Utdrag fra Absolutt ukyssa by De norske Bokklubbene

NB: Dette er IKKE en klissete kjĂŚrlighetshistorie !!!

Til mamma og pappa

ny v책r, ny start, nye muligheter

(Og jeg ELSKER livet!!!)

hei,

det er meg igjen!

Kjære dagbok, Ja – meg, Oda Andrea Stokkheim, altså – og jeg har fått meg ny dagbok! Som jeg skriver i akkurat nå! Og her skal jeg skrive ALT. ABSOLUTT alt – om meg og om andre folk og om det som skjer i livet mitt og sånt. For eksempel kommer jeg til å skrive mye om en viss person som bor KLLE C=P= DAN %=J AN @k@OGQH KC CNAE KC @NEPÍEJG PEH ¬ PACJA KC PEH ¬ OLEHHA CEP=N KC D=J D=N RAN@AJO ÌJAOPA J=RJ OKI jeg nekter å røpe her og nå. Men jeg kan jo si at S AN @AJ ÌJAOPA >KGOP=RAJ E DAHA verden. Og så kommer T, og så I, og så A, og så N. Seriøst. *AC=ÌJA >KGOP=RAN 'AC REHHA >=NA JARJA @AP

Den nye dagboka mi er blå med gullkanter og en gull-lås med TO gullnøkler til (i tilfelle jeg mister den ene, så har jeg en i reserve). Så nå har jeg gjemt den ene nøkkelen på det superhemmelige gjemmestedet som ingen andre i hele verden vet om. Det er på en kant under pulten min, bak skuffen, som man bare kan komme til hvis man åpner skuffen og kryper under pulten. Oppå den kanten ligger dagboknøkkelen min (og andre skatter). Det er et helt GENIALT gjemmested. Eller, det er TO gjemmesteder, for det er helt likt bak begge skuffene. Uansett, de som har laget pulten min er KULE voksne som kom på å lage sånne hemmelige, usynlige rom, som bare kan oppdages av oss som er skikkelig smarte og klare for eventyr og oppdagelsesferder. (TAKK til dere som har laget skrivebordet mitt.) PS: 'AC I¬ ÌJJA AJ =JJAJ HEGA CAJE=H LH=OO ¬ CFAIIA @AJ andre nøkkelen på, så ikke Erlend –

«NEEEEEEEEEIII!!!!!» hører jeg plutselig Erlend hyle fra nede et sted. Jeg klapper sammen dagboka og låser den. «Hva er det?!» roper jeg mens jeg løper nedover trappa. Erlend står der, midt på stuegulvet, og ser helt sjokka ut. 10

ÂŤMen hva er det?!!Âť spĂ¸r jeg igjen. ÂŤPappa har lĂ¸yet til oss!Âť sier Erlend, og ser pĂĽ meg med store, runde Ă¸yne og ĂĽpen munn. ÂŤHan har lĂ¸yet til oss hele livet!Âť legger hun til.1

(PS: Les helt nederst pĂĽ sida NĂ&#x2026;, der det stĂĽr ÂŤ1Âť inni en liten fot.) OK. NĂĽ har du kanskje lest den lille teksten nederst pĂĽ sida, og du kan lese videre her pĂĽ vanlig mĂĽte. Og det er SĂ&#x2026;NN man leser en fotnote. (Og altsĂĽ, Erlend er helt sjokka og sa nettopp at pappa har lĂ¸yet til oss hele livet.) ÂŤHĂŚ?Âť sier jeg. ÂŤPappa kan ikke alt!Âť sier Erlend. ÂŤNei?Âť sier jeg. (Hun mĂĽtte MR ÂżQQH GHW XW IÂĄU HOOHU VLGHQ Jeg synes faktisk det er ganske utrolig at hun ikke har funnet det ut fĂ¸r, egentlig.) ÂŤNei, for jeg spurte ham om hvorfor jeg ikke kan ta salt RSSL YDQQHW WLO JXOOÂżVNHQH QnU ÂżVNHQH L KDYHW ERU L VDOWYDQQ Han der Nemo og de ble jo fanga og putta i et akvarium, og sĂĽ rĂ¸mte Nemo tilbake til havet igjen! Og det er saltvann L KDYHW PHQ L JXOOÂżVNEROOHQ KDU YL MR YDQQ IUD springen, og det er ikke salt. Og pappa VISSTE IKKE hvorfor!!!Âť sier Erlend og bĂĽde ser og hĂ¸res helt megaskuffa ut. heter hun Erle. Jeg kunne ha lillesĂ¸stera mi Erlend. Men egentlig Ja, nĂĽ kan du lese her: Jeg kaller det er ganske vanskelig ĂĽ jeg har gjort det sĂĽ lenge nĂĽ at slutta med ĂĽ kalle henne Erlend, men komme pĂĽ i farta at hun heter Erle. e pĂĽ skolen. De brukes for en fotnote. Vi har lĂŚrt ĂĽ lage sĂĽnn Det du akkurat har lest nĂĽ, kalles med, men som kan leses for en som ikke EGENTLIG trenger ĂĽ vĂŚre eksempel til ĂĽ forklare ting i tekst frivillig. NĂĽ fortsetter du ĂĽ tene hvis du ikke gidder. Det er helt seg selv. Du MĂ&#x2026; ikke lese disse fotno e oppe pĂĽ sida igjen. lese rett etter det lille 1-tallet lengr

Erlend er ikke helt tapt bak en do, da.2

(PS: Nå kan du lese fotnote nr. 2 nederst på sida, hvis du vil, og så fortsette å lese her igjen etterpå.) For hun (Erlend) hadde jo et ganske godt poeng. Og det var ikke akkurat det med Nemo hun var så sjokkert over, det var at hun ALDRI i hele sitt liv har opplevd at det er noe pappa, «Superpappa», IKKE vet eller kan! «Hva holder du på med på rommet?» spør Erlend. «Ingenting, ikke følg etter meg,» svarer jeg, og går opp trappa igjen. «Får jeg være med?» spør Erlend og følger etter meg likevel. «Nei,» svarer jeg. «Joooo,» sier Erlend. «NEI!» snur jeg meg og roper til henne, og smeller igjen døra til rommet mitt, som er innafor rommet til Erlend. (Døra mi går inn til rommet hennes, og døra hennes går ut til gangen rett ved trappa ned til første etasje.) Jeg er ikke sur, altså. Det er bare det at jeg vet hva jeg liker og ikke liker. (1: jeg LIKER å smelle igjen døra til rommet mitt, og 2: jeg liker IKKE plagsomme småsøsken i tide og utide.)

Fotnote: Å være «tapt bak en do» er et slags ordtak jeg har lært av mamma. Hvis du er tapt bak en do, betyr det at du ikke er så veldig smart. Og hvis du IKKE er tapt bak en do, så betyr det at du ER smart. Eller flink eller lur. Mamma sier ofte at hun ikke er tapt bak en do. (Jeg synes noen ganger at hun ER det.)

Kjære dagbok, Erlend har oppdaga noe nytt: Pappa kan ikke ALT. (Velkommen etter.)

Litt om meg selv (og de andre) Jeg bor fortsatt i Krokkleiva 5, bestevenninna mi er fortsatt Helle Henriksen (som bor rett oppi gata, i Krokkleiva 2), og jeg har fortsatt 1 stk. halvdustete lillesøster, som heter Erle Beate Stokkheim. Eller bare Erlend til daglig. Og Helle har fremdeles storebroren sin, Stian, som var dust før, men som ikke er det lenger ( ), og så har de moren sin, Lisbet, og tre STORE hunder, som heter Aegir, C-dur og Foreman. (Og en kul pappa som bor i Bergen og heter Baste.) 13 13