte til at denne boka ble skapt. Jeg måtte ha en fagkonsulent, så jeg ringte Jon Swenson, pensjonert professor i økologi og naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han regnes som en av verdens fremste og mest meritterte bjørneforskere. Heldigvis sa

TAKK

han ja. Han har lest hele boka og kommet med nyttige innspill – og skrevet bokas forord. Jeg er veldig takknemlig for det samarbeidet. Jeg har også hatt nyttige innspill fra tidligere kollega i WWF, Arnodd Håpnes, som nå har ansvaret for rovdyr i Norges Naturvernforbund – og min tidligere svenske kollega i WWF, Ola Jennersten, som har spesielt stor kunnskap om tigerens skjebne. Også en takk til Sverre Lundemo i WWF, han var faglig kontaktperson da jeg søkte om stipend. At han var positiv til prosjektet, var viktig for at jeg til slutt fikk det etterlengtede stipendet. Jeg har også fått innspill fra den andre

Tom i Forlaget Tom&Tom, Tom Helgesen. Takkes skal også min trofaste korrekturleser Audun Knappen og min trofaste designer Svein Grønvold. Disse personene som opptrer i kulissene, er viktig for det ferdige resultatet. Takk også til alle som har stilt opp i intervjuer – og ikke minst til verdens fantastiske rovdyr som har stilt seg opp, slik at jeg har fått tatt bilder av dem og belyst deres skjebne på jorda. Til slutt, ikke minst, takk til min alltid støttende kone, Heidi! Tom Schandy August 2023

PREDATOR

Ulven er en omstridt art i de nordiske landene. Finland.

Jaktende gepard på de afrikanske savanner. Maasai Mara, Kenya.

Store predatorer - økologi

Bjørnenes økologi Det er åtte bjørnearter i verden, og de finnes både i kalde og tropiske strøk. Disse er brunbjørn, isbjørn, svartbjørn, brillebjørn, kragebjørn, leppebjørn, malayabjørn og panda. Bjørnene har stort, rundt hode med små øyne og lang snute. De er kompakt bygd med tykk pels, kraftige kjever og store labber med kraftige klør. Med unntak av isbjørn lever de i stor grad på vegetabilsk føde, og de lever for det meste alene, ikke i grupper. ganger større enn elgens samlede vekt i samme område, så maur er et opplagt valg for en slunken vårbjørn. Litt lettere blir det i slutten av mai. Da får elgen kalver, og disse er lettere å nedlegge enn en voksen elg. I elgrike områder kan bjørnen leve gode dager i noen uker, inntil kalvene blir for spretne og raske. I bjørneprosjektets sørlige studieområde tok hver bjørn som var eldre enn to år, anslagsvis 6,5 elgkalver pr år. Av disse kalvene ble 93 prosent tatt i løpet av de fire første ukene etter fødselen, og totalt tok bjørnene omtrent 25 prosent av alle elgkalvene som ble født i området. Totalt utgjorde elg ca. 14-30 prosent av bjørnens årlige energiinntak.

Slunken vårbjørn Brunbjørnen er det største rovdyret på fastlandet i Europa, Ja de største hannene kan veie opptil 400 kilo. Mens de tre andre store rovdyrene, ulv, jerv og gaupe, holder koken også i de verste vinterstormene, ligger bjørnen i hi, hvor enn usannsynlig det høres ut. Ja, binna føder til og med unger midtvinters, etter å ha ligget i hi et par måneder. Noen måneder dier hun også ungene, som kanskje er så mange som fire, før hun stikker hodet ut av det varme hiet en aprildag.

Når bjørnen kommer ut av hiet, er det ikke mye mat å finne. Bjørner på fôringsplasser i Finland har en fordel, men hva med alle de andre bjørnene? Er det skare, kan bjørnen klare å nedlegge en elg, men det kan gå mange kilometer mellom hver gang den har suksess. Nei, da er maurtuer et sikrere alternativ, grave og romstere i maurtuer rundt omkring. Men det skal mye maur til for å holde liv i en bjørnekropp – og noen unger … Det skandinaviske bjørneprosjektet har undersøkt bjørnens diett ved å analysere ekskrementer. Tidlig på våren foretrekker bjørnen skogsmaur og da helst arter som bygger store tuer. Senere på våren og sommeren dominerer stokkmaur i dietten. Ikke uten grunn, for stokkmaur har 71 prosent høyere fettinnhold og inneholder halvparten så mye fiber som skogsmaur, dermed er de lettere å fordøye. I tillegg har stokkmaur mindre maursyre. Problemet er bare at stokkmauren er vanskeligere å få tak i, den holder seg jo inne i trærne, gjerne i døde stokker og stubber. Dessuten er stokkmaur utilgjengelig tidlig på våren fordi de overvintrer under jorden og kommer opp over bakken senere enn skogsmaur. Uansett er maur anslått til å utgjøre 20 prosent av det totale årlige energiinntaket til bjørnen. Ja, maurens biomasse kan være opptil tre

Liten bjørneunge i Finland.

Side 13-14. Brunbjørn speiler seg i et skogstjern i Finland.

BRUNBJØRNEN Brunbjørnen har en vid utbredelse. Den finnes fra Europa og østover gjennom Asia til Stillehavet – og videre gjennom Alaska og Canada. Noen forskere snakker om 47 ulike bjørnepopulasjoner, andre om 14 underarter og atter andre bare om et par underarter. I Europa forekommer brunbjørnen i mange land. Utenom Norge, Sverige og Finland finner du den i Pyreneene mellom Spania og Frankrike og i de spanske Cantabria-fjellene, i Appenninene og Alpene i Italia, på Balkan og i Karpatene i Øst-Europa. Du finner den også i Kaukasus, Himalayafjellene, gjennom hele Sibir, i Mongolia og på Hokkaido i Japan.

Boblende hormoner Livet til bjørnen handler om to ting: å spise seg opp fra den går ut av hiet til den skal gå i hi igjen i oktober-november – og å formere seg! Allerede i overgangen maijuni bobler det i hormonene til bjørnene. Selv om det bare har gått halvannen måned siden de kom ut av hiet og en skulle tro at de fortsatt hadde behov for å spise så mye de kan, glemmer hannbjørnene nesten å få i seg næring. Hunnlige dufter siver gjennom skogen, og hannene er på sporet – natt som dag.