Av Arne Lindmo Illustrert av Ida TROLLHEIMSkjelbakkenKråkeslottetshemmelighet
TROLLHEIM © Figenschou forlag 2022 © Tekst: Arne Lindmo © Illustrasjoner: Ida Skjelbakken Redaktør: Anitra Figenschou Ekstern konsulent: Jørn Lier Horst Sats: Chakib Azzaoui ISBN:Trykk:9788284310176LivoniaPrint
www.figenschouforlag.no Følg figenschouforlag på Facebook og Instagram En stor takk til: Forfatter Jørn Lier Horst og bibliotekar Thomas Overvik som har kommet med mange viktige innspill underveis i arbeidet med manus. Og en megastor takk til alle barnekonsulentene som har lest og sagt sin mening om manuset, før boken ble utgitt. Alle disse tilbakemeldingene har vært gull verdt! Og husk at: Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering. Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no * Tlf: 92606318
7 Adam løftet mobilen til øret. «Hallo?» sa han. «Adam, er det sant at du skal flytte?» «Jepp. Mamma har fått jobb på et sted som heter Trollheim. Vi bruker siste rest av ferien til å flytte.» «Bytter du skole?» «Ja, jeg må det. Det er langt unna Oslo.» «Kjipt. Kommer til å savne deg.»
«Oi! Jeg googlet nettopp Trollheim. Har du lest om stedet?»«Nei, men mamma sa det var et rolig sted, med mye fin «Rolig?natur.»Ha! Det er stedet i Norge hvor flest barn har sporløst forsvunnet!» Prolog
«Takk det samme.»
«Står«Hæ?»her på laptopen min. Sekstitre barn borte vekk!»«Hva!
Over hvor lang tid?»
Mamma hadde selvfølgelig ledd av han. «Bare tull», hadde hun sagt. «Du kan ikke stole på internett», og «Trollheim er et fredelig sted.»
Adam håpet hun hadde rett.
8 9
Starten på et vennskap Kapittel 1
«Helt siden 1795! Ei lita jente som het Sara Gran, var den «Stårførste.»dethva som skjedde med henne?» «Hun hadde gått ut i hagen for å plukke epler, men kom aldri tilbake. Faren ble visst helt tullete og sa at monstre må ha tatt henne.» «Wow, og dit skal jeg flytte!»«Lykke til!» «Eh, takk ...»
Kanskje kompisen bare hadde prøvd å skremme han? For hvordan kan dette være stedet hvor flest barn i Norge bare forsvinner i løse lufta? Hva kunne ha skjedd med dem her?
Adam fylte lungene med frisk luft. Det luktet bedre her enn i Oslo. Stille var det også. Det eneste han hørte, var raslingen i bladene når det blåste. Trollheim virket som et fredelig Sommerferiensted.var over, og Adam ventet, sammen med mora, ved et busskilt i skogkanten. Han tenkte på telefonsamtalen i Oslo for en uke siden og grøsset.
Hun så ikke spesielt nervøs ut, der hun sto lent mot skiltet med en sigarett mellom leppene og stirret tankefullt på tretoppene gjennom røyken. Frisk luft var ikke hennes greie.
«Hvor er de?» sukket mora til Adam og kikket på klokka. «Bussen min kommer hvert øyeblikk!»
Adam var derimot veldig nervøs. Ny skole, ny klasse, og ingen venner. Han sukket. Hva om ingen i den nye klassen ville bli venn med han? Han skulle møte én av dem ganske snart. En gutt som bodde like i nærheten, og som Adam skulle slå følge med til skolen. Mamma hadde ordnet det over telefonen og sagt at det var en god idé for å bli bedre kjent, men hva om gutten han skulle møte, var en skikkelig drittsekk?
Ved siden av henne gikk en tykk, liten gutt med store, runde briller. Han virket sjenert og stirret for det meste ned i bakken. Han lignet ikke på ei bølle i det heleAdamtatt. kjente mora dulte han i ryggen. Hun hvisket: «Hils på gutten!» Han skjøt fram hånda og smilte.
«Jeg tror jeg ser dem nå», sa Adam. En stor dame i skjørt og strikket genser kom gående mot dem mens hun vinket begeistret. «Joho!» ropte hun. «Her kommer Tobias!»
11
En fæl bølle som kom til å banke han opp og etterlate han druknet i en sølepytt med munnen full av knuste tenner og pennalet stappet i rumpa!
Hva sto det egentlig på brystet hans? «Jeg har verdensAdam...»måtte smile. Tobias hadde god grunn til å være flau med den genseren. Han hadde nemlig på seg en grønn genser hvor det var strikket «Jeg har verdens beste mamma!» med store, røde bokstaver. Tobias måtte enten være steintøff som turte å gå på skolen med noe sånt, eller være dum som ei flue. Han kunne likså godt ha strikket en blink på brystkassa med teksten «Mobb i vei!» i stedet.
Den andre gutten tok den utstrakte hånda og hilste forsiktig på den. «J-jeg heter Tobias.» Han virket fortsatt sjenert, eller var han flau?
Mora til Tobias hadde prikk lik genser bortsett fra at der sto det: «Jeg har verdens beste sønn!»
12 13 «Hei! Jeg heter Adam. Hyggelig å treffe deg!»
Kanskje det var en familiegreie? Eller kanskje alle i Trollheim var litt rare og møtte opp med den type gensere på skolen? Da kom Adam til å stikke seg ut i den mørkeblå hettegenseren og de blå, hullete dongeribuksene.Hankunneikke
Adam var gyllenbrun i huden, mens Tobias var så hvit at han umulig kunne ha satt ei tå utendørs i ferien.
huske å ha sett noen mer ulik seg selv enn denne gutten.
De var som natt og dag.
Adam hadde mørkt, kortklipt hår, mens håret til Tobias var som et kratt av blonde krøller.
Adam var høy og slank, mens Tobias var kortvokst og med så stor mage at han kanskje kunne rulle helt rundt om han snublet og falt framover.
14 15
Mora til Tobias ga sønnen klem, klapp og kyss på panna før han fikk gå.
Snikangrepet
Adam og Tobias gikk side ved side langs veien ei stund uten å si noe.
Bussen kom, så mora til Adam knipset sneipen inn i buskene og vinket ha det bra.
«Her er en snarvei», sa han og skjøv noen lave greiner til side ved skogkanten. Bak greinene kunne Adam se en liten sti føre videre innover i skogen.
«Jeg bruker alltid å gå her», sa Tobias og hoppet inn på stien. «Det er fortsatt langt å gå, men mye bedre enn å følge veien rundt.» Adam fulgte etter.
Skogen var en fin blanding av bartrær og løvtrær, og på begge sider av stien vokste det tett i tett med busker, bregner og blåbær. Kapittel 2
Ikke akkurat den beste måten å bli kjent på, men Adam kunne ikke komme på noe å snakke om.
Tobias brøt stillheten først.
«BØ!» Ut fra buskene kom noe hoppende mot dem. Tobias hylte, snublet bakover og falt på rumpa mens ei jente sto på stien og lo så tårene trillet.
«Du er så lettskremt, Tobias!» sa hun. «Men hvem er du? Jeg har ikke sett deg før.» Jenta rettet en pekefinger mot Adam. Hun var mørkere i huden enn han og hadde lilla hår som var delt i to og bundet med rosa hårstrikk til to lange musefletter. Adam syntes hun lignet på noen av jentene i den forrige klassen. De som kom fra India, eller var det Sri Lanka?
«Det er Tara», sa Tobias mens han børstet vekk støv fra buksa. «Hun er en ekte plageånd! Lar meg aldri være i fred.»
Det var stille i skogen bortsett fra lyden av noen ekorn som klatret i trærne, klukkingen fra en bekk og litt
Dafuglekvitter.dehadde kommet et godt stykke inn i skogen, vrengte Tobias av seg genseren, dyttet den ned i en pose og trykket posen inn mellom noen løse steiner ved siden av stien. «Det var en bursdagsgave fra mamma», sa han. «Hvis du så mye som kvekker ett ord om den genseren til de andre i klassen, så skal jeg banke deg gul og blå!» Tobias rettet en truende knyttneve mot Adam. «Jeg skal ikke si noe», sa Adam. «Hemmeligheten din er trygg hos meg.» Men han klarte ikke helt å skjule et Adamsmil.var ganske stor og sterk til å være tolv år og hadde klart seg bra i alle slagsmålene på den forrige skolen, så han var ikke det minste redd for den lille, tykkeMenkrølltoppen.smiletforsvant når han husket noe lignende som hadde skjedd for noen år siden.
«Jeg skifter tilbake på vei hjem fra skolen», sa Tobias. «Da slipper jeg å bli mobbet, og mamma blir glad. En løsning til glede for alle!»
«Jeg har nettopp flyttet hit», sa Adam mens han hjalp Tobias opp på beina igjen. «Jeg heter Adam og skal begynne i klassen til Tobias. Hvem er du?»
Bestemor hadde spurt om han ville bruke den rosa jakka på skolen, den som hun hadde sendt i bursdagsgave fra Polen. Han hadde nektet, sagt at det var en ekkel jentefarge, og hun hadde blitt veldig lei seg.
Den lille krølltoppen var visst ikke så dum allikevel.
Bestemor hadde bare prøvd å være snill, og han ødela det. Noen ganger kunne han være en idiot! Han skulle ønske han hadde fått en ny sjanse og funnet på noe like lurt som Tobias.
16 17
19
«Jeg bare må skremme deg», sa Tara og lo. «Det er like morsomt hver gang! Tenk på det som en vennetjeneste. Hver gang du blir redd for noe og overlever, så blir du bitte litt modigere til neste gang. La oss kalle det ... skremmetrening! Jeg trener deg til å bli en skikkelig tøffing slik at du en vakker dag kan redde meg ut av en brennende bygning, eller noe sånt.»
Hun studerte Adam med øynene. «Men du lar deg ikke skremme så lett.» Tara dultet til han og blunket lurt. «Kanskje du kan bli min tapre ridder i skinnende rustning.»«KomAdam! Glem henne, vi må gå til skolen», sa Tobias.«Men hva var det dere gjemte mellom steinene der borte?» spurte Tara. «Oi! Se på klokka», sa Tobias og dro desperat i armen til Adam. «Vi må skynde oss til skolen før vi kommer for sent!»
