Unni Lindell
Fremmedlegeme Krimroman
FREMMEDLEGEME Copyright © Unni Lidell, 2022 Copyright © Bonnier Norsk Forlag, 2022 www.bonnierforlag.no
Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 70 g UPM Book Creamy 2,0 Boken er satt med Sabon 10.5/13 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & Prose Forfatterfoto: Eivind Taksrud, Who Dares Sitat på side 207 er fra Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting. Pelikanen forlag 2017. Oversatt av Anne Arneberg ISBN 978-82-34705-99-1 ISBN 978-82-525-9320-4 (Bokklubben) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Bambi og Soy
Del 1: Det hvite huset Del 2: Jeg heter Elsy Haug Del 3: Babycall safesleep Del 4: Fremmedlegeme
11 189 225 291
Så lenge hun satt inne i Range Rover-en var hun trygg, men når hun måtte ut for å låse opp bommen, og ut en gang til for å stenge den bak seg, da snek uhyggen seg som elektrisk kulde langs ryggraden. Hun kikket inn i den dype skogen. Den var chiffongrønn nå, som en skummende vakker tutu, men granene var svarte. Og der inne, på en slette, sto jakttårnet. Skrekken var å møte en av jegerne. De var sterke, voldelige og fulle av hat og sinne, de var beregnende, modige, uredde, ofte kjekke, og de kunne fremstå som vanlige mennesker. Hun klikket igjen hengelåsen på bommen, satte seg inn i bilen igjen og tråkket forsiktig på gassen. Mellom traktorsporene poppet prestekrager og rødkløver opp. Og i grøfta sto bregnene tett. Snart ville hun få øye på gården. Men bak svingen sto to rådyr og beitet. Dyrene strakte hals, tygget og så tomt på henne, snudde seg og satte de vippende, hvite stjertene til. De skvatt unna da hun kjørte inntil dem, men inn på åkeren kom de ikke, for nettinggjerdet sto høyt rundt den. Jordbærplantene bar store bær, med en rødfarge som så nesten falsk ut. Men bladene lignet sin egen høst. For alt levende ble resirkulert. Hun kjørte forbi området med nypebusker langs veikanten og parkerte på singelplassen. Halen av støv drev sidelengs mot låveveggen. Parasollen ved utebordet var slått ned. Men dørbladene til veksthuset sto fortsatt åpne. Hun gikk dit. Kassene med jordbær sto klare på trebenken, og en tordivel klatret på et av bærene. Hun gikk mot huset. Rekkverket rundt det lille overbygget var i ferd med å råtne. Svaler sneide 9
åkeren og steg mot mønet. Snart gikk de til ro i reirene sine der oppe, i taksprekken inn mot loftet. Farmoren hadde sagt at det lå en hemmelighet i et skrin på loftet, men hun hadde aldri vært der oppe. Skulle ikke opp dit, heller. Aldri!
DET HVITE HUSET FØRSTE DEL
1 Tøger hadde funnet stedet. Her gjemte Lilja seg. Han gikk langs åkeren. Fulgte gjerdet langs skogkanten. Det hvite huset der oppe måtte være fra attenhundretallet. Det var i dårlig stand. Det slitte treverket kom tydelig frem, selv i gråmørket. Rundt vinduene var det avskallede utskjæringer. Men taksteinene var nye, det hadde vel vært tvingende nødvendig, hadde sikkert regnet tvers gjennom det. Det høye gjerdet rundt jordbæråkeren kunne minne om et slikt fra en konsentrasjonsleir, for nettinggjerdet var gammelt, litt rustent, og noen steder var det surret piggtråd øverst. Hvem dro ut hit for å stjele bær? Han kikket irritert på klokka. Et kvarter igjen til midnatt. Snart var det den 16. juni. Han hadde ikke sett Lilja siden april. Hun trodde vel at leken var over, at hun var trygg. Himmelen var nattblå, og over huset hang en blek sommerstjerne. Og herfra kunne han se at det var en låve bak gårdshuset og et veksthus. Den turkise Bianchi-sykkelen hadde han lagt i grøfta borte ved bommen, gjemt den i de høye bregnebladene, sammen med hanskene og hjelmen, det lå trygt der, ingen andre enn rev og rådyr kom forbi her. Og det «Vokt deg for hunden» – skiltet, var antagelig bare til skremsel.
13
Tipset om dette gjemmestedet hadde han fått fra et skjult nummer, en kvinne som sa hun hadde tatt vare på Lilja, som mente det var håp for dem. Hun sa det! Han hadde stusset. Hadde Lilja en venninne? Men kvinnen forklarte ham veien hit. Gå fra bommen og ta til venstre langs åkeren, følg gjerdet. Ikke gå opp til hovedinngangen. Det skulle han ikke. Vær der presis ved midnatt, for da har de andre lagt seg. Lilja legger seg alltid sist, vinduet med lys i er hennes, i første etasje, helt til venstre. Og det er en dør ved siden av. Den er åpen. Han kom til enden av gjerdet, til slissen som førte til husets venstre side, den smale kanten av åkeren som ikke var inngjerdet. Han stoppet. Og han så den hvite døra. Den så nyere ut enn selve huset. Og det var lys i vinduet, en gul sprekk i gardinene. Det sto en hagebenk der, så han kunne kikke inn gjennom glipen. To av vinduene i etasjen over var blindet igjen, med planker. Han hørte en hund som bjeffet, og trakk seg inn under løvtrærne. De hadde tjukke greiner, som veltrente overarmer, slike som han hadde. Mygg satte seg på underarmene hans, mellom hårene. Han skulle tatt langermet. Huset der oppe hadde en slags skjønnhet, det likte hun nok. Det var jo det ordet hun pompøst og gråtende hadde brukt den siste morgenen, før hun stakk. Du ødelegger all skjønnheten i livet mitt. Klokka var 23.55 nå. Hun sa han var aggressiv, men man måtte være to om å krangle. Gjenstandene han hadde brukt på henne; snorene, håndjernet, spikrene og flaskene, om hun ikke likte det, kunne hun da i helvete ha sagt fra. Håret hennes hadde hengt i uryddige tjafser. Hun hadde stadig måttet skyve ut den hovne underleppa for å blåse det bort fra øynene. Hun hadde vært ubarmhjertig opplyst av de hundrewatts gammeldagse lyspærene i taklampa han hadde arvet etter moren. Lilja kunne være så stygg. Han hadde funnet ut at kjøkkenet var det verste rommet å formidle 14
poengene sine i, for det var der hun satt og leste. Den lille tv-en hadde stått på benken med flerrende bilder fra en eller annen gammel film, ironisk nok av en kvinne som løp, men med lyden skrudd av, ellers hadde han vel knapt hørt hva hun sa, og den tåpelige, lille haugen av studiebøkene hennes som lå på bordet og liksom alltid skulle gjøre en forskjell, hun kunne alt, belærte ham om at en død stjerne ble kalt hvit dverg. Hun var den som ville noe i livet, all strukturen som understreket forskjellen på henne og ham. Han hadde brent alt etter henne, papirene og studiebøkene hennes, klærne hadde han kastet i en Fretex-boks. Han kjente en plutselig smerte bak strupehodet; selvbebreidelse. Men hun kunne ikke bare dra; han hadde våknet til tom leilighet. Kjølig vårluft hadde glidd inn gjennom vinduet på soverommet. Han hadde grunn til å være forbanna. Bortsett fra en skogsdues hese røst var juninatten stille. Men når han skrudde tankene vekk fra Lilja, ble han oppmerksom på suset fra trafikken, hovedveien var tross alt ikke så langt unna. Like bak den tette skogen. Klokka var 23.59 nå. Den siste delen av åkerstykket var ikke inngjerdet og gikk nesten helt til husveggen, men ruller med netting lå klart på bakken, så de var i ferd med å skulle lukke inn det også. Han gikk målrettet mot huset, vasset gjennom jordbærplantene. Det kom en mørk og råtten stank fra jorda, som om gammelt regn hadde samlet seg der og aldri ville tørke opp. Han skulle kikke inn gjennom vinduet, se med egne øyne at hun virkelig var her. Og så skulle han komme tilbake med bilen i morgen. Og tvinge henne med seg hjem.
2 Døra til venteværelset gikk opp, og Snø kikket på mannen som kom ut. Han var i sekstiårene, en flott, gråhåret type, sølvrev, tenkte hun, rak i ryggen. Hun la merke til halvbrillene, han så intellektuell ut, det var ikke ofte man så slike i dag. Hun kjente et stikkende ubehag, for farmoren hadde hatt sånne. Det konvekse glasset hadde laget krumminger på de nesten fargeløse øyeeplene hennes. Mannen smilte skjevt til henne. Snø fikk alltid høre at hun var pen; det halvlange håret var tykt og lyst, som om sola hadde bleket det i et annet land, krøllene var ekte, og øynene blågrå. Hun var slank og fast og én syttifem høy. Hun reiste seg raskt, stakk ID-kortet hun hadde rundt halsen, ned i T-skjorta og gikk mot kvinnen i døråpningen. Psykologen så ut til å være i slutten av førtiårene. – Politibetjent Lydia Winther, sa hun og strøk et par lyse krøller bak øret. – Fride Helmer, svarte psykologen. – Kom inn. Sett deg. Møblene på kontoret var tidsriktige, en liten sofa i beige og et bord i stål, i bokhylla sto faglitteratur på rad. Snø ble fylt av en lammelse her inne. Ute på venterommet hadde det vært en slags trygg følelse av oppdemmet luft. Det var morgenkaldt på kontoret, men Fride Helmer satte likevel det høye, gamle vinduet på gløtt, og lyden av trikken 16
som skramlet forbi nede i gata, gled inn. I dag var det tirsdag 21. juni. Årets lyseste dag. Psykologen satte seg bak det moderne skrivebordet og kikket inn i dataskjermen. Fride Helmer hadde også krøller, men i motsetning til Snøs gylne var hennes grå. Ansiktet var usminket, men hun hadde søte, naturlige trekk. Leppene kunne ha gjennomgått silikonbehandling, men hun var nok født sånn. Hun hadde et arr, på oversiden av håndleddet. Snø krysset beina med de hvite joggeskoene og begynte å småprate. – Det er ikke mange som har åpent i ferietiden. Fride Helmer smilte raskt og løftet haka. – Nei, selv ikke akuttilbudet er noe særlig nå om sommeren. Jeg jobber alltid om sommeren og tar meg fri om vinteren. Jeg liker vinter best. Hun kikket inn i dataskjermen igjen, gjorde klart for å skrive Snøs epikrise. Snø var blitt lånt ut til Voldsavsnittet på Politihuset i fjor. Nå husket hun plutselig hva sjefen der, Marian Dahle hadde sagt. Tål ditt eget mørke. Å gå i terapi er bare å marinere i egen skit. Rett etter at hun hadde løst den forferdelige saken der oppe i fjor, hadde hun kjent på mestringsfølelse, stolthet og en slags glede. Men så gikk Hay tilbake til kona si. Og Snø måtte tilbake til Sentrum politistasjon. Og alt sammen hadde rast rundt henne. – Du kan bare begynne å berette, sa Fride Helmer. – Jeg er klar. Snø så overrasket på henne, det var ikke bare å begynne å snakke. Det hadde hun gjort til den forrige psykologen, uten hell, og hun hadde snakket til veggen hjemme, men den svarte ikke. Nå hadde hun funnet navnet på denne sinnemestringspsykologen gjennom politiet, de brukte henne til ettervern av farlige fanger. Men det var jo Snøs bror som hadde hatt sinneproblemer, ikke Snø. Hun var skadd av brorens oppførsel. Psykologen så på henne. At ansiktsuttrykk smittet, var ikke Snø i tvil om. Muskler reagerte spontant på smil eller 17
sure miner hos samtalepartneren, men psykologens mimikk var nøytral. Hun var dreven i gamet, forventet forklaring, så Snø begynte å snakke. – Jeg var ferdig utdannet politi i fjor vår, som tjuetreåring. Jeg fikk jobb på Sentrum politistasjon. – Tjuetre år er veldig ungt. – Vi jobber med alt fra lommetyverier til savnetsaker der, men ikke med drap og voldtekter. Jeg er jo tjuefire nå. Ordene ga gjenlyd inni hodet. Fride Helmer holdt blikket hennes og ventet på mer. Søt eksosluft gled inn gjennom vinduet. Snø klemte hendene sammen. – Men så ble jeg kalt til Politihuset, i fjor sommer, til voldsavsnittet, de trengte folk, og det var jo min største drøm, og så fikk jeg en drapssak i hendene, ja, ikke at jeg fikk den av dem, men det skjedde ting som gjorde at jeg ble dratt inn i den. Hun kjente marerittet som satt i kroppen som noe som hadde størknet inne i henne. – Men hva hendte? – Jeg havnet til slutt i vannet med en drapskvinne, det var høy sjø, jeg trodde jeg skulle drukne, og plutselig husket jeg noe jeg hadde glemt, noe broren min fikk meg til å gjøre som ung, noe jeg tror skjedde, og det gjør at jeg kanskje ikke kan jobbe som politi om det kommer ut. Fride Helmer spurte om det var greit at hun satte på opptakeren. Snø nikket og lukket øynene. Noe hadde kommet fra dynnet i hukommelsen. Hun hadde åpnet øynene under vann, sett et dansende lysmønster i sanden på havbunnen. Som om den var et filmlerret. Hun tvang øynene opp, stirret på Fride Helmer. – Etter at saken var løst, måtte jeg sykemeldes, men jeg er tilbake på Sentrum politistasjon nå, vært der den siste uka. – Bra, at du er tilbake. Men hva gjorde du den gangen … det som … Snø svelget. Det farlige hang i lufta. – Jeg har gått hos en annen psykolog …, men det ble verre. 18
Fride Helmer så lenge på henne. – Men nå gjorde du meg nyfiken, sa hun vennlig. – Vi kan prøve å løse opp floken, sammen. La oss bruke tid. Og husk, det finnes en negativ vei til ro også, den innebærer å akseptere smerte, omfavne utrygghet og håndtere nederlag. Livet kan bli et utrygt prosjekt om det blir trigget av fantasier som går over i en mer psykotisk tilstand. Dette ødelegger for deg. – Jeg kom på kant med den forrige psykologen, og jeg pleier ikke å komme på kant med folk. For å være ærlig, la hun til. – Fint at du er ærlig. Jeg har taushetsplikt. Fride Helmer så på henne. – Det kan være små marginer mellom virkelighet og fantasi. Autistisk fantasi kan jo få folk ut av en fastlåst, angstfull posisjon. Snø svelget. – Jeg bryr meg ikke om noe, kjenner ingen glede. Marian Dahle hadde sagt at hun ble politi fordi hun visste noe om å være mislykket. Marian var adoptivbarn fra Korea og hadde kommet til en dysfunksjonell familie der den psykisk syke adoptivmoren hadde trukket kniv mot henne da hun var seksten. Dahle hadde klart å stå i skiten, mens Snø nå satt her som et persilleblad. – Personer med posttraumatisk stresslidelse kan slite med å knytte seg emosjonelt til mennesker, sa Fride Helmer. – Du er her på grunn av broren din. Snø var svett i hendene. – Lars tok livet av seg, tok piller og druknet i et basseng, i Japan. Det er sju år siden. – I Japan? – Ja, han trente kampsport. Det gjør jeg og. Han ville bli politi, men ble det aldri, derfor ble jeg det. Og han fikk et barn, en jente som jeg aldri har møtt, hun heter Yuki, og det betyr snø på japansk. Jeg blir kalt for Snø. Det var Lars som begynte å kalle meg det, da jeg var fjorten, jeg heter jo Winther til etternavn, men Lars brukte kokain, så Snø er egentlig ikke et bra navn likevel. Det med Lars var mest psykisk … 19
selv om han også var fysisk utagerende da vi var små, før jeg ble sju-åtte år og begynte å sladre. Og det var ikke noe seksuelt misbruk, han bare dengte meg når foreldrene mine ikke så det. Det høres sikkert ikke så uvanlig ut. – Nei. Jeg pleier å si til folk som har mistet noen, at de døde ikke lengter tilbake. Om du kjenner på savn. – Jeg savner ham ikke. Lars var narkoman, manipulerte familien, et skreddersydd skuespill, og under lå det voldsomme hatet hans. Jeg tror det var genetisk, jeg hadde en farmor som … som jeg elsket, men som egentlig var veldig heftig. Faren min hatet henne, ja, du vet … alle de familiegreiene, jeg visste det ikke før i fjor, etter at jeg kollapset, da fortalte han meg det. Fride Helmer så på henne. – Nære relasjoner kan være usunt. Misbrukere kan splitte familier. Det er en stor belastning. Snø flyttet blikket fra psykologens fargeløse ansikt til kunsten på veggene: tre store bilder, et het Fabeldyr, hun kunne tydelig se skriften. Et turkist knurrende kattedyr med halvåpen munn, uten ører, på rød bakgrunn. – Lars stjal, og han løy alltid. Ordene ble hengende i lufta. Kanskje hun tok feil, kanskje han ikke alltid løy. Snø lukket øynene. Det var bare kollegaen Hay som visste sannheten om det hun hadde gjort, for han hadde vært der da hun nesten druknet, og ordene hadde rent ut av henne da hun lå i senga etterpå. Hun jobbet ikke med Hay lenger, for han var på Politihuset og hun på politistasjonen. Han hadde ikke sagt noe, for om han hadde gjort det, ville Snø for lengst ha fått beskjed om at hun ikke kunne fortsette å jobbe i politiet.