– 20 år med eksperimentell musikk i
Borealis
Bergen
Velkommen
til 20 år med Borealis – og en liten brosjyre som gjør et forsøk på å formidle en stor historie. Du kan betrakte denne som en oppfordring til å hente frem minner, og grave opp fragmenter av lyd som har blitt spilt, og også som en følgesvenn til den forbigående prosessen det er å lytte – både i fortid, nåtid og fremtid.
Da Bergens to samtidsmusikkfestivaler Music Factory og Autunnale ble slått sammen i 2003, ble Borealis født. Med oppdrag å presentere “ny musikk og tilhørende kunstformer” og “få større oppmerksomhet og større nasjonal og internasjonal resonans”, fant festivalen fotfeste i 2005 med sin første kunstneriske leder Nicholas Møllerhaug. “Det handler ikke bare om nordlyset, det er også knyttet til navigasjon, til kart, kanskje også det som er utenfor kartet, helt her i nord. En kant er heller ikke bare et sted, det er nesten mer en tilstand.” fortalte han til Ballade før sin første festival.
Og det er i denne utkanten Borealis har fortsatt å danse i 20 år. Hvert år utforskes de områdene der skaperne av ny musikk og lyd leker seg og eksperimenterer. Ikke alle årene er like, ettersom musikalske samarbeid og smak har endret seg. Men et dypdykk i den flerfargede stabelen med programbøker avslører et enormt spillerom for hva samtidsmusikk er, hvem som kan lage den og hvor den bør fremføres.
Helt fra starten har Borealis feiret musikk- og samarbeidskulturen som eksisterer i Bergen, samtidig som den bygger på byens hundre år gamle tradisjon med å se til omverdenen for inspirasjon og utveksling. Standhaftige samarbeidspartneres navn dukker opp igjen og igjen gjennom programmene, det samme gjør lokale amatører, sammen med en rekke store og små navn fra hele verden. Den unike sjarmen til Borealis har vært i presentasjonen av det kjente og ukjente side om side.
Nå sitter vi på randen av ytterligere 20 år. Denne brosjyren gir noen øyeblikksbilder av historien, og den lydlige regnskyllen, som har gjennomsyret brosteinene i en allerede våt by, og kanskje ørene dine. Men hvordan høres fremtiden ut? Hvem bor i “utkanten” i dag? og hvordan vil Borealis sentrere dem i årene som kommer?
Welcome
to 20 years of Borealis – and a small pamphlet to convey a big history. Consider this a prompt to uncover memories, to unearth fragments of sound heard, to accompany the transient process of listening – past, present and future.
When Bergen’s two contemporary classical music festivals Music Factory and Autunnale were merged in 2003, Borealis was born. With a mission to present, “new music and associated art forms” and “gain greater attention and greater national and international resonance”, the festival found its feet in 2005 with its first artistic director Nicholas Møllerhaug. “It’s not just about the northern lights, it’s also connected to navigation, to maps, perhaps also what’s outside the map, all the way up here in the north. An edge isn’t just a place either, it’s almost more of a state of affairs.” he told Ballade before his first festival.
And it is in these outskirts that Borealis has continued to dance over 20 years. Each year exploring the spaces where the creators of new music and sounds are playing and experimenting. Not all years are the same, as the flow of musical collaboration and tastes have changed. But a deep–dive in to the multicoloured stack of programme books reveals a great opening up – of what contemporary music is, who can make it and where it should be performed.
Right from the start Borealis has celebrated the expansive culture of music making and collaboration that exists in Bergen, whilst building on the city’s centuries old tradition of looking to the outside world for inspiration and exchange. Steadfast collaborators’ names crop up again and again through the programmes, as do local luminaries, alongside a torrent of names big and small from around the world. The unique charm of Borealis has been in the presentation of the familiar and unfamiliar side by side.
Now we sit on the brink of another 20 years. This pamphlet gives some snapshots of this history, this sonic drenching, that has permeated the cobblestones of an already wet city, and perhaps your ears. But what does the future sound like? Who inhabits the “outskirts” today? and how will Borealis centre them in years to come?
Eira Søysethet dikt bestilt i anledning Borealis sitt 20-årsjubileum a poem commissioned for Borealis’ 20th Anniversary
we want to feel the sunshine / we want to smell the flowers slik begynner det første verset i låten eight hours skrevet på 1860-tallet en kampsang for den nye fagforeningskulturen for åtte timer fri og jeg leser om låten når solen plutselig skinner på ansiktet mitt og gjør det vanskelig å lese videre hver vår skriver jeg om solen – jeg føler meg utvalgt en følelse av at solen er der for meg at solen er der for alt rundt meg fellesskapet som finnes i alt som går saktere folk som setter seg på benker jeg går forbi en mann sittende på en elsparkesykkel han spiller blokkfløyte plutselig oppdager jeg fuglene og treet og steinen plutselig gir jeg dem
oppmerksomhet
jeg visste ikke at det var mulig å konsentrere seg sånn i fellesskap skrivende lesende tenkende skapende vi satt i andre etasje seende ut over vannet over trærne folk satt og leste ved siden av meg rundt meg satt det kunstnere jeg for det meste møter på bar forfattere jeg møter på arrangement jeg hadde trodd at jeg kanskje måtte prestere noe være noen men når det startet sa de bare welcome to radical reading and silent writing let’s read og jeg leste inni meg først og så tok jeg fyllepennen fram og lot notatboken oppta
blikket
vi ser opp på himmelen ventende på nordlyset vi ikke kommer til å se fordi vi gikk ut for seint oppmerksomheten som likevel finnes i landskapet det er mandag kveld klokken er halv tolv og nyklekkede vårblomster trer frem i mørket lyst opp av gatelykter vi går i nordnesparken og det er hundrevis av mennesker ute vi ser alle opp mot himmelen men ser ikke noe annet enn himmelen og hverandre fellesskapet: vi gikk alle sammen ut av døren til steder med utsikt for å se opp og det fyller meg med varme jeg er en kropp sammen med andre kropper og i et lite øyeblikk tror jeg på at vi alle vil godt
vi vil lukte på blomstene
vi vil føle solen skinne på oss
vi vil oppleve noe i et rom sammen med andre
vi vil kjenne på fellesskapet
ORGEL, FROSTRØYK OG SKJEGG
Med Terry Riley til TysseNicholas Møllerhaug Kunstnerisk leder Borealis 2005–2008
Mars 2005: Feit orgelklang fyller det iskalde kyrkjerommet. Ut or glasa ser me fjell dekka av tung snø. I det organisten byrjer å groove legg det breie svære skjegget seg over klaviaturet. Det ryk av munnen medan han dreg ut endå fleire registreringar – så kaldt er det i den gamle trekyrkja i Samnanger. Salmen som syng i rommet endrer karakter undervegs med tette akkordar. Mannen med det store skjegget og smilet er Terry Riley – Borealis sin aller første festivalkomponist. Me er på ein ganske impromptu visitt dagen før festivalopninga. Den som har gjort dette mogleg er organisten i Samnanger, Eilert Tøsse – ein annan av komponistprofilane på Borealis 2005. Salmen Terry Riley tilfeldigvis har funne i noteheftet på pulten, er signert ein av våre mest kjende kyrkjemusikkkomponistar; Egil Hovland.
For Terry og kona Ann er besøket i Tysse kyrkje langt meir enn berre å teste eit godt orgel i ei fin kyrkje. Nei, for hippieparet frå California er dette så mykje meir. Det er her Ann si mor kom frå. Det var herifrå ho emigrerte. Planen er å besøke slekta i Nordhordland kombinert med festivalarbeidet på det som er min første utgåve av Borealis. Det er også venta at slekta dukker opp på nokre av konsertane dei neste dagane – sjølv om han tuller med at dei truleg blir “freaked out”.
Dei neste dagane er 70-åringen i sentrum som festivalkomponist, mellom anna med ein hardingfeleversjon av In C og The Shield of Baghdad, eit nyskrive protestverk mot krigen i Irak. Dette var han igong med då kunstnarisk rådgjevar Øyvind Torvund og eg vitja Riley på hans Sri Moonshine Ranch nokre månadar tidlegare. Trur me seint gløymer Thanksgiving-curryen me fekk servert der inne, djupt i Nevada-skogane.
I det me held på å gløyme tida kjem me på at Terry sin gode ven, sitaristen Krishna Bhatt venter på oss i byen. Han har nett landa etter ein lang reise; frå Rajasthan i India. Dei må gjere seg klår for opningskonserten neste kveld.
På tide å dra tilbake.
Line-up 2005:
Terry Riley, Krishna Bhatt, Nihar Metha, Tomas Espedal, Ole Henrik Moe jr, Jørgen Larsson, Tanya Orning, Boya Bøckmann, Jan Erik Vold, Anders Røine, Gyan Riley, Kari Rønnekleiv, Leif Inge, Terje Dragseth, Bjørn Gabrielsen, Griegakademiets Sinfonietta, Ricardo Odriozola, Bjørnar Habbestad, Håkon Thelin, Eilert Tøsse, Morten Eide Pedersen, Stefano Scodanibbio, Steen Møller Rasmussen, Lars Movin,
Pål Bratås, Anders Røine, Henning Bergsvåg, Initz, Jostein Gundersen, Bergen In C Orchestra, Ricardos La Monte Young Trio, Poing, Einar Økland, Phonophani, Sigbjørn Apeland, Finn Tokvam, BIT20 Ensemble, Pierre André Valade, Vibracathedral Orchestra, Åse Brandvold, Jon Øystein Flink, Olaug Nilssen, Trygve Svensson, Eirik Vassenden, Teresa Grøtan, Hilde Sandvik, Terry Riley Vigil Band, Zuleikha
ORGAN, FROST MIST AND BEARD
With Terry Riley to Tysse
Nicholas Møllerhaug Artistic Director Borealis 2005–2008March 2005: The rich sound of an organ fills the freezing church. Out of the window I see mountains covered in heavy snow. As the organist begins to groove, the broad, heavy beard rests over the keyboard. Frost mist flows out of his mouth as he pulls out even more registrations – that’s how cold it is in the old wooden church in Samnanger. The hymn that sings in the room changes character along the way with dense chords.
The man with the big beard and smile is Terry Riley – Borealis’ very first festival composer. We are on a rather impromptu visit the day before the opening of the festival. The person who has made this possible is the organist in Samnanger Eilert Tøsse, another of the composer profiles at Borealis 2005. The hymn Terry Riley has accidentally found in the sheet music on a desk, is signed by one of our best-known church music composers; Egil Hovland.
For Terry and his wife Ann, the visit to Tysse kyrkje is far more than just testing a good organ in a nice church. No, for the hippie couple from California this is so much more. This is where Ann’s mother came from. It was from here that she emigrated. The plan is to visit relatives in Nordhordland combined with festival work on what is my first edition of Borealis. It is also expected that the family will appear at some of the concerts in the next few days – although he jokes that they will probably be “freaked out”. In the next few days, the 70-year-old will be in the center as a festival composer, among other things with a Harding fiddle version of In C and The Shield of Baghdad, a newly written protest piece against the war in Iraq. He was already doing this when artistic advisor Øyvind Torvund and I visited Riley at his Sri Moonshine Ranch a few months earlier. I think I’m slowly forgetting the Thanksgiving curry I was served in there, deep in the Nevada forests.
As our concept of time slowly leaves us, I realise that Terry’s good friend, the sitarist Krishna Bhatt, is waiting for us in town. He has just landed after a long journey; from Rajasthan in India. They have to get ready for the opening concert the next evening.
Time to go back.
Line-up 2005:
Terry Riley, Krishna Bhatt, Nihar Metha, Tomas Espedal, Ole Henrik Moe jr, Jørgen Larsson, Tanya Orning, Boya Bøckmann, Jan Erik Vold, Anders Røine, Gyan Riley, Kari Rønnekleiv, Leif Inge, Terje Dragseth, Bjørn Gabrielsen, Griegakademiets Sinfonietta, Ricardo Odriozola, Bjørnar Habbestad, Håkon Thelin, Eilert Tøsse, Morten Eide Pedersen, Stefano Scodanibbio, Steen Møller Rasmussen, Lars Movin,
Pål Bratås, Anders Røine, Henning Bergsvåg, Initz, Jostein Gundersen, Bergen In C Orchestra, Ricardos La Monte Young Trio, Poing, Einar Økland, Phonophani, Sigbjørn Apeland, Finn Tokvam, BIT20 Ensemble, Pierre André Valade, Vibracathedral Orchestra, Åse Brandvold, Jon Øystein Flink, Olaug Nilssen, Trygve Svensson, Eirik Vassenden, Teresa Grøtan, Hilde Sandvik, Terry Riley Vigil Band, Zuleikha
Herernoenav
Herearesome
våre minner, fyll på med dine favorittøyeblikk fra Borealis!
of our memories, fill in the gaps with yours!
2003 Music Factory og Autunnale slås sammen
2004
Første festival! Maia Urstad med Lydmur
2006
Festivalkomponist
Georg Friedrich Haas
Bergen Superorkester + Reynols
Ivar Vogt blir daglig leder!
Nicholas Møllerhaug tar kontroll!
2005
Festivalkomponist Terry Riley 24 timer med Beethovens 9. symfoni i Bergen domkirke
2007 Festivalkomponist Kaija Saariaho
SUNN O))) spiller i Bergen domkirke.
2008 Gitarknusing med Boris ボリス
Festivalkomponist
Matthias Spahlinger
Alwynne Pritchard tar over!
2009
Hester og lyd
på Bergen Travpark
Festivaltema:
Georg og Løven
2010
Åpning med helikoptre, brannbiler, kor og korps!
Festivaltema:
Boreana
2011
12 timer med måling av hjerneaktivitet med Le Jury & Trond Lossius
Festivaltema: Tripping
2012 Åpning i Bergen tingrett
Festivaltema:
Protest
Borealis på IKEA
2013 Søppelmusikk på BIR
Festivaltema: The End
2014 Sjøforsvarets musikkorps og soppveggene i Bergen Kunsthall
Festivaltema:
Alchemy
Peter og tar
2019 Syngende havfrue hopper i sjøen på Nordnes Sjøbad!
Borealis gjestekunstner: Jenny Moore
Borealis Radius starter opp
2020 Veneziabiennalens Sun & Sea på Fakultet for kunst, musikk og design
2018
Dansende kraner
på Festplassen
Dryppende badekåper i Grieghallen
Borealis vinner Likestillingsprisen til Norsk Komponistforening
2017 Hvallyder i Havforskningsinstituttets Skur17
Borealis Ung Komponist starter opp
Peter Meanwell
Tine Rude tar over!
2016 Åpningskveld som tar over Bergen Arkitekthøgskole
Fugazi Opera og Steven Seagal
Borealis Listening Club starter opp!
2015 Åpning i Sentralbadet!
Christian Wolff var på festival
I’m not dancing, I’m fighting
COVID-19 stenger ned Norge 4 dager etter festivalen er over
2021
Pandemi! Hybrid festival LIVE&ONLINE
Borealis gjestekunstner: Marshall Trammell
Hurtigruten, et forsyningsskip og en fregatt spiller musikk for skipshorn i Vågen
2022
Roscoe Mitchell spiller musikk med hunden sin!
The Moon is Down! The Status Quo is my enemy
Rachel Louis blir daglig leder!
2023
20 år med festival!!
Dewa Alit & Gamelan Salukat i Håkonshallen
Borealis gjestekunstner: Elina Waage Mikalsen
Å SLEPE LYD FRAM OGTILBAKE OVER FJELL
Hild Borchgrevink Styreleder Borealis 2007–2016Over fjellene og viddene mellom Oslo og Bergen går et nettverk av såkalte sleper. En slepe er et spor i landskapet etter mennesker, dyr og tingene de har dratt med seg, litt som alle lyder også er spor av bevegelse. Gjennom værforhold som selv i dag stenger moderne veier, har folk slept kyr, hester, sauer, kjøtt, talg og salt frem og tilbake gjennom dette landskapet i hundrevis av år.
Folk på hver side av sånne fjell blir litt forskjellige. Hvis noen for eksempel vil, la oss si, lage en festival for ny musikk, blir den annerledes i Bergen enn i Oslo, selv om festivalen innimellom sleper en flokk austmenn (som vi ble kalt) over fjellet for å være med på moroa.
Selv i vår kontinuerlig virtuelt sammenkoblede samtid fører den fysiske avstanden til at Borealis tenker annerledes om musikk enn søsterfestivalen Ultima, gjør i Oslo. Vest for fjellet handler festivalen om eksperimentell musikk, øst for fjellet har vi en festival for samtidsmusikk. På engelsk kan disse merkelappene vise til ulike musikalske praksiser, på norsk blir de to betegnelsene brukt mer om hverandre. Begge kommer uansett med noen utfordringer: Samtidsmusikk er dømt til å peke utover ethvert festivalprogram. Eksperimentell musikk foregriper på sin side egenskaper ved et festivalprogram som kanskje ikke alltid stemmer i praksis. For er all ny musikk eksperimentell?
Slike forskjeller er likevel viktige. En utredning om norsk kulturpolitikk som kom i grunnlovsjubileumsåret 2014, hevder at uenighetsfellesskap er en forutsetning for et fungerende demokrati. Vi trenger ikke gjøre ting på samme måte, men vi må jevnlig ut og kjenne på avstand og motstand. Vi må være uenige sammen, ellers erfarer vi ikke forskjellen.
Men er det egentlig musikalske forskjeller mellom Oslo og Bergen? Kanskje. Bergen har et symfoniorkester som sies å være det eldste i Europa som fortsatt eksisterer. Det er en fascinerende tankeøvelse i en musikkform som oppstod langt fra Grieghallen. Bergen har fiolinvirtuos Ole Bull og komponistene Edvard Grieg og Harald Sæverud – den ene nasjonalromantiker, den andre modernist og motstandsmann. Bergen har tradisjoner, aristokratier, flosshatter og vær å reagere mot. Kanskje er det derfor det sies at alle i Bergens kulturelle undergrunn har sin egen konsertserie. Kanskje er det derfor det måtte mild tvang fra Norsk kulturråd til for å slå to bergenske festivaler for ny musikk sammen til Borealis.
Mange av disse hyperaktive konsertsnekkerne har imidlertid kommet til Bergen sjøveien, blant dem to kunstneriske ledere for Borealis. Så kanskje klarer byen og byfjellene å presse fram skapende aktivitet helt av seg selv. Men parallelt med flerstemt uenighet er Bergen også god på fellesskap. For kort tid siden fikk jeg spørsmål om hva det er med Bergen, der alle kunstneriske initiativer blir møtt med nysgjerrig åpenhet også, som vedkommende sa, «de gangene kunsten ikke er noe særlig bra»? Men hva er «bra»? Rause og nysgjerrige rom for å prøve ut ting er ufattelig viktig for skapende virksomhet og for eksperimentell musikk, hva nå eksperimentell musikk måtte være. Det rause og nysgjerrige har vært med Borealis fra start, på tvers av musikkuttrykk og på tvers av ulike publikum, som da 700 mennesker i 2007 kom på Loud Evensong i Bergen domkirke med de amerikanske dronestøymakerne i SUNN O))). Ti år senere fikk Borealis likestillingspris for kjønnsbalanse i kunstnerisk programmering, noe som kan oversettes til en viktig bevissthet om hva som ikke blir valgt når noe blir kuratert og valgt ut.
De største slepene over Hardangervidda heter Nordmannsslepene, fordi de første folkene som slepte tingene sine fra vest, ble kalt nordmenn. Øst for fjellene het vi altså austmenn. På grunn av været og fjellene kan det være vanskelig å få austmenn og -kvinner til å bo lenge i Bergen. Men noen av oss klarer ikke helt å rive oss løs derfra og sleper oss stadig tilbake.
Gratulerer med 20-årsdagen, Borealis!
TOWING SOUNDS OVER MOUNTAINS
Hild Borchgrevink Leader of the Board Borealis 2007–2016Through the mountain area separating Oslo and Bergen, there is a network of trails called sleper, a Norwegian word deriving from the act of towing something. A slepe is a trace in a landscape after people, animals, and everything they carried with them, a bit like sounds are traces of movement. Through weathers that even today close modern roads every winter, people have transported cows, horses, sheep, meat, tallow and salt back and forth along these trails for centuries.
People divided by such mountains differ. If someone decides to create, say, a festival for music of our time, the festival will be different in Bergen than in Oslo, even if it occasionally tows a bunch of Eastmen, as we were called, over the mountains to take part in the music making.
Even in the continuously virtually connected 2023, landscape makes Borealis conceive of music differently than its eastern counterpart Ultima. West of the mountain the festival dedicates itself to experimental music, east of them there is a festival for contemporary music. While in English these two labels tend to refer to different musical practices, in Norwegian they are more interchangeable. Both terms however come with challenges: contemporary music is bound to extend beyond any festival programme. And at what point does music stop being contemporary? Experimental music on the other side makes a claim on behalf of a festival programme, a claim that might not be fulfilled in practice. And what qualifies as an experiment? Still the latter often reflects a less institutionalized musical practice. Differences like this are as unavoidable as they are important. A report published in 2014 arguing for a new framing of Norwegian cultural politics, holds that disagreement is a competence necessary to maintain a functioning democracy. We don’t have to do things in the same way, but to experience difference, we must somehow disagree together.
But what exactly are musical differences between Bergen and Oslo about?
Bergen has a symphony orchestra that is said to be the oldest still in action in Europe. That is fascinating, given that symphony orchestras originate far away from Grieghallen. Bergen has super violin virtuoso Ole Bull and composers Edvard Grieg, and Harald Sæverud. Bergen has traditions, aristocracies, top hats and weather to react to. Perhaps that is why it is said that everyone in Bergen’s cultural underground has their own concert series. Perhaps that is why mild coercion by the Arts Council was necessary to merge two Bergen festivals for new music to create Borealis.
Many of these hyperactive concert constructors have arrived in Bergen from abroad, including two artistic directors of Borealis. So perhaps the city and its surrounding mountains push forward creative activity all by themselves.
Besides multi-voiced disagreement, Bergen is also good at community. Recently someone asked me what it is with Bergen, where all artistic initiatives are met with curious openness even, as the person said, “when the art is not good”? But what is “good”? Generous and curious space to try things out are incredibly important both for creative activity and for experimental music, whatever experimental music may be.
Borealis has been generous and curious from the start, connecting musical styles and audiences, such as when 700 people showed up for “Loud Evensong” in Bergen Cathedral in 2007 with the drone noise makers in SUNN O))). Ten years later, Borealis received an equality award for gender balance in artistic programming, which can also be translated into an important awareness of what is not chosen when something is curated and selected.
The widest trails across Hardangervidda are called Nordmannsslepene, because the first people towing their things from west to east were called “Nordmenn” (Norwegians). Because of the weather and the mountains, it can be difficult to get Eastmen and -women to live in Bergen for a long time. But some of us can’t quite move from there and keep towing ourselves back.
Happy 20 years anniversary, Borealis!
Peter Meanwell Kunstnerisk leder Borealis 2015–
Kraften til en festival ligger til syvende og sist i ”samlingen”. Samlingen av mennesker. Samlingen av forskjellige stiler, ideer og lyder. Samlingen av erfaringer, meninger og forskjeller. Kuratert, programmert, stablet sammen – hvordan du enn beskriver det – det er sammenstillingen av forskjeller i et øyeblikk av solidaritet som skaper kraft og potensiale for kollektiv glede.
Og det er fra denne “samlingen” at en historie dukker opp. Ikke en som er forhåndsbestemt og fast, men en som vokser organisk ved å dele tid og lytting. Som lydbølger som krysser hverandre og forstyrrer, påvirker hvert møte våre meninger om det vi har hørt før. Hver samtale legger til et lag av mening og påvirkning. Vi vokser. Vi blir “forurenset”. Vi lytter dypere, og på mer komplekse måter. Våre referansepunkter blir bredere. Vi ser med andre øyne.
Å være åpen for “forurensning” betyr at en festival som Borealis bør være kanonens fiende – den aksepterte definisjonen av hva kultur er og kan være. For at denne kulturen skal trives og vokse, utvikle seg, forgrene seg på nye og uventede måter, trenger vi mer smitte, mer friksjon, mer samling. Vi trenger å høre fra de som eksisterer innenfor våre referanserammer, og de som aldri har streifet tankene våre. Du og jeg trenger å finne opp «et nytt “vi””. For 20 år siden ble Borealis opprettet gjennom sammenslåingen av to eksisterende festivaler. Som i alle kollisjoner gikk noen biter tapt, men en ny form vokste frem, og det er denne formen som har utviklet seg gjennom årene, og endret seg subtilt, drevet frem av den skiftende naturen til kunstnerisk praksis og musikalsk diskurs. Det har også vært en samling av medlemmer som har bidratt med ideer, konserter, ressurser, til og med motstand, for å gi form til festivalen opp gjennom årene. Man har hentet inspirasjon fra talentbrønnen i Bergen, samtidig som man har åpnet opp for stemmer utenifra.
Å ta del i Borealis er både å ta inn en mangfoldig definisjon av hva som er fortreffelig, og godta muligheten for at musikken mislykkes; å forkaste påtatte fortellinger om suksess, og å åpne opp for nye kvaliteter. Det er å underkaste seg tidens utfoldelse gjennom lyd, og å nærme seg musikk ikke som en vare, men som erfaring, som et vindu til ideer som er gjort til virkelighet, og til ukjent lydlig territorium. Og Borealis ser mot fremtiden – til ytterligere tjue år med vekst og utvikling med byen og dens innbyggere, med alle dens blindsoner og kampsaker. Borealis er som kroppen til et lydlig mycelnettverk som sprer seg vidt og bredt, trekker og gir næring, og blomstrer hver mars, også i årene som kommer.
Å SAMLE FORURENSNING
Peter Meanwell Artistic Director Borealis 2015–
The power of a festival lies ultimately in “the gathering”. The gathering of people. The gathering of different styles, ideas and sounds. The gathering of experiences, opinions and differences. Curated, programmed, piled together – however you describe it – it is the collation of difference in a moment of solidarity that creates such power and potential for collective joy.
And it is from this “gathering”, that a story emerges. Not one that is preordained and fixed, but one that grows organically from the sharing of time and listening. Like sound waves intersecting and interfering, each encounter affects our opinions of what we heard before. Each conversation adds layers of meaning and affect. We grow. We are contaminated. Our listening becomes deeper, more complex. Our reference points grow wider. We see with different eyes.
To be open to contamination means a festival like Borealis should be the enemy of the canon – that accepted definition of what culture is and can be. For this culture to thrive and grow, to evolve, to branch in new and unexpected ways, we need more contagion, more interference, more gathering. We need to hear from those who exist within our frames of reference, and those who have never crossed our minds. You and I need to invent “a new, incarnative “we””.
20 years ago, Borealis was forged, the smashing together of two existing festivals. Like all collisions, some bits were lost, but a new form was gained, and it is this form that has evolved over the years, shifting subtly in shape, driven by the changing nature of artistic practice and musical discourse. It has also been a gathering of members, contributing ideas, concerts, resources, even opposition, to give shape to the festival body over the years. Drawing on the well of talent in Bergen, and creating space for new voices from outside.
To experience Borealis is to both pursue excellence in all its diversity, and agree to the possibility of failure. To discard thrusting narratives of success, to open up to new qualities of brilliance. To submit to the unfolding of time through sound. It is to approach music not as commodity, but as experience, as window to ideas made flesh, to uncharted sonic territory. And so Borealis looks to the future – to another twenty years of growing, evolving with the city and its inhabitants, its blindspots and its urgencies. The fruiting body of a sonic mycelial network that spreads far and wide, drawing and giving nutrients, and blooming each March for years to come.
GATHERING CONTAMINATION
Redaktører / Editors
Mari rem Müftüo lu
Peter Meanwell
Graving / Research
Abigael Asgedom
Runa Halleraker
Design
Thomas Bush
Trykkeri / Printers
Pamflett Utgivelsen er finansiert med støtte fra / Publication funded with support from
Takk til Kulturrådet, Bergen kommune og Vestland fylkeskommune for støtten gjennom alle år / Thank you to Arts Council Norway, City of Bergen and Vestland County Council for the support over all these years
Les gjennom gamle programbøker ved å scanne koden / Access previous Borealis programme books online here
issuu.com/borealisfestival
