YRSA
SIGUR ÐARD
ÓTTIR Syndsforlatelse Kriminalroman Oversatt fra islandsk av Oskar Vistdal
1 Dametoalettet i kjelleren var tomt. De hvite porselensvaskene var tørre og dørene til båsene stod åpne. Tidligere på kvelden hadde kvinner stått i kø for å slippe til her, og utseendet bar spor av det. Søppelbøttene var overfylte av brukte papirhåndklær som fløt utover gulvet. Tomme colaflasker stod over alt og popkorn lå spredt utover fra en stor plastpose. Det meste var havnet under føttene på de tissetrengte som stod og trippet i kø. Stella regnet med lignende tilstander på herretoalettet og priste seg lykkelig over at hun ikke hadde med renholdet å gjøre. Dette så virkelig uvanlig ille ut, men så ble to filmer vist for fullt hus i én sal og i to andre var det halvfullt. Som ventet hadde det vært trengsel i kiosken, både før forestillingen og i pausen. Popkornmaskinen holdt ikke tritt selv om lageret var fylt opp på forhånd, og de gikk tom for Cola Light, til liten begeistring for gjestene. Stella hadde måttet bite tennene sammen for ikke å gi kundene igjen med samme mynt når de skyldte på henne. Som om det var hun som hadde med innkjøp og lagerbeholdning å gjøre, liksom. Stella ble stående i døren. Plutselig gikk det opp for henne at hun var alene i kjelleren. Alene i hele huset, faktisk. 5
Drønnet fra lydanlegget i kinosalene var stilnet, skravlingen til de andre jentene likedan. Hun hadde tilbudt seg å rydde opp for at de skulle rekke bussen. Så dem forsvinne i snøstormen gjennom glassveggen i inngangen. Da de forsvant av syne, angret hun på at hun hadde vært så snill. Selvsagt hadde hun ikke gjort dette bare av godhet. Hun ville ikke ha det på seg å være overlegen. Gjøre dem oppmerksom på at hun hadde kjæreste. Som hadde bil. Hun trengte ikke å løpe etter bussen, slik som dem. Stella kom på snappen som hun hadde fått like etter pausen. Hun ante ikke hvem avsenderen var, en hun aldri hadde godkjent som venn. Det var selvsagt på høy tid å oppdatere kontoen og hindre ukjente fra å sende meldinger til henne, særlig nå som gamlingene hadde begynt å bruke mediet. Det hadde nesten ødelagt Facebook, og nå kom vel Snapchat til å gå samme veien. Dette var sikkert en av disse gamlingene, venninnen til moren, kanskje, eller en tante som hun hadde glemt. Navnet sa henne i hvert fall ingenting. Bara13. Var dette kvinnenavnet Bára, eller var det bare en eller annen trettenårig drittunge? Det kunne forklare sammenhengen. I snappen var det et bilde av henne selv, det var tatt i kinoen, i pausen, idet hun rakte en pose med popkorn over disken. Det var ikke noe godt bilde av henne, hun så gretten ut, og resten av det man så av henne, var heller ikke bra. Ingen posering, ikke noe smil. Over bildet hadde avsenderen skrevet en kort melding som var like mystisk som selve bildet, bare to ord: Vi ses. Hvem nå dette var, hadde vedkommende vært på kino, men ikke gitt seg til kjenne. Kanskje en eller annen blyg smårolling som ikke våget seg på henne. Heldig nok for ham, for hun ville ikke tatt det nådig opp. Hun var ikke interessert i slike kryp, og bare kryp sendte henne slike meldinger. 6
Toalettdøren lukket seg etter Stella. Dørlukkeren var i ustand, så døren gled langsomt igjen før den falt på plass med et knepp som gav ekko i det flisbelagte rommet og fortsatte å gi gjenlyd i ørene hennes lenge etterpå. Lyden minnet henne bare om stillheten og at hun var alene og forlatt. Selv om hun ikke hadde følt seg altfor vel oppe heller, var det enda verre her nede i kjelleren, til tross for at den var bare noen trappetrinn nedenfor hovedetasjen. Oppe så hun tross alt ut. I det minste det lille man kunne skimte i snøfokket. Det var trolig været som hadde jaget folk på kino i hopetall; Stella hadde sett alle filmene her og de var hverken fugl eller fisk. Men under forestillingene kunne man glemme den avskyelige vinden og snøen. Været var likevel bedre enn den forlatte kinoen. Stella kunne knapt vente på å komme seg ut og inn i bilen til Höddi. Den var bulket som bare det og varmeapparatet var i stykker, men tross alt bedre enn bussen. Ikke ulik Höddi selv. Han var ingen drømmeprins akkurat, men et bedre alternativ enn å være singel, så han fikk greie seg mens hun lette etter en ny og bedre. Noen som var passe kjekk og som hadde fin nok bil til å gjøre venninnene grønne av misunnelse. En slik kjæreste ville hun ha. Ikke en slik som Höddi, som måtte være ute av fokus på bildene som hun la ut på sosiale medier. Stella gikk inn i det innerste avlukket og lukket døren så fort som mulig. Midt imot klosettene var servantene og et kjempestort speil som dekket hele veggen. Hun hadde ikke særlig lyst til å se seg selv i speilet nå. Hun var sliten, ustelt og trengte å få klipt seg og farget håret. Det var igjen en mørk stripe etter forrige farging. Den minnet om fartsstripen langs hele det rustne panseret på bilen til Höddi. Motbydelig. Før hun gikk ned for å tisse, hadde hun kastet et blikk på plakaten av spøkelset i skrekkfilmen som ble 7
vist i den store salen og overveide å sende venninnene en snap av seg ved siden av vesenet, men lot være, for hun ville ikke vise dem hvor ille hun så ut. Og så var det noe ubehagelig ved et slikt uhyre. Likevel visste hun selvsagt at dette bare var et kjempestort bilde utskåret i papp. Hun skulle gjøre det senere, når hun ikke var igjen alene i huset og så bedre ut. Det nærmet seg månedsskifte, og da skulle hun få orden på utseendet. Da var det om å gjøre at lønnen ble utbetalt presist, for hun hadde bestilt time i frisørsalongen straks den åpnet den første. Det verste var at det var så jævla dyrt å være fin på håret. Stella dro ned trusen og tisset uten å sette seg helt ned på setet. Gud vet hva slags bakterier kinogjestene etterlot seg og hun skulle neimen ikke bli en av disse tøytene som pådrar seg kjønnssykdommer. Langt ifra. Et slikt rykte var umulig å bli kvitt. Gjennom lyden av strålen hørte hun at døren inn til toalettet gikk opp. Hun kjente gåsehuden heve seg på de nakne lårene og fikk en ubehagelig klump i halsen. Hvem i helvete kunne dette være? Var noen av jentene kommet tilbake? Og hvordan kom hun seg inn gjennom den låste ytterdøren? Hadde de kanskje glemt å låse etter seg? Så husket hun snappen igjen. Det kunne vel aldri være Bara13? Et høyt smell fortalte at døren slo igjen. Stella holdt pusten mens hun spisset ørene og lyttet etter om den som åpnet døren, var inne på toalettet. Kanskje det bare var en sikkerhetsvakt som var for tidlig ute og skulle kikke inn alle steder. Men så heldig var hun ikke, knirkende sko bar bud om at hun ikke var alene lenger. Tissingen ble til avbrutte dråper som falt i takt med skrittene til den som var kommet inn på toalettet. Det måtte være en dame. Måtte være en dame. Hvorfor skulle 8
vel en mann inn på dametoalettet så sent, i en stengt kino? Det var ikke som om alt var opptatt på herretoalettet. Stella skulle til å rope og spørre hvem det var, men lot være. Hun strakte seg etter papir og rev noen tørk av rullen så lydløst hun bare kunne, tørket dråpen, reiste seg og dro på seg buksene. Dermed følte hun seg litt bedre, syntes i det minste at hun ikke var like forsvarsløs. Men den følelsen forsvant fort. Under døren så hun to sko komme til syne og stanse utenfor avlukket. De så ut som støvler, og bredden tydet på mannestørrelse. Stella kvalte et skrik med hånden. Hvorfor stod han der? Føttene rørte seg ikke, vedkommende hadde stilt seg opp som om dette var en ytterdør og han skulle til å ringe på. I samme øyeblikk ble det banket av all kraft på døren. Hun stirret på den som om den var en uforståelig skjerm som kunne vise hva som foregikk. Det pep i telefonen hennes og hun trakk den opp av lommen med skjelvende hender. Hun hadde mest lyst til å slenge den fra seg da hun så det var kommet en ny snap fra Bara13. Men før hun fikk summet seg, hadde fingrene trykt på skjermen og meldingen åpnet seg. Hun kvalte et skrik da hun fikk se bildet. Det var av en stengt dør maken til den i avlukket. Kunne ikke være annet enn samme dør som skilte henne fra avsenderen. Det fulgte ikke tekst med bildet. Det ble banket en gang til med samme kraft, og Stella rykket mekanisk et skritt tilbake. Føttene støtte så kraftig mot den harde klosettskålen at hun sank i kne. «Hvem er det?» Hun fikk ikke svar. Ordene hadde styrtet ut av munnen hennes uten at hun kunne hindre det. Stemmen var svak og ynkelig, noe Stella ikke kjente igjen hos seg selv. Hun pleide å være leder i flokken. Sterk. Bestemt. Nådeløs overfor sveklinger som lød slik som hun gjorde nå. 9
Så ble det banket så voldsomt at døren ristet. Stella kikket på den skrøpelige låsen og forstod at den gav liten beskyttelse. Tankene løp løpsk mens hun så seg omkring etter noe hun kunne forsvare seg med, men fant selvsagt ingenting. En dorull og et stativ. En søppelbøtte av plast med lokk. Vannbeholderen på veggen over klosettet kunne hun kanskje kaste i hodet på mannen hvis han brøt seg inn. Men hun ville ikke greie å rive den ned. Så kom hun på telefonen som hun tviholdt i den klamme hånden. Hva var nå nødnummeret igjen? En, en og noe. En, en, to eller en, en, tre? Eller var det fire? Skulle hun ringe til Höddi, kanskje? Han måtte være på vei og nærmere kinoen enn politiet. Eller hva? Stella slapp å ta denne avgjørelsen. Mannen kastet seg mot døren og den puslete låsen spratt opp. Døren slo mot Stellas hode så hun falt bakover og ble sittende på dolokket, helt forvirret etter slaget. Hun ble kvalm også, og greide med nød og neppe å løfte hodet og se på mannen. Først syntes hun at det falt en svart skygge over ansiktet. Det gikk et øyeblikk før hun ble klar over at hun så inn i en glinsende Darth Vader-maske under en svart jakkehette. Bak mandelformede hull i masken glimtet det i noen øyne som stirret på henne uten at hun kunne slutte noe av dem. En hanskekledt hånd strakte seg mot henne og rev fra henne telefonen. Mannen fingret med den og inni seg bad Stella tynt om at dette var en tyv, en som bare var kommet for å stjele mobilen. Han kunne bare få den og mer til. Alt hun hadde i lommene, hele lønnen ved månedsskiftet. Lommeboken. Hva som helst. Bare han gikk sin vei og ikke rørte henne. «Ja vel.» Stemmen til mannen var underlig, ikke ulik Darth Vaders, syntes Stella. Ru. Som om halsen var fôret med sandpapir. Det var trolig en dårlig lydimitator 10
i masken. Han rettet telefonen mot henne, som om han ville ta bilde av henne der hun satt på klosettet. Tårene begynte å renne nedover kinnene. Hva drev han på med? Hva skulle en telefontyv med opptak eller bilder av den opprinnelige eieren av mobilen? «Nå røyner det på.» «Hva?» Stella skjøv seg så langt tilbake på dosetet hun kunne. Hun presset ryggen mot den harde veggen, og gjennom den tynne genseren følte hun den kalde, slette overflaten som forsterket uhyggen. «Si unnskyld!» Hun våget ikke å gjøre innvendinger, umaket seg med å si «unnskyld» gjennom snøftingen som hun ikke kunne holde tilbake. «Å, dette var ikke bra. Slett ikke overbevisende. Du må gjøre det bedre!» Og hun forsøkte. Og forsøkte. Gjentok ordet inntil det begynte å lyde rart. Som om det ikke var noe egentlig ord. Men mannen var ikke fornøyd. Det fikk hun unngjelde for.